Rt-1975-473
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1975-04-19 |
| Publisert: | Rt-1975-473 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 80B/1975 |
| Parter: | Statsadvokat Magnar Flornes, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Heiberg, Roll-Matthiesen, Elstad, Endresen, Eckhoff |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §257, §183, §270, §317, §318, §49, §62 |
Dommer Heiberg: I straffesak mot A, født xx.xx.1946, avsa Trondheim byrett 3. januar 1975 dom med domsslutning:
«A dømmes for forbrytelse mot straffelovens §270 jfr. §49, §183 første ledd, og §318 jfr. §317, alt sammenholdt med straffelovens §62 første ledd, til fengsel i 120 - etthundredeogtjue - dager.
Han frifinnes for tiltalen etter straffelovens §257.»
Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner.
Statsadvokaten i Trondheim har påanket dommen til Høyesterett. I ankeerklæringen er anført:
«Dommen påankes av påtalemyndigheten på grunn av feil ved lovanvendelsen og saksbehandlingen. - Det antas at retten har anvendt loven feilaktig når den på bakgrunn av de faktiske forhold, som er funnet bevist, har kommet til at det er meget tvilsomt om selve tilegnelsen av ikke utfylte sjekkblanketter kan sies å representere noen vinning for gjerningsmannen i den mening vinning må tas i straffelovens §257, og frifunnet tiltalte på dette grunnlag. - Anken gjelder også saksbehandlingen for så vidt domsgrunnene ikke gir tilstrekkelig faktisk grunnlag for å bedømme om den lovanvendelse frifinnelsen bygger på, er riktig.»
Side:474
Jeg finner at byrettens dom må oppheves for så vidt angår frifinnelsen etter straffelovens §257.
Domfelte var satt under tiltale for å ha overtrådt denne bestemmelse:
«1) derved at han 9/5 1974 fra rom nr. 309 på Hotell Phoenix i Trondheim borttok 2 sjekkhefter tilhørende B i den hensikt at han senere skulle forsøke å heve penger på sjekkene, eller medvirket hertil,
2) derved at han 11/5 1974 på Landlord Restaurant i
Trondheim fra et bord borttok sjekkblankett tilhørende C i den hensikt senere å gjøre forsøk på å heve penger på sjekken eller medvirket hertil.»
Om dette punkt uttaler byretten:
«Når det gjelder tiltalen for tyveri av sjekkblankettene - post I - er retten derimot kommet til at tiltalte må frifinnes. I begge tilfeller dreier det seg om borttakelse av blanketter hvis trykte tekst er ufullstendig og bestemt for utfylling og forpliktende underskrift av trassent. Først når slik utfylling har funnet sted er blanketten blitt en sjekk i rettslig forstand. Den uutfylte blankett kan i seg selv neppe sies å ha noen økonomisk verdi. Papirverdien kan man se bort fra. Hvorvidt selve tilegnelsen av slike borttatte blanketter vanligvis kan sies å representere noen vinning for gjerningsmannen i den mening vinning må tas i strl. §257, er etter rettens mening tvilsomt. Den vinning det alminneligvis i visse tilfelle, som også i de foreliggende, tas sikte på er å skaffe seg en uberettiget vinning ved bedrageri utført ved benyttelse av sjekk utfylt og falskelig underskrevet på slik blankett. Det naturlige er etter rettens mening ikke å se blankettens borttagelse som en selvstendig vinningsforbrytelse, men som et ledd i den vinningsforbrytelse det tas sikte på - bedrageriet. Men borttagelsen av blanketter måtte formentlig, avhengig av påtalebegjæring, kunne straffes som besiddelsesinngrep.
Imidlertid behøver ikke retten ta standpunkt til om blankettenes borttagelse i tilfelle som de foreliggende ville kunne straffes som tyveri. Gjerningsbeskrivelsene kan etter rettens mening ikke gi grunnlag for fellelse for tyveri. Slik retten forstår beskrivelsene, sier de nettopp at hensikten ikke var å oppnå noen vinning ved selve blankettenes tilegnelse, men gir tvertimot uttrykk for en hensikt om å oppnå den egentlige vinning ved andre handlinger, nemlig fremtidige bedragerier.»
Som det fremgår av det jeg har gjengitt, har byretten frifunnet domfelte på dette punkt med den begrunnelse at gjerningsbeskrivelsen i tiltalen ikke kan gi grunnlag for fellelse for tyveri. Av den grunn har retten ikke tatt standpunkt til det foreliggende spørsmål om lovanvendelsen, nemlig hvorvidt tilegnelse av sjekkblanketter i tilfelle som de foreliggende kan straffes som tyveri.
Byretten bygger så vidt jeg forstår sitt resonnement på den forståelse at når straffelovens §257 knytter kravet om vinnings
Side:475
hensikt til «tilegnelsen av gjenstanden», innebærer dette at det ikke er tilstrekkelig at vinningen først forutsettes å inntre på et senere tidspunkt etter en ny, selvstendig operasjon. Denne forståelse er etter min mening ikke riktig. Det avgjørende må være om vinnings hensikt forelå ved tilegnelsen, uten at det spiller noen rolle om hensikten først kan realiseres senere. Jeg kan ikke se annet enn at gjerningsbeskrivelsen i tiltalen er riktig, og dekkende for det faktiske forhold.
Videre reiser byretten som nevnt spørsmålet om tilegnelsen av sjekkblanketter som ikke er utfylt, og som neppe i seg selv har noen økonomisk verdi, representerer noen «vinning» i relasjon til straffelovens §257.
Spørsmålet om det er et vilkår for straff for vinningsforbrytelser at handlingen tar sikte på overføring av en formuesverdi, er behandlet i den juridiske teori, blant annet i Skeie: Strafferett 11 (1946) side 246 og Andenæs: Formuesforbrytelsene (1967) side 18 flg.
I likhet med disse forfattere kan jeg ikke finne at det er grunn til å undergi bestemmelsen i straffelovens §257 en slik innskrenkende fortolkning. Selv om nok enkelte uttalelser i forarbeidene kan trekke i den retning, har den ikke noe holdepunkt i lovens ordlyd.
Hva spesielt angår sjekkblanketter, bemerker jeg:
For eieren kan allerede det å bli fratatt sine sjekkblanketter medføre betydelige ulemper, selv om gjerningsmannen ikke kommer så langt som til å fylle dem ut og forsøke å heve penger på dem. Når på den annen side motivet for å tilegne seg en annens sjekkblankett er å bruke den som et middel til å skaffe seg en uberettiget vinning, må dette være tilstrekkelig til at forholdet rammes av §257. Tilegnelsen er utvilsomt straffverdig i seg selv, og hvorvidt den senere blir fulgt opp med et bedrageri eller bedrageriforsøk, kan ikke være avgjørende for straffbarheten.
Det spørsmål som her er nevnt, har ikke tidligere vært forelagt for Høyesterett i form av en anke over lovanvendelsen. Høyesterett har imidlertid til stadighet prøvet anker over straffutmåling som også har innbefattet straff for tyveri av sjekkblanketter uten at spørsmålet om lovanvendelsen er blitt tatt opp. Som eksempler kan nevnes de avgjørelser som er inntatt i kort referat i Rt-1970-844 og 1971 818. Om de beslektede spørsmål for reseptblanketter viser jeg til Rt-1964-102 og 1966 1401, og for rasjoneringskort til Rt-1952-205.
Etter dette ser jeg det som en feil ved byrettens saksbehandling at den ikke har tatt standpunkt til om de objektive og subjektive betingelser for straff etter straffelovens §257 forelå.
Dommen må derfor oppheves for så vidt domfelte er frifunnet på dette punkt. For den samlede straffutmåling må dette moment anses for å være uten avgjørende betydning, og jeg finner det ikke nødvendig å oppheve dommen i sin helhet.
Side:476
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt domfelte er frifunnet for tiltalen etter straffelovens §257.
Dommer Roll-Matthiesen. Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Elstad, Endresen og Eckhoff: Likeså.