Rt-1967-219

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1967-02-25
Publisert:	Rt-1967-219
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 24B/1967
Parter:	1. Henry og Erling Olsen, 2. E. H. Forsmo (advokat Nils J. Sejersted - til prøve) mot 1. Robert Monsen med medeiere. 2. Aslaug Christensen (høyesterettsadvokat Carsten Mellbye).
Forfatter:	Hiorthøy, Anker, Stabel, Endresen, Mindretall: Berger
Lovhenvisninger:	LOV-1857-10-12-§18b, LOV-1857-10-12, Skogloven (1863) §15, Jordskifteloven (1950) §17, §60

Dommer Hiorthøy: Saken gjelder spørsmålet om hvorvidt grunnen i utmarken under Selfors, gnr. 99 i Rana ble utskiftet sammen med skogen ved utskiftningsforretning av 14. juli 1862, tinglyst 7. januar 1864, eller om den fortsatt ligger i sameie mellom de daværende og senere fraskilte bruk.

Spørsmålet kom opp i forbindelse med krav om avløsning til Nord-Helgeland jordskifterett fra endel beiteberettigede som gikk ut fra at grunnen var delt, - krav som ble møtt med begjæring om jordskifte fra andre brukere som mente at grunnen i utmarken fremdeles lå i fellesskap.

Jordskifteretten fant det nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om eiendomsretten til grunnen for å kunne avgjøre om de forlangte forretninger skulle fremmes, og avsa i samsvar med jordskiftelovens §17 den 26. oktober 1964 enstemmig kjennelse med denne slutning:

«Grunnen i Selfors utmark ligger i fellesskap mellom de 4 bruk som bestod i 1862 og de bruk som senere er utskilt fra disse med andel i grunnen.

- - -

Denne kjennelse stilles i henhold til jordskiftelovens §60, 2. ledd til påanke straks.»

De parter som hevdet at grunnen var delt, Robert Monsen med medeiere (gnr. 99 bnr. 3) og Aslaug Christensen (gnr. 99, bnr. 4), påanket jordskifterettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett. Som motparter for lagmannsretten opptrådte i første rekke E. H. Forsmo (gnr. 99 bnr. 1) og Henry og Erling Olsen (gnr. 99 bnr. 2). Ankeerklæringen var også rettet mot eierne av bnr. 6 og bnr. 8- 11, Hans Jæger m. fl., men av disse tok eieren av bnr. 9, Jonas Jensen, ikke til gjenmæle mot anken, mens eierne av bnr. 6 og 8, Hans Jæger og Markus Jensen, under hovedforhandlingen godtok de ankende parters påstand.

Lagmannsretten avsa dom i saken 9. mai 1966 med slik domsslutning:

«Robert Monsen, Julianne Monsen, Gunvor Hasven, Ingebjørg Strøm-Aune, Margit Kaspersen og Reidar Bang Monsen som eiere av gnr. 99 bnr. 3 og Aslaug Christensen som eier av gnr. 99 bnr. 4, begge eiendommer i Rana, er eneeiere av grunnen i de skogteiger som disse bruk i dag har i Selfors utmark.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen er avsagt under dissens, idet en av lagdommerne kom til det resultat at grunnen i utmarken på Selfors lå i sameie mellom bnr. 1, 2, 3, 4, 8, 9, 10 og 11.

Henry og Erling Olsen (gnr. 99 bnr. 2) og E. H. Forsmo (gnr.

Side:220

99 bnr. 1) har erklært anke mot lagmannsrettens dom og har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«1. Bnr. 1, 2, 3 og 4 av gnr. 99 i Rana er sameieberettiget i grunnen i Selfors utmark.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Robert Monsen med medeiere (Julianne Monsen, Gunvor Hasven, Ingebjør Strøm-Aune, Margit Kaspersen og Reidar Bang Monsen) i gnr. 99 bnr. 3, og Aslaug Christensen (gnr. 99 bnr. 4) har tatt til gjenmæle mot anken og har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«Bnr. 1, 2, 3 og 4 av gnr. 99 i Rana er eneeiere av grunnen i sine respektive skogteiger i Selfors utmark. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett.»

De andre eiere av bruk under Selfors som tidligere har opptrådt som parter, har ikke deltatt i ankesaken for Høyesterett.

De nærmere omstendigheter i saken og partenes tidligere anførsler fremgår av jordskifterettens kjennelse og lagmannsrettens dom. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Rana herredsrett 21.-23. november 1966 med avhør av de ankende parter og representanter for ankemotpartene samt av 13 vitner, derav 2 som ikke har forklart seg tidligere, verken som vitne eller som part. Det er videre fremlagt en del nytt skriftlig bevismateriale som jeg ikke finner grunn til å gjøre særskilt rede for. Bortsett fra forandringene i partsforholdet står saken i samme stilling for Høyesterett som for jordskifteretten og lagmannsretten.

De ankende parter har i hovedsaken gjort gjeldende de samme anførsler og bygget på de samme bevis som tidligere, og har ellers henholdt seg til jordskifterettens begrunnelse og til mindretallet i lagmannsretten. De har for øvrig særlig fremhevet at så vel de eldre forretninger som utskiftningsforretningen 1862-1864 må ses på bakgrunn av den faktiske behovsutvikling, og at det ikke er holdepunkter for at det i eldre tid har vært behov for utskiftning av skoggrunnen. Noen begjæring herom er da heller ikke fremkommet, jfr. lov om Udskiftning af Jord og Skov av 12. oktober 1857 §18b i. f, som bestemmer at utmark blir uberørt av utskiftningen for så vidt og så lenge ingen av loddeierne forlanger den utskiftet. De har videre vist til de veiledende regler av 11. juni 1859, og gjør gjeldende at hvis utskiftningsmennene skulle ha ment å dele grunnen i utmarken, ville de ha satt seg ut over loven og reglene. Etter den dengang gjeldende rettstilstand må det således ha formodningen mot seg at også grunnen ble delt. Som et nytt moment til støtte for påstanden om fortsatt fellesskap er anført at det syd for Skarvann og lengst i nord på Indrefjellet ble tilbake mindre områder som ikke er utskiftet, antagelig fordi det her ikke var noen skogbestand av betydning.

Når det gjelder rettspraksis har de ankende parter vist til en rekke avgjørelser av Høyesterett som i tvilstilfelle bygger på at en deling eller avhendelse ikke omfatter skoggrunnen, således i

Side:221

Rt-1886-650, Rt-1891-191, Rt-1893-782, Rt-1928-727, Rt-1937-1015, Rt-1939-603, Rt-1959-785 og Rt-1963-154. Det hevdes at disse dommer viser en klar linje som går ut på at hvor det ikke er kommet tydelig til uttrykk at også grunnen er innbefattet, har Høyesterett antatt at den fremdeles ligger i sameie. 

Den juridiske teori støtter etter de ankende parters mening deres oppfatning av forholdet, og de har - foruten til den av jordskifteretten nevnte artikkel av jordskiftedommer Øyehaug - særlig vist til uttalelser av Knut Robberstad i Lov og Rett 1963 162 flg.

De av motpartene påberopte etterfølgende faktiske og rettslige disposisjoner antas ikke å ha en slik karakter eller et slikt omfang at de kan gi grunnlag for en endret vurdering. Jakt og fiske har ligget i fellesskap, spesiell bruksutøvelse har bare foregått i beskjeden utstrekning, og verken salg eller bortfeste har funnet sted. For så vidt angår overenskomsten med Dunderland Iron Ore Company Ltd. (1923) er det påpekt at alle 4 innehavere av skogteiger fikk erstatning i anledning av kraftledningen, slik at det var liten foranledning til å påberope at grunnen lå i sameie. De uttrykk og vendinger som er nyttet i nyere skylddelinger og skjøter må visstnok erkjennes å være uklare, men de trekker helst i retning av det syn som de ankende parter gjør gjeldende.

De ankende parter bestrider at det som antatt av flertallet i lagmannsretten foreligger en festnet rettsoppfatning i Ranadistriktet om at den som eier skogen også er eier av skoggrunnen. Vitneforklaringene, som for øvrig delvis synes nokså løst fundert, går i begge retninger, jfr. særlig det som er uttalt av 4. vitne, Karsten O. Lillealter, om at «meningene er delte, men han synes at meningsytringene tyder i den retning at den yngre generasjon heller til den oppfatning at eiendomsgrensene i skogen tillike er eiendomsgrenser for grunnen, mens de eldre er av den mening at grunnen ligger i fellesskap».

Ankemotpartene har i det vesentlige bygget på lagmannsrettens (flertallets) domsbegrunnelse og på de samme anførsler og bevis som de har påberopt tidligere. De har som før lagt betydelig vekt på sammenhengen med de forutgående utskiftningsforretninger av 1844 og 1852-1857; det hevdes at det ved disse var foregått en fullstendig utskiftning, og at det da må ha formodningen mot seg at det ved utskiftningen i 1862-1864 ble etablert et nytt fellesskap. For øvrig ser ankemotpartene det slik at man ikke kan legge avgjørende vekt på de enkelte bestemmelser; resultatet må bygges på en helhetsvurdering av den lange rekke forretninger det her dreier seg om, og vurderingen må gi som utslag at hensikten har vært å foreta en total utskiftning til eie. Teorien antas i denne forbindelse å ha mindre interesse, idet enhver tvist vil måtte avgjøres konkret på grunnlag av dokumenter, praksis og vitneforklaringer. Rettspraksis gir uttrykk for at også Høyesterett har anlagt en konkret bedømmelse, men ankemotpartene har like fullt ment å finne støtte for sitt syn i en del høyesterettsdommer som angår beslektede forhold, således i

Side:222

Rt-1873-433, Rt-1923-II 323 , Rt-1937-138, Rt-1954-425, Rt-1956-389, Rt-1957-953, Rt-1959-420, Rt-1960-1135, Rt-1961-45 og Rt-1966-823. 

Jeg er kommet til det resultat at de ankende parters påstand må gis medhold, og bedømmer forholdet i alt vesentlig på samme måte som det dissenterende medlem av lagmannsretten. Når det gjelder enkelthetene i saken kan jeg innskrenke meg til å vise til hans begrunnelse, idet prosedyren for Høyesterett og det nye bevisstoff ikke har brakt frem momenter av betydning som ikke har vært tatt i betraktning av de tidligere instanser. For mitt vedkommende ser jeg for øvrig saken slik at det neppe kan sies å være fastslått med absolutt sikkerhet at man ved utskiftningen 1862-1864 ikke tok sikte på en fullstendig deling, altså også av skoggrunnen. Men etter innholdet av utskiftningsforretningen, særlig da den uttrykkelige bestemmelse om at «Udmarken forbliver fælles», sett i sammenheng med ordbruken i de nærmest påfølgende delingsdokumenter, finner jeg at det er tilveiebrakt et sterkt sannsynlighetsbevis for at utskiftningen i utmarken har vært begrenset til skogbestanden. På bakgrunn av den daværende rettstilstand, eldre utskiftningspraksis og det behov for utskiftning av utmark som dengang var aktuelt, må en etter min mening under disse omstendigheter bygge på en formodning om at utskiftningen har hatt det nevnte begrensede omfang, med mindre særskilte omstendigheter gir grunnlag for en avvikende oppfatning. Dette stemmer så vidt jeg kan se med Høyesteretts tidligere praksis, og jeg kan for så vidt vise til de rettsavgjørelser som er påberopt av de ankende parter. De særskilte omstendigheter som kan komme på tale, er faktiske og rettslige disposisjoner av parter i utskiftninger og deres rettsetterfølgere, vel i noen grad også opplysninger om en festnet rettsoppfatning i vedkommende distrikt, alt for så vidt det er egnet til å kaste lys bakover og godtgjøre at man i virkeligheten har tilsiktet noe annet og mer enn det som synes å fremgå av en ofte ufullstendig eller uklar utskiftningsforretning. Det som ankemotpartene har kunnet påvise av relevante etterfølgende omstendigheter i den foreliggende sak er imidlertid begrenset, for en stor del av nyere dato og også ellers av tvilsom verdi som fortolkningsmiddel vedkommende utskiftningsforretningen 1862-1864. Jeg finner det klart at dette ikke kan være tilstrekkelig og viser til bemerkningene fra mindretallet i lagmannsretten som jeg ikke finner det nødvendig å utbygge ytterligere. En festnet og fremherskende rettsoppfatning i Ranadistriktet i ankemotpartenes favør, som lagmannsrettens flertall har tillagt betydelig vekt, kan jeg ikke finne godtgjort, aller minst når det gjelder situasjonen 100 år tilbake i tiden. Det er vel ikke usannsynlig at mange, kanskje en overveiende del av det yngre slektledd i utviklingens medfør har fått et annet, en kan gjerne si mer tidsmessig syn på eiendomsforholdene; men dette kan åpenbart ikke få noen betydning for avgjørelsen.

Under hensyn til den tvil og uklarhet som har gjort seg gjeldende i det omtvistede forhold, antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, verken for Høyesterett eller for lagmannsrett.

Side:223

Jeg stemmer for denne dom:

Bnr. 1, 2, 3 og 4 av gnr. 99 Selfors i Rana er sameieberettiget i grunnen i Selfors utmark.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Stabel og Endresen: Likeså.

Dommer Berger: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og tiltrer i det vesentlige lagmannsrettens flertalls begrunnelse. Jeg legger særlig vekt på at der før utskiftningen av 1862 gikk flere andre utskiftninger som hadde til hensikt å ordne forholdene på Selfors, og forretningen av 1857 gikk så langt som til også å foreta en viss deling av beitene. Etter min mening viser dette at det var meningen å foreta en fullstendig deling av gården. Selv om man ved den avgjørende utskiftning i 1862 gikk tilbake til å la beitet være felles, kan jeg ikke tro at man derved tenkte seg å gå tilbake til et videre fellesskap i jorden. Jeg legger også vekt på at det dog er den naturlige ordning at skog og grunn hører sammen og peker på at Selfors ligger i Indre Rana hvor skogen er betydelig. Bestemmelsen i utskiftningen om at «Udmarken forbliver fælles» ser jeg som utskiftningsforretningens bestemmelse om beitet. Der er ingen annen bestemmelse i utskiftningen som markerer den vesentlige ting at man gikk bort fra delingen av beitet i den tidligere forretning av 1857. Etter min mening støtter både uttrykkene i de følgende skylddelingsforretninger og de disposisjoner som er foretatt over eiendommen dette resultat. For øvrig henviser jeg til lagmannsrettens flertalls begrunnelse.

Etter stemmegivningens avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av jordskifterettens kjennelse (jordskiftedommer G. Holsen og jordskiftemenn Paul P. Hauknes og Nils P. Hansgård): - - -

Jordskifteretten har funnet det nødvendig å ta standpunkt til grunneiendomsspørsmålet for å kunne avgjøre om det forlangte jordskifte og de forlangte avløsninger skal tillegges fremme. En har derfor tatt tvisten opp til avgjørelse etter jordskiftelovens §17.

Det framgår av matrikkelen fra 1838 at Selfors dengang bestod av 3 bruk, løpenr. 409 a, b og c. Den 23. juli 1852 ble det holdt en utskiftningsforretning - se dok. nr. 46 - på Selfors mellom de 4 daværende oppsittere. Grensene mot nabogårdene Ytteren, Aaenget, Loftet og Jamtlien ble oppgått. Det ble foretatt en samling av de enkelte bruks stykker til større teiger i innmarka og noen stykker nyland og rydningsland ble tillagt innmarksteigene. Det opplyses også at under befaringene av engslettene, skog m. m. i utmarken viste det seg at lodeierne eide «en

Side:224

mengde hist og her om hverandre adspredte stykker». Disse ble ikke skiftet, men det ble bestemt at utskiftning av «saavel Bumarken som Engsletterne, Skov m. m. samt Nyland, forsaavidt det ikke under denne Forretning er udskiftet» skulle utføres av 4 voldgiftsmenn.

Den 30/8 1852 ble en voldgiftsforretning påbegynt - se dok. nr. 47. Den ble sluttet den 30/7 1857. Ved denne ble grenser beskrevet i hjemjord, england, rydningsland og skog. Skoggrenser ble også fastsatt for Indre og Ytre fjellet. Dessuten ble bumarka delt i to felles havneganger.

Den 14/7 1862 ble det påbegynt en utskiftning på Selfors - se dok. nr. 26 -. Det ble da skiftet i 4 like store deler, løpenr. 409 a, 409 b og 409 c som da bestod av to bruk. Ved denne utskiftning ble innmarka og utengene samlet i teiger og beskrevet. Det ble også foretatt forandringer av tidligere skogteiger og de nye teiger ble beskrevet på Ytre-fjellet og i hjemskogen. På Indrefjellet ble skogteigene opprettholdt slik de var beskrevet i voldgiftsforretningen fra 30. aug. 1852. Ellers ble det tatt en rekke bestemmelser om husmannsplasser, sjøhustomter, veger, gjerder, beiting, selfangst, møllestø m.v. og det ble bestemt at utmarka skulle ligge i fellesskap. Samtidig er alle bestemmelser i tidligere forretninger opphevet, hvis de ikke uttrykkelig er opprettholdt ved denne forretning.

Den 30/7, 1. og 2/8-1864 ble det holdt en overskjønnsforretning - se dok. nr. 27 - hvor det ble gjort en del forandringer i utskiftningen fra 1862, bl.a. ble den utmarka som lå under Ørfjellenget tillagt løpenr. 409c, lensmann Olsens part, mens skogen på stykket fortsatt skulle tilhøre Mons Jonassen, løpenr. 409 b. Ørfjellenget skulle tilfalle løpenr. 409a, Jacob Jægers part, alene mot at de andre fikk kompensasjon for sine andeler ved flytting av grensene i utengene. - - -

Det er enighet om at det område som ved utskiftningsforretningen i 1862 ble behandlet som innmark og utenger, er skiftet til full eiendom. Det samme gjelder Ørfjellenget og et stykke utmark nedenfor Ørfjellenget. Tvisten gjelder altså eiendomsforholdene i den øvrige utmarka. Dette området er for største-delen beliggende på fjellet, men en del ligger under fjellet omkring Varmorsletta og nedover. Det sistnevnte området er idag meget verdifullt på grunn av at det har fått tomteverdi. En del av området er allerede under planlegging som byggefelt. - - -

Jordskifteretten skal bemerke:

Etter rettens mening er det avgjørende moment i denne sak fortolkningen av hva man har ment å skulle skifte ved utskiftningen, datert 14/7-1862, tinglyst 7/1-1864. De tidligere forretninger har i denne henseende mindre betydning, da det i utskiftningen i 1862 under punkt 15 er fastsatt at alle bestemmelser i de tidligere forretninger skulle oppheves, hvis det ikke under denne forretning er henvist til dem. Men en har av de eldre forretninger kunnet konstatere at både innmarka utengene og skogen allerede før 1862 var oppdelt i en mengde teiger, mens beitet har ligget i fellesskap. Når denne oppdeling i teiger fant sted, har en ikke fått klarlagt. De eiendoms- og bruksforhold som ble fastsatt ved utskiftningen i 1862 og overskjønnet i 1864, er ikke senere forandret, bortsett fra at de fire hovedbrukene er videre oppdelt.

Under utskiftningen i 1862 var det uenighet blant partene om på hvilket grunnlag utskiftningen skulle gjennomføres. De ble tilslutt enige om et forslag fra utskiftningsformannen som gikk ut på: «Det hele

Side:225

Sameie deles efter Skylden i 4 lige Dele - - -». Til forslaget var knyttet visse bestemmelser om dyrkningsvederlag. Innmarka ble forsøkt delt på dette grunnlag, men man kom i vanskeligheter og måtte da fravike delingsgrunnlaget noe. Denne avvikelse ble delvis kompensert ved deling av utengene. Grensebeskrivelsen for innmark og utenger under ett ble oppsatt. Jacob Jæger fikk «den østligste Del af Sameiet», lensmann Olsen den neste teig, Mons Jonassen den nest ytterste teig og Nils Nilsen «den ytterste Deel af Sameiet». Jordskifteretten har det inntrykk at man med «Sameiet» bare har ment innmarka og utengene. Etter at delingen av disse var foretatt, beskrev man nabogrensene mot gårdene Ytteren, Loftet, Jamtlien og Aaenget. Dagen etter ble det foretatt en befaring og noen forandringer på de gamle skoggrenser. Grensen mellom utengene og skogen på fjellet ble beskrevet. Deretter ble «Skoven paa Fjeldet (yttre)» delt og beskrevet. «Skoven paa Indre-Fjeldet» ble fortsatt opprettholdt slik som den var beskrevet i voldgiftsforretningen fra 30/8-1852. «Hjemskoven» ble delt og beskrevet. Så er det tatt bestemmelse om at «Engskoven tilfalder overalt den der eier Engen» og «Ørfjeldet tilhører for Eftertiden saavel hvad Eng som Skov angaar Jacob Jægers Part i Sameiet». Under punkt 6 er bestemt at «Udmarken forbliver fælles» og under punkt 7 «Den mellom Jacob Jægers Indmarksteig og Aaengmærket beliggende Udmarksteig maa til ingen Tid af Aaret bruges til Fædrift for nogen af Brugerne, men af-benyttes paa anden Mande og efter nærmere Overenskomst af samtlige Brugere i Forening».

I utmarka er Ørfjellet og stykket nedenfor satt i en særstilling. I Ørfjellet er både eng og skog tillagt samme part, Jacob Jæger, og det står da i omtrent samme stilling som utengene ved innmarka. Stykket nedenfor Ørfjellet ble fredet for beite og inntok således også en særstilling. Teigen skulle brukes på annen måte etter overenskomst mellom de 4 brukerne. Skogen på stykket ble tillagt Mons Jonassen. Ved overskjønnet i 1864 ble det bestemt at Ørfjellet skulle deles mellom de 4 parter, dog slik at Jacob Jæger skulle beholde hele stykket mot å gi de andre kompensasjon i Selforslien. Dessuten ble stykket nedenfor Ørfjellet tillagt lensmann Olsen, men skogen skulle fortsatt tilhøre Mons Jonassen.

Jordskifteretten forstår dette slik at de to omtalte stykker som ved underutskiftningen stod i en annen stilling enn utmarka ellers, ved overskjønnet ble fullt utskiftet i likhet med innmarka og utengene. Det er bare Mons Jonassens rett til skogen som ble opprettholdt.

Når det gjelder den øvrige utmark, er det etter jordskifterettens mening en rekke ting som tyder på at det bare er skogen man har ment å dele ved utskiftningen i 1862. For det første står det under punkt 6 at «Udmarken forblir fælles». En kan ikke være enig med de saksøkte i at uttrykket «Udmarken» skal være ensbetydende med beitet. At man har lagt noe annet i uttrykket framgår av det som står i punkt 7 hvor det i en «Udmarksteig» ble forbudt å drive fedrift. Retten mener også at bestemmelsen i punkt 6 ville vært overflødig hvis man med «Udmarken» mente beitet alene. Bestemmelsen om beitet er nemlig tatt med under punkt 8, 11 og 12, både om hvor stor del av beitet hvert bruk skulle ha og om utøvelsen av dette.

En har også merket seg at det under delinga i utmarka konsekvent er brukt uttrykkene Skov, Skovteig eller bare Teig. Jordskifteretten

Side:226

mener at det her bare er tenkt på skogen, altså utnyttelsen av trærne, og at grunnen er uberørt av denne deling. At man behandlet skogen som egen gjenstand, går klart fram av punkt 5 hvor det heter at «Engskoven tilfalder overalt den der eier Engen». Dette er jo på områder hvor det idag er enighet om at grunnen ble delt. Likevel har man funnet det nødvendig å ta bestemmelse om hvem som skulle eie skogen.

Jordskifteretten mener også, slik som saksøkerne har hevdet, at det faktum at Varmorsletta, en ubevokst slette på flere dekar, ikke er tatt med ved utdelingen av skogteigene, sterkt peker i den retning at det bare var skogen man mente å dele.

Det ikke av noen bestridt at utmarka før 1862 lå i fellesskap. En ser da bort fra den deling som voldgiftsmennene foretok i 1857, da denne ble opphevet ved utskiftningen i 1862. Jordskifteretten kommer til det resultat at utmarka fortsatt ligger i sameie og at en ved utskiftningen i 1862 bare har delt skogen i teiger, en deling som allerede før var gjennomført, men som i 1862 ble en del forandret.

Jordskifteretten vil få komme med en del generelle betraktninger. Det var meget alminnelig ved offentlige utskiftninger på den tid - 1862 - og tildels mye senere også, at skogen ble delt mens beitet og grunnen fortsatt lå i fellesskap. Jordskiftedommer Erling Øyehaug behandlet dette spørsmålet i en artikkel i Tidsskrift for Jordskifte og Landmåling nr. 23-1960 hvor han bl.a. uttaler:

«De utskiftninger som ble holdt etter at det offentlige utskiftningsvesen tok til i 1859 etter utskiftningsloven av 1857, skulle en tro alle delte til eiendom. Ikke desto mindre er det blitt diskusjon om dette. Som allerede nevnt, var det iallfall før år 1900 som regel bare skogen som ble delt, mens beitet ble liggende igjen i fellesskap. Der en har slike gamle utskiftninger, skogutskiftninger - er det vanlig både ved utskiftning og ved andre rettsavgjørelser at beiteeieren er kjent som grunneier og skogeieren som bruksretthaver. Dette gjelder særlig på Vestlandet og i Nord-Norge. Særlig fra min praksis i Nordland husker jeg flere slike tilfelle.»

I sin konklusjon sier Øyehaug at spørsmålet om hvem som er grunneier der marka er delt i skogteiger, mens beitet er felles, og det ikke kan dokumenteres hvem som er grunneier, besvarer han slik:

«Der delingen (skogdelingen) er eldre enn 1882, vil antagelsen være for sameie i grunnen. Delinger fra tiden etter 1882 må en studere i hvert enkelt tilfelle for å finne ut hva som er ment ved delingen. Kan en ikke da av utskiftningsdokumentene, sammenholdt med kart og beregninger, finne ut at det er ment å dele grunnen, og det heller ikke kan avgjøres hvem som i tilfelle er bestemt å være grunneier, er det rettest å gå ut fra at grunnen ligger i sameie.»

Når det gjelder spørsmålet om hvilken utnyttingsmåte grunnen vanligvis følger med ved de gamle delinger, er dette behandlet av professor Knut Robberstad i et foredrag på Norges Landbrukshøgskole i juni 1962, inntatt i melding nr. 6 fra Institutt for Jordskifte og Eiendomsutforming. Robberstad hevdet da at eiendomsretten i regelen følger den utnyttingsmåten som restretten følger med og ikke den utnyttingsmåten som først ble gjort til en utskilt rett. Dette er en alminnelig regel som gjelder for hele landet. Han uttaler bl.a.:

Side:227

«Regelen kan ordleggjast slik: Når utmarka har vore sameige, fylgjer eigedomsretten med den utnyttingsmåten som sist vert utskift, når ikkje anna er sagt. På Vestlandet og nordafjells skifte dei sjølvsagt skogen først, og det har dei nok gjort mange stader på Austlandet og».

Robberstad hevdet også at når det er spørsmål om hva som er skiftet ved en utskiftning bør en i tvilstilfelle regne med at det ikke er skiftet.

Når det gjelder rettspraksisen på dette området, går vel den ut på at man i hvert tilfelle bygger på hva som er sannsynlig at man har delt ved de gamle utskiftninger. - - -

De saksøkte har hevdet at det alltid har vært regnet med at grunnen i Selfors utmark tilhører skogeieren og at dette tydelig går fram av de disposisjoner som er foretatt i utmarka. Jordskifteretten er enig med saksøkerne i at disse disposisjoner ikke er av en slik art at de gir noen klar pekepinn om hvem som ble regnet som grunneier. At det ikke fra dem som mener at grunnen ligger i fellesskap ble protestert mot hyttebygging, bygging av danseplatning og hoppbakke, mot skogplantning og mot fordelingen av erstatningene for kraftlinjebygging kan ikke tillegges noen vekt. Det kunne vel ligge like nær å protestere mot disse forhold ut fra det syn at de var beiteeiere, selv om de ikke hadde ansett seg som grunneiere, men det er jo heller ikke gjort. Disse forhold må vel helst sees som et uttrykk for toleranse og godt naboskap. Man ville ikke lage bråk om bagateller.

Jordskifteretten mener at det går fram av dokumentene som er opprettet ved deling av bruk i tiden fra 1862 at man har betraktet utmarka som felles. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Carl Tank og Maurits Andersen og sorenskriver Finn Jervell): - - -

Lagmannsrettens flertall lagdommer Tank og sorenskriver Jervell er kommet til et annet resultat enn jordskifteretten.

Flertallet er enig med jordskifteretten i at det er et sentralt spørsmål i saken hva man har ment å dele ved utskiftningen i 1862/63, men er i motsetning til denne kommet til at de beste grunner taler for at man bygger på den antagelse at det fant sted en utskiftning av grunnen også i utmarken.

Under inkaminasjonen av forretningen den 14. juli 1862 viste det seg at det var uenighet mellom partene om hvilken betydning man skulle tillegge de eldre forretninger på Selfors. Utskiftningsformannen foreslo derfor at han for å få løst de spørsmål som denne uenighet reiste, delte hele sameiet efter skylden i fire like deler. Dette forslag ble godtatt av partene, og flertallet har forstått forliket derhen at man var enige om ved utskiftningen å se bort fra de delinger som tidligere var foretatt og betrakte hele Selfors gård som liggende i fullstendig sameie mellom de fire eiere såvel når det gjaldt innmark som utmark. Med dette som utgangspunkt ble det foretatt en ny deling av gården på grunnlag av skylden. Bare i et enkelt tilfelle fant man det praktisk å opprettholde de gamle grenser, men da ble dette uttrykkelig anført i forretningen. Flertallet viser i denne forbindelse til punkt 3 under avsnittet om skogdelingen (foretatt 22/8 1963 utdr. 57 nederst) hvorefter «Skoven på Indre-Fjeldet bliver fremdeles saaledes som fastsatt i Voldgiftsforretning av 30. august

Side:228

1852.» I dette kan man etter flertallets syn ikke legge mere enn at de da oppgåtte grenser skulle bibeholdes. Man henviser også til de alminnelige avslutningsbestemmelsers punkter 3 og 15. Flertallet finner det uklart hvilket omfang de tidligere delingsforretninger har hatt, men finner det efter dette ikke nødvendig for sitt resultat å gå nærmere inn på de spørsmål som partene i denne forbindelse har reist.

Under utskiftningsforretningen delte man først i tiden 10. til 20. august 1863 inmnarken. Den 21. august gikk man over til delingen av utengene, og tilslutt deltes skogen den 22. august. Det er enighet mellom partene om at innmarksteigene og teigene i utengene, som efter det inntrykk flertallet har fått under befaringen, også i adskillig utstrekning er bevokset med skog, er delt med eiendomsrett til grunnen for den enkelte teigeier, og man må anta at det også var meningen da utskiftningen fant sted. De beste grunner taler da efter flertallets syn for at man ved delingen av utmarken la samme syn til grunn, og behandlet skogteigene på samme måte, slik at de ble overdradd med eiendomsrådighet til hver enkelt av deltagerne i utskiftningen.

Når det i punkt 6 i utskiftningsforretningens alminnelige avslutningsbestemmelser heter at «Udmarken forbliver fælles, er flertallet kommet til at man i dette ikke kan legge mere enn at havnegangen i utmarken skulle ligge i fellesskap mellom de fire bruk. Det kan synes eiendommelig at dette er blitt uttrykt på den måte som her er skjedd, men det blir efter flertallets mening fullt forklarlig når man ser bestemmelsen på bakgrunn av den sprogbruk man finner både i voldgiftsforretningen av 30. juli 1857 og i forretningen av 1862/63. Det ser ut til at man har brukt uttrykkene «Udmarken» og «Bumarken» om hverandre i betydningen av det område som skulle «bruges og benyttes til havnegang» (jfr. utdr. 51). Flertallet finner efter dette at man av den nevnte bestemmelse i utskiftningsforretningen av 1862/63 ikke kan utlede at det var hensikten at eiendomsretten til grunnen i de utskiftede skogteiger i utmarken skulle ligge i fellesskap. Meningen må ha vært at man i punkt 6 ville gi uttrykk for at havnegangen skulle ligge i fellesskap, og deretter har man i punktene 7, 8, 11 og 12 truffet visse regulerende bestemmelser om beitebruken.

Ankemotpartene mener at man av den offentlige utskiftningsforretning på Selfors av 23. juli 1852 kan slutte at uttrykkene «Udmarken» og «Bumarken» er brukt i forskjellig betydning. Flertallet kan ikke være enig i dette. Når det umiddelbart foran inntagelsen av forliket heter at partene «efter noen ventilation bleve enige om at Udmarken m.m. forsåvidt dette ikke er skeed nu ikke skulle skiftes», kan dette ikke bety annet enn at man av en eller annen grunn - f. eks. for å spare omkostninger - ikke ønsket å fortsette utskiftningen som en offentlig forretning, men ville overlate den til fire voldgiftsmenn.

Det heter i punkt 5 i avsnittet om skogdelingen at «Engskoven tilfalder overalt den der eier Engen», og ankemotpartene har påberopt seg at denne bestemmelse skulle være unødvendig å innta, dersom meningen var at skogteigene skulle deles med eiendomsrett til grunnen. Flertallet finner ikke å kunne tillegge dette noen vekt. Det var i eldre tid temmelig alminnelig at man hadde engslåtter i utmarken og det utviklet seg mange steder den oppfatning at man eiet disse engslåtter. Når det så ble

Side:229

foretatt utskiftning av skogen, hendte det ofte at slike slåtter ble liggende innenfor grensene av annen manns skog. Bestemmelsen behøver derfor ikke å bety annet enn at man har villet bestemme at i slike tilfelle skulle slåtteeieren ha rett til trærne på slåtten. Det er riktignok slik at det på Selfors i dag ikke lenger er noen som har slåtter i annen manns skog, men det kan derfor ha vært tilfelle i 1863, noe partene ikke er enige om.

Ankemotpartene har videre pekt på bestemmelsen i skylddelingsforretningen av 5. juni 1891, «hvorefter «Sjøenget» tar den på Parcellen staaende Skov». Flertallet finner imidlertid ikke å kunne tillegge dette noen avgjørende betydning for spørsmålet om eiendomsretten til grunnen i skogteigene i utmarken. Sjøenget ble ikke tillagt noen skogteig i denne, men måtte nøye seg med den skog som vokste på den innmark bruket fikk. Det skulle da ikke være nødvendig å si dette av hensyn til eiendomsspørsmålet, men det kan være inntatt av hensyn til den skyldansettelse som skylddelingsmennene var pliktig til å foreta. Ved denne kommer skogen inn som en egen faktor enten den vokser i utmark eller på innmark.

På et par undtagelser nær ble hele utmarken på Selfors utskiftet. Den vesentligste del av området er bevokset med granskog, men det forekommer også strekninger hvor det ikke er skog eller bare bjerkeskog. Også disse siste områder er delt og det støtter efter flertallets oppfatning den antagelse at det må ha vært meningen at teigene skulle utlegges med eiendomsrådighet.

Ankemotpartene har til støtte for sitt syn påberopt seg at den såkalte Varmorsletta ikke var gjenstand for deling i 1862/63. Flertallet kan ikke finne at denne omstendighet kan tillegges noen betydning. Det dreier seg her efter hva jordskifteretten opplyser om en ubevokset slette på flere dekar. Det fremgår ikke av utskiftningsforretningen hva som var grunnen til at den ikke ble delt, men såvidt man har forstått ble grensene trukket slik at de stanset ved Varmorsletta, når det gjaldt de skogteiger som støtte til denne, slik at den ble liggende som en øy inne i et ellers utskiftet område. Flertallet kan imidlertid ikke innse at man ut fra dette kan slutte noe om eiendomsrådigheten til de utskiftede skogteiger. Man vil i denne forbindelse peke på bestemmelsen i punkt 7 i utskiftningsforretningens avslutningskapitel, hvorefter en annen utmarksteig skulle ligge i fellesskap og være fredet for havnegang.

Flertallet finner videre til støtte for sitt syn å burde nevne bestemmelsen i punkt 10 i utskiftningsforretningens avslutningskapitel, hvorefter «De gamle Tømmerrab benyttes af samtlige Brugere». Disse ble påvist for lagmannsretten under befaringen og ligger i utmarken. Bestemmelsen skulle synes unødvendig hvis meningen var at skogeierne ikke ble grunneiere i sine teiger.

Flertallet er endelig kommet til at man må tillegge rettsoppfatningen i Ranadistriktet en betydelig vekt. Man viser i denne forbindelse til Åsmund Selfors' opplysning for jordskifteretten om at han aldri har hørt annet enn at «den jorda som skogen står på tilhører skogeieren». Selfors som ikke var part i tvisten, idet det er på det rene at hans bruk bare har beiterett i utmarken, har vært ordfører i Rana i en årrekke og skulle være godt kjent med forholdene i distriktet. Man vil også nevne 1. vitne

Side:230

Nils O. Guldviks forklaring. Han er medlem av styret i Helgeland skogeierforening (tidligere Helgeland tømmersalgslag), og har opplyst at han har vært meget benyttet som doms- og skjønnsmann og i flere perioder har vært medlem av Rana herredsstyre og formannskap. Man har forstått dette vitne derhen at han mener at i all fall i de deler av distriktet, hvor skogen i det vesentlige er granskog, er det vanlig at skogeierne også betrakter seg som eiere av grunnen. Man viser endelig til de vitneprov som foreligger om rettsoppfatningen på gårdene Jamtli, Langvann og Gruben i Rana (3.-6. vitne), hvor skogen også er granskog. Efter disse forklaringer har rettsoppfatningen også gitt seg praktiske utslag idet skogeierne har solgt rydningsplasser og hyttetomter og åpnet grustak uten at det fra de øvrige oppsittere har vært reist noen innsigelser i den anledning.

Flertallet mener at man også må kunne anse det som et utslag av den samme rettsoppfatning når flere av eierne av skogteiger i Selfors utmark (herunder også eierne av bnr. 1 og 2) i 1923 undertegnet kontrakter med Dunderland Iron Ore Company likelydende med de som er fremlagt i saken. Det er riktignok så at det var selskapets kontorsjef A. C. Hansen som utformet kontrakten, men det kan han neppe ha gjort uten et visst kjennskap til rettsoppfatningen i distriktet bl.a. på Selfors. Flertallet har i det hele tatt fått det inntrykk at det først er i de senere år at ankemotpartene har tilegnet seg den oppfatning at grunnen i de utskiftede utmarksteiger ikke skulle følge skogen.

Efter det resultat flertallet er kommet til, må man også ta standpunkt til den subsidiære påstand som er nedlagt av Rudolf Jensen og Alf Jacobsen. De mener at selv om skogteigene i utmarken ble utlagt med eiendomsrådighet ved utskiftningen av 1862/63 behøver dette ikke å ha vært tilfelle ved skylddelingsforretning av 5. juni 1891. Flertallet finner det ikke tvilsomt at dersom man først kommer til at grunnen ble delt i 1863, må det samme ha vært tilfelle i 1891. Man er derfor kommet til at Selfors nedre bnr. 4 og Forsbakhei bnr. 8 ved den deling som da fant sted av skogen i utmarken fikk seg utlagt sine teiger med eiendomsrådighet over grunnen, slik at Sjøenget og de parseller som er utgått fra denne, her kun har beiterett. En annen ordning ville forøvrig antas å komme til å stride mot bestemmelsen i skoglovens §15, og må av den grunn ha formodningen mot seg.

Lagmannsrettens flertall er efter dette kommet til at de ankende parter må gis medhold i sin påstand om at de er eneeiere av grunnen i de skogteiger de i dag eier i Selfors utmark.

Mindretalet, lagdommer Andersen, har kome til same resultat som jordskifteretten og er stort sett samd i dei grunnane som den har gitt. Han held fram:

På same måten som jordskifteretten og fleirtalet i lagmannsretten ser eg det slik at det avgjerande må vere kva utskiftningsretten meinte å skifte i 1863. Dette samsvarar og med det syn som har kome til uttrykk i teorien og i ei rad med høgsterettsdommar. Ein må då først og fremst sjå på sjølve utskiftningsdokumentet og dei orda som er nytta, jamførte med vanleg seiemåte i slike dokument på den tida, bakgrunnen for utskiftninga og samanhengen i det heile. Vidare må ein sjå på kva folk - og då særleg brukarane på garden - har meint om eigedomsretten til

Side:231

grunnen etter det ein kan finne ut om dette av seinare dokument og andre rettslege disposisjonar. I den samanhengen legg eg mindre vekt på det som har kome fram gjennom partsutsegner om kva tankar og kjensler dei hadde når det gjeld dette, og endå mindre på det som har kome fram i vitneprov om eigedomsretten til utmarka på andre gardar i distriktet, all den stund ein ikkje har nøyare kjennskap til utskiftingane der.

Det kan vere rett, som dei ankande partane gjer, først å sjå litt på dei utskiftingane som var før 1862. Når det gjeld utskiftinga i 1844, er eg usamd med ankepartane i at utmarksgrunnen då vart skift i to eigedomar. Det var berre tale om skifte av eng og skog. Derimot såg det ut til å vere spørsmål om ei vidare utskifting i 1852 og 1857. Dei gav seg då til å skifte beitet og. Men alle dei eldre utskiftingane vart gjorde om inkje i 1863. Det er full semje mellom partane om at beitet då vart liggjande i hopehav. Men skogen vart skift i teigar, og spørsmålet er om dette skiftet også galdt eigedomsretten til grunnen. Etter mi meining er det mykje som talar mot dette.

Det er ikkje sagt noko direkte om eigedomsretten, og det var heller ikkje vanleg på den tida. Det hadde i og for seg svært lita interesse kven som åtte grunnen. Om dette viser eg m. a. til Nærstad: Sameieretten til jord, side 123-124, jfr. dommar Holmboes votum i Rt-1954-425 på side 427, og artikkel av professor Robberstad i Lov og Rett 1963 162 om «Kløyvd eigedomsrett». Det var dei ulike utnyttingsmåtane: beite, hogst, torvtaking, fiske o. a, som interesserte. Er det sagt med reine ord at noko av dette skal skiftast, medan noko anna skal bli liggjande i hopehav, reiser spørsmålet seg om det som ikkje er nemnt positivt, skal reknast for skift eller uskift.

Det kan vere noko tvilsamt kva som er meint i utskiftinga med setninga: «Det hele Sameie deles efter Skylden i 4 lige Dele.» Dersom meininga var ei fullstendig deling også av utmarka, så er vedtaket ikkje etterlevd, med di beitet iallfall vart liggjande i sameige. Det av utmarka som vart skift med reine ord, var «Udengene» og «Skoven».

Somme av dei orda og seiemåtane som er nytta, gir ingen peikepinn når det gjeld spørsmålet om utskiftingsretten har tenkt på skogen med grunnen eller berre på sjølve skogen, det vil seie trea og i det heile utnyttinga av marka som skogland. Ord som «Skov», «Hjemskov» og «Skovteig» eller berre «Teig» fortel ingen ting i så måte. Andre ord peikar i den lei at det berre er tenkt på sjølve skogen, såleis når det er tale om «Engeskov» og «Skov på Fjeldet». Det heiter under punkt 5 om skifte av skogen: «Engskoven tilfalder overalt den der eier Engen». Her er det tydeleg at med «Skoven» er meint trea, ikkje grunnen. Det same må gjelde når det like etter står: «Ørfjeldet tilhører for Eftertiden saavel hvad Eng som Skov angaar Jacob Jægers part i Sameie», og likeins når det heiter i overutskiftinga frå 1864: «Den ... under Ørfjeldenget beliggende Udmark skulde tilfalde Lensmand Olsen, dog saaledes at den paa bemeldte Udmark staaende Skov ... skulde tilhøre Mons Jonassen.»

På same måten som jordskifteretten og ankemotpartane legg eg stor vekt på det som står i utskiftinga under punkt 6 i dei allmenne føresegnene: «Udmarken forbliver fælles.» Eg kan ikkje lese dette slik som dei ankande partane og fleirtalet gjer, altså som om det stod: «Havnegangen

Side:232

(Bumarken) forbliver fælles.» Når ankepartane hevdar at «Udmark» og «Bumark» blir nytta om einannan i tydinga beite, kan eg ikkje vere samd i dette. Eg kjenner ikkje til at det var vanleg, og eg kan ikkje sjå at det er gjort verken i utskiftinga fra 1863 eller i andre dokument som er framlagde i saka. At det i samband med omtale av beitet snart blir nytta ordet «Bumark» og snart «Udmark», er ikkje til hinder for at orda har kvar si tyding: 1) hamnegang og 2) utmark i vidare meining. Når det i den minnelege utskiftinga frå 1857 er tale om «Udskiftneng af Bumarken», må det tyde skifting av beitet (beiteretten). Når det i den samanhengen heiter at «udmarken» vart delt «i tvende lige Dele» og at to og to brukarar skulle vere saman om kvar sin «Halvdel af udmarken», så er ikkje «udmarken» synonymt med beitet som utnyttingsmåte. Det er her tale om ei fysisk deling i landskapet.

Som jordskifteretten peikar på, står det vidare i punkt 7 under dei allmenne føresegnene i utskiftinga frå 1863: «Den mellom Jacob Jægers Indmarksteig og Aaengmerket beliggende Udmarksteig maa til ingen Tid af Aaret bruges til Fædrift, men afbenyttes paa anden Mande og efter nærmere Overenskomst af samtlige Brugere i Forening.» Her er det sagt positivt at «udmarksteigen» ikkje skal vere hamnegang, men nyttast på annan måte. I dette må liggje at utskiftingsretten med «Udmark» meiner noko meir enn beite.

På bakgrunn av dette kan eg vanskeleg tenkje meg at utskiftingsretten ville ha skrive: «Udmarken forbliver fælles» dersom meininga hadde vore at berre beitet skulle vere sams for brukarane på Selfors. Det naturlege ville då vere å seie: «Havnegangen (Bumarken) forbliver fælles.» Det er ingen ting som tyder på at utskiftingsformannen ikkje valde orda sine med omtanke. Når kan derfor nyttar det omfattande ordet «Udmarken», må meinanga truleg vere at dei rettane i utmarka som ikkje er særskilt utskifte, framleis skal liggje i sameige.

Som eg har peika på, er det ikkje sagt noko direkte i utskiftinga om eigedomsretten til grunnen. Og eg kan ikkje finne noko haldepunkt for at det var meininga å skifte grunnen. Eg kan ikkje tru at det var grunneigedomsretten dei tenkte på då dei merkte opp skoggrensene heilt til fjells. Eg forstår det slik at det veks - og vel den gongen også veks - ein del småskog oppå fjellet, jamvel om det kunne vere nokså snaue parti innimellom. I alle høve står det i utskiftinga at det er skogen, ikkje fjellet, som blir skift. Grensene måtte sjølvsagt merkjast opp, jamvel om dei berre galdt skogen. Her peiker eg på - som jordskifteretten - at den skoglause Varmorsletta ikkje er skift til eigedom. Etter fleirtalet sitt standpunkt blir då denne sletta liggjande som ei sameige i utmarka med utskift eigedomsgrunn på alle kantar. Utskiftningretten hadde snautt late vere å ta med Varmorsletta dersom det var meininga også å skifte grunnen.

I denne samanhengen nemner eg at tilhøvet ikkje blir heilt det same når det er spørsmål om kva som er teke med i eit jordskifte, der det er tale om ordning av ei sameige, og kva som er teke med ved fråskiljing av nye eigedomar. Fleire av dei høgsterettsdommane som ankepartane har vist til, gjeld slike tilfelle. Her er nok ofte presumsjonen for at det ikkje er skapt noko nytt hopehav.

At berre sjølve skogen og slåttengene var utskifte, medan utmarka

Side:233

elles vart liggjande i sameige, synest og å gå fram av seinare dokument om deling av eigedomar på Selfors. Såleis heiter det i skyldskiftedokumentet frå 1891 om deling av l.nr. 409 D at «den delte Eiendom ikke før laa i Fælleskab uden forsaavidt Udmarken angaar». I skyldskifte-dokumentet frå 1905, der b.nr. 12 vart utskilt, heiter det: «Eiendommene ligger nu ikke i noget fællesskap ... undtagen udmarken, som har været og fremdeles blir fælles havnegang.» I andre delingsdokument er det tale om «Ret til Havnegang i Gaardens Udmark», «ret til havning i fælles udmark» og «havningsret i fælles utmark». Ordleggingsmåten dreg helst i den lei at hovedbruka har noko meir enn beiterett i utmarka. I andre dokument står det «fri havneret i hovedgaardens felles havnegang i udmarken», «Havnegang kan benyttes i fællesskab av hovedgaarden og parcellen», «utmarken kan benyttes i fellesskap til havnegang» o. l. Desse uttrykksmåtane gir lita rettleiing om eigedomsretten til utmarka.

I to skyldskiftedokument frå 1918, då b.nr. 18 og 20 vart utskilde frå b.nr. 1, er det sagt at det til b.nr. 1 hører «fiskevand» («fjeldvand»), trass i at det ikkje ligg noko slikt vatn i skogteigane til b.nr. 1. Dette peikar i den lei at utmarka skulle liggje i sameige.

Rettslege disposisjonar som uttrykk for eigedomsretten til grunnen har det vore lite av. Det som dei ankande partane særleg har vilja leggje vekt på, er kontraktane med Dunderland Iron Ore Company Ltd. Der kraftleidningane går gjennom skog, er vederlaget betalt berre til skogeigaren, og det er nytta uttrykk som kan tyde på at skogeigaren blir rekna for grunneigar. Her må ein byggje på at det var eit skjema som er nytta, slik at ein ikkje kan leggje noka vekt på ordbruken. Og at skogeigaren fekk vederlaget, var nokså naturleg, all den stund det var han som og fekk skaden og ulempene.

Etter dette har eg kome til at grunnen i Selfors utmark vart liggjande i sameige mellom dei fire bruka i 1863. Det har ikkje skjedd noko seinare som har gjort endring i dette. - - -