Rt-1976-508

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1976-04-24
Publisert:	Rt-1976-508
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 56B/1976
Parter:	Statsadvokat Ole Haugstad, aktor mot 1. A (forsvarer høyesterettsadvokat Ole A. Bachke jr.), 2. B (forsvarer høyesterettsadvokat Sven Haraldsen).
Forfatter:	Røstad, Blom, Heiberg, Mellbye, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Skattebetalingsloven (1952) §51, Merverdiavgiftsloven (1969) §72, Investeringsavgiftsloven (1969) §7, Akkordloven (1899) §7, Straffeloven (1902) §52, §57, §62, §11, §4, §7, §33, §34, §4

Dommer Røstad: Jarlsberg herredsrett avsa 2. desember 1975 dom med denne domsslutning:

«I. A, født xx.xx.1917, og B, født xx.xx.1920, dømmes for overtredelse av lov om merverdiavgift av 19/6-1969 §72 annet ledd, og §72 første ledd, jfr. §4 første ledd, jfr. §33, lov om avgift på investeringer av 19/6-1969 §7, 1. ledd, jfr fjerde ledd, jfr. merverdiavgiftslovens §34 første ledd, samt skattebetalingsloven av 21/11-1952 §51 jfr. §4 og §7, alt jfr. strl.s. §62 første ledd til en straff av - for hver - fengsel i 1 - ett - år og 2 - to - måneder, som i medhold av strl.s. §52, flg. gjøres betinget med en prøvetid av 2 - to - år.

II. A og B frifinnes etter tiltalens post I, II og III forsåvidt angår unnlatelse av å betale merverdiavgiftsbeløp og investeringsavgiftsbeløp på h.h.v.

Side:509

kr. 556.445,- (tiltalens post I), kr. 71.851,- (tiltalens post II), og kr. 24.731,- (tiltalens post III).

III. A og B dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse in solidum å betale erstatning til:

1. Staten v/ Skattefogden i Vestfold .... kr. 1.771.568,-

2. Bærum kommune » 11.322,-

3. Enebakk kommune » 3.700,-

4. Ullensaker kommune » 7.700,-

5. Oslo kommune » 23.039,-

6. Tønsberg kommune » 95.624,-

7. Borre kommune » 10.323,-

8. Ramnes kommune » 5.533,-

9. Andebu kommune » 11.597,-

10. Stokke kommune » 31.675,-

11. Sem kommune » 246.585,-

12. Nøtterøy kommune » 462.085,-

13. Tjøme kommune » 25.351,-

14. Skien kommune » 6.674,-

15. Nore kommune » 4.523,-

16. Bjarkø kommune » 9.566,-

17. Rolvsøy kommune » 38,-

IV. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Saksforholdet og de personlige forhold for de to domfelte brødre fremgår av herredsrettens dom.

Statsadvokaten i Vestfold, Telemark og Aust-Agder har anket over straffutmålingen og anført at i hvert fall en del av fengselsstraffen burde ha vært gjort ubetinget for begge de domfelte.

Jeg finner at påtalemyndighetens anke bør gis medhold.

Saken dreier seg om unnlatt betaling av avgiftsbeløp og skattetrekk av en helt usedvanlig størrelse. De domfelte er dømt for å ha unnlatt å betale mottatt merverdiavgift med kr. 904.444, forfalt, men ikke mottatt merverdiavgift med kr. 52.546, investeringsavgift med kr. 161.551 og skattetrekk med kr. 955.335. Jeg finner grunn til å fremholde at det sistnevnte beløp synes å være ansatt høyere enn det de domfelte kan holdes strafferettslig ansvarlig for etter vedkommende bestemmelse. Jeg leser domsgrunnene slik at bedriften på angjeldende tidspunkt ikke hadde midler som tillot full lønnsutbetaling og samtidig gav dekning for skatt beregnet etter lønnsmottakernes bruttolønn. De domfelte pliktet i denne situasjon å holde tilbake skattetrekk etter de lønningsbeløp som faktisk stod til disposisjon. Det er således klart at det fra deres side foreligger straffbar overtredelse av skattebetalingslovens §51 jfr. §4 og §7, og at deres forgåelse mot nevnte straffebestemmelse med rette er innføyd i domskonklusjonens post I. De domfelte har ikke anket over lovanvendelsen, og jeg finner ikke grunn til å oppheve dommen for denne tiltalepost - noe forsvarerne for Høyesterett heller ikke har nedlagt påstand om.

Side:510

Som utgangspunkt for sine betraktninger om fastsettelse av straffereaksjon har herredsretten med rette slått fast at det i saker av denne karakter «skal reageres med ubetinget fengselsstraff med mindre det har foreligget særlige omstendigheter som kan tilsi anvendelse av betinget straff». Herredsretten har imidlertid funnet at det her foreligger en rekke formildende omstendigheter som begrunner at hele den ilagte fengselsstraff kan gjøres betinget. Jeg kan ikke dele dette synspunkt, selv om jeg innser den betydelige vekt man må tillegge flere av de omstendigheter herredsretten har anført for sitt resultat.

Hensynet til den alminnelige lovlydighet tilsier at det overfor forgåelser av et slikt omfang som denne sak gjelder, anvendes en streng fengselsstraff. Jeg anser den fastsatte straff for passende, og jeg ville, om ikke helt særegne forhold her hadde foreligget, ha latt denne i sin helhet bli stående som ubetinget fengselsstraff.

Jeg er imidlertid - om enn under noen tvil - kommet til at det her vil være riktig å gjøre bruk av deldom, men da slik at den ubetingede del settes til det maksimum som straffelovens §52 nr. 1 første ledd fastsetter, 5 måneders fengsel.

Jeg har herunder lagt særlig vekt på at de domfeltes forgåelser ligger mer enn 4 år tilbake i tiden. Den alminnelige bruk av ubetinget fengselsstraff i saker av denne karakter henter sin vesentlige begrunnelse i hensynet til den alminnelige lovlydighet. Dette formål tilsier at sakene søkes fremmet slik at straffereaksjon inntrer i nær tilknytning til betalingsforsømmelsene. Til tross for at det ikke har vært noe å innvende mot bedriftens regnskapsføring, ble tiltale først utferdiget nesten 2 år etter at forholdet var blitt anmeldt av skattemyndighetene. Denne anmeldelse ble innlevert straks etter at betalingsunnlatelsene hadde funnet sted. Sakens videre behandling ble sterkt forsinket av grunner som herredsretten har pekt på. Herredsretten har i den forbindelse fremholdt at de tiltalte ikke kan bebreides at det har tatt så lang tid før saken er kommet opp til avgjørelse ved retten.

Ut over det moment jeg her har nevnt - og som for meg er det utslagsgivende - har herredsretten anført også andre formildende omstendigheter. Jeg kan si meg enig med herredsretten i at også disse momenter må tillegges vekt ved fastsettelsen av den strafferettslige reaksjon. Jeg vil her særlig fremheve at de domfelte gjennom en rekke år hadde gitt korrekte oppgaver om avgifter og skattetrekk, og at de like til sommeren 1971 betalte avgifter og trekk ved forfall. Deres forgåelser har - når man ser bort fra de spesielle forhold som ledet til manglende betaling av avgift for 6. termin 1970 - funnet sted innenfor et relativt kort tidsrom, omlag et halvt år. De betydelige beløp som betalingsforsømmelsene utgjør, må for øvrig ses i sammenheng med bedriftens betydelige omfang.

Jeg vil til sist nevne at det i saken er dokumentert legeerklæringer om at begge de domfelte lider av sykdommer av

Side:511

psykisk og/eller somatisk art. Det er for begge fremlagt legeerklæringer hvor det er reist spørsmål om de er soningsdyktige. Jeg finner ikke grunn til å komme nærmere inn på dette forhold, idet de fremlagte legeerklæringer ikke kan tillegges avgjørende vekt ved straffutmålingen.

Jeg stemmer for denne

dom:

I herredsrettens dom gjøres for begge domfelte den endring at 5 - fem - måneder av fengselsstraffen blir å fullbyrde.

Dommer Blom: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Mellbye og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Aug. Nissen Breder med domsmenn):

Statsadvokaten i Vestfold, Telemark og Aust-Agder har den 12. desember 1973 satt 1. A, og 2. B under tiltale ved Jarlsberg herredsrett. Etter aktors korreksjoner før og under hovedforhandlingen i h. t. - etter det opplyste - samtykke fra Statsadvokaten, gjelder tiltalen fellelse etter

I. Lov nr. 66 av 19/6-1969 om merverdiavgift §72 annet ledd, for forsettlig å ha unnlatt å betale til statskassen avgift som pliktes av mottatt vederlag, eller å ha medvirket hertil,

derved at de som eiere og ansvarlige ledere av Husø Verft og Mek. Verksted, Sem, i tidsrommet 20/2-1971 til konkursåpningen 8. april 1972 unnlot å innbetale merverdiavgift til statskassen for 6. termin 1970 med kr. 155.161,- og for 3.-6. termin 1971 med kr. 1.305.728,-, tilsammen kr. 1.460.889,- som var iberegnet i mottatt vederlag ved avgiftspliktig omsetning, eller medvirket hertil,

II. samme lovs §72 første ledd, 1. straffalternativ, for å ha overtrådt denne lov eller forskrifter gitt i medhold av loven, eller å ha medvirket hertil, jfr. §34 første ledd jfr. §33, hvoretter avgiften forfaller til betaling ved utløpet av oppgavefristen, som er 1 måned og 20 dager etter utløpet av hver termin,

derved at de som eiere og ansvarlige ledere av Husø Verft og Mek. Verksted, Sem, i tidsrommet 20/2-1971 til 8. april 1972 unnlot å innbetale merverdiavgift til statskassen for 6. termin 1970 og for 3.-6. termin 1971 med tilsammen kr. 124.397,-, eller medvirket hertil,

III. Lov nr. 67 av 19.6.1969 om avgift på investeringer m.v. §7 første ledd, jfr fjerde ledd, jfr. lov om merverdiavgift av 19.6.1969 §34 første ledd, for forsettlig å ha unnlatt å betale til statskassen fortalt investeringsavgift av avgiftspliktige driftsmidler eller å ha medvirket hertil,

derved at de som eiere og ansvarlige ledere av Husø Verft og Mek. Verksted, Sem, i tidsrommet 20.6.1971 til 8. april 1972 unnlot å betale til statskassen forfalt investeringsavgift for 6. termin 1970 og for 3.-6. termin 1971 med tilsammen kr. 186.282,-, eller medvirket hertil,

Side:512

IV. Lov nr. 2 av 21.11.1952 om betaling og innkreving av skatt §51, for forsettlig eller ved grov uaktsomhet å ha unniatt å foreta eller sørge for at det ble foretatt beregning og trekk etter denne lovs kapitel II, eller å ha medvirket hertil, jfr. §4 og §7, hvoretter arbeidsgivere plikter av eget tiltak å foreta forskottstrekk etter reglene i dette kapitel ved utbetaling av lønn og forskottstrekk foretas ved at arbeidsgiveren beregner trekkbeløpet og holder dette tilbake ved lønnsoppgjøret,

derved at de som eiere og ansvarlige ledere av Husø Verft og Mek. Verksted, Sem, i tidsrommet september-desember 1971 unniot å foreta forskottstrekk ved utbetalinger av lønn til bedriftens ansatte, idet de bare utbetalte den beregnede nettolønn, slik at skattebeløp på tilsammen kr. 955.335,- fordelt på 16 kommuner, ikke er blitt innbetalt i rett tid, eller å ha medvirket hertil.

Straffelovens §62 første ledd får anvendelse.» - - -

Tiltalte nr. 1, A, er født den 13/8-1917 - - -, er pensjonist (uføretrygdet), inntekt siste år ca. kr. 22.000,-, uformuende. Han er gift og har hustru å forsørge, men ikke overfor barn som er voksne. Han er tidligere ustraffet iflg. utskrift av strafferegisteret og bøteattest.

Tiltalte nr. 2, B, bror av tiltalte nr. l, er født den 20/5-1920 - - -, oppgir å være teknisk konsulent med inntekt siste år på ca. kr. 40.000,- uformuende. Han er gift og har hustru og 2 barn å forsørge. Han er ifølge utskrift av strafferegisteret tidligere ikke straffedømt. Iflg. bøtefortegnelsen er han bøtelagt 2 ganger etter h.h.v. motorvognioven og Vegtrafikkloven. - - -

Retten skal bemerke:

Husø Verft og Mek. Verksted, Sem, hadde helt fra starten i 1864 vært overhalingsverksted for seilskip. I 1946 beskjeftiget bedriften 8-10 mann og drev etter det opplyste bare med slippsetting og reparasjoner av treskip og båtopplag. Ingeniør B (tiltalte nr. 2) overtok bedriften visstnok høsten 1946, og i første halvdel av 1947 kom hans bror A (tiltalte nr. 1) inn i virksomheten med særlig ansvar for den merkantile og økonomiske sektor, mens B skulle ta seg av den tekniske side av virksomheten. Firmaet «Brødrene (A og B)» ble registrert 5/5-1947 med formål å drive eksport, import og agenturvirksomhet samt drift av Husø Verft og Mek. Verksted. I henhold til Jarlsberg skifteretts kjennelse av 8/1-1972 ble det åpnet offentlig akkordforhandling vedrørende ovennevnte personlig ansvarlige selskap, og ved skifterettens kjennelse av 8/4-1972 ble boet tatt under konkursbehandling. Statsaut. revisor Ingar Mjelve, Oslo, har vært både akkordboets og konkursboets revisor og har avgitt innberetning av 3/4- 1974 som er fremlagt for retten. - - -

Det fremgår av innberetningen at bedriften i årene 1966-71 hadde en bokført salgsinntekt på 129 millioner kroner, hvilket gir ca. 21 millioner i gjennomsnitt pr. år. I årene 1964-69 hadde bedriften et overskudd på kr. 928.000,-, mens det i 1970 og 1971 var underskudd på h.h.v. kr. 510.000,- og kr. 1.987.000,-. Revisor Mjelve uttaler at fra å ha en ganske god likviditet opp til 1964/65, medførte engasjementene i de mange datterselskaper m.v. en forverring i den likvide situasjon i

Side:513

årene 1966/68. «Fra og med 1969 da engasjementene i datterselskapene m.v. går opp mot 9 millioner kroner, blir selskapets likviditet meget anstrengt. Av selskapets korrespondanse fremgår at det arbeides intenst med å skaffe nye lån og med utvidelser av allerede etablerte låneengasjementer. Forholdene til leverandørene var preget av stadige akseptfornyelser. Skattetrekk og folketrygdavgift ble stort sett betalt ved forfall frem til midt i 1971. Skattetrekk ble ikke holdt adskilt fra bedriftens egne midler. Merverdiavgift forble uoppgjort for 6. termin 1970 og 3.-5. termin 1971 (6. termin 1971 fortalt først etter at akkord var åpnet)» uttaler revisor Mjelve. Revisor Mjelve forklarte som vitne bl.a. at etter hans mening var selskapet insolvent senest ved årsskiftet 1970/71.

Retten finner etter bevisførselen under hovedforhandlingen å burde legge ovennevnte opplysninger og vurderinger til grunn som en oversikt over utviklingen og som en bakgrunn for det som skjedde i 1970/71 og som omfattes av tiltalebeslutningen.

Retten finner det på det rene at selskapet har ført et ordentlig og tilstrekkelig bokholderi, og slik at regnskapet til enhver tid ga de tiltalte et bilde av den økonomiske situasjon. De må således begge ha vært klar over de avgiftsbeløp og skattebeløp som ikke ble betalt. Begge de tiltalte var ansvarlige daglige ledere av bedriften, og retten finner ingen sikre holdepunkter for å skjeldne mellom grader av den enkeltes ansvar.

De tiltalte har bl.a. anført at datterselskapene m.v. ikke var spekulasjonsprosjekter, og videre at når de ikke har erkjent seg straffskyldig etter tiltalen, er det fordi det var faktisk umulig for dem å betale de skyldige beløp av grunner som de ikke var herre over. Retten vil bemerke at de tiltaltes engasjement i de mange datterselskaper m.v. nok var begrunnet i å søke å få flere ben å stå på for bedriften HV & MV og for å kunne finne mer beskjeftigelse for de ansatte. Man finner ellers ikke grunn til i denne sak å drøfte nærmere hvilke muligheter som av forskjellige grunner her gikk tapt for senere å kunne betale de skyldige avgifts- og skattebeløp. For merverdiavgiftens og investeringsavgiftens vedkommende, inntråtte straffeansvaret ved forfall, og for skattetrekkets vedkommende ved utbetaling av lønnen til de ansatte. Dette gjelder uten hensyn til at det ikke har vært de tiltaltes hensikt å unndra seg sin forpliktelse, men først å betale på et senere tidspunkt når likviditetssituasjonen bedret seg.

For avgiftenes vedkommende skal man rent generelt bemerke at skal det bli tale om ansvar for unnlatelse av å betale ved forfall, må forutsetningen være at betaling har vært mulig. Men som Andenæs uttaler i sin bok om Straffbar unnlatelse 445:

«Annerledes står naturligvis saken dersom den unniatende selv forsettlig eller uaktsomt har fremkalt umuligheten, ved aktiv handling eller forsømmelse av å foreta de forholdsregler som med rimelighet kan kreves.»

Etter rettens mening er det dette som er tilfelle her forsåvidt angår avgift forfalt før akkordåpningen 8/1-1972, idet man etter bevisførselen finner godtgjort at det av innkomne midler til bedriften ikke er holdt av tilstrekkelige beløp til dekning av avgiftene, men anvendt

Side:514

til dekning av annen gjeld og utgifter for å holde driften gående, og at også oppebåret merverdiavgift er anvendt slik. De tiltalte har på denne måte selv forsettlig fremkalt umuligheten av å betale avgiftene ved forfall, avgiftsbeløp som de til enhver tid var klar over iflg. regnskapene.

Retten viser ellers til bemerkninger nedenfor vedrørende de enkelte tiltaleposter.

Tiltalens post I. - - -

Forsåvidt angår 6. termin 1970 og 3., 4. og 5. termin 1971, som alle forfalt til betaling i løpet av 1971, er det på det rene at de tiltalte i dette tidsrom var de ansvarlige ledere av HV & MV og hadde den fulle og hele disposisjon over bedriftens midler.

Forsåvidt angår 6. termin 1971 som forfalt til betaling 20/2-1972, er straffespørsmålet mer komplisert. Etterat det i desember 1971 forgjeves var søkt istandbragt en moratorieordning for bedriftens gjeld (herunder også skatter og avgifter), ble det den 8/1-1972 åpnet offentlig akkordforhandling i boet til Husø Verft & Mek. Verksted, B og A. - - -

Retten finner etter foranstående og etter bevisførselen under hovedforhandlingen på det rene at de to tiltalte var satt helt utenfor ledelsen av bedriften og ikke hadde noensomhelst disposisjonsrett over bedriftens midler. Det var således i akkordtiden en faktisk umulighet for dem å betale skyldig oppebåret omsetningsavgift som forfalt i akkordperioden. Retten kan heller ikke finne at de tiltalte selv forsettlig eller uaktsomt har fremkalt denne umulighet. Det har dog av aktor vært fremhevet at de tiltalte i h. t. akkordlovens §7, jfr. pkt. 7 i forannevnte kontrakt av 6/1-1972, fremdeles hadde rett til å forestå sine anliggender og sin forretning. De måtte derfor ha rett til å bruke av de på Tønsbergkontoen innkomne midler til dekning av de avgifter som fortalt i akkordperioden, og når de ikke det har gjort, er de straffeskyldig, hevder aktor.

Det er etter bevisførselen på det rene at såfremt de tiltalte hadde søkt å forholde seg slik, ville boet øyeblikkelig blitt innlevert til konkursbehandling. Men uansett denne trussel, står det uklart for retten hvordan de tiltalte faktisk ville kunne handlet slik idet de jo var fratatt enhver disposisjonsrett over kontiene. Retten er enig med forsvareren, h.r.advokat Sven Haraldsen, i at de tiltalte under enhver omstendighet må bli å frifinne p. g. a. undskyldelig rettsvillfarelse, strl. §57, forsåvidt angår deres rettigheter etter akkordloven som forøvrig bestemmer at skyldneren plikter å følge akkordstyrets forskrifter og beslutninger. Det må anses undskyldelig når de tiltalte har rettet seg etter akkordstyrets disposisjoner hvorved de tiltalte ble satt helt ute av stand til å betale forfalt avgift. - - -

Under henvisning til foranstående redegjørelse, finner retten at de tiltalte forsettlig har overtrådt merverdiavgiftslovens §72 annet ledd, ved at de har unnlatt å innbetale skyldig oppebåret merverdiavgift for 6. termin 1970, og 3., 4. og 5. termin 1971 med tilsammen kr. 904.444,-. Beløpets størrelse er erkjent av de tiltalte.

Forøvrig frifinnes de tiltalte etter tiltalens post I for det overskytende beløp kr. 556.445,-.

Side:515

Tiltalens post II. - - -

Som følge av det foran under post I nevnte spørsmål om de tiltaltes ansvarsforhold i akkordperioden, er det også for tiltalepost II av statsaut. revisor Mjelve utferdiget oppgave over skyldig, men pr. 8/1-1972 ikke oppebåret merverdiavgift. - - -

Under henvisning til foranstående anførsler under post I, finner retten at de tiltalte forsettlig har overtrådt merverdiavgiftslovens §72, 1. ledd, jfr. §34 første ledd jfr. §33, ved at de har unnlatt å innbetale skyldig, men ikke oppebåret merverdiavgift for 6. termin 1970, og 3., 4. og 5. termin 1971 med tilsammen kr. 52.546,-. Beløpets størrelse er erkjent av de tiltalte.

Forøvrig frifinnes de tiltalte etter tiltalens post II for det overskytende beløp kr. 71.851,-.

Tiltalens post III. - - -

Under henvisning til det som tidligere er anført om ansvarsforholdet, finner retten at de tiltalte forsettlig har overtrådt investeringsavgiftslovens §7 første ledd, jfr fjerde ledd, jfr. merverdiavgiftslovens §34, 1. ledd, ved at de har unnlatt å innbetale forfalt investeringsavgift av avgiftspliktige driftsmidler med tilsammen kr. 161.551,-.

De tiltalte frifinnes etter post III forsåvidt angår unnlatelse av å betale investeringsavgift for nov./des. 1971 med kr. 24.731,-, som forfalt 20/2-1972 under akkordperioden.

Tiltalens post IV.

Retten finner bevist at de tiltalte som eiere og ansvarlige ledere av Husø Verft og Mek. Verksted i tidsrommet september-desember 1971 unnlot å foreta forskottstrekk ved utbetalinger av lønn til bedriftens ansatte, idet bedriften bare utbetalte den beregnede nettolønn, slik at skattebeløp på tilsammen kr. 955.335,- fordelt på 16 forskjellige kommuner, ikke er innbetalt i rett tid, eller medvirket hertil. Det anses på det rene at bedriftens bokføring av lønninger er skjedd i overensstemmelse med forskrifter herom, og videre at bedriften overfor arbeidstakerne har gitt oppgave over foretatt skattetrekk og innsendt til kommunekassererne oppgjørslister for skattetrekk. Bedriften har imidlertid ikke holdt ovennevnte skattetrekk for tidsrommet september-desember 1971 i egen kasse eller innsatt beløpene på særskilt bankkonto, jfr. skattebetalingslovens §11, nr. 4.

De tiltalte har anført at bedriften på tidspunktene for lønnsutbetalingene i ovennevnte tidsrom ikke hadde disponible midler til dekning av mer enn de ansattes nettolønn, og at det således ikke var midler til å betale skattetrekkene eller holde skattetrekksbeløpene i egen kasse eller sette dem på særskilt bankkonto. Det har under bevisførselen vært reist tvil om dette er riktig for to lønnsutbetalingstidspunkter, nemlig 16/9 og 14/10-1971. Retten finner imidlertid etter det opplyste å måtte legge til grunn at det ikke ved noen av lønnsutbetalingene i ovennevnte tidsrom var disponible midler utover selve nettolønningene. Dette er imidlertid ikke straffriende. Ved H.R.s. kjennelse av 21/1-1961, jfr. Rt-1961-68 flg. er det fastslått at en arbeidsgiver i tilfelle er straffskyldig etter skattebetalingslovens §51 for unnlatt skattetrekk selv om han ved utlønningen ikke hadde mer disponible midler til rådighet enn det som gikk med til den kontante lønnsutbetaling. Arbeidsgiver antas nem-

Side:516

lig under enhver omstendighet å ha plikt til å beregne og holde tilbake skattetrekk av det lønnsbeløp han rent faktisk hadde til rådighet på lønningsdagen, d.v.s. det beløp som faktisk ble utbetalt arbeidstakeren. Etter dette pliktet de tiltalte å sørge for at skattetrekket ble tilbakeholdt i arbeidstakernes «nettolønn» i tidsrommet september/desember 1971. Retten forstår Høyesterettskjennelsen slik at det er det hele av bruttolønnen beregnede trekkbeløp som skal tilbakeholdes i nettolønnen. Retten finner at de tiltalte forsettlig eller ved grov uaktsomhet har unnlatt å sørge for at det ble holdt tilbake i arbeidstakernes nettolønn skattetrekk som foran nevnt. Straffeansvaret inntrådte ved tidspunktene for lønnsutbetalingene, selv om skattebeløpene forfalt til betaling på et senere tidsrom. Straffeansvaret for de tiltalte er således inntrådt i det tidsrom de hadde den fulle og hele disposisjonsrett over bedriften, d.v.s. før akkorden.

De tiltalte er for dette forhold straffskyldige etter skattebetalingslovens §51, jfr. §4 og §7 .

Retten er klar over at såfremt de tiltalte hadde foretatt trekk i den utbetalte nettolønn, ville dette også straks gitt støtet til akkord eller konkurs. Dette er dog ikke straffriende. - - -

Straffereaksjonen.

I skjerpende retning tas i betraktning at det er betydelige beløp for merverdiavgift, investeringsavgift og skattetrekk som forholdene gjelder. I slike saker hvor det bl.a. gjelder unnlatt betaling av avgift som pliktes av mottatt vederlag, merverdiavgiftslovens §72 annet ledd, har Høyesterett i en lang rekke saker slått fast at det skal reageres med ubetinget fengselsstraff medmindre det har foreligget særlige omstendigheter som kan tilsi anvendelse av betinget straff. Man viser bl.a. til Rt-1973-919-920 der det uttales at det i første rekke er de almenpreventive hensyn som er begrunnelsen for denne praksis, og at de almenpreventive hensyn ikke har mindre vekt ved overtredelser av merverdiavgiftslovens §72 første ledd, vedrørende unnlatt betaling av beregnet, men ikke mottatt merverdiavgift.

I nærværende sak som dessuten også gjelder investeringsavgift og skattetrekk, skulle således ubetinget fengselsstraff komme til anvendelse. På den annen side foreligger det her etter rettens mening også en rekke formildende omstendigheter. Riktignok er det slik at beløpene er betydelige, men det må dog erindres at overtredelsene i det vesentlige bare er foregått i det siste halvåret før akkorden i januar 1972. Når beløpene er blitt så store skyldes det bedriftens betydelige omfang og med et ganske stort antall arbeidere og funksjonærer. Det anses på det rene at bedriften i en lang rekke år alltid har gitt korrekte oppgaver vedrørende merverdiavgift (tidligere omsetningsavgift), investeringsavgift og skattetrekk, og har såvidt skjønnes inntil 1971 betalt avgifter og skattetrekk ved forfall. Etter det opplyste har bedriften betalt inn ca. 20 millioner kroner i skatt og ca. 17 millioner kroner i omsetningsavgift og merverdiavgift siden 1956.

I den overordentlig vanskelige situasjon som bedriften var kommet opp i, særlig i 1971, har de tiltalte utvilsomt vært stillet overfor et vanskelig valg, også av hensyn til de mange ansatte. Dette kan forklare om enn ikke unnskylde de tiltaltes forannevnte overtredelser. De har

Side:517

visstnok selv ment at enkelte av prosjektene ville innbringe så betydelige beløp at de ville kunne ri stormen av og betale de skyldige avgifts- og skattetrekkbeløp. Det er opplyst at de tiltaltes privatforbruk har vært beskjedent.

Retten vil dog i første rekke fremheve at det nå er gått ca. 4 år siden de straffbare forhold ble avsluttet. Man viser til Rt-1974-1285 der det riktignok gjaldt et betydelig mindre beløp enn i nærværende sak. Etter nærværende retts mening er det dog - når det gjelder tidsfaktoren - de samme hensyn som gjør seg gjeldende også i nærværende tilfelle. At saken i dette tilfellet har trukket i langdrag, skyldes delvis at berammelse av hovedforhandling ble forsinket p. g. a. at A s tidligere forsvarer var sterkt opptatt med andre saker. Dette kan ikke belastes tiltalte nr. 2, B, men heller ikke tiltalte nr. 1, A, kan dette belastes så meget at det skulle ha avgjørende betydning for spørsmålet om betinget eller ubetinget fengselsstraff. Heller ikke ellers kan de tiltalte bebreides at det har tatt så lang tid før saken er kommet opp til avgjørelse ved retten.

I tillegg til tidsfaktoren, kommer i noen grad de foreliggende opplysninger om de tiltaltes helsetilstand. Forsåvidt angår B har overlege Gordon Johnsen vært oppnevnt som sakkyndig, og har avgitt en sakkyndig erklæring av 12/3-1975 som har vært dokumentert i retten. Av denne erklæring fremgår det at tiltalte nr. 2 har hatt 6 sykehusopphold på Modum Bads Nervesanatorium mellom 4/9-67 og 24/7-70, og at overlegen siden har hatt muntlig kontakt med ham. - - -

For tiltalte nr. 1, A, er det fremlagt legeerklæringer fra legene B. S. Bjørnli og Joh. O. Josephsen, begge Tønsberg. - - -

Og i en erklæring av 5/11-1975 uttaler dr. Josephsen at A er erklært 70 % uføretrygdet, og at han (dr. Josephsen) ser det slik at en soning ville være lite heldig for hans helse.

Under henvisning til foranstående har retten funnet å burde gjøre fengselsstraffen betinget, trots de meget sterke grunner som taler for ubetinget fengselsstraff i slike saker. Retten har da hovedsaklig lagt vekt på tidsfaktoren (4 år siden de straffbare handlinger ble avsluttet). Etter rettens mening forsterkes det uheldige ved tidsforløpet ved at begge tiltaltes helsetilstand er slik det fremgår av ovennevnte legeerklæringer, selv om helsetilstanden i seg selv ikke kan begrunne betinget dom idet spørsmålet om soningsdyktighet prinsipielt blir å avgjøre av soningsmyndighetene eller benådningsmyndigheten. Av spesialpreventive grunner finnes det ikke påkrevet med ubetinget fengselsstraff.