Rt-1977-513
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1977-05-20 |
| Publisert: | Rt-1977-513 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 93/1977 |
| Parter: | Statsadvokat Magnar Flornes, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johannes Meyer). |
| Forfatter: | Bølviken, Lorentzen, Schweigaard Selmer, Stabel, Heiberg |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §407, Jaktloven (1951) §23, Straffeprosessloven (1887) §23, §377, §43, §11, §57, §61, Dyrevernloven (1974) §2 |
Dommer Bølviken: A, født xx.xx.1950, ble av politimesteren i Sarpsborg den 14. februar 1977 forelagt en bot kr. 300. subsidiært 3 dagers fengsel, for overtredelse av straffelovens §407 ved «at han den 24. oktober 1976 jaget etter rådyr på område under eiendommen Torper i Eidsberg hvor jaktretten tilkommer grunneieren, Ole Edwin Granberg».
Da forelegget ikke ble vedtatt, ble saken pådømt av Heggen og Frøland herrredsrett etter straffeprosesslovens §377. Ved herredsrettens dom av 13. april 1977 ble A frifunnet.
De nærmere omstendigheter fremgår av domsgrunnene.
Politimesteren i Sarpsborg har påanket dommen til Høyesterett på grunn av lovanvendelsen og saksbehandlingen.
Om lovanvendelsen anføres det i ankeerklæringen:
«Det må bero på en feilaktig forståelse av loven, når retten har funnet at tiltaltes handling, slik den er beskrevet i domsgrunnene, ikke var forfølgning i jaktlovens forstand. Jaktloven og den domspraksis som knytter seg til den, særlig vedr. §23, gir ikke hjemmel for å anta at den beskrevne virksomhet fra tiltaltes side ligger utenfor forfølgningsbegrepet. De strenge begrensninger loven setter for forfølgningsadgangen, vilde bli uten mening dersom herredsrettens lovfortolkning på dette punk skulde bli stående.»
Om saksbehandlingen er i ankeerklæringen anført:
«Domsgrunnene antas å være uklare og mangelfulle.
Således bygger herredsretten sitt domsresultat utelukkende på det
R.T. hefte nr. 9/1977-1
Side:514
den finner var tiltaltes «primære hensikt»: å bringe på det rene om dyret faktisk var såret - uten samtidig å berøre spørsmålet om hva tiltalte hadde isinde om dette virkelig ble konstatert. Det er vanskelig å se om retten kan ha bygget på en klar lovforståelse så lenge dette spørsmålet ikke er drøftet.
Det virker selvmotsigende når herredsretten på den ene side finner at tiltalte ikke var forfølgningsberettiget, fordi han ikke hadde visshet om at dyret var såret, og på den annen side anser ham berettiget til å følge dyret inn på nabogrunn for å skaffe seg denne visshet.
Henvisningene til jaktlovens §43 og dyrevernlovens §2 antas ikke relevante.»
Jeg finner at anken må forkastes. Domsgrunnene er knappe. Men det gjelder en frifinnende dom. Og jeg er kommet til at de alt i alt er tilstrekkelige til å vise at frifinnelsen ikke bygger på en uriktig forståelse av gjeldende lovregler på det område det her gjelder.
Retten har i faktisk henseende lagt til grunn at rådyret da skuddet falt, befant seg på det område hvor tiltalte hadde leid jaktrett. Retten har ikke funnet at tiltalte hadde forfølgningsrett etter jaktlovens §23, med den rett til å drepe og tilegne seg dyret som dette ville innebære, idet det her var uvisst om dyret faktisk var såret. Frifinnelsen bygger, slik jeg forstår domsgrunnene, på at den som har såret et dyr, uten hensyn til forfølgningsrett etter §23 i jaktloven, har en handlingsplikt når det gjelder å hindre at dyret blir påført unødige lidelser, og at tiltalte her gikk inn på fremmed jaktområde for å undersøke om dyret var blitt såret.
Slik handlingsplikt med sikte på å hindre at dyr lider unødig, er fastsatt eller forutsatt i forskjellige bestemmelser. Herredsretten har foruten til dyrevernslovens §2 vist til jaktlovens §43, som foreskriver at jakt skal utøves slik at viltet ikke påføres unødige lidelser. Av interesse er også jaktlovens §11 annet ledd, som forutsetter avgiftsfritak for felling av dyr ut fra humanitære grunner, og §57 annet ledd, som bestemmer at verdien av vilt felt av humanitære grunner tilfaller viltfondet. Av særlig interesse er forskrifter om jakt etter storvilt m.v. gitt av Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk den 17. juni 1976. Forskriftene er gitt med hjemmel i jaktlovens §61 punkt 9, hvoretter Kongen eller den han gir fullmakt kan fastsette regler om avliving av vilt av humanitære grunner uten hensyn til hvem som har jaktretten til grunnen.
Jeg viser her særlig til forskriftenes §16 første ledd, hvoretter den som under jakt sårer storvilt, derunder rådyr, plikter å gjøre det han kan for å få avlivet dyret snarest mulig. Paragraf 16 annet ledd synes å inneholde en begrensning av denne plikt dersom jegeren ikke har «lovlig adgang til forfølgning på fremmed eiendom», mens §17 synes å gi en utvidet rett og plikt til avliving i visse situasjoner for den som «treffer på» såret storvilt. Sammenhengen mellom den plikt en jeger har til å felle dyr av humanitære grunner, og den forfølgning som jaktlovens §23 forbyr dersom det er uvisst om dyret er såret, er ikke klar. Og det må i praksis by på betydelige vanskeligheter å avgrense bestemmelsene.
Side:515
Jeg antar imidlertid at også en jeger som ikke har forfølgningsrett etter jaktlovens §23, kan ha plikt - etter omstendighetene - til å sørge for avliving hurtigst mulig av såret dyr som kommer inn på fremmed eiendom. Men mens den jeger som har forfølgningsrett, har rett til å tilegne seg det felte dyr, skal verdien av dyr som avlives av humanitære grunner tilfalle viltfondet, medmindre det tas på jaktkvote etter forskriftenes §19, jfr. forskriftenes §20 og jaktlovens §57. På den annen side er det et vilkår for rett til forfølgning på fremmed eiendom etter jaktlovens §23 at jegeren kan bevise at dyret faktisk er såret på egen grunn, §23 annet ledd, mens samme bevisregel - etter min mening - ikke kan oppstilles for ettersøking med sikte på eventuell avliving av humanitære grunner. Her må de alminnelige bevisregler gjelde. For å hindre at dyr påføres uforholdsmessige lidelser, må det være adgang til å ettersøke dyr som jegeren har grunn til å tro er såret. Jeg viser her til Høyesteretts kjennelse i Rt-1966-151. I det foreliggende tilfelle har retten lagt til grunn at tiltalte ettersøkte rådyret «primært for å bringe klarhet i om det var såret», og at han «faktisk avsto fra videre forfølgning etter å ha sett et tilsynelatende uskadet dyr som han antok kunne være identisk med det han hadde skutt mot.» Disse uttalelser i dommen må - antar jeg - ses på bakgrunn av tiltaltes forklaring om at han «regnet med som temmelig sikkert å ha truffet dyret», og jaktkameratens forklaring om at han «trodde dyret var truffet». Jeg kan ikke se at dette grunnlag for frifinnelsen innebærer en uriktig lovanvendelse.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Lorentzen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Schweigaard Selmer, Stabel og Heiberg: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver J. E. Aarsland Olsson med domsmenn):
Retten bemerker:
Følgende saksforhold anses bevist:
Om ettermiddagen søndag 24. oktober 1976 var tiltalte på jakt på eiendommen Skrikerud i Trøgstad hvor han hadde leiet jaktrett og fått fellingstillatelse på ett rådyr. Han var sammen med en jaktkamerat, vitnet John Charles Steen. Tiltalte var utstyrt med en Remington rifle, kaliber 308 med kikkertsikte.
Ved 16.30 tiden fikk de øye på et rådyr på en avstand av anslagsvis 150-200 meter. Det var klarvær, men siktforholdene noe redusert på grunn av begynnende skumring og litt tåke. Etter noen overlegning besluttet tiltalte å ville gjøre et forsøk på å felle dyret fra hvor de sto. Han skjøt et skudd hvoretter dyret spratt høyt opp og rundt og satte avgårde mot nabogrunn, eiendommen Torper i Eidsberg.
Tiltalte og vitnet Steen har forklart at de befant seg ca. 50-60 meter fra
Side:516
grensen mot Torper og at også rådyret sto på Skrikeruds grunn omtrent i samme avstand fra grensen da skuddet falt.
Vitnet Karsten Harry Wiig, som var på jakt på Torper da skuddet falt, har riktignok opplyst at han anser det sannsynlig at skuddet ble avfyrt mot et rådyr som befant seg på Torpers grunn. Av hans forklaring gikk imidlertid frem at de iakttagelser han bygget på, ikke gir grunnlag for sikre slutninger, og retten finner som nevnt å måtte legge til grunn at rådyret befant seg på Skrikeruds grunn da skuddet falt. Tiltalte har i retten gitt uttrykk for at han regnet med som temmelig sikkert å ha truffet dyret. Vitnet Steen uttalte at han trodde dyret var truffet. De fulgte etter dyret inn på Torpers grunn, hvor det var forsvunnet. Tiltalte var kjent med grensene på stedet. Blant annet med støtte i vitneprovet fra Steen legger retten til grunn at de fikk øye på et tilsynelatende uskadet rådyr lenger inne på denne eiendom, at de antok at det trolig var det samme som tiltalte hadde søkt å felle, og at de deretter avbrøt letingen for å vende tilbake til eget jaktterreng. Videre at de ble passet opp av vitnet Wiig før de nådde grensen.
Wiig underrettet grunneieren som har begjært påtale for krenkelse av jaktrett.
Aktor har vist til at forfølgningsretten er regulert i jaktlovens §23 og anfort at tiltalte ikke oppfyller de krav som der stilles, idet han ikke hadde visshet for at dyret var såret. Det er vist til avgjørelse i Rt-1957-1132. hvor Høyesterett legger til grunn at forfølgelsesretten forutsetter at dyret er lovlig såret på eget jaktområde. Det er uten betydning for straffbarheten om tiltalte skulle ha gitt opp den ulovlige forfølgning.
Tiltalte har hevdet at han ikke kan ha gjort noe ulovlig ved å forfolge dyret som han mente å ha såret, idet hensikten primært var å bringe klarhet i om dyret faktisk var såret.
Retten antar med henvisning til aktors anførsel, at vilkårene for lovlig forfølgning etter jaktlovens §23 ikke forelå, idet det var uvisst om dyret faktisk var såret.
Det synes imidlertid tvilsomt om en her står overfor er tilfelle av «forfølgning» i jaktlovens forstand, selv om det er på det rene at tiltalte hadde med seg sitt gevær under forfølgningen. Etter bevisførselen finner retten som nevnt, å måtte legge til grunn at tiltalte ettersøkte rådyret primært for å bringe klarhet i om det var såret - og at han faktisk avsto fra videre forfølgning etter å ha sett et tilsynelatende uskadet dyr som han antok kunne være identisk med det han hadde skutt mot. Flere bestemmelser pålegger en handlingsplikt for å hindre at et dyr påføres unødige lidelser, jfr. til eksempel jaktlovens §43 og dyrevernlovens §2. En er kommet til at tiltalte ved sitt forhold ikke har krenket en annens jaktrett, at han etter omstendighetene synes å ha hatt en plikt til å ettersøke dyret. Han blir således å frifinne. - - -