Rt-1977-418
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1977-04-30 |
| Publisert: | Rt-1977-418 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 78/1977 |
| Parter: | Statsadvokat Jostein Erstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johannes Meyer). |
| Forfatter: | Mellbye, Løchen, Holmøy, Andreas Endresen, Heiberg |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, §31 |
Dommer Mellbye: Lofoten herredsrett avsa 1. februar 1977 dom med slik domsslutning:
«A, f. xx.xx.1952, dømmes for overtredelse av vegtrl. §31 jfr. §22,2. ledd til fengsel i 21 - tjueen - dager.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom.
Domfelte har anket over rettsanvendelsen, subsidiært over saksbehandlingen og straffutmålingen.
Anken over rettsanvendelsen er begrunnet med at det beskjedne uhell under domfeltes kjøring alene skyldtes vær- og føreforholdene og således ikke gav foranledning til noen politietterforskning. De øvrige omstendigheter herredsretten har lagt til grunn for sin antagelse om at det ville bli politietterforskning, knytter seg ikke til kjøringen og er derfor uten betydning for anvendelsen av veitrafikklovens §22 annet ledd. Anken over saksbehandlingen begrunnes med at det ikke fremgår klart hvorledes herredsretten har vurdert den relative betydning av kjøreuhellet i forhold til de øvrige omstendigheter i saken. Anken over straffutmålingen tar sikte på å få dommen gjort betinget.
Forsvareren i Høyesterett har utenom anken reist spørsmålet om de subjektive forutsetninger for fellelse etter veitrafikklovens §22 annet ledd er tilfredsstillende utredet av herredsretten.
Jeg er kommet til at denne siste ankegrunnen må føre til at herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Jeg er i og for seg enig i herredsrettens lovforståelse når det i dommen ses ikke bare på hvorledes domfelte kjørte sin bil inntil uhellet inntraff, men også vurderes, og for så vidt med avgjørende vekt, om andre omstendigheter foreligger som kan gi grunnlag for så sterk mistanke om at kjøringen var skjedd under alkoholpåvirkning, at politietterforskning av dette forhold var noe som det måtte regnes med. Jeg viser eksempelvis til Rt-1975-476.
Men loven krever som straffevilkår at siktede forstod eller måtte forstå dette, et vilkår som i rettspraksis er oppfattet derhen at siktedes situasjon må være slik at om han ikke forstod at det kunne bli politietterforskning på grunn av denne situasjon har han ikke hatt noen unnskyldning for sin manglende forståelse. Jeg viser til Rt-1960-1409, som senere er fulgt i rettspraksis, jfr. eksempelvis Rt-1973-909.
Det fremgår ikke tydelig nok i forhold til dette krav hva herredsretten har lagt til grunn når det gjelder domfeltes situasjonsvurdering. Herredsretten fastslår innledningsvis at domfelte var klar over at hans bil hindret distriktslegens bil i å komme frem. Det avgjørende er imidlertid ikke den objektive situasjon, og heller ikke distriktslegens bedømmelse av den, men hvordan domfelte selv oppfattet situasjonen,
Side:419
herunder distriktslegens syn på den. I domsgrunnene står det at domfelte måtte være klar over at det luktet alkohol inne i hans bil, men det er ikke opplyst om også distriktslegen konstaterte dette, og om domfelte i så fall var klar over det. Det er opplyst at distriktslegen under sin samtale med domfelte bedømte denne til å være påvirket i lovens forstand, men det er intet sagt om hvorvidt domfelte skjønte eller burde skjønt dette. Det er opplyst at domfelte nektet å hente hjelp for å få distriktslegens bil frem, at han derimot hjalp til da distriktslegen forsøkte å flytte domfeltes bil, men at han ikke reagerte da distriktslegen anmodet om hans hjelp til å flytte distriktslegens bil. Derimot er det intet sagt om hva som bestemte domfeltes holdning i disse forbindelser, om han mente å være uvennlig eller kranglete, om det var uværet som begrunnet hans holdning, og om han overhodet oppfattet distriktslegens siste anmodning om hjelp. Heller ikke er det sagt noe om hvorledes distriktslegen vurderte disse hendelser og om domfelte i tilfelle forstod eller måtte forstå hvorledes denne vurdering var. Disse ubesvarte spørsmål er avgjørende fordi det bare var gjennom distriktslegens mulige anmeldelse at en politietterforskning kunne ventes iverksatt.
Disse manglende opplysninger gjør det i og for seg ikke mulig å vurdere domfeltes situasjonsbedømmelse med tilstrekkelig grad av sikkerhet, men de manglende opplysninger etterlater også tvil om hvorvidt herredsretten har vært klar over at veitrafikklovens §22 annet ledd opererer med en kvalifisert uaktsomhet som straffevilkår.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Løchen: Jeg er enig med førsvoterende.
Dommerne Holmøy, Andreas Endresen og Heiberg: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver T. K. Fleischer med domsmenn):
Ved tiltalebeslutning utferdiget av politimesteren i Lofoten og Vesterålen den 4. oktober 1976 er A satt under tiltale ved Lofoten herredsrett til fellelse etter
vegtrl. §31 ffr. §22 annet ledd - - -
derved at han den 18. april 1976 ca. kl. 0400 på Leknes gjestgiveri, Leknes, drakk ca. 1/4 flaske konjakk til tross for at han tidligere på natten, ca. kl. 0230 hadde ført motorvogn, reg.nr. YT 19295 og kjørt denne fast i løs-snøen på Skullbru slik at annen trafikk ble hindret hvorunder bl.a. en personbil som skulle passere ikke klarte dette, men måtte gjøre vendereis. - - -
Retten finner det bevist at tiltalte har forholdt seg slik som beskrevet i tiltalebeslutningen - og at han må bli å dømme herfor. Det er således bevist at tiltalte den 18. april 1976 ca. kl. 0400 drakk ca. 1/4 flaske konjakk på Leknes gjestgiveri - og at dette skjedde innen 6-timers fristen etter siste kjøring hadde funnet sted. Dette hadde skjedd i 0230-tiden om natten hvor han kjørte sin motorvogn YT 19295 mot Bøstad, men hadde kjørt seg fast i løssneen ved Skullbru. Bilen ble
Side:420
ved denne anledning stående til hinder for den øvrige trafikk - og herunder hindret han at distriktslegen i Bøstad - som denne natt hadde vakt - kunne passere - slik at denne måtte gjøre vendereis. Det er på det rene at det denne natten var dårlig vær, mye sne og vanskelige kjøreforhold. Ifølge tiltaltes forklaring hadde denne sammen med 3 andre kjørt samme strekning tidligere på kvelden - men måtte snu ved Skullbru på grunn av føreforholdene. De bestemte seg da for å ta inn på Leknes gjestgiveri, men før de gikk inn ble der drukket noe øl og vin ute i bilen. For tiltalte dreiet det seg om ca. 1/2 flaske pils. Mens tiltalte var i ferd med å låse bilen gikk de andre inn og smelte døren igjen på gjestgiveriet, slik at han ikke kom inn - hvorvnder han etter en tids forløp startet opp på ny og kjørte mot Bøstad, men denne gangen alene. Herunder kjørte han seg fast ved Skullbru slik som angitt i tiltalen, men han gjorde ikke noe forsøk på å tilkalle hjelp. Derimot la han seg til å sove i bilen. Herunder kom distriktslegen til stede og ville forbi, men dette lot seg ikke gjøre på grunn av veiens beskaffenhet. Distriktslegen ba da tiltalte gå til nærmeste gård for å ringe etter hjelp, men dette nektet tiltalte. Distriktslegen satte seg ved rattet og ba tiltalte skyve på, men det lyktes imidlertid ikke å få bilen løs. Det kom til ordskifte mellom tiltalte og distriktslegen - og ifølge distriktslegens vitneprov luktet det alkohol av tiltalte - og han mente at han var påvirket i lovens forstand. Han ba også tiltalte om bistand til å snu sin egen bil - noe tiltalte ikke reagerte på. Det er på det rene at inne i bilen lå det hjemmelaget vin - og at det luktet alkohol inne i bilen. På bakgrunn av disse omstendigheter er det at distriktslegen drar tilbake for å få hjelp. I første omgang tilkaller han vegvesenet - og senere lensmannen. bl.a. fordi han var redd for at tiltalte skulle forfryse seg i den tilstand han var i.
Retten finner at disse forhold - slik som de foran er beskrevet - er av en slik art at tiltalte måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen og hans forhold forøvrig. Retten legger særlig vekt på at tiltaltes bil sperret veien slik at annen trafikk ikke kunne komme forbi - og dette måtte tiltalte være klar over, idet han visste det var vakthavende leges bil som kom og som ikke kom forbi. Han måtte også være klar over at det luktet alkohol inne i bilen - og at distriktslegen av denne grunn - og hans opptreden forøvrig - ville finne det nødvendig å oppsøke lensmannen for å få fornøden bistand, samt informere ham om tiltaltes tilstand. - - -