Rt-1979-1283

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1979-10-25
Publisert:	Rt-1979-1283
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 141B/1979
Parter:	1. Tore Heitmann, 2. Svein Heitmann, 3. Lauritz Heitmann (advokat Håkon Kierulf - til prøve) mot De reinbeiteberettigede i Reinbeitedistrikt nr. 26 v/distriktsformannen Johan Mikkelsen Eira (høyesterettsadvokat Frithjof B. Sigmond).
Forfatter:	Skåre, Holmøy, Løchen, Michelsen, Stabel
Lovhenvisninger:	Reindriftsloven (1978) §36, §37, Reindriftsloven (1978), Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §146, §54, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §36, Reindriftsloven (1933) §30, Reindriftsloven (1933), Reindriftsloven (1933), §12, §71, §9, Reindriftsloven (1978)

Dommer Skåre: Saken knytter seg til eiendommene Kåfjord, matr. nr. 3 løpenr. 12 a, og Mosebakken, matr. nr. 4 løpenr. 1, begge i Alta. Eiendommene har vært i privat eie siden midten av det forrige århundre.

Eiendommen Kåfjord skal være en av de største private eiendommer i Finnmark. Den ligger på begge sider av de innerste deler av Kåfjorden. Fra den innerste del av fjorden - Kåfjordbotn - strekker den seg videre innover i landet. Mosebakken er en mindre eiendom som helt er omsluttet av Kåfjord.

I den første halvdel av 1960-årene etablerte de beiteberettigede i

Side:1284

Reinbeitedistrikt nr. 26 slakteplass for rein i Kåfjordbotn innenfor grensene av de eiendommer som jeg har nevnt, og de har siden hatt sin slakteplass der. Det var dette forhold som foranlediget at grunneierne i 1975 reiste søksmål mot de reinbeiteberettigede. For herredsretten nedla grunneierne følgende påstand:

«1. De saksøkte kjennes uberettiget til å drive reinskilling og reinslakting på saksøkernes eiendommer «Kåfjord», matr. nr. 3, løpenr. 12 a, og eiendommen «Mosebakken» matr. nr. 4 løpenr. 1, begge Alta.

2. De saksøkte tilpliktes å fjerne oppsatte gjerder m.v. i forbindelse med skilling og slakting på de under pkt. 1 nevnte eiendommer.

3. De saksøkte kjennes uberettiget til å beite sine rein på de under pkt. 1 nevnte eiendommer i Botndalen nedenfor Finnkroken.

4. De saksøkte tilpliktes å erstatte det offentlige sakens omkostninger.»

Alta herredsrett avsa 15. september 1976 dom med slik domsslutning:

«1. De saksøkte kjennes uberettiget til å drive reinskilling og reinslakting på saksøkernes eiendommer Kåfjord, matr. nr. 3, løpenr. 12 a, og eiendommen Mosebakken, matr. nr. 4, løpenr. 1, begge i Alta.

2. De saksøkte frifinnes for tiden for kravet etter pkt. 2 i saksøkernes påstand.

3. De saksøkte frifinnes for kravet etter pkt. 3 i saksøkernes påstand.

4. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»

Grunneierne anket over dommen for så vidt gjaldt pkt. 2,3 og 4 i domsslutningen. Reinbeitedistriktet motanket over domsslutningens pkt. 1 og 4.

Mens saken var under forberedelse for lagmannsretten, ble eiendommene overtatt av de nåværende eiere, Tore, Svein og Lauritz Heitmann.

Under ankeforhandlingen for lagmannsretten ble anken over pkt. 3 i domsslutningen frafalt - selve beiteretten var altså ikke noe tvistepunkt for lagmannsretten.

Hålogaland lagmannsrett avsa 29. oktober 1977 dom med slik domsslutning:

«I hovedanken:

Punkt 2 og 3 i herredsrettens dom stadfestes.

I motanken:

De reinbeiteberettigede i reinbeitedistrikt nr. 26 v/distriktsformannen Johan Mikkelsen Eira frifinnes for kravet om at de kjennes uberettiget til å drive reinskilling og reinslakting på eiendommene Kåfiord, matr. nr. 3, løpenr. 12 a og Mosebakken, matr. nr. 4, løpenr. 1, begge Alta.

I begge tilfelle:

Partene bærer hver sine omkostninger både for herredsretten og lagmannsretten.»

Tore, Svein og Lauritz Heitmann har anket over dommen. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.

Side:1285

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Lagmannsrettens konklusjon nevner bare retten til reinskilling og slakting. Den forutsetter imidlertid at de reinbeiteberettigede har rett til å la bli stående de gjerder som er oppsatt til bruk for slaktingen, og eventuelt også oppføre andre nødvendige faste installasjoner.

Den første slakting skal ha funnet sted i 1963, men da ble det ikke oppsatt noe gjerde. Det system av gjerder som idag finnes på stedet, og som er oppsatt i 1964 eller 1965 og de følgende år, omfatter for det første to ledegjerder fra Kåfjordbotn og oppover mot fjellet. Gjerdet er oppført av sauenetting på staur av bjørk. Mellom disse gjerder drives reinen ned mot en skillehage som er gjerdet på samme måte, og som under skillingen kan inneholde 2000 - 3000 dyr. Fra skillehagen tar reineierne ut de dyr som skal slaktes, og disse dyr føres til en ny inngjerding - beitehagen - hvor de skal roe seg før slakting. Ved slaktingen føres dyrene først innenfor et slaktegjerde og derfra til en platting av tre hvor de avlives. Skinnavtrekk og fjerning av innvoller skjer ved hjelp av et taljesystem, hvoretter skrotten føres til et hengeskur. Selve slaktingen administreres og gjennomføres av Kautokeino Produksjonslag A/L som har satt opp og eier gjerdet rundt beitehagen og slaktegjerdet. Så vidt skjønnes eier produksjonslaget også den slakteplatting i tre som nå er oppført, og som vel forutsettes å skulle være permanent. De øvrige deler av slakteanlegget består under slaktingen av jernstativ med taljer, hengeskur, vannpumpe og strømaggregat. Også disse deler av anlegget eies av produksjonslaget og bringes til stedet for hver enkelt slakting. Gjennomsnittlig slaktes 400-500 dyr hver høst. Den gjennomføres av 6-7 mann fra slakteriet, men også reineiere deltar i arbeidet mot betaling. Hode, bein og skinn overtas av reineierne. Blodet tømmes i jorden, og innvollene graves ned av leiet hjelp med traktorgraver.

Ved avgjørelsen av spørsmålet om rett for de reinbeiteberettigede til å ha dette anlegg stående, bygde herreds- og lagmannsretten på reindriftsloven av 1933. Denne lov ble opphevet ved den nye reindriftslov - lov 9. juni 1978 nr. 49 - og sistnevnte lov trådte i kraft 1. juli 1979. Den nye lovs §9 første ledd nr. 3, jfr. §12 inneholder bestemmelser om rett for de beiteberettigede til å sette opp gjerder og andre anlegg i reinbeiteområder. Etter §12 annet ledd kan gjerder og anlegg som skal bli stående ut over en sesong ikke oppføres uten godkjennelse av Kongen. I mangel av minnelig ordning med grunneieren skal spørsmålet om erstatning for skade og ulempe avgjøres ved skjønn. Det er enighet mellom partene om at bestemmelsen ikke får betydning for gjerder og anlegg som var lovlige før lovens ikrafttredelse. Jeg viser for øvrig til partenes anførsler om betydningen av den nye lov.

De ankende parter, Tore, Svein og Lauritz Heitmann har i det vesentlige anført:

De gjerder som brukes under slaktingen, var ikke lovlige etter §36 og §37 i reindriftsloven fra 1933. Etter lovens §36 nr. 2 første punktum var oppføring av ringgjerde forbudt i Finnmark. Bestemmelsen

Side:1286

i nr. 2 annet punktum om rett til å oppføre skillehager for utskilling av slakterein, gjaldt bare for statens grunn. Lagmannsretten tar feil når den finner at bestemmelsen utelukkende er motivert av skogvernhensyn, og derfor ikke gjelder oppføring av tråd- eller nettinggjerder. Ihvertfall kan man ikke av en slik innskrenkende tolking av nr. 2 trekke den slutning at oppføring av slike arbeidsgjerder kan finne sted uten samtykke fra grunneieren, uten hensyn til gjerdets størrelse. Det framgår av §36 nr. 1 som gjelder andre fylker enn Finnmark, at gjerderetten der bare gjelder mindre arbeidsgjerder. Om oppføringen ikke anses for å være i strid med §36 nr. 2, må §37 få anvendelse, og etter denne bestemmelse kan gjerdet bare oppføres med tillatelse av Kongen og vedkommende private grunneier.

For tilfelle 99 36 og 37 ikke anses å regulere forholdet, hevder grunneierne at de reinbeiteberettigedes rett til slakteplass ikke omfatter slakting etter det opplegg og i det omfang som tilfellet er her. Det dreier seg om en helt ny form for slakting, og virksomheten er omfattende og legger beslag på store arealer. Av betydning er det også at slaktingen forestås av produksjonslaget som også eier deler av det faste anlegg.

Grunneierne bestrider ikke at de reinbeiteberettigede på særlig grunnlag kan ha rettigheter ut over det som er hjemlet i reindriftslovene. I det foreliggende tilfelle foreligger imidlertid ingen avtale om rett til å sette opp gjerder, og en avtale ville være i strid med §36. Heller ikke blir det spørsmål om passivitetsvirkninger, og de reinbeiteberettigede har ikke ervervet noen rettigheter ved alders tids bruk.

De bestemmelser som ble inntatt i skjøtet for Kåfjord i 1855 og som begrenset kjøperens vanlige eierrådighet, har forlengst mistet sin betydning. Grunneierne har idag vanlig eierrådighet.

På bakgrunn av disse synspunkter mener grunneierne at spørsmålet om fortsatt virksomhet ved anlegget må avgjøres i samsvar med §12 annet ledd i den nye lov. De beiteberettigede må eventuelt innhente Kongens samtykke - dette er ikke unødvendig av den grunn at statlige tjenestemenn har medvirket ved etableringen av anlegget. Spørsmålet om vederlag må i mangel av minnelig ordning avgjøres ved skjønn:

Grunneierne, som har hatt fri sakførsel for herredsrett og Høyesterett, har nedlagt slik påstand:

«1. Ankemotpartene kjennes uberettiget til på eiendommene matr. nr. 3, l.nr. 12 a Kåfjord og matr. nr. 4, 1.nr. 1 Mosebakken, begge i Alta, å ha reindriftsgjerder og andre anlegg som de der oppførte, uten godkjennelse av Kongen og avholdt skjønn som nevnt i R. 1. §12,2.

2. Ankemotpartene tilpliktes å fjerne de av dem på de under pkt. l nevnte eiendommer oppsatte gjerder.

3. Ankemotpartene tilpliktes å erstatte de ankende parter fulle saksomkostninger for lagmannsretten, og til å erstatte det offentlige sakens omkostninger for herredsretten og Høyesterett.»

Side:1287

Ankemotparten, de reinbeiteberettigede i Reinbeitedistrikt nr. 26, har i det vesentlige anført:

§12 annet ledd i den nye reindriftslov får ingen avgjørende betydning her fordi anlegget ble lovlig oppført, og fordi bestemmelsen ikke gjelder anlegg som de reinbeiteberettigede har annen hjemmel for å ha stående.

For det første mener de reinbeiteberettigede at anlegget ble bygd med samtykke fra de daværende grunneiere. Uenighet om eventuell leie eller erstatning for ulemper kan ikke medføre at denne avtale kan sies opp eller heves, men tvist om slikt vederlag må eventuelt avgjøres ved dom.

Avtalesynspunktet ble frafalt under hovedforhandlingen for lagmannsretten, men dette har sammenheng med at de reinbeiteberettigedes hovedvitne i dette spørsmål ikke møtte. De reinbeiteberettigede støtter seg nå på den forklaring dette vitnet har avgitt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett, og dessuten på enkelte andre protokollerte vitneforklaringer.

De reinbeiteberettigede påberoper seg også passivitet fra grunneiernes side. Det gikk 9 år fra slaktingen begynte til grunneierne fremsatte konkrete skriftlige krav om leie, og det var da gått 7 år fra det første gjerde ble bygd.

Det er imidlertid ikke nødvendig for de reinbeiteberettigede å bygge på samtykke - eller passivitetssynspunkter, fordi retten til slakteplass er en del av den alminnelige reindriftsrett. Denne rett er forutsatt i § I, jfr. §30 og §36 i reindriftsloven fra 1933. At de beiteberettigede har en slik rett, følger også av alders tids bruk. Loven må suppleres med slike synspunkter - lovgivningen om reindrift er ikke uttømmende om samenes rettigheter. Særlig er dette gjort gjeldende i forhold til §12 i den nye reindriftslov. De dommer og lovforarbeider som de beiteberettigede i denne forbindelse har henvist til, skal jeg komme tilbake til.

Den alders tids bruk som de reinbeiteberettigede her påberoper seg, er ikke knyttet til noen forutsetning om at bruken i alders tid har vært knyttet til en bestemt eiendom: Den gir rett til å velge nye slakteplasser innenfor reindriftsområdet. At slakteplassen i Kåfjordbotn ligger innenfor dette området, er etter de reinbeiteberettigedes oppfatning utvilsomt.

Innholdet av retten til slakteplass må etter de reinbeiteberettigedes oppfatning være slik at slaktingen kan tilpasses den tekniske og økonomiske utvikling. Det er derfor ingen forutsetning for utøvelsen av retten at den utøves på samme måte og i samme omfang som tidligere. Anlegget i Kåfjordbotn ligger innenfor rammen av den rett de reinbeiteberettigede har til slakteplass.

De reinbeiteberettigede hevder dessuten at gjerdene ikke er oppsatt i strid med §36 nr. 2 i reindriftsloven fra 1933. De er enige med lagmannsretten i at bestemmelsen utelukkende bygger på skogvernhensyn og derfor ikke kommer til anvendelse i det foreliggende tilfelle, hvor det er benyttet nettinggjerde. Noe forbud mot å oppføre gjerde kan heller ikke utledes av §36 nr. 1 eller §37. De reinbeiteberettigede er enige med lagmannsretten i at sistnevnte bestemmelse

Side:1288

ikke gjelder gjerder av den her omhandlede art.

De reinbeiteberettigede har også vist til de forbehold som ble tatt da staten solgte Kåfjord i 1855. I henhold til disse forbehold skulle jorden falle tilbake til staten om den ble liggende ubenyttet i tre år. Eieren skulle ha begrenset hugstrett, og staten kunne tillate hugstrett for andre. Grunneierne har derfor ikke full eierrådighet og har ikke saklig grunn til å kreve anlegget fjernet.

Det er ytterligere hevdet at samtykke fra Kongen etter §12 annet ledd i den nye lov under enhver omstendighet ikke er nødvendig fordi, anlegget er etablert med statens medvirkning, blant annet ved økonomisk støtte til produksjonslaget.

De reinbeiteberettigede som har hatt fri sakførsel for alle retter, har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Den ankende part tilpliktes å betale det offentlige saksomkostninger for alle retter.»

Til bruk for behandlingen i Høyesterett har partene og 11 vitner gitt forklaring ved bevisopptak ved Alta herredsrett, Oslo byrett og Lyngdal herredsrett. 5 vitner er nye. Som referert foran er ett av disse vitner særlig påberopt i forbindelse med spørsmålet om grunneiersamtykke. Det er også fremlagt en del nye dokumenter. Verken vitneforklaringene eller de nye dokumenter inneholder noe vesentlig nytt i forhold til det som forelå for herredsretten og lagmannsretten.

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

De opplysninger som foreligger om samenes bruk av eiendommen i gammel tid og fram til slakteplassen i Kåfjord ble tatt i bruk i 1963, er forholdsvis sparsomme og til dels motstridende. Det synes imidlertid på det rene at samene har hatt flyttveier i området - sporadisk også på de deler av eiendommen som tvisten særlig knytter seg til, nemlig området fra Kåfjordbotn og innover i landet. Det er imidlertid ikke nødvendig å foreta en nærmere vurdering av reindriftens omfang og karakter til de forskjellige tider. Jeg finner det nemlig klart at de deler av eiendommen hvor slakteplassen ligger, inngår i de områder hvor samene etter reindriftslovgivningen kan utøve reindrift.

Som nevnt foran er spørsmålet om i hvilken utstrekning reindriftsretten gir anledning til å sette opp gjerder og andre anlegg nå regulert i reindriftslovens §9 første ledd nr. 3, jfr. §12, men jeg er enig med partene i at bestemmelsen i §12 annet ledd om nødvendighet av samtykke fra Kongen til oppføring av faste anlegg og gjerder, ikke gjelder når gjerdet eller anlegget var oppført før den nye lovs ikrafttredelse med grunnlag i avtale eller annen hjemmel.

Jeg er ikke enig med de beiteberettigede i at det foreligger en avtale eller et samtykke fra grunneierne som gir dem rett til å ha gjerdene stående. Etter de opplysninger som foreligger, legger jeg til grunn at de reinbeiteberettigede tok kontakt med grunneieren før det første gjerde ble bygd, og at grunneieren ikke hadde innvendinger mot oppsettingen. Jeg kan imidlertid ikke se det slik at grunneieren derved bandt seg til å godta anlegget for ubegrenset tid, og uten

Side:1289

hensyn til den fortsatte utvikling av slakterivirksomheten og videre gjerdebygging. Det synes dessuten å ha vært forutsatt at det skulle betales leie for bruken av området, men om leiens størrelse ble det ikke enighet. Grunneierne måtte under disse omstendigheter kunne motsette seg at gjerdene fortsatt ble stående.

Jeg finner heller ikke at grunneierne ved passivitet har tapt retten til å kreve gjerdene fjernet. Grunneierne må riktignok ha vært klar over at det ble bygd gjerder i tillegg til de opprinnelige, og de må også ha kjent omfanget av slaktevirksomheten. Spørsmålet om leie ble imidlertid tatt opp forholdsvis tidlig og synes å ha vært gjenstand for diskusjon mellom partene. Jeg kan på denne bakgrunn ikke finne det avgjørende at grunneierne først i 1972 konkretiserte sitt leiekrav skriftlig. Jeg kan heller ikke se at de reinbeiteberettigede hadde grunnlag for å regne med at de hadde ervervet noen rett til å ha gjerdene stående på ubestemt tid. Det er ikke opplyst at de ble vesentlig skadelidende ved at saken trakk i langdrag.

Spørsmålet er så om det var nødvendig med samtykke eller eventuelt med ekspropriasjon etter §71, eller om slakteplassen kunne etableres og bygges ut på grunnlag av reindriftsretten, slik den var avgrenset etter reindriftsloven av 1933 og eventuelt andre rettsregler.

Det er uten videre klart at retten til reindrift innbefatter rett til slakteplasser, slik man tidligere hadde dem. Og jeg er enig med de reinbeiteberettigede i at denne rett ikke er begrenset til områder hvor det tidligere har vært slakteplass. At de reinbeiteberettigede kunne etablere slakteplass i Kåfjordbotn, synes derfor i utgangspunktet klart.

Jeg er videre enig med de beiteberettigede i at retten til slakteplass ikke er knyttet til noen forutsetning om at retten utøves til de tider og på den måte som tidligere var den vanlige. Det må kunne tas i bruk ny teknikk og et opplegg for slaktingen som er nødvendig for å oppnå et forsvarlig økonomisk resultat. Retten til slakteplass avgrenses imidlertid av de bestemmelser i lovgivningen som regulerer adgangen til å drive virksomhet på privat grunn og som krever grunneiersamtykke for slik virksomhet. Retten til å sette opp gjerde var i reindriftsloven regulert i §36 og §37. For tilfelle grunneiersamtykke var nødvendig etter disse bestemmelser og ikke ble gitt, kunne det iverksettes ekspropriasjon etter §71.

Etter lovens §36 nr. 1 hadde flyttsamene i andre fylker enn Finnmark rett til å sette opp ringgjerde, men de skulle følge grunneierens utvisning av sted, og gjerdet skulle ha begrenset størrelse. Etter nr. 2 var oppføring av ringgjerde forbudt i Finnmark, men grunn til skillehager kunne under visse forutsetninger anvises på statsgrunn. Oppføring av andre gjerder enn nevnt i §36 var etter §37 forbudt uten samtykke av Kongen og vedkommende grunneier.

Disse bestemmelser tar etter ordlyden sikte på å regulere alle typer gjerder, og jeg kan ikke slutte meg til lagmannsretten når den så vidt skjønnes kommer til at de gjerder det her er tale om, etter sin funksjon faller utenfor både §36 og §37. En slik tolking har ingen støtte i forarbeidene til loven. Det fremgår av riksadvokat Kjerschows utkast til lov side 102-103 at §37 særlig tar sikte på

Side:1290

sperregjerder, men det uttales deretter på side 103 at paragrafen også omfatter andre gjerder, «således tillike gjerder til vern mot skade ved ren på fast eiendom». Vernegjerder er her bare nevnt som et eksempel, og jeg er ikke enig med lagmannsretten når det antydes at man i eksempelbruken har grunnlag for en innskrendende tolking.

Kravet om samtykke fra grunneier var lovfestet bare i §37. Denne bestemmelse framtrådte imidlertid som den formelle hovedregel. §36 nr. 1 utvidet samenes rett i forhold til denne hovedregel ved bestemmelsen om rett til å sette opp ringgjerder uten samtykke fra grunneieren. Ved oppsetting av gjerde som etter sin størrelse faller utenfor §36 nr. 1, er man tilbake i §37.

Lagmannsretten har vist til at gjerdebestemmelsene i første rekke er begrunnet i hensynet til skogvernet «og siden det den gang loven ble gitt var vanlig med gjerdetyper som krevde langt mer virke enn dagens gjerder», kommer lagmannsretten til at §36 ikke kan anvendes i den foreliggende sak.

Jeg forstår dette slik at siden det her ble nyttet netting, var forbruket av staur som ble hugget på stedet mindre enn for gammeldagse gjerdetyper. Det følger av lagmannsrettens resonnement at §36 ikke skulle få anvendelse når staurforbruket av denne grunn blir vesentlig redusert. Det ligger innebygd i resonnementet at §36 ikke skulle få anvendelse når gjerdematerialene i sin helhet innkjøpes. Så vidt skjønnes er dette tilfellet for den del av gjerdet som ble bygd av produksjonslaget.

Jeg er enig med lagmannsretten i at skogvernhensyn gjorde seg sterkt gjeldende ved utformingen av §36 - det samme kan for øvrig sies når det gjelder §37. Jeg kan imidlertid ikke slutte meg til den oppfatning at §36 ikke skulle få anvendelse ved innføring av mer moderne gjerdetyper. Etter §36 nr. 1 fjerde ledd kunne fylkesmannen påby at det i visse tilfeller helt eller delvis ble nyttet annet materiale enn trevirke. Muligheten for nye gjerdemetoder er altså forutsatt, men uten at gjerderetten av denne grunn ble utvidet. Jeg viser også til at i forarbeidene til §37 er skogvernhensynene forutsatt ivaretatt gjennom bestemmelsen om offentlig tillatelse. Tilleggskravet om grunneiersamtykke synes å være et utslag av eierrådigheten.

Etter dette mener jeg at §36 og §37 måtte komme til anvendelse også på nettinggjerder og andre gjerder satt opp av materialer kjøpt annen steds fra. Det kunne reises spørsmål om det må tas en reservasjon for så vidt gjaldt den absolutte forbudsregel i nr. 2. Dette spørsmål har imidlertid ingen konkret interesse: I dette tilfelle er det satt opp langt større gjerder enn det som tillates oppsatt etter nr. 1, og da må grunneiersamtykke være nødvendig.

Jeg er enig med de reindriftsberettigede i at reindriftsloven fra 1933 ikke inneholdt en uttømmende angivelse av samenes rettigheter for så vidt som rettigheter etter forholdene kunne ha et særlig rettsgrunnlag, for eksempel bruk i alders tid. Jeg viser i denne forbindelse til dommer i Rt-1968-394 og Rt-1968-429. Disse dommer, som de reinbeiteberettigede påberoper seg, gjelder imidlertid tilfeller hvor bruken har vært knyttet til bestemte eiendommer eller avgrensede områder. Det de reinbeiteberettigede i dette tilfelle påberoper

Side:1291

seg, er den reindrift som er utøvet innenfor reinbeiteområdet i alders tid, dvs. den tradisjonelle reindriftsrett. Denne rett påberopes som et rettsgrunnlag likestilt med loven, og retten hevdes å være dynamisk eller ekspansiv for så vidt som den må tilpasses reindriftens behov til enhver tid. Den tradisjonsbestemte rett til slakteplass må - uten hensyn til gjerdebestemmelsene i reindriftsloven fra 1933 - innbefatte en rett til å sette opp slike gjerder og anlegg som dagens behov tilsier, og også på steder og eiendommer som ikke tidligere har vært brukt som slakteplass.

Denne oppfatning er jeg ikke enig i. Som nevnt i dommen i Rt-1955-361 tok reindriftsloven fra 1933 sikte på å gjennomføre en uttømmende regulering av samenes generelle rettigheter, og det synspunkt som nå anføres, er i strid med dette utgangspunkt. Tradisjon og praksis kan utvilsomt være et tolkingsmoment ved anvendelse av nevnte lov, men dette utgangspunkt gir ingen veiledning her.

I forarbeidene til den nå gjeldende reindriftslov er spørsmålet om lovens uttømmende karakter behandlet i Ot.prp. nr. 9(1976-77) side 42 hvor det blant annet heter:

«Gjeldende reindriftslov av 1933 bygger på samme måte som lappeloven av 1883 på at retten til å utøve reindrift m.v. i reinbeitedistrikt er fastlagt på uttømmende måte i selve loven, slik at denne rett har det omfang og det innhold som loven til enhver tid bestemmer. Denne forutsetning er også kommet til uttrykk i forarbeidene til de nevnte lover og ligger til grunn for reinbeitekonvensjonene mellom Norge og Sverige. Det ligger i denne grunnoppfatning at rettens omfang og innhold kan endres ved ny lov. Landbruksdepartementets utkast til ny reindriftslov bygger på samme prinsipp.»

I Innst. O nr. 37(1977-78) side 5 refererer Landbrukskomitéen til brev fra Norges Reindriftsamers Landsforening som inneholdt innsigelser mot den framstilling Ot. prp. nr. 9 for 1976-77 gir enkelte historiske og rettslige forhold. Komitéen sier side 6 at den ved behandling av loven «ikke har tatt standpunkt til rettsgrunnlaget for reindriftens rettigheter». En lignende uttalelse finnes i Innst. O nr. 98 (1976-77) side 5.

Disse uttalelser i forarbeidene er bakgrunnen for de reinbeiteberettigedes anførsel om at ihvertfall den nye lov må suppleres av tradisjon eller sedvane. Den tradisjonelle rett til slakteplass hevdes som nevnt å måtte innbefatte den rett til gjerder og anlegg som moderne slakting krever, og samtykke etter §12 annet ledd er normalt ikke nødvendig. Sistnevnte bestemmelse har betydning bare hvor samenes rett kolliderer med privat bruksutøvelse.

Jeg kan heller ikke slutte meg til dette synspunkt. Landbrukskomitéens merknader må så vidt skjønnes referere seg til den del av Landbruksdepartementets uttalelse som gjelder adgangen til å regulere samenes rettigheter ved lov. Et spørsmål som kan reise seg i denne forbindelse, er i hvilken utstrekning dette kan skje uten erstatning etter grunnlovens §105. Spørsmålet om slik erstatning ligger imidlertid utenfor vår sak, og det er etter mitt skjønn ikke nødvendig å gå inn på det generelle spørsmål om i hvilken utstrekning

Side:1292

grunnlovshensynet kan få betydning ved tolkingen av reindriftsloven. Den foreliggende sak knytter seg til §12, som bygger på en avveining mellom hensynet til de reinbeiteberettigede og hensynet til grunneierne. Under lovforberedelsen var det ikke uenighet om hvilket innhold bestemmelsen skulle ha. Både av denne grunn og på grunn av det innhold bestemmelsen fikk, kan jeg ikke se at landbrukskomitéens bemerkning kan få betydning her.

De bestemmelser i Kåfjordskjøtet som de reinbeiteberettigede har henvist til, må utvilsomt ses i sammenheng med de da gjeldende bestemmelser om jordsalg. Idag må bestemmelsene være uten betydning - grunneieren har en helt vanlig eierrådighet.

Etter dette blir min konklusjon at spørsmålet om å ha gjerdene og andre faste deler av anlegget stående, må avgjøres etter §12 annet ledd. Jeg kan ikke dele de reinbeiteberettigedes oppfatning når det hevdes at slikt offentlig samtykke som bestemmelsen krever, allerede må anses gitt.

Grunneierne har også forlangt dom for riving av gjerdene. Etter mitt syn på saken må dette krav tas til følge. I samsvar med regelen i tvistemålslovens §146 første ledd må det settes en oppfyllelsesfrist, og den bør være rommelig. Jeg er blitt stående ved at fristen bør settes til 1. juli 1980.

Rivingsspørsmålet vil bortfalle hvis det blir gitt tillatelse etter §12 annet ledd. Blir det forlangt tvangsfullbyrdelse før spørsmålet om samtykke etter §12 annet ledd er avgjort, vil det med hjemmel i tvangslovens §36 kunne gis utsettelse med fullbyrdelsen.§.

På grunn av sakens karakter bør saksomkostninger ikke tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. De reinbeiteberettigede i reinbeitedistrikt nr. 26 kjennes uberettiget til på eiendommene matr. nr. 3, 1. nr. 12 a Kåfiord og matr. nr. 4, 1. nr. 1 Mosebakken, begge Alta, å ha reindriftsgierder og andre anlegg som de der oppførte, uten godkjennelse av Kongen og avholdt skjønn som nevnt i reindriftslovens §12 annet ledd.

2. De reinbeiteberettigede i reinbeitedistrikt nr. 26 ved distriktsformannen Johan Mikkelsen Eira dømmes til innen 1. juli 1980 å fjerne de av dem på de under pkt. 1 nevnte eiendommer oppsatte gjerder.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Løchen, Michelsen og Stabel: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Torbjørn Myhren med domsmenn): - - -

Om bakgrunnen for saken skal retten nevne:

Eiendommen Kåfjord ble av staten - som en del av statens umatrikulerte

Side:1293

grunn i Finnmark - overdradd til Altens Kobberværk ved amtsskjøte av 18/8 1855, approbert 7/11 1855 i henhold til kgl. resolusjon av 27/5 1775 og «høieste Resolution» av 3/9 1816, tinglyst 19/5 1856. Eiendommen er ved oppmålings- og skyldsetningsforretning av 9/101854 skyldsatt til 25 Kjør, og omfattet «enddel Altens Kobberværk tilhørende Jordeiendomme i Kaafjord i Alten Talvigs Præstegjeld, Altens Fogderie, hvilke Eiendomme efterhaanden ere tilhjemlede Værket eller dets Interessentskab saaledes, at de nu udgjøre en sammenhængende Strækning,- - -»

I tilknytning til grensebeskrivelsen i nevnte amtskjøte er bl.a. angitt:

- - -«Med Undtagelse af de Værket tilhørende og dyrkede Pladse der ligger ved Fjordbunnen, og Jordepladsen Mossebakken med tilhørende Sommersæter, MN0 304, der for Tiden tilhører Ole Evensen Skale og hvilke 2de Jordstykker følgelig undtages fra nærværende Opmaaling og Skyldsætning bestaar hele denne Dalstrækning af næsten værdiløs Jord med en steenig og bjergfuld Grund, der for det meeste er bevoxet med Kjær og Mose, skjønt enkelte Dele af same vil kunne opdyrkes, dog vistnok med ei ubetydelige Omkostninger.»- - -

Samme skjøte inneholder også nærmere vilkår for overtagelsen, bl.a. følgende bestemmelse:

- - -«Forøvrig underkastes Jordens Eier med Hensyn til dette Jordebrug de gjeldende Love og Anordninger.»- - -

Kobberbryting ved Kåfjord Verk begynte ca. 1820, og i 1826 begynte anleggsdriften ved verket for alvor, og bedriften ble etter hvert en av de største i sitt slag i Norge og visstnok den største industribedrift på Nordkalotten. Driften ble innstilt i 1878 på grunn av sviktende lønnsomhet, men ble omkring århundreskiftet gjenopptatt - og fortsatte inntil 1909 da Kåfjord kobberverk ble endelig nedlagt. Kåfjord var i løpet av nevnte tidsrom den største «by» i Finnmark, med ca. 1000 innbyggere i årene omkring 1840. Idag er folketallet der litt over 300.

Saksøkernes far, som var bestyrer ved verket fra ca. århundreskiftet inntil nedleggelsen, kjøpte i 1911 hele Kåfjordeiendommen, men solgte deretter fra en del parseller, bl.a. til folk som bodde i verkets boliger der, og dessuten hele Mathisdalen, samt i 1918 hele det areal som ligger på sydøstsiden av Botnelven, til staten i henhold til skylddeling som ble holdt i 1918. Det er på dette areal på sydøstsiden av elven som fortsatt eies av staten og som kalles Borani, de saksøkte i nærværende sak har ført opp permanente sommerboliger fra engang i slutten av 1950-årene. Før den tid hadde disse reindriftssamene hatt sommerbosted for det meste ved Storvannet i Talvik som ligger et par mil lenger ut i Altafjorden. Men det hendte også da leilighetsvis at enkelte samer hadde sommerbosted i Kåfjord.

I 1965 førte saksøkte opp såkalt slaktegjerde på nordvestsiden av Botnelven, og i de årene som deretter fulgte frem til 1972 førte de opp ytterligere gjerder, bl.a. til et lite beiteområde nær slakteplassen, og dessuten såkalte fangarmer fra nederst i dalen og et stykke oppover mot fjellet. Disse tiltak hadde etter det opplyste sammenheng med en endring av driftsstrukturen som såvidt forstås gikk ut på at reindriftssamene der søkte å få gjennomført høst-slakting før parringstiden. At de slo seg ned i Kåfiord med sine

Side:1294

sommerboliger og innrettet seg med gjerder og slakteplass m.v. på området der, skyldtes etter det opplyste at de fant det nødvendig å bytte sommerbosted på grunn av det hovedgjerdet som går et stykke opp i fjellet ovenfor Kåfjordbotn og over til Bognelv og videre til Kvænangen, og som ble bygd ferdig for mer enn 10 år siden.

Saksøkerne overtok Kåfjord-eiendommen på dødsboskifte etter foreldrene i 1954. De har den i sameie (ideelt sameie).

En del av det område som ligger innenfor det omtvistede areal, og som i nevnte amtskjøte er benevnt Mossebakken (senere såvidt forstås kalt Leinan-eiendommen) ble overtatt av svigerfar til saksøker nr. 1 Gunnar Heitmann, men Leinan flyttet derfra i 1902-03. Av Mossebakken er en parsell, Solhaug, skilt ut som egen eiendom.

Foruten Mossebakken, som var skilt ut som egen eiendom, var parsellen Esten (på nordvestsiden av Sivertelven) drevet som en særskilt plass (men ikke formelt fradelt hovedeiendommen) fra ca. 1800 til den ble fraflyttet ca. 1902-03. Også eiendommen Borani ble i nevnte tidsrom drevet som eget bruk uten å være formelt fradelt. De her nevnte parseller må antas å ha hatt en viss betydning som støttebruk for folk som hadde sin hovedlevevei ved kobberverket.

Siden fraflyttingen i begynnelsen av 1900-tallet har det såvidt forstås ikke vært drevet noen jordbruksvirksomhet eller annen næringsvirksomhet på det omtvistede areal, og det må idag karakteriseres som utmarksområde. Det eneste som har vært høstet der i årene etter fraflyttingen, er ville bær.

Ifølge herredsagronom Knut Ingvald Furus vitneforklaring under hovedforhandlingen har det vært diskutert i jordstyret om det omtvistede areal i Botndalen er egnet til fremtidig jordbruksområde, men at det er funnet ikke å holde mål til jordbruksvirksomhet etter dagens krav. Han gav også uttrykk for at det burde vært holdt grensegangsforretning av jordskifteretten med henblikk på å få klarlagt grenseforholdene og eventuelt ervervelse av området til reindriftsformål.

Saksøkerne har i det vesentlige anført at saksøkte urettmessig har tatt seg til rette på deres eiendom i Kåfjord, ved at de har satt opp gjerder til bruk ved skilling og slakting av reinsdyr der. De hevder at saksøkte ikke har ervervet noen rett til dette, hverken ved avtale, hevd eller alders tids bruk eller på annen måte, og at de ikke behøver å finne seg i at saksøkte innretter seg slik tilfellet er på deres eiendom. Saksøkerne erkjenner at saksøkte har fått tillatelse til etter særskilt muntlig overenskomst å ta noe trevirke i skogen der til telt og sleder, men de bestrider at saksøkte har fått tillatelse til den reindriftsvirksomhet de nå driver der. Saksøkerne stod opprinnelig på god fot med reindriftssamene da de slo seg ned i Kåfjord med sine sommerboliger i slutten av 1950-årene, og de har forsåvidt ikke villet motsette seg at saksøkte brukte eiendommen deres, forutsatt at saksøkte var villig til å yte en viss godtgjørelse som uttrykk for at bruken var basert på spesiell tillatelse. Saksøkerne har både muntlig og skriftlig, senest i 1972, foreslått et visst vederlag; opprinnelig foreslo de to reinsdyr pr. år, men da dette ikke ble godtatt, reduserte de til 2 reinsdyrsteiker pr. år, men heller ikke dette ble godtatt av saksøkte.

Saksøkerne hevder at den virksomhet saksøkte driver på deres eiendom, ødelegger mulighetene for å utnytte eiendommen til sitt opprinnelige formål.

De mener at eiendomsgrensene for deres eiendommer i denne del av

Side:1295

Botndalen hvor de saksøkte driver sin virksomhet og har satt opp sine gjerder, er klare, og at det derfor er helt på det rene at virksomheten foregår på deres grunn, bortsett fra at også parsellen Solhaug berøres. Solhaug tilhører en annen eier, som de saksøkte har ytet godtgjørelse til for den virksomhet de driver der.

De har anført at eiendommen «Myrsletten» (tidligere benevnt «Vestre Myrsletten») som ble utskilt i 1850-årene og frasolgt ved skjøte av 15/3 1864, og hvor saksøkte ifølge skjøteforbehold har rett til flyttevei for reinsdyr, ikke er beliggende i det strøk i Botndalen tvisten gjelder, men ligger adskillig høyere opp i fjellet, der hvor flyttsamene fra gammelt av har hatt flyttevei forreinen. - - -

Saksøkerne har bestemt motsatt seg å gå med på utsettelse av nærværende sak i påvente av den grensegangsforretningen v/jordskifteretten som saksøkte har foreslått og tatt skritt til å få gjennomført, fordi de mener det ikke er noe behov for grensegang for å få fastslått eiendomsgrensene i det omtvistede område. De mener grensene er klart nok angitt i de dokumenter som foreligger og de grensemerker som på grunnlag av dokumentene kan påvises i terrenget. - - -

Saksøkte har i det vesentlige anført at de hele tiden siden uenigheten med saksøkerne oppstod, har vært innstilt på å komme til en minnelig ordning med saksøkerne, men at de ikke syntes de kunne binde seg til en nærmere avtale fordi det etter saksøktes oppfatning syntes å være atskillige uklarheter med hensyn til grensen for saksøkernes eiendom og beliggenheten av Leinans eiendom Myrsletten. De har vist til at Myrsletten er plassert i det omtvistede område på det fremlagte oversiktskart over eiendommene i Kåfjordbotn (hvor Botndalen er), utarbeidet 23/3 1972 av Alta kommune, Ingeniørkontoret. - - -

Saksøkte har sine permanente sommerboliger lovlig oppsatt på statsgrunn som ligger like i nærheten av det omtvistede område, og de har anført at den reindriftsvirksomheten de driver der, enten den nå skjer på statseiendom eller på privat grunn, ligger innenfor det som anses for en vanlig og normal del av driften.

De har gitt uttrykk for at den endring i driftsstrukturen som blant annet har ført til en intensivering av virksomheten i Kåfjord, særlig med hensyn til skilling og slakting om høsten før parringstiden, nok kan være et moment som er av en viss interesse ved vurderingen av spørsmålet om reindriftssamenes rettigheter, men at dette moment ikke kan antas å være av særlig stor betydning. Man må etter deres mening akseptere at i fylkene Finnmark, Troms og Nordland og delvis i Hedmark, hviler reindriftsnæringens rettigheter som en tyngende servitutt på såvel privat som statlig eiendom.

De har pekt på at den nåværende virksomhet i Kåfjord også må ses i sammenheng med det hoved-reingjerdet som er ført opp dels med egne midler og dels med statstilskudd på strekningen Kåfjord-Bognelv-Kvænangen. - - -

De har angitt tre forskjellige grunnlag for den rett de mener de har til å drive sin virksomhet i Kåfjord:

For det første den rett som følger av hevd gjennom alders tids bruk; i denne relasjon er spørsmålet om eiendomsgrensene og Myrslettens beliggenhet uten interesse for vurderingen av deres rettigheter.

For det annet mener de at forbehold i skjøtet for Myrsletten - som sikrer

Side:1296

samene deres gamle rettigheter til reindrift (herunder de aksessoriske rettigheter) - gir støtte for deres oppfatning av at de har lovlig hjemmel for den virksomhet de driver i Kåfjord.

For det tredje mener de å ha avtalehjemmel med saksøkerne. - - -

Retten skal bemerke:

Til tross for det forholdsvis omfattende materiale saksøkerne har fremlagt av dokumenter og det de ellers har anført til belysning av grenseforholdene, har retten ikke funnet at det er tilstrekkelig sikkert påvist hvor grensene for deres eiendommer går i det omtvistede område eller hvor eiendommen Myrsletten er beliggende. - - -

På bakgrunn av saksøkernes standpunkt med hensyn til grensegangsforretning måtte det etter rettens oppfatning være grunn til å vente at de hadde vært i stand til å føre tilstrekkelig sikre bevis for at deres oppfatning av grensene og Myrslettens beliggenhet var den rette. Det kan retten som foran nevnt ikke se at de har gjort.

Slik saksøkernes påstand er utformet kan de ikke kreve domsavgjørelse i nærværende sak for hvor eiendomsgrensene går. Det må således bare bli spørsmål om en prejudisiell prøvelse av gren se spørsmålet, og denne prøvelse har retten foretatt - slik det fremgår av foranstående bemerkninger.

Retten antar forøvrig at en fastsettelse av eiendomsgrensene bør bringes inn forjordskifteretten hvis man vil ha en bindende rettsavgjørelse om dette.

Retten finner på bakgrunn av foranstående bemerkninger ikke å burde ta til følge punkt 2 i saksøkernes påstand vedrørende fjerning av oppsatte gjerder. Dette punkt i påstanden forutsetter en fullbyrdelsesdom som det etter rettens oppfatning av prosesslovgivningen, rettspraksis og anerkjent teori på dette område, ikke er tilstrekkelig grunnlag for å avsi i den nåværende situasjon, heller ikke en dom som f.eks. fastsetter fullbyrdelsestidspunktet til et fremtidig tidspunkt som ligger etter en endelig avklaring av grensespørsmålet.

Forutsetningen for dette standpunkt er blant annet at det må være adgang for saksøkerne til påny å bringe spørsmålet om fjerning av de oppsatte gjerder inn for herredsretten når grenseforholdene er endelig avklaret, såfremt ikke partene da kommer frem til en minnelig ordning ved f.eks. kjøp eller leie av det omtvistede areal til reindriftsformål. En slik ordning uten ny rettsavgjørelse skulle det etter det som er fremkommet fra de saksøktes side antagelig være muligheter for, og retten har også forstått saksøkerne slik at de i og for seg ikke har noe imot å avstå arealet mot et passende vederlag, eller eventuelt leie eller feste det bort. Men å komme frem til noen løsning uten en skikkelig grensefastsettelse, vil trolig ikke være mulig.

Om pkt. 1 og 3 i saksøkernes påstand skal retten bemerke:

Når det gjelder utøvelse av reindriftsnæringen i Finnmark har retten som et prinsipielt utgangspunkt lagt til grunn at det finnes rettigheter for reindriftssamene som er av en slik art at de må tåles av både private og statlige grunneiere. Avgrensningen - eller om man vil kalle det tålegrensen - for disse rettigheter er til dels regulert ved lovbestemmelser, blant annet i reindriftsloven av 12/5 1933 nr. 3, og lov av 12/3 1965 om statens umatrikulerte grunn i Finnmark, og til dels ved rettspraksis. Spørsmålet om hvor tålegrensen går må bli å besvare forskjellig i de ulike kollisjonstilfelle som kan oppstå i relasjon til de forskjellige sider ved reindriften. Retten vil ved sin vurdering i denne sak av dette spørsmål selvsagt begrense seg til det som

Side:1297

anses nødvendig for å søke å løse de foreliggende tvistespørsmål. Men som en generell bakgrunn vil retten vise til den oversikt over disse spørsmål som er gitt i Sverre Tønnesens bok om «Retten til jorden i Finnmark», utgitt 1972 32 ff, særlig side 192 ff, og til «En oppsummering» på side 206-208, særlig side 207 første avsnitt.

Retten er - under tvil - kommet til at pkt. 1 i saksøkernes påstand bør tas til følge.

Derimot mener retten at pkt. 3 i saksøkernes påstand ikke kan bli å ta til følge.

Ved å ta til følge pkt. 1 får saksøkerne en fastsettelsesdom, jfr. tvistemålslovens §54, hvoretter de saksøkte er uberettiget til å drive reinskilling og reinslakting på saksøkernes eiendom. Det vil ved en slik dom være avgjort at den virksomhet saksøkte driver i Kåfjord på saksøkernes eiendom, ikke er berettiget. Det skulle vel være unødvendig i denne sammenheng å påpeke nærmere at virkningen av en slik fastsettelsesdom også avhenger av det som foran er nevnt om den endelige løsning av spørsmålet om eiendomsgrensene, og at saksøkerne heller ikke ved en dom av nevnte innhold vil ha noen rettslige tvangsmidler til å få gjennomført f.eks. riving av gjerder eller noen annen endring i den bestående tilstand for tiden.

Når retten som nevnt under tvil er kommet til at pkt. 1 i saksøkernes påstand bør tas til følge, så har denne tvil blant annet sin grunn i at slik påstanden er formulert, må den vel etter sin ordlyd forståes som forbud mot enhver form for skilling og slakting på saksøkernes eiendom. Retten vil imidlertid presisere at det er den virksomhet med gjerding, skilling og slakting som saksøkte totalt sett driver i Kåfjord som av retten anses uberettiget. Dommen på dette punkt må ikke forståes slik at skilling og slakting av reinsdyr på privat grunn, dvs. på private utmarksområder, er uberettiget uansett hvordan denne virksomhet drives. Avgjørende for rettmessigheten må blant annet være om man i det konkrete tilfelle kan si at virksomheten drives slik - i et omfang og ved hjelp av oppsatte gjerder eller andre innretninger - at den kan sies å krenke slike private grunneierrettigheter som må anses beskyttet av de regler som følger av den gjeldende rettstilstand på dette område. I nærværende tilfelle må grensen for reindrift på privat grunn sies å være overskredet av saksøkte i betraktning av virksomhetens omfang og den permanente inngjerding den har nødvendiggjort.

Heller ikke med utgangspunkt i det forbehold som er tatt til fordel for reindriftsnæringen i skjøtet på Myrsletten, kan retten finne at skille- og slaktevirksomheten slik den drives i Kåfjord er rettmessig i forhold til en privat grunneier. Dette forbehold vedrørende Myrsletten gjelder retten til flyttevei, og selv om dette er en rett som bl.a. etter reindriftslovens bestemmelser er beskyttet - og også bør være det - i de fleste interessekollisjoner, så kan man etter rettens oppfatning ut fra dette ikke trekke den konsekvens at en slik virksomhet som saksøkte driver i Kåfjord kan anses som et rettsbeskyttet aksessorium til flyttevei-retten. Såvidt retten forstår må vel også saksøkte ha vært inne på slike betraktninger, ettersom de som foran nevnt har ytet en viss godtgjørelse til eieren av parsellen Solhaug, og at de, når det gjaldt Myrsletten, ifølge saksøktes egne opplysninger mente å være kommet i forhandlingsposisjon til rette eier. Man ville vel neppe ha særlig interesse av en slik forhandlingsposisjon hvis man var sikker på at de rettigheter det her er tale om å utøve i forbindelse med skilling, slakting og gjerding på privat

Side:1298

grunn i Kåfjord, kunne utledes av de rettigheter som fra alders tid anses ervervet når det gjelder flytteveier og som er forholdsvis sterkt beskyttet av lovgivningen.

Man kan med andre ord etter rettens mening si at selv om det ved senere grensegangsforretning skulle vise seg at saksøkte har rett med hensyn til sin oppfatning av at eiendommen Myrsletten ligger innenfor det omtvistede området, så vil ikke nevnte skjøteforbehold være tilstrekkelig rettsgrunnlag for å drive den nevnte virksomheten med gjerding, skilling og slakting på privat grunn i Kåfjord.

Ellers bemerkes at retten ikke finner at det er ført tilstrekkelig bevis for at saksøkte har hjemmel i noen spesiell avtale til å drive nevnte virksomhet. Hvis man skal bygge på muntlige avtaler om forhold som vi her har for oss, så må det stilles rimelige krav til bevis. Forøvrig bør man ved vurderingen av dette spørsmål bl.a. se hen til at det er noen år siden en slik avtale i tilfelle skulle være inngått, og at det vel er realistisk å regne med at det nå - i mangel av skriftlige opptegnelser om dette - kan være ting som er mer eller mindre glemt. Og det kan også tenkes at saksøkte har oppfattet saksøkernes uttalelser noe annerledes enn de var ment. Retten legger til grunn at det eneste saksøkte har fått spesiell tillatelse til av saksøkerne, er å ta noe trevirke i skogen til telt og sleder, men derimot ikke ved til brensel.

Når det gjelder rett til beite, jfr. pkt. 3 i påstanden, er retten som foran nevnt kommet til at det i den private utmark det her gjelder, ikke kan anses uberettiget å la reinen beite, og kan til støtte for dette syn henvise til foran nevnte bok av Sverre Tønnesen side 207:

«Overfor private grunneiere må situasjonen være denne: Reindriftsretten er eldre enn grunneierens rett. Men retten under (1) ovenfor er lavere prioritert enn grunneierens utnyttelse av jord til dyrkning og også andre relativt konsentrerte utnyttelser som kulturbeite. Den må vel også vike for særskilt forpaktning av mindre arealer til husdyrbeite. Men i prinsippet er vel husdyr-beiteretten og rein-beiteretten likestillet, også i privateid utmark.»

Henvisningen i ovenstående sitat til (1) gjelder følgende setning på side 206:

«(1) Selve retten til å la reinen beite i hovedbeiteområdene og langs flytteveiene.»

Etter rettens mening kan saksøktes beiterett i Kåfjord-distriktet ikke anses å være falt bort for bestandig ved at en del av det omtvistede grunnareal i tiden fra omkring år 1800 til i begynnelsen av 1900-tallet har vært nyttet til en viss jordbruksvirksomhet av de daværende private grunneiere. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Einar Rege, Bård Gaarder og sorenskriver Tor Falch): - - -

Finnmark jordskifterett har under behandling grensegangssak der bl.a. grensene for Kåfjord, matr. nr. 3, løpenr. 12 a, Mosebakken, matr. nr. 4, løpenr. 1 og Vestre Myrsletten, matr. nr. 3, løpenr. 13 skal klarlegges. For herredsretten var et av de vesentlige tvistepunkter spørsmålet om eiendommen Vestre Myrsletten lå innenfor tvisteområdet eller utenfor.

Jordskifteretten avsa 09.09.77 kjennelse med slik slutning:

«Eiendommen Vestre Myrsletten, matr. nr. 3 lnr. 13 i Alta herred ligger

Side:1299

opp i Botndalen i et område vest for Grasdalsvannet, går en fjellhump midt i dalen, som er påstått å være Klinten, og i østlig retning, på begge sider av elva, mot Grasdalsvannet med de mål som er oppgitt i Amtskjøte for Vestre Myrsletten, dok. nr. 9.

Verdien av det omtvistede området er over 500 kr.

Kjennelsen er enstemmig.»

Etter jordskifterettens kjennelse ligger således Vestre Myrsletten utenfor tvisteområdet. Ankemotparten har erklært at det ikke vil bli gjort innvendinger mot kjennelsen. Videre er protokollert i rettsboken for jordskifteretten:

«Det er enighet mellom skogforvalter Brobakken og Tore Heitmann v/advokat Kierulf at Botnelven danner grensen mellom eiendommene i dalen og at det er etter det gamle elveleie det som idag er tørt, at grensa ved elveutløpet går.»

Dette innebærer at partene anser området der reinskillingen og slaktingen foregår som brødrene Heitmanns eiendommer. - - -

Heitmanns godkjenner nå at reindriftssamene har den beiterett som rettsordenen anerkjenner, og som er regulert i reindriftsloven. Derfor frafalles anken over pkt. 3 i herredsrettens domsslutning. Men det at reindriftssamene har beiterett for sine rein på Heitmanns eiendommer, innebærer ikke at de kan føre opp gjerder m.v. og foreta skilling og slakting slik de nå gjør. - - -

Lagmannsretteni bemerker:

Høstslaktingen i Kåfjord foregår vanligvis omkring midten av september før høstflyttingen til vinterbeitene tar til. Reinen blir drevet ned i Kåfjordbotn fra fjellet (sommerbeitet) på sørsiden av Sivertdalen. Det er nå satt opp to gjerder (fangarmer) et godt stykke oppover lia, og reinen blir drevet inn mellom disse. Nede ved sjøen blir reinen samlet i en skillehage, og her blir slaktereinen skilt ut og ført i en beitehage der den går et døgn eller to for å roe seg før den blir slaktet. Den øvrige reinen blir sendt til fjells igjen så snart slaktereinen er utskilt. Fra beitehagen blir slaktereinen etter hvert ført gjennom en «korridor» av gjerder over i et ringformet slaktegjerde. Slaktingen foregår like utenfor slaktegjerdet. Det tar gjerne 5-8 dager fra neddrivingen begynner til slaktingen er slutt. Skillehagen og beitehagen dekker områder på flere dekar, mens slaktegjerdet bare beslaglegger et mindre areal. Grunnen i skillehagen var under befaringen helt nedtrampet og uten vegetasjon. l beitehagen var det bunnvegetasjon av lyng som så ut til å være relativt uskadd. Det var sparsom skogvokst her. Slaktegjerdet ligger i nærheten av elvosen; jordsmonnet her er grus og småstein uten nevneverdig vegetasjon. På slakteplassen like utenfor slaktegjerdet lå fremdeles noe igjen etter slaktingen om lag 14 dager tidligere. Det ble opplyst at dette skulle graves ned, og at det øvrige slakteavfallet allerede var gravd ned på stedet eller fjernet. Det ble i høst slaktet om lag 300 dyr, men til vanlig pleide ikke tallet ligge så høyt. Gjerdene er laget av trepåler og sauenetting, og blir stående fra år til annet.

Det alt vesentlige av reinslaktingen foregår idag omkring midten av september. Lagmannsretten anser det på det rene at det ikke vil la seg gjøre å foreta utskilling av slakterein og senere slakting i Kåfjordbotn uten at det blir ført opp gjerder.

Reindriftsloven har i §36 og §37 regler om oppføring av gjerder. Av forarbeidene, se særlig riksadvokat Kjerschows utkast til reindriftslov av juli

Side:1300

1922 101-103, går fram at bakgrunnen for gjerdereglene i første rekke var hensynet til skogvernet. Forbudet mot reingjerder i Finnmark, se §36 nr. 2 sammenholdt med §30d, kom inn etter forslag fra Finnmark fylkesting i vedtak 17. mars 1921. Forøvrig er det i motivene lagt vekt på at reingjerder omtrent ikke ble benyttet i Finnmark, og i alle fall ikke behøvdes. Ringgjerder ble for øvrig på denne tiden ført opp om vinteren ved at stikker ble satt ned i snøen ved siden av hverandre, omtrent som et stakittgjerde, noe som selvsagt krevde mye gjerdematerialer.

Reindriftslovens §37 retter seg i første rekke mot de såkalte sperregjerder som går over lange strekninger. Men også visse andre gjerder omfattes av bestemmelsen, f.eks. gjerder til vern mot skade ved rein på fast eiendom. Lagmannsretten er kommet til at de gjerder som er ført opp, ikke reguleres av §37.

Siden begrunnelsen for gjerdebestemmelsene i første rekke er hensynet til skogvernet, og siden det den gang loven ble gitt var vanlig med gjerdetyper som krevde langt mer virke enn dagens gjerder, er lagmannsretten kommet til at spørsmålet om reindriftsamene har rett til å føre opp gjerder i Kåfjordbotn, ikke er uttømmende regulert i reindriftslovens §36.

Det er kjent av Heitmanns at ankemotparten har rett til å la sin rein beite på deres eiendommer i samsvar med bestemmelsene gitt i og i medhold av reindriftsloven. Hva retten til reindrift omfatter, er ikke klart og uttømmende regulert i reindriftsloven. Lagmannsretten mener den også må omfatte rett til å disponere grunn innenfor reinbeitedistriktet til slakteplass og nødvendige gjerder i forbindelse med slakteplassen i alle fall om slaktingen foregår på noenlunde tradisjonell måte i utmarksområder som ikke blir utnyttet til andre næringsformål. Dette gjelder grunn i så vel privat som offentlig eie.

Tidligere var slaktingen av rein fordelt mer over året, men med en hovedvekt på vinterslakting. Når få dyr ble tatt av gangen, var det ikke nødvendig med samling av reinflokken og utskilling av slakterein slik som det nå skjer hos ankemotparten. Den slakting som idag drives i Kåfjordbotn, kan derfor langt på veg sies å være en ny driftsform. Men det er ikke en driftsform som på avgjørende måte avviker fra det som forbindes med tradisjonell reindrift. Lagmannsretten legger her vesentlig vekt på at det ikke er ført opp tekniske innretninger i området, bortsett fra enkle gjerder av forskjellige slag.

Et viktig moment når omfanget av samenes bruksrettigheter skal avgjøres, er hva slags bruk Heitmanns gjør seg av sine eiendommer idag og hva slags planer de har for framtiden. Lagmannsretten anser det på det rene at det ikke er aktuelt for Heitmanns nå å utnytte utmarksområder i næring, i alle fall ikke på en måte som vil kunne bli nevneverdig hindret av reinsdriftsamenes slakting om høsten.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at reindriftsamene i kraft av sin reindriftsrett også har rett til å sette opp gjerder til bruk under høstslakting slik de har gjort.

Samlingen av reinen, utskilling av slakterein og slaktingen har medført at visse grunnstykker nå er gjort ubrukelige for Heitmanns, jfr. foran under lagmannsrettens bemerkninger. Men de områdene dette gjelder, er bagatellmessige i forhold til den totale utstrekning av Heitmanns eiendommer. Siden det videre ikke ville ha vært aktuelt for Heitmanns å utnytte denne grunnen i næring, er lagmannsretten kommet til at reindriftsamene har rett til å drive

Side:1301

slaktingen slik den foregår idag.

Lagmannsretten vil bemerke at retten til å sette opp gjerder og drive slakting må kunne reguleres på samme måte som andre rettigheter gjennom lovgivning, av hensyn til f.eks. grunneierinteresser, forurensingsfare m.m. En henviser for så vidt til §12 i Ot. prp. nr. 9 (1976-77) om ny reindriftslov.

Spørsmålet om hvilken rett samene har til å ta gjerdevirke av Heitmanns skog, om grunneieren i tilfelle kan kreve at dette skjer etter utvising, om det skal betales for virket osv., er ikke krevd av domstolene. Om disse spørsmål viser lagmannsretten i første rekke til reindriftsloven kap. IV. Videre vises til lovens §41 når det gjelder erstatning for skade som reinen måtte volde på Heitmanns eiendommer.

Påstanden fra ankemotparten går i motanke ut på at herredsrettens dom pkt. l oppheves. Realiteten i påstanden må likevel være - som for herredsretten - at det ønskes dom på frifinnelse for Heitmanns krav om at reindriftsamene kjennes uberettiget til å drive reinskilling og slakting på deres eiendommer. Dom vil bli avsagt i overensstemmelse med dette. - - -