Rt-1974-879

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1974-09-21
Publisert:	Rt-1974-879
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 114B/1974.
Parter:	A/S Statlandbruket - dets konkursbo (høyesterettsadvokat Nils M. Vaagland) mot Helgeland Skogeierforening v/styrets formann (høyesterettsadvokat Atle Roll-Matthiesen).
Forfatter:	Schweigaard Selmer, Christiansen, Michelsen, Leivestad, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Konkursloven (1863) §40, Kjøpsloven (1907) §28, §39, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180

Dommer Schweigaard Selmer: Saken gjelder spørsmålet om Helgeland Skogeierforening i henhold til konkurslovens §40 har stansningsrett overfor A/S Statlandbrukets konkursbo for så vidt angår et parti tømmer som skogeierforeningen hadde solgt til bruket, men som ikke er betalt. Ved konkursåpningen befant tømmeret seg på lagringsplasser i Ranafjorden. Etter avtale mellom partene er tømmeret senere solgt, og salgssummen, kr. 179.900, er deponert i Vefsn sparebank. Tvisten for Høyesterett - som for lagmannsretten - gjelder spørsmålet om hvilken av partene som har rett til det deponerte beløp.

Saken ble reist av skogeierforeningen ved stevning av 15. januar 1972. Bruket var da ennå ikke tatt under konkursbehandling - det skjedde 2. juni 1972 - og tømmeret lå på lagringsplassene. Ved Inderøy herredsretts dom av 15. mai 1972 fikk skogeierforeningen ikke medhold i sitt krav etter kjøpslovens §28 og §39 om å heve avtalen og stanse tømmeret. Dommen har denne domsslutning:

«1. a/s Statlandbruket frifinnes.

2. Partene bærer hver sine omkostninger.)

Skogeierforeningen erklærte anke. Statlandbruket var da gått konkurs, og dets konkursbo trådte inn som ankemotpart. Frostating lagmannsrett avsa 3. mai 1973 dom med slik domsslutning:

«Helgeland Skogeierforening kjennes berettiget til det deponerte beløp 179.900 - etthundreogsyttinitusernihundre - kroner med påløpne renter.

Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom erstatter A/S Statlandbrukets konkursbo saksomkostninger for lagmannsretten til Helgeland Skogeierforening med 4.000 - firetusen - kroner.

Hver part bærer sine omkostninger for herredsretten.»

Dommen er påanket til Høyesterett av A/S Statlandbruket - dets konkursbo som har nedlagt slik påstand:

Side:880

«1. A/S Statlandbruket - dets konkursbo - kjennes berettiget til det deponerte beløp kr. 179.900.-med påløpne renter.

2. A/S Statlandbruket - dets konkursbo - tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Helgeland Skogeierforening har tatt til motmæle og har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og tilkjennelse av saksomkostninger for Høyesterett.

Til bruk for Høyesterett er det 9. januar 1974 holdt bevisopptak ved Trondheim byrett. En partsrepresentant og tre vitner avgav forklaring.

Saken står i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten. Det er opplyst at konkursboet nå er gjort opp, men uten dividende til de uprioriterte fordringshavere.

Sakens nærmere enkeltheter fremgår av lagmannsrettens dom. For Høyesterett har partene i det vesentlige kommet med de samme anførsler som for lagmannsretten, dog slik at skogeierforeningen ikke har prosedert på anvendelse av kjøpslovens §39. Fra konkursboets side er særskilt fremholdt at vinterlagringen av tømmer i Finneidfjord gikk inn i brukets driftsopplegg, idet det gav mulighet for en bedre utnyttelse av brukets egen slepebåt, som derved kunne hente tømmer på forsommeren allerede før leveringen av årets virke hadde tatt til. Videre har konkursboet for Høyesterett gjort gjeldende at tømmer i vinteropplag i Finneidfjord i årene 1956-58 utgjorde vesentlig større kvanta - ca. 1.000 - 1.500 m3 - enn det som ble opplyst for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Det tømmer som lå midlertidig i opplag i Finneidfjord og Leirvika, kunne når som helst hentes av kjøperen, Statlandbruket, og uten medvirkning av selgeren, skogeierforeningen. Dette er imidlertid ikke avgjørende for å avskjære selgers stansningsrett. Spørsmålet etter konkurslovens §40 er om lagringsplassene måtte anses som Statlandbrukets «lager eller andet opbevaringssted». Jeg mener at dette ikke er tilfelle. I denne forbindelse viser jeg til dom inntatt i Rt.l97l side 549, særlig side 551, der førstvoterende uttaler at ordene i konkurslovens §40 «synes å peke hen mot et oppbevaringssted som kjøperen har eksklusiv rådighet over og som utad fremtrer som hans».

Det var skogeierforeningen som hadde innhentet grunneierens samtykke til å benytte hans strand i Finneidfjord som lagringsplass for tømmer. Etter det opplyste må jeg gå ut fra at dersom skogeierforeningen hadde ønsket det, hadde den kunnet bruke lagringsplassen også til tømmer bestemt for andre kjøpere. Dette hadde for øvrig i tidligere år vært gjort i Leirvika, der det for øvrig ikke er opplyst noe om grunneiers tillatelse. Statlandbruket hadde aldri vært i direkte kontakt med grunneieren i Finneidfjord; heller ikke i forbindelse med vinterlagringene i 1950-årene. At skogeierforeningen, da den skaffet lagringstillatelsen, bare skulle ha opptrådt på vegne av/som representant for bruket - slik konkursboet har gjort gjeldende - finner jeg

Side:881

ikke holdepunkter for å anta. På lagringsplassen hadde for øvrig skogeierforeningen - ikke bruket - sørget for å slå ned peler nødvendige for vinterlagringen av tømmer. Stedet der tømmeret lå, utpekte seg heller ikke på noen ytre måte som brukets opplagssted. Det befant seg i en avstand av ca. 400 km fra brukets produksjonssted og faste lagerplass for tømmer. Den som ønsket å vite om bruket var eier av det tømmer som lå i opplag i Ranafjorden, måtte i tilfelle kjenne brukets tømmermerke og undersøke om dette var slått inn på stokkene. At det skulle være alminnelig kjent på stedet at tømmeret lagret i Finneidfjord tilhørte Statlandbruket, kan jeg ikke gå ut fra, ettersom så vel grunneieren som hans datter har forklart at de ikke visste hvem som hadde tømmer lagret der.

Ved vurderingen av spørsmålet om man her har å gjøre med brukets lager eller annet oppbevaringssted, kan det også være av interesse å konstatere at Statlandbruket overhodet ikke har hatt noe ordnet tilsyn på stedet, og heller ikke er det opplyst noe om inspeksjoner ellers. Brukets båt var der iblant, men bare sporadisk for å hente slep og overhodet ikke i vinterhalvåret. Skogeierforeningen har derimot - uten noen direkte avtale med bruket - ført et visst tilsyn og har berget tømmer som er kommet i drift etter uvær. Senest skjedde dette 3. november 1971 fra Leirvika.

Når tømmer ble lagret i Finneidfjord og Leirvika, hadde det sammenheng med at utislagsplassene Ånes og Elsfjord dels var for trange for lagring (Ånes) og dels ikke egnet seg for vinteropplag. Opplagsstedene i Finneidfjord og Leirvika var således reservesteder for utislagsplassene. Tømmeret ble mellomlagret her når transport ikke kunne skje direkte til bruket. I likhet med den ene dommer i lagmannsretten anser jeg det mest nærliggende å se denne mellomlagring som et midlertidig oppholdssted for tømmer under transport.

Fra konkursboets side er gjort gjeldende at stansningsrett for skogeierforeningen under enhver omstendighet er utelukket for så vidt angår tømmerpartiet som lå i Finneidfjord, fordi tømmeret her var blandet sammen med tømmer levert fra Statens skoger. Jeg er ikke enig i dette. På grunnlag av målenotaer for Statens tømmer er det mellom partene enighet om hvor stort kvantum - hvor mange m3 - av tømmerpartiet som skrev seg fra skogeierforeningen og fra Statens skoger. Ved det senere salg av tømmerpartiet er oppgjøret utregnet på dette grunnlag. Det er således helt på det rene hvor mange m3 av tømmerpartiet i Finneidfjord som skogeierforeningen hadde levert, og det er også på det rene at det ikke er noen kvalitetsforskjell på tømmer fra den ene eller den andre leverandør. Under disse omstendigheter kan jeg ikke se at det er noen reelle hensyn som skulle tilsi at sammenblandingen i dette tilfellet skulle være til hinder for skogeierforeningens stansningsrett. Jeg viser for øvrig i denne sammenheng til uttalelse i Brækhus og Hærem: «Norsk tingsrett» side 480 og dommer inntatt i Rt-1912-263 og Rt-1930-463.

Side:882

Selv om uttalelsen og dommene ikke gjelder tilsvarende situasjoner, gir de etter min mening støtte for resultatet.

Etter utfallet i saken må konkursboet betale saksomkostninger. Skogeierforeningen har fremlagt oppgave etter tvistemålslovens §176 annet ledd og oppgir sine utlegg til kr. 1.679. Til dette kommer salær til prosessfullmektigen. De samlede omkostninger for Høyesterett settes til kr. 12.000.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A/S Statlandbruket - dets konkursbo - til Helgeland Skogeierforening 12.000 - tolv tusen - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Michelsen, Leivestad og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Olaf Jakhelin): - - -

Bruket har gjennom flere år kjøpt tømmer fra Foreningen. Ved kontrakt datert 3. og 16. februar 1971 inngikkes avtale om kjøp av «ca. 5.000 m3 midtmålt grantømmer» for levering i driftssesongen 1970/71.

Som en del av kontraktsgjenstanden befant ihvertfall 14. oktober 1971 3.550 m3 / 979,44 m3 fra en annen leverandør, nemlig Statens Skoger, altså 2.570,56 m3 tømmer seg på opplagsplass i Finneidfjorden i Hemnes. Det meste av dette er der fremdeles, mens noe p.g.a. uvær befinner seg i Leirvika i Hemnes.

I henhold til kjøpekontrakten er tømmeret bragt frem til vei. Derfra har Foreningen for Brukets regning, i overensstemmelse med en særskilt transportkontrakt av 21. mai 1970, besørget tømmeret transportert frem til utislagsplass i Anesbukten i Rana.

Tømmeret ble således utlagt i slep i Ånesfjorden. Siste parti tømmer ble tømt der 23. sept. 1971.

Fra Ånesbukten ble endel tømmer hentet av Bruket og slept direkte til Brukets anlegg i Statland, mens endel tømmer ble slept til opplagsplass i Finneidfjorden.

Efter vanlig praksis partene imellom skulle tømmeret betales ved innbetalinger fordelt utover i 1971. Bruket kom imidlertid i økonomiske vanskeligheter, og har ikke maktet å betale. Efter purringer og forhandlinger, meddelte Foreningen Bruket i brev av 22. november 1971 at den hevet kjøpet og gjorde stansningsrett gjeldende, under henvisning til pkt. 5 i kjøpekontrakten, inneholdende slik klausul:

«Denne kontrakts gyldighet er fra selgerens side betinget av at kjøperen stiller sådan garanti for riktig og rettidig betaling av kjøpesummen som selgeren godtar.»

Side:883

Under de forutgående forhandlinger var nemlig garanti for kjøpesummen blitt krevet, og Bruket hadde meddelt Foreningen at garanti ikke kunne stilles. - - -

Retten skal bemerke:- - -

Tømmeret er solgt på kreditt, men selger har, ved pkt. 5 i kjøpekontrakten, holdt adgangen åpen til å kreve sikkerhet for riktig og rettidig betaling. Retten forstår det slik at pkt. 5 gir selger adgang til å kreve sikkerhet sålenge varen ikke er levert. Noen utleveringsrett for tilfelle av at forlangt sikkerhet ikke kan stilles, hjemler pkt. 5 ikke. Men retten finnes at stansningsrett som beskrevet i kpl. §39 kan gjøres gjeldende, dvs. sålenge varen ikke er «overgivet».

På samme måte som stansningsretten derved avhenger av om varen er «overgivet» efter kpl. §39, vil hevningsretten være avhengig av om varen er «overgivet» efter kpl. §28. Det er på det rene at kriteriet er de samme efter de to bestemmelser.

Det har i juridisk teori vært gjort forsøk på å stille opp veiledende satser for hva som er «overgivelse» i kjøpsrettslig forstand. Denne diskusjon har ofte vært blandet sammen med den «inntagelse i skyldnerens varelager» som konkurslovens §40 oppstiller som kriterium. Dette er imidlertid et kriterium som ikke er synonymt med kjøpslovens «overgivelse». Den juridiske forståelse av kjøpslovens kriterium er tvilsom, men retten forstår kjøpsloven derhen at forat stansningsretten skal være i behold så må selgerens befatning med varen ikke være avsluttet på en slik måte at det nu er kjøperen som har rådighetsretten over varen. Å tale om hvem som har varen i sin besittelse synes ikke å være treffende i denne sak. Avgjørende må være en helhetsvurdering av situasjonen; hvem må oppfattes å være den som har hånd om godset, uten at det er nødvendig å konstatere om den ene eller annen har den eksklusive rådighet (på dette punkt synes det å være en klar forskjell fra konkurslovens regler). Professor Kristen Andersens veiledende sats om «varens økonomiske bestemmelsessted» (Kjøpsrett 1962, 228 flg.), skulle støtte denne oppfatning, men retten finner det likevel ikke riktig direkte å legge satsen til grunn, idet den lett bringer tanken hen på transporten - at varens transport skal være tilendebragt. Retten finner det ikke nødvendig for «overgivelse» at varens transport er avsluttet, men vil likevel kreve at selgerens transport er fullført, både den som foretas qua selger, og eventuelt den transport selgeren besørger på kjøperens vegne (jfr. partenes transportkontrakt).

På bakgrunn av dette finner retten å måtte gi Bruket medhold i at stansnings- og hevningsretten er avskåret når tømmeret er fremkommet til Finneidfjorden. Retten finner det unødvendig å ta standpunkt til hvem av partene som egentlig foresto slepingen fra Ånesbukten til Finneidfjorden. Retten ser det som avgjørende at det tømmeret som var opplagt i Finneidfjorden, og allerede det som ble tømt ut i Ånesbukten, lå klart for kjøperen til avhentning. Kjøperen kunne, uten å måtte la seg bistå av selgerens folk, hente tømmer i Finneidfjorden og i Ånesbukten. At kjøper ofte fikk bistand av selgerens folk, kan ikke sees å endre forholdet. Det er opplyst at der gjennom lang tid har vært et meget godt samarbeide og et stort tillitsforhold mellom partene. Et slikt tillitsforhold gjør at grensen for hva som er den enes forpliktelse og hva som

Side:884

er den annens, i praksis ofte utydeliggjøres og endog utviskes. Men det må ikke føre til at grensene ikke bør og skal trekkes efter de ordinære regler når det allikevel blir nødvendig å gå opp grensene. Retten har forstått forholdet mellom partene slik at når tømmeret først var kommet til Finneidfjorden, så hadde ikke selger lenger adgang til å forføye over det. (At selger likevel til en viss grad kanskje tok hånd om tømmeret på kjøpers vegne, endret som sagt ikke den juridiske bedømmelse efter kpl. §39). Tømmeret var med andre ord «overgivet» kjøperen.

Efter dette blir saksøkerens påstand m.h.t. stansningsretten ikke å ta tilfølge. Likeledes blir påstanden om hevningsrett ikke å ta tilfølge, idet der ikke er tatt forbehold om hevningsrett efter overgivelsen, jfr. kpl. §28 annet ledd.

Det er unødvendig for resultatet å gå inn på spørsmålet om hvorvidt stansningsretten kan være i behold efter at varen ikke kan identifiseres som følge av sammenblanding. Det er også unødvendig å avgjøre om tømmeret kunne anses «overgivet» allerede i Ånesbukten, idet det er funnet tilstrekkelig at tømmeret ihvertfall var «overgivet» i Finneidfjorden. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Otte Huitfeldt, Odd Nørstebø og kst. lagdommer Aage Thor Falkanger): - - -

Saken gjelder en del av et parti midtmålt grantømmer på ca. 5.000 m3 som Skogeierforeningen solgte til bruket ved kontrakt av februar 1971. Tømmeret skulle leveres ved bilvei.

I en egen avtale benevnt transportkontrakt påtok Skogeierforeningen seg å besørge transport av tømmeret med bil frem til utislagsplasser. De aktuelle utislagsplasser for denne leveranse var Ånesbukten i Rana kommune og Elsfjord i Vefsn kommune. Ifølge kontrakten skulle bilbuntene være «kompakte» og inneholde minimum 12 m3 forsynt med 3 mosebind. Foreningen skulle besørge utislaget samt sopping og surring og utlegning i størst mulige slep ferdige til anhuking til slepebåt. Tømmeret skulle være ferdig utlagt til slepning til følgende tider: første slep innen 15. juni, annet innen 15. juli og tredje og siste slep innen 15. september. Kontrakten er datert 21. mai 1970 og gjelder formelt leveranser i 1970, men den er forlenget til å gjelde også for 1971. Det er avtalt en særskilt godtgjørelse for transporten.

På utislagsplassene består Skogeierforeningens arbeide nærmere beskrevet i at to og to bilbunter legges anføttes og støtes inn i hverandre topp mot topp til en enhet. Vanlige slep er på 20 slike enheter i lengde og 7 i bredden festet sammen. For slep i åpen sjø, som det her er tale om, blir det lagt en hel wire rundt slepet i vannhøyde. Wiremateriale for bilbunting, sopping og surring m.v. er holdt av kjøperen.

Fra de to utislagsplassene i Ranafjorden er det en slepelengde på ca. 400 km til Statlandbruket. På grunn av værforholdene kan slepning ikke foregå hele året, og bruket klarte ikke å hente alt tømmeret til riktige tider. I Ånesbukten er lagringskapasiteten begrenset, og da tømmeret der hopet seg opp, måtte det flyttes ca. 25 km ut til en midlertidig lagringsplass i Finneidfjord for at Ånesbukten ikke skulle bli blokert. Ånesbukten egner seg ikke som vinterlagringsplass for tømmeret, så

Side:885

også av den grunn var det nødvendig å flytte slepene til Finneidfjord. Slepningen til Finneidfjord ble besørget dels av båt skaffet av foreningen, dels av brukets egen båt «Vika».

Ved utislagsplassen Elsfjord er det ubegrenset plass slik at tømmeret derfra kan slepes direkte til bruket, men heller ikke Elsfjord er egnet som vinterlagringsplass. For dette tømmer er det ordnet med en midlertidig lagringsplass i Leirvika ca. 15 km utenfor Elsfjord. Slepning dit er besørget dels av Skogeierforeningen, dels av bruket.

Alt det tømmer som ble transportert til Elsfjord inngikk i det solgte parti på ca. 5.000 m3. Annerledes var det med tømmeret til Ånesbukten. Statlandbruket hadde kjøpt et parti tømmer av Statens Skoger. Også dette tømmer ble transportert til Ånesbukten og slått uti sammen med tømmeret fra Skogeierforeningen. De to tømmerpartier ble under den videre behandling ikke holdt adskilt fra hverandre, slik at ett og samme slep kunne bestå av tømmer dels fra foreningen dels fra Statens Skoger.

Det siste slepet gikk fra Ånes til Statlandet den 13. september 1971 med brukets båt «Vika». I begynnelsen av oktober kom «Vika» tilbake og slepte de siste deler av partiet fra Ånes til Finneidfjord og fra Elsfjord til Leirvika. Det lå da igjen 567 m3 i Leirvika og 2.983 m3 i Finneidfjord som ikke kunne slepes ned til Statlandet før neste år. Dette var situasjonen også da konkurs ble åpnet. Det som lå i Leirvika besto utelukkende av tømmer levert under kontrakten av Skogeierforeningen. Det gjenliggende i Finneidfjord skrev seg dels fra foreningens leveranse, dels fra leveransen fra Statens Skoger. Det har vært uklarhet om hvor meget som skrev seg fra foreningen og hvor meget fra Statens Skoger, men partene ble før hovedforhandlingen for herredsretten enige om at det kvantum som skrev seg fra Statens Skoger utgjorde 980 m3. Staten har fått oppgjør for dette kvantum via stillet garanti. - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten, og skal bemerke:

Det er på det rene at tømmerpartiet ikke er betalt.

De midlertidige lagringsplasser i Finneidfjord og Leirvika er steder som Skogeierforeningen har skaffet tillatelse til å bruke og har betalt den avgilt for landfeste, eventuelt for skade påført grunneieren, som har vært aktuell. Det er også Skogeierforeningens folk som har satt ned peler på lagringsplassene for å hindre at tømmeret ble slått opp på land om vinteren.

Skogeierforeningen har også ført nødvendig oppsyn med tømmeret i den tid det har ligget på stedene. Da slepene under uværet den 3. november 1971 kom i drift ut fra Leirvika, var det Skogeierforeningens folk som uten videre og uten å ta kontakt med bruket sørget for at tømmeret ble berget inn til nødhavn.

Leirvika har av Skogeierforeningen i tidligere år vært brukt til opplag for virke som har vært solgt til A/S van Severen & Co. Ltd.

Statlandbruket har etter dette ikke hatt noen rådighet, enn si enerådighet, over lagringsplassene i Finneidfjord og Leirvika. Stedene fremtrer heller ikke utad som lagringsplasser tilhørende bruket.

Det har helt siden 1964 ligget igjen tømmer tilhørende Statlandbruket på disse lagringsplasser i vekslende mengder over vinteren. Det

Side:886

er ikke driftsmessige forhold som er årsaken til dette, men transporttekniske, nemlig at slep av hensyn til de usikre værforhold ikke kan skje utover høsten og vinteren.

Lagmannsretten finner etter dette at Finneidfjord og Leirvika ikke kan ansees som Statlandbrukets lager. Heller ikke kan disse steder an sees som «annet oppbevaringssted» i den betydning som konkursloven må antas å bruke betegnelsen. Man mener at også over et slikt annet oppbevaringssted må kjøperen ha en noenlunde tilsvarende rådighet som over sitt lager for at det kan betegnes som kjøperens. Statlandbrukets lager, eventuelt annet oppbevaringssted, befinner seg 400 km borte, og etter lagmannsrettens mening er tømmeret ikke kommet frem til brukets lager eller annet oppbevaringssted tilhørende bruket før slepingen dit er tilendebrakt.

Det er riktig som anført av konkursboet at det ikke er mulig å avgjøre om de enkelte bunter i det parti som lå i Finneidfjord skriver seg fra Statens Skoger eller fra leverandører under Skogeierforeningen. Partene og Statens Skoger er imidlertid enige om hvilke kvanta det dreier seg om. Da det heller ingen kvalitetsforskjell var på det som ble levert fra den ene eller den andre, og man derfor kunne foreta oppgjør med Statens Skoger alene ut fra antall m3, mener man at forholdet ikke er til hinder for anvendelsen av konkurslovens §40. Det må i dette tilfelle være nok at antall m3 lot seg bringe på det rene slik at stansingsretten kunne utøves overfor dette kvantum.

Det er ikke tvist mellom partene om beløpets størrelse og heller ikke om renteberegningen.

Etter dette blir punkt 1 i Skogeierforeningens påstand å ta til følge.

Anken har ført frem. Med hjemmel i tvml. §172, første ledd jfr. §180, annet ledd, finner lagmannsretten at A/S Statlandbrukets konkursbo bør erstatte Helgeland Skogeierforening saksomkostninger for lagmannsretten. Beløpet settes til kr. 4.000.

For herredsretten gjaldt tvisten om tømmerpartiet var overgitt til kjøperen, jfr. kjøpslovens §39. Dette spørsmål har det ikke vært aktuelt for lagmannsretten å ta standpunkt til. Man finner etter dette at hver part bør bære sine omkostninger for herredsretten.

Kst. lagdommer Falkanger vil bemerke:

Jeg har ikke oppfattet det slik at Skogeierforeningen har hatt noe reelt tilsyn overfor opplagt tømmer i Leirvika eller Finneidfjord. Jeg vil i denne sammenheng bemerke at bruket høsten 1971 tilså opplegget i Finneidfjord og snakket med en representant for grunneieren om mulig betaling for lagringen. Noen avgjørende vekt legger jeg dog ikke på dette, og heller ikke på det forhold at en av foreningens folk uten særskilt anmodning tok seg av det tømmer som var kommet i drift. Det skal nevnes at, såvidt jeg har forstått, betalte bruket for arbeidet hermed. Sammenblanding av tømmer er heller ikke for meg avgjørende. Saken har voldt meg adskillig tvil, og da spesielt på grunn av Høyesteretts bemerkninger, som bruket har henvist til, i Rt-1971-549, fra og med første avsnitt side 552. Uttalelsene her synes for meg å kunne gi momenter for at stansingsrett in casu ikke skulle kunne utøves, men jeg har funnet det riktig å slutte meg til at stansningsrett i dette tilfelle kan finne sted, idet jeg da legger vekt på at angjeldende tømmer må ansees

Side:887

for å være i opplag på en midlertidig hvilestasjon under transport, og da på slik måte at stansningsrett må godtas.

Jeg finner avgjørelsen så pass tvilsom at jeg voterer for at erstatning for saksomkostninger ikke blir tilkjent hverken for herredsrett eller lagmannsrett.

Dommen er enstemmig hvor intet annet er sagt. - - -