Rt-1976-1227

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1976-10-27
Publisert:	Rt-1976-1227
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 146/1976
Parter:	Hans N. Rygg m.fl. (6 parter) (høyesterettsadvokat Trond Buttingsrud) mot Einar Nystad m.fl. (14 parter) (prosessfullmektig for nr. 1-6 og 9-11: advokat Bjarte Eikeset - til prøve).
Forfatter:	Gundersen, Christiansen, Schweigaard Selmer, Heiberg, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §366, Jordskifteloven (1950) §83, Norske Lov (1687) 3-, 5-, Skogloven (1863) §15, §14, §61, Jordloven (1955)

Dommer Gundersen: Ved brev av 11. juli 1944 henvendte Eirik Rygg og Jetmund Rygg seg til utskiftningsformann Resi i Sandane og bad om «at det vert halde utskiftning over all utmark tilhøyrande gr.nr. 11 Grov, og gr.nr. 12 Rygg i Gloppen, til full eigedom». Eirik og Jetmund Rygg var eiere av henholdsvis bnr. 1 og bnr. 2 på gården Rygg. John Grov, som eide gnr. 11 bnr. 3, krevde 11. februar 1946 at jordskiftet skulle utvides til å omfatte et område som kaltes «Grovkalvøyane».

15. oktober 1952 ble det satt jordskifterett til å behandle disse utskiftningskravene. Behandlingen ble delt, slik at retten først tok for seg heimeutmarka i sak nr. 5/1944 og deretter stølsutmarka i sak nr. 5 b/1944 - dette feltet fikk betegnelsen Traudalen. Utskiftningen av heimeutmarka ble avsluttet 11. desember 1958. For stølsutmarkas vedkommende fortsatte utskiftningsforhandlingene, men etter hvert viste det seg at det var delte meninger om nytten av å gjennomføre dette jordskiftet. I rettsmøte 1. juni 1971 ble det tilført rettsboken at det «er no liten stemning mellom partane for å arbeide vidare med denne saka. Dei fleste hevdar at det ikkje løner seg å drive intensiv utnytting av dette området i dag, og at det såleis har lite for seg å skifte området. - Vidare vart det også hevda at andre verdiar enn skog og beite er vanskeleg å vurdere i dag. Det er her i første rekke tenkt på hyttetomter o.l., og at ein kan få ei verdifordeling etter jordskiftet som ikkje vert i samsvar med delingsgrunnlaget. - Jordskifteretten er samd i desse vurderingane. Tilhøva har endra seg sidan saka vart fremja i 1952. I dag er det lite å vinne ved skifte av dette arealet, og ein kan lett forskyve verdiar som ein lite kan vurdere i dag. Eit jordskifte her kan såleis, etter rettens meining, lett føre til større ulemper enn til nytte - totalt sett.»

Side:1228

Etter dette traff retten i medhold av jordskiftelovens §14 følgende vedtak:

«Jordskifte av Traudalen - slik feltet er beskrive i dok. 1 - vert ikkje fremja.

Skoggrensene vert å gå opp i området til Tjørdalselva på eine sida og til Bærdalselva på andre sida av dalen. Grensene skal merkast av i marka og på kartet.

Det var semje om å holde ope spørsmålet om tenlege bruksordningar i området. Det gjeld i første rekke med tanke på nausttomter ved Osen. Ein del av partane har ikkje plass til turvande nausttomter i dette området.»

Spørsmålet om en bruksordning i Osen-området ble videre behandlet i rettsmøte 24. januar 1973, og det ble avgjort under jordskifterettens møte 28. juni 1973. I rettsboken er det anført at det «viste seg å vere tvist om kven som var grunneigar i skogteigane langs vatnet - der det er utbygd med naust», og videre: «I samband med at alle som har del i sameiga skal få plass for eit naust må eigedomsspørsmålet avklarast, og retten må ta avgjerd i tvistespørsmålet.» Partene på den ene siden hevdet at i naustområdet var skogeierne også grunneiere, mens partene på den annen side hevdet at her som ellers i feltet var fellesskapet grunneier. Jordskifteretten avsa orskurd i tvisten 28. juni 1973 med denne slutning:

«Skogeigarane ved Traudalsvatnet - frå Osen og sørover til Gjelsvika - disponerer berre skogverdiane i sine teigar. Beite og grunn ligg i sameige for gnr. 11 og 12 Grov og Rygg.»

Jordskifteretten traff deretter vedtak om en bruksordning ved Osen i Traudalsvatnet, jfr. jordskiftelovens kapittel 12 om «Bruksordning utanom jordskifte». Vedtaket lød slik:

«Fellesareal, med nausttomter, ved Traudalsvatnet vert å legge ut slik det er påvist.»

Formålet var «å finna ei tenleg ordning slik at alle som har eit berettiga krav på det kan få tomt for eit naust i området sør for Osen», og ordningen gikk kort fortalt ut på følgende:

Det ble lagt ut et fellesareal ved Osen hvor alle de bruk som etter jordskifterettens oppfatning hadde medeiendomsrett til grunnen fikk eksklusiv bruksrett til bestemte tomter langs stranden. Ikke hele arealet ble disponert på denne måten, og om resten uttalte jordskifteretten: «Det fellesarealet som ikkje er disponert for nausttomter vert det sameiga som disponerer i samsvar med reglane for sameige i jordlova.» Skogverdien i fellesarealet ble avløst mot kontantvederlag til dem som eide skogen der.

Jordskifterettens orskurd og dens vedtak om bruksordningen ble påanket til Gulating lagmannsrett. Samtidig ble det anket til jordskifteoverretten med krav om fullstendig jordskifte av hele stølsutmarka. Denne anke er stilt i bero inntil det er truffet endelig avgjørelse i den sak vi nå behandler.

For lagmannsretten ble det fra begge parters side krevd dom til avgjørelse av spørsmålet om grunneiendomsretten, ikke bare

Side:1229

i det avgrensede område ved Osen som tvisten for j ordskifteretten gjaldt, men for hele stølsutmarka, skiftefelt nr. 5 b/1944. Og begge parter krevde bruksordningen opphevet. Lagmannsretten avsa 2. juli 1975 dom med denne domsslutning:

«1. Jordskifterettens kjennelse stadfestes.

2. Kravet om opphevelse av bruksordningen tas ikke til følge.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Om saksforholdet viser jeg til de tidligere retters grunngivning for avgjørelsene.

Over lagmannsrettens dom er det anket til Høyesterett. De ankende parter - som lagmannsretten betegner som Rygg - er: Hans N. Rygg, gnr. 12 bnr. 4, Håkon Rygg, gnr. 12 bnr. 39, Elisabeth Sørebø, gnr. 12 bnr. 14, Lars J. Rygg, gnr. 12 bnr. 2, Erik N. Rygg, gnr. 12 bnr. 9, og Kristen K. Rygg, gnr. 12 bnr. 11. De har nedlagt denne påstand:

«1. Prinsipalt: Skogeierne i jordskiftefelt 5 B/1944 ansees som eiere av grunnen i sine respektive teiger.

Subsidiært: Skogeierne ved Traudalsvatnet - fra Osen og sørover til Gjelsvika - ansees som eiere av grunnen i sine respektive teiger.

2. Den av Indre Nordfjord jordskifterett i sak nr. 5 b/1944 fastsatte bruksordning for naust- og hyttetomter i Osenområdet oppheves.

3. Ankemotpartene dømmes til in solidum å betale saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparter - de har av lagmannsretten fått betegnelsen Grov - er: Einar Nystad, gnr. 11 bnr. 1, Olav Grov, gnr. 11 bnr. 2, Ingeborg Grov, gnr. 11 bnr. 3, Hans E. Rygg, gnr. 12 bnr. 1, Olav Moritsgård, gnr. 12 bnr. 3, Ola J. Rygg, gnr. 12 bnr. 5, Audun Rygg, gnr. 12 bnr. 6, Petter Rygg, gnr. 12 bnr. 7, Per Risholm, gnr. 12 bnr. 8, Nils K. Rygg, gnr. 12 bnr. 10, Ola A. Rygg, gnr. 12 bnr. 22, Margit Olstad, gnr. 12 bnr. 25, Berta Risholm, gnr. 12 bnr. 27, og Kristen O. Rygg, gnr. 12 bnr. 41. Deres påstand er:

«1. Anken avvises for så vidt gjelder påstanden om at skogeierne i hele jordskiftefelt 5 b/1944 ansees som eiere av grunnen i sine respektive teiger.

2. Gulating lagmannsretts dom stadfestes.

3. Ankepartene dømmes til in solidum å betale saksomkostninger for Høyesterett.»

Under min drøftelse av de tvistespørsmål som foreligger, vil jeg først behandle ankemotpartenes krav om avvisning av de ankende parters prinsipale påstand. Deretter tar jeg for meg tvisten om eiendomsretten til grunnen og til slutt bruksordningen. Som lagmannsretten bruker jeg betegnelsen Rygg på de ankende parter og Grov på ankemotpartene.

Avvisningskravet

Som jeg alt har nevnt, ble det av j ordskifteretten truffet vedtak om en bruksordning for det område langs Traudalsvatnet

Side:1230

der det er bygd naust og kaianlegg m.v. Men ettersom det hadde vist seg at det var tvist om hvorvidt det her var sameie til grunnen, måtte dette spørsmål avgjøres først. Partene holdt seg i sine påstander til det område der bruksordningen i tilfelle skulle etableres, og det samme gjorde retten i avgjørelsen. For lagmannsretten ville imidlertid partene på begge sider gi tvisten et videre omfang, både Rygg og Grov ønsket å få rettens avgjørelse av eiendomsspørsmålet for hele stølsutmarkas vedkommende. Lagmannsretten fant imidlertid ikke grunnlag for en slik utvidet avgjørelse, som eventuelt ville komme til å omfatte forhold som ikke var påkjent av jordskifteretten. Noe uttrykk i domsslutningen fikk ikke dette standpunkt, retten begrenset seg til å stadfeste jordskifterettens kjennelse.

Rygg har for Høyesterett opprettholdt kravet om å få løst spørsmålet om eiendomsretten til grunnen i hele jordskiftefelt 5 b/1944, mens Grov har endret standpunkt og påstår at anken for så vidt må avvises.

Jeg finner at påstanden om avvisning må tas til følge. Jeg er enig med lagmannsretten i at det her dreier seg om et nytt krav som ikke ble påkjent av jordskifteretten, og jeg oppfatter lagmannsrettens domsgrunner slik at kravet der i realiteten ble avvist. For Høyesterett er, som nevnt, stillingen den at ankemotpartene ikke samtykker i at kravet tas under pådømmelse, og da må det i ethvert fall avvises, jfr. tvistemålslovens §366 annet ledd nr. 2.

Eiendomsretten til grunnen

Fra begge sider faller anførslene i alt vesentlig sammen med det som partene gjorde gjeldende for lagmannsretten, i hvis domsgrunner de er gjengitt. Noe nytt bevisstoff av betydning er ikke fremlagt.

Jeg er kommet til det samme resultat som de tidligere retter, og jeg kan som lagmannsretten tiltre jordskifterettens begrunnelse. Enkelte bemerkninger vil jeg tilføye:

Utskiftningen av 1726 - «skogabrevet» - hadde åpenbart som sitt praktiske formål å ordne og avgrense mellom de 12 oppsittere på Rygg og Grov bruksutøvelsen i hele den felles utmark, både i skogen, rundt stølene og i utslåttene. Resultatet ble at hver av dem fikk 18 skogteiger - hvis størrelse avhang av skylden - og fem slåtteteiger. Dessuten ble stølsvollene, de «indhegnede og oprøddede Engeqvier», regulert. Fem av oppsitterne hadde i tidens løp fått eller tilegnet seg for meget, og de måtte da avgi det de hadde for meget til fire som hadde for lite. Også slåtteteigene ble regulert både med henblikk på deres størrelse og deres kvalitet. Fem små skogstykker ble tillagt dels en enkelt av brukerne, dels mindre grupper av dem «til fellis». Også andre, mindre felter ble det truffet bestemmelse om, jeg går ikke inn på dette.

«Skogabrevet» kan etter min mening ikke leses slik at man med uttrykket «Skoug og Marck» må forstå skogen med den

Side:1231

grunn den vokser på. Når jeg leser dokumentet i sin helhet og på bakgrunn av de topografiske og driftsmessige forhold i utmarka - slik vi i dag kan bedømme disse forhold - kommer jeg til at med skogen mente man de områder der det vokste drivverdig skog, og med marken mente man stølsvollene og slåtteteigene. At disse siste stykkene, der bruken må ha vært eksklusiv for den enkelte oppsitter, ble gjenstand for eneeiendomsrett, er partene enige om. Annerledes må det etter min mening ha vært i skogen. Der ble fremdeles beite og j akt og fiske liggende i fellesskap, og jeg finner ikke grunnlag i skogabrevet for å anta at man den gang tenkte seg at de enkelte eiere skulle få noe annet og mer enn det de hadde behov for og kunne gjøre seg nytte av, nemlig eneretten til drift og skjøtsel i disse teiger. Når de fem små skogstykkene kom til å stå i en annen stilling - kanskje allerede i 1726, kanskje etter noen tid - synes det rimelig å anta at dette skyldes at de lå helt ned mot innmarken og at de var eller etter hvert ble gjenstand for eksklusiv bruk.

Nå hevder imidlertid de ankende parter at senere rettslige disposisjoner over deler av utmarka og den bruk som er utøvd der, viser at man både på Rygg- og Grov-siden har hatt et annet syn på dette. Det hevdes ikke at man i det fremlagte materiale finner grunnlag for et selvstendig rettserverv. Men det kaster lys tilbake på utskiftingen av 1726 og viser at brukerne på begge gårder har oppfattet den slik at de som fikk skogteiger også fikk eiendomsretten til grunnen der. Ankemotpartene hevder derimot at det bevisstoff om rettslige og faktiske disposisjoner som man har funnet frem til, i det store og hele trekker i den motsatte retning.

Jeg mener at ankemotpartene har rett i dette, og slutter meg altså for så vidt til lagmannsrettens vurdering. Når det spesielt gjelder disposisjoner over og bruk av området ved Osen, viser jeg til jordskifterettens bemerkninger, som jeg tiltrer.

Til slutt under dette avsnitt vil jeg peke på følgende:

Under forhandlingene i j ordskifteretten 15. oktober 1952 - etter at retten og partene hadde vært på befaring i utmarka så langt opp som til Traudalsvatnet - ble det innført i rettsboken:

«Ved skogutskiftingen av 1726 og noen seinere avholdte mindelige delinger av skogen som den gang ikke ble delt, er skogen delt med flere teiger på hvert av de bruk som har skog. Beitet og grunn ligger i sameie mellom brukene.»

Denne del av jordskiftet gjaldt heimeutmarka. Men en tilsvarende protokolltilførsel finner man i rettsboken for 24. januar 1973 under forhandlingene vedrørende stølsutmarka. Det var da tale om en regulering og sammenslåing av skogteiger for å skape grunnlag for en mer rasjonell skogsdrift. Det står i rettsboken:

«Ei slik regulering og eventuell samanslåing av skogteigane vil ikkje få innverknad på andre verdiar enn det som vedkjem

Side:1232

skogen. Grunn og beite vil fortsatt ligge i fellesskap. - - - Vidare er det også planlagt ei bruksordning i området langs Traudalsvatnet, for at alle partane skal få tenlege nausttomter i dette området.»

Jeg vil tro at j ordskifteretten ved å ta disse bemerkninger inn i rettsboken har gitt uttrykk ikke bare for sin egen oppfatning, men også for partenes - iallfall for den fremherskende oppfatning blant partene.

Bruksordningen

Under henvisning til jordskiftelovens §83 første ledd hevder Rygg at det ikke for j ordskifteretten ble reist noen krav om bruksordning i området ved Osen og dernest at det ikke har foreligget noe sambruk der som kan gi grunnlag for et vedtak om bruksordning. Grov hevder at flere av partene på den siden gav uttrykk for at en bruksordning burde etableres, og at ingen under forhandlingene protesterte mot denne tanke. Og selv om de fremaeles finner jordskifterettens ordning lite tjenlig, er det nå deres oppfatning at det ikke finnes rettslig grunnlag for å angripe den gjennom anke til Høyesterett. Dette spørsmål hører i tilfelle hjemme i jordskifteoverretten.

Om dette skal jeg bemerke:

Jordskifteretten og de parter som møtte der, drøftet flere ganger hvorvidt og hvorledes en bruksordning ved Osen burde istandbringes. I juni 1971 ble man etter noen diskusjon enig om å holde spørsmålet åpent, i januar 1973 var det enighet om å arbeide videre med det, og 28. juni 1973 ble det ført inn i rettsboken:

«Sjølv om det er delte meiningar om korleis dette spørsmålet skal løysast, er det føresetnaden at dei som har del i sameiga skal få naustplass ved Traudalsvatnet.»

I dette siste rettsmøte ble saken avgjort ved det vedtak som jeg tidligere har gjengitt. Jeg finner det ikke tvilsomt at jordskifteretten har hatt tilstrekkelig grunnlag i partenes uttalelser og holdning for å anta at iallfall noen av dem ønsket å få en bruksordning etablert. Det er ikke nødvendig at det er enighet mellom sameierne om å fremme et slikt krav, og retten kunne for øvrig også av eget tiltak gjennomføre ordningen.

Når det gjelder spørsmålet om betingelsene for øvrig etter jordskiftelovens §83 var til stede, viser jeg til lagmannsrettens bemerkninger om dette. Retten var på befaring i området, og fant da at i det minste en vesentlig del av det hadde vært brukt i fellesskap. Jeg kan ikke se at Høyesterett har grunnlag for å fravike denne bevisvurdering. Jeg tilføyer imidlertid at spørsmålet om bruksordningen er en tjenlig ordning ikke dermed er endelig avgjort. Dette spørsmål har partene ikke kunnet ta opp for Høyesterett, men når anken til jordskifteoverretten kommer under behandling, vil det kunne bli prøvet.

Jeg kommer etter dette til at anken må avvises for så vidt angår Ryggs prinsipale påstand, og at lagmannsrettens dom må

Side:1233

stadfestes. Saken har imidlertid vært uoversiktlig, og avgjørelsen har fremstilt seg som tvilsom, og jeg er blitt stående ved heller ikke å ilegge de ankende parter saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Anken avvises for så vidt gjelder påstanden om at skogeierne i hele jordskiftefelt 5 b/1944 anses som eiere av grunnen i sine teiger.

2. Gulating lagmannsretts dom stadfestes.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schweigaard Selmer, Heiberg og Bendiksby Likeså.

Av jordskifterettens orskurd (kst. jordskiftedommer Sverre Øygard med jordskiftemenn): - - -

Jordskifteretten ser slik på saka:

Her kan ikkje leggast fram dokument som viser at arealet i tvisteområdet er skift til full særeige. Det kan heller ikkje visast til avtale som tilseier spesielle eigedomstilhøve eller bruksordning av området.

Det er klart at den gongen skogen langs Traudalsvatnet vart delt på den enkelte eigar, då var det med tanke på skogverdien. Grunn og beite låg framleis i sameige.

Retten kan heller ikkje sjå at bruken eller utviklinga tilseier at skogeigaren no er grunneigar i området.

I samband med utnytting av fjellområdet har det i alle tider vore behov for fellesareal ved Osen. Dette galt for utnytting av beite i dalen, slåttene på Dalsbøen og fiske i Traudalsvatnet m. m.

Ved Osen er den naturlege overgang for transport på vatnet og på land. Her ved Osen finn ein den mest konsentrerte og eldste utbygginga av naust og her er kal som alle nyttar.

Etter kvart har utviklinga gått slik at naustområdet er blitt utvida sørover. Samdrifta har avteke og den enkelte eigar fekk meir behov for sitt eige naust. Det er såleis det aktuelle behov for det enkelte bruk til å skaffe seg eige naust som er grunnen til den praktisÅe måten å løyse tomtespørsmålet på. Det har vore heilt naturleg å gå til vedkomande skogeigar for å be om løyve til å sette opp naust i samband med drifta av eigedomane i Traudalen. Fellesskapet har ikkje hatt innvendingar mot ei slik utnytting av denne stranda, og når så skogeigaren i det enkelte tilfelle har gitt løyve, var heile tomtespørsmålet løyst.

Det vederlaget som i enkelte tilfelle er gitt til skogeigaren må ein sjå som vederlag for tapt skogverdi - og ikkje noko meir.

Her kan også visast til at enkelte skogeigarar har gitt løyve til personar som ikkje har del i sameiga til å bygge naust i vedkomande skogeigar sin teig. Dette er ei utvikling som har skjedd dei seinare år,

Side:1234

og som etter retten si vurdering ikkje seier noko om eigedomstilhøva. Det har også vore nokså delte meiningar mellom grunneigarane om denne utviklinga skulle godkjennast i nokon større målestokk. - - -

Utlegging av fellesareal og nausttomter.

Det har vore drøfta ymse alternativ for å finna ei tenleg ordning slik at alle som har eit berettiga krav på det kan få tomt for eit naust i området sør for Osen.

Retten held fast på det utkastet som vart lagt fram den 28. juni d. å., med dei endringane som no er påvist.

Det er kome ein del protestar mot denne løysinga. Det er m. a. hevda at det ville vere betre om kvar kunne bygge naust i sine skogteigar - heilt sør til Gjelsvika. Det er då til dels ynskje om å bygge kombinert naust/hytte. Retten finn at det vil vere ei dårleg løysing totalt sett. Retten si oppgave er å finne ei ordning som legg tilhøva tilrette for dei felles funksjonane som naturleg bør ligge ved Osen og slik at turvande nausttomter kan utleggast.

Retten finn det difor mest tenleg, totalt sett, at det vert lagt ut eit fellesareal, med nausttomter, slik de er påvist.

Det fellesarealet som ikkje er disponert for nausttomter vert det sameiga som disponerer i samsvar med reglane for sameige i jordlova. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Arnt Haarberg, ekstraordinær dommer, lagdommer Jac. Wesenberg og byrettsdommer Arne Rørosgaard): - - -

De ankende parter - heretter for enkelthets skyld kalt Rygg - har for lagmannsretten hevdet at jordskifteretten har tatt feil i sin realitetsavgjørelse når den har funnet at eiendomsretten til grunnen i skogteigene fortsatt lå uskiftet og således tilhørte fellesskapet. Ved utskiftningen i 1726 som er beskrevet i det såkalte «skogabrevet» ble det daværende sameiet mellom ni bruk på Rygg og tre bruk på Grov skiftet. I dette dokument er uttrykket «skoug» benyttet som betegnelse på området mellom innmark og snaufjell. Formålet ved denne utskiftning var å skifte «skoug og marck» og disse begreper er for så vidt synonyme med de som er benyttet i Norske lov 3-12-15, hvilket også viser at det da siktes til skogen som omfattende ikke bare trærene, men også den grunn den sto på. Det er videre uomtvistet - hevdes det - at Engekviene og Utslåttene ved nevnte forretning ble utskiftet til full eiendom. Et område betegnet «sameigna» ble ikke skiftet i 1726, men senere senest i 1950-årene. Ordet «sameigna» ble brukt fortsatt som en geografisk betegnelse for området.

I 1726 var beite og skog de aktuelle verdier med skogen som det vesentligste. Eiendomsretten til grunnen hadde liten eller ingen betydning. Beite er ikke nevnt i skogabrevet og i praksis har beitet vært ansett som holdt utenfor skiftet i 1726. Der var nok beite til alle.

Jakt og fiske er heller ikke nevnt fordi dette ikke hadde noen næringsmessig betydning og ble ansett fritt for alle. Hjortejakten var også ansett som felles - bortsett fra bnr. 1 som hadde et annet standpunkt. Hjortejakten har vært drevet som organisert fellesjakt.

Side:1235

Videre peker Rygg på at lovgrunnlaget for skiftet i 1726 var Norske lov 3-12-15, dette tilsvarer et odelsskifte som var skifte av innmark i henhold til Norske Lov 5-2-68 hvilket var en regel om oppløsning av alt sameie - ikke en bruksordning.

På foranstående grunnlag hevder Rygg at skogabrevet klart viser at det var skog og mark som var gjenstand for deling og at det tilsvarer det samme som skog og grunn. Rygg har i denne forbindelse vist til høyesteretts dom i Rt-1971-187 hvor uttrykket «med skov og mark» ble forstått dithen at det hadde foregått et skifte i utmarken hvor ved de respektive gårdsbruk hadde overtatt alle rådigheter bortsett fra hugst av nåleskog til husbehov.

Videre har Rygg pekt på at området som kalles Blæsedalen ble skiftet omkring 1880 og hevder at det da foregikk en fullstendig deling.

I forbindelse med fortolkningen av skogabrevet viser Rygg videre til at skogteigene er beskrevet som gående fra vannet og helt opp til fjells. Da det ikke vokser skog så langt opp, viser dette at det ikke bare har vært trærene som er skiftet, men selve grunnen som lå innenfor de utskilte teiger. Videre peker Rygg på at en rekke engkvier ble regnet som eiendes grunn ved delingen i 1950 og delingen må antas å ha omfattet det samme både i skog, kvier og utslåtter. - - -

Eiendomsretten til grunnen: Lagmannsretten kommer til samme resultat som jordskifteretten og kan tiltre dennes premisser. I tillegg hertil - delvis foranlediget av prosedyren for lagmannsretten - bemerkes: Lagmannsretten finner at skogabrevet som utgangspunkt må legges til grunn ved avgjørelsen av spørsmålet om grunnen i skogteigene ble liggende udelt eller om de tilfalt de loddeiere som fikk utlagt skogteigene. Lagmannsretten finner her ikke å kunne legge avgjørende vekt på uttrykket «Skougebytte» som er benyttet i innledningen til utskiftningsforretningen. Begjæringen fra loddeierne går ut på at der skulle foretas skifte av «deres felles eyende Skoug og marck)». Lagmannsretten finner ikke at man herav kan utlede at også eiendomsretten i skogteigene ble skiftet. Det er på det rene at man ved utskiftningsforretningen blandt annet utla engkvier og slåtteteiger til full eiendomsrett og at dette var overensstemmende med loddeiernes begjæring. Lagmannsretten finner at ordet «marck» i dette tilfelle sikter til de nevnte engkvier og slåtteteiger. Det var nødvendig å begjære utskiftning også av mark da begjæringen ellers ville fremstått som en enkel begjæring om skifte av skog. Den henvisning som de ankende parter har gjort til fortolkningen av tilsvarende uttrykk i tidligere rettsavgjørelser synes derfor ikke å være avgjørende i dette tilfelle.

I de senere avsnitt i utskiftningsforretningen fra 1726 hvor skogteigene er beskrevet er der benyttet uttrykket «Skoug» og «Skougen».

Dette siste uttrykk er enslydende med det som er benyttet på 8 i utskiftningsforretningen hvor det heter:

«Skougen, saavit som nu i een hvers Slotteteiger tillfaldt, følger og een hver LodsEyer ubehindret tillige med Engen, med den øfrige Skoug... at udbytte,»

I dette sitat er det klart at der treffes bestemmelser om trærene og ikke skoggrunnen, idet det gjelder trærene i slåtteteiger som var utlagt til full eiendomsrett. Hvis utskiftningsretten ved oppsettelsen av

Side:1236

sin protokoll har vært konsekvent i sin språkbruk - hva lagmannsretten ikke finner grunn til å betvile - må det følge av foranstående at ordet skoug overalt sikter til trærene og ikke til grunnen under trærene.

I tillegg til foranstående peker lagmannsretten også på benyttelsen av uttrykket Skoug på 9 i utskiftningsforretningen av 1726. Også her synes det klart å fremgå at man med ordet Skoug sikter til trærene idet bestemmelsene ellers synes å ville bli meningsløse.

De ankende parter har pekt på at skogteigene er beskrevet som gående fra vannet «og op og ud eftter till fields» og at teigene da nødvendigvis må omfatte områder som ikke var skogbevokst. Lagmannsretten finner ikke å kunne tillegge dette moment vesentlig vekt, da det området som lå ovenfor skogen og opp mot fjellet sannsynligvis har vært helt verdiløst, eller i allefall av så liten verdi at utskiftningsretten og partene overhodet ikke har tenkt på grunnverdien.

Lagmannsretten finner også grunn til å peke på at utskiftningsretten i 1726 i forbindelse med skogteigene benytter uttrykket «Bytte» idet retten beskriver at den foretok seg ved første respektive, annet o.s.v. «bytte», i motsetning til protokollasjonen på 7 i dokumentet hvor det i forbindelse med utslåttene er benyttet uttrykket «uddeelte».

Ved fortolkningen av skogabrevet legger lagmannsretten også vekt på at dette er et meget gammelt dokument og at selve utskiftningsforretningen foregikk før skogloven av 1863 i §15 satte forbud mot å adskille skoggrunnen og trærene.

I tillegg til foranstående har lagmannsretten på grunnlag av det man kunne se under åstedsbefaringen lagt vekt på at beitet i tvistefeltet lå relativt nær stølene og derfor må antas å ha vært av vesentlig verdi. Skog synes der å ha vært rikelige mengder av. Lagmannsretten finner også at den oppdeling av teigene som fremgår av kartmaterialet synes rasjonell for å drive skogen frem til vannet i Traugdalen. Derimot synes oppdelingen lite rasjonell som grunnlag for en deling av eiendomsretten til selve grunnen.

Det har fra begge parters side vært vist til forskjellige faktiske og rettslige disposisjoner som dels skulle bidra til en riktig fortolkning av skogabrevet og dels skulle gi uttrykk for rettsoppfatningen i bygden

Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå inn på disse forskjellige disposisjoner i detalj, idet det er felles for dem alle at det er forløpt en altfor lang tid fra skogabrevet i 1726 til disse disposisjoner fant sted, til at disposisjonene kan antas å gi noe verdifullt bidrag til fortolkningen av det som skjedde den gang.

Heller ikke finner lagmannsretten at disse disposisjoner kan taes som uttrykk for en bestemt rettsoppfatning i bygden. Det er enkeltstående og sporadiske disposisjoner og felles for dem alle er at de ikke synes å gå utover en akseptabel grense for loddeiernes utnyttelse av fellesskapet i en stølsutmark av denne type. En av loddeierne uttrykte det i sin partsforklaring således: «Vi går ikke til naboen med paragrafer for bagateller», hvilken lagmannsretten betrakter som en god innstilling i naboforhold.

Det neste spørsmål blir så om der i tiden etter utskiftningen av 1726 har funnet sted slike rettsstiftende kjennsgjerninger at disse kan

Side:1237

ha endret rettstilstanden i sameiet. Det ville i tilfelle måtte være de samme faktiske og rettslige disposisjoner som det er referert til overfor, som skulle danne grunnlag for slike rettsstiftende kjennsgjerninger. Lagmannsretten bemerker i denne forbindelse at den disponering av erstatningsutbetalingen som fant sted ved ekspropriasjonen av et grustak i fellesutmarken, synes å være i adskillig grad diktert av tilfeldigheter. Retten finner ikke å kunne legge noen vekt på dette forhold selv om erstatningene er opplyst å utgjøre et såvidt stort beløp som kr. 4000,-. Vederlag som er ytet i andre tilfeller, synes for små til å kunne tillegges vesentlig vekt.

I motsatt retning finner lagmannsretten grunn til å peke på at man ved skifte av heimeutmarken i 1952 - som var første del av den i nærværende sak påankete utskiftning - la til grunn at beitet og grunnen lå i sameie mellom brukene. De ankende parter har i denne forbindelse anført at det ikke ligger noen realitet i en slik avgjørelse, fordi man ved utskiftningen av utmarken gikk ut fra at det bare var to verdier, nemlig beitet og skogen og at grunnene ikke hadde noen selvstendig verdi utover dette. På grunnlag av det lagmannsretten kunne se under befaringen og i betraktning av det faktum at heimeutmarken støter til innmarken, synes det vanskelig å forstå at man så sent som i 1952 skal ha bygget på at grunnen var uten verdi. Lagmannsretten kan derfor ikke helt se bort fra at det som fant sted ved utskiftningen av heimeutmarken i noen grad gir uttrykk for den rettsoppfatning at grunnen fortsatt lå i fellesskap.

Partene har i relasjon til de forskjellige disposisjoner hatt svært divergerende oppfatninger om hva som egentlig er skjedd. Når de enkelte disposisjoner dertil synes sporadiske og enkeltstående, finner lagmannsretten ikke å kunne se dem som uttrykk for en fast rettsoppfatning på stedet.

Etter foranstående finner lagmannsretten ikke grunn til å komme inn på å ta standpunkt til partenes prosedyre om den såkalte Vestlandsregel.

Det vil følge av det foran anførte at lagmannsretten finner at forholdet i nærværende sak ligger anderledes ann enn i de høyesterettsdommer som ankepartene har vist til. Her nevnes spesielt Rt-1975-112 og Høyesteretts dom av 17.3.75 l.nr. 24/75.

Lagmannsretten mener å finne støtte for sitt resultat bl.a. i Høyesteretts dom i Rt-1967-219.

På grunnlag av det som er anført foran finner da lagmannsretten at anken ikke kan føre frem forsåvidt angår spørsmålet om eiendomsretten til grunnen under skogen.

Bruksordningen: Det synes å være samstemmighet mellom alle parter i ankesaken om at bruksordningen ikke har gitt dem noen fordeler. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at den kan ta standpunkt til spørsmålet om bruksordningen er god eller dårlig, idet en slik avgjørelse forutsetter en jordskiftesakkyndig vurdering fra rettens side. Lagmannsretten finner at selv med partenes samstemmighet ligger en slik vurdering utenfor lagmannsrettens kompetanse.

Om adgangen til å bringe bruksordningen inn for jordskifteoverrett, vises til jordskiftelovens §61 første ledd i.f.

Side:1238

Heller ikke finner lagmannsretten at der er adgang til å oppheve en rettslig avgjørelse selv om begge parter er enige om at den bør oppheves.

Derimot har lagmannsretten vært i noen tvil om betingelsene for å fastsette en bruksordning etter §83 i jordskifteloven er tilstede. Etter nevnte lovbestemmelse er det en betingelse for at jordskifteretten kan treffe bestemmelse om bruken at dette gjelder bruken «i hopehav, og andre områder der det er sambruk mellom eigedomar».

På grunnlag av åstedsbefaringen finner imidlertid lagmannsretten bevist at i det minste en vesentlig del av det område som omfattes av bruksordningen har vært brukt i fellesskap. Det gjelder felles adkomst langs stranden, felles bruk av kaianlegg og også felles bruk av nøst.

Etter foranstående finner lagmannsretten ikke grunnlag for å ta partenes felles påstand om opphevelse av bruksordningen til følge.

Partene - såvel ankepartene som ankemotpartene - har under prosedyren gitt uttrykk for at lagmannsrettens avgjørelse angående eiendomsretten til grunnen skulle gjelde hele skiftefeltet. Da den påankede kjennelse imidlertid bare omfatter området fra osen og sørover til Gjelsvika, finner lagmannsretten ikke grunnlag for en slik utvidet avgjørelse som eventuelt ville komme til å omfatte forhold som ikke var påkjent av jordskifteretten. - - -