Rt-1978-432

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1978-04-15
Publisert:	Rt-1978-432
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 62/1978
Parter:	Forsikrings-Aksjeselskapet Storebrand (advokat Kjell Folkvard Evensen - til prøve) mot Rune Finstad (høyesterettsadvokat Bengt Beverfelt).
Forfatter:	Stabel, Schweigaard Selmer, Løchen, Christiansen, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §7, Straffeloven (1902) §239, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902), §12, Bilansvarslova (1961), Veitrafikkloven (1965) §22, §3

STRAFFELOVENSIKRL. §19
         

Dommer Stabel: Første nyttårsdag 1971 ca. kl. 1230 kom Rune Finstad, født xx.xx.1952, og hans 17 år gamle forlovede, Ellen Elisabeth Johansen, alvorlig til skade ved en bilulykke da bilen de var passasjerer i, kjørte mot et tre. Bilens fører, Trond Hedemark, ble også skadet, blant annet ved hjernerystelse. På grunnlag av blodprøve tatt kl. 1510 samme dag ble det konstatert at han var alkoholpåvirket med en promille som ble beregnet til 1,02 i middelverdi. Han ble den 22. oktober 1971 dømt til ett års ubetinget fengsel for uaktsomt drap og promillekjøring.

Ellen Elisabeth Johansen døde dagen etter ulykken som følge av sine skader. Rune Finstad er blitt 100 prosent invalid med blant annet uhelbredelige hjerneskader. Han anla erstatningssak mot bilens ansvarsforsikrer, Forsikrings-Aksjeselskapet Storebrand, men selskapet ble frifunnet ved Oslo byretts dom av 11. mars 1975 med den begrunnelse at skadelidte visste eller måtte vite at bilføreren var alkoholpåvirket, jfr. §7 tredje ledd litra c i bilansvarsloven av 3. februar 1961.

Byrettens dom har denne domsslutning:

«Saksøkte, Forsikringsselskapet Storebrand, frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Rune Finstad anket over dommen til Eidsivating lagmannsrett, som den 7. februar 1977 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Forsikringsselskapet Storebrand dømmes til å betale til Rune Finstad kr. 200 000 - kronertohundretusen 0/100.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker regnet fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Side:433

Saksforholdet og hva som fra hver side ble gjort gjeldende for byretten og lagmannsretten fremgår av de to retters domsgrunner.

Forsikringsselskapet har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom og gjort gjeldende i alt vesentlig det samme som for de tidligere instanser.

Prinsipalt hevder selskapet at lagmannsrettens dom bygger på uriktig bevisbedømmelse og uriktig anvendelse av bilansvarslovens §7 tredje ledd litra c for så vidt retten er kommet til at Rune Finstad ikke visste eller måtte vite at Trond Hedemark var alkoholpåvirket i lovens forstand. Det henvises til den høye promille som ble målt flere timer etter at kjøreturen ble påbegynt og til at de to hadde festet sammen og drukket betydelige kvanta øl utover nyttårskvelden og frem til langt over midnatt. For anvendelse av den nevnte lovbestemmelse er det tilstrekkelig at passasjeren vet eller må vite at bilførerens promille overstiger 0,5; loven taler i denne forbindelse ikke om «beruselse» slik lagmannsretten kan synes å ha gått ut fra. Selskapet har oppsummert sitt syn på spørsmålet derhen at selv om Rune Finstad ikke positivt visste at Trond Hedemark hadde en promille på over 0,5 da kjøreturen tok til, så var det likevel så uaktsomt av ham å gå ut fra noe annet at det ut fra en normal bedømmelse gjør en mulig uvitenhet uforståelig. For så vidt er henvist til Høyesteretts dom av 17. mars 1978 i sak mellom Forsikringsaksjeselskapet Vesta og Astrid Flø. ( Rt-1978-321.) Det foreligger i vår sak ikke slike særlige grunner som etter siste setning i bilansvarslovens §7 gir adgang til å fravike hovedregelen i litra c. Skadens store omfang og tragiske følger ligger utenfor hva loven gir adgang til å trekke inn i vurderingen. Også hva dette spørsmål angår er det henvist til Høyesteretts begrunnelse i Astrid Flø-saken.

Subsidiært hevder selskapet - som tidligere - at Rune Finstad har vist en uaktsomhet som ikke er liten, og at det derfor, om ikke ethvert krav faller bort, i alle fall må foretas en skjønnsmessig nedsettelse av selskapets ansvar med hjemmel i bilansvarslovens §7 første ledd sammenholdt med §19 i straffelovens ikrafttredelseslov som var gjeldende på skadetidspunktet. Herunder må det tas hensyn til blant annet at Rune i sin reduserte tilstand har et relativt lite behov for pengeinntekter i tillegg til den pleie han nå får i foreldrehjemmet med tilskudd fra offentlige trygder. Det eneste alterntiv til slik pleie er overføring til pleiehjem hvor det offentlige bærer alle utgifter. Selskapet be strider ikke at foreldrene i den nåværende situasjon gjør en beundringsverdig innsats som de bør holdes skadesløse for ved hjelp av ansvarsforsikringen så langt denne gjelder og innsatsen ikke er kompensert ved trygdeytelser eller andre offentlige tilskudd. Ut fra bilansvarslovens formål vil det imidlertid være betenkelig å sette erstatningen så høyt at skadelidte legger seg opp en formue som bare kan komme hans arvinger til gode.

Selskapet har nedlagt denne påstand:

«Forsikrings-Aksjeselskapet Storebrand frifinnes.»

Rune Finstad gjør gjeldende at lagmannsrettens dom er riktig i resultatet og begrunnelsen. Hans utgangspunkt er at det i denne sak

Side:434

må vises stor forsiktighet med å konstatere medansvar fra skadelidtes side, fordi man hva saksforholdet angår ikke har noe annet å holde seg til enn forklaringene fra en enkelt person: bilføreren Trond Hedemark. Det er på det rene at han fikk hjernerystelse ved ulykken og sannsynligvis et psykisk sjokk som kan ha gjort seg gjeldende gjennom hele det tidsrom da forklaringene ble gitt. Hans forklaringer gjennom sakens gang er heller ikke overensstemmende på alle punkter og etterlater betydelig tvil om holdbarbeten av den bevisbedømmelse byretten bygde på når en frifant selskapet etter regelen i bilansvarslovens §7 tredje ledd litra c. Blodprøven gir ikke noen sikker indikasjon på graden av alkoholpåvirkning. Analysen lider av en vesentlig mangel i og med at det på grunn av Trond Hedemarks skadede tilstand bare ble tatt én prøve i stedet for to med tidsintervall slik som forskriftene krever. Og selv om man vil forutsette at Trond da kjøreturen begynte, hadde en alkoholpromille svarende til den sakkyndiges beregning, er dette ikke noe bevis for at folk som så og snakket med ham, ville oppfatte ham som alkoholpåvirket. For så vidt er henvist til den statistiske undersøkelse som er nevnt i lagmannsrettens domsgrunner.

Rune Finstad har fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel, og han har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Forsikrings-Aksjeselskapet Storebrand dømmes til å betale sakens omkostninger for det offentlige for byretten, lagmannsretten og for Høyesterett.»

Til bruk for ankesaken er det holdt bevisopptak med avhør av fire vitner: Trond Hedemark, Rune Finstads foreldre og en hjelpepleier som har bistått foreldrene med stellet av Rune etter ulykken. Som nytt bevis er lagt frem av skrift av et lydbåndopptak av samtale mellom Rune Finstad og Trond Hedemark under nyttårsfeiringen. Båndet er ment som støtte for den hypotese at de tre festdeltakerne var på en biltur til Nesodden i løpet av kvelden eller natten. Opptaket gir imidlertid bare små muligheter for å slutte noe om dette og om hvilken betydning denne bilturen i tilfelle skulle ha for avgjørelsen. Saken foreligger etter min oppfatning i alt vesentlig i samme stilling som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, men delvis med en annen begrunnelse.

Når det gjelder sakens hovedspørsmål, om Rune Finstad er avskåret fra å få erstatning på grunn av regelen i bilansvarslovens §7 tredje ledd litra c, ser jeg saken i alt vesentlig på samme måte som lagmannsretten, og kan i store trekk slutte meg til dens begrunnelse. Hva bevisbedømmelsen angår, finner jeg det naturlig å ta utgangspunkt i den omstendighet at det eneste vitne som har kunnet forklare seg om Trond Hedemarks alkoholkonsum nyttårsnatten og om hans oppførsel og fremtreden forut for den fatale kjøretur, er Trond Hedemark selv. Rent generelt ser jeg det slik at forklaringen fra et vitne i denne situasjon nødvendigvis må vurderes i lys av at det han sier vil

Side:435

kunne få betydning for hans egen stilling i et mulig regressøksmål fra forsikringsselskapet i medhold av bilansvarslovens §12. Vitnet vil for så vidt befinne seg i en ubehagelig og vanskelig situasjon. Nå er det riktignok intet som tyder på at Trond Hedemark har latt seg influere av dette da ha gav sine forklaringer i saken, første gang til politiet en måned etter ulykken, dernest under den rettslige forundersøkelse i straffesaken mot ham selv, så under hovedforhandlingen i straffesaken, videre som vitne for lagmannsretten i erstatningssaken og endelig som vitne under bevisopptaket til bruk for Høyesterett. Men disse forklaringene er ikke på alle punkter sammenfallende, noe som for de første forklaringers vedkommende kanskje har sammenheng med en viss sjokktilstand som følge av ulykken og passasjerenes tragiske skjebne, og for de senere muligens med hukommelsessvikt som følge av tidsforløpet. Faktum er iallfall at forklaringene etterlater uklarhet på flere punkter av betydning for hva Rune Finstad på det avgjørende tidspunkt kunne og burde slutte seg til om hans alkoholkonsum og alkoholpåvirkning. Således fremgår det ikke klart hva Rune visste om størrelsen av det ølkvantum Trond hadde kjøpt inn, og heller ikke om det var Rune selv eller hans forlovede som vekket Trond om morgenen og da kunne danne seg et inntrykk av hans tilstand. Sikkert er det derimot etter forklaringene at Rune ikke var vitne til at Trond forsatte å drikke i et lengere eller kortere tidsrom etter at de to andre hadde lagt seg.

Før jeg på denne bakgrunn går videre i drøftelsen av hva Rune «visste eller måtte vita» om alkoholpåvirkningen, jfr. uttrykksmåten i bilansvarslovens §7 tredje ledd litra c, skyter jeg inn at det generelle innhold i denne regel etter at lagmannsrettens dom ble avsagt, er drøftet av Høyesterett i dens foran nevnte dom av 17. mars 1978 i Astrid Flø-saken. Jeg er enig i den oppfatning som førstvoterende der gav uttrykk for med tilslutning fra de andre dommere, nemlig at bestemmelsen ikke krever positiv kunnskap. Det er tilstrekkelig at uvitenheten etter omstendighetene må anses uforståelig.

Ved anvendelsen av denne norm på Rune Finstads forhold finner jeg som tidligere nevnt ikke grunnlag for å fravike lagmannsrettens bevisbedømmelse, og jeg finner det da - på bakgrunn av det vi vet om Runes personlige forutsetninger - ikke mulig å slå fast som uforståelig at han ikke inn så at Trond var alkoholpåvirket under kjøringen. Jeg henviser for så vidt til lagmannsrettens begrunnelse, og peker på at Rune var bare 18 år gammel, han hadde ikke selv førerkort for bil og ikke gjort noe for å få det, og ifølge farens forklaring hadde han liten erfaring med alkohol. Størst vekt legger jeg imidlertid på at det ikke var spørsmål om kjøring umiddelbart etter alkoholfortæring. Rune hadde selv sovet i 45 timer etter at selskapet var avsluttet, kanskje mer, og man må gå ut fra at han regnet med at Trond hadde gjort det samme. Deretter gikk det ytterligere ca. tre timer før kjøreturen ble påbegynt uten at det ble nytt alkohol. Et annet moment er at det ikke er holdepunkt for å bygge på at det var Rune som vekket Trond og snakket med ham da han våknet. Den mulighet står åpen at Rune først så og snakket med Trond etter at denne hadde stått opp og stelt seg. Etter Tronds

Side:436

forklaring under bevisopptaket følte han seg da ikke full. Jeg er enig med lagmannsretten i at dens resultat støttes av den i dommen nevnte statistiske undersøkelse hvoretter ca. 20% av alkoholpåvirkede med en promille 1,6 vil bli erklært edru ved klinisk legeundersøkelse.

Derimot finner jeg ikke å kunne følge lagmannsretten når den er kommet til at Rune var bare lite å legge til last ved sin manglende forståelse av Tronds alkoholpåvirkning og at det derfor ikke er grunnlag for noen nedsettelse av erstatningskravet etter medvirkningsregelen i bilansvarslovens §7 første ledd. Jeg mener det fremgår av hele situasjonen, slik den er beskrevet i lagmannsrettens dom, at det om kvelden og natten hadde funnet sted noe som kan karakteriseres som et drikkelag, og at Rune nok burde ha tenkt seg bedre om før han ble med på kjøreturen såpass kort tid etterpå. Runes uaktsomhet ser jeg som såpass graverende at den bør føre til nedsettelse av erstatningskravet med 30%.

Hva erstatningens størrelse angår, er det enighet mellom partene om at lidt tap frem til i dag kan settes til kr. 140 000, og dette legger jeg til grunn. Det er også enighet om at det ved beregningen av tap i fremtidig inntekt er naturlig å ta utgangspunkt i et beløp på vel kr. 13 000 pr. år som differanse mellom på den ene side Runes nåværende inntekter fra trygdemyndighetene og på den annen side beregnet inntekt hvis skaden ikke var skjedd. Derimot er det uenighet om størrelsen av den kapitaliseringsfaktor som bør legges til grunn. Dette finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på. Etter den tidligere §19 i straffelovens ikrafttredelseslov, som var gjeldende på skadetidspunktet, skal erstatning for tap i fremtidig erverv fastsettes skjønnsmessig ut fra hva retten «etter den utviste skyld og omstendighetene for øvrig finner billig». Ved denne vurdering tar jeg på den ene side hensyn til at Runes pleie i hjemmet, slik den nå foregår, krever en betydelig innsats fra foreldrenes side, både økonomisk og på annen måte, som ikke dekkes av offentlige trygder, og som skadeforsikringen derfor bør være med på å kompensere. På den annen side tar jeg hensyn til at denne situasjon i nærmere eller fjernere fremtid må ventes avløst av en ordning hvor det offentlige i sin helhet påtar seg ansvaret for pleien og utgiftene ved den, slik at Rune fra da av bare i sterkt begrenset utstrekning vil kunne nyttiggjøre seg pengeinntekter. Jeg er blitt stående ved at det i tillegg til en erstatning for lidt tap på kr. 140 000 bør tas utgangspunkt i et beløp på kr. 200 000 som erstatning for tap i fremtidig inntekt, til sammen kr. 340 000. Etter en reduksjon på 30% i medhold av bilansvarslovens §7 første ledd gir dette et beløp på kr. 238 000. Da selskapets ansvar er begrenset til kr. 200 000, vil dommen imidlertid bare kunne gå ut på dette beløp. Konklusjonen må derfor måtte bli stadfestelse av lagmannsrettens dom.

Saken har reist uavklarte spørsmål av prinsipiell karakter. Jeg antar derfor at lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet bør bli stående, og at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Side:437

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Løchen, Christiansen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Haakon Faanes):

- - -

Fra bilføreren Hedemarks side foreligger det endel forklaringer. Hedemark ble 22.10.1971 i Eidsivating lagmannsrett idømt en straff av fengsel i ett år for uaktsomt drap, straffelovens §239 med hensyn til forvoldelsen av Ellen Elisabeth Johansens død, og videre forseelser mot Vegtrafikklovens §3, forvoldelser av skader både for Ellen Elisabeth Johansen og Rune Finstad, og videre Vegtrafikklovens §22 første ledd, motorvognkjøring i alkoholpåvirket tilstand.

Fra lagmannsrettens dom hitsettes følgende:

«Ved straffeutmålingen har retten lagt vekt på at tiltalte ved sin kjøring i krysset Dronning Biancas vei Bygdøyveien har holdt alt for stor fart. Farten er av de sakkyndige - som retten bygger på - anslått til ca. 80 km/time. Tiltalte har kjørt inn i krysset uten å ta hensyn til det oppsatte fareskilt og uten å ta hensyn til et vanskelig trafikkpunkt. Retten finner at han har utvist markert uaktsomhet og atskillig hensynsløshet overfor sine to passasjerer. Ellen Elisabeth Johansen døde av sine skader den følgende dag. Den annen passasjer, Rune Finstad, kom fra det med livet, men er meget sterkt og varig invalidisert. Retten har i skjerpende retning også lagt vekt på at tiltalte ved anledningen var påvirket av alkohol. Etter beregning av den sakkyndige er promillen i ulykkesøyeblikket anslått til 1,4. Tiltalte hadde fra nyttårsaftens ettermiddag frem til morgen siden nyttårsdag drukket meget betydelige kvanta eksportøl, etter eget oppgivende ca. 24 flasker. Han må ha vært meget beruset da han la seg ved 45-tiden om morgenen nyttårsdag. Etter 45 timers søvn kjørte han allikevel ut med bilen ved 12-tiden ulykkesdagen.»

Hedemark ble første gang avhørt av politiet 1. februar 1971 og forklarte da følgende:

«Den 31. desember 1970 - nyttårsaften, - var avh. hos en venn av seg på nyttårsfeiring. Det var i Markveien 30 hos Finstad. Avh. møtte hos Finstad etter kl. 12 - men kan ikke huske den nøyaktige tid. Det var bare tre stykker av dem, - avhørte, vennen og dennes forlovede.

Det ble i løpet av kvelden spist potetgull med karbonader til og det ble drukket en del øl. Det ble drukket øl utover kvelden og natta, men avh. kan ikke huske hvor meget. Han la seg til å sove ut på morgenen, men kan ikke huske nøyaktig når. Det kan være noe rundt kl. 0400 da han husker - mener og huske - at han så på kl. da den var 0330. Avh. la seg senere enn de andre to og han drakk i denne tida en ikke kjent mengde med pilsnerøl.

Side:438

Han ble vekket kl. 0900 som avtalt med forloveden til Finstad, og etter å ha ryddet og vasket opp var kl. nærmere 1200. Det var ikke spist eller drukket noen ting på formiddagen før avh. tok sin bil som sto parkert i Markveien for å kjøre ut til Bygdøy hvor de skulle hente en pike.

Kl. var ca. 12.00 da avh. kjørte fra Markveien og Finstad og Ellen Elisabeth Johansen var med som passasjerer. Finstad satt ved siden av avh., mens Ellen Elisabeth Johansen satt i baksetet bak Finstad. Avh. følte seg opplagt og på ingen måte påvirket av alkohol.

Avh. kjørte først opp Markveien og tok første gate til venstre. Deretter kjørte han Fossveien - Møllerveien opp til Maridalsveien, - Fredensborgveien, - Thor Olsensgt., - St. Olavsgt., - Wergelandsveien, - Parkveien, - Drammensveien, - Bygdøy Allé fram til krysset av Drammensveien. Der var det rødt lys og avh. stanset bak en Opel personbil. Da det ble grønt lys for avh. kjøreretning kjørte foranstående fram og avh. fulgte etter. Da han syntes vedkommende slakket av på farten, - etter å passert krysset, - bestemte avh. seg for å foreta en forbikjøring. I det avh. passerer forankjørende anslår han farten til ca. 30-40 km/timen. Han kommer ved forbikjøringen som nr. en i bilkøen foran krysset av Sjølystveien/Trafikkmaskinen. Det var noen biler i høyre fil som skulle rett fram og inn på Sjølystveien. I det lyssignalene skifter over til grønt lys for avh. kjøreretning, - kjører han i det han vil kalle normal fart over krysset.

Avh. kan huske han hadde ca. 50 km/timen i første svingen - en høyresving, - og at farten var kommet opp i ca. 60 km/timen i det han kjører inn i neste sving som var en venstre sving. Fra det øyeblikk husker han ikke noen ting før enn i det øyeblikk han våkner etter at uhellet var skjedd. Det var da sykebilen kom til stedet, men han svimet av igjen umiddelbart etter.

Avh. fikk skader i bekkenbenet og ble operert for det, ribbensbrudd, - skader i munnen, - skader i hoften, - hjernerystelse. Han lå på sykehuset i 12 dager og er fortsatt sykemeldt.

Avh. mener at han har kjørt forsvarlig etter forholdene på stedet, og han følte seg ikke på noen måte påvirket. Han hadde vært på Bygdøy mange ganger og var kjent på veien, men hadde ikke kjørt mer enn tre-fire ganger med bil. Sittet på med andre hadde han gjort mange ganger. Dessuten har han kjørt denne veien utallige ganger med moped.»

Det ble holdt rettslig forundersøkelse i straffesaken, og under denne avga Hedemark 27. mai 1971 følgende forklaring:

- - -

«Han foreholdtes siktelsen og erkjente seg ikke skyldig etter denne. Han var villig til å forklare seg.

Nyttårsaften ifjor var siktede på besøk hos en venn hvor han feiret kvelden. Det var hos Rune Finstad som bor i Markveien 30. Foruten de to var Finstads forlovede Ellen Elisabeth Johansen tilstede. Han ankom ved 12.00-13.00 tiden og ble over til neste dag. Om kvelden ble det servert middag med karbonader, og i løpet av kvelden ble det drukket en god del exportøl uten at siktede kan angi kvantum.

Han mener at han drakk øl inntil han sovnet i den liggestol hvor han satt. Han antar at klokken da var ca. 05.00 om morgenen. Han kledde ikke av seg og gikk til sengs, men ble sittende i stolen hele natten. Han mener at de to andre la seg noe tidligere enn han.

Siktede antar at han ble vekket og sto opp ca. kl. 09.00 om morgenen.

Side:439

Han kan ikke erindre hvorvidt det da ble spist frokost, men han er sikker på at det ikke ble nydt noen form for alkohol.

Siktede var kommet til stedet dagen før i sin fars bil 31-56-30, en Ford Cortina. Den sto parkert i Markveien om natten. Ca. kl. 12.00 kjørte han avgårde med bilen, angivelig for å besøke en dame som bodde på Bygdøy. Passasjerer i bilen var Finstad og frøken Johansen. Finstad satt ved siden av siktede i førersetet mens frøken Johansen satt i baksetet. Ingen av dem hadde under kjøringen sikkerhetsseler på.

Siktede sier at han følte seg opplagt, da han påbegynte kjøringen og følte seg ikke alkoholpåvirket. På forespørsel sier han at han ikke før kjøringen tenkte over sitt alkoholkonsum natten før, idet han følte seg «fin». Han sier at han er uvant med alkoholforbruk, idet han praktisk talt aldri drikker. - - -

Fra Statens rettstoksikologiske institutt er det etter begjæring innhentet sakkyndig uttalelse angående Trond Hedemarks blodalkoholkonsentrasjon. Erklæringen er avgitt 18.6.1974 og lyder slik:

«Blodprøve tatt fra Trond Hedemark den 1.1.71 kl. 15.10 ga ved analyse etter ADH-metoden i 5 uavhengige analyserekker middelverdien 1,02 promille alkohol, enkeltresultatene var varierte mellom 1.00 og 1.06 promille (jfr. undersøkelsesprotokoll, etterforskningsdokument nr. 8 i straffesaken mot Hedemark). Av instituttets kopi av denne, side 2, fremgår at prøvetaking hadde foregått forskriftsmessig. Analyseresultatet skulle derfor med en høy grad av sikkerhet vise at Hedemark på prøvetakingstidspunktet sannsynligvis hadde 1,02 promille alkohol i blodet, det vil si minst 0,88 promille og høyst 1,16 promille når man tar hensyn til analysemetodens feilmuligheter.

Av sakens dokumenter fremgår at Hedemark hadde drukket en større mengde øl natten før kjøringen, i Lagmannsretten av han selv anslått til 24 flasker (formentlig halvflasker) eksportøl. Ølkonsumet skjedde fra om kvelden den 31.12.70 og muligens fram til ca. kl. 05.00 neste morgen.

Forsikringsselskapets Storebrands prosessfullmektig har i sitt tilsvar av 4.6.73 bedt om en vurdering av Hedemarks blodalkoholkonsentrasjon på forskjellige tidspunkter. Hvis Hedemark ikke drakk alkohol etter kl. 05.00 har jeg på grunnlag av analyseresultatet beregnet at han den 1.1.71 ca. kl. 12.00 kunne ha fra ca. 1,2 promille til ca. 1,90 promille alkohol i blodet, med ca. 1,5 promille som den mest sannsynlige verdi. Da han sto opp samme morgen ca. kl. 9.00 kunne han ifølge mine beregninger ha en blodalkoholkonsentrasjon i området ca. 1,5 promille til ca. 2,7 promille med ca. 1,9 promille som den mest sannsynlige verdi.

Hvis Hedemark drakk øl helt fram til han sovnet i tiden mellom kl. 04.00 og 05.00 den 1.1.71, var hans blodalkoholkonsentrasjon da, fremdeles beregnet på grunnlag av analyseresultatet, stigende mot et maksimum som kunne inntreffe mellom kl. 06.00 og 07.00 og som lå innen grensene 1,7 promille til 3,3 promille med ca. 2,3 promille som den mest sannsynlige verdi.

Ved beregningen er benyttet et normalvariasjonsområde for hastigheten for alkoholforbrenningen i kroppen på 0,10-0,25 promille pr. time, med 0,15 promille pr. time som den mest sannsynlige verdi.»

Saksøkerens far har forklart for retten at han ikke vet noe om det som hendte i denne nyttårshelgen annet enn det som Hedemark har forklart. Saksøkerens foreldre hadde reist bort tidlig nyttårsaften, før Hedemark kom på besøk til ham. De ble varslet om ulykken og kom hjem ved ca. 17-tiden nyttårsdagen. Det var da helt ryddig i hjemmet. - - -

Retten skal bemerke:

Side:440

Av det materiale som er forelagt for retten, finner retten å burde ta utgangspunkt i det som er opplyst om Hedemarks egne forklaringer, Lagmannsrettens dom og den erklæring, som er innhentet fra Statens Rettstoksikologiske Institutt. Retten finner godtgjort at det må ha vært et temmelig alkoholrikt drikkelag om kvelden nyttårsaften, og utover morgenkvisten nyttårsdag hjemme hos saksøkeren. Det er på det rene at Hedemark selv i Lagmannsretten har anslått sitt konsum i løpet av dette tidsrom til ca. 24 flasker eksportøl. Retten finner ikke grunn til å foreta noen bevisvurdering av om dette kvantum er riktig, og om det er mulig for Hedemark å drikke så mange flasker øl, og allikevel komme fra det med livet i behold. Det må nemlig være på det rene ved nevnte erklæring fra Statens Rettstoksikologiske Institutt at da Hedemark ble vekket av saksøkeren ved 9-tiden om morgenen nyttårsdag, hadde han en alkoholkonsentrasjon i sitt blod på sannsynligvis ca. 1,9 promille. Retten er enig i at en så høy alkoholkonsentrasjon i blodet virker så sterkt ut på den som har denne konsentrasjon i sitt blod, at det ikke kan gå ubemerket hen for omgivelsene. Retten kan ikke skjønne annet enn at dette er et sikkert, objektivt bevis på at Trond Hedemark ved dette tidspunkt må ha vært i en meget kraftig bakrus.

Det er videre på det rene at det var blitt ryddet opp i leiligheten om morgenen denne nyttårsdagen. Retten bygger her på saksøkerens fars forklaring om at man fant tomflaskene i en plastpose. Retten finner etter det som foreligger, å måtte legge til grunn at det var saksøkeren som ryddet opp i tomflaskene, og hadde disse i en plastpose. Da saksøkeren også var vert, idet det var i hans foreldrehjem drikkelaget ble holdt, måtte han etter rettens oppfatning være tindrende klar over hva som ble konsumert av drikkevarer i løpet av natten. Retten må videre legge til grunn at han om morgenen denne nyttårsdag fant Hedemark sovende i den samme stol, hvor Hedemark tidligere på natten hadde sittet og drukket, og videre må retten legge til grunn at det var saksøkeren som vekket Hedemark. Alle disse omstendigheter samlet måtte, etter rettens oppfatning bevirke at saksøkeren, Rune Finstad, måtte forstå at Hedemark da var så beruset, at han ikke tre timer senere, nemlig ved 12-tiden, kunne på noen måte være skikket til å kjøre bil. I løpet av disse tre timene var alkoholkonsentrasjonen bare ubetydelig gått ned, nemlig til ca. 1,5, og retten kan ikke finne at det i situasjonen forelå noe som kan være unnskyldning forat ikke saksøkeren var tindrende klar over Trond Hedemarks alkoholiserte situasjon.

Retten finner således at saksøkte er fri ansvaret i medhold av Bilansvarslovens §7 tredje ledd, litra c.

Retten kan videre ikke finne at det allikevel skulle være særlige grunner som taler for erstatning i dette tilfelle. Det at skaden ble meget stor kan ikke skjønnes å ha vært noen slik særlig grunn. Retten skal legge til at den, i samsvar med saksøkerens prosessfullmektig har lagt til grunn at saksøkeren ikke var beruset da han satte seg inn i Trond Hedemarks bil kl. 12 denne dag. Det foreligger derfor heller ingen slik omtåkning hos saksøkeren at det kunne tjene til noen unnskyldning for ham, eller være noen særlig grunn som talte for erstatning.

Saksøkte vil derfor bli å frifinne. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Astri Rynning, Jørgen Brøymer og ekstraord. dommer, byrettsdommer Hans Aubert):

- - -

Side:441

Rune Finstad har i rett tid påanket dommen til lagmannsretten. Det gjøres gjeldende at bilansvarslovens §7 tredje ledd punkt c er en meget rigorøs bestemmelse, og den må gis en rimelig fortolkning. Når det gjelder de faktiske omstendigheter, er det flere usikkerhetsmomenter. - - -

Det må regnes med at Rune Finstad i dag ville hatt en inntekt som industriarbeidere flest, d.v.s. ca. kr. 60 000 pr. år. Samlede utbetalte ytelser fra Oslo trygdekontor var født xx.xx.1975 kr. 57 069, og ved utgangen av året 1976 ca. kr. 83 000. Samlede månedlige ytelser fra trygdekontoret er fra 1.1.1977 kr. 2 365. Pr. i dag er det samlede inntektstap ca. kr. 140 000. Hvis man regner med at Finstad i dag ville ha hatt en nettoinntekt pr. år på kr. 40 000 (fratrukket skatt), trekker fra pensjonsytelser kr. 28 000 og bruker en kapitaliseringsfaktor på 20 slik som angitt i Rikstrygdeverkets «Beregningsgrunnlag for Kapitalisering av Trygdeytelser» (1972), kommer man frem til et fremtidig tap på ca. kr. 200 000. Det samlede tap blir da mer enn kr. 300 000 som ligger over det tap Storebrand er forpliktet til å dekke. - - -

Lagmannsretten skal bemerke:

For lagmannsretten har føreren av ulykkesbilen, Trond Hedemark, om hendingene forut for ulykken forklart at han ikke kan huske når han dagen i forveien kom til Rune Finstad. Han kunne heller ikke huske hvorledes det ølet som ble drukket, var skaffet til veie, men antar at han brakte med seg ca. en kasse exportøl, og at han utover kvelden har drukket mesteparten av dette. Han følte seg overstadig beruset før han sovnet i den stolen han satt. Om morgenen ble han vekket av Rune eller dennes forlovede. Han følte seg da noe i bakrus og hadde litt hodepine, men sto opp og stelte seg på normal måte. Under frokosten følte han seg edru. Etter frokosten mente han at han var med på å rydde opp. Da han startet kjøringen ved 12-tiden om formiddagen, følte han seg helt edru uten noen bakrusfornemmelser. Han sa at han ellers ikke ville ha satt seg bak rattet. Han hevdet videre at han kjørte normalt og ikke uvørent. Etter å ha stoppet for rødt lys i krysset like før ulykkesstedet, og etter at lyset skiftet til grønt, akselererte han over krysset, men ikke unormalt fort.

Etter det som tidligere er kommet fram i saken slik som referert i byrettens dom, har Trond Hedemark nyttårsnatten sovnet ved 4-5 tiden. Han var kommet til Finstads nyttårsaften ved 12-13 tiden. Etter dette kan drikkingen av de ca. 24 flasker exportøl ha pågått over ca. 15 timer. De to andre i selskapet hadde lagt seg før Hedemark sovnet, men det er uvisst hvor lang tid forut. Det er forståelig om Finstad kan ha tenkt seg at Hedemark hadde sovet i ca. 5 timer før han ble vekket. Videre vet man ikke om og eventuelt hvor meget Hedemark har drukket etter at de andre hadde lagt seg. Heller ikke vet man om det var Rune som vekket Hedemark og således så den tilstand Hedemark da befant seg i. Etter å ha stelt seg mente Hedemark at han så helt all right ut, og det kan ikke slås fast at han bar tydelig preg av fortsatt å være beruset. I de senere år har faren ved å kjøre bil dagen etter en natts festing vært sterkt fremholdt, men den hending denne saken gjelder, ligger 6 år tilbake i tiden. Rune Finstad som den gang bare var vel 18 år, har ifølge farens forklaring for lagmannsretten liten erfraring når det gjelder alkohol, idet han bare i helgene drakk beskjedne kvanta øl og da i hjemmet. Lagmannsretten finner etter dette at det ikke kan legges til grunn at Rune Finstad «måtte vita» at Hedemark var påvirket. Omstendighetene var ikke slike at det ikke kan være noen unnskyldning for hans manglende

Side:442

forståelse. Det vises i denne forbindelse til Høyesteretts dom av 22.11.1960 inntatt i Rt-1960-1409 flg. og til Eidsivating lagmannsretts dom av 14.12.1976. Lagmannsretten kommer således til at bestemmelsen i bilansvarslovens §7 tredje ledd punkt c ikke kommer til anvendelse i det foreliggende tilfelle.

Når det gjelder spørsmålet om erstatningen må reduseres på grunn av uaktsom medvirkning til skaden, jfr. bilansvarslovens §7 første ledd, har lagmannsretten vært i tvil. Det betydelige kvantum øl Hedemark satte til livs, og som Rune Finstad iallfall for en vesentlig dels vedkommende måtte ha vært oppmerksom på, peker i retning av at han burde ha forstått at Hedemark fortsatt var påvirket da kjøringen fant sted. På den annen side var det gått en del timer fra drikkingen opphørte, 7-8 timer, og ifølge Hedemarks forklaring bar han ikke preg av fortsatt å være påvirket på dette tidspunkt. Ifølge den sakkyndige uttalelse, som den ankende part har referert til, vil statistisk ved en alkoholkonsentrasjon på 1,6 promille ca. 20% ved en klinisk undersøkelse bli erklært for edru, og det vil altså si av fagfolk. Selv om Hedemark sannsynligvis har hatt en noe høyere promille da han ble vekket, kan det ikke ses bort fra at han etter å ha stelt seg, kan ha virket edru på andre. Lagmannsretten er kommet til at Rune Finstad «kan leggjast berre lite til last» når han ble med Hedemark i bilen som passasjer, og at han derfor blir å tilkjenne full erstatning.

Rune Finstad er fortsatt 100% invalid. Det har vært noen bedring etter at foreldrene etter anmodning fra Sunnaas sykehus tok ham hjem, og han kan nå enkelte ganger føre korte samtaler. Han har glede av å høre på musikkplater og se på TV. Han er helt avhengig av andres hjelp.

Når det gjelder tapets størrelse, er lagmannsretten enig i at det må kunne legges til grunn at Rune Finstad i dag ville kunne hatt en inntekt som en industriarbeiders gjennomsnittlige inntekt, altså ca. kr. 60 000 pr. år. Det har for så vidt heller ikke vært reist noen innvending mot dette fra Storebrands side. Nettoinntektstapet født xx.xx.1976 er beregnet til ca. kr. 140 000. Med hensyn til det fremtidige inntektstap har den ankende part beregnet dette til ca. kr. 200 000. Det kan nok være riktig som anført av Storebrand at Rune Finstad på grunn av sin tilstand har begrensede behov. Men hans tilstand medfører også økede omkostninger. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på beregningene, idet den finner det helt klart at Rune Finstads nettotap vil overstige kr. 200 000 som er grensen for Storebrands ansvar. Erstatningen settes etter dette til kr. 200 000. - - -