Rt-1978-1428
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1978-12-01 |
| Publisert: | Rt-1978-1428 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 189B/1978 |
| Parter: | Statsadvokat Hans Holen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ola Jakob Bae). |
| Forfatter: | Røstad, Løchen, Holmøy, Michelsen, Mellbye |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §228, Straffeprosessloven (1887) §377, §196, §53 |
Dommer Røstad: Etter statsadvokatens ordre utferdiget politimesteren i Oslo 24. mai 1978 forelegg mot A, født xx.xx.1938. Han ble forelagt en bot på kr. 1000, subsidiært fengsel i 15 dager, for forbrytelse mot straffelovens §228 første ledd. Grunnlaget for forelegget var at A «torsdag 19. januar 1978 om kvelden i sin leilighet i - - -vn. i Oslo, tildelte sin sønn B, født xx.xx.1965, flere slag med flat hånd i ansiktet slik at sønnen ble påført en bloduttredelse rundt venstre øye og for øvrig følte seg kvalm og slapp, eller å ha medvirket hertil».
A vedtok ikke forelegget, og saken ble - etter statsadvokatens anmodning - oversendt Oslo byrett til pådømmelse etter straffeprosesslovens §377 fjerde ledd.
Ved Oslo byretts dom av 6. oktober 1978 ble tiltalte frifunnet på grunnlag av bestemmelsen i straffelovens §228 tredje ledd om gjengjeldelse etter provokasjon.
Saksforholdet og tiltaltes personlige forhold fremgår av byrettens dom.
Statsadvokatene i Eidsivating har påanket dommen på grunn av uriktig lovanvendelse og feil i saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner. I anken over lovanvendelsen er anført at byrettens lovforståelse er uriktig når den har lagt til grunn at provokasjonen i dette tilfelle kan lede til frifinnelse. Det er fremholdt at fornærmede på handlingstidspunktet var en gutt på 12 år og 4 måneder, og at den provoserende handling i dette tilfelle var en ærekrenkelse. Det er videre pekt på at legemsfornærmelsen var av ganske kvalifisert art, idet gutten ble påført bloduttredelse rundt venstre øye og at han for øvrig følte seg slapp og kvalm.
Side:1429
Begrunnelsen for angrepet på rettsanvendelsen viser at anken i første rekke gjelder forståelsen og anvendelsen av en lovbestemmelse under straffespørsmålet, nemlig frifinnelsen på grunn av provokasjonsbestemmelsen. Denne ankesak står således i lignende stilling som ankesak i Rt-1965-779. Tilsvarende synspunkt er også lagt til grunn i Rt-1964-122 ved anke angående straffbortfallsregelen i straffelovens §196.
Jeg finner at anken må tas til følge.
Retten har funnet det bevist at tiltalte har forholdt seg som beskrevet i forelegget, og at han måtte anses skyldig i legemsfornærmelse etter straffelovens §228 første ledd. Retten fant således at forholdet ikke kunne anses som en rettmessig refselse fra foreldre til barn i oppdragerøyemed. Under henvisning til at legemsfornærmelsen ble ansett å være en gjengjeldelse av ærekrenkelse fra sønnen, fant retten at tiltaltes forhold burde lates straffritt. Retten gav ikke noen nærmere begrunnelse for avgjørelsen om straffrihet.
Jeg er enig med byretten i at sønnens forutgående atferd etter omstendighetene må anses som en ærekrenkelse i lovens forstand, når man ser hen til guttens alder og til hans forståelse av den krenkende karakter av utsagnet.
Jeg kan imidlertid ikke være enig med byretten i at farens voldsutøvelse som gjengjeldelse av sønnens ærekrenkelse kan lede til straffrihet. Jeg anser nemlig farens gjengjeldelse som uforholdsmessig grov i forhold til sønnens krenkelse. Jeg har da sett hen til at faren - som svar på en krenkende uttalelse - har tildelt sin mindreårige sønn en ikke ubetydelig legemsfornærmelse. Byretten har således fremholdt at faren «ga sønnen noen skikkelige ørefiker», som hadde følger som anført i forelegget. Overfor en slik atferd kan det - etter min oppfatning - ikke være rom for straffrihet.
Byrettens domsgrunner gir etter min mening Høyesterett tilstrekkelig grunn for å foreta straffutmåling. Jeg antar at straffen kan settes i samsvar med den påstand som aktor nedla i byretten, en bot på kr. 500. Den subsidiære fengselsstraff settes til fengsel i 10 dager.
Tiltaltes forbrytelse er begått i prøvetiden etter en betinget reaksjon. Ved dom av 24. september 1976 var han for promillekjøring ilagt ubetinget fengsel i 21 dager - en straff som ble gjort betinget ved benådning etter kgl. resolusjon av 9. september 1977. Denne betingede reaksjon bør fortsatt bli stående, jfr. straffelovens §53 nr. 2 b, slik det også ble forholdt ved dom som ble avsagt mot domfelte ved Oslo byrett 12. januar 1977.
Jeg stemmer etter dette for denne
dom:
A født xx.xx.1938 dømmes for forbrytelse mot straffelovens §228 første ledd til en bot til statskassen på 500 - fem hundre - kroner, subsidiært 10 - ti - dagers fengsel, jfr. straffe lovens §53 nr. 2 b.
Dommer Løchen: Jeg er enig med førstvoterende.
Side:1430
Dommerne Holmøy, Michelsen og Mellbye: Likeså.
Av byrettens dom (dommer Anders Melteig med domsmenn:
Tiltalte, A, født xx.xx.1938. - - -
Da han i 1967 ble skilt etter å ha vært gift siden 6. mars 1965, ble moren tilkjent foreldremyndigheten over sønnen. Etter morens anmodning og barnevernsnemdas mellomkomst flyttet imidlertid sønnen i en alder av ca. 9 år like før jul 1974 til ham, fordi moren (som etter ekteskapet med ham giftet seg, men etter ny ekteskapsoppløsning da var forlovet med en ny mann) ikke greide oppdragelsen av sønnen, som nå på mange måter hadde vist seg vanskelig. I den første tiden, mens han bodde alene med sønnen på Grünerløkka, gikk det godt, men etterhvert viste gutten seg vanskelig også hos ham og det ble klager over slåssing og nasking fra naboskap og skole.
Etterat han hadde flyttet med sønnen til ny leilighet på - - -og også fått en venninne i huset, ble vanskelighetene stadig større. Når han forsøkte å irettesette sønnen, truet sønnen ham bare med en lærerinne, som sønnen var blitt fortrolig med og som hadde sagt ham at han bare kunne henvende seg til henne, hvis faren gjorde ham noe. Da sønnen en kveld før han skulle reise på en skoletur, sa at han hadde fått undertrøyer til reisen, fordi faren ikke skaffet ham nødvendige klær, sprakk det for ham, slik at han spratt opp og ga sønnen noen skikkelige ørefiker. Han mener imidlertid at det var moren, som fikk sønnen til å anmelde forholdet til politiet, ikke for å beskytte sønnen - hennes forlovede har tidligere gitt sønnen juling og sønnen har også fått ørefiker av en lærer - men for å få grunnlag for at sønnen skulle flytte tilbake til henne.
Retten finner bevist - også ved tiltaltes og morens forsåvidt sammenfallende forklaring - at tiltalte har forholdt seg som beskrevet i forelegget, men finner også bevist at han ga sønnen ørefikene, fordi sønnen hadde såret ham med å si at faren ikke skaffet sønnen klær, og at dette var et usant utsagn.
Tiltalte er etter dette i og for seg skyldig i legemskrenkelse etter strl. §228 første ledd, idet forholdet ikke kan anses som en slik refselse fra foreldre til barn i oppdragerøyemed, som etter en mere generell rettsstrids-reservasjon, jfr. Johs. Andenæs: Alminnelig strafferett (2. rev. utg.) side 161, går klar av strl. §228 første ledd, uansett om den går inn under selve beskrivelsen.
Sønnens usanne utsagn om at faren ikke skaffet ham klær må imidlertid anses som en æreskrenkelse, som uansett at sønnen for sitt vedkommende var strafferettslig utilregnelig bringer strl. §228 tredje ledd til anvendelse, jfr. Johs. Andenæs: Spesiell strafferett (1964) side 22.
Retten finner etter dette at tiltaltes forhold bør lates straffri og at tiltalte således blir å frifinne.
Dommen er enstemmig. - - -