Rt-1976-986

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1976-09-10
Publisert:	Rt-1976-986
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 128/1976
Parter:	1. Odd Kirkebøen, 2. Guro Lien, 3. Engebret Lien (høyesterettsadvokat Gunnar Rohr Torp) mot 1. Olav Løvehaug, 2. Gunvald Handeland (høyesterettsadvokat Joar Aasgaard).
Forfatter:	Stabel, Blom, Christiansen, Schweigaard Selmer, Heiberg
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1950) §29, Tvistemålsloven (1915) §179, §180, §65, Jordloven (1928) §16

Dommer Stabel: I tvist om eiendomsrett i Halsene setersameie i Hemsedal avsa Hallingdal jordskifterett den 21. mars 1972 kjennelse med slik slutning:

I den uskiftede del av Halsene sameie er gnr. 89 bnr. 3, gnr. 89, bnr. 4 og gnr. 89 bnr. 10 grunneiere for henholdsvis 6, 3 og 3 løbbel.

Gnr. 89 bnr. 5,6, 7 og 8 er alene servitutthaver i samme område.»

Kjennelsen ble avsagt under dissens. En av jordskiftemennene mente at de fem parter alle var medeiendomsberettiget, og med like deler.

Som eiere av henholdsvis Løvehaug, gnr. 89 bnr. 5, 6 og 7, og Skøyten, gnr. 89 bnr. 8, anket Olav Løvehaug og Gunvald Handeland til Eidsivating lagmannsrett over jordskifterettens kjennelse. Lagmannsretten kom til et annet resultat enn jordskifteretten, og avsa den 4. juli 1974 dom med denne domsslutning:

«Eiendommene Presthaugen 89/5, Presthaugmyren 89/6, Løvhaugen 89/7 i fellesskap og Skøyten 89/8 i Hemsedal er medeiere - sameiere - i Halsene Sameie hver for en femtedel.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Sakens faktiske bakgrunn og hva som fra hver side ble gjort gjeldende for j ordskifteretten og lagmannsretten, fremgår av de to retters avgjørelsesgrunner.

Odd Kirkebøen, Guro Lien og Engebret Lien har som eiere av Lien-gårdene henholdsvis gnr. 89 bnr. 3, gnr. 89 bnr. 4 og gnr.

Side:987

89 bnr. 10 anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom, og grunngitt anken med samme argumentasjon som for jordskifteretten og lagmannsretten: Motpartenes eiendommer Løvehaugen og Skøyten, begge opprinnelig plasser under den gamle gård Kjøstelslien, må i sin tid være utskilt med utstrakte bruksrettigheter for så vidt angår beite, j akt og fiske i tvisteområdet. Men noen medeiendomsrett i denne del av utmarken kan det ikke ha vært spørsmål om, noe som fremgår av at de to bruk - i motsetning til ankepartenes egne bruk - ikke var tillagt «løbel-skyld» før 1836, jfr. i denne sammenheng regelen i jordskiftelovens §29. I denne rettstilstand er det ikke inntrådt noen endring gjennom de senere rettslige disposisjoner innen sameiet som lagmannsretten har bygd sitt resultat på. Eierne av Løvehaug og Skøyten har riktignok stått sammen med Lien-gårdenes eiere i en rekke rettslige transaksjoner innen sameiet, men dette har stort sett vært en nødvendig konsekvens av deres egenskap av bruksrettshavere i området. Når de også har vært med på å dele fortjenesten ved salg av jakt-, fiske- og fallrettigheter, kan dette forklares ved at Lien-gårdenes eiere ikke har villet vanskeliggjøre gjennomføring av transaksjonene ved å ta eiendomsspørsmålet opp. Noen erkjennelse av medeiendomsrett ligger ikke i denne holdning fra deres side. - I enkelthetene har ankepartene bygd på i alt vesentlig samme anførsler og bevis som for j ordskifteretten og lagmannsretten. For det tilfelle at motpartene skulle bli kjent eiendomsberettiget, gjøres likevel ikke noen innvending mot det delingsgrunnlag - en femtedel på hver - som lagmannsretten har slått fast.

Ankepartene har nedlagt slik påstand:

«Jordskifterettens dom stadfestes.

Olav Løvehaug og Gunvald Handeland dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Olav Løvehaug og Gunvald Handeland har imøtegått anken. Også de bygger i alt vesentlig på samme argumentasjon og samme bevistilbud som for j ordskifteretten og lagmannsretten. Lagmannsrettens resultat er etter deres oppfatning riktig og begrunnelsen dekkende. Motpartenes påstand lyder slik:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. De ankende parter dømmes til å betale ankemotpartenes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Etter lagmannsrettens dom har Olav Løvehaug, eier av gnr. 89 bnr. 5, 6 og 7, overdratt gården til sin datterdatter Gunn Marit Kvanneberg, men han står fortsatt som part i saken. Begge prosessfullmektiger har erklært seg innforstått med at Høyesteretts dom blir bindende for erververen i medhold av tvistemålslovens §65 annet ledd.

Engebret Lien, Guro Lien og Olav Løvehaug har gitt partsforklaringer ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Dokumentasjonen er den samme som forelå for lagmannsretten. Saken står i alt vesentlig i samme stilling som for de tidligere instanser.

Side:988

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og jordskifterettens mindretall, og kan i alt vesentlig slutte meg til den begrunnelse disse har gitt.

På ett punkt må jeg riktignok reservere meg mot lagmannsrettens begrunnelse, nemlig der det sies at jordskiftelovens §29 er utgangspunktet for avgjørelse av tvisten. Denne bestemmelse handler om delingsgrunnlaget innen et sameie, og kommer ikke direkte til anvendelse i den utstrekning det - som her - er tvist om hvorvidt et sameieforhold overhodet foreligger partene imellom. Om forståelsen av jordskiftelovens §29 viser jeg ellers til dommen i Rt-1975-563. For mitt syn på saken får dette imidlertid ingen betydning.

Den samlede jordskifterett har tatt utgangspunkt i at det har vært en rettsoppfatning i Hemsedal at medeiendomsrett i sameiestrekninger ikke fulgte med når plasser eller andre «mindre eller underordnede enheter» ble skilt ut som egne bruk, med mindre noe annet klart fremgikk av utgangsdokumentene. Lagmannsretten har så vidt jeg forstår sluttet seg til samme oppfatning. I vårt tilfelle kjennes ingen utgangsdokumenter, og jeg finner det for min del ikke nødvendig å ta standpunkt til det spørsmål som her er reist av de tidligere instanser, og heller ikke til om, og i tilfelle i hvilken grad, de gamle husmannsplasser Løvehaug og Skøyten var blitt utviklet til egne bruk allerede da de ble skilt ut fra Kjøstelslien. Om dette foreligger ingen sikre opplysninger i saken. Som vesentlig står for meg at de to bruk iallfall så tidlig som i slutten av 1800-årene var blitt utviklet til gårdsbruk som var noenlunde jevnbyrdige med Lien-gårdene når det gjaldt størrelse og skyld. I bruken av Halsene seterfjell deltok alle fem gårder på like fot. Lagmannsretten har gitt uttrykk for at meget taler for at Løvehaug og Skøyten var de første som setret i tvisteområdet. Fra tidsrommet 1878 og frem til våre dager foreligger en rekke dokumenter vedrørende sameiet - nærmere omtalt i lagmannsrettens domsgrunner - hvor eierne av Løvehaug og Skøyten er nevnt på linje med Liengårdenes eiere i uttrykk som språklig peker hen på medeiendomsrett. De rettigheter og byrder som fulgte med driften synes konsekvent å være delt likt mellom alle brukene. Noe dokument som gir uttrykk for at Lien-gårdene stod i en særstilling er overhodet ikke lagt frem. Enkelte av dokumentene er riktignok av slik art at verken innhold eller uttrykksmåte - isolert sett - er uforenlige med at Løvehaugs og Skøytens eiere kan ha opptrådt bare i egenskap av bruksrettshavere. Men deres medvirkning i 1891-98 til bortforpaktning og senere salg av jakt- og fiskerett med et grunnstykke på ca. 10 dekar står for så vidt i en annen stilling. Det samme gjelder i enda høyere grad salget av sameiets fallrettigheter i 1920. Det dreiet seg her om meget betydelige verdier etter den tids forhold, og Løvehaug og Skøyten fikk tilsvarende oppgjør som Lien-gårdene. Når disses eiere den gang uten forbehold fant seg i dette, må jeg - vurdert i sammenheng med opplysningene for øvrig - se deres holdning som godkjenning

Side:989

av en rettstilstand hvoretter alle fem bruk var sameiere i området. Jeg tilføyer at det ikke er noe holdepunkt for å bygge på at Løvehaugs og Skøytens eiere selv var i tvil om sin medeiendomsrett. Under bevisopptaket for Høyesterett har Engebret Lien, eier av gnr. 89 bnr. 10, gitt uttrykk for at spørsmålet om eiendomsretten i tvisteområdet ikke hadde vært noe særlig drøftet før vassdragsreguleringen. Han var derfor, sa han, ikke sikker på om Løvehaugs og Skøytens eiere hadde kjennskap til Lien-eiernes syn.

Etter dette blir det mitt resultat at Løvehaug og Skøyten er medeiere i tvisteområdet hver for en femtedel.

Lagmannsrettens dom må da stadfestes.

Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger. Saksomkostninger for Høyesterett må imidlertid ankepartene betale i medhold av tvistemålslovens §180 første ledd. Det er lagt frem omkostningsoppgave som nevnt i lovens §179 første ledd. Ifølge denne utgjør ankemotpartenes utlegg kr. 1.662.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Odd Kirkebøen, Guro Lien og Engebret Lien én for alle og alle for én til Olav Løvehaug og Gunvald Handeland i fellesskap 13.500 - tretten tusen fem hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Blom: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Christiansen, Schweigaard Selmer og Heiberg: Likeså.

Av jordskiftcrettens kjennelse (jordskiftedommer Lars Johan Mehl med jordskiftemenn):

I denne kjennelsen vil følgende bli kalt for saksøkere:

1. Gunvald Handeland, eier av gnr. 89 bnr. 8, i Hemsedal.

2. Olav Løvehaug, eier av gnr. 89 bnr. 5,6, og 7 i Hemsedal. Saksøkte:

1. Odd Kirkebøen, eier av gnr. 89 bnr. 3 i Hemsedal.

2. Guro Lien, eier av gnr. 89 bnr. 4 i Hemsedal.

3. Engebret Lien, eier av gnr. 89 bnr. 10 i Hemsedal. Tvisten gjelder: Krav fra saksøkerne om å være medeiere i grunnverdien (andelseiere) i Halsene sameie i Hemsedal. - - -

Jordskifteretten ser saka slik:

Jordskifteretten har delt seg i et flertall, rettsformannen og jordskiftemann Aalrust, og et mindretall, jordskiftemann Hustad, ved stemmegivningen i denne saka, idet en ikke har kunnet bli enige om saksøkernes nåværende rettslige status i Halsene sameie. Om utgangspunktet

Side:990

for saksøkernes bruk har det derimot innen retten vært full enighet.

Ingen av rettens medlemmer kan være enige i det syn som saksøkernes prosessfullmektig gjør gjeldende i sitt prosesskrift av 26.2.1972, framlagt dok. nr. 14, når han sier: «De saksøkte vil hevde at det er sikker rettsoppfatning i Hemsedal at mindre bruk ved fradeling som hovedregel får de samme rettigheter i fjell og sameiestrekninger som hovedbrukene opprinnelig hadde. Hvis de nye bruk ikke skal ha disse samme rettighetene - da må det tas uttrykkelig forbehold».

Skulle en legge avgjørende vekt på «hvilke rettigheter og hvilken status eiendommene fikk da de i sin tid ble solgt som selvstendige eiendommer», slik det heter i prosesskriftet - da hadde j ordskifteretten enstemmig kommet fram til at saksøkerne ikke er medeiere i Halsene sameie. Dette fordi retten samlet ser det slik at så lenge ikke annet er bevist, må en gå ut fra at saksøkernes bruk opprinnelig er utskilt fra Kjøstelslien som mindre og underordnede enheter en gang sist på 1700 tallet, eller først på 1800 tallet. Jordskifteretten mener at dette framgår av bilag nr. 5 og 6 til framlagt dok. nr. 16. Her er bl.a. benevnelsen «plass» brukt både på Presthaugen («Hougen kaldet»), Løvhaugen («Pladsen Hougen») og Skjøyten. Videre forteller daler-, ort- og skilling skylda i den trykte matrikkel fra 1838 om en tydelig forskjell mellom disse bruka og de andre hovedbrukerne i Kjøstelslien når det gjelder matrikuleringskommisjonens vurdering og skyldsansettelse.

Dersom det skal tales om en oppfatning eller sedvane i Hallingdal - i denne sammenheng - må den etter rettens mening gå i motsatt retning av det saksøkerne vil hevde. Både jordskifteretten og de ordinære domstoler synes tidligere å ha bygget på det synet at dersom slike mindre avspalta bruk skal ha medeierandel i sameiestrekninger, å dette klart framgå av utgangsdokumentene til de utskilte bruka. I denne tvisten er utgangspapir ikke framlagt, og en har derfor måttet bygge på det en mener er mest sannsynlig, når det gjelder de utskilte bruka sine rettigheter.

Det er videre innen retten enighet om at noen forandring i denne rettssituasjonen er ikke skjedd ved noen avtale eller andre former for rettshandel. Noe slikt er det i hvert fall ikke ført bevis for.

Dissensen i jordskifteretten har først oppstått ved vurderingen av den vekt en må legge på de rettslige disposisjoner som er foretatt innen sameiet, både av de enkelte parter og av partene samlet, deling av skogen, bortbygsling av jakt og fiske, salg av tomt fra sameiet, og salg av fallrettigheter.

Jordskifterettens flertall er kommet til at de tidligere disposisjoner ikke kan få rettslige konsekvenser utover det som ble disponert over i det enkelte tilfelle. Det er nok så at både salget av ei tomt fra fellesskapet og salget av «en felles» fallrett, kan tyde på at partene den gang oppfattet det slik at alle måtte være med for å disponere i sameiet. Men en slik tro kunne de også ha, selv om noen var å rekne for bruksrettsbruk med krav i sameiet etter sitt behov.

Videre er det ikke noe ukjent fenomen at eierne i et sameie har hatt problem med å få utnyttet sine «særverdier» på grunn av de bruksberettigede, som ofte har protestert - kanskje både rettmessig og urettmessig.

Side:991

Grunneierne har derfor ofte måtte tøye seg langt overfor de bruksberettigede for i det hele tatt å få gjennomført noe innen sameiet. Ved salg av fallrettene i Lauvdøla f. eks., kan det se ut som om salget av fallretten ovafor skoggrensa, et salg som skjedde i fellesskap, måtte ordnes for at det hele skulle komme i formell orden med kjøperen, Aker kommune. Erstatningene for denne felles fallretten er ikke nevnet spesielt for seg, de enkelte setereiere har fått det ordnet og inkludert i erstatningsbeløpet for fallretten utenfor egen eiendom ved Lauvdøla.

Et liknende resonnement kan tenkes ført omkring salget av jakt-og fiskerettene i 1898, da det i tillegg ble solgt ei tomt på 10 - ti - dekar «af vor Sætermark».

Hvordan partene den gang oppfattet uttrykket «vor Sætermark», er heller ikke så klart, men en kan anta at det var særlig havneverdien som da dominerte bildet. Grunnverdi-begrepet kan en vel gå ut fra var meget uklart og av liten betydning for partene - både teoretisk og praktisk. En gjør vel neppe noen stor feil om en antar at grunnverdien ikke var i partenes tanker i det hele den gang. Sannsynligvis resonnerte de da ut fra de kjente utnyttingsobjektene som havn, skogsvirke, mose, torv, osv. Men dette er selvsagt som foran nevnt antakelser. Likevel finner flertallet disse så sannsynlige at de ikke kan kobles helt ut ved vurderingen av tvisten.

Det er framholdt av saksøkerne at ved de forskjellige delingel og salg m.v., har partene stort sett fått like andeler. Flertallet i retten kan ikke se at det er ført gode nok bevis for dette. Når de gjelder fisket, beror en likedeling av dette på spesielle forhold. At bruksrettsbruk i sameiet er anerkjent jakt og fiske, finner en ikke usannsynlig, og er på ingen måte noe særsyn i sameieforhold i Hallingdal. Ved salget av fallretten i Lauvdøla i 1920, ble det trukket 11 øre i skyld fra Skjøyten, 14 øre fra Løvehaugen, og 15 øre fra de tre øvrige brukene. Som en ser, er også her en liten forskjell - om ikke stor.

Ved skylddelingen av «Fagerset, tillige med jakt- og fiskerettighed i Halsene fjældstrækninger» i 1898 er hvert av brukene trukket med 1/20 av sin daværende skyld, slik at det på Fagerset ble en samlet skyld På 45 øre. Men dette er på ingen måte like deler, det er jo tvertimot i forhold til de enkelte bruks størrelse.

Når det gjelder skogdelinga i Halsene sameie, som det heller ikke er dokumentert noe om, hverken om tidspunktet eller framgangsmåten, så kan flertallet heller ikke legge noe avgjørende vekt på denne. Om en skal kalle det for en avløysing for de eventuelle bruksrettsbruk sitt vedkommende, eller en deling, kan neppe ha noen betydning. En ting synes klart: Ved mange liknende skogdelinger i fjellsameier har sikre bruksrettsbruk fått på høyde med de fleste grunneierbrukene. Dette fordi at alle måtte få så mye at de hadde nok til å drive et forsvarlig seterbruk. Det hadde også de bruksberettigede krav på. Flertallet kan derfor ikke se at det er godtgjort at alle brukene gjennom tidene er behandlet helt likt. Når en kommer fram til 1940-åra, er det tydelig at eierne av de 2 Kjøstelsli-bruka og Lien har hevdet å stå i en særstilling i Halsene sameie, konferer bilag 9 til framlagt dok. nr. 15.

Kort sagt så har jordskifterettens flertall oppfattet det som har skjedd innen Halsene sameie og måten dette har skjedd på, som et utslag

Side:992

av uklare rettsforhold. Disse spørsmålene har aldri tidligere vært oppe til rettslig behandling og avklaring, kanskje ikke minst av den grunn, som så ofte er tilfelle, at partene ikke har ønsket en rettssak, og derfor har ønsket å få tingene til å ordne seg i minnelighet.

Jordskifterettens flertall har derfor kommet til at de disposisjoner som er foretatt innen Halsene sameie ikke er tilstrekkelige til å endre det opprinnelige rettsforkoldet i sameiet - og de vil ikke kunne få betydning utover det som det tidligere er inngått avtaler eller andre rettshandler om.

Flertallet må etter dette stemme for at bruka til O. Løvehaug og G. Handeland ikke har medeiendomsrett (medeierandel) i den uskiftede del av Halsene sameie, men rett etter sitt behov for å drive sitt seterbruk. De saksøkte må såleis få medhold i sin påstand.

Mindretallet, jordskiftemann Hustad, har i motsetning til flertallet funnet at de disposisjoner som er foretatt innen Halsene sameie er så omgripende og omfatter så store deler av sameiets samla verdi, at dette må tillegges rettslig betydning ved deling eller utnytting av de resterende udelte verdiene i sameiet. En må gå ut fra at partene ved de tidligere anledninger har gitt tilkjenne sitt syn på de enkelte bruks rettsstilling i sameiet. Mindretallet mener videre at ved de rettshandler vi kjenner til i dag, er alle partene i sameiet behandlet så likt at det må ha vært meningen å likestille alle brukene ved utnyttinga av sameiet. Det pekes her på størrelsen av skogteigene fra skogdelinga en gang omkring midten av 1800-tallet, og videre på ordlyden i de framlagte dokument om bygsling og salg av j akt og fiske samt tomt i sameiet, og salget av fallretten til Aker kommune.

Her framgår det, etter mindretallets mening, at partene har gitt klart uttrykk for sameie med likestilling av alle parter. I denne forbindelse kan en vise til skjøte, bilag 5 til framlagt dok. nr. 15, hvor det heter: «- hvorfor vi herved skjøter og overdrar til Aker kommune den sameieandel av elven Lauvdøla, som i fælleskap tilligger vore nedennevnte eiendomme i Hemsedal.» Mindretallet er ut fra dette kommet til at saksøkerne gis medhold i sin påstand. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Karl Lous, T. Krog og Jørgen Brøymer): - - -

Lagmannsrettens bemerkninger:

Saken foreligger stort sett i samme skikkelse som for jordskifteretten. Utgangspunktet for avgjørelsen av om de ankende parter har eiendomsrett i Halsene sameie er jordskiftelovens §29, hvoretter sameie skal skiftes på grunnlag av den skatteskyld som gjaldt før lov av 17. desember 1836. Deling etter annet forholdstall kan bare foretas hvor det foreligger hjemmel for det i avtale, alders tids bruk, sedvane e.l.

Ved oppløsningen av Halsene sameie påstår de ankende parter seg eiendomsberettiget hver med en femtedel på grunnlag av en rettsoppfatning som har fått uttrykk gjennom partenes opptreden i sameiet gjennom en lang rekke år.

Det er på det rene at de ankende parters eiendommer ikke hadde noen løbelskyld før matrikuleringen i 1836. Ved denne ble de gitt ny skyld i daler, skilling og ort. Eiendommene var imidlertid utskilt som selvstendige bruk lenge før denne tid. Løvehaugs eiendommer, Presthaugen

Side:993

og Løvhaugen, er nevnt i skjøter av 20. februar 1792 og 19. februar 1825, og Handelands eiendom, Skøyten, i skjøte av 4. juli 1806, men eiendommene er antagelig tidligere utskilt som særskilte bruk. Disse eiendommer har ubestridt av ankemotpartene hatt jakt- og fiskerett, havnerett for sine setrer tec. i sameiet, og det må kreves et meget strengt bevis for at ankemotpartene skal ha oppgitt sin grunneiendomsrett i området, jfr. Rt-1930-817.

De ankende parters utnyttelse av seterretten har vært meget gammel, og det er ved befaring av setrene adskillig som kan tyde på at deres setrer var de første som ble anlagt i sameiet. Både setrenes beliggenhet og det forhold at Liengårdene først etter å ha solgt sine opprinnelige setrer i Mørkedalen begynte seterbruk på Øvre Halsene taler for dette. Den bruk setereierne utøvet var alt det som eiendomsretten dengang innebar, noen manifestasjon utover bruken kunne vanskelig tenkes. Retten bygger imidlertid på at rettsoppfatningen i Hemsedal var at man ikke fikk medeierandel i sameie medmindre det fulgte av utgangsdokumentene. Det avgjørende må derfor bli om de ankende parter har vært med på å foreta disposisjoner over sameiet utover vanlig bruk, disposisjoner som bare eiere normalt kan treffe. Likeledes vil utfallet bero på om ankemotpartene har opptrådt slik at de ankende parter må ha hatt grunn til å mene seg behandlet som medeiere på like linje med dem.

Lagmannsretten er ved en vurdering av de forhold de ankende parter har påberopt seg i likhet med jordskifterettens mindretall kommet til at de må ha medeiendomsrett i sameiet.

For det første tyder delingen av skogen i temmelig like deler på at alle ble betraktet som sameiere, selv om man ikke kan se bort fra at også bruksrettsbruk i visse tilfelle ble tildelt skog ved deling i sameier. Den delingen foreligger det så usikre opplysninger om at den ikke kan tillegges noen avgjørende betydning, den er bare ett moment blant mange som trekker i samme retning. Etter de ankende parters opplysning bygger retten på at deling fant sted i 1850-årene og foregikk som en privatutskiftning.

Større vekt legger retten på salget av 10 mål av setermarker i 1898, hvor innehaverne av de ankende parters eiendommer var med og utstedte skjøte på «den... fra vore eiendomme udskilte eiendom Fagersæt». Salgssummen ble delt likt mellom selgerne. Matrikkelskylden ble imidlertid redusert med 1/20 pr. hvert bruk, m. a. o. i forhold til de enkelte bruks størrelse, uten at det kan ses å ha noen praktisk betydning. Ved det neste salg hvor fallrettigheten i Lauvdøla ble overdratt til Aker Kommune (1920) var det liten forskjell i de beløp som ble trukket fra skylden, det var 11 øre for Skøyten, 14 øre for Løvehaugen og 15 øre for hver av de tre ankemotparters bruk. Dette stemmer dårlig med den tidligere løbelskyld for deres eiendommer, som skulle gi gnr. 89, bnr. 3 den dobbelte skyld av de to Liengårder.

Det dreiet seg ved salget av fallrettigheter om betydelige verdier, for Skøyten var salgssummen kr. 25.000,- og det er lite trolig at ankemotpartene ville tillate en bruksrettshaver uten noen protest eller forbehold av noe slag å selge slike rettigheter. Alle selgerne forbeholdt seg videre erstatning for de ulemper som «utbyggingen måtte forvolde for gaardens bruk». I skjøtene omtales rettighetene som «den sameieandel

Side:994

av elven Lauvdøla, som i fælleskap tilligger vore nedennevnte eiendomme i Hemsedal». Dette kan neppe oppfattes annerledes enn at det gjelder eiere og ikke brukere.

Også grensegangsforretningen mellom Flæn seter og Halsestølene, sluttet 21. september 1938, peker i samme retning. Eierne av de ankende parters bruk var varslet og møtte på like linje med de øvrige eiere. Omkostningene ved forretningen ble betalt med like deler av innehaverne av eiendommene.

Først etter at eierne av Skøyten og Løvhaugen søkte om tvungen avståelse av jakt- og fiskeretten, som var blitt frasolgt eiendommene i 1898, kom det frem at ankemotpartene bare betraktet de ankende parters eiendommer som bruksberettiget. Første gang dette er kommet til uttrykk i saksdokumentene er i et brev fra Hemsedal jordstyre til Landbruksdepartementet av 3. juli 1948. Til tross for denne opplysning ble avståelse av rettighetene etter jordlovens §16 gitt og rettighetene innløst. Ved underskjønnet ble det fremsatt innsigelse om at de ankende parters eiendommer bare tilkom bruksrett, men innsigelsen ble ikke opprettholdt ved overskjønnet og heller ikke ved herredsretten. Høyesterettsadvokat Jens P. Heyerdahl har meddelt at han mener å huske at han ikke kunne finne noen plausibel begrunnelse for påstanden, tvertimot.

Etter det som er anført er lagmannsretten kommet til at fra langt tilbake i tiden har de berettigede i sameiet opptrådt slik at alle må antas å ha hatt medeiendomsrett i Halsene sameie. Det er etablert en rettstilstand som har bestått uten noen innvendinger eller forbehold fra ankemotpartene før sameiet nå er begjært skiftet. Ved oppløsningen krever de ankende parter hver en femtedel av sameiet. Selv om det opprinnelig bare var fire eiere, har de godtatt delingen av Lien med den virkning at det delte bruk fikk to fulle eiendomsandeler. Det er forholdt slik etter utskillelsen av gnr. 89, bnr. 10 både ved salg av vannfallsrettighetene i 1920 og ved grensegangsforretningen i 1938. Det at ankemotpartene seg imellom holder på en annen innbyrdes fordeling, får ikke virkning for de ankende parters krav. De ankende parter vil derfor få medhold i sin påstand om å være medeiere hver for en femtedel. - - -