Rt-1977-553

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1977-06-03
Publisert:	Rt-1977-553
Stikkord:	Felleseieskifte
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 96/1977
Parter:	A (advokat Kjell H. Jakobsen - til prøve) mot fru A (høyesterettsadvokat Eystein Wiggen).
Forfatter:	Røstad, Mellbye, Bølviken, Egil Endresen, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Skifteloven (1930) §50, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §3, Ekteskapsloven (1918) §43, §59, Avtaleloven (1918) §31, §33, §51, §52

Dommer Røstad: Den 25. juni 1966 inngikk A og fru A ekteskap og flyttet inn i leiligheten til hustruens mor. I mars 1968 flyttet de derfra til enebolig som de hadde fått oppført i - - -veien 11 - X. Den

Side:554

nye enebolig var - sammen med en helt tilsvarende bolig tilhørende ektemannens bror, - - - oppført på tomt som brødrene i oktober 1966 hadde fått tilskjøtet av sin far, som gave.

A og fru A ble etter felles søknad separert 19. juli 1971. Mannen flyttet da ut av fellesboligen, mens hustruen ble boende der sammen med B - ekteparets eneste fellesbarn - og sammen med ett barn hustruen hadde før ekteskapet.

I mai 1973 sendte ektefellene søknad om skilsmisse etter ekteskapslovens §43 første ledd. Det ble i søknaden opplyst at inventar og løsøre var delt, og at «Gjenstående fast eiendom søkes delt i minnelighet, evt. ved skifteretten». Ektefellene fikk skilsmissebevilling 5. september 1973.

Under drøftelsene om skilsmisse viste det seg ikke å være mulig i minnelighet å få avgjort spørsmålet om fordeling av felleseiendommen - - -veien 11. Det ble derfor begjært offentlig skiftebehandling av fellesboet. Under denne reiste A skiftetvist med påstand om å bli tilkjent eiendommen.

Tromsø skifterett avsa 9. november 1974 dom med denne domsslutning:

«1. A tilkjennes eiendommen i X for en pris av kr. 122.400,- med påhvilende pantegjeld født xx.xx.1971 ifølge skifteavtalen av april/mai 1971.

2. I saksomkostninger betaler fru A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen til det offentlige kr. 15,- samt kr. 1.800,-, eller det salær som måtte bli endelig fastsatt til saksøkers oppnevnte prosessfullmektig.»

Fru A påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett, som 10. desember 1975 avsa dom med slik domsslutning:

«Fru A frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Sakens faktiske bakgrunn og partenes anførsler for skifterett og lagmannsrett fremgår av de to retters domsgrunner.

A har påanket lagmannsrettens dom. Han har anført at det i april/mai 1971 ble inngått en muntlig avtale mellom ektefellene om at mannen skulle få overta den faste eiendom, slik også skifteretten kom frem til. Lagmannsretten har - etter den ankende parts oppfatning - stilt altfor strenge krav til den bevisbyrde som påhviler den part som gjør gjeldende at muntlig avtale er inngått. Han har hevdet at det i denne sak foreligger en del dokumenter som klart støtter opp om at partene har inngått muntlig avtale på dette punkt.

Han bestrider at den inngåtte avtale kan kjennes ugyldig i henhold til ekteskapslovens §59 eller avtalelovens §31 §33, som motparten subsidiært har gjort gjeldende.

A har subsidiært anført at eiendommen må utlegges ham i medhold av skiftelovens §50 første ledd, da eiendommen «for det vesentlige» er innbrakt i fellesboet av ham. Han har vist til at han fikk tomten i gave av sin far, at han - sammen med flere arbeidskamerater som gjorde ham en vennetjeneste - har utført en betydelig del av arbeidet med oppføring av huset. Ervervelsen av tomten som gave fra faren og den relativt korte tid partene bodde sammen i det nye

Side:555

hus, atskiller denne sak fra saken i Rt-1975-220, som lagmannsretten har lagt så stor vekt på ved sin avgjørelse. Den ankende part har endelig fremholdt at det her ikke vil være «åpenbart urimelig» at eiendommen utlegges ham.

A har lagt ned denne påstand:

«Prinsipalt: A tilkjennes eiendommen i X for en pris av kr. 122.400,- med påhvilende pantegjeld født xx.xx.1971 ifølge skifteavtale av 2.6.1971.

Subsidiært: A tilkjennes eiendommen i X etter skiftetakst.

I begge tilfelle: Fru A dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige for alle retter.»

Fru A har hevdet at lagmannsrettens dom bygger på en riktig bevisvurdering når det gjelder spørsmålet om det var inngått noen muntlig avtale mellom partene. Hun har videre fremholdt at lagmannsretten har lagt en riktig lovforståelse til grunn når den kom til at eiendommen ikke kunne utlegges mannen etter skiftelovens §50 første ledd. Hun mener å stå i en sterkere stilling enn tilfellet var for hustruen i de to saker som er omtalt i Rt-1975-220 og 1976 694. Angående de faktiske omstendigheter som kan godtgjøre at hun har medvirket til innbringelse av eiendommen i felleseiet, har hun - i det vesentlige - gjort gjeldende de samme synspunkter som for lagmannsretten.

Fru A har lagt ned denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Den ankende part dømmes til å betale sakens omkostninger for Høyesterett til det offentlige.»

Begge partene har hatt fri sakførsel og gebyrfritak for alle retter.

Under ankeforhandlingen er det opplyst at de respektive eiendommer som brødrene A har oppført, ved en feil er blitt plassert på den annens eiendom: A's hus er blitt oppført på tomten til broren, og dennes hus er blitt oppført på A's grunn. Hjemmelsinnehaverne er imidlertid innstilt på å få endret grunnbokshjemmelen i samsvar med de faktiske forhold.

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak med avhør av partene og seks vitner, hvorav fem er nye. Ved forklaringer fra de nye vitner er det fremkommet nærmere opplysninger om omfanget av det arbeid som den ankende part selv har utført og som flere arbeidskamerater har bistått ham med ved oppføringen av boligen. Disse opplysninger understreker bare sider ved det saksforhold som tidligere er klarlagt. Nytt for Høyesterett er for øvrig opplysninger om at ekteparet tidvis hadde hjelp av i alt fire ungpiker til barnepass og til mindre gjøremål i huset. De nye opplysninger har ikke brakt saken i noen annen stilling. I det vesentlige foreligger den for Høyesterett i samme stilling som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan for begge tvistepunkters vedkommende i alt vesentlig slutte meg til den begrunnelse som lagmannsretten har gitt.

Jeg er enig med lagmannsretten i at det ikke kan legges til grunn at partene i forbindelse med separasjonen i 1971 inngikk noen avtale om at mannen skulle få overta eiendommen til pris fastsatt ved

Side:556

offentlig takst. Jeg er videre enig med lagmannsretten i at man måtte ha stilt særlig krav til klarhet og fullstendighet for en disponering slik det her er tale om angående den helt fundamentale verdi i fellesboet. Etter bevisføringen kan man - som også fremholdt av lagmannsretten - ikke knytte inngåelsen av en angivelig avtale til noen konkret episode eller anledning. Jeg kan for øvrig tiltre den betraktning lagmannsretten videre har gjort gjeldende, at partenes drøftelser og forventninger ikke har manifestert seg i noe som kan betegnes som en endelig og bindende avtale.

Jeg er videre enig med lagmannsretten i at A ikke kan gis medhold i sin påstand om at eiendommen «fullt ut eller for det vesentlige» er innbrakt av ham i felleseiet. Som lagmannsretten finner jeg støtte for dette resultat i høyesterettsdommen inntatt i Rt-1975-220. Jeg viser også til lignende avgjørelse i Rt-1976-694. Etter disse avgjørelser kan en hustrus arbeid i hjemmet alt etter art og omfang anses å Utgjøre bidrag til anskaffelse av felles bolig. Jeg er enig med lagmannsretten når den etter en konkret vurdering er kommet til at fru A har ytet medvirkning til anskaffelse av fellesbolig. I dette tilfelle har hustruen foruten en omfattende virksomhet i hjemmet - med stell og oppfostring av ett fellesbarn og med stell av hus for mann og barn - hele tiden stått i inntekstgivende heldagsarbeid. Hennes lønnsinntekter har gått til familiens fellesutgifter. Hun har i hele tiden samlivet varte, administrert familiens økonomi, og i byggeperioden førte hun byggeregnskap. Det er videre godtgjort at hun bar utført en viss medvirkning i forbindelse med byggearbeidet.

Etter dette blir mitt resultat at lagmannsrettens dom må bli å stadfeste.

Anken har ikke ført frem. Da saken her gjaldt viktige spørsmål angående anvendelsen av skiftelovens §50, finner jeg at den ankende part bør fritas for omkostningsansvar.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Mellbye: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bølviken, Egil Endresen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av skifterettens dom (dommerfullmektig Christian Bommen): - - -

Saksøkeren A og saksøkte fru A, henholdsvis 33 og 29 år gamle, inngikk ekteskafødt xx.xx.1966. Det er et barn i ekteskapet, født xx.xx.1966.

Ved ekteskapets inngåelse hadde partene kun to rom hjemme hos saksøktes foreldre til disposisjon. Den 24.10.1966 overskjøtet saksøkers far den ubebygde eiendommen «- - -» i X vedlagsfritt som gave til sine to sønner, derunder saksøkeren, med en ideeell halvpart til hver. Den 18.08.1967 ble sameiet oppløst og eiendommen delt mellom saksøker og hans bror.

Side:557

I mai 1967 ble det påbegynt bygging av en enebolig på saksøkers del. Omtrent samtidig og fysisk koblet sammen med denne eneboligen, førte saksøkers bror opp en bolig på sin eiendom. Boligen på saksøkers del ble innflyttingsklar i mars 1968.

Huset ble finansiert ved husbanklån på kr. 60.000,- og et sparebanklån på kr. 15.000,-samt kr. 5.000,-i felles oppsparte midler. Lånene ble opptatt i saksøkers navn. Videre nedla saksøker betydelig arbeidsinnsats ved byggingen.

Våren 1971 ble det klart at partene skulle separeres og en kveldsannsynligvis i april, muligens i mai - satt partene ved kjøkkenbordet og diskuterte bl.a. delingen av fellesboet. Partene hadde fullstendig felleseie.

I skriv av 20.04.1971 anmodet saksøker Tromsø Prisnemd om at det ble avholdt verditakst over eiendommen. Taksten ble datert 11.05. samme år, og eiendommens verditakst ble fastsatt til kr. 122.400.-. Samme dag ble saksøkte, etter egen søknad, medlem av X Boligbyggelag.

I felles separasjonssøknad datert 02.06.1971. utfylt av saksøkte, er det oppgitt at fellesboet var delt og at saksøkte inntil videre skulle beholde boligen. Separasjonssøknaden ble journalført hos fylkesmannen i Troms den 15. s.m.

Ved fylkesmannens påtegning av 18.06.1971 ble separasjonsavtalen sendt advokat Arne Vannebo etter saksøktes anmodning til fylkesmannskontoret over telefon to dager tidligere. Separasjonssøknaden ble, etterat saksøkte egenhendig hadde strøket over «ja» 'et i søknaden vedrørende spørsmålet om fellesboet var delt, tilbakesendt fylkesmannen v/advokat Arne Vannebo's påtegning av 23. s.m., hvor det heter:

«Fru A ber meg opplyse at fellesboet ikke er delt i sin helhet. Det som er delvis delt er løsøret. I fellesboet finnes en fast eiendom, - - -vn. 11 iX. Denne eiendommen er ikke delt. Boet søkes imidlertid delt i minnelighet. Dersom dette ikke lykkes, må skifte skje ved skifteretten.»

Partene ble separert 19.07.1971, og saksøker flyttet straks hjem til sine foreldre.

I løpet av den tid ekteskapet varte, har begge partene vært i arbeid, og saksøkte har i løpet av ekteskapet hatt en inntekt på tilsammen ca. kr. 100.000,-. Saksøkers inntekt er ikke opplyst. Saksøker overlot til saksøkte å administrere begges inntekt.

Fra separasjonen og frem til i dag har saksøkte av egne midler betalt forfalte renter og avdrag på byggelånene.

I august 1971 oppsøkte saksøkeren advokat Kjell H. Jakobsen som utformet «Avtale om skifte av felleseie», som hadde følgende tekst:

«A, født xx.xx.1941 og fru A, født xx.xx.1945, har i dag inngått sådan avtale om skifte av felleseiet i forbindelse med separasjonen meddelt 19.07.1971 av fylkesmannen i Troms.

1. Den faste eiendom - - -vn. 11 i X. overtas av A for takstpris. kr. 122.400,-. A overtar hele ansvaret for den påhvilende pantegjeld. kr. 70.500,-.

2. Fru A har rett til å leie den ovennevnte faste eiendom inntil hun blir tildelt leilighet gjennom X Boligbyggelag A/L, dog ikke ut over 1/1.1974. Fru A vedtar flytting etter tvangsfullbyrdelsesl. §3. nr. 9. Fru A betaler fast utgifter vedrørende eiendommen i den tid hun er leietager, herunder også inkludert renter og avdrag på pantegjeld.

Side:558

3. Ved fraflytting av eiendommen er A forpliktet til innen 1 - en - måned å utbetale til fru A kr. 25.950,- som utgjør hennes andel av fellesboet.

4. Fellesboet forøvrig, innbo og løsøre, er fordelt mellom partene.

Denne kontrakt er skrevet i 2 - to - likelydende eksemplarer hvorav hver av partene beholder et eksemplar. »

Kort etter oppsøkte saksøker saksøkte i - - -vn. 11 og overleverte henne avtaleutkastet i to eksemplarer.

Ved saksøktes brev av 10.09.1971 ble et eksemplar av avtaleutkastet returnert i forandret form. Endringene ble foretatt i samråd med advokat Vannebo. Brevet hadde følgende tekst:

«Ad «Avtale om skifte av felleseie».

Vedlagt sendes i retur skriv med ovennevnte tittel. Om det blir underskrevet som anført skal jeg undertegne, ellers ikke.

De forandringer som ble foretatt av saksøkte, medførte kun endringer i avtaleutkastets pkt. 2 og 3, som ble lydende:

«2. Fru A har rett til å leie ovennevnte faste eiendom. Fru A betaler leie. faste utgifter vedrørende eiendommen den tid hun er leietager, herunder også inkludert renter og avdrag på pantegjeld.

3. A tilplikter seg til innen 1 - en - måned å utbetale til fru A kr. 25.950,- som utgjør hennes andel i fellesboet.»

Ved advokat Vannebo's brev av 15. mai 1973 ble en utfylt skilsmissesøknad sendt saksøkeren. I skilsmissesøknaden var det anført bl.a.:

«Med hensyn til delingen fellesboet bemerkes: Innventar og løsøre er delt. Gjenstående faste eiendom søkes delt i minnelighet, eventuelt ved skifteretten.»

I advokat Vannebo's brev ble det bl.a. anført at « - - - Jeg går ut fra De intet har å bemerke til søknaden, da den følger av den avtale som har eksistert etter separasjonen. - - - Jeg forutsetter at skiftespørsmålet blir løst. Deres hustru ønsker om mulig å beholde huset og løse Dem ut.»

I advokat Jakobsens brev av 21. mai 1973 til advokat Arne Vannebo, heter det:

«Herr A har kontaktet meg i anledning Deres brev av 19. ds. A vil kreve eiendommen, - - -vn. 11, utlagt til seg på skiftet. Partene var ved separasjonen enige om at fru A inntil videre skulle ha bruksretten til eiendommen idet hun trengte anslagsvis to år på å skaffe seg egen leilighet gjennom boligbyggelaget. Deres brev synes imidlertid å innebære at fru A ønsker å fragå avtalen om bruksretten. Til orientering nevnes at min klient er villig til å diskutere en fortsatt bruksrett for fru A, men denne må begrenses i tid.

- - - I anledning separasjonen hadde partene takst på eiendommen. Kopi av taksten vedlegges. Partene var enige om å legge denne takst til grunn ved skiftet.

I advokat Vannebo's brev av 22.05.1973, heter det bl.a.:

«Det var ved separasjonen enighet om at hustruen inntil videre skulle ha bruksretten til leiligheten. Bruksretten er hun fortsatt villig til å beholde under enhver omstendighet. Det er et uttalt ønske fra hennes side også fordi hensynet til barna spiller inn. Utover dette er intet avtalt med hensyn til disponeringen av den faste eiendom, og derfor må det før eller senere skiftes. Det formentlig riktige å ta opp skiftespørsmålet i forbindelse med skilsmissen. Da det er på det rene at det ikke er foretatt skifte for eiendommens vedkommende, og da min klient ikke uten videre går med på at

Side:559

mannen skal få eiendommen utlagt til seg, bør Deres klient, dersom en minnelig ordning ikke oppnåes, bringe boet inn for skifteretten slik at spørsmålet vedrørende den faste eiendom blir løst. - - -

Jeg antar at Deres klient under enhver omstendighet må kunne underskrive skilsmissesøknaden slik at man i hvertfall kan få skilsmissen ordnet.»

Saksøker undertegnet deretter skilmissesøknaden uten endringer.

Etter begjæring fra saksøkte ble felleseiet tatt under skiftebehandling ved Tromsø skifterett 01.06.1973. - - -

Retten bemerker:

På bakgrunn av partenes forklaringer og de andre bevislighetene i saken, har retten kommet til at det er overveiende sannsynlig at partene ved kjøkkenbordet angjeldende kveld i april (mai ?) ble enige om et økonomisk «generaloppgjør» i forbindelse med separasjonen, og at de i denne forbindelse kom frem til en avtale som også innbefattet at eiendommen skulle overtas av saksøkeren. Retten legger til grunn som bevist at avtalen vedrørende fordelingen av eiendommen hadde det innhold som forklart av saksøkeren.

Retten vil knytte enkelte bemerkninger til bevisvurderingen:

I motsetning til saksøkers partsforklaring, som etter rettens mening ikke bar større preg av usikkerhet enn det som er ventelig når det redegjøres for faktiske omstendigheter som ligger flere år tilbake i tiden, avga saksøkte en forklaring som bar preg av nøling og usikkerhet. Retten legger imidlertid ikke avgjørende vekt på dette forhold, men vil peke på følgende:

Saksøkte har hevdet at hun mener at delingen av den faste eiendom ikke ble drøftet den kvelden partene satt sammen ved kjøkkenbordet, og hun kunne ikke huske at partene diskuterte spørsmålet ved andre anledninger i tiden forut for separasjonen.

Sett på bakgrunn av at spørsmålet om hvorledes det skulle forholdes med eiendommen i fremtiden måtte stå helt sentralt for begge partene i forbindelse med de disposisjoner som måtte treffes i tilknytning til separasjonen, mener retten at det er temmelig utenkelig at dette spørsmål ikke ble diskutert i tiden forut for separasjonen.

Av samme grunn fremstår saksøktes påstand om at hun overhodet ikke kan huske at dette ble diskutert, som helt urimelig. Retten holder det for sannsynlig at det frem til episoden ved kjøkkenbordet i det minste var underforstått at saksøker skulle overta eiendommen, og at det var denne forutsetning som kom klart til uttrykk ved den avtalen som ble inngått ved kjøkkenbordet angjeldende kveld. Det er etter rettens mening lite trolig at partene kunne bli enige om størrelsen av oppfostringsbidraget, fordelingen av løsøre samt at saksøkte skulle ha rett til å bo i huset inntil videre, uten at partene også kom inn på hvorledes den faste eiendom skulle fordeles. Retten vil i den forbindelse peke på at den har fått et bestemt inntrykk av at saksøkeren følte seg sterkt knyttet til eiendommen bl.a. på bakgrunn av at han nedla i den en meget betydelig arbeidsinnsats i løpet av byggetiden.

Videre mener retten at det forhold at saksøkte meldte seg inn i boligbyggelaget, om enn ikke isolert betraktet, men sett i sammenheng med sakens øvrige bevisligheter, ytterligere understøtter saksøkers forklaring.

Retten vil også peke på at det var saksøkte som fylte ut separasjonssøknaden. Saksøktes påstand om at hun ikke visste at den faste eiendommen var en del av felleseiet, og at hun angivelig ble gjort oppmerksom på dette av

Side:560

sine arbeidskolleger, kan retten ikke sette noen lit til. I den forbindelse vil retten bemerke at saksøktes plutselige aktivitet da hun «oppdaget» dette, i seg selv fremstår som temmelig bemerkelsesverdig. Sett i sammenheng med sakens øvrige bevisligheter, mener retten det ikke er særlig grunn til å betvile at hun nå angret på separasjonsavtalen vedrørende fordelingen av den faste eiendom. Rent bortsett fra at hun for fremtiden ønsket å bo på eiendommen, kan retten av naturlige grunner vanskelig gi noe sikkert svar på hva som fikk henne til å søke å fri seg fra avtalen.

Saksøkte har under hovedforhandlingen ikke gjort gjeldende at saksøkers underskrift på skilsmissesøknaden kan tillegges vekt i forbindelse med spørsmålet om delingen av den faste eiendom. For ordens skyld vil retten kort bemerke at det ikke foreligger holdepunkter for å anta annet enn at saksøker skrev under på skilsmissesøknaden i forståelse med siste avsnitt i advokat Vannebo's brev av 22. mai 1973.

Det er fra saksøktes side kort anført at avtalen om fordelingen av den faste eiendommen må settes til side i medhold av ekteskapslovens §59. Saksøkte har ikke grunngitt denne anførslen nærmere. Retten antar at anførslen faller inn under saksøktes prinsipale påstand og at den for såvidt kan påberopes. Ekteskapslovens §59 siste ledd bestemmer imidlertid at en begjæring om at en avtale av denne art skal settes ut av kraft, må være fremsatt innen tre år etter avtalens inngåelse. Såvidt retten kan se, er ekteskapslovens §59 først påberopt under hovedforhandlingen, med andre ord etter tre-årsfristens utløp. Retten antar derfor at innsigelsen ikke er fremsatt i tide, og at den således må avvises. Spørsmålet om avvisning hadde formentlig stillet seg i et annet lys dersom saksøkte hadde hatt rimelig grunn til å bestride saksøkers fortolkning av avtalen eller eksempelvis dens avtalerettslige gyldighet, men anførsler av denne art er ikke påberopt av saksøkte. Retten vil imidlertid kort bemerke at den ikke kan se at de punkter i skifteavtalen som vedrører eiendommen - fordeling, borett og økonomisk oppgjør - er åpenbart ubillig for saksøkte selv ikke når det tas rimelig hensyn til det forhold at saksøkte har foreldremyndigheten til fellesbarnet. Såvidt retten kan forstå, må saksøkte under inngåelsen av skifteavtalen selv ha vært av den oppfatning at avtalen tok rimelig hensyn til begge parter.

Retten har etter dette kommet til at saksøkeren i medhold av den forannevnte skifteavtalen ha rett til å overta den faste eiendommen for en pris av kr. 122.400,- med påhvilende pantegjeld født xx.xx.1971. Differansen mellom prisen og pantegjelden skal straks innbetales på sperret konto og utbetales saksøkte straks hun fraflytter eiendommen. Saksøkte er forpliktet til uten opphold å søke å skaffe seg tilfredsstillende bolig, og straks fraflytte eiendommen når slik bolig er anskaffet. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Jon Fjalstad, lagdommerne Tor G. Christensen og Gaute Gregusson): - - -

Lagmannsrettens bemerkninger:

Lagmannsretten har funnet avgjørelsen vanskelig. I motsetning til skifteretten er en, omenn under tvil, kommet til at det ikke kan legges til grunn at partene i forbindelse med separasjonen inngikk avtale som hjemler rett for ankemotparten til å overta fellesboets eiendom for kr. 122.400. Den slutning lagmannsretten først og fremst trekker av begge partenes forklaringer under

Side:561

ankeforhandlingen, er at de begge under separasjonsdrøftingene forestilte seg at det var mannen som kom til å overta eiendommen. Lagmannsretten forstår det således slik at hustruen gikk ut fra at mannen hadde rettslig krav på dette, i og med at skjøtet lød på ham, og muligens også på grunn av hans innsats ved husbyggingen. Utfyllingen av separasjonssøknaden, som ble foretatt av hustruen, bærer sterkt preg av at hun forutsatte at mannen kom til å overta eiendommen. I samme retning trekker både den omstendighet at takst var blitt rekvirert før separasjonssøknad ble inngitt og at hustruen - også før denne søknad - meldte seg inn i boligbyggelaget. Men lagmannsretten mener prinsipielt at det må stilles et særlig krav i retning av klare linjer i et tilfelle som dette. Det gjelder rettsforholdet til den helt fundamentale verdi i boet, både direkte økonomisk og i forhold til bruksinteressen. Dessuten står en overfor et forhold der lovgivningen, nemlig skiftelovens §50 med flere, inneholder forholdsvis utførlige regler om det eller de spørsmål som det var aktuelt å finne en løsning på med hensyn til den faste eiendom. Disse bestemmelsene gir i betydelig grad rom for individuelle og nyanserte vurderinger. Også mannens forklaring oppfatter lagmannsretten slik at det ikke fant sted virkelige drøftelser mellom partene om spesielt eiendommen. Hans forklaring gir heller inntrykk av at det var en mer eller mindre selvsagt, men stilltiende forutsetning de begge opererte med, om at han skulle ha eiendommen. Inngåelsen av en angivelig avtale kan heller ikke etter mannens forklaring, slik lagmannsretten oppfatter den, henføres til noen konkret episode eller anledning, selv om «samtalen ved kjøkkenbordet», som er omtalt i skifterettens domspremisser, nok har vært noe inne i bildet også under partsforklaringene i ankesaken. Forutsetningene med hensyn til eiendommen kan etter dette vanskelig sies å ha manifestert seg i noe som kan betegnes om en endelig og bindende avtale. Slik lagmannsretten ser det, blir det hele for løst.

I motsetning til skifteretten anser lagmannsretten det bevist at hustruen etter at separasjonssøknaden var inngitt, om ikke akkurat dagen etterpå, så iallfall kort tid senere, etter å ha drøftet saken på arbeidsplassen med en kollega, som selv hadde opplevd en separasjon, ble klar over at separasjonssøknaden var uheldig formulert, med tanke på hennes interesser vedkommende skiftet. Dette gir en naturlig forklaring på at hun kort tid etter at separasjonssøknaden var sendt til fylkesmannen, henvendte seg til advokat Vannebo, som foranlediget at søknaden ble tilbakelevert. Ved Vannebos etterfølgende påtegning, datert 23. juni, ble det på hennes vegne gitt klart uttrykk for at intet var ment foregrepet om overtakelsen av eiendommen. Fru A sørget således for at hennes definitive standpunkt med hensyn til eiendommen ble gitt tilkjenne i løpet av et kort tidsrom: separasjonssøknaden er første gang stemplet innkommet hos fylkesmannen 15. juni 1971, andre gangen - ved advokat Vannebos ekspedisjon - 25. juni samme år.

Senere samme året, i august eller september, da fru A fikk seg forelagt advokat Jakobsens utkast til skifteavtale, reagerte hun ikke spesielt på pkt. 1 i utkastet, som gikk ut på at mannen skulle få eiendommen, og da for taksten, kr. 122.400. Men noen selvstendig betydning for avgjørelsen finner lagmannsretten ikke at dette kan få. Det var et vilkår fra hustruens side for å kunne godta utkastet for øvrig, og særlig da pkt. 1, at hun ble tilsikret leierett til eiendommen, uten de forbehold om varighet og øvrige vilkår som fremgikk av utkastet. Hustruens vilkår ble imidlertid ikke akseptert.

Side:562

Lagmannsretten ser i hennes holdning ved denne anledning bare et uttrykk for at retten til å bo i huset var det primære for henne, slik at hun, om denne rett var blitt varig sikret, hadde vært villig til å gå med på at mannen fikk eiendomsretten, og for taksten.

Lagmannsretten finner etter dette at ankemotpartens prinsipale påstand om stadfesting av skifterettens dom ikke kan gis medhold.

Det blir da nødvendig for lagmannsretten å ta standpunkt til om mannen kan kreve utlagt eiendommen til seg i medhold av skiftelovens §50 første ledd, og da for skiftetakst. Han påberoper ikke at tredje ledd i denne bestemmelse gir selvstendig hjemmel for kravet. Det blir således spørsmål om mannen fullt ut eller for det vesentlige har brakt inn eiendommen i fellesboet. Hustruen gjør på sin side ikke gjeldende krav på å få utlagt eiendommen i medhold av noen av alternativene i §50. Hennes standpunkt innebærer således at det kan bli aktuelt å gå fram etter skiftelovens §51 og §52 når det gjelder ordningen av det framtidige eierforhold. Begge parter er på det rene med at spørsmålet om framtidig bruksrett ikke foreligger til avgjørelse i ankesaken.

I denne saken må det bli spørsmål om mannen «for det vesentlige» har brakt inn eiendommen eller ikke. Det er således enighet om at felles oppsparte midler iallfall i noen utstrekning ble investert i eiendommen. Ved den vurdering loven gir anvisning på, må det legges vekt på at tomten var en gave til mannen fra hans far. Tomten var ikke helt byggeklar, for så vidt som det måtte betales kr. 500,- for å få veirett. Men såvidt skjønnes, bød ikke tilknytning til offentlig vann- og kloakkledning på problemer eller omkostninger ut over det vanlige. Tomten må således sies å utgjøre en forholdsvis betydelig del av den bebygde eiendoms verdi. Det er videre på det rene at mannen gjorde en betydelig grad av personlig arbeidsinnsats. Han forestod selv, med hjelp av dugnadsinnsats også fra arbeidskamerater og ved utlån av redskaper og verktøy med videre fra arbeidsgiveren, grunnarbeidene, med sprenging, graving, støping av grunnmur og rydding. Bare sprengningsarbeidene kan ifølge mannens forklaring kalkuleres til kr. 12.000. Som gjentjeneste for kameratenes innsats, har han på sin side deltatt i dugnadsarbeider i flere tilfelle og i betydelig utstrekning. Selve huset - et såkalt «Fjogstadhus», ble oppført av en tømmermann med to medhjelpere. Malerarbeidene og innredning av kjelleren ble utført av mannen.

På den andre siden er det på det rene at hustruen i alle år ekteskapet varte, også i byggeperioden, hadde lønnet arbeid utenfor hjemmet, i heldagspost som sentralborddame på - - -sykehus. I følge fremlagt oppgave fra sykehuset utgjorde bruttolønnen fra og med 1966 til og med 1971 tilsammen noe over 100.000 kroner. Såvidt skjønnes er ikke noen nevneverdig del av denne inntekt direkte investert i eiendommen. Det er således opplyst at det ble lånt kr. 75.000, at det rett nok gikk med ca. kr. 5.000 av felles oppsparte midler, men at egenkapitalen ellers bestod i mannens arbeidsinnsats. Men hustruens inntekter har foruten til den daglige husholdning såvidt skjønnes gått med til anskaffelse av innbo i betydelig utstrekning. Ved siden av arbeidet utenfor hjemmet, har hustruen hele tiden forestått stell av hus og hjem og tilsyn med og stell av barnet. Familien har ikke hatt ugifter til hushjelp eller barnepass. For øvrig finner lagmannsretten ikke grunn til å gå ytterligere i detaljer med hensyn til partenes forskjellige innsats, hver på sin måte. Etter rettspraksis er det nemlig på det rene at også en ektefelles innsats i hjemmet i prinsippet teller med ved den vurdering som skiftelovens

Side:563

§50 gir anvisning på, for så vidt angår spørsmålet om innbringelse av eiendeler i boet. Lagmannsretten viser til den høyesterettsdom som er påberopt fra hustruens side, gjengitt i Rt-1975-220 flg. I dette tilfellet må det etter den redegjørelse som er gitt foran, kunne fastslås at både hustruens arbeid utenfor og i hjemmet i høy grad har vært medvirkende til at det lyktes partene å skaffe seg egen bolig på den tomt mannen fikk fra faren etter at partene ble gift, nettopp med dette formål for øye. Etter rettens vurdering kan det derfor ikke være tale om at hustruens innsats bare kan karakteriseres som «relativt ubetydelig», jfr. Innstilling OXI 1969-70 side 16 (forarbeidene til lovendringen av 22. mai 1970 nr. 30), der det siterte uttrykk er fremhevet som et kriterium ved vurderingen av om den andre ektefellen - i dette tilfellet mannen - «i det vesentlige» har brakt inn eiendommen.

Lagmannsretten finner etter dette at heller ikke mannens subsidiære påstand kan gis medhold. - - -