Rt-1976-551

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1976-04-30
Publisert:	Rt-1976-551
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 58B/1976
Parter:	1. Karen Augusta Sletner, 2. Tormod Svaheim (høyesterettsadvokat Hans S. Hegje) mot John Svaheim (advokat Ole Fosheim - til prøve).
Forfatter:	Michelsen, Røstad, Schweigaard Selmer, Endresen, Heiberg
Lovhenvisninger:	Adopsjonsloven (1917) §17, Odelsloven (1974) §79, Odelsloven (1821) §16, Odelsloven (1821), Tvistemålsloven (1915) §176, §63, §65, §66, §78

Dommer Michelsen: I odelsløsningssak avsa Ytre Follo herredsrett den 22. mars 1973 dom med slik domsslutning:

«1. Karen Augusta Sletner og Tormod Svaheim dømmes til å utstede skjøte på eiendommen «Svaheim», gnr. 79, bnr. 11,

18 og 19 i Ås, til John Svaheim mot betaling av løsningssummen med fradrag av de panteheftelser som forefantes ved forliksklagens forkynnelse.

2. Karen Augusta Sletner og Tormod Svaheim dømmes til å fravike eiendommen til den første faredag 14. april 1974.

3. Karen Augusta Sletner og Tormod Svaheim dømmes til å betale saksomkostninger til John Svaheim med kr. 2.500,00 - totusenfemhundre 00/100.

4. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten dager.»

Over denne avgjørelse erklærte Karen Augusta Sletner og Tormod Svaheim anke til Eidsivating lagmannsrett som avsa dom i saken den 20. januar 1975. Dommen har denne domsslutning:

«1. Herredsrettens dom stadfestes med den endring at fravikingsdagen settes til 14. april 1975.

2. Karen Augusta Sletner og Tormod Svaheim dømmes til å erstatte John Svaheim saksomkostningene for lagmannsretten med 3.000 - tretusen - kroner.

Side:552

3. Oppfyllingsfristen for saksomkostningene er 2 - to - uker fra dommen er forkynt.»

Karen Sletner og Tormod Svaheim har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Ytre Follo herredsrett. Karen Sletner og John Svaheim og 4 vitner har avgitt forklaringer. Fru Sletner og ett av vitnene er ikke tidligere avhørt i saken. Det er for Høyesterett fremlagt noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til spesielt å nevne.

De ankende parter gjør gjeldende at Tormod Svaheim i kraft av adopsjonslovens §17, fjerde ledd, har rett til å bli sittende med den eiendommen han har fått seg overdradd. Kravet om at adoptivbarnet skal ha bodd på gården i minst ti år, knytter seg utelukkende til det første av de to alternativer som omhandles i bestemmelsen. Det gjelder således ikke her hvor odelsløseren vil «fordrive» adoptivbarnet fra gården. Det er dessuten bare adoptantens livsarving som kan ta gården fra adoptivbarnet. En fjernere odelsberettiget som John Svaheim har ingen slik rett.

Subsidiært hevder de ankende parter at Tormod Svaheim har bodd på eiendommen i ti år, og således under enhver omstendighet er beskyttet mot å bli fordrevet. Ifølge kjøpekontrakten overtok hans adoptivforeldre driften av eiendommen den 1. februar 1960, og fra det tidspunkt må familien sies å ha bodd på gården, selv om flyttingen på grunn av omstendighetene foregikk noe over lang. Da Tormod Svaheim den 20. april 1970 fikk skjøte på eiendommen, hadde han således bodd på gården i over ti år. Da forliksklage ble uttatt den 6. mars 1970, var Tormod ikke eier av eiendommen, og en forliksklage mot et adoptivbarn som ennå ikke er blitt eier av gården, kan etter de ankende parters oppfatning ikke ha den virkning at ti-års fristen avbrytes.

Karen Sletner og Tormod Svaheim anfører også at John Svaheim har tapt sin rett til å løse eiendommene på odel, fordi han ikke har sørget for en takst som er tjenlig til løsning i dette tilfellet hvor bnr. 11 eies av Tormod Svaheim, og bnr. 18 og bnr. 19 har annen eier. Det er odelsløserens plikt å sørge for tjenlig takst, og han kan ikke forlange at motparten skal gi ham opplysninger om eierforholdene.

Odelsløseren kan ikke - hevdes det videre - søke å løse det problem han har skapt ved nå å tilby å løse utelukkende bnr. Il mot å betale hele takstsummen. Dersom bnr. 18 og bnr. 19 hadde blitt taksert særskilt som tomter ville tomtesynspunktet i alle fall delvis ha blitt lagt til grunn også for verdsettelsen av bnr. Il og medført en høyere takst for denne eiendommen.

Som en ny anførsel for Høyesterett har de ankende parter gjort gjeldende at Tormod Svaheim etter den nye odelslov har odelsrett til eiendommen, og at han i kraft av denne loven kan

Side:553

gjøre sin bedre rett gjeldende overfor John Svaheim. Dette følger av §78 annet ledd i den nye loven som er en særregel som går foran den spesielle bestemmelse i §79 første ledd.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«De ankende parter frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle instanser.»

Ankemotparten, John Svaheim, bestrider at den nye odelsloven kan få virkning i denne sak. Når det er anlagt odelssøksmål før den nye loven trådte i kraft, står etter dens §79 den rett Tormod Svaheim måtte være tillagt i §78 tilbake for John Svaheims.

Etter John Svaheims oppfatning gir den taksten som foreligger, grunnlag for løsning. Det er de saksøktes disposisjoner seg imellom som har skapt vanskelighetene. Den odelsberettigede som stod utenfor disse transaksjoner, og som ikke kjente til eller burde visst om at det skulle ha funnet sted noen overdragelse av bnr. 18 og 19 til dr. Ringen, kan ikke som en følge av disse transaksjonene eller dette forhold miste sin løsningsrett. Han vil ved å erlegge takstbeløpet kunne løse samtlige eiendommer fra Karen Sletner og Tormod Svaheim. Karen Sletner får så i sin tur gjøre opp med den nå avdøde dr. Ringens rettsetterfølgere.

Skulle man komme til det resultat at den taksten som foreligger, ikke er tjenlig til løsning av samtlige bruksnumre, krever John Svaheim å få løse bare bnr. 11 mot å betale det fulle takstbeløp.

Etter John Svaheims oppfatning kan Tormod Svaheim av to grunner ikke høres med at han er beskyttet av adopsjonslovens §17. fjerde ledd.

Mot Karen Sletner, som var eier ved saksanlegget, kunne John Svaheim gjennomføre løsningen. Hvor odelsgodset overdras etter at søksmål er anlagt, kommer tvistemålslovens §65 til anvendelse, og da Tormod Svaheims rett etter adopsjonslovens §17, fjerde ledd, utelukkende beror på suksesjon og ikke er en rettighet som han uavhengig av noen overdragelse selv innehar, har han som erverver ikke større rett overfor motparten enn overdrageren hadde.

Som ny anførsel for Høyesterett har videre Tormod Svaheim her gjort gjeldende at det er en betingelse for at adoptivbarnet skal kunne være beskyttet av adopsjonslovens §17, fjerde ledd, at eiendommen er overdradd det fra en odelsberettiget adoptant, og det er her ikke tilfellet.

Subsidiært anfører John Svaheim at det er naturlig å betrakte den bofrist det tales om i lovens §17, fjerde ledd, som en preklusjonsfrist. Fristen avbrytes da ved at det innleveres forliksklage i odelssøksmål mot eieren av odelsgodset. Den tid Tormod Svaheim har bodd på eiendommen etter den 6. mars 1970, kan således ikke telle med.

Spørsmålet blir da videre når Tormod Svaheim begynte å bo på gården. Man må sondre mellom boplikt og eiendomsrett, og

Side:554

det utslagsgivende tidspunkt er således ikke da eiendomsretten til gården gikk over på hans adoptivforeldre. Etter bevisførselen må man legge til grunn at Tormod Svaheim hadde bopel på Mørk i alle fall inntil sommeren 1960. Han har da ikke bodd på odelsgodset i ti år, og kan, da ti-års fristen i adopsjonslovens §17, fjerde ledd, knytter seg også til det alternativ som her er aktuelt, ikke påberope seg å være beskyttet av denne bestemmelsen.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt.

1. Lagmannsrettens dom stadfestes med den endring at fravikelsesdato fastsettes til første faredag den 14. april 1977.

2. Karen Augusta Sletner og Tormod Svaheim dømmes til å erstatte John Svaheim saksomkostninger for Høyesterett.

Subsidiært.

1. Tormod Svaheim dømmes til å utstede skjøte på eiendommen «Svaheim», gårdsnummer 79, bruksnummer 11 i Ås, til John Svaheim mot betaling av løsningssummen kr. 145.000,- - kroner ett hundre og førtifem tusen - med fradrag av de panteheftelser som forefantes ved forliksklagens forkynnelse.

2. Tormod Svaheim dømmes til å fravike eiendommen til den første faredag.

3. Tormod Svaheim dømmes til å betale saksomkostninger til John Svaheim for Herredsrett, Lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten.

Jeg finner det hensiktsmessig først å ta stilling til de ankende parters anførsel om at den nye odelslov her må komme til anvendelse. Etter denne lovens §79 får den ingen virkning for «tilhøve der det etter dei tidlegare gjeldande reglane er blitt høve til å bruke odelsrett før dei tilsvarande nye reglane har tatt til å gjelde». I vårt tilfelle hvor det er reist odelssak før den nye lov trådte i kraft, kan jeg ikke finne det tvilsomt at saken skal avgjøres etter de materielle bestemmelser i den tidligere odelslov. Jeg kan ikke finne holdepunkter for at den nye lovens §78, annet ledd, som inneholder materielle regler om adoptivbarnets odelsrettslige stilling, skal gå foran bestemmelsen i §79 som regulerer spørsmålet om lovens virkning i tid.

Spørsmålet blir da om Tormod Svaheim er beskyttet av bestemmelsen i adopsjonslovens §17, fjerde ledd, mot å bli fordrevet fra gården.

Etter min oppfatning knytter vilkåret om at adoptivbarnet må ha bodd på gården i ti år seg til begge de to alternativer - overtakelse og fordrivelse - bestemmelsen omhandler. Denne forståelse av paragrafen stemmer med ordlyden og har også støtte i forarbeidene. Fristregelen ble innført i teksten under behandlingen av lovutkastet i Justisdepartementet. Som en av begrunnelsene for bestemmelsen nevner departementet den mulighet for arrangementer man ville åpne for dersom en viss botid ikke ble krevd. Jeg viser til Ot. prp. 26/1956 6, første

Side:555

spalte. Det er etter min oppfatning særlig i forhold til alternativet fordrivelse at muligheten for arrangementer er til stede dersom det ikke settes en bofrist.

Når det gjelder spørsmålet om Tormod Svaheim oppfyller dette vilkår i loven, peker jeg innledningsvis på at det utslagsgivende, når det tales om utgangspunktet for fristen, ikke er da eiendomsretten til gården gikk over på hans adoptivforeldre. Det avgjørende er det tidspunkt da adoptivbarnet selv tok bopel på odelsgodset. Etter den bevisførsel som har funnet sted for Høyesterett, finner jeg å måtte legge til grunn at gutten ble boende på gården Mørk i alle fall til sommeren 1960. Jeg finner ikke grunn til å bestemme tidspunktet nærmere. Det er for meg tilstrekkelig å fastslå at utgangspunktet for fristen er sommeren 1960.

Ved forliksklage av 6. mars 1970 innledet John Svaheim odelssøksmål til løsning av gården. Etter min oppfatning kan Tormod Svaheim som botid på gården ikke medregne den tid som siden er gått. Når forliksklage uttas i odelssøksmål, må dette medføre at fristen etter adopsjonslovens §17, fjerde ledd, avbrytes. Dette følger av bestemmelsen i tvistemålslovens §66. Overdras under saken odelsgodset til adoptivbarnet, kan eieren etter tvistemålslovens §65 ikke komme i noen annen og bedre stilling enn overdrageren. Skulle fristen etter adopsjonslovens §17, fjerde ledd, løpe også etter at odelssøksmål er innledet, ville adoptanten og adoptivbarnet kunne stenge for odelsløsning ved, mens saken pågår, å vente med overdragelse til 10-års fristen måtte være utløpt.

Jeg er etter dette kommet til at Tormod Svaheim ikke oppfyller lovens krav om botid, og må vike for John Svaheims odelsrett.

For meg gjenstår da spørsmålet om denne løsningsrett er forspilt som følge av at odelsmannen ikke skulle ha sørget for tjenlig takst.

Den taksten som foreligger, omfatter under ett alle de tre bruksnummer saken gjelder. De spørsmål man her står overfor, er oppstått som en følge av to forhold. Bnr. 18 og bnr. 19 er i henholdsvis 1967 og 1969 solgt til dr. Svein Ringen, mens bnr. 11 ved skjøte av 20. april 1970 ble overdradd til Tormod Svaheim. Det avgjørende blir om odelsløseren burde ha sørget for særskilt taksering av bnr. 11 og de to øvrige eiendommer.

Da odelstakst ble begjært, hadde Karen Sletner grunnbokshjemmelen til alle tre bruksnummer. John Svaheim kunne av de opplysninger som fremgikk av grunnboken, ikke slutte seg til at andre skulle ha rettigheter til noen del av gården, og det var etter min oppfatning ingen foranledning for ham til å foranstalte ytterligere undersøkelser om eierforholdet til bnr. 18 og 19. Først ved undersøkelser som ble foretatt etter hovedforhandlingen i herredsretten, ble eierforholdet til de enkelte bruksnr. klarlagt. Da var det holdt takst og overtakst, og en høyesterettssak om overtaksten var tilendebrakt, jfr. Rt-1972-598.

Side:556

Under disse omstendigheter finner jeg at Karen Sletner som kjente til overdragelsene, og som intet har opplyst om dem, og Tormod Svaheim som hennes rettsetterfølger, ikke under henvisning til forholdet til Ringen kan påberope seg at John Svaheim ikke har sørget for tjenlig takst, og at han derfor skulle ha tapt sin rett.

Denne løsningsrett kan etter min oppfatning heller være gått tapt fordi John Svaheim skulle ha unnlatt etter overdragelsen til Tormod Svaheim å begjære særskilt takst over bruksnummer 11. Skjøtet til Tormod Svaheim ble utstedt etter at odelsløseren på lovlig måte hadde begjært takst overfor hjemmelsinnehaveren. Også på dette punkt i saken kommer det inn at erververen etter tvistemålslovens §65 overtar saken som den står ved overdragelsen. Ønsket da Karen Sletner og Tormod Svaheim at det skulle avgis særskilt takst over bnr. 11, var de etter min oppfatning de nærmeste til å ta spørsmålet opp.

Jeg er således kommet til at John Svaheim har sin løsningsrett i behold til samtlige de bruksnummer hans odelssøksmål omfatter. Da Karen Sletner har grunnbokshjemmel til bnr. 18 og bnr. 19, og Tormod Svaheim til bnr. 11, vil ankemotpartens prinsipale påstand etter dette bli tatt til følge. Jeg føyer til at overfor Svein Ringens rettsetterfølgere vil John Svaheims odelsrett slå gjennom, og jeg kan ikke se at disses mulige forhold til bnr. 18 og 19 under de foreliggende omstendigheter kan stille seg hindrende i veien for en slik dom. Dette er da heller ikke hevdet fra de ankende parters side.

Fravikelsestiden må i overensstemmelse med ankemotpartens påstand settes til faredag den 14. april 1977.

Jeg er enig i herredsrettens og lagmannsrettens omkostningsavgjørelser. Etter det resultat jeg er kommet til, finner jeg at de ankende parter må pålegges å betale sakens omkostninger også for Høyesterett. Ankemotpartens prosessfullmektig har fremlagt oppgave i henhold til tvistemålslovens §176, annet ledd. Omkostningsbeløpet settes til kr. 4.500.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes med den endring at fravikelsesdagen settes til 14. april 1977.

2. Karen Augusta Sletner og Tormod Svaheim dømmes én for begge og begge for én til å betale John Svaheim saksomkostninger for Høyesterett med 4.500 - fire tusen fem hundre - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen for saksomkostninger for alle retter er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Røstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schweigaard Selmer, Endresen og Heiberg: Likeså

Side:557

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Odd Hengsle med 3 domsmenn):

- - -

Retten skal bemerke:

Saksøkeren, John Svaheim har i nærværende sak gjort gjeldende at forliksklage ble tatt ut mot Karen Augusta Sletner som hjemmelsinnehaver til eiendommen «Svaheim» og at forliksklage også ble tatt ut mot Tormod Svaheim da det forelå mulighet for at også han var blitt eier ved det skiftet som fant sted i januar 1970. Tormod Svaheim hadde dessuten hele tiden forholdt seg som rett saksøkte, hvoretter saksøkeren ikke kunne ha forspilt sin adgang til å gjøre sin odelsrett gjeldende.

Saksøkte har benektet at Tormod Svaheim ble eier av gården før ved skjøtet av 20. april 1970, hvoretter søksmål ble reist mot feil person idet Tormod Svaheim ikke kunne saksøkes før ved skjøtet i april. Da Tormod Svaheim uriktig er gjort til innklaget ved forliksklagen i mars 1970, er odelsretten tapt for saksøkeren. Saksøkte har dessuten i prosesskriv av 5. januar 1973 uttalt at det er på det rene at Karen Augusta Sletner satt beskyttet av odelsl. §16.

Retten har oppfattet saksøkte slik at Karen Augusta Sletner skulle sitte beskyttet av odelsl. §16 på det tidspunkt forliksklage ble uttatt. Retten kan ikke være enig i dette, idet hun etter rettens oppfatning bare satt beskyttet av odelsl. §16 til hun giftet seg i februar 1970. Knut Svaheim døde i 1966 og ektefellen satt i uskifte frem til januar 1970 da det kom melding til skifteretten om at skifte hadde funnet sted. Tormod Svaheim ble etter de opplysninger som er fremkommet i retten, på dette tidspunkt ikke eier av noen del av eiendommen, idet dette først skjedde ved skjøtet i april måned. Tormod Svaheim, som er adoptivsønn, har ikke ervervet noen odelsrett, jfr. adopsjonsl. §17, 3. ledd. Han kan således ikke gjøre noen odelsrett gjeldende og hindrer derfor ikke John Svaheim i å gjøre sin rett gjeldende overensstemmende med odelsl. §16 siste ledd. Det er således i odelsl §16 klart forutsatt at det kun er tilstedeværelsen av odelsberettigede barn som er avskåret fra å gjøre sin odelsrett gjeldende, jfr. odelsl. §16 første ledd, som her kan hindre odelsberettiget i å gjøre sin rett gjeldende. Se i denne forbindelse Rt-1934-927. Retten vil her bemerke at den heller ikke har funnet at adopsjonsl. §17 fjerde ledd kan hindre saksøkeren i å reise odelssøksmål. Videre vil retten bemerke at Tormod Svaheim her ikke er beskyttet av adopsjonsl. §17 fjerde ledd. I så fall måtte han som adoptivsønn ha blitt eier av eiendommen før forliksklagen av 6. mars 1970 eller ha til hensikt å overta den på arveskifte hvilket ikke er tilfelle i nærværende sak.

Da Karen Augusta Sletner således etter rettens oppfatning kun satt beskyttet av odelsl. §16 frem til februar 1970, ble hun således gjort til rett saksøkt ved forliksklagen av mars måned s. å. hvoretter saksøkeren John Svaheim må få medhold i sin påstand. At Tormod Svaheim ved denne anledning også ble innklaget er etter rettens oppfatning uten betydning. En overdragelse av eiendommen etter forliksklagen får i denne forbindelse ingen betydning. Taksten og dommen blir også bindende for Tormod Svaheim, jfr. tvml. §65 jfr. §63 og Altens kommentar til skjønnsloven 4. utg. 1960 79 (kommentar til §59). Da Tormod

Side:558

Svaheim i dette tilfelle er dratt inn i saken ved stevningen av 27. juni 1972, blir dommen også tvangskraftig overfor ham. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann T. Brun Fretheim, lagdommer Erik Jørgensen og rettsskriver Finn Midtskaug):

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.

1. De faktiske opplysninger som har betydning i saken, kan sammenfattes slik:

Tormod Svaheim, som er født xx.xx.1948, ble samme måned adoptert av ektefellene Karen Augusta og Knut Svaheim, som ikke hadde barn selv. Ved skjøte av 1. februar 1960 kjøpte Knut Svaheim farsgården Svaheim, gnr. 79, bnr. 11 i Ås, som han hadde odelsrett til. Han døde i 1966 og enken ble sittende i uskiftet bo.

I 1967 og 1969 ble det fra eiendommen fradelt to tomter, som fikk bnr. 18 og 19. Målebrevene er tinglyst 23. september 1967 og 8. desember 1969. Det er for lagmannsretten opplyst at tomtene ble solgt til Svein Ringen ved kjøpekontrakter av 1967 og 1969, som ikke er tinglyst.

Det er på det rene at uskifteboet ble skiftet privat i januar 1970, senest 19. januar, og at boets faste eiendom på skiftet ble overtatt av enken. Hun giftet seg igjen 7. februar 1970 med Arne Sletner. De opprettet ektepakt som gjorde eiendommen til fru Sletners særeie.

John Svaheim, som er en yngre bror av Knut, gjorde sin odelsrett til eiendommen gjeldende ved forliksklage av 6. mars 1970. Klagen gjelder bnr. 11, 18 og 19. Som innklaget er oppført både fru Sletner og Tormod Svaheim, den siste med den begrunnelse at det er en mulighet for at han ved skiftet av uskifteboet ble eier av en andel av eiendommen. Odelstakst ble begjært 13. april 1970.

Ved skjøte av 20. april 1970 overdro fru Sletner bnr. 11 til Tormod Svaheim. Han har forklart at han da var på militærtjeneste og at han heller ikke fikk kunnskap om overdragelsen da han var hjemme på permisjon 17. mai 1970. Det er opplyst at skjøtet er tinglyst.

2. Etter dette er det på det rene at Tormod Svaheim ikke har overtatt eiendommen på arveskifte etter sine adoptivforeldre og at dette heller ikke kan bli aktuelt. Retten finner heller ikke at hans overtakelse av eiendommen fra fru Sletner kan likestilles med overtakelse på arveskifte etter adoptanten etter adopsjonslovens §17 fjerde ledd. Videre er det på det rene i saken at Tormod Svaheim ikke var eier av noen del av eiendommen da odelssaken ble reist.

Senere har han overtatt bnr. 11 «ved rettshandel med adoptanten». Lagmannsretten er enig med herredsretten i at dette ikke kan sette ham i noen bedre stilling odelsrettslig enn han hadde da odelssaken ble reist. Prosessfullmektigen har vist til at forholdet til den nye eier blir avgjørende når saksøkte under saken har overdratt odelsgodset til en med bedre odelsrett. Men Tormod Svaheim har i det hele tatt ikke odelsrett til eiendommen. Om fru Sletner hadde overdratt eiendommen til en annen, det være seg John Svaheim eller til en fremmed, ville Tormod Svaheim ikke ha hatt løsningsrett. Retten antar at han da, uten hensyn til hvor lenge han har bodd på gården, heller ikke kunne skaffe seg

Side:559

beskyttelse etter adopsjonslovens §17 fjerde ledd, 1. punktum ved å få seg overdratt eiendommen fra fru Sletner under sakens gang.

3. Ankemotpartens prosessfullmektig har ikke funnet å kunne slutte seg til den forståelsen av loven som herredsretten og ovenfor også lagmannsretten legger til grunn. Han har for lagmannsretten gjort gjeldende at adoptivbarnet etter adopsjonslovens §17 fjerde ledd, 1. punktum må ha bodd på gården i minst 10 år og at Tormod Svaheim ikke fyller dette vilkåret. Selv om det ikke er nødvendig, finner lagmannsretten etter omstendighetene å burde gi uttrykk for sitt syn også på dette spørsmålet.

Lagmannsretten finner det klart at botidsvilkåret i §17 fjerde ledd, 1. punktum gjelder for alle alternativer i samme punktum, altså også når gården er overtatt «ved rettshandel med adoptanten». Dette er den språklig naturlige lesemåte og det har utvilsomt også vært meningen, jfr. Ot. prp. nr. 26 (1956) 15-16.

Lagmannsretten antar videre at adopsjonsbarnet må ha bodd på gården i minst 10 år når odelssaken blir reist. For Tormod Svaheim vil det bety at han må ha bodd på Svaheim siden 6. mars 1960. Knut Svaheim kjøpte gården ved kjøpekontrakt og skjøte, begge datert 1. februar 1960, men han forpaktet på den tid en annen gård, vel halvannen mil fra Svaheim, og forpaktningen løp til 14. april 1960. På forpaktningsbruket hadde han besetning, også melkefe, og besetningen ble solgt ved auksjon først omkring 20. april 1960. Han har trolig hogd litt tømmer og gjort noe vedlikeholdsarbeid på Svaheim tidlig på året, men retten finner ikke at det er grunnlag for å anta at familien var bosatt på Svaheim så tidlig som i første halvdel av mars. Tormod, som var 12 år på denne tiden, fortsatte på samme skole skoleåret ut. Lagmannsretten er altså kommet til at Tormod Svaheim heller ikke fyller botidsvilkåret i adopsjonslovens §17 fjerde ledd, 1. punktum.

4. De ankende parter gjør for lagmannsretten også gjeldende at John Svaheim har forspilt sin mulige løsningsrett fordi det ikke foreligger tjenlig odelstakst, idet bnr. 11, 18 og 19 er taksert under ett, skjønt de to tomtene, bnr. 18 og 19, siden 1967 og 1969 har hatt en annen eier enn bnr. 11.

Det går fram ovenfor at Karen Augusta Sletner var hjemmelsinnehaver til alle tre bruksnumre da odelssaken ble reist og fortsatt har grunnbokshjemmel til bnr. 18 og 19. Lagmannsretten finner det ikke godtgjort at John Svaheim i forliksrådet eller i forbindelse med odelstakstene fikk opplysninger som kunne gi ham grunn til å tro at de to tomtene var overdratt til ny eier. Ifølge forklaringer for lagmannsretten er det heller ikke gjort noe på tomtene som kunne tyde på at de var tatt i bruk av ny eier. Det går fram av ankeerklæringen at partenes prosessfullmektiger så sent som ved avslutningen av hovedforhandlingen for herredsretten den 15. mars 1973 begge var ukjente med at de to tomtene var frasolgt. Da skjøtet fra fru Sletner til Tormod Svaheim ble framlagt og viste at bare bnr. 11 var overdratt til ham, gikk man ut fra at fru Sletner var eier av bnr. 18 og 19, og dette ble lagt til grunn for en anførsel fra de saksøktes side. Først senere er det ifølge ankeerklæringen ved nærmere undersøkelse blitt klart at det foreligger ikke tinglyste kjøpekontrakter av 1967 og 1969 på tomtene.

Side:560

Lagmannsretten finner etter dette at John Svaheim har hatt forsvarlig grunn til å gå ut fra at bnr. 18 og 19 ikke var frasolgt og at det derfor ikke kan komme ham til skade at det ikke foreligger særskilte takster for bnr. Il og for bnr. 18 og 19. - - -