Rt-1978-1099
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1978-09-28 |
| Publisert: | Rt-1978-1099 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 137/1978 |
| Parter: | Statsadvokat Jostein Erstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Lorentzen, Andreas Endresen, Bølviken, Røstad, justitiarius Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, §24, Straffeloven (1902) §62, §31, Veitrafikkloven (1965) |
Dommer Lorentzen: Tønsberg byrett avsa 12. juni 1978 dom med denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1924, dømmes for overtredelse av vegtrafikklovens §31, 1. og annet ledd, jfr. §22 annet ledd, og samme lovs §31 første ledd, jfr. §24 første ledd, 1. punktum, sammenholdt med straffelovens §62 første ledd, til fengsel i 6 - seks - måneder.
Saksomkostninger ilegges ikke.»
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til domsgrunnene.
Domfelte har påanket byrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og straffutmålingen. Domfelte mener at det er lagt til grunn en for streng aktsomhetsnorm når byretten har funnet at han måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av hans kjøring. At han kjørte bil til tross for at han ikke hadde førerkort, kan ikke være tilstrekkelig. Det var ikke andre omstendigheter i forbindelse med kjøringen som kunne foranledige etterforskning. At domfelte etter avsluttet kjøring ble sittende i bilen og drakk øl, kunne ikke føre til etterforskning på grunn av den forutgående kjøring.
Subsidiært hevder domfelte at straffen er satt altfor høyt. Han er alkoholiker, men gikk inn for å bekjempe denne sykdom. Han «sprakk» ved angjeldende anledning, men det var i tilfelle bare en formell overtredelse at han oppholdt seg i bilen mens han drakk. Det må videre legges vekt på at domfelte i tiden mellom den aktuelle overtredelse og pådømmelsen har sont en lengre fengselsstraff for promillekjøring. Det fører til en ekstra belastning for ham at han ikke har fått gjort opp for det siste forhold i sammenheng med soningen av den forrige dom.
Aktor hevder at byrettens dom er riktig. Ved Høyesteretts kjennelse i Rt-1965-14 er det slått fast at etterfølgende alkoholnytelse kan straffes selv om det ikke er noe å si på kjøringen. Aktor har videre vist til Rt-1975-476.
Aktor har videre fremholdt at domfelte 6 ganger er dømt for promillekjøring, og at etterfølgende alkoholnytelse bør straffes like strengt som promillekjøring.
Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen må tas til følge.
Byretten har bygd på at det ikke var noe ved selve kjøringen og manøvreringen av bilen som kunne sette domfelte på den tanke at det skulle bli politietterforskning på grunn av kjøringen. Retten har lagt til grunn at den omstendighet at domfelte ble sittende i den parkerte bil med motoren i gang og drakk øl, kunne føre til mistanke
Side:1100
om promillekjøring og at domfelte måtte forstå at dette kunne føre til politietterforskning. Byrettens domsgrunner gir ingen opplysning om at forholdene var slik at domfelte hadde grunn til å tro at folk som så ham komme kjørende med bilen, også ville se at han satte seg til å drikke i bilen.
Vegtrafikklovens §22 annet ledd er rettet mot den som nyter alkohol etter kjøringen når forholdene er slik at han må forstå at det kan bli politietterforskning på grunn av kjøringen. Den som setter seg til å drikke alkohol i førersetet på en bil som er parkert i en bygate, må regne med at forholdet kan bli meldt til politiet. Men etterforskning på et slikt grunnlag vil vel i første rekke ta sikte på å hindre at vedkommende kjører etter drikkingen, eller på å bringe på det rene om slik etterfølgende kjøring har funnet sted. Jeg finner det ikke naturlig å se en slik etterforskning på grunn av drikkingen som en etterforskning på grunn av en eventuell forutgående kjøring. Det foreliggende tilfelle står derfor ikke i samme stilling som når en person begynner å drikke etter at han må være klar over at det foreligger mistanke om promillekjøring, slik som tilfellet var i den sak som er referert i Rt-1965-14.
Byrettens domfellelse for overtredelse av vegtrafikklovens §22 annet ledd bygger etter min mening på en uriktig forståelse av rekkevidden av denne bestemmelse. Byrettens dom med hovedforhandling må oppheves på dette punkt.
A ble også dømt for å ha overtrådt vegtrafikklovens §24 første ledds første punktum ved at han kjørte sin bil fra Sandefjord til Tønsberg uten å ha gyldig førerkort. Etter at han i 1950-årene ble fratatt førerkortet, er han dømt 6 ganger for promillekjøring og flere ganger også for at kjøringen ble foretatt uten førerkort. Av den grunn antar jeg at det bør reageres med ubetinget fengselsstraff for overtredelsen av §24. Etter omstendighetene finner jeg at straffen passende kan settes til fengsel i 30 dager.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. A, født xx.xx.1924, dømmes for overtredelse av vegtrafikklovens §31 første ledd, jfr. §24 første ledd første punktum, til en straff av fengsel i 30 - tretti - dager.
2. Byrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er dømt etter tiltalens post I, overtredelse av vegtrafikklovens §31, jfr. §22 annet ledd.
Dommer Andreas Endresen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Bølviken, Røstad og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av byrettens dom (sorenskriver Leif Fjeld med domsmenn):
A, født xx.xx.1924, - - -er uføretrygdet - - -. Han er i årene 1951-1972 domfelt 14 ganger og ytterligere 30.3.1977, hvorav i alt 7 ganger for promillekjøring. Den ene dommen skal ha omfattet 8 tilfelle av kjøring i påvirket tilstand. Han har ikke hatt førerkort siden 1951. Ved dommen av 30.3.1977
Side:1101
ble han dømt for promillekjøring og kjøring uten førerkort til fengsel i 6 måneder. Han ble løslatt 27. april d.å. med en resttid på 7 uker.
Politimesteren i Tønsberg har 25. april 1978 satt ham under tiltale ved Tønsberg byrett for forseelse mot
I. Vegtrafikklovens §31, I. og annet ledd, Jr. §22 annet ledd - - - ved at han den 19.12.1977 etter å ha kjørt fra Sandefjord til Tønsberg uten førerkort og ha hensatt personbil LY 20849 i Tønsberg med motoren i gang, drakk 7 stk. 1/2-flasker eksportøl.
II. Vegtrafikkloven av 18.6.1965 §31 første ledd, jfr. §24 første ledd, 1. punktum, om at den som skal føre motorvogn må ha gyldig førerkort for vedkommende gruppe av motorvogner, ved at han til tid og på sted som under I nevnt kjørte den der nevnte motorvogn uten å ha gyldig førerkort. - - -
Retten legger til grunn at tiltalte etter å ha reist til Sandefjord for å hente bilen hos sin tidligere ektefelle, kjørte med denne fra Sandefjord til Tønsberg. Ved Sem kjøpte han 3 kasser med øl - eksport- og juleøl - som han satte i bilen. Han kjørte videre til Kaptein Hoffs Allé i Tønsberg og drakk der i bilen med motoren i gang 7 1/2-flasker eksportøl. Han hadde motoren i gang for å holde varmen i bilen. Etter å ha drukket ølet, forlot tiltalte bilen og gikk til - - -for å få en til å kjøre bilen dit. Mens han var borte kom politiet tilstede idet en dame som hadde observert en bil med motoren i gang, hadde tatt nøkkelen ut av tenningslåsen og levert den til politiet. Da tiltalte kom tilbake til bilen med en «sjåfør», var politiet således kommet og tiltalte ble fremstillet for blodprøve. Analyseresultatet viste 1,42 promille alkohol i middelverdi.
Det er ikke fremkommet noe som viser at kjøringen har vært usedvanlig eller at tiltalte har vært observert under kjøringen fra Sandefjord til Tønsberg. Det er således overhodet intet ved selve kjøringen og manøvreringen av bilen som kunne sette tiltalte på den tanke at det skulle bli politietterforskning på grunn av kjøringen.
Imidlertid har Høyesterett fastslått at forbudet mot å nyte alkohol i de første 6 timer etter kjøringen ikke bare omfatter de tilfelle hvor kjøringen har gitt seg ytre utslag som kan føre til politietterforskning, men også hvor det er selve den omstendighet at vedkommende har kjørt som kan føre til slik etterforskning, særlig da på grunn av mistanke om påvirkning av alkohol under kjøringen. I dom inntatt i Rt-1965-14-15 uttaler førstvoterende således følgende: «Selv om uttrykksmåten i motivene ikke på alle punkter er helt klar, kan jeg ikke se at de gir noe holdepunkt for at det skulle ha vært meningen å holde utenfor nettopp de sentrale tilfelle hvor føreren forstår eller må forstå at det kan bli etterforskning mot ham som mistenkt for kjøring under påvirkning av alkohol - uten hensyn til om han også kan mistenkes for noen annen straffbar overtredelse av gjeldende bestemmelser om kjøring av motorvogn.»
Det er riktig som påpekt av forsvareren, at det for fellelse etter vegtrafikklovens §22, annet ledd, kreves en kvalifisert uaktsomhet idet det ikke er tilstrekkelig at han «burde» ha forstått at det kunne bli politietterforskning. I dette tilfelle har tiltalte etter å ha kjøpt 3 kasser øl, sittet i bilen med motoren i gang, og gitt seg til å drikke øl. Retten finner at de foreliggende omstendigheter var slike at tiltalte selv om han ikke har forstått at det kunne bli politietterforskning, ingen unnskyldning hadde for sin manglende forståelse.
Side:1102
Retten finner etter dette at tiltalte må bli å dømme etter tiltalebeslutningen for forseelse mot de bestemmelser som der er nevnt idet de subjektive betingelser for domfellelse også finnes å foreligge.
Straffen settes til fengsel i 6 måneder. Ved straffutmålingen er hensyn tatt til straffelovens §62 første ledd. Som straffskjerpende omstendighet er ellers satt hen til tidligere dommer for overtredelser av vegtrafikkloven. Tiltalte er senest i 1977 dømt til fengsel i 6 måneder for kjøring i alkoholpåvirket tilstand uten førerkort. I formildende retning er hensyn tatt til at tiltalte har en resttid på 7 uker etter den siste dom. Tiltalte har alvorlige alkoholproblemer som han ikke mestrer. Det er en fortvilet menneskelig situasjon uten at retten kan la dette forhold influere på straffutmålingen.