Rt-1976-694

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1976-05-26
Publisert:	Rt-1976-694
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 85/1976
Parter:	Fru A (høyesterettsadvokat Tom Faye) mot A (advokat Dag A. Stiegler - til prøve).
Forfatter:	Stabel, Heiberg, Bølviken, Røstad, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Skifteloven (1930) §50, Ekteskapsloven (1918) §42, LOV-1970-05-22-30

Dommer Stabel: Saken gjelder tvist mellom de separerte ektefeller fru A og A om hvem av dem som skal ha rett til på skifte av fellesboet å få utlagt til seg den tidligere felles boligeiendom, og i forbindelse hermed spørsmålet om eiendommen skal anses innbrakt i boet av mannen alene eller av begge ektefeller sammen.

Bergen skifterett avsa den 26. august 1974 kjennelse med slik slutning:

Boets faste eiendom utlegges A for skiftetakst.»

Side:695

Fru A anket over kjennelsen til Gulating lagmannsrett, men denne kom i realiteten til samme resultat som skifteretten, og avsa den 7. mars 1975 dom med denne domsslutning:

«A har rett til å få utlagt boets faste eiendom på sin lodd.»

Sakens faktiske bakgrunn og hva som fra hver side ble gjort gjeldende for skifteretten og lagmannsretten, fremgår av de to retters domsgrunner.

Over lagmannsrettens dom har fru A erklært anke til Høyesterett. Hun gjør gjeldende at når skifteretten og lagmannsretten er kommet til at eiendommen er innbrakt i boet av mannen alene, da har begge retter bygd på en rettsoppfatning og en domspraksis som utviklingen har forlatt. Det henvises særlig til motivene for lov nr. 30 av 22. mai 1970 hvorved blant annet skiftelovens §50 ble endret. Videre er henvist til Høyesteretts dom i Rt-1975-220, hvor den felles boligeiendom ble ansett som innbrakt av ektefellene i fellesskap i et tilfelle som ligner meget på det foreliggende. Fru A's prinsipale syn er at eiendommen bør utlegges til henne i medhold av skiftelovens §50 tredje ledd. Subsidiært - for det tilfelle at Høyesterett skulle være enig med lagmannsretten i at eiendommen må anses innbrakt av mannen alene - er det hennes oppfatning at den likevel ikke bør utlegges til ham, da dette etter forholdene ville være åpenbart urimelig, jfr. skiftelovens §50 første ledd.

Fru A har nedlagt denne påstand:

«Boets faste eiendom utlegges den ankende part, fru A for skiftetakst.

Subsidiært: Boets faste eiendom utlegges ikke noen av partene.

I begge tilfelle: Ankemotparten dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for Høyesterett.»

A hevder at lagmannsrettens dom er riktig og resultatet det eneste rimelige. Han erkjenner at spørsmålet rettslig er kommet i en noe annen stilling etter Høyesteretts avgjørelse i Rt-1975-220. Denne var ikke kjent for lagmannsretten da den avsa sin dom. Men han understreker at etter Høyesteretts begrunnelse er det ikke så at en hjemmeværende hustru blir likeprioritert med mannen i relasjon til skiftelovens §50 første ledd bare fordi hun ved sin virksomhet i hjemmet har gjort det mulig for mannen a erverve bolig for familien. Verdien av hustruens innsats må vurderes konkret overfor mannens innsats ved ervervet. Er hans innsats, økonomisk eller på annen måte, vesentlig større enn hustruens, må han anses for å ha brakt eiendommen inn i boet alene. Også i forarbeidene til endringsloven av 22. mai 1970 finnes det støtte for denne oppfatning. I dette tilfelle har lagmannsretten etter umiddelbar bevisførsel funnet at mannens innsats «har vært så omfattende at hustruens bidrag fremstiller seg som forholdsmessig av så liten betydning for innbringelsen at den ikke hindrer mannens innsats fra i dette tilfelle å være den vesentlige...». Når dette legges til grunn, må det også være klart at mannens krav på å få eiendommen utlagt til seg ikke

Side:696

kan settes til side som åpenbart urimelig etter lovens §50 første ledd. Om hustruen skulle få medhold i at hun er likeberettiget med ham i relasjon til lovens §50 første ledd, så vil hans krav på å få den utlagt til seg likevel måtte tas til følge, og da med hjemmel i paragrafens tredje ledd. Å bruke denne bestemmelsen til fordel for hustruen kan det under ingen omstendighet bli tale om når hensyn tas til størrelsen av hver enkelts innsats.

A har nedlagt slik påstand: «1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Begge parter har gitt forklaring ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Under dette kom det ikke frem noe nytt av betydning bortsett fra at mannen nå for første gang gav uttrykk for at han av oppsparte midler hadde betalt kr. 10 000 mer for eiendommen enn de kr. 40.000 som tidligere har vært oppgitt som kjøpesum. Til støtte for dette er fremlagt pristakst av 18. mars 1957 hvoretter høyeste lovlige pris var kr. 50.500. Angivelig var det etter ønske fra selgeren at de kr. 10.000 ble holdt utenfor overdragelsesdokumentene.

Riktigheten av den nye opplysning er bestridt fra hustruens side, og det har ikke lykkes å skaffe noen dokumentasjon for den. Under disse omstendigheter finner jeg ikke å kunne bygge på at det ble betalt mer enn kr. 40.000 for eiendommen slik som forutsatt av skifteretten og lagmannsretten.

Jeg er kommet til et annet resultat enn skifteretten og lagmannsretten.

Sakens hovedspørsmål gjelder hvilken betydning arbeid i hjemmet har ved vurderingen etter sklftelovens §50 første ledd av hvem som skal anses for fullt ut eller for det vesentlige å ha brakt eiendommen inn i fellesboet. For så vidt legger jeg til grunn den rettsoppfatning som førstvoterende med tilslutning av to andre dommere bygde på i Rt-1975-220. Etter en utførlig gjennomgåelse av tidligere rettspraksis og forarbeidene til den tidligere nevnte lovrevisjon av 22. mai 1970 uttalte han om dette spørsmål:

«Etter dette mener jeg at skiftelovens §50 første ledd må forstås slik at også arbeid i hjemmet kommer i betraktning ved avgjørelsen av om en ektefelle alene eller for det vesentlige har innbrakt en boligeiendom. Men ikke enhver innsats i hjemmet vil her være relevant. Det må vurderes konkret om den hjemmearbeidende etter arten og omfanget av innsatsen må sies å ha medvirket til anskaffelsen av boligen. I det foreliggende tilfelle mener jeg at den konkrete vurdering må falle ut til hustruens fordel.»

Om saksforholdet i den nettopp nevnte sak uttalte førstvoterende videre:

«Jeg legger da vekt på at ingen av ektefellene hadde formue da de giftet seg. Eiendommen er anskaffet under ekteskapet, og anskaffelsen er ikke for noen del skjedd ved arv, gave eller

Side:697

annen tilfeldig atkomst. Ektefellene var enige om anskaffelsen av egen bolig for familien, og den var familiens bolig inntil ekteskapet gikk i stykker. Anskaffelsen har skjedd ved mannens arbeidsinntekt og hans direkte innsats under byggingen, men hustruen hadde for sin del dagen fullt opptatt med stell av hus og tre små barn. Jeg ser det slik at det er dette som har gjort det mulig for mannen å legge så meget arbeid i byggingen. Når ektefellene praktiserer en slik arbeidsdeling, fører den med seg at hustruen har vært avskåret både fra inntektsgivende arbeid og fra synderlig fysisk deltakelse i byggevirksomheten. Men ved sin innsats må hustruen sies å ha bidradd til at familien fikk egen bolig, og rettslig sett finner jeg det ikke riktig å anse denne innsats som uvesentlig i relasjon til mannens innsats når det gjelder innbringelse av eiendommen.»

I det tilfelle vi nå har for oss, er saksforholdet temmelig parallelt. Når det gjelder hustruens innsats og betydningen av den, er det så vidt jeg kan se ingen forskjell som gjør hennes stilling svakere enn i saken fra 1975. Mannens innsats var i vår sak betydelig - jeg nøyer meg for så vidt med å vise til lagmannsrettens dom. Men det var den også i den nettopp nevnte sak, om enn på en noe annen måte. Etter en samlet vurdering finner jeg det naturlig at resultatet må bli det samme i de to saker for så vidt angår spørsmålet om hvem skal anses for å ha brakt eiendommen inn i boet: Den må anses brakt inn av begge ektefeller i fellesskap.

Når dette er situasjonen, vil eiendommen ikke kunne utlegges til noen enkelt av partene med mindre vilkårene er til stede etter skiftelovens §50 tredje ledd; sterke grunner må tale for det, og det må ikke være rimelig grunn for den annen ektefelle til å sette seg imot det. Om denne bestemmelse heter det på side 30 i Ot. prp. nr. 66 (1968-69) at den er ment som en snever unntaksregel med sikte på å hindre åpenbart urimelige resultater. I den foreliggende sak er det etter min mening ikke plass til å bruke den til fordel for noen av partene. Jeg viser atter til Høyesteretts begrunnelse i Rt-1975-220, og tilføyer at hustruens krav der ble forkastet til tross for at hun i forbindelse med samlivsbruddet hadde vært utsatt for alvorlige overgrep fra mannens side. I vår sak er det intet grunnlag for å bygge på at samlivsbruddet kan belastes den ene part mer enn den annen.

Etter dette blir det mitt resultat at dom må gis i samsvar med den ankende parts subsidiære påstand.

Ingen av partene har helt ut fått medhold, og saksomkostninger for Høyesterett bør ikke tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Boets faste eiendom utlegges ikke noen av partene.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Side:698

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Domerne Bølviken, Røstad og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av Skifterettens kjennelse (dommerfullmektig Richard A. Bromander):

Partene ble gift 29/10-1955, og det er tre barn i ekteskapet, hvorav den eldste er født i 1956 og den yngste i 1962. I slutten av 1972 kom det till brud mellom ektefellene, og de ble separert den 10. mai 1973 i medhold av ekteskapsl. §42 annet ledd. Fru A. ble tilkjent foreldremyndigheten over barna, og hun fikk også boretten till den felles bolig i X.

Felleseiets eiendom ble ervervet i 1957 for kr. 40.000-. Oppgjøret ble ordnet ved at kjøperen overtok lån på eiendommen for kr. 18.000,-, mens kr. 10.000,- ble betalt kontant og de resterende kr. 12.000,- ble stående med pant i huset. Pantelånet skulle nedbetales innen 15 år fra skjøtets utsedelse. - - -

Retten bemerker inledningsvis at tvisten reiser følgende spørsmål: Hvorvidt en av ektefellene har rett til å få utlagt eiendommen til seg fordi den er bragt inn i felleseiet av vedkommende, jfr. skiftel. §50, 1. ledd, og dernest spørsmål om den annen likevel kan kreve huset utlagt til seg i medhold av skiftel. §50 tredje ledd.

Begge parter har anført at arbeitet med å fullføre huset og opparbeidelsen av eiendommen skal tilegges vekt ved avgjørelsen av spørsmålet om hvem som har innbragt eiendommen. Det skal her presiseres at på dette punkt må det kun ses på hva hver har bidratt med for å erverve eiendommen. Det senere fullføringsarbeid er irrelevant i denne sammenheng.

Av ektefellene er det bare saksøker som var i lønnet arbeid på den tid eiendommen ble ervervet. Det er også hevdet at hans inntekter var gode. Saksøkte har på sin side ikke hevdet å ha bidratt med penger for å erverve eiendommen, i det hun heller ikke bragte med seg midler inn i ekteskapet.

Retten legger derfor til grunn at kontantsummen alene ble tilveiebragt gjennom mannens lønnende arbeid. Det må også legges til grunn at nedbetalingen skjedde med penger, tjent av saksøker.

Saksøker har understreket at skjøtet er utstedt i hans navn. Retten vil ikke la denne formalitet få selvstendig betydning, da det nødvendigvis ikke behøver gi det riktige billede av situasjonen ved kun å se på hvem som har undertegnet de nødnendige dokumenter. I dagens samfunn er det fortsatt slik at det normalt er mannen som ordner med formalitetene. Retten vil i denne forbindelse også vise til Rt-1956-264.

Avgjørende for spørsmålet om hvem som har bragt eiendommen inn i felleseiet blir så hvilken vikt vekt saksøktes arbeid i hjemmet skal tilleges.

Rettspraksis har som utgangspunkt ikke villet tillege hustruens arbeid i hjemmet relevans dersom arbeidet ikke kan sies å ha vært en direkte årsak til at ervervet ble muliggjort. Det alminnelig husarbeid, med stell av hjem og barn, er av rettspraksis ikke ansett som relevant. Rettspraksis har først og fremst sett på hvem som har ervervet midlene. At hustruens dyktighet i hjemmet har muliggjort mannens

Side:699

inntekt er irrelevant. Dette fremgår klart av Rt-1949-9, Rt-1950-55 og RG-1954-419. I de tilfelle hvor hustruens arbeid er tillagt vekt har hun deltatt i det administrative og manuelle arbeid, jfr. bl.a. RG-1954-419.

Saksøkte har kun vist til at hun har arbeidet i hjemmet, og hevder at dette må likestilles med mannens lønnede arbeid ved avgjørelsen av foreliggende spørsmål. Det er ikke blitt påstått at saksøkte har ydet noe ut over det alminnelige husarbeid og som kan tillegges relevans etter de retningslinjer rettspraksis har trukket opp. Heller ikke fremgår det av anførslene at hun har ydet rettslig relevant arbeid for å erverve eiendommen. Retten legger derfor til grunn at hun overhodet ikke har bidratt med slikt arbeid. Eiendommen er derfor fullt ut innbragt av saksøker.

Saksøkte har også anført at hun må utlegges eiendommen i medhold av skiftel. §50 tredje ledd. Denne bestemmelse krever at sterke grunner må tale for denne løsning, og at den annen ektefelle ikke har rimelig grunn til å motsette seg det.

Det er saksøkte som har bruksretten til huset. Saksøkte har vist til det utilfredsstillende i at bruksrett og eiendomsrett er på forskjellige hender. Retten er enig i at det er en praktisk uheldig løsning at eierog bruksrett ikke innehas av samme person. På den annen side må det antas at bruksretten neppe er ment å skulle være evigvarende. Separasjonsdommen tar ikke stilling til dette spørsmål, men i denne henseende er det naturlig å se bruksretten i sammenheng med at saksøkte har foreldremyndigheten over fellesbarna. Det er dette som begrunner hennes bruksrett, og denne kan ikke antas å være ment å skulle vare stort lenger enn barna blir boende hjemme. Det yngste av barna er i dag 12 år. Det må påregnes at det vil bli boende hjemme 10-15 år til.

Mellom ektefellene har det utviklet seg et skarpt motsetningsforhold, og mulighetene for nye kontroverser vil være til stede dersom eier- og bruksretten adskilles idet forholdet vil bli omtrent som et ordinært leieforhold. Men det må kunne forventes av ektefellene at de klarer å finne frem til en praktisk løsning på sitt mellomværende som reduserer faren for sammenstøt.

Retten finner at det faktum at saksøkte er tilkjent bruksretten ikke er en så sterk grunn at den alene begrunner en fravikelse av hovedregelen i skiftel. §50 første ledd. Det er neppe lovgivers intensjon at bruksretten skal være utslagsgivende for dette spørsmål da avgjørelsen av bruksrettspørsmålet ellers ville innebære en avgjørelse av hvem som skal få eiendommen utlagt til seg.

Saksøkte har også anført at hun deltok i utbedringsarbeidet på eiendommen. Dette arbeide kan ikke sies å innebære en sterk begrunnelse for at hun utlegges eiendommen, jfr. de strenge krav som er satt i skiftel. §50 tredje ledd.

Det er fra begge parters side sterkt prosedert på at den annen var skyld i ekteskapsbruddet. Retten finner ingen grunn til å gå nærmere inn på dette forhold.

Av stor vekt ved avgjørelsen av om det foreligger sterke grunner for at saksøkte utlegges eiendommen etter skiftel. §50 tredje ledd må være om hun har et særskilt sterkt behov for at eiendommen utlegges henne.

Side:700

Det fremgår av utvekslingen av prosesskriv at hun har knyttet forbindelse til en annen mann. Det må derfor antas at mulighetene for at hun senere kan få et nytt sted å bo er til stede. Hun har således ikke i denne henseende et særskilt stort behov for å utlegges eiendommen.

Retten finner etter dette at det ikke foreligger så sterke grunner som kan føre til at lovens utgangspunkt fravikes. Det er da unødvendig å gå inn på de forhold som kunne tale for at saksøker har rimelig grunn til å motsette seg at huset utlegges saksøkte.

- - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne M. Lund, Oskar Hordnes og ekstraordinær dommer, byfogd T. Gjessing):

Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som skifteretten.

Det er opplyst under ankeforhandlingen og lagmannsretten legger til grunn at huset som er på 11/2 etasje, var uferdig da det ble ervervet i 1957, idet 2. etasje ikke var innredet. Det var ikke opparbeidet kjørbar adkomst til hovedvei og terrenget rundt huset var ikke opparbeidet. Ektefellene hadde ikke midler til dekning av kjøpesummen, og denne ble ordnet på den måte som er angitt i skifterettens kjennelse, med den tilføyelse at kontantbeløpet kr. 10.000,- ble skaffet til veie ved banklån med 2. prioritet i eiendommen.

Lagmannsretten legger til grunn at avdrag og renter, ihvertfall frem til bruddet mellom ektefellene, ble betalt av ankemotparten og at midlene skrev seg fra hans vanlige lønnsinntekt men også fra overtidsarbeid som han fant det nødvendig å ta for å kunne svare sine forpliktelser med hensyn til den faste eiendom. Lånene på huset er i tidens løp nedbetalt på denne måte fra ialt kr. 40.000,- til ca. kr. 12.500,-.

Innredningen av 2. etasjen har ankemotparten foretatt selv med hjelp av en eldre mann. Likeledes har ankemotparten vært den drivende kraft ved opparbeidelse av veien. De øvrige oppsittere som var interessert i kjørbar adkomst til hovedvei, var eldre folk, og det vesentlige av arbeidet falt derfor på A. Det er angitt at den samlede veilengde er 680 meter, og at ankemotparten, foruten å delta i hele anlegget, alene opparbeidet ca. 150 meter nærmest hans egen eiendom.

Hertil kommer at området rundt huset av ankemotparten alene er opparbeidet til hage og plen.

Det er på det rene at hustruen ikke har deltatt i noe av dette arbeid. Hennes arbeid har vært stell av hjem og barn.

Det har vært et vesentlig punkt under ankeforhandlingen om hustruens arbeid i hjemmet skal tillegges vekt ved avgjørelsen av hvem som har innbragt en fast eiendom i boet, jfr. skiftelovens §50 første ledd. Det hevdes av den ankende part at forarbeidene til endringsloven av 22.5.1970 må forståes derhen at det skal tas hensyn til slik innsats ved vurderingen, og det er i denne forbindelse vist til Justiskomiteens uttalelser og videre til en artikkel av advokat Torjus Gard i «Lov og Rett» nr. 10 for 1974 og en artikkel av universitetslektor Arvid M. Pedersen i «Jussens venner» Bind IX - Hefte 4/5 - for 1974. Med de samme henvisninger har vært drøftet hvilken betydning det skal tillegges at §50 første ledd ved lovendringen fikk tilføyelsen «for det vesentlige».

Side:701

Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet om hvorvidt hustrvens arbeid i hjemmet skal tillegges betydning ved avgjørelsen av hvem som har bragt inn den faste eiendom. Lagmannsretten antar at også begge parters innsats etter at selve ervervelsen fant sted i dette tilfelle må telle med ved vurderingen jfr. Rt-1966-874 og finner det godtgjort at mannens innsats har vært så omfattende at hustruens bidrag fremstiller seg som forholdsmessig av så liten betydning for innbringelsen at den ikke hindrer mannens innsats fra i dette tilfelle å være den vesentlige. Retten legger i denne forbindelse vekt på at ankemotparten en rekke år påtok seg alt det overtidsarbeid han kunne få for å kunne svare renter og avdrag, slik at han uaktet lang avstand fra hjem og arbeidssted, ofte arbeidet til langt på kvelden for å klare forpliktelsene, og videre på det store arbeid som han i fritiden har utført for å få hus, eiendom og veg ferdig. Lagmannsretten er oppmerksom på hva det er uttalt i Justiskomiteens Innst. (1969-70) side 15-16 og forstår denne slik at avveiningen under enhver omstendighet må skje etter en konkret vurdering.

Lagmannsretten finner ikke at de grunner hustruen har anført kan føre til at det vil være åpenbart urimelig at ankemotparten får overta eiendommen. Det er opplyst at den eldste av barna er nær 19 år og arbeider i Y og om ikke lenge skal gjøre militærtjeneste. Den annen som er nær 17 år, går på handelsskole i V. Det er ikke klart hvor disse 2 kommer til å få sitt fremtidige yrke. Den tredje er snart 13 år og skal begynne på ungdomsskolen. Hustruen selv utdanner seg til hjelpepleier og det er mulig at hun kommer til å ha sitt arbeid i Y. Noen umiddelbar fare for at hun skal måtte flytte synes ikke å foreligge, ihvertfall ikke så lenge den yngste av barna går på skole og alle bor hjemme. Hverken boretten eller det påberopte dårlige forhold mellom partene kan tillegges den betydning at hustruen av den grunn kan påberope seg åpenbar urimelighet.

Det skal forøvrig bemerkes at det av hustruen påberopte ikke kan henføres under sterke grunner og gi henne noen hjemmel for å kreve eiendommen utlagt på seg etter §50 tredje ledd. - - -

Side:702