Rt-1977-126

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1977-02-17
Publisert:	Rt-1977-126
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 13B/1977
Parter:	Ednar Henriksen (advokat Ørnulf Hagen - til prøve) mot Pallas Norske Forsikringsselskap A/S (høyesterettsadvokat Jonas Myhre).
Forfatter:	Stabel, Michelsen, Løchen, Bølviken, Heiberg
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §7, §4

Dommer Stabel: Den da 19 år gamle Ednar Henriksen ble 29. november 1969 på Mosseveien utenfor Oslo påkjørt av en bil, ført av eieren Kjell Nordby. Henriksen kom sterkt til skade ved ulykken og

Side:127

anla i 1971 erstatningssak ved Oslo byrett mot Nordby og bilens ansvarsforsikrer, Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S.

Byretten fant at Nordbys kjøring i visse henseender kunne kritiseres, men at Henriksen likevel burde bære en vesentlig del av tapet selv, idet han hadde medvirket til ulykken ved en betydelig grad av uaktsomhet. Byrettens dom, som ble avsagt den 26. februar 1974, hadde denne domsslutning:

«1. Forsikringsselskapet Pallas dømmes til å betale Ednar Henriksen delvis erstatning for tapt arbeidsfortjeneste inntil domsavsigelsen med kr. 25000,- - femogtyvetusenkroner og for tap i fremtidig erverv kr. 75000,- - femogsyttitusenkroner - alt med 5 - fem - prosent rente fra domsavsigelsen.

2. Forsikringsselskapet Pallas dømmes til å betale Ednar Henriksen delvis erstatning for tapte effekter og utgifter til juridisk bistand før stevningen med kr. 1200,- - tolvhundrekroner

3. Forsikringsselskapet Pallas dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger med kr. 2684,20 - kronertotusensekshundreogåttifire 20/100 i kr. 278,- - kronertohundreogsyttiåtte - til dekning av Ednar Henriksens reiseutgifter i det beløp som salæret til den oppnevnte prosessfullmektig blir fastsatt til etter endelig revisjon av Justisdepartementet.

4. Kjell Nordby frifinnes. Jfr. tilleggsavgjørelse 8/3-74 A. M.

5. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.

Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S anket over dommen til Eidsivating lagmannsrett, som den 27. februar 1976 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Lagmannsrettens avgjørelse bygde på den vurdering at Henriksen selv hadde medvirket til ulykken ved kvalifisert uaktsomhet, mens det ikke fantes noe grunnlag for å bebreide bilføreren.

Sakens faktiske bakgrunn og hva som fra hver side ble gjort gjeldende for byretten og lagmannsretten, fremgår av de to retters domsgrunner.

Ednar Henriksen har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Han hevder at lagmannsrettens bevisbedømmelse og lovanvendelse er uriktig når retten er kommet til at han ikke kan gjøre noe erstatningskrav gjeldende etter bilansvarslovens §7 første ledd. Hans begrunnelse faller i alt vesentlig sammen med hva han gjorde gjeldende for byretten og lagmannsretten. Selv har han ingen erindring om §ulykkesforløpet, men han fremhever særlig at det kan ha vært bilførerens nedbremsing like før påkjørselen som ledet ham til å gå ut i kjørebanen slik som han gjorde, og at han derfor ikke tok noen uvettig sjanse ved å forsøke å komme over veien før bilen var passert. I relasjon til erstatningsregelen i bilansvarslovens §7 første ledd må han §ases for å være bare lite å legge til last. All sannsynlighet taler for at han fortsatte mer eller mindre direkte ut i kjørebanen etter å ha kommet frem til fortauet på sydsiden av veien, og at bilføreren, som uomtvistet hadde sett ham og hans kamerat nærme seg ulykkesstedet, da

Side:128

ikke kan ha hatt noen rimelig forventning om at de begge to ville bli stående på fortauet i påvente av at bilen skulle passere. Det må derfor bebreides bilføreren at han ikke fullførte den nedbremsing som ble påbegynt da han fikk øye på de to.

Henriksen, som har fått fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt slik påstand:

«1. Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S dømmes til å betale til Ednar Henriksen erstatning for tapt arbeidsfortjeneste og tap i fremtidig erverv begrenset til kr 200 000,-, med tillegg av 6 % rente p. §a. fra 1. januar 1974 for den delen av erstatningsbeløpet som gjelder erstatning for tapt arbeidsfortjeneste.

2. Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S dømmes til å betale til Ednar Henriksen en samlet erstatning på kr 3122,- for skadede effekter, for utlegg til juridisk bistand forut for stevningen og for reiseutgifter m. m. i forbindelse med hovedforhandlingene i byretten og lagmannsretten.

3. Pallas Norsk Forsikringsselskap §A/S dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S hevder at lagmannsrettens dom er riktig, og slutter seg til dens begrunnelse. Lagmannsrettens vurdering av skyldforholdet bygger på umiddelbar bevisførsel med åstedsbefaring. Det er ikke kommet frem noe som kan gi Høyesterett grunnlag for å komme til et annet resultat. Selskapet har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes.

Til bruk for saksbehandlingen i Høyesterett er det holdt bevisopptak med avhør av Ednar Henriksen, hans kamerat Sigfred Pettersen som han var sammen med da ulykken hendte, samt bilføreren Kjell Nordby og dennes hustru som var med ham i bilen. Alle var avhørt også i de tidligere instanser, bortsett fra Sigfred Pettersen som bare forklarte seg for byretten. Lagmannsretten bygde på hans forklaring slik den var gjengitt i byrettens domsgrunner. Under bevisopptaket for Høyesterett er det også gitt forklaring av Henriksens arbeidsgiver i Trondheim.

I alt vesentlig foreligger saken i samme stilling som for byretten og lagmannsretten både når det gjelder hendingsforløpet og beregningen av Henriksens tap.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i alt vesentlig tiltre dens begrunnelse. Etter prosedyren i Høyesterett finner jeg imidlertid grunn til å presisere følgende:

Det kan etter min mening ikke være tvilsomt at Henriksen selv har medvirket til ulykken ved en høy grad av uaktsomhet. Under forsøk på å krysse en vanligvis sterkt beferdet innfartsvei til Oslo har han enten gått eller sprunget ut i kjørebanen uten å se seg for i det hele tatt, eller han har tatt en sjanse på å krysse veien foran en bil som han kunne se nærme seg fra venstre med fulle lys og i ikke mer enn ca. 50 meters avstand. Den moderate nedbremsing bilføreren hadde påbegynt, har Henriksen neppe kunnet registrere fra der han befant seg, og den kunne i alle fall ikke gi ham noen grunn til å stole på at bilføreren hadde sett ham og ville klare å stanse i tide. Ved

Side:129

bedømmelsen av Henriksens handlemåte er det vanskelig å se bort fra at han sammen med sin kamerat hadde drukket atskillig eksportøl før ulykken skjedde.

Når det så gjelder bilførerens forhold, forstår jeg lagmannsrettens domsgrunner derhen at han etter å ha fått øye på de to fotgjengerne som nærmet seg veien på hans høyre side, først bremset svakt ned, men så fortsatte med en fart på ca. 65 kilometer i timen da han konstaterte at de begge hadde stanset på fortauet. Denne bevisbedømmelse finner jeg ikke grunnlag for å fravike, og jeg er da enig med lagmannsretten i at det - i betraktning av veiens art og forholdene for øvrig - ikke er noe å bebreide Nordby for hans kjøring. Om en bilførers plikt i sin alminnelighet til å innrette sin kjøring under hensyn til fotgjengere som han har observert utenfor kjørebanen, henviser jeg til uttalelse i Rt-1962-664 på side 665. At Nordby ikke kan kritiseres for at han forsøkte å unngå ulykken ved å svinge til venstre, finner jeg temmelig klart på samme måte som lagmannsretten.

Da bilføreren etter dette må anses uten skyld i ulykken, mens skadelidte har medvirket til den på en måte som ikke kan legges ham bare lite til last, jfr. bilansvarslovens §7 første ledd, vil det kreves særlige omstendigheter for å pålegge forsikringsselskapet noen del av ansvaret. Jeg kan ikke se at slike omstendigheter foreligger i dette tilfelle, og henviser til lagmannsrettens opplysninger om at Henriksen, skjønt hans ervervsevne er varig nedsatt som følge av ulykken, likevel har klart seg bedre enn man kunne ventet og er kommet inn i en velordnet tilværelse med stabilt arbeid. Disse opplysninger er bekreftet for Høyesterett blant annet gjennom vitneforklaring fra hans arbeidsgiver.

Det blir min konklusjon at lagmannsrettens dom må stadfestes.

Saksomkostninger er ikke påstått fra forsikringsselskapets side.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Løchen, Bølviken og Heiberg: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Astrid Will Monsen):

År 1969, den 29/11 ca. kl. 19.50 ble Ednar Henriksen, født xxxxxx, påkjørt av en Mercedes Benz 220, reg.nr. 131988, ført av eieren Kjell Nordby. Bilen var trafikkforsikret i Forsikringsselskapet Pallas. Påkjørselen skjedde på Mosseveien ved Bekkelaget, like nord for gangbroen. Henriksen, som da var 19+ år, var kommet til Oslo 21/2 uke tidligere. Han var begynt som aspirant ved Nylands Verksted. Han kom ved denne anledning fra Ormsundveien hvor han hadde bodd vel en uke. Han var sammen med en kamerat, Sigfred Pettersen. De skulle ta bussen til østbanen og var sent ute. På forhånd hadde de sittet sammen og drukket en del eksportøl i tiden etter kl. 17. Pettersen mener de drakk ca. 5 halvflasker

Side:130

med eksportøl hver. De løp fra kaféen opp til Mosseveien. Da de kom dit så de bussen stå ved holdeplassen før den holdeplass de selv skulle benytte. Den holdeplass de skulle til, lå på høyre side av Mosseveien, nærmere sentrum enn det sted der de to kamerater nådde fortaukanten. Pettersen sier han kjente ølet han hadde drukket og antar Henriksen gjorde det samme, selv om han ikke hadde vansker med å holde seg på bena. Pettersen kom først til vegkanten og ble stående på grunn av ulykkesbilen, som han så komme fra Oslo. Det var ikke andre biler i umiddelbar nærhet. Pettersen sto noen meter, kanskje 10 meter til venstre for Henriksen, og han tror han holdt høyre arm ut for å markere at Henriksen ikke burde gå ut i vegbanen. Straks bilen passerte tro Pettersen ut i gaten, men hørte så et smell og så Henriksen bli slengt opp i luften og falle ned i gaten. Pettersen mener bilens fører ikke kan lastes for ulykken.

Henriksen selv husker, som følge av skaden han pådro seg, intet fra selve ulykken eller det som gikk forut.

Nordby hadde sin kone ved siden av seg i førerhuset. De skulle til Kolbotn på besøk. Han mener han kjørte med ca. 65 km/t, omlag midt i høyre del av kjørebanen. Da han så 2 personer litt før fortaukanten, bremset han noe ned, men slapp opp på bremsen igjen da de stoppet. Nordby mente å skjønne at de hadde sett bilen. Plutselig fløy en av mennene ut i kjørebanen, den annen stakk forgjeves armen ut for å stoppe ham. Nordby angir at han vred bilen mot venstre for ikke å kjøre ned fotgjengeren samtidig som han bremset ned det han kunne uten å låse hjulene.

Ved påkjørselen ble frontruten knust, og fru Nordby skrek. Hun hadde fått glass i øynene og kunne ikke se. Nordby antar han fikk sjokk og derfor ikke straks greide stoppe bilen. Politiet som kom til stedet straks etter ulykken, har målt bremsespor på 27,4 meter etter venstre og 21 meter etter bilens høyre hjulgang. Første del av sporene var svake, mens siste del tydelig markerte seg som bremsespor. Sporene svingte mot venstre i forholdsvis slak kurve. Det var nærmere 20 meter fra der bremsesporene stoppet til det sted hvor bilen var blitt stående. Foruten frontruten ble bilens høyre forskjerm med lykt og speil skadet ved påkjørselen. Skissen som politiet tegnet på stedet, viser fotgjengeren ca. 6 meter ut i kjørebanen da påkjørselen skjedde. Vegbredden er 13,4 meter. Glassbiter var spredt over et stort felt, også nærmere byen enn det antatte påkjørselssted. Dette kan skyldes annen trafikk. Stedet ble påvist av bilføreren, men var ikke tydelig merket av nedfall eller lignende. Ved påkjørselen ble fotgjengeren slengt halvveis inn mot fortaukanten igjen, og ble liggende der til han ble kjørt vekk i ambulanse.

Politiet angir at det ved anledningen var tørr asfalt. En tilkalt bilsakkyndig, Sigbjørn Eggebø, sier det var svakt iset asfalt. Bilen var teknisk i orden, bortsett fra skadene etter påkjørselen. Den hadde godt mønstrede dekk - sommerdekk foran og snødekk bak. På grunnlag av bremsespor og bremseprøver på stedet, ble bilens hastighet av den bilsakkyndige beregnet til minst 65 km/t der hvor bremsesporene begynner.

Vegen hadde ikke oppmerkede kjørefelt, men var dengang, ifølge politirapporten en fire-felts veg. Det var ikke angitt spesiell fartsbegrensning på denne tid.

Nordby antar at den første oppbremsing han foretok må ligge utenfor

Side:131

skissen all den stund de bremsespor politiet har tegnet opp er sammenhengende.

Fru Nordby forteller at de kjørte med moderat fart, og hun så bussen på veg inn mot fortauet. Hun merket at farten avtok og så to menn komme på fortauet med ansiktet vendt mot bilen. Så tittet en over gaten og fikk se bussen. Bilen var kloss inn på personene da den ene deretter løp ut i gaten så frakken sto rett ut. Den andre stakk ut en arm og prøvet å stanse ham, men han ristet seg løs.

Politiet har henlagt saken etter bevisets stilling. - - -

Partene var under hovedforhandlingen enige om at mulig epilepsi som følge av hodeskaden skulle holdes utenfor saken. Den invaliditetsansettelse på 25 % som foreligger, inkluderer således ikke mulige senfølger som kan tenkes å oppstå ifølge overlege Kaasa's erklæring av 17/1.74.

Ednar Henriksen arbeidet som bilmekaniker i Normotor i Tromsø fra 25/6.68 til 31/10.69. I 1968 tjente han kr. 9.856,54 og i 1969 til han sluttet kr. 22.170.83.

Ednar Henriksen hadde som aspirant ved Nylands verksted tjent kr. 1.219,- i de 2+ uker han var ansatt der. Ifølge bedriften ville hans timeÅønn utviklet seg fra kr. 9.96 på tiden før ulykken til kr. 20.42 eller kr. 21.96 ved årsskiftet 1973/1974 avhengig om han hadde avlagt godkjent fagprøve eller ikke. Fogprøven kunne han tidligst avlegge 11/8.1973. Henriksen kom i arbeid igjen 18/6.1973 som ekspeditør og sjåfør i Bakken A/S, Jernvareforretning, Trondheim, hvor han fremdeles er. I tiden 18/6.-3 1/12.1973 tjente han brutto kr. 15.058,-.

I tiden 29/11.1969 til 29/11.1971 fikk han ifølge Oslo Trygdekontor utbetalt sykepenger med i alt kr. 12.275,68 Utgifter til sykehusopphold, inkl. opphold i Nord-Norges kurbad er oppgitt til 26.847,- Videre har Oslo Trygdekontor hatt utlegg til lege og skyss med 641,- Samlet utlegg fra Oslo trygdekontor er kr. 39.763,68 som forgjeves er krevet refundert av saksøkte nr. 1, jfr. brev av 21/7.1972 fra Oslo Trygdekontor til Pallas Norsk Forsikringsselskap A/S. Kvænangen trygdekontor har utbetalt attføringspenger i tiden 28/11.1971-14/8.1972 med tilsammen 7.999,- Trondheim trygdekontor har utbetalt attføringspenger og attføringshjelp for tiden 1/6.1972-23/6.1973 med ialt 20.631,10 Tilsammen blir dette kr. 68.393,78

Ednar Henriksen har ikke søkt uførepensjon. Etter den invaliditetsansettelse som foreligger nå, ville han heller ikke være kvalifisert til slik pensjon. - - -

Retten skal bemerke:

Det selskap som har trafikkforsikringen for ulykkesbilen, Pallas, har etter bilansvarslovens §4 ansvaret for den skade Henriksen er påført, selv om ingen er skyld i skaden. Ansvaret for personskaden er begrenset til kr. 200.000,-. Etter samme lovs §7 kan retten redusere erstatningskravet eller la det falle helt bort hvis skadelidte har medvirket til skaden

Side:132

med vilje eller ved uaktsomhet, bortsett fra de tilfelle der skadelidte bare kan legges lite til last. I dette tilfelle har Henriksen etter rettens mening opptrådt uaktsomt. Mosseveien på dette sted er en vanligvis sterkt trafikkert veg. Det forhold at det er bygget en kryssende fotgjengerbro like ved, markerer at det er forbundet med fare å gå over vegen her, selv om dette ikke er forbudt. På den annen side må fotgjengere nyte en viss erstatningsrettslig beskyttelse i trafikken, også når de opptrer ubetenksomt. Dette gjelder særlig de trafikanter som har størst vansker med å bedømme de farer som de møter. Henriksen var bare 19 år og han var nettopp kommet til Oslo. Han var vokset opp på et lite sted nordpå. Selv om han hadde førerkort hadde han neppe stor erfaring og evne til å vurdere trafikkfarene på en veg som Mossevegen. Man må også ta hensyn til at det ved denne anledning ikke var den vanlige tette trafikk som det oftest er på stedet. Akkurat da Henriksen skulle krysse vegen, later det ikke til å ha vært andre biler der enn ulykkesbilen og bussen som forlot holdeplassen et stykke lenger borte. Vegen er dessuten rett et godt stykke og oversiktlig.

Detaljene i hendelsesforløpet er usikre. Nordby og frue mener Henriksen kom løpende ut i vegen. De andre som var til stede har ikke kunnet uttale seg om dette. Det forhold at Henriksens bevegelse ut i vegen kom overraskende på Nordbys kan lett ha gitt dem inntrykk av at han løp. Fru Nordby mener Pettersen prøvet å holde ham igjen, og at han ristet seg løs. Dette kan ikke stemme etter Pettersens forklaring om at det var mange meters avstand mellom de to venner. Det er også vel kjent at en bilist og hans passasjerer ubevisst påvirkes av situasjonen slik at et ulykkesforløp ikke alltid oppfattes korrekt. Retten legger derfor til grunn at det ikke er kjent om Henriksen løp eller gikk ut i vegen. Men at han ikke har sett seg tilstrekkelig godt for og derfor opptrådte uaktsomt må være helt på det rene.

Bremsesporene er av de få omstendigheter som ifølge politidokumentene er sikre. Når man tar hensyn til bilistens reaksjonstid sammenholdt med lengden av bremsesporene viser disse at bilisten har vært oppmerksom på fotgjengerne på ganske lang avstand. Dette passer også med ekteparet Nordbys forklaringer. Nordby sier han registrerte at fotgjengerne stoppet ved fortauskanten og at han regnet med at de holdt seg der. Fru Nordby så bussen som kom og det må også Nordby ha gjort, i hvert fall burde han det. Når trafikkforholdene var så oversiktlige som de var ved denne anledning, skulle man tro Nordby kunne gjette seg til en sammenheng mellom mennene som kom løpende og bussen. I hvert fall burde han sørget for å ha enhver mulighet under kontroll. Hvis han hadde redusert farten mer enn han gjorde og samtidig holdt fotgjengerne under observasjon, burde ulykken ha vært unngått. Om Nordby ikke stanset helt, ville han med liten fart ha fått bedre anledning til å vurdere situasjonen og han ville hatt god anledning til å kjøre til høyre for Henriksen. Forøvrig burde han vel under enhver omstendghet holdt lengre til høyre. Det skal kjøres slik at det minst mulig er til ulempe for annen trafikk og det må antas å tilsi kjøring i høyre felt på en veg med fortau og i øyeblikket liten trafikk. Bilføreren skulle jo kun rett fram og hadde ikke dårlig tid.

Videre skal en bilfører avpasse farten etter forholdene. Han skal ikke bare ta trafikksituasjonen i betraktning slik det før er nevnt, men også

Side:133

tenke på at det var kveldsmørke og antagelig noe glatt vegbane. Den bilsakkyndige anfører således at asfalten var noe iset da han vurderte den.

Henriksen var ute av arbeid i ca. 3+ år på grunn av ulykken og hans fremtidsutsikter nå er vesentlig dårligere enn de var før ulykken.

Alt i alt er retten kommet til at man ikke kan si Henriksen er bare lite å legge til last og hans erstatning reduseres derfor. På den annen side finner retten ikke grunn til å la erstatningen falle helt bort. Retten er kommet til at det rimeligste må være å la skadelidte selv bære en skjønnsmessig del.

Det neste spørsmål blir fastsettingen av erstatningens størrelse. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Lars L'Abée-Lund, Frithjof Gripne og ekstraord. dommer, lagmann Reidar Dick Henriksen):

Når det gjelder det faktiske grunnlag for avgjørelsen av ansvarsspørsmålet står saken i samme stilling som for byretten.

Om Ednar Henriksens økonomiske forhold er opplyst at han fremdeles er ansatt som ekspeditør og sjåfør hos Bakken A/S Jernvareforretning, Trondheim. Om hans lønnsforhold m.v. har arbeidsgiveren i skriv av 6. februar 1976 til Henriksens prosessfullmektig anført:

Ednar Henriksens lønn i 1975 .. kr. 33.600,- Skatt kr. 8.885,-

-»- 1974 .. » 28.830,- » » 8.402,-

Hans lønn ligger ca. 25 % under det vi normalt betaler ekspeditører med tilsvarende ansiennitet som hans p.g.a. hans handicap.

Han kan ikke løfte tunge ting, han undgår å ta telefonen, da han er sen i oppfatningen, dessuten er han meget glemsk.

Det som vi verdsetter hos ham er hans gode humør, og viljen til alltid å yte sitt beste.

Det er ikke under ankesaken foretatt noen ny medisinsk undersøkelse av skadelidtes tilstand.

Det er enighet mellom partene om at hans yrkesmessige invaliditet i tilslutning til de tidligere avgitte legeerklæringer kan anslås til 25 %. Mulige epileptiske ettervirkninger av hodeskaden er partene, som for byretten, enige om å holde utenfor saken.

Det er opplyst at skadelidte ikke har mottatt attføringsstøtte utover det som er nevnt i byrettens dom.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

Om skadelidte Ednar Henriksens forhold bemerkes:

Skadelidte husker selv intet av det som skjedde ulykkesdagen. Ifølge hans kamerat Sigfred Pettersen hadde denne og skadelidte ulykkesdagen sittet sammen i Ormsundveien, hvor skadelidte da bodde, og i tiden etter kl. 17 frem til ca. kl. 19.30 drukket en del eksportøl, av Pettersen anslått til ca. 5 halve på hver. Det må antas at skadelidte ble noe alkoholpåvirket, uten at graden av påvirkningen nærmere kan fastslåes og uten at det kan trekkes sikre slutninger om hvilken betydning påvirkningen kan ha hatt for skadelidtes handlemåte frem til ulykken.

Kameratene skulle nå en bestemt buss til Oslo, var sent ute og løp opp til Mosseveien, hvor de så bussen stå ved holdeplassen før den de selv skulle benytte. Om kameratene skulle nå bussen ved holdeplassen på Mosseveiens annen side, lot det seg i dette tilfelle neppe gjøre å benytte fotgjengerovergangen,

Side:134

som her ville bety en vesentlig omvei. Så liten som trafikken var, og så god oversikten var til begge sider, skulle det imidlertid ingen særlig risiko være ved å krysse veien der det ble forsøkt, om man bare holdt god utkikk til begge sider, under hensyn til at det på en vei av denne karakter kan dukke opp biler når som helst, selv om ingen er å se i øyeblikket. Når man var kommet over til den annen side, hvor det intet fortau var, måtte man så bevege seg forsiktig langs muren og fjellveggen frem mot bussholdeplassen.

Det legges til grunn at skadelidtes kamerat, som var nærmest den bil som kom kjørende, ble stående på fortaukanten til bilen hadde passert ham, mens skadelidte løp eller gikk raskt ut i kjørebanen da bilen var ikke over 50 m borte. Han var kommet ca. 6 m ut i kjørebanen da han ble truffet av, eller selv traff, bilen, dens høyre hjørne.

Selv om kameraten et øyeblikk kan ha dekket bilen, må denne, som kom kjørende med fulle fjernlys, ha vært synlig for skadelidte, iallfall så snart han satte foten ut i kjørebanen. Enten forholdet da er at skadelidte har vært så opptatt av å nå bussen at han av den grunn ingen bil så eller han har sett bilen og tatt en sjanse på å smette foran den må hans opptreden karakteriseres som uaktsom i meget kvalifisert grad.

At han skulle kunne ha oppfattet bilens kjøremåte som en invitasjon til å passere finnes det ingen rimelig grunn til å anta.

Bilførerens handlemåte bedømmer lagmannsretten annerledes enn byretten og skal bemerke:

Bilens fart, ca. 65 km/t, ansees forsvarlig, selv om asfalten kan ha vært noe glatt. Bilføreren må ha hatt grunn til å gå ut fra at fotgjengerne hadde sett bilen og ville bli stående til den var passert. Den nærmeste fotgjenger ble da også stående. At han ikke kjørte helt inn til fortaukanten, men et stykke ut fra denne, antas, nettopp av hensyn til fotgjengerne, å ha vært en naturlig og forsvarlig kjøremåte, som uten hensyn til ordlyden i trafikkreglenes § Il punkt 1, ikke kan bebreides ham. At bilføreren bremset litt da han fikk øye på fotgjengerne og så, da de stanset, slapp bremsen opp, kan ikke ha vært egnet til å villede dem. Når skadelidte sa gikk ut i veien, da bilen i høyden var 50 m fra ham, kom bileieren i en vanskelig situasjon, som han hadde ytterst knapp tid til å innstille seg på. Lagmannsretten kan ikke se annet enn at han møtte situasjonen på den måte som var naturlig og riktig for en ansvarsbevisst bilfører, ved å forsøke å svinge til venstre så godt han maktet for om mulig å komme klar fremom. At han i denne situasjon skulle ha fortsatt kjøringen rett frem, mener en hverken ville vært naturlig eller forsvarlig kjøring.

Lagmannsretten har, slik saken foreligger, ikke funnet grunnlag for noen bebreidelse mot bilføreren.

Bilansvarslovens §7 første ledd, utelukker etter sin ordlyd ikke at erstatning etter omstendighetene kan tilsies skadelidte som har medvirket til skaden ved kvalifisert uaktsomhet, selv om intet kan bebreides føreren av den skadevoldende bil. Under ankeforhandlingen har det vært vist til Høyesterettsdom i Rt-1966-886 flg. og i Rt-1972-1241, flg. hvor skadelidte ble tilkjent redusert erstatning.

Selv om det i noen grad godskrives Henriksen at han da ulykken skjedde var yngre enn de skadelidte i de to nevnte tilfelle og videre tas noe hensyn til hans begrensede erfaring med hensyn til trafikk i Oslo-

Side:135

området, forekommer det lagmannsretten at hans forhold må ansees klart mer graverende enn det forhold som ble behandlet i 1966 og iallfall en del mer graverende enn forholdet i 1972, når formildende omstendigheter, som synes å ha foreligget i disse tilfelle, tas i betraktning.

Ved spørsmålet om erstatning skal tilstås, i tilfelle delvis, eller falle helt bort skal ifølge lovens motiver også hensynet til det rimelige og normalt forsvarlige kunne tas i betraktning. Om dette nevnes at ulykken gjorde det nødvendig for Ednar Henriksen å oppgi den løpebane han hadde tenkt seg som faglært verkstedarbeider. Han har vist vilje og evne til å tilpasse seg, har gjennomgått 1 -årig kurs i handels- og kontorfag ved yrkesskole og nå i lengre tid hatt fast arbeid, foreløpig med lønn som ligger ca. 25 % under det normale, for så vidt motsvarende hans yrkesmessige invaliditet. Han føler seg noe avhengig av arbeidsgivers velvilje og ville gjerne få noe for seg selv, kanskje en liten tobakksforretning, om nødvendig kapital sto til rådighet. Det er på det rene at han har lidt tap ved ulykken. For tiden tjener han mindre enn han ville ha gjort om ulykken ikke var inntruffet. I hvilken utstrekning dette kan utjevnes til hans fordel i tiden fremover er uvisst. Han er likevel, til tross for det tilbakeslag han har lidt, kommet inn i en velordnet og velstabilisert tilværelse og er i det hele kommet meget bedre fra den alvorlige ulykke enn man kunne ha ventet. I meget skyldes dette hans egen innsats. Et erstatningsbeløp ville kunne styrke hans økonomiske stilling og kanskje gi ham visse nye fremtidsmuligheter. Men nødvendig for å sikre skadelidte et noenlunde forsvarlig levelig grunnlag kan tilkjennelse av erstatning ikke ansees i dette tilfelle.

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten blitt stående ved at det i det foreliggende tilfelle vil være best i samsvar med bilansvarslovens forutsetninger at erstatningskravet faller helt bort, slik at den ankende part blir å frifinne. - - -