Rt-1978-590

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1978-05-19
Publisert:	Rt-1978-590
Stikkord:	(Jernkorset-kjennelsen), Strafferett, Medierett, Ærekrenkelse, Ytringsfrihet
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om mortifikasjon etter påstått ærekrenkende utsagn i en bok. Bakgrunnen for saken var at forfatter Jon Michelet ([A-mann]) hadde skrevet boken «Jernkorset», en roman mot nazisme og nynazisme, hvor en navngitt politimann var påstått å ha vært involvert i planer om å blåse Oktoberbokhandelen i Teatergaten i Oslo i luften. Påtalemyndigheten saksøkte forfatteren og forlagsredaktøren ([B-mann]) og krevde at en uttalelse i boken om politibetjent Gerrit Løberg skulle kjennes død og maktesløs. Høyesterett kom til at utsagnene i boken ble rammet av Straffeloven (1902) §§ 247 og 253, og at det var grunnlag for mortifikasjon. Uttalt at det må være en vid adgang til å komme med frimodige ytringer om statsstyrelsen og meningsytringer i litterære verker, men at ytringsfriheten også har grenser. Lovbestemmelser om ærekrenkelser er en slik grense.
Saksgang:	Oslo byrett 13.12.1977 - Høyesterett HR-1978-73, L.nr. 73/1978
Parter:	[A-mann] (høyesterettsadvokat Håkon Helle) og [B-mann] (høyesterettsadvokat Eilert Stang Lund) mot Påtalemyndigheten (statsadvokat Magnar Flornes)
Forfatter:	Michelsen, Sinding-Larsen, Holmøy, Blom, Andreas Endresen
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §100, Straffeloven (1902) §247, §253

Dommer Michelsen: Mot forfatteren A som har skrevet romanen «Jernkorset», og direktør B i - - - Forlag som har utgitt den, har påtalemyndigheten reist mortifikasjonssak med krav om at en uttalelse i boken om politibetjent Gerrit Løberg skal kjennes død og maktesløs.

I denne saken avsa Oslo byrett den 13. desember 1977 dom med slik domsslutning:

«1. Følgende utsagn på side 178 i A's bok «Jernkorset» som utkom i november 1976 på - - - Forlag kjennes døde og maktesløse:

«Første gang noen skulle ta en Oktoberbokhandel var politiet med på det. En politimann, sa Heide Lauritzen plutselig. - En politimann var med på å legge planene for hvordan de skulle blåse Oktober i lufta. Det var i Oslo. Den gamle sjappa i Teatergata. Gerrit Løberg het han. Fyren er politimann ennå. Og så kommer De her og snakker om å hjelpe...

- Jeg husker det. Du har rett. Det var en bombetrusel. Men saka er henlagt nå.

- Javisst, etter at politiet truet med å anmelde Klassekampen for injurier. Det ble ikke noen anmeldelse. Dermed kan vi regne med at Løberg & Co. virkelig hadde planer om å sprenge bokhandelen.

- Det er din tolkning.

- Og en sånn type beskytter politikorpset?

Thygesen trakk på skuldrene. - Det er ikke min business. Og nå er vi på Notodden.

- Jeg er klar over det.»

2. A og B frifinnes for kravet om oppreisning.

3. A dømmes til å betale saksomkostninger til statskassen med kr. 13 000 - trettentusenkroner.

4. B dømmes til å betale saksomkostninger til statskassen med kr. 11 500 - elvetusenfemhundrekroner.»

Side:591

Om saksforholdet viser jeg til byrettens domsgrunner.

Over denne dom har A og B erklært anke. Begge anker retter seg prinsipalt mot rettsanvendelsen. Subsidiært gjør de ankende gjeldende at byrettens dom må oppheves på grunn av mangelfulle domsgrunner.

B's anke er erklært i tide. Anken fra A er derimot uttatt noen dager etter at ankefristen utløp. Da de to anker i hovedtrekkene er grunnet på de samme omstendigheter, og da det synes å skyldes misforståelser mellom A og hans daværende forsvarer at ankefristen ble oversittet, finner jeg at hans anke med hjemmel i straffeprosesslovens §384 kan tas under realitetsbehandling.

A gjør gjeldende at byretten har tatt feil når den har lagt til grunn at de uttalelser fra hans bok som kreves mortifisert, er beskyldninger som inngår under beskrivelsen i straffelovens §247 og §253.

Det beror etter forfatterens oppfatning på en konkret vurdering om en uttalelse har karakteren av en beskyldning i den forstand dette begrep nyttes i straffelovens §247 og §253. I dette tilfelle dreier det seg om en gjentakelse av en uttalelse som tidligere hadde vært fremsatt i pressen. Det må da undersøkes om denne gjentakelsen konkret er egnet til å skade den som omhandles. På den annen side må det tas hensyn til at man ikke urimelig må begrense ytringsfriheten. En slik avveining må lede til at man konstaterer at de uttalelser bokens Heidi Lauritzen fremkommer med, ikke rammes av loven.

Hadde en slik uttalelse fremkommet i det virkelige liv i en privat samtale, ville man ikke kunnet si at den var egnet til å skade, og utsagnet ville ikke kunne mortifiseres. Resultatet kan ikke bli et annet om ordene faller i en dialog mellom oppdiktede personer. Ytringen må fremdeles betraktes som privat og subjektiv. Leserne av boken vet at den kvinnen ordene legges i munnen, er oppdiktet, og de har ingen grunn til å gjøre seg opp noen mening om utsagnet er riktig eller galt.

Det må også ved avveiningen tillegges vekt at Heidi Lauritzens påstand ikke blir stående uimotsagt, og at leseren ikke kan lå inntrykk av at forfatteren deler hennes syn. Ingen av de to som opptrer i dialogen, fremtrer som forfatterens talerør.

Man må ut fra dette fastslå at uttalelsen ikke inneholder en beskyldning som er egnet til å skade Gerrit Løberg.

Det anføres videre fra A's side at det er uriktig at byretten ikke nærmere har drøftet forholdet til grunnlovens §100. Uttalelsen som angripes, er beskyttet av det prinsipp om ytringsfrihet denne grunnlovsbestemmelsen hjemler.

Det er ikke bare når det gjelder de såkalte pliktmessige uttalelser som omhandles i straffelovens §253 nr. 3, at et krav om mortifikasjon skal avvises. Det samme må være tilfellet når en mortifikasjon vil innebære en urimelig begrensning av ytringsfriheten, og utsagnet vil volde liten skade for den som omtales. Det må foretas en avveining av interessene, og ved denne vurdering står behovet for politisk og litterær ytringsfrihet sterkt. Denne frihet må ikke settes til side for tenkte skademuligheter.

Kjernen i grunnlovens §100 er å beskytte friheten til å fremkomme

Side:592

med politiske meningsytringer. Når byretten uttaler at den som ønsker å komme med frimodige ytringer om statsstyrelsen, må finne seg i de begrensninger som følger av straffelovens bestemmelser om ærekrenkelser, går den for langt i forhold til grunnlovens §100. Bestemmelsen begrenser selv ytringsfriheten. Den er også utover det som følger av grunnlovens ord beskåret ved en konstitusjonell sedvanerettsdannelse. Det går for langt å si at en ærekrenkelse bare er beskyttet av grunnlovsbudet når sannheten i utsagnet kan bevises. Politiske ytringer, som nettopp ligger i kjernen av det bestemmelsen tar sikte på å beskytte, kan bare belegges med straff når de subjektive krav §100 oppstiller er tilfreds stilt. Vi har ingen praksis som viser at denne kjernen i grunnlovsbudet er innsnevret ved en sedvanerettsdannelse. Det kan i denne forbindelse ikke sondres mellom straff og mortifikasjon. Også mortifikasjon oppfattes og må forstås som et onde som rammer den som fremkommer med en beskyldning.

Ytringene som det klages over, er i sitt innhold politiske. De er ikke fremsatt fordi man ønsker å uttale noe om personen Gerrit Løberg, men for å underbygge en mening om politiets politiske rolle i dagens situasjon.

Forfatteren hadde tilstrekkelig grunnlag for å mene at Gerrit Løberg virkelig hadde forholdt seg slik som anført i Klassekampen og i boken, og har således opptrådt med den aktsomhet som kan kreves.

A anfører også at byretten har anvendt prinsippene for bevisvurderingen uriktig når den er kommet til at det ikke er ført sannhetsbevis for uttalelsen. Det foreligger i denne saken flere omstendigheter som må få innflytelse på bevisbedømmelsen, og som byretten derfor burde ha drøftet.

I denne forbindelse pekes det på at det er gått lang tid siden den tildragelse fant sted som nevnes i boken, og at tidsforløpet skyldes fornærmede, som hadde stor oppfordring til å gå til sak alt i 1974 da hendelsen ble omtalt i avisene. Når bevisbyrden for så vidt angår beskyldningens sannhet er lagt på injurianten, må dette moment tillegges betydning ved bevisvurderingen. Det blir vanskeligere å føre bevis jo lenger man fjerner seg fra den virkelige hendelse.

Byretten burde også tatt i betraktning at etterforskningen ble foretatt ved Oslo politikammer, og at man ved oppklaringen av saken har vært avhengig av opplysninger fra fornærmede og hans overordnede. Denne sammenblanding av etterforskning og partsinteresse - fremhever A - burde byretten ha behandlet, og den skulle ha vært tillagt betydning ved bevisvurderingen.

Denne ankende mener videre at byrettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet er uriktig. Byretten har ikke drøftet forfatterens skyld, som er et viktig moment etter loven når saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres i en sak som behandles i straffeprosessens former.

A har påstått seg frifunnet. Subsidiært har han nedlagt påstand om at byrettens dom oppheves.

B erkjenner sitt ansvar som forlegger og fremmer ingen innsigelse mot at uttalelsene i boken mortifiseres også i forhold til ham dersom

Side:593

betingelsene foreligger for å kjenne dem døde og maktesløse overfor forfatteren.

Også etter B's oppfatning er det uriktig å anse utsagnet som en beskyldning i straffelovens forstand.

Grunnlovens §100 beskytter borgernes frihet. Den knesetter prinsippet om ytringsfriheten og setter en skranke for lovgiveren. Av større betydning for denne sak er det imidlertid at §100 er et viktig tolkningsmoment ved anvendelsen av bestemmelser i lovgivningen som inneholder begrensninger i ytringsfriheten. Er det således tvil om en ytring er tillatt, må tvilen gis utslag til fordel for adgangen til fri meningsutfoldelse. Dette prinsipp er fastslått i rettspraksis, jfr. Rt-1958-479. Særlig stor forsiktighet må domstolene utvise når det er tale om å anvende ærekrenkelsesbestemmelsene overfor uttalelser i litterære verker og politiske ytringer.

Det er B's syn at adgangen til mortifikasjon må anses som en begrensning av ytringsfriheten. Etter hans oppfatning kan dog ikke alle utsagn om en navngitt person som inneholdes i en roman, og som har en politisk hensikt, anses unntatt fra mortifikasion. Det må trekkes en grense. I dette tilfelle er grensen ikke overskredet. Det ville få skadelige følger for den genre innen moderne litteratur som betegnes dokumentarisk, om byrettens dom skulle bli stående.

B gjør videre gjeldende at det er en feil når byretten uten nærmere drøftelse har lagt til grunn at en gjentakelse av en ærekrenkelse også er en beskyldning i lovens forstand. Byretten burde ha trukket grensen mellom det tillatte referat og den gjentakelse som må ses som en ny beskyldning. Det vises i denne forbindelse til høyesterettsavgjørelse i Rt-1977-136, og anføres at man nettopp her står overfor et tilfelle hvor en gjentakelse må være tillatt.

Det er fra B's side sterkt fremholdt at det i vårt land ikke tidligere har forekommet at uttalelser i en roman er blitt ansett som beskyldninger i henhold til straffelovens bestemmelser om ærekrenkelser og belagt med straff eller mortifisert. Man beveger seg da på et nytt område hvor prinsippet om ytringsfrihet skal prøves. De begrensninger i anvendelsen av §100 som gjennom praksis har fått sedvanerettslig karakter, har da her ingen gjennomslagskraft.

B har fremholdt at det er påfallende at det ble reagert da uttalelsen fremkom i et litterært verk, men ikke da den var inntatt i en avis. Det foreligger her en forskjellsbehandling.

Også forleggeren har prinsipalt påstått seg frifunnet, subsidiært at byrettens dom oppheves. Han har også krevd seg tilkjent saksomkostninger for byretten og Høyesterett.

Påtalemyndigheten har fremholdt at saken er reist fordi det er rettet en ærekrenkende beskyldning mot en navngitt person. Det er ikke ført bevis for at utsagnet er sant, og disse momenter må ikke overskygges av at uttalelsen tillike er en politisk meningsytring som er fremkommet i en roman. Grunnlovens §100 hjemler adgang til å fremkomme med kritikk av samfunnsforhold, men gir ikke rett til å krenke andre menneskers ære. Det er innskrenkende bestemmelser som garderer mot misbruk av den ytringsfrihet som hjemles i grunnlovsbudet.

Side:594

§100 er i forhold til sin ordlyd modifisert gjennom en sedvanerettsdannelse som er skapt gjennom lovgiverens og domstolenes virksomhet, og det er ikke grunnlag for å hevde at det ikke kan nyttes reaksjoner overfor beskyldninger av politisk karakter som er fremsatt i god tro.

Det gjelder for politiske ytringer ikke begrensninger i adgangen til å oppnå mortifikasjon tilsvarende dem man finner overfor pliktmessige utsagn. En begrensning for så vidt angår politiske uttalelser, kan verken utledes av grunnloven, av ærekrenkelsesbestemmelsene, av rettspraksis eller ut fra de reelle hensyn.

Mellom de to goder som er beskyttet av rettsordenen - retten til fri meningsytring og den personlige ære - må det foretas en avveining som her må lede til at utsagnet mortifiseres.

Det er etter påtalemyndighetens oppfatning ingen feil ved domsgrunnene i byretten som må lede til at dommen oppheves, at retten ikke har drøftet betydningen av at beskyldningen er fremsatt også tidligere, og av at det da ikke ble aksjonert mot den. Høyesterett har materiale tilstrekkelig til å ta stilling til om rettsanvendelsen på disse punkter er riktig.

Det er intet brudd på likhetsprinsippet at man unnlot å gå til sak da Klassekampen fremsatte sin beskyldning, men reiste søksmål da ærekrenkelsen ble fremført i A's bok. Da avisen fremkom med sin uttalelse, la man vekt på at bladet hadde en begrenset lesekrets, og på at det hele fort ville være glemt. Situasjonen var en annen da utsagnet på ny ble fremsatt etter at etterforskningen hadde vist at beskyldningen ikke medførte riktighet, og det dertil fremtrådte i en bok som man kunne vente ville få lengre levetid.

En gjentakelse av en ærekrenkelse er under de omstendigheter som foreligger, straffbar og mortifikabel. Det er dog ikke her tale om en rett og slett gjentakelse av noe som tidligere har vært uttalt offentlig. I boken er ærekrenkelsen forsterket.

Det kan etter påtalemyndighetens mening ikke tillegges avgjørende vekt at beskyldningen er fremsatt på nytt i et skjønnlitterært verk. Man må også i denne relasjon se hen til at uttalelsen krenker en navngitt person, og legge vekt på de momenter som er fremhevet i avgjørelsen i Rt-1977-136.

Jeg er kommet til at ankene ikke kan føre frem.

Byretten har funnet at det ikke er ført bevis for sannheten i det utsagn som kreves mortifisert. Denne bevisbedømmelse kan Høyesterett ikke overprøve. De innvendinger mot lovanvendelsen i tilknytning til denne bevisvurdering som A har fremsatt, kan etter min oppfatning ikke føre frem. Jeg skal senere komme tilbake til dem.

I det avsnittet i boken «Jernkorset» som påstås kjent dødt og maktesløst, sies det at en navngitt politimann var med på å legge planene for hvordan man skulle blåse Oktoberbokhandelen i Teatergaten i Oslo i luften. Tjenestemannen beskyldes her for å ha vært med på å planlegge et åpenbart straffbart politisk attentat. Utsagnet berører i høy grad politimannens hederlighet og pålitelighet i tjenesten og er egnet til å skade hans gode navn og rykte. Det innebærer også at han er uskikket for den offentlige stilling han innehar. Uttalelsen

Side:595

fremstår ikke blott og bart som en gjengivelse av hva som tidligere har vært sagt i pressen. Det fremstilles som et faktum at politimannen har vært med på å planlegge attentatet. Anførselen om at saken mot politimannen ble henlagt, og om at det ikke fremkom noen anmeldelse mot avisen, kan i den form den har fått, oppfattes dithen at politiet ville beskytte tjenestemannen, og tjener til å fremheve at utsagnet om ham er riktig.

Uttalelsene som kreves mortifisert, kan også sammenholdes med noe som sies på et annet sted i boken. På side 245 er det gjengitt en samtale mellom en person ved navn Johannesen og den samme Thygesen som opptrer i dialogen i det påklagede avsnittet:

«- Jeg mener; det finnes jo en del vanlige politifolk som gjerne vil ta rotta på nynazistene. Ikke alle er sånne som han politispira med bombene som dere beskytter. - De, sa Thygesen. - Som de beskytter.»

Dette avsnittet bestyrker riktigheten i det utsagnet det er klaget over.

Det fremstilles således som en sannhet at den navngitte politimannen har deltatt i planleggingen av det politiske attentatet. Det fremgår av fremstillingen i boken at uttalelsen henspiller på en hendelse fra virkeligheten.

Under disse omstendigheter spiller det ingen rolle at utsagnet er inntatt i en dialog mellom to oppdiktede personer. Heller ikke kan det ha noen betydning om noen av disse to kan utpekes som forfatterens talerør. Slik avsnittet er formet og slik det fremtrer i lys av uttalelsen på side 245, kan det heller ikke sies at Heidi Lauritzens bemerkninger avsvekkes ved den annen persons skeptiske holdning til det som berettes.

Jeg finner etter dette at det avsnittet som påtalemyndigheten har reist sak om, inneholder en beskyldning mot Gerrit Løberg som inngår under beskrivelsen i straffelovens §247 og §253.

Spørsmålet er om denne beskyldning under de foreliggende omstendigheter kan mortifiseres.

Utsagnet er fremkommet i et skjønnlitterært verk som har et tydelig politisk siktepunkt. Uttalelsen tjener til å underbygge det som er forfatterens politiske mening med verket.

Grunnlovens §100 beskytter ytringsfriheten. Jeg er enig med forsvarerne i at denne grunnlovsbestemmelse er et viktig tolkningsmoment når man skal fastlegge rekkevidden av de bestemmelser i vår lovgivning, og da også injurielovgivningens mortifikasjonsbestemmelser, som setter skranker for ytringsfriheten.

Jeg er videre enig med forsvarerne i at det må være en vid adgang til å fremkomme med frimodige ytringer om statsstyrelsen og meningsytringer i litterære verker. Det kan dog ikke være tvilsomt - og det hevdes da heller ikke fra forsvarernes side i denne sak - at det ikke også på de to områder jeg har nevnt, finnes grenser for ytringsfriheten. Det er således på det rene at det nettopp - som jeg har vært inne på - gjennom lovbestemmelsene om ærekrenkelser er satt slike skranker.

Man står stilt overfor to goder som begge er vernet av rettsordenen. På den ene side har man retten til det frie ord, på den annen kravet til beskyttelse for enkeltmenneskets ære. På samme måte som

Side:596

i den sak som er gjengitt i Rt-1977-114, må det da foretas en avveining.

I tilknytning til det jeg tidligere har fremholdt om beskyldningen, vil jeg peke på at uttalelsen i boken er fremkommet etter at politimannens forhold hadde vært gjort til gjenstand for etterforskning, og det var klart at påtalemyndigheten ikke hadde funnet noe grunnlag for aksjon mot ham, da intet straffbart forhold forelå. Det er også grunn til å fremheve at beskyldningen fremsettes i et litterært verk, som kan tenkes å få en lengre levetid.

Ut fra det som foreligger, kan jeg ikke se at Gerrit Løberg skal måtte finne seg i at denne usanne beskyldning blir stående umortifisert. Jeg viser til hva det er uttalt i dommen i Rt-1952-8 flg., særlig side 10-11. Den rettsoppfatning det der er gitt uttrykk for, må være avgjørende også for denne sak. Det dreide seg også der om uttalelser av politisk innhold som inneholdt beskyldninger mot navngitte tjenestemenn.

Det kan etter min oppfatning ikke medføre noen endring i dette resultat at uttalelsene er fremkommet i en roman som hører til den genren som betegnes som dokumentarisk. Denne litteraturform karakteriseres ved at man i romaner benytter seg av hendelser fra virkeligheten hvor navngitte personer kan være involvert. Jeg nevner i denne forbindelse at A's forsvarer som begrunnelse for at det var nødvendig å betegne vedkommende politimann ved hans virkelige navn, hevdet at det hadde betydning for det han kalte gjenkjennelseseffekten, for overbevisningskraften og for at riktigheten av det anførte kunne kontrolleres. En forfatter som ønsker å benytte denne litteraturform, må etter min mening, likeså vel som en historiker som skriver om senere tiders begivenheter, påse at konkrete ærerørige opplysninger han fremkommer med om navngitte personer i hvert fall er sanne. Jeg kan ikke se at man ved å oppstille et slikt krav skulle sette grunnlovsstridige og urimelige skranker for litterær virksomhet eller for frimodige ytringer av politisk innhold.

Det har vært hevdet fra forsvarernes side at man her beveger seg på et nytt felt, og at således den sedvanerettsdannelse som har medført en modifikasjon i forhold til ordene i grunnlovens §100, ikke har relevans. Jeg er ikke enig i dette. Også ærekrenkelser fremsatt i litterære verker eller i politiske skrifter må etter min mening innfanges av denne sedvanerettsdannelse, som innebærer et rettslig vern for dem som rammes av injuriene. Det er således ikke riktig at uttalelser i slike skrifter bare kan mortifiseres dersom forfatteren har handlet i ond tro.

Etter min mening hindrer det heller ikke mortifikasjon at en uttalelse av lignende innhold tidligere har stått i avisen Klassekampen.

Utgangspunktet for drøftelsen på dette punkt er at den som gjengir en beskyldning som inngår under straffelovens §247, må sies å fremkomme med en selvstendig ærekrenkelse som kan mortifiseres. Jeg viser til Rt-1972-760 og Rt-1977-136. I denne siste avgjørelsen er det imidlertid fremhevet at dette ikke gjelder helt ubetinget. Under særlige omstendigheter vil man ikke kunne betrakte

Side:597

som en selvstendig ærekrenkelse en beskyldning som tidligere er fremsatt av andre, og som nå på ny fremføres. Det foreligger dog i denne sak ikke slike særlige omstendigheter. Jeg innskrenker meg til å peke på at ærekrenkelsen i boken er forsterket i forhold til det utsagn som stod i Klassekampen.

Det utelukker heller ikke at det nå kan gis dom for mortifikasjon at påtalemyndigheten eller Løberg ikke aksjonerte da uttalelsen fremkom i Klassekampen. Når beskyldningen blir gjentatt og forsterket, må det være full anledning for påtalemyndigheten og Løberg til å fremme krav om mortifikasjon av uttalelsen i boken.

Forsvarerens anførsel om at uttalelsen ikke kan mortifiseres, kan etter dette ikke føre frem. Jeg tilføyer at jeg i byrettens domsgrunner, sammenholdt med det øvrige materialet som Høyesterett i en sak av denne art kan ta i betraktning, har funnet tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at byrettens rettsanvendelse har vært riktig.

For meg gjenstår etter dette å behandle A's anførsel om at byretten har lagt en uriktig lovanvendelse til grunn i tilknytning til sin bedømmelse av bevisene for beskyldningens sannhet, og om at domsgrunnene på dette punkt ikke er utførlige nok.

Byretten har mer inngående enn den etter loven plikter, gjort rede for på hvilket grunnlag den er kommet frem til at det ikke er ført bevis for at beskyldningen er sann, og jeg kan ikke se at byretten her skulle ha begått noen feil i lovanvendelsen. Det kan ikke hindre mortifikasjon at det har gått lang tid siden den episode tildrog seg som omhandles i det utsagnet som kreves mortifisert. Det er på dette punkt tilstrekkelig å vise til at ærekrenkelsen ble gjentatt og forsterket i boken. Gerrit Løbergs medvirkning under etterforskningen kan heller ikke tillegges noen betydning. Det som foreligger, er såkalte egenerklæringer fra Løbergs side til bruk under den undersøkelse som ble innledet for å klarlegge hans eget forhold, og påtalemyndigheten foranstaltet rettslig etterforskning til opplysning av saken. Jeg peker også på at det under hovedforhandlingen i nærværende sak fant sted en omfattende vitneførsel om sannheten i utsagnet.

Ankene blir etter dette å forkaste. Etter straffeprosesslovens §458 annet ledd kan Høyesterett da ikke prøve byrettens omkostningsavgjørelse.

Jeg stemmer for denne

K J E N N E L S E :

Ankene forkastes.

Dommer Sinding-Larsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Holmøy, Blom og Andreas Endresen: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Eivind Hanssen med domsmenn):

Ved tiltalebeslutning av 29. april 1977, utferdiget av Statsadvokatene i Eidsivating er de satt under tiltale ved Oslo byrett til ervervelse av dom for mortifikasjon av nedenfor nevnte ærekrenkende uttrykk i strid med

Side:598

straffelovens §247,

for i ord eller handling å ha opptrådt på en måte som er egnet til å skade en annens gode navn og rykte eller til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller fornødne tillit, eller å ha medvirket hertil,

ved nr. 1 som forfatter og nr. 2 som ansvarlig utgiver av boken «Jernkorset» som utkom på - - - Forlag mandag 1. november 1976, å ha beskyldt politibetjent Gerrit Løberg for en gang våren 1972 å ha deltatt i planleggingen av en påtenkt spregning av Oktoberbokhandelen i Teatergaten i Oslo, idet det på side 178 i nevnte bok står skrevet bl.a. følgende:

«Første gang noen skulle ta en Oktoberbokhandel var politiet med på det. En politimann, sa Heidi Lauritzen plutselig. - En politimann var med på å legge planene for hvordan de skulle blåse Oktober i lufta. Det var i Oslo. Den gamle sjappa i Teatergata. Gerrit Løberg het han. Fyren er politimann ennå. Og så kommer De her og snakker om å hjelpe...

- Jeg husker det. Du har rett. Det var en bombetrusel. Men saka er henlagt nå.

- Javisst, etter at politiet truet med å anmelde Klassekampen for injurier. Det ble ikke noen anmeldelse. Dermed kan vi regne med at Løberg & co. virkelig hadde planer om å sprenge bokhandelen.

- Det er din tolkning.

- Og en sånn type beskytter politikorpset?

Thygesen trakk på skuldrene. - Det er ikke min business. Og nå er vi på Notodden.

- Jeg er klar over det.»,

eller å ha medvirket hertil.

Almene hensyn krever påtale.

Det tilkjennegis at det i tillegg til påstand om mortifikasjon vil bli nedlagt påstand om oppreisning til fornærmede begrenset oppad til kr. 50 000.

Avisen Klassekampen, som er organ for AKP ml, hadde i nr. 40 for 16.-22.10.74 en artikkel med følgende overskrift:

«Tidligere medlem av ny-nazistgruppe.

Politimann Løberg ville hjelpe oss med å sprenge oktoberbokhandelen i 72.»

I artikkelen sto det bl.a.:

«Jeg hadde kontakt med en politimann i Oslo, og han var straks villig til å hjelpe oss med å gjennomføre sprenginga.

Vi hadde et problem. Hadde politiet noen fast vaktrute i område der bokhandelen lå, slik at de kunne oppdage oss. Nå hadde det seg slik at jeg og flere medlemmer av alliansen var med i en Heimevernsavdeling - noe jeg skal komme tilbake til - og der ble vi kjent med en politimann som også var befal i HV....

Hans navn er Gerrit Løberg. For øvrig er det jo nokså tragisk at dette er sønn av tidligere stortingsmann Sverre Løberg som selv satt i konsentrasjonsleir i Tyskland under krigen. «Jeg skal hjelpe dere», var politimannens kontante svar da vi luftet våre problemer og planer. Han var kjent med politirutene og forsikret oss at det ikke fantes noen rute. Løberg var interessert i å hjelpe oss mer, men Frihetsalliansen ble altså ingen suksess.»

Artikkelen bygget på opplysninger gitt av vitnet Morten Fidjeland. Det ble foretatt politietterforsking i anledningen av beskyldningen. Både Fidjeland og vitnet Arthur Knudtzen ble rettslig avhørt. 10.1.75 ble saken mot daværende politikonstabel Gerrit Løberg henlagt idet intet straffbart forhold

Side:599

forelå. 25.2.75 ble saken mot Klassekampen henlagt fordi offentlig påtale ikke var påkrevet av almene hensyn. Løberg selv reiste ikke sak mot Klassekampen.

Klassekampens artikkel ble referert i Dagbladet for 17.10.74, men navn ble ikke nevnt. 28.12.74 hadde Verdens Gang en omtale av saken.

1. november 1976 utkom det på - - - Forlag en bok som var skrevet av tiltalte nr. 1, A. Den hadde vunnet en thrillerkonkurranse som forlaget hadde utlyst blant norske forfattere. Boken er trykket i 13 000 eksemplarer. Videre er den som «alternativ bok» i Bokklubben nye bøker trykket i 10 000 eksemplarer. Det fremgår av omslaget at det er en roman mot narisme og nynazisme. Første del av boken handler om en del landssvikforbrytere som flyktet til Syd-Amerika. Denne delen bygger ifølge forfatteren på opplysninger som han har funnet i «domspapirer og nazistenes egne publikasjoner». Navnene på landssvikerne er endret.

Annen del handler om to nynazister som skal ta seg av en Oktober-bokhandel på Notodden tilhørende AKP ml. Bokhandelen holdt til i en gammel tregård. I annen etasje bodde lederen av bokhandelen Kåre Lauritzen, konen Heidi og en liten datter. Den aftenen da angrepet skal finne sted, er foreldrene borte og en trettenårig pike er barnevakt. Nynazistene kaster to «Molotovcocktails» inn i bokhandelen med den følge at huset straks blir overtent og begge barna omkommer. - Det dreier seg her om en oppdiktet hendelse. -

Dagen etter foretar politiadjutant Thygesen som leder etterforskingen i anledning av mordbrannen et avhør av Heidi Lauritzen. Hun gir uttrykk for at hun har liten tillit til politiet. Like etterpå kommer så den samtalen mellom henne og Thygesen som er nevnt i tiltalebeslutningen.

Tiltalte nr. 1 A gjør gjeldende at det her ikke er tale om noen ærekrenkelse i straffelovens forstand. Det dreier seg om en dokumentarisk roman. Bøker av denne art er helt vanlige. Det avsnittet av «Jernkorset» som saken gjelder, bygger på opplysninger som har stått i flere aviser. Foruten i Klassekampen, har Løbergs forhold vært omtalt i Dagbladet og Verdens Gang. Det ble ikke foretatt noe overfor disse aviser.

Boken er bl.a. et angrep på politiets og Statens forhold til nynazistene. Det avsnittet det dreier seg om er i realiteten en kritikk av politiet i sin alminnelighet. Etter Grunnloven er frimodige ytringer om statsstyrelsen tillatt.

En fellende dom vil virke urimelig. Den vil føre til at forfatterne må foreta øket selvsensur. Den vil også føre til sensur fra forlagenes og bokhandlernes side.

Hvis det foreligger en ærekrenkende beskyldning i boken, så er det ført bevis for at den er sann. Vitnet Fidjelands forklaring er mest troverdig. Man må derfor legge den til grunn. Han har forklart at han først fortalte Løberg om sprengningsplanene og at han deretter spurte ham om han kjente til om politiet hadde faste patruljeruter i Teatergaten. Løberg svarte at det ikke var noen faste ruter. Fidjeland oppfattet Løberg derhen at han var villig til å hjelpe til.

Den opplysningen som Løberg ga må anses som et ledd i planleggingen av sprengningen av Oktoberbokhandelen. - - -

Tiltalte nr. 2 B er ansvarlig leder for - - - Forlag som har utgitt «Jertikorset». Han gjør gjeldende at det her dreier seg om en kunstnerisk gjengivelse av et lite utsnitt av de siste års norske pressehistorie. Det avsnitt

Side:600

som tiltalen omfatter er ikke en ærekrenkelse. Forfatteren har bare gjengitt en innskrenket fremstilling av artikkelen i Klassekampen. Det er en ballansert fremstilling. Det er ingen ensidig påstand, jfr. Thygesens bemerkning like etterpå: «Det er din tolking.» Forfatteren selv tar ikke noe standpunkt.

Tiltalte nr. 2 har videre pekt på at det er skrevet et rekke bøker hvor det er brukt levende modell. Det har imidlertid aldri forekommet tidligere i Norge at noen forfatter er blitt dømt for ærekrenkelser. Han har vist til dommer fra USA som går meget langt i å beskytte personer, som i forbindelse med kritikk av offentlige tjenestemenn, har kommet med ærekrenkelser mot disse. - - -

Retten bemerker at etter strl. §253 nr. 1 er betingelsene for mortifikasjon følgende:

1. at det foreligger en beskyldning (som nevnt i §247 eller §246).

2. at det har vært anledning til å føre bevis for beskyldningens sannhet.

3. at slikt bevis ikke er ført.

Retten finner at Heidi Lauritzens uttalelse på side 178 i «Jernkorset» som er inntatt i tiltalebeslutningen er en beskyldning som nevnt i strl. §247. Hun sier:

«Første gang noen skulle ta en Oktoberbokhandel var politiet med på det. En politimann, sa Heidi Lauritzen plutselig. - En politimann var med på å legge planene for hvordan de skulle blåse Oktober i lufta. Det var i Oslo. Den gamle sjappa i Teatergata. Gerrit Løberg het han. Fyren er politimann ennå. Og så kommer De her og snakker om å hjelpe»

Politibetjent Løberg er her med rene ord beskyldt for å ha vært med på å planlegge en alvorlig forbrytelse, nemlig å sprenge en bokhandel i luften. Det er klart at beskyldningen var egnet til å skade Løbergs gode navn og rykte og til å utsette ham for tap av den for hans stilling nødvendige tillit.

De grunner som etter de tiltaltes mening gjør at det her ikke foreligger noen beskyldning fører ikke frem. At beskyldningen bare er et utsnitt av Klassekampens artikkel er ikke avgjørende. Heidi Lauritzens uttalelse inneholder for øvrig det vesentlige av den beskyldningen mot Løberg som sto i Klassekampen, nemlig at han var med på planleggingen. - Retten er ikke enig i at fremstillingen er balansert i den mening de tiltalte anfører. Politiadjutant Thygesens bemerkning: «Det er din tolking» referer seg ikke direkte til selve beskyldningen, men til en senere uttalelse. Til selve beskyldningen svarte Thygesen:

«Jeg husker det. Du har rett. Det var en bombetrusel. Men saka er henlagt nå.»

Uttalelsen må oppfattes som om Thygesen var enig. Men selv om Thygesen hadde gitt uttrykk for tvil, så står allikevel beskyldningen der.

Om beskyldningen gir uttrykk for forfatterens mening eller ikke er heller ikke avgjørende. Det må imidlertid antas at Heidi Lauritzen er forfatterens talerør. Han hevder jo som foran nevnt at boken er et angrep bl.a. på politiet.

Den som ønsker å komme med frimodige ytringer om statstjenesten må også finne seg i de begrensninger som straffelovens bestemmelser om ærekrenkelser setter. Her dreier det seg for øvrig om en beskyldning mot en statstjenestemann for forhold utenfor tjenesten.

«Jernkorset» omhandler flere personer fra virkeligheten, bl.a. personer som er dømt for grove landssvikforbrytelser. Disses identitet er søkt skjult.

Side:601

Det er vanskelig å forstå hvorfor Løberg skulle behandles dårligere enn disse. Hvis meningen med boken først og fremst var et angrep på politiet i sin alminnelighet, er det også vanskelig å forstå hvorfor Løbergs navn er brukt.

Det har vært anledning for de tiltalte til å føre sannhetsbevis. Bare tiltalte nr. 1 har benyttet seg av dette.

Retten finner at det ikke er ført bevis for beskyldningens sannhet. Vitnet, Morten Fidjeland, som er opphavsmannen til beskyldningen har i retten forklart at han en kveld i april 1972 i HV-huset etter endt tjeneste fortalte Løberg om sprengningsplanene og at han var interessert i å få rede på om politiet hadde faste patruljeruter i Teatergaten. Løberg svarte at det ikke fantes faste patruljeruter. Noe mere sa han ifølge vitnet ikke. Han sa således ikke noe om at han ville hjelpe til.

Politibetjent Løberg har i retten bekreftet at Fidjeland som ovenfor nevnt fortalte ham at han, muligens flere, hadde planer om å sprenge Oktoberbokhandelen. Noe mere sa Fidjeland ikke. Han spurte således ikke om det var faste patruljeruter. Løberg har forklart at han ikke tok opplysningen særlig alvorlig og kom ikke med noen bemerkning til Fidjeland. På veien hjem tenkte han på episoden og kom til at han burde melde fra om den til sine overordnede den neste morgen.

Det er opplyst at Løberg neste morgen sa fra om det han hadde hørt. Politiavdelingssjef Næss har forklart at han etter Løbergs opplysning foretok en del undersøkelser. På grunnlag av disse fant han at det neppe forelå alvorlige planer. Det ble derfor ikke satt i gang formell etterforsking. Han regnet med at et attentat i tilfelle ville bli foretatt natt til 1. mai 1972. Oktoberbokhandelen ble derfor for sikkerhets skyld holdt under oppsikt denne natten.

Det er også avhørt en del andre vitner, men ingen av disse har påhørt samtalen mellom Fidjeland og Løberg.

Retten finner å måtte legge avgjørende vekt på Løbergs forklaring. Den omstendighet at han dagen etter meldte fra om episoden til politiet støtter hans forklaring. Hvis det virkelig var slik som Fidjeland oppfattet det, at Løberg ville hjelpe attentatmennene, så ville han ikke meldt fra til politiet.

Hvis han meldte fra, måtte han regne med muligheten av etterforsking og avhør av Fidjeland.

Retten finner det ikke bevist at Løberg ga opplysninger til Fidjeland om politiets patruljeruter i Teatergaten. Det har ikke vært påstått at Løberg på annen måte har vært med på noen planlegging. Det er således ikke ført bevis for beskyldningen om at Løberg har vært med på å legge planer om å sprenge Oktoberbokhandelen i Teatergaten i Oslo i luften.

Betingelsene for mortifikasjon er etter dette til stede. Det er fra de tiltaltes side ikke reist noen innvending når det gjelder selve omfanget av det som skal mortifiseres. Det sitat fra side 178 i romanen «Jernkorset» som er sitert i tiltalebeslutningen blir derfor i samsvar med påtalemyndighetens påstand å mortifisere med hjemmel i strl. §253 nr. 1.

Beskyldninger i bøker er også tidligere mortifisert, jfr. Rt-1952,-8 flg.

Etter skadeserstatningslovens §36 første ledd kan retten tilkjenne slik oppreisning for skade av ikke økonomisk art som den finner rimelig. Retten er kommet til at det ikke er tilstrekkelig grunn til å tilkjenne oppreisning.

Side:602

Den har da lagt vesentlig vekt på at beskyldningen tidligere hadde vært fremsatt i Klassekampen uten at fornærmede Løberg foretok seg noe.

De tiltalte tilpliktes i medhold av strpl. §456 nr. 2 å betale saksomkostninger til statskassen. Omkostningene settes for tiltalte nr. 1 A til kr. 13 000 og for tiltalte nr. 2 B til kr. 11 500.

Dommen er enstemmig. - - -