Rt-1975-723

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1975-06-21
Publisert:	Rt-1975-723
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 54/1975
Parter:	Sverre Amundsen og Roger Synstad (høyesterettsadvokat Alf Nordhus) mot A/S Hamar Stiftstidendes konkursbo (advokat Christen S Dahl - til prøve).
Forfatter:	Mellbye, Tønseth, Roll-Matthiesen, Michelsen, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Prioritetsloven (1963) §3, Tvistemålsloven (1915) §180, LOV-1918-02-15-§25, LOV-1938-02-11-§11, LOV-1956-12-07-§42, Arbeidervernloven (1956) §40, §42, Prioritetsloven (1963), LOV-1966-06-17-§4, Grunnskolelova (1969) §23

Dommer Mellbye: A/S Hamar Stiftstidende ble tatt under konkursbehandling 9. desember 1971. Dagen etter innstilte boet driften av avisen, og arbeid i boets tjeneste bortfalt dermed for de fleste av de ansatte.

De redaksjonelle medarbeidere hadde etter overenskomst krav På tre måneders oppsigelse til slutten av en kalendermåned. De anmeldte krav på arbeidsgodtgjørelse og feriepenger for månedene desember 1971 til mars 1972 og påstod prioritet for tre måneders godtgjørelse i medhold av prioritetsloven av 31. mai 1963 §3 nr. 1.

I alt 40 av de ansatte stiftet umiddelbart etter konkursen et nytt selskap, A/S Hamar Budstikke, som ble registrert 15. desember 1971. Dette selskap utgav så Nye Stiftstidende og ansatte i løpet av desember 1971 de nevnte 40 medarbeidere fra den gamle avis.

Konkursboet hevdet at de anmeldte lønnskrav måtte reduseres med hva anmelderne tjente i sine nye stillinger i det tidsrom som deres krav i boet refererte seg til. Om dette spørsmål ble det tvist. Partene ble enige om rettslig å prøve kravene fra to av anmelderne, journalistene Sverre Amundsen og Roger Synstad, og legge rettens avgjørelse til grunn også for de øvrige anmeldte krav.

Hamar skifterett avsa kjennelse i tvisten 6. april 1973 med slik slutning:

Sverre Amundsens fordring i A/S Hamar Stiftstidendes konkursbo godkjennes med kr. 2.667,64 - kronertotusensekshundreogsekstisju 64/100 - som prioritert av 1. klasse - i tillegg til tidligere godkjente feriepenger, kr. 1.479,79 - kronerettusenfirehundreogsyttini 79/100.

Roger Synstads fordring i A/S Hamar Stiftstidendes konkursbo godkjennes med kr. 1.858,20 - kronerettusenåttehundreogfemtiåtte 20/100 - som prioritert av 1. klasse og kr. 9,00 - kronerni 0/100 som uprioritert krav - i tillegg til tidligere godkjente feriepenger, kr. 2.429,32 - kronertotusenfirehundreogtjueni 32/100.

Partene bærer selv sine omkostninger.»

De to journalister påanket denne kjennelse til Eidsivating lagmannsrett for så vidt angikk den del av oppsigelsestiden hvori de var ansatt i A/S Hamar Budstikke, for Amundsens vedkommende fra 31. desember 1971 til 31. mars 1972 og for Synstads

Side:724

vedkommende fra 18. desember 1971 til 31. mars 1972, med krav på henholdsvis kr. 8.414,89 og kr. 10.548,49. Eidsivating lagmannsrett avsa dom 30. november 1973 med slik domsslutning:

«1. Skifterettens kjennelse stadfestes.

2. Omkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Denne dom har Sverre Amundsen og Roger Synstad Påanket til Høyesterett.

Om saksforholdet viser jeg til skifterettens og lagmannsrettens domsgrunner. I faktisk henseende er det ingen uenighet. Partene er også enige om at tvisten alene dreier seg om hvorvidt de ankende parter må tåle fradrag av sin inntekt i A/S Hamar Budstikke ved beregningen av sin prioritetsberettigede fordring. Spørsmålet om i hvilken grad de ankende parters krav kan anerkjennes som uprioriterte fordringer, foreligger ikke til avgjørelse.

Til bruk for Høyesterett er det ved bevisopptak tatt imot forklaringer fra fire vitner, hvorav to er nye for Høyesterett. De har alle forklart seg om løsningen av parallelle spørsmål i andre tilfeller.

I rettslig henseende nevner jeg at prioritetsloven ved lov nr. 7 av 14. mars 1975 er endret derhen at fortrinnsvis dekning nå skal gis for opptil 6 måneders arbeidsvederlag, men slik at prioriteten for krav opptjent etter konkursåpningen bare gjelder «det som overstiger anna innkome kravhavaren har hatt i same tidsrom, i den mon den kjem i staden for innkome i tenesta åt skuldmannen».

De ankende parter har anført det samme som i skifteretten og lagmannsretten. De tar utgangspunkt i arbeidervernlovens §42 nr. 2 og §40 nr. 2. Når denne lov bestemmer at oppsigelsesfristen i arbeidsforhold også skal gjelde i konkurstilfelle, innebærer det at arbeidstakeren har krav på lønn i denne tid. Det må bli boets sak om det vil kreve en arbeidsinnsats i denne tid og dermed gjør lønnskravet til et massekrav. I nærværende tilfelle gav boet avkall på slik arbeidsinnsats i og med at driften ble innstilt dagen etter konkursåpningen, men boet blir ikke dermed fri sin lønnsforpliktelse i oppsigelsestiden.

Noen generell regel om at arbeidstakere som i oppsigelsestiden er fritatt for å arbeide, må redusere sin lønn i denne tid med hva de av den grunn har tjent annet sted, finnes ikke. Praksis er usikker. Men de ankende parter mener at rettspraksis er i deres favør. De viser særlig til Rt-1922-663 og Rt-1952-1240. De anfører videre at så langt de har et ubeskåret krav på lønn, er dette krav også prioritert innenfor de begrensninger prioritetsloven angir. Den endring som nå er gjennomført i Prioritetsloven, anser de ankende parter som en rettsendrende lov, som bare gjelder fremtiden.

Om anførslene ellers og det rettskildemateriale de ankende parter støtter seg til, viser jeg til skifterettens grunner.

De ankende parter, som har bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt denne påstand:

Side:725

«Vedrørende Amundsen:

1. A/S Hamar Stiftstidendes konkursbo tilpliktes å betale Sverre Amundsen kr. 5.805,12 som prioritert fordring av klasse 1.

2. A/S Hamar Stiftstidendes konkursbo dømmes til å betale det offentlige dets omkostninger for Høyesterett.

Vedrørende Synstad:

1. A/S Hamar Stiftstidendes konkursbo tilpliktes å betale Roger Synstad kr. 7.685,67 som prioritert fordring av klasse l.

2. A/S Hamar Stiftstidendes konkursbo dømmes til å betale det offentlige dets saksomkostninger for Høyesterett.»

Konkursboet har henholdt seg til skifterettens og lagmannsrettens avgjørelser, og påberoper seg de samme anførsler som der er referert. Konkursboet tar utgangspunkt i prioritetslovens regler, og hevder at avgjørelsen av tvisten beror på en fortolkning av disse. Ankemotparten understreker konkursboets karakter av et kreditorfellesskap hvis mål er en forholdsvis likedeling av boets midler mellom fordringshaverne. De ansattes fortrinnsrett til dekning av sine lønnstilgodehavender tar sikte på å opprettholde de ansattes økonomiske eksistensgrunnlag i en overgangstid, og så langt dette grunnlag blir sikret fra andre kilder som kan tilgodegjøres fordi boet har gitt avkall på de ansattes arbeidsinnsats, er det ikke lenger behov for å fravike' den likedeling som er konkursbehandlingens mål. Boet har sett en bekreftelse på rimeligheten i sine anførsler i den lovendring som er gjennomført.

Boets anførsler er for øvrig underbygd med de samme henvisninger til teori og praksis som er nevnt i skifterettens kjennelse.

Konkursboet har nedlagt slik påstand: « 

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Sverre Amundsen og Roger Synstad dømmes til en for begge og begge for en å betale til A/S Hamar Stiftstidendes konkursbo sakens omkostninger for samtlige retter.»

Jeg er enig i skifterettens og lagmannsrettens avgjørelser.

Innledningsvis presiserer jeg at tvisten utelukkende dreier seg om de ankende parters krav etter prioritetsloven på fortrinnsrett for sine fordringer. Slik skifterettens og lagmannsrettens avgjørelser er begrunnet, er dette ikke kommet klart frem. Partene har imidlertid under sakens behandling i Høyesterett begge erklært at spørsmålet om og i hvilken grad de ankende parters krav kan anerkjennes som uprioriterte, ikke foreligger til avgjørelse. Dette spørsmål står dermed åpent. Det er heller ikke klart om spørsmålet har noen praktisk interesse i dette bo.

Jeg er enig med ankemotparten i at det avgjørende er hvorledes prioritetsloven skal forstås. Jeg er videre enig med skifteretten og lagmannsretten i at prioritetslovens regler om fortrinnsvis dekning av visse konkursfordringer er et unntak fra konkursbehandlingens grunnleggende prinsipp og derfor så vidt mulig må forstås slik at de ikke fører lenger enn unntaksbegrunnelsen tilsier. Begrunnelsen for fortrinnsretten for lønn og annen

Side:726

arbeidsgodtgjørelse er å sikre at de ansatte beholder sine inntekter for den tid prioritetsloven bestemmer. Så langt de ansatte imidlertid oppnår dette gjennom alternative inntekter som de erverver ved å utnytte den del av oppsigelsestiden som de har fått til fri disposisjon på grunn av konkursen, er det ikke saklig grunnlag for også å gi dem en fortrinnsvis dekning i boet. De vil i motsatt fall få en særlig begunstiget stilling, som medfører en ekstra belastning på de andre kreditorer. Disse reelle hensyn finner jeg støtte for i den før nevnte endring i 1975 av prioritetsloven. Den bestemmelse som da ble innført i loven, fantes opprinnelig i §1 fjerde ledd i lov nr. 61 av 14. desember 1973 om statsgaranti for lønnskrav ved konkurs m.v. Den ble av justiskomitéen i Stortinget foreslått flyttet over i prioritetsloven nettopp ut fra de hensyn jeg her har ansett utslagsgivende.

Jeg finner således at lagmannsrettens dom må stadfestes. For ordens skyld nevner jeg at skifterettens beregning av domsresultatet, som dermed blir det tallmessige resultat av saken, er akseptert av partene, selv om skifterettens beregning antagelig ikke er helt korrekt.

Jeg er også enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Etter resultatet finner jeg at de ankende parter bør betale saksomkostninger for Høyesterett. Ankemotpartens prosessfullmektig har levert oppgave over salærkrav, og har oppgitt å ha hatt utlegg med kr. 1.162.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Sverre Amundsen og Roger Synstad, en for begge og begge for en, til A/S Hamar Stiftstidendes konkursbo 5.000 - fem tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Michelsen: Jeg er, hva sakens realitet angår, i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, og er likeledes enig med ham i at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes. Da saken gjelder et lovtolkingsspørsmål som tidligere ikke er forelagt Høyesterett, og da spørsmålet saken gjelder, har betydning for henimot 40 av dem som var ansatt i Hamar Stiftstidende, finner jeg at saksomkostninger heller ikke bør idømmes for Høyesterett, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd.

Dommer Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Mellbye.

Dommer Roll-Matthiesen: Som dommer Tønseth.

Justitiarius Ryssdal: Som dommer Michelsen.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av skifterettens kjennelse (dommerfullmektig Torgeir Lilleland):

- - -

Partene er også enige om at oppsigelsestiden for begge saksøkerne

Side:727

utløp 31. mars 1972 i henhold til arbeidervernloven og tariffavtale mellom Norsk journalistlag og Avisenes arbeidsgiverforening m.fl.

For begge fordringshavernes vedkommende gjelder at opptjente feriepenger fram til desember 1971 er anerkjent som anmeldt og holdes utenfor tvisten. Tvistegjenstandene er således:

Vedr. Amundsen: Kravet om lønn for desember -71 og januar, februar, mars -72, samt feriepenger herav.

Vedr. Synstad: Kravet om lønn for desember -71 og januar, februar, mars -72, samt feriepenger herav. Kravet om bilde- og lørdagsgodtgjørelse, stort kr. 127,-, samt feriepenger herav. Når det gjelder den opptjente reisegodtgjørelse av kr. 39,-, er partene enige om at kravet skal anerkjennes som uprioritert fordring.

Tvisten gjelder kun spørsmålet om saksøkerne må tåle fradrag i oppsigelseslønnen med det beløp de i samme periode har tjent i ny stilling i A/S Hamar Budstikke. - - -

Rettens bemerkninger: Når det gjelder sakens faktiske side, legger retten til grunn det saksforhold som partene er enige om, og som er beskrevet foran.

Sakens rettslige side er søkt belyst av partene ved fremleggelse av et omfattende rettskildemateriale.

Et naturlig utgangspunkt for de rettslige resonnementer finner en i lov om arbeidervern av 7. desember 1956 §42 nr. 2, som fastslår at «oppsigelsesfristen kan ikke settes ned i henhold til puhkt 1 ved arbeidsgiverens død eller konkurs». Lovens ord gjelder imidlertid bare selve oppsigelsesfristen, ikke omfanget av oppsigelseslønnen. Heller ikke forarbeidene kan sees å uttale eller forutsette at bestemmelsen løser dette spørsmålet. Den juridiske teori er heller ikke tilbøyelig til å anse problemet løst på dette grunnlag.

Arbeidervernl. §40 nr. 2 slår fast at «fradrag i lønn må ikke gjøres uten skriftlig avtale», unntatt i spesielt hjemlede tilfelle. Bestemmelsen avgjør likevel ikke fradragsspørsmålet ved konkurs. Problemstillingen kan ikke sees å være nevnt i forarbeidene - regelen tar åpenbart sikte på å regulere helt andre situasjoner.

Ved vurderingen av fradragsproblemet kan en knapt unnlate å trekke inn prioritetsreglene. Hjemmelen for lønnskravenes fortrinnsbehandling ved konkurs finnes i lov om rekkjefylgja for krav i konkurs o.a. (prioritetslova) av 31. mai 1963 §3. Hverken selve bestemmelsen eller dens forarbeider gir imidlertid noe positivt uttrykk for en løsning av nærværende spørsmål. Allikevel kan en hevde - slik saksøkte har gjort - at forarbeidene gir en viss pekepinn om de lovgivende myndigheters oppfatning. Saksøkte har særlig understreket at lovgrunnen er ønsket om å sikre lønnstakerne et eksistensgrunnlag. En fordeling av boets midler etter saksøkernes retningslinjer vil gå ut over lovgrunnen. Forarbeidene fremhever også at det kan reises sterke innvendinger mot lønnsprivilegiet (Ot.prp. nr. 8 8).

Saksøkte har også vist til andre lover eller lovutkast som hevdes å innebære retningsgivende uttrykk for de lovgivende og lovforberedende myndigheters intensjoner. Dette gjelder for det første lov om folketrygd av 17. juni 1966 §4 - 2 nr. 3 punkt i, som fastsetter at retten til dagpenger faller bort når den trygdede har lønn eller feriepenger. Det gjelder

Side:728

videre Justisdepartementets notat om statsgaranti for lønnskrav ved konkurs m.v. av november 1972, hvor det i utkastet til §1 annet ledd, 2. punktum heter: «I krav som gjelder tiden etter fristdagen, skal det gjøres fradrag for det som arbeidstakeren har tjent på annet hold i samme tidsrom.» Saksøkerne har innvendt at Justisdepartementets notat inneholder en uttrykkelig reservasjon med hensyn til nærværende spørsmål, da det På side 14 og 15 er uttalt at «det etter gjeldende rett er noe uklart hvorvidt det kan gjøres fradrag for det arbeidstakeren har tjent eller burde ha tjent på annet hold i oppsigelsestida».

Saksøkerne har på sin side også vist til en del lovbestemmelser som regulerer beslektede forhold, og som hevdes å støtte deres oppfatning. De påberopte lovregler er å finne i lov om offentlige tjenestemænd av 15. februar 1918 §25 annet ledd, lov om lærarskular og prøvor for lærarar i grunnskulen av 11. februar 1938 §11, siste ledd, og lov om grunnskolen av 13. juni 1969 §23 nr. 3, siste ledd. Bestemmelsene gjelder alle suspensjon av offentlige tjenestemenn, og fastsetter at tjenestemannen beholder lønnen i suspensjonstiden. Ingen av lovene nevner fradrag for inntekter på annet hold.

Partene har videre trukket fram en rekke dommer, både fra underinstanser og Høyesterett, som avgjør beslektede forhold. De har særlig henledet oppmerksomheten på tilfelle der arbeidstakere er blitt utsatt for uberettiget avskjed eller oppsigelse. Det er også vist til dommer som har behandlet de lønnsmessige konsekvenser av suspensjoner og saklig begrunnede oppsigelser. - - -

Retten finner det unødvendig for avgjørelsen av nærværende tvister å konstatere hva som er hovedregel og hva som er unntakelser på de felter partene har hentet domspraksis fra- slik partene selv har gjort forsøk på. Selv om rettspraksis på disse områdene ikke er uten interesse for nærværende sak, kan avgjørelsene ikke sees slik begrunnet at de er avgjørende for fradragsspørsmålet ved konkurs. En kan forøvrig vise til førstvoterendes utsagn i den påberopte høyesterettsdom i Rt-1952-1240. - - -

Domspraksis som direkte gjelder fradrag i konkurssituasjonen er ikke rikholdig. En kjenner kun to underrettsavgjørelser som angår spørsmålet. Kristiania skifterett har avsagt en kjennelse, inntatt i Rt-1913-442, som synes å støtte saksøktes oppfatning. Begrunnelsen kan imidlertid neppe ha samme relevans idag. Bergen skifterett har i en kjennelse av 21. mai 1971 nokså klart lagt til grunn samme syn som saksøkte. Imidlertid er å bemerke at kjennelsen ble anket til lagmannsretteli og forlikt med delvis oppgjør.

Konklusjonen må være at fradragsspørsmålet ved konkurs ikke på bindende måte er fastslått hverken i lov eller ved domspraksis.

Partene har også søkt å innhente en del materiale som belyser rettsbruken på området. - - -

Retten antar at en ut fra de innhentede opplysninger må kunne trekke den konklusjon at det ikke eksisterer noen konsekvent rettsbruk. Spørsmålet har antakelig vært løst noe forskjellig alt etter bostyrenes og skifterettenes syn.

Partene har også vist til dansk og svensk rett. I Danmark er ordningen at det ikke gis fradrag, mens den motsatte regel gjelder i

Side:729

Sverige. For begges vedkommende gjelder imidlertid at resultatet er knyttet til bestemte lovregler, hvilket gjør den veiledende effekt for norsk rett mindre.

Da det foreliggende spørsmål ikke kan ansees løst i lovgivningen, og det heller ikke har utviklet seg noen bindende domspraksis eller rettsbruk på området, antas at avgjørelsen må bero på en vurdering av de reelle hensyn som gjør seg gjeldende.

For det første skal fremheves at det ikke dreier seg om en konflikt mellom arbeidsgiver og arbeidstakere. Det er snarere tale om en interessemotsetning mellom grupper av kreditorer. Det pønale eller preventive moment som ofte kommer inn i saker om avskjedigelse m.v. er derfor uten aktualitet. Lønnstakernes motpart er således andre kreditorer, så som stat og kommune, vareleverandører, långivere m.v. Som regel kan disse ikke lastes for konkurssituasjonen i høyere grad enn arbeidstakerne.

En skal også være oppmerksom på at det i praksis svært ofte er en konflikt mellom grupper av lønnstakere. Det forekommer nemlig hyppig at konkursboer ikke gir dekning til de fordringer som har prioritet av 1. klasse. En ordning etter det prinsipp saksøkerne har lagt til grunn, vil redusere dividenden for de lønnskreditorer som ikke har skaffet seg nytt arbeid. Dette gjelder imidlertid ikke A/S Hamar Stiftstidendes konkursbo.

Saksøkte har hevdet at det er høyst urimelig og stridende mot sunn rettsfølelse at saksøkerne skal få dobbelt lønn i oppsigelsestiden på bekostning av de andre kreditorene. Dette vil innebære at disse og andre lønnstakere i samme situasjon vil tjene på konkursen, mens alle andre kreditorer vil tape.

Mot dette har saksøkerne anført at lønnstakerne har en rekke tap i forbindelse med en konkurssituasjon. Normalt påløper betydelige utgifter i forbindelse med flytning. Selv om dette omkostningselement ikke var aktuelt for saksøkerne, har det relevans for utformingen av en alminnelig regel. En taper også ofte visse fordeler vedrørende bolig, telefon m.v. Videre er det av betydning at A/S Hamar Budstikke var et foretakende som satte store krav til deltakerne. De måtte påta seg et kausjonsansvar på ca. kr. 1500,- hver. De måtte arbeide utover vanlige skift, og de måtte nøye seg med lavere lønn enn normalt. Det er lite rimelig at denne ekstrainnsatsen kommer kreditorene i A/S Hamar Stiftstidende til gode. Videre har saksøkerne pekt på tap av oppsigelsesvern, et gode Høyesterett har lagt vekt på. Begge saksøkerne hadde vært ansatt ved avisen i ca. 1 år. Videre er fremhevet en rekke ulemper og sosiale problemer, så som psykisk press før og etter konkursåpningen, manglende mulighet for å velge en ny arbeisdgiver, problemer for barna vedrørende skolegang og skifte av miljø, alt forhold som hevdes å gjøre det rimelig at lønnstakerne får uavkortet lønn i oppsigelsestiden. Det er også hevdet at standpunktets rimelighet styrkes av at midlene - som følge av prioritetsreglene - ellers går til det offentlige.

Retten er ikke i tvil om at en konkurs påfører arbeidstakerne betydelige ulemper og tap. På den annen side er konkurs en situasjon der mange lider tap. Dette gjelder ikke minst i nærværende bo.

Side:730

Lønnstakerne har på flere måter en priviligert stilling ut fra den hovedgrunn at de skal ha et eksistensgrunnlag i denne vanskelige perioden. Det forekommer retten urimelig å belaste de øvrige kreditorer ut over det som denne grunn og rettstekniske hensyn gjør nødvendig. De spesielle utgiftene og sosiale problemene som konkursen skaper for lønnstakerne, kan en neppe forlange at de andre, allerede tapslidende, kreditorene skal dekke. Det må i tilfelle være en oppgave for det offentlige.

Det har vært hevdet at en fradragsregel vil føre til lediggang i oppsigelsestiden. Retten antar at argumentet har liten vekt. En konkursbehandling tar ofte lang tid - slik at kreditorene må vente lenge på sine penger. Dessuten er det regelmessig usikkert hvor stor dividende boet utbringer.

Heller ikke de rettstekniske hensyn innebærer noen avgjørende innvendig mot en fradragsregel.

Etter dette konstateres at de beste grunner taler for å foreta fradrag for inntekter på annet hold i oppsigelsestiden - inntekter som ellers ikke kunne vært oppnådd.

Standpunktet synes å ha overveiende støtte i rettsteorien. Spørsmålet er behandlet eller berørt i Stian Bech, Konkurslovgivningen (1928) side 313 og 599, Per Lyhmann, Sakføreren som konkursbestyrer (1951) side 29, Odd Friberg, Arbeidervernloven med kommentarer (1965) side 167 note 8, (1970) side 179, Pål Berg, Arbeidsrett (1930) side 115 flg., Per Augdahl, Den norske obligasjonsretts alminnelige del (1963) side 228 flg., Karl Jacob Arnholm, Privatrett III (1966) side 247 flg., Kristen Andersen, Fra Arbeidslivets Rett (1967) side 303-304, Tor Rynning Nielsen, Lov og Rett 1970 396 flg.

Saksøkerne må etter dette tåle fradrag for sine inntekter i A/S Hamar Budstikke. Det riktige må være å tilstå full lønn fram til tidspunktet for ansettelsen i A/S Hamar Budstikke og differansen mellom oppsigelseslønn og opptjent lønn i A/S Hamar Budstikke for resten av oppsigelsestiden. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Sigurd Fougner Hagen, Erling Slyngstad og Frithjof Gripne):

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten og er i det alt vesentlige, enig i skifterettens begrunnelse.

Som det fremgår av skifterettens kjennelse er det ingen uenighet om størrelsen av lønnskravene saken gjelder.

Lagmannsretten er som skifteretten enig med ankemotparten i at bestemmelsene i arbeidervernlovens §40 nr. 2 eller §42 nr. 2 ikke avgjør det spørsmål som er reist i saken. Ved inntreden av konkurs foreligger ikke lenger et isolert kontraktsforhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Det oppstår på arbeidstakersiden et konkurranseforhold mellom boets kreditorer hvor alle er interessert i å få dekket mest mulig av sitt tilgodehavende i boet. Bestemmelsen i §42 nr. 2 gjelder for øvrig bare oppsigelsesfristen, ikke omfanget av lønnsbeløpets størrelse i oppsigelsestiden. §40 nr. 2 bestemmer at fradrag i lønn ikke må gjøres uten skriftlig avtale unntatt når det er hjemlet i lov. «Lov» må her bety det som gjelder ifølge en riktig fortolkning av

Side:731

vedkommende lovbestemmelse, og lagmannsretten er derfor enig med konkursboet i at avgjørelsen i saken må bero på en fortolkning av prioritetslovens §3.

Lagmannsretten vil vise til hva skifteretten har anført om dette spørsmål og slutter seg hertil.

Lagmannsretten vil tilføye at det som et hovedprinsipp i konkurslovgivningen gjelder at alle kreditorer skal stilles likt. Det kan eksempelvis henvises til hva konkurslovutvalget uttaler herom på side 5 og side 12 i Innst. av mars 1961 vedrørende prioritetsloven. Reglene om at visse fordringer skal ha fortrinnsrett er unntaksbestemmelser fra det nevnte hovedprinsipp. Det er riktignok så at det har vært lovgivningens hensikt å gi en større gruppe lønnsmottakere en særlig sterk stilling i konkurs, men lagmannsretten kan ikke finne at lovens hensikt har vært å gi disse kreditorer en så sterk stilling at de i noen utstrekning også vil kunne oppnå dobbelt lønn og således høyere inntekt enn ordinært og på andre kreditorgruppers bekostning.

Av det foran anførte fremgår at lagmannsretten ikke kan være enig med de ankende parter i at det må gjelde de samme regler i konkurstilfelle som ved vaniig avvikling av et arbeidsforhold ved en igangværende bedrift. Det har i saken vært henvist til en lang rekke rettsavgjørelser som gjelder tilfeller av sistnevnte art. Lagmannsretten har ikke funnet det nødvendig å komme nærmere inn På disse. De fleste av de nevnte rettsavgjørelser er for øvrig omtalt i skifterettens kjennelse.

Etter det anførte blir skifterettens kjennelse å stadfeste. - - -