Rt-1979-205

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1979-02-28
Publisert:	Rt-1979-205
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 30B/1979
Parter:	Trondheim kommune (høyesterettsadvokat O. Trampe Kindt) mot I. 1. Bardo I. Rolseth m.fl. (54 parter) (høyesterettsadvokat Nils M. Vaagland og II. 55. Margit Oline Marstad m.fl. (9 parter) (advokat Kjell Buer til prøve).
Forfatter:	Elstad, Endresen, Syvertsen, Sinding-Larsen, Blom
Lovhenvisninger:	Vassdragsreguleringsloven (1917) §16, §2, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, Vassdragsloven (1940) §136

Dommer Elstad: Nea-Nidelvvassdraget i Sør-Trøndelag fylke er over en lang årrekke blitt utbygd som kraftkilde i sin helhet. Det er Trondheim kommune ved sitt elektrisitetsverk som har foretatt utbyggingen. I løpet av årene er det blitt avholdt mange skjønn til fastsettelse av erstatninger for ulike former for tap som utbyggingen har ført med seg. Saken nå gjelder anke over et overskjønn avsagt av Midt-Trøndelag herredsrett 14. september 1977. Det forutgående underskjønn var avhjemlet 26. februar 1976. Disse skjønnene var geografisk avgrenset til området ved Neas nedre løp - strekningen fra Hegsetfoss kraftverks utløp ved Ørås til Selbusjøen. Skjønnstemaet var erstatning for:

a) Frostrøykskader som omfattet alle skadevirkninger av økt luftfuktighet på grunn av åpen elv, unntatt slike skader på skog.

b) Jordskader som følge av endringer i vannstanden i elveløpet. Ved herredsrettens kjennelse av 30. november 1971 var det, for så vidt angår frostrøykskader, foretatt en begrensning i kretsen av saksøkte. Som parter i skjønnet ble bare anerkjent de som enten hadde eiendommer ned til elven, eller som ved siden av erstatning for frostrøykskader også krevde erstatning for brønnskader. Både ved underskjønnet og overskjønnet var det flere grunneiere som ble tilkjent erstatning for frostrøykskader, til dels sammen med erstatning for jordskader. Overskjønnet er gitt betegnelsen del 3, sesjon 2 av overskjønn for regulering av Nea-Nesjø dam i Tydal m.m. Det nærmere saksforhold, og under dette forholdet mellom det aktuelle skjønn og andre skjønn som er avholdt og skal holdes, fremgår av skjønnsgrunnene.

Trondheim kommune har påanket overskjønnet i den utstrekning det ved dette ble tilkjent erstatninger for ulemper på grunn av frostrøyk. Anken gjelder overskjønnets rettsanvendelse og saksbehandling - ufullstendig begrunnelse - og skjønnet hevdes også å være vilkårlig. Ankemotparter er de 63 grunneierne som ved overskjønnet ble tilkjent erstatninger for frostrøykskader.

Kommunen har lagt ned påstand om at overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling, og at kommunen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Ankemotpartene har vært representert ved to advokater. Hver på vegne av sin gruppe av parter har de lagt ned påstand om at overskjønnet stadfestes, og at deres parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Det er hensiktsmessig å ta de enkelte ankegrunner hver for seg, og å begynne med det mest vidtgående.

I. Vilkårlig skjønn.

Ved overskjønnet ble det krevd erstatning for en rekke forskjellige ulemper på grunn av frostrøyk. Retten kom til at noen av disse ulemper voldte økonomisk tap og innebar en verdiforringelse av eiendommene. I den utstrekning erstatning ble tilkjent, skyldtes det

Side:207

skade på foravling i låver, vanskeligheter med oppbevaring av enkelte alminnelige næringsmidler og mistrivsel.

Kommunen hevder at skader på foravling i låver praktisk ikke kan forekomme i et omfang som er verd å bry seg om. Slik skade må i tilfelle skyldes kondens ved at vannmettet varm luft støter mot kalde flater. Det kan bare skje unntaksvis og i ekstreme tilfeller. Og om det skjer, vil det være uten sammenheng med de lokale klimaforhold, men skyldes fuktig varm luft som kan komme langveis fra. Når det gjelder næringsmidler, hevder kommunen, er det ingen tenkelig mulighet for at de, om de oppbevares på normalt betryggende måte, skal kunne ta skade på grunn av økt luftfuktighet som skyldes åpen elv. I så måte er skjønnsresultatet i strid med klimatologiske og fysiske lover. Det hevdes videre at det ikke er ført bevis for tap, og at erstatningsfastsettelsene representerer gjettverk.

Ankemotpartene viser til at det ved overskjønnet var vanlig bevisførsel. Retten mottok uttalelser fra sakkyndige, skriftlig og muntlig, og avhørte partene. Skjønnsgrunnene viser at bevisene er blitt vurdert med det resultat at noen av de påklagede ulemper ble godtatt som erstatningsbetingende. Og dette er ulempeformer som også ved endel andre skjønn har ført til erstatning. Med det skjønnstema som forelå, skader på grunn av økt luftfuktighet, gir det seg selv at det måtte utøves et forholdsvis fritt skjønn.

Jeg finner det klart at anken, på det grunnlag som nå omtales, ikke kan føre frem.

Overskjønnsretten fant etter de sakkyndiges uttalelser at Nea, som tidligere vanligvis var islagt det meste av vinteren, nå går åpen som følge av reguleringen siden Hegsetfoss kraftverk kom i gang i 1963, og at dette fører til øking av den lokale luftfuktighet. Under særlige forhold - stille klarværssituasjoner med lave lufttemperaturer - kom retten til at dette gir seg synlige utslag i frostrøyk og økt rimdannelse. Det er intet holdepunkt for å anta at retten har misoppfattet, eller unnlatt å vurdere, den bevisførsel som ble foretatt. Rettens bevisvurdering kan ikke prøves ved anke. Opphevelse uten at det er påvist bestemte feil ved saksbehandlingen eller det rettslige grunnlag for skjønnet, kan bare finne sted om skjønnet må fremstille seg som så åpenbart urimelig og vilkårlig at det ikke kan anses for et forsvarlig skjønn. Det er ikke tilfelle her.

II. Rettsanvendelsen.

Anken over rettsanvendelsen omfatter flere forhold. Med et enkelt unntak har disse imidlertid et felles utgangspunkt som det er hensiktsmessig å omtale først.

For overskjønnet var partene enige om at grannelovens §2 måtte iakttas ved skjønnet. Retten sa seg enig i denne lovanvendelse. Likevel er anvendelsen av grannelovens §2 ved vassdragsskjønn blitt tatt opp under prosedyren for Høyesterett. Årsaken til det er kort følgende. Kommunen hevder at overskjønnets resultat, og delvis også begrunnelse, viser at retten ikke kan ha iakttatt grannelovens §2. Ankemotpartene på sin side som har godtatt overskjønnets resultat, hevder nå subsidiært for tilfelle av at kommunen skulle gis medhold i sitt syn, at det rettslige korrekte ville ha vært å se helt bort

Side:208

fra grannelovens §2. Som jeg senere skal gå nærmere inn på, oppfatter jeg overskjønnet slik at resultatet er fremkommet ved tilbørlig iakttagelse av grannelovens §2. Det er da ikke nødvendig for Høyesterett å ta standpunkt til det spørsmålet som er reist. Jeg kan derfor nøye meg med kort å antyde hvordan jeg mener forholdet bør vurderes, så langt det har interesse for løsningen av denne konkrete saken.

Først nevner jeg at saken gjelder et skjønn påstevnet og avholdt i medhold av §16 i vassdragsreguleringsloven. Hvordan forholdet til granneloven måtte stille seg ved skjønn etter andre bestemmelser i vassdragslovgivningen, ligger utenfor saken. Vassdragsreguleringsloven har ingen henvisning til granneloven. I forarbeidene til granneloven finnes en del bemerkninger om forholdet til spesiallovgivningen. Jeg viser særlig til Ot.prp. nr. 24 for 1960-61 side 14-l5 og Innst. O.XXII for l960-61 side 8-9, hvor det gis uttrykk for at tvilsspørsmål om spesiallover gjelder fremfor de alminnelige bestemmelser i granneloven, må finne sin løsning i spesialloven. Jeg antar etter dette at grannelovens §2 i hvert fall ikke har direkte anvendelse ved skjønn etter vassdragsreguleringslovens §16. Dersom prinsippene i grannelovens §2 skulle ha gyldighet ved slike skjønn, må det være ut fra analogi-betraktninger. Av dette følger at bestemmelsen, selv om den utvilsomt gir uttrykk for prinsipper med en betydelig gjennomslagskraft, ikke kan anvendes lenger enn det er berettiget å trekke analogislutninger.

Jeg går så over til å behandle innvendingene mot rettsanvendelsen i overskjønnet som altså er formulert med sikte på at grannelovens §2 skal iakttas.

I. Ventelighetskriteriet m.v.

I skjønnsgrunnene er blant annet uttalt:

«Det enkelte gårdsbruks aktuelle driftsmåte tillegges ikke avgjørende betydning, den vil kunne skifte mellom blant annet husdyrhold og korndyrking. Heller ikke tas hensyn til bortforpaktningsforhold eller eierskifte. Det er eiendommen som sådan det skal fastsettes erstatning til.»

Kommunen hevder med utgangspunkt særskilt i den refererte uttalelse at det som i tilfelle skal erstattes, er eierens subjektive tap basert på den aktuelle driftsmåten. Eiendommene det gjelder, er stort sett småbruk, men delvis så små at hovedfunksjonen vil være boligbruk. Blant eiendommene er også en del rene boligeiendommer. I særlig grad reageres det imidlertid mot at eierskifter ikke er tillagt betydning. Ved skjønn basert på grannelovens §2, er det sikker rettspraksis for at eierskifte skal tillegges vekt særskilt i forbindelse med hva som kan være ventelig. Nea-vassdraget har vært bygd ut over en lang årrekke. For dem som hadde eiendommer ved elven, må det i høy grad ha vært påregnelig at utbyggingen ville få et stadig større omfang. I løpet av de senere tiår må det nødvendigvis ha foregått atskillige eierskifter. Men overskjønnet har ut fra sitt rettslige syn ikke funnet grunn til å forlange oppgitt når og på hvilken måte det er skjedd.

Ankemotpartene viser til at det er rettstilstanden før ekspropriasjonserstatningsloven

Side:209

av 26. januar 1973 trådte i kraft, som skal legges til grunn. For øvrig har overskjønnet ikke gitt uttrykk for noe mer enn det som ville være akseptabelt også etter loven av 1973, nemlig at det kan tas hensyn til påregnelige endringer i driftsmåten innen rammen av den næring eller det alminnelige formål eiendommen brukes til. Bortforpaktning er bare en form for bruk fra eierens side. Det tilføyes at bortforpaktning så vidt vites, ikke har forekommet. Når det gjelder mulige eierskrifter, og i den forbindelse ventelighetskriteriet, peker ankemotpartene på at det er tale om en særegen form for ulempe. Selv om en videre utbygging av vassdraget skulle anses påregnelig, kan det ikke ha vært ventelig at dette skulle gi seg utslag i en slik grad av økt luftfuktighet at det representerte en direkte ulempe. For øvrig viser ankemotpartene til vassdragsreguleringslovens §16 nr. 5 annet ledd. Ifølge den er erstatningene knyttet til eiendom og ikke til person. Selv om eierskifter kan få vesentlig betydning ved skjønn etter granneloven, vil det ikke være tilfelle der hvor lovens §2 anvendes som supplement til vassdragsreguleringslovens §16 ved skjønn etter denne bestemmelse.

Jeg er kommet til at de innvendinger mot overskjønnets rettsanvendelse som nå omtales, ikke kan føre frem.

Når det gjelder overskjønnsrettens uttalelse om driftsmåten og eventuell bortforpaktning, slutter jeg meg til ankemotpartenes syn. Det vesentlige i den gruppe av innvendinger jeg behandler nå har referanse til grannelovens §2 annet ledd om at det ved vurderingen av hva som er en urimelig, og dermed erstatningsbetingende ulempe, skal legges vekt på hva som er «ventelig etter tilhøva på staden». Ved skjønn etter granneloven er det sikker rett at man i utgangspunktet må vurdere hva den aktuelle eier hadde grunn til å regne med på det tidspunkt han overtok eiendommen, og at eierskifter derfor kan få avgjørende betydning.

Som nevnt har ankemotparten fremhevet den særegne form for ulempe som saken gjelder. Jeg finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på dette.

Det som for meg er avgjørende, er bestemmelsene i vassdragsreguleringslovens §16 nr. 5. Jeg har tidligere antydet at prinsippene i grannelovens §2, for så vidt det måtte være rom for bruk av dem ved skjønn etter vassdragsreguleringslovens §16, bare kan anvendes så langt det er forenlig med spesialbestemmelsen. Når det gjelder eierskifter og ventelighetskriteriet, står man etter mitt skjønn overfor et slikt tilpassingsproblem. Etter §16 nr. 5 skal kompensasjon for ulemper gis som årlige erstatninger hvis ikke særlige grunner taler imot det. Og den årlige erstatning skal være «en fra eiendommen uatskillelig herlighet». Jeg oppfatter dette slik at meningen har vært å opprettholde eiendommers verdi som næringsgrunnlag også for kommende generasjoner. Av dette følger som også overskjønnsretten har gitt uttrykk for, at det er eiendommen som sådan det skal fastsettes erstatning til. Tidspunktet for den aktuelle eiers overtagelse av eiendommen, og hva som måtte være ventelig for akkurat ham, kan ikke tillegges betydning. Når det gjelder dette forholdet, har jeg vært en del i tvil for så vidt erstatning også er tilkjent rene boligeiendommer,

Side:210

om enn muligens ganske få. Jeg har imidlertid festet meg ved overskjønnsrettens bemerkning om at det for slike eiendommer «bare i særlig utsatt tilfelle» er funnet bevis ført for økonomisk tap. Det er også rett som ankemotpartene har påpekt, at §16 nr. 5 ikke opererer med noe skille mellom ulike kategorier av eiendommer.

2. Tålegrensen.

Kommunen hevder at det ved overskjønnet er anvendt for lav toleranseterskel. Det økonomiske tap som føres tilbake til økt luftfuktighet på grunn av kraftutbyggingen og elektrisitetsverkets virksomhet, kan ikke, hevdes det, ha større format enn det som må tåles etter grannelovens §2. Argumentasjonen har i hovedtrekkene vært den samme som anførslene i forbindelse med påstanden om opphevelse av skjønnet som vilkårlig.

Ankemotpartene viser til at retten ved overskjønnet, som tidligere ved underskjønnet, var sammensatt av medlemmer med faglig og praktisk ekspertise. De er kommet til sitt resultat etter et skjønn hvis riktighet det ikke er grunnlag for å betvile. Den særegne form for ulempe som saken gjelder, fører til at toleranseterskelen ikke kan knyttes til eksakte målbare størrelser, men må fastlegges etter et mer fritt skjønn.

Jeg er kommet til at anken over rettsanvendelsen heller ikke på dette punkt kan føre frem.

Det fremgår av skjønnsgrunnene at det ved underskjønnet var blitt tilkjent erstatning for frostrøykskader i 58 tilfelle. For overskjønnet var det nedlagt påstand om slik erstatning i 105 tilfelle, mens det altså ble tilkjent overfor 63 parter.

I skjønnsgrunnene sies det:

«Retten tar ved bedømmelsen i betraktning at frostrøyk også tidligere kunne forekomme, før elven la seg og når den senere på vinteren av og til var åpen. Det er den økede inntreden av frostrøyk som teller, og av denne er det hva der ligger over en tålegrense som skal erstattes.»

Det sies videre i skjønnsgrunnene:

«Noe tap må en saksøkt finne seg i å tåle etter granneloven. Grensen beror på de konkrete omstendigheter. I nærværende skjønn må henses til at det dreier seg om inngrep i klimatisk situasjon for bosetning og næring som har bestått i lange tider. Videre ytrer tapet seg som en særulempe for de eiendommer som kommer på tale. De ligger nær elveløpet, i et belte hvor frostrøyken er fremtredende. Bygden ellers er ikke berørt i samme grad.

Retten er kommet til at økonomisk skade og ulempe over tålegrense er voldt i de tilfelle hvor det av takstene fremgår at erstatning er tilkjent. Tapene oppveies ikke av særfordeler ved reguleringen.»

Jeg minner om at frostrøyk i skjønnsgrunnene er brukt som stikkord for økt luftfuktighet. Uttrykket omfatter altså noe mer enn den synbare frostrøyk og rimdannelser.

Som nevnt av ankemotpartene gjelder saken en særegen form for ulempe. Den inntreffer ujevnt og med varierende styrke. Etter min oppfatning er det ikke grunnlag for å anta at det ved overskjønnet er

Side:211

operert med en lavere toleranseterskel enn den som kan være riktig ved analogisk anvendelse av grannelovens §2.

3. Engangserstatninger.

I skjønnsforutsetningene var fastsatt at erstatningen skulle løpe fra det tidspunkt skadevirkningene var inntrådt og at det for skader og ulemper påført forut for 1. januar 1977 skulle fastsettes en engangserstatning. Overskjønnsretten kom til at erstatningsbetingende ulemper oppstod fra 1. juni 1963. I skjønnsgrunnene er uttalt følgende:

«- - - årlig beløp ansettes etter prisnivå og forholdene ellers i 1963.

Skjønnsforutsetningenes pkt. 7 anvendes av retten således at erstatningen for tiden 1. juni 1963 - 1. januar 1977, 13 år og 7 måneder, settes til et engangsbeløp som inkluderer det tap som følger av at de årlige beløp først nu utbetales og som en samlet sum. Beløpet er skjønnsmessig satt til 15 ganger årserstatningen.»

Kommunen mener at det ved overskjønnet er nyttet en fremgangsmåte som er i strid både med skjønnsforutsetningene og vanlig rettsoppfatning. Det har i realiteten blitt tilkjent årlige erstatninger bakover. Det riktige skulle ha vært å vurdere for seg det tap som måtte være oppstått frem til 1. januar 1977, og å fastsette en årserstatning for tiden fremover.

Ankemotpartene hevder at overskjønnsretten har gått riktig frem. De årlige erstatninger skal løpe fra det tidspunkt erstatningsbetingende ulemper ble påvist. Retten har på grunn av variasjonene i omfanget av ulempene måttet regne med et gjennomsnitt for en lengre periode.

Jeg er kommet til at anken over rettsanvendelsen heller ikke på det punkt som nå er omtalt, kan føre frem.

Uttalelser i skjønnsgrunnene som jeg nettopp har referert, må vurderes på bakgrunn av hva overskjønnet ellers generelt har uttalt om erstatningsfastsettelsen. Om dette er sagt:

«Erstatning for skadene og ulempene blir etter dette å ansette som et skjønnsmessig årlig beløp, et gjennomsnitt for et lengre tidsrom, beregnet ut fra de foreliggende opplysninger om at det inntreffer vintrer både med og uten omhandlede frostrøyk. Det blir en stedsevarig erstatning hvor beløp fra skadefri vintrer er med på å dekke tapet de vintrer skade inntrer.»

Uttalelsen spesielt om engangserstatningen oppfatter jeg etter dette slik at overskjønnet har angitt hvilken teknisk fremgangsmåte som er fulgt for skjønnsmessig å få fastsatt størrelsen av tapet i de forgagne 13-14 år. Jeg oppfatter altså forholdet slik at årlig avgift ganget med 15 ble regnet å være en skjønnsmessig riktig dekning for faktisk påført tap.

III. Saksbehandlingen.

Denne side av anken gjelder skjønnsgrunnene som hevdes ikke å være tilstrekkelige. Det er særskilt to forhold som er nevnt: a) Overskjønnet har ikke gått inn på spørsmålet om erstatninger i tiden før 1. januar 1977. b) Heller ikke er drøftet de sakkyndiges redegjørelse for

Side:212

frostrøykskader og om slike skader er fysisk mulige. Denne side av anken gjelder de samme forhold som også er trukket frem i forbindelse med påstanden om opphevelse på grunn av vilkårlighet og anken over rettsanvendelsen. Dette har jeg omtalt tidligere. Jeg vil derfor nøye meg med kort å nevne at skjønnsgrunnene etter min oppfatning må anses å være tilstrekkelige.

Anken har ikke ført fram. Ankemotpartene har lagt ned påstand om å bli tilkjent erstatning for saksomkostninger. Deres advokater har lagt frem oppgaver som er nevnt i tvistemålsloven §176. Disse viser at høyesterettsadvokat Vaagland har hatt utgifter på kr. 2.020,- og advokat Buer på kr. 5.345,-. Til dette kommer advokatenes honorar. Ankemotpartenes påstand tas til følge, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd.

Jeg stemmer for denne

dom:

1) Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket.

2) I saksomkostninger for Høyesterett betaler Trondheim kommune til de parter som har vært representert ved høyesterettsadvokat Vaagland 14.000 - fjorten tusen - kroner, og til de parter som har vært representert ved advokat Buer 20.000,- - tjue tusen - kroner.

Oppfyllesesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Kst. dommer Syvertsen, Dommerne Sinding-Larsen og Blom: Likeså.

Av herredsrettens overskjønn (sorenskriver Paul Hjelm-Hansen med skjønnsmenn): - - -

Som ved underskjønnet vil for de to hovedgrupper av erstatningsgrunnlag som de saksøkte gjør gjeldende bli benyttet stikkordene frostrøyk, som omfatter alle skadevirkninger av øket luftfuktighet p.g.a. åpen elv, uansett om det gir seg synlig utslag ved rim, is. etc., - dog med undtagelse av skade på skog idet utsettelse er besluttet av underskjønnsretten i h.t. vassdragslovens §136 pkt. 2 (utskrift side 39-10 jfr. side 33 og 35),

jordskade,

som omfatter alle skadelige innvirkninger på vekstforholdene som følge av endringer i elvevannstanden. - - -

Som ved overskjønnet 1974 og ved underskjønnet har de saksøkte engasjert sivilingeniør Erik Ræstad som hydrolog for teknisk bistand. Hans skriftlige uttalelser av 15. mars 1970,23. august 1974, 13. november 1975 og 9. august 1977 er fremlagt. Hverken partene eller retten fant muntlig avhør nødvendig.

Etter rettens oppnevnelse har fungert samme sakkyndige som ved underskjønnet: statsmeteorolog Carl A. Boe og dosent Bengt Rognerud. Begge har møtt og supplert skriftlige betenkninger med muntlig forklaring. - - -

Side:213

Retten skal bemerke: - - -

Frostrøyk.

Ved Midt-Trøndelag herredsrett har spørsmål om erstatning for frostrøyk ved reguleringen av Neavassdraget vært behandlet tidligere for så vidt gjelder grunneiere i Tydal og øvre Selbu på strekningen Kistafoss - Ørås i sak nr. 27/1957 B m.fl., underskjønn avsagt 9. september 1963 og i sak nr. 20/1963 B, overskjønn avsagt 26. november 1965. Som skadevirkning var anført bare isbrann. Underskjønnet tilkjente erstatning, mens ingen erstatning ble tilkjent ved overskjønnet.

Videre ble erstatningskrav for frostrøyk fremmet i sak nr. 4/1970 B: Sør-Trøndelag Kraftselskap mot grunneiere i Rissa, - regulering av Storvatnet, Svartelva og Skauga. Erstatning ble tilkjent for to takstnumre i skjønn 14. januar 1972. Det dreiet seg om frostrøykens skadelige innflytelse på hus og det ble gitt erstatning for forringet eiendomsverdi og ulemper på grunn av frostrøyk og rimdannelse. Overskjønn begjærtes ikke.

Ved nærværende overskjønn er erstatning for isbrann ikke krevet. Påstand herom ble gjort gjeldende for underskjønnet, men ikke tatt til følge. Frostrøyken er i det hele ikke anført som årsak til skade på jord og vekstforhold. Derimot er det gjennom samstemmige forklaringer av de saksøkte meget sterkt fremholdt at frostrøyken påfører dem økonomisk tap særlig ved rimdannelse på bygninger og løsøre og ved psykisk påkjenning. I frostrøykperioder danner det seg rim bl.a. på innsiden av låvevegg og- tak, og etter væromslag blir høyet skadet av fuktighet så det i mengde av opptil flere lass har vært ubrukelig som dyrefor. Korn kan ikke oppbevares, men må leveres straks etter innhøsting hvorved lagringsgodtgjørelse tapes. Brød og spekekjøtt forringes. Sengeklær blir fuktige, klesvask tørker ikke. Bygninger trenger øket vedlikehold idet maling og treverk angripes. Maskiner og annen redskap utsettes for ekstraordinær stor rustskade. Den alminnelige trivsel og helsetilstand nedsettes for såvel folk som besetning.

Retten finner etter de sakkyndige uttalelser at reguleringen siden Heggsetfoss kraftverk kom igang i 1963 har bevirket at Nea, som tidligere vanligvis var islagt det meste av vinteren, nu går åpen og at dermed den lokale luftfuktighet øker. Under særlige forhold - stille klarværsituasjoner med lave lufttemperaturer - gir dette seg synlige utslag ved den såkalte frostrøyk og øket rimdannelse.

De saksøkte må høres med at frostrøyken i større eller mindre grad volder økonomisk tap gjennom noen av de påklagede ulemper.

Imidlertid inntrer ikke de værforhold som er en forutsetning for omhandlede virkninger av den økde luftfuktighet hvert år, det kan gå flere vintrer uten nevneverdig skadevoldende frostrøyk, og periodenes lengde og hyppighet den enkelte vinter er varierende. Retten henviser til sakkyndig Boes utredning med sitat fra Utaaker og Jakhelln i underskjønnets utskrift side 19 - 23 og hans tilleggsuttalelse for overskjønnet.

Underskjønnsretten avsa 30. november 1971 kjennelse om at skjønnet bare fremmes for frostrøykerstatningskrav fra grunneiere som ellers var parter ved skjønnet. Andre som mente å lide tap ved frostrøyken henvistes til å reise sak ved ordinært søksmål. Utsnitt av kjennelsen er referert i underskjønnets utskrift side 38 - 39. Videre har underskjønnsretten anført at spørsmålet om erstatning skal tilkjennes for frostrøykskader må bli å løse etter grannelovens §2 og at erstatningskravet ikke imøtekommes når skaden

Side:214

er under tålegrensen eller oppveies ved fordelene ved reguleringen.

For overskjønnet har alle parter henvist til kjennelsen og de har gjort gjeldende at grannelovens §2 skal iakttas. Retten er enig i denne lovanvendelse.

Det sees at underskjønnsretten, hvor erstatningspåstand er tatt til følge, har utmålt beløp på samme måte som ved andre erstatningskrav, nemlig ved årlig erstatning og med tillegg av 25 prosent, jfr. vassdragsreguleringslovens §16 pkt. 3 og 5. Forholdet er ikke trukket frem som begrunnelse for overskjønn og ikke bestridt under skjønnsforhandlingene. Overskjønnsretten legger derfor til grunn at samtlige parter har godtatt erstatningsfastsettelse for frostrøyk med iakttagelse av nevnte bestemmelser i vassdragsreguleringsloven i tillegg til granneloven. Den tar således ikke opp spørsmålet om hvorvidt det riktige ville ha vært å tilkjenne en engangserstatning og uten tillegg av 25 prosent, hvilket kunne synes å følge av bl.a. anførsler i Rt-1967-1556 på side 1563 nederst - 1564 og Rt-1972-377 på side 380 øverst.

Erstatning for skadene og ulempene blir etter dette å ansette som et skjønnsmessig årlig beløp, et gjennomsnitt for et lengre tidsrom, beregnet ut fra de foreliggende opplysninger om at det inntreffer vintrer både med og uten omhandlede frostrøyk. Det blir en stedsevarig erstatning hvor beløp fra skadefri vintrer er med på å dekke tapet de vintrer skade inntrer.

Grannelovens tålegrense blir å vurdere etter skadens og ulempens urimelighet. Reguleringens nødvendighet og nytte er ikke dratt i tvil.

Retten tar ved bedømmelsen i betraktning at frostrøyk også tidligere kunne forekomme, før elven la seg og når den senere på vinteren av og til var åpen. Det er den økede inntreden av frostrøyk som teller, og av denne er det hva der ligger over en tålegrense som skal erstattes.

Det enkelte gårdsbruks aktuelle driftsmåte tillegges ikke avgjørende betydning, den vil kunne skifte mellom bl.a. husdyrhold og korndyrking. Heller ikke tas hensyn til bortforpaktningsforhold eller eierskifte. Det er eiendommen som sådan det skal fastsettes erstatning til.

På den annen side må tidsmessige driftsformer forutsettes. Retten regner derfor ikke med oppbevaring av høy i utløer hvor disse i nærværende skjønn er påvist.

Videre finner ikke retten at erstatningsbetingende tap er voldt med hensyn til oppbevaring av korn, og heller ikke er det bevismessig dekning for skade på bygninger, redskap og innbo.

Tilbake blir skade på fôravling i låve og videre må noe hensyn tas til vanskeligheter med oppbevaring av enkelte alminnelige næringsmidler og til mistrivsel. Disse virkninger av den økede luftfuktighet innebærer verdiforringelse av eiendommene.

Ikke alle saksøkte vil dette gjelde for. Retten vurderer ved hvert enkelt takstnummer bl.a. beliggenhet i forhold til elveløpet og Selbusjøen, sammenholdt med de sakkyndige uttalelser, og bebyggelsens art. Hvor det er bolig på hustomt (uten jordbruk) gjelder ikke mere enn verdiforringelse gjennom vanskeliggjort matoppbevaring og mistrivsel. Økonomisk tap her finnes å foreligge bare i særlig utsatte tilfelle.

Noe tap må en saksøkt finne seg i å tåle etter granneloven. Grensen beror på de konkrete omstendigheter. I nærværende skjønn må hensees til at det dreier seg om inngrep i klimatisk situasjon for bosetning og næring som har bestått i lange tider. Videre ytrer tapet seg som en særulempe for de

Side:215

eiendommer som kommer på tale. De ligger nær elveløpet, i et belte hvor frostrøyken er fremtredende. Bygden ellers er ikke berørt i samme grad.

Retten er kommet til at økonomisk skade og ulempe over tålegrense er voldt i de tilfelle hvor det av takstene fremgår at erstatning er tilkjent. Tapene oppveies ikke av særfordeler ved reguleringen. - - -