Rt-1975-319

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1975-03-14
Publisert:	Rt-1975-319
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 52B/1975
Parter:	Statsadvokat Ragnar Roaldset, aktor mot A (forsvarer rettsadvokat Eystein Wiggen).
Forfatter:	Endresen, Christiansen, Leivestad, Mindretall: Gundersen, Tønseth
Lovhenvisninger:	Veitrafikkloven (1965) §22, Straffeprosessloven (1887) §474, Straffeloven (1902) §52, §31

Dommer Endresen: Oslo byrett avsa 13. september 1974 dom med slik domsslutning:

«A, født xx.xx.1952, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven av 18.6.1965 §31, jfr. §22 første ledd til en straff av fengsel i 24 - tjuefire - dager.

I saksomkostninger til det offentlige betaler han kr. 200,- - tohundrekroner.»

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold vises til byrettens domsgrunner.

Domfelte har anket over straffutmålingen, idet han mener at straffen burde vært gjort betinget. Han har fremlagt en supplerende attest, datert 17. september 1974, fra lege Jakob Valsø, spesialist i nevrologi. I denne anføres:

«Som tillegg til min attest av 4/9.74 kan følgende tilføyes:

Jeg er av den oppfatning at grunnlaget for min konklusjon skulde være tilstrekkelig, men det faller mig ikke vanskelig å forsterke grunnlaget.

Det vil efter mitt skjønn være fare for «vesentlige/og eller varige psykiske skader» ved et fengselsopphold for A. Grunnlaget for dette er at A av natur er særdeles nærtagende og nervøs og reagerer uvanlig sterkt på motgang og skuffelser og i slike situasjoner nokk kan begå uoverveiede feilhandlinger. Hans reaksjoner ellers er angst, pustebesvær med

Side:320

kvelningsfornemmelser. Det er ingen grunn til å anta at dette konstitusjonelle handlingsmønster skal bli anderledes på et senere tidspunkt, når en soning kan komme På tale. Hans selvtillid er fra før liten, og angstreaksjoner kan gi impulshandlinger av alvorlig art.»

I forbindelse med at anken ble henvist til Høyesterett bad Høyesteretts kjæremålsutvalg om at domfelte måtte bli fremstilt for politilegen til uttalelse om hvorvidt hans tilstand ville være til hinder for soning i åpen leir som f. eks. Iseng. Domfelte har møtt til undersøkelse hos ass. politilege Inger Thoen, som 19. desember 1974 har avgitt uttalelse som ender med følgende vurdering:

«A er Den 22 år gammel mann, høy, kraftig. Han ser yngre ut, litt barnslig preg i ansiktet. Forøvrig er han svært anspent og rastløs og greier ikke å sitte stille på stolen under samtalen. Han hevder at de nervøse vanskene hans har tiltatt betraktelig. Han får angst, våkner om natten, får pustevansker, er redd han skal besvime. Forøvrig har han besvimt 2 ganger i løpet av de siste 14 dagene, føler at han stivner helt til og får kvelningsfornemmelser. Han er redd for å gå ut blant folk, redd for å bevege seg på gaten i Oslo, føler seg sammenklemt. Han er også engstelig for å kjøre På T-banen, kjøre med bil enten det er buss eller privatbil. Han hadde egen bil en tid, men solgte denne fordi han følte at han ikke greide å kjøre, ble for anspent.

Han har brukt dr. Jakob Valsø siden han var barn og han har i voksen alder oppsøkt dr. Victor Borg. Går nu ikke fast hos noen lege, men jeg anbefaler ham å ta kontakt med psykiater for å få faste timeavtaler.

A virker normalt intelligent. Han har ingen sinnssykelige symptomer, men det er vel sannsynlig at hans bevissthet var betydelig redusert på tiden for de påklagede handlinger, dette som et resultat av alkohol og medikamenter. Alkohol kombinert med denne type ataraxica er kjent for å gi en øket rusvirkning.

Hans nervøse plager er av temmelig massiv karakter. Stemningsleiet er svært labilt og han har liten evne til å kontrollere seg selv På dette området. Han er absolutt tiltrengende psykiatrisk behandling og er selv klar over og motivert for dette. Det er mulig at det også kan bli nødvendig med innleggelse i klinikkavdeling.

Konklusjon: Karakterneurose med hysteriforme og angstneurotiske trekk. Kombinasjonspreget symptomatologi i form av åndedrettsbesvær som har vært så alvorlig at det har ført til besvimelsesanfall. For tiden ikke soningsdyktig. Jeg anbefaler soningsutsettelse.»

Endelig er det for Høyesterett fremlagt en erklæring datert 12. februar 1975 fra overlege Victor Borg av følgende innhold:

«Ovennevnte pasient søkte meg første gang 1.10.74. Av hans sykehistorie fremgår at han i 11 års-alderen fikk temmelig sterke anfall av migrene. Var da under behandling hos dr. Valsø. Etter det, ofte tildels sterk hodepine. Et par år etter fylte 18 fikk han

Side:321

pustevanskeligheter som senere ble ganske sterke. Han gikk til behandling hos dr. Valsø og fikk utskrevet Stesolid, som han brukte en stund. Pasienten viser et bilde av en fobisk nevrose med vegetative utslag i form av pustevanskeligheter, stramninger. Hans fobier ytrer seg som rene klaustrofobier med angst for trange rom og opptreden av de vegetative symptomer i samvær med andre mennesker og i situasjoner hvor han føler at han er stengt inne. Å uttale seg kategorisk om hans soningsdyktighet vil vel kreve en mer inngående psykiatrisk undersøkelse enn jeg hittil har hatt sjanse til, og det bør vel være politilegen som tar standpunkt til det.»

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

Det dreier seg riktignok cm et grovt tilfelle av promillekjøring. Domfelte har med høy promille og under påvirkning av medikamenter foretatt en fullstendig formålsløs kjøring på sterkt beferdet vei hvoretter han først påførte en bil kollisjonsskade og deretter - etter å være blitt anmodet om å bli stående - likevel rygget inn i og påførte en annen bil skader: Han var av sin lege blitt advart mot å kjøre bil når han hadde brukt de forordnede medikamenter, og han hadde forut for kjøringen konsumert øl over et lengre tidsrom.

Når jeg likevel er kommet til at det riktige her vil være å gjøre fengselsstraffen betinget, skyldes det at jeg etter de foreliggende legeuttalelser finner å måtte legge til grunn at soning som følge av alvorlige svakheter av nevrotisk karakter vil bety en vesentlig større påkjenning for domfelte enn normalt.

Det dreier seg cm en ungdom som siden han var 11 år har vært under behandling for nervøse lidelser, som er blitt fritatt for militærtjeneste av samme grunn og også har måttet slutte i sitt arbeid i Oslo Sparebank på grunn av stort fravær som følge av nervøsitet. Lege Valsø, som i mange år har tatt ham under behandling, har uttalt at et fengselsopphold etter hans skjønn vil medføre fare for «vesentlige og/eller varige psykiske skader» og at det ikke er grunn til å anta at domfeltes konstitusjonelle handlingsmønster - med nervøsitet, angst og pustebesvær med kvelningsfornemmelser - vil bli annerledes på et senere tidspunkt når soning kan komme på tale. Politilegen uttaler at domfelte absolutt er tiltrengende psykiatrisk behandling. Hun uttaler at han for tiden ikke er soningsdyktig og anbefaler soningsutsettelse; det fremgår imidlertid ikke om hun har hatt klart for seg at problemet er om domfelte skal få betinget dom og ikke at det er spørsmål om hvorvidt domfelte skal settes inn til soning av en endelig dom. Etter de opplysninger som foreligger, finner jeg for mitt vedkommende ikke å kunne legge til grunn at domfeltes tilstand vil kunne endre seg i slik grad at han senere i rimelig tid vil kunne bli soningsdyktig. Og det vil i seg selv kunne være en sterk påkjenning egnet til å forverre hans sykdomstilstand å ha truselen cm at han kan bli satt inn til soning hengende over seg.

Når fengselsstraffen gjøres betinget, finner jeg imidlertid at

Side:322

domfelte i tillegg bør ilegges en bot som passende kan settes til kr. 3.000 - svarende til hans månedslønn, subsidiært fengsel i 21 dager.

Jeg stemmer for denne

dom:

I byrettens dom gjøres disse endringer:

1. Fullbyrdelsen av fengselsstraffen utstår i medhold av straffelovens §52 flg. med en prøvetid av 2 - to - år.

2. A idømmes i tillegg til den betingede fengselsstraff en ubetinget bot til statskassen stor 3.000 - tre tusen - kroner, subsidiært fengsel i 21 - tjueen - dager.

Dommer Gundersen: Jeg finner ikke i de uttalelser og opplysninger i saken som vi har å bygge På, tilstrekkelig grunnlag for å gjøre straffen betinget.

Domfeltes forhold er i høy grad straffverdig. Jeg viser for så vidt til de momenter som førstvoterende har pekt på, og jeg er enig med byretten i at domfelte under en vesentlig del av kjøringen, nemlig på den sterkt trafikkerte Trondheimsveien, må ha vært en betydelig fare for trafikksikkerheten. Det synes nærmest tilfeldig at denne fare først realiserte seg etter at han var kommet inn på en lite trafikkert sidevei.

At domfelte for tiden ikke er soningsdyktig, finner jeg ikke grunn til å tvile på. Men saken ligger likevel for så vidt annerledes an enn i de to avgjørelser av Høyesterett som særlig er fremhevet fra forsvarets side, nemlig Rt-1972-749 og 1973 633. Jeg nevner spesielt at i den sistnevnte sak forelå en uttalelse fra politilegen som gikk ut på at det var «en reell fare for at en ubetinget dom vil kunne lede til uopprettelige skadevirkninger for domfeltes psykiske helse, og dette gjelder også om man tar hensyn til muligheten av etterfølgende vurdering av soningsdyktighet». Noe tilsvarende sier ikke politilegen i vår sak - slik jeg leser uttalelsen.

Når vi er stilt overfor et så grovt tilfelle av promillekjøring som det vi her har å gjøre med, synes jeg at vi ved fastsettingen av straffen bør la de allmennpreventive hensyn lede til at den gjøres ubetinget. Spørsmålet om soningsdyktighet - for eksempel i åpen leir slik som På Ilseng - får da bli å avgjøre når det blir aktuelt, jfr. straffeprosesslovens §474 annet ledd.

Dommer Tønseth: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Gundersen.

Dommer Christiansen: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Endresen.

Dommer Leivestad: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (dommer Jørgen Traagstad med domsmenn):

A, født xx.xx.1952,- - -, ugift, har ingen å forsørge, er

Side:323

uformuende, er bankassistent i - - -og har en inntekt på kr. 25.000,-. Han er ikke tidligere straffedømt eller botlagt. - - -

Det er på det rene at tiltalte 23. mars 1974 sammen med en kamerat dro opp i skogen ved Røtvedt. Her drakk de øl. Deretter gikk de sammen til den «Gyldne Elefant» på Grorud. Her ble det også drukket. Etterpå tok de T-banen til Veitvedt og dro sammen til kameratens bopel på Slettaløkka. Senere på dagen var tiltalte hjemom på bopel i - - -. Her sto hans forlovedes bil som,han hadde reparert for henne. Med bilen kjørte han tilbake til Slettaløkka for igjen å treffe kameraten. Inne på Slettaløkka stoppet bilen. Tiltalte fikk rygget den og kjørte da rett inn i en parkert bil. Han ble tilsnakket av vitnet B. Denne ba ham bli stående på stedet med bilen mens han varslet eieren av den påkjørte bilen. Tiltalte kjørte imidlertid videre. Lenger oppe på området kjørte han så rett inn i en annen bil som sto parkert. Klokken var noe over 2100.

Tiltalte har forklart at han denne dagen var sterkt deprimert p.g.a. en kontrovers med sin forlovede dagen før. Han hadde tatt 3 tabletter Stesolid ved 1330-tiden. Omlag Klokken 1400 hadde han drukket to hele flasker pils i skogen. På den «Gyldne Elefant» mener han å ha drukket 2-3 halvlitre pils. Det skjedde noe etter klokken 1600. Han husker at han og kameraten tok T-banen til Veitvedt. Så kan han ikke huske mer før han befant seg i sin forlovedes bil på Slettaløkka. Han antar at han må ha vært hjemom og hentet den.

Vitnet B som - som nevnt - så at tiltalte rygget inn i en parkert bil, spurte tiltalte om han var full. Tiltalte svarte nei. Vitnet mener at tiltalte på det tidspunkt virket klar og orientert. Derfor fant han det da unødvendig å tilkalle politiet. Da han litt senere ble oppmerksom på at tiltalte hadde kjørt inn i enda en bil, gikk han dit hvor dette var skjedd. Tiltalte satt da fremoverbøyd inne i den bilen han hadde kjørt. Denne gangen snakket ikke vitnet til ham. Vitnet varslet nå politiet.

Politimannen som kom dit, anså tiltalte for å være åpenbart beruset. Tiltalte virket oppskaket og nervøs. Han lette etter brilleglasset som var kommet bort. Tiltalte innrømmet å ha drukket, og sa at han hadde problemer med nervene.

Det ble tatt blodprøve av tiltalte kl. 2245. Den viste en promille på 2,02. Legen konkluderte med at tiltalte var sterkt påvirket av alkohol.

Tiltaltes forsvarer har lagt fram en erklæring fra - - -som viser at tiltalte har vært fraværende fra sitt arbeid i banken i 52 dager siden 1.1.74. Videre har han fremlagt to legeerklæringer fra Jakob Valsø som er spesialist i nevrologi. Valsø har vært tiltaltes lege siden 1964. Av legens erklæring av 20.5.1974 fremgår det at tiltalte er betydelig nervøs og engstelig og nærtagende, og at han har nervøse pustebesværligheter. Legens siste erklæring er av 4.9.1974. Den lyder slik:

«Det er opplyst at han er fritatt for militærtjeneste uten at jeg vet mil.legens begrunnelse. A var dengang plaget av migreneanfall og tensjonshodepine, det siste nervøst betinget. I 1971 er notert at han på fjellet hadde et anfall av pustevansker. Dette har senere tiltatt og periodevis gitt grunn til sykemelding.

Side:324

Mitt kjennskap til ham fra 1966 regnet, både hår det gjelder hans naturell og reaksjoner på motgang, vil jeg anta at et fengselsopphold vil være en meget hård opplevelse for ham og som nokk vil kunne provosere anfall av pustebesvær og lufthunger og med sannsynligvis langvarige skadelige eftervirkninger av psykisk natur. Hans reaksjoner er efter min oppfatning ekte uannsett nuværende situasjon.» - - -

Retten finner at straffen - som påstått av aktor - bør settes til fengsel i 24 dager. - Retten har inngående overveiet hvor vidt straffen hør gjøres betinget. Retten er blitt stående ved at tiltalte hør få en ubetinget straff.

Retten viser i den forbindelse til at det etter rettspraksis er vanlig å idømme en ubetinget fengselsstraff ved overtredelse av bestemmelsene i vegtrafikklovens §22 når det ikke foreligger særdeles formildende omstendigheter.

I dette tilfelle har tiltalte - som er 21 år gammel - kjørt med en promille som er så høy som 2,02. Det stykket han har kjørt er ikke så Svært langt, men en vesentlig del av kjøringen må ha funnet sted på Trondheimsveien som er meget trafikkert. Han må ha frembudt en betydelig fare for trafikksikkerheten, og han har kjørt inn i to parkerte biler. Det er således en alvorlig overtredelse av vegtrafikklovens §22 han har gjort seg skyldig i.

Det er tatt hensyn til at tiltalte er nervøs og var deprimert. Dette er imidlertid ikke noe tilstrekkelig grunnlag for å gjøre straffen betinget. Dette under forutsetning av at en soning ikke vil medføre «aktuell risiko for varige psykiske skader». Dersom det må anses godtgjort, hør resultatet bli en betinget straff, jfr. Rt-1972-749. Det vises også til Rt-1973-633 flg. Retten kan ikke se at det er grunnlag for å anta at så vil være tilfellet dersom tiltalte må sone sin straff. Det vises til at tiltalte selv har forklart at han nå har blitt kvitt sin tidligere migrene. Det må imidlertid anses godtgjort at han er plaget av nervøst betinget pustebesvær og i den forbindelse synes å ha et betydelig antall fraværsdager fra sitt arbeid. Det er derfor meget mulig at han ikke vil være soningsdyktig.

Retten ser det slik at spørsmålet cm soningsdyktighet vanligvis hør avgjøres på det tidspunkt soning er aktuell. Mulig soningsudyktighet bør ikke føre til at retten gjør en fengselsstraff betinget uten at det synes klart at vedkommende ved å bli dømt til ubetinget fengselsstraff risikerer å bli påført vesentlige og/eller varige psykiske skader. Det hør stilles temmelig strenge krav i så henseende. Det mener retten å kunne slutte av Høyesteretts dom av 19. mai 1973 ( Rt-1973-633 flg.). Valsøs legeerklæring av 4.9.1974 tilfredsstiller etter rettens oppfatning ikke et slikt krav. Premissene for legens konklusjon virker svake. Erklæringen er først fremlagt under hovedforhandlingen, og legen har ikke vært tilstede under denne.

Forsvareren har ellers nevnt at retten bør ta et visst hensyn til at det er under overveielse å endre bestemmelsene om straff for personer som kjører motorvogn i påvirket tilstand. Retten bemerker i den forbindelse at det ikke er på tale å foreta noen endring for den som kjører med en så høy promille som tiltalte. - - -

Side:325