Rt-1972-377

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1972-04-15
Publisert:	Rt-1972-377
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 37/1972
Parter:	1. A/S Rjukanfos, 2. Røldal-Suldal kraft A/S (advokat Jon Rud - til prøve) 3. Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Jørgen Wilberg) mot Ludvig Ellefsen m. fl. (høyesterettsadvokat Knut Lassen).
Forfatter:	Mellbye, Leivestad, Endresen, Hiorthøy, Gaarder
Lovhenvisninger:	Fylkeskommuneloven (1961)5, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5-§9, LOV-1961-06-16, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3

Dommer Mellbye: I årene 1965 til 1968 ble det ved Ryfylke herredsrett holdt tre underskjønn med etterfølgende overskjønn over de ankende parters kraftlinjer i tilknytning til kraftverkene i Blåfalli og Røldal-Suldal. I alle skjønn var det en skjønnsforutsetning at forstyrrelser på blant annet radio- eller fjernsynsmottakingen som overføringsanlegget kan komme til å volde, skulle holdes utenfor skjønnet. Hvis slike forstyrrelser skulle vise seg å oppstå, skulle de først søkes best mulig avhjulpet av eksproprianten, og hvis forstyrrelsene ikke lar seg forhindre, skulle spørsmålet om erstatning avgjøres ved senere skjønn.

I overensstemmelse med denne forutsetning ble så skjønn påstevnet 30. januar 1969 av Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen og 5. februar samme år av A/S Rjukanfos og Røldal-Suldal Kraft A/S til behandling av spørsmålet om erstatning for radioforstyrrelser ved alle de nevnte kraftlinjer. Skjønnet ble avhjemlet 23. april 1970. Etter begjæring av de saksøkte ble det avholdt overskjønn med sorenskriveren i Karmsund som skjønnsstyrer. Overskjønnet ble avhjemlet 10. desember 1970.

Ved overskjønnet ble 27 av de saksøkte tilkjent hver kr. 350 og 4 - på hvis eiendom det bodde to husstander - hver kr. 700 i erstatning for nødvendige utgifter til å anskaffe FM-forsats til sine radioapparater. Uten denne forsats kunne apparatene bare ta inn lang- og mellombølgesignaler som er de radiosignaler som forstyrres av kraftledningene. For øvrig ble det ikke tilkjent erstatning. Fjernsynsmottakingen forstyrres ikke.

Ved rettelsesbeslutning av 24. mars 1971 ble ytterligere én grunneier tilkjent erstatning med kr. 350.

De tre eksproprianter, A/S Rjukanfos, Røldal-Suldal Kraft A/S og Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen, heretter kalt kraftverkene, har anket over skjønnet for så vidt det har gitt de nevnte 32 grunneiere erstatning. Kraftverkene mener disse grunneiere ikke har krav på noen erstatning.

De 32 grunneiere har alle erklært anke eller motanke. De mener de rettelig tilkommer erstatning ut over de tilkjente beløp. Videre er overskjønnet påanket av alle de øvrige saksøkte grunneiere som ikke ble tilkjent erstatning. De mener

Side:378

dette er et uriktig resultat. Partene på grunneiersiden betegnes heretter som grunneierne.

Om saksforholdet viser jeg til overskjønnets skjønnsgrunner. Under hovedforhandlingen for Høyesterett har overingeniør Kaare Falk-Pedersen møtt som oppnevnt sakkyndig og har supplert og forklart de skriftlige tekniske redegjørelser som han avgav for skjønnsrettene.

Kraftverkene har anført:

Spørsmålet om erstatning for den art ulempe saken dreier seg om, skal - slik skjønnsrettene har gjort det - løses etter reglene i lov om rettshøve mellom granner av 16. juni 1961. Det er for så vidt uten betydning at erstatningsspørsmålet i dette tilfelle skal løses under et ekspropriasjonsskjønn. Overskjønnet har imidlertid lagt en for streng målestokk til grunn når det har funnet at granneloven her medfører erstatningsplikt. Grannelovens «tålegrense» må trekkes i lys av de foreliggende dommer om flyplass-støy, motorveistøy, atkomst- og avkjørselsendringer og lignende. Vurdert på den bakgrunn ligger de ulemper grunneierne er påført, innenfor hva de i utviklingens medfør må finne seg i uten erstatning.

Subsidiært har kraftverkene anført at en del uttalelser i skjønnsgrunnene ikke er klare, og at det dermed heller ikke er klart hvilken vekt overskjønnet har tillagt en del av de faktiske omstendigheter i saksforholdet. Jeg finner det unødvendig å referere disse betraktninger, som etter mitt syn på saken er betydningsløse. Saklig er de heller ikke holdbare.

Grunneierne har anført at det er feil rettsanvendelse når overskjønnet har lagt grannelovens erstatningsregler til grunn for sin avgjørelse. Alle grunneiere er ekspropriater, og alle tap og ulemper som de kan kreve vurdert ved ekspropriasjonsskjønnet, skal de da også ha erstattet fullt ut, uansett om andre grunneiere som ikke er ekspropriater, men som påføres lignende ulempe, ikke vil få erstatning fordi deres krav må avgjøres etter granneloven.

I tilknytning til dette utgangspunkt anfører grunneierne at det er en feil av overskjønnet at det ikke har ansett sitt skjønn som en del av de forutgående kraftledningsskjønn.

Videre anfører grunneierne at det er feil rettsanvendelse når de ulemper som teknisk ikke blir fjernet ved anskaffelse av FM-forsats, ikke anses erstatningsbetingende. Det vises for så vidt til Rt-1965-389. I denne forbindelse anføres det at i alle fall må det være galt når overskjønnet legger vekt på at disse ulemper dels gjør seg gjeldende bare under særlig ugunstige værforhold, dels bare består i at vedkommende eier ikke kan lytte på utlandet. Det gjøres endelig gjeldende at det er uriktig å legge til grunn at radioforstyrrelsenes mulige pristrykkende virkning på tomteverdiene er ubetydelig og spesiell, og derfor ikke gjenstand for erstatningsplikt.

Kraftverkene har nedlagt slik påstand:

«1. Ryfylke herredsretts overskjønn av 10. desember 1970

Side:379

oppheves for så vidt ankemotpartene er tilkjent erstatning, og stadfestes for øvrig.

2. Ankemotpartene tilpliktes in solidum å betale sakens omkostninger for Høyesterett.»

Grunneierne, som har bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt slik påstand:

«I. Prinsipalt:

Ryfylke herredsretts overskjønn av 10. desember 1970 oppheves og hjemvises til nytt skjønn forsåvidt angår:

Linje I. Karmøy-Sauda:

Takstnr. 8 Ludvig Ellefsen.

- - -(ytterligere 117 navngitte takstnummer).

II. Subsidiært:

Ryfylke herredsretts overskjønn av 10. desember 1970 stadfestes forsåvidt angår:

Linje I. Karmøy-Sauda:

Takstnr. 8 Ludvig Ellefsen.

- - -(ytterligere 37 takstnummer som korresponderer med de 32 ankemotparter i hovedanken).

III. Saksomkostninger:

A/S Rjukanfos og Røldal-Suldal Kraft A/S tilpliktes en for begge og begge for en å erstatte det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett som om saken ikke hadde vært benefisert.»

Jeg er kommet til at kraftverkenes påstand må tas til følge.

Angående det rettslige grunnlag for erstatningsavgjørelsen skal jeg bemerke:

Overskjønnsretten har lagt til grunn at bare de hus som ligger innenfor 200 meter fra de ytterste strømførende linjer får sin radiomottaking påvirket av spenningen i kraftledningen. En tre-linjet ledning har en bredde på 42 meter, en dobbelt tre-linjet ledning, hvilket delvis forekommer i saken, en bredde på 70 meter. Det belte hvor radioforstyrrelsene gjør seg gjeldende blir således ca. 440 meter, respektive ca. 470 meter. Det felt som ble klausulert med byggeforbud ved ekspropriasjonsskjønnet er normalt 62 meter ved enkelt ledning, 90 meter ved dobbelt ledning. Det er hus utenfor byggeforbudsbeltet, men innenfor støyfeltet som berøres av spenningsforstyrrelsene, det vil si hus i en avstand av opp til ca. 190 meter på hver side av ledningene, regnet fra ytterste strømførende linje.

Det er uten videre klart at effekten av spenningsforstyrrelsene for det enkelte hus er alldeles uavhengig av om noen del av den eiendom huset står på, i noen henseende er blitt klausulert ved ekspropriasjonen. De ulemper saken gjelder, skyldes selvsagt det tiltak ekspropriasjonen fremmet, men ulempene er ikke en følge av de avståelser ekspropriasjonen innebærer. Ulempene rammer også andre enn ekspropriatene på samme måte. Det dreier seg om generelle virkninger av det ekspropriasjonsberettigede tiltak, altså i videste forstand om miljøforandringer.

Side:380

Det er fastslått i rettspraksis at spørsmålet om slike ulemper betinger erstatning skal løses etter reglene i granneloven. Det gjelder også når erstatningsspørsmålet melder seg under et ekspropriasjonsskjønn. Om den som rammes av en slik ulempe også er ekspropriat, har alene betydning for hans prosessuelle stilling, idet han da kan kreve at også erstatningen for ulempen blir avgjort under ekspropriasjonsskjønnet med de spesielle virkninger det innebærer, spesielt for omkostningsspørsmålet. Men også for en ekspropriat må erstatningsspørsmålet løses etter reglene i granneloven eller i analogi med dem. Jeg viser blant annet til Rt-1960-59, Rt-1964-1124, Rt-1966-275, Rt-1967-1556, Rt-1969-643.

Erstatningsplikten i nærværende sak vil da være avhengig av om den ulempe saken gjelder er urimelig eller nødvendig, jfr. grannelovens §2.

Det har ikke i saken vært reist tvil om nødvendighetsvilkåret. Ledningsnettets overveiende betydning i forhold til de omtvistede ulemper er åpenbar, og jeg forstår både overskjønnets begrunnelse og partenes prosedyre slik at det er erkjent at kraftledningene er dimensjonert og bygget slik at ulempene er blitt redusert så langt det økonomisk sett er forsvarlig. At dette gjøres, er også ett av formålene med den offentlige tekniske kontroll med utførelsen av ledningen.

Avgjørende for saken er således vilkåret om at ulempene ikke skal være urimelige, spesielt sett i lys av hva som «er venteleg etter tilhøva på staden». Rimelighetskriteriet er således til en viss grad stedsbetinget. To mer generelle trekk bør dog kunne fremheves.

Den økonomiske utvikling går i økende tempo mot en stadig mer omfattende utnyttelse av samfunnets totale ressurser og utløser i samme tempo en planmessig fordeling og disponering av disse for de ulike behov. Det ligger nøvendigvis i denne utvikling at også steder som har vært relativt uberørt, må regne med å måtte tilpasse seg nye tekniske tiltak eller nye rettslige reguleringer av mer eller mindre inngripende karakter. I denne sak gjelder det deler av landets kraftfordelingsnett, og om karakteren av det viser jeg til hva der er lagt til grunn i Høyesteretts dom i Rt-1965-389 på side 392: «Fjernledninger for elektrisk kraftoverføring er et naturlig og nyttig ledd i den tekniske utvikling. Som fremhevet fra Vassdragsvesenets side, kan slike anlegg bli aktuelle nær sagt hvorsomhelst. At en ny kraftledning av vanlig utførelsesstandard føres frem gjennom et skog- eller fjellandskap og derved i noen grad berøver landskapet dets uberørte preg, kan ikke i og for seg karakteriseres som en usedvanlig eller upåregnelig ulempe, som gir hytteeiere i området grunnlag for noen erstatning.»

Den vurderingsnorm som ligger i lovens krav om rimelighet, må dernest ses i lys av den praksis som har utviklet seg på andre rettsfelter hvor denne norm anvendes. I prosedyren er det pekt på den rettspraksis som har utviklet seg når det gjelder

Side:381

støy ved flyplasser og ved motorveier, se f.eks. Rt-1960-59, Rt-1967-1119, Rt-1969-643. Det kan også være nærliggende å se hen til rettspraksis vedrørende ulemper for ferdsel og kommunikasjon, Rt-1958-646, Rt-1961-459, Rt-1967-1365, Rt-1969-12. Også normene for tålegrensen overfor reguleringer av rent rettslig karakter, for eksempel reguleringsplaner eller veilovens byggegrenser, er relevante. Noen direkte sammenligning er ikke mulig, men det samlede bilde viser i alle fall at man ikke må være for snar til å la generelle ulemper av klart allmennyttige tiltak utløse erstatning. Ikke minst gjelder dette når den interesse som rammes selv er et resultat av den generelle tekniske utvikling som også i egentligste forstand er årsak til ulempen.

Når de ulemper denne sak gjelder, skal vurderes i lys av det jeg hittil har sagt, må særlig følgende tillegges vekt:

De radioforstyrrelser det er tale om, rammer bare radiomottaking på lang- og mellombølge, men vil da til tider gjøre slik mottaking umulig. Forstyrrelsene rammer mottaking fra både norsk og utenlandsk kringkasting.

Mottakingsforholdene på lang- og mellombølge har imidlertid helt generelt vært vanskeliggjort i økende grad, idet antallet senderstasjoner på disse bølgelengder er langt større enn de disponible frekvenskanaler. For å opprettholde brukbar mottaking av norske radiosendinger har derfor telemyndighetene siden 1955 med store investeringer bygd ut FM-nettet, og slik utbygging pågår fremdeles. Denne utbygging sikrer avtlytting av de norske programmer. På FM-bølgen kan man imidlertid stort sett ikke ta inn noen utenlandske sendinger. Overensstemmende med dette er etterhånden den dominerende produksjon av nye radiomottakere basert også på FM-mottaking.

Med FM-mottaker - eller med FM-forsats - blir forstyrrelsene fra høyspente kraftledninger, slik det er tale om i nærværende sak, eliminert. Av samme grunn blir TV-mottaking ikke forstyrret av disse ledningene. De grunneiere i denne sak som disponerer FM-mottakere, er derfor bare berørt av naboskapet med kraftledningene i den utstrekning det gjelder deres mulighet for å lytte på utlandet hvor de er avhengige av langog mellombølgesendingene. Andre ulemper har disse grunneiere ikke.

Den som ikke allerede disponerer FM-mottaker, vil for å kunne lytte uforstyrret på de norske programmer måtte avhjelpe dette, hvilket overskjønnet har vurdert til en utgift på kr. 350 pr. husstand. Dette innebærer imidlertid bare at den utvikling som generelt sett er hovedgrunnlaget for utbyggingen av kringkastingsnettet i Norge, blir påskyndet for disse grunneieres vedkommende. Men også disse grunneiere vil ha den samme ulempe med hensyn til utlandet som de øvrige.

Bortsett fra utlegget til FM-forsats på kr. 350 pr. apparat har overskjønnet funnet at ulempene ved radioforstyrrelsene ikke medfører noen verdireduksjon på de faste eiendommer som

Side:382

berøres, med andre ord at det ikke oppstår noe annet økonomisk tap. Overskjønnet har i denne forbindelse uttalt at «selv om det skulle være så i enkelte tilfeller at radiostøyen virker pristrykkende, vil dette være så ubetydelig og så spesielt at man etter rettens mening ikke kan kreve erstatning for det». Fra grunneiernes side er det anført at hvis det i noe tilfelle kan påvises at en eiendoms pris blir trykket på grunn av radioforstyrrelsene, må dette tap erstattes. Jeg er ikke enig i det. Det er åpenbart at både faktiske og rettslige disposisjoner fra omgivelser og fra myndigheter kan bevirke verdiendringer for fast eiendom uten at dette nødvendigvis utløser erstatningsplikt. Jeg forstår overskjønnet derhen at det har funnet at det bare kan bli tale om prisendringer innenfor denne ramme, men at det er helt i det blå om det overhodet vil bli noen prisvirkning.

Det sentrale i den foreliggende situasjon blir etter dette at alle berørte grunneiere får redusert sin adgang til å lytte på utlandet, men at de tekniske forutsetninger for at de hadde kunnet fortsette med det var dårlige på forhånd og stadig blir forverret. De grunneiere som mangler utstyr for FM-mottaking, må skaffe seg det for å kunne avlytte norske sendinger, men da er de også helt kvitt ulempene. Det de må foreta, er en teknisk modernisering av sitt mottakerutstyr, noe som i og for seg er i tråd med grunnlaget for kringkastingsutbyggingen i de siste 15 år og for den pågående utbygging. Bortsett fra det utlegg dette fører med seg, kr. 350 pr. apparat, er ulempen uten økonomisk betydning for ankemotpartenes eiendommer. TV-mottaking er som nevnt uberørt.

Ut fra hva jeg alt har sagt om grannelovens rimelighetsnorm, finner jeg det klart at det her ikke er tale om en ulempe som er så urimelig at den må erstattes. Den skiller seg verken etter art eller omfang ut fra de ulemper som uten hinder av granneloven er påført en rekke grunneiere som følge av utbyggingen av sentrale samfunnsøkonomiske anlegg ellers.

Sluttelig skal jeg i anledning av at grunneierne så sterkt har påberopt seg Høyesteretts dom i Rt-1965-389 få peke på at det i den sak ble gitt erstatning for radioforstyrrelser bare til to av de berørte grunneiere. Det lar seg av dommen ikke fastslå hvori de særlige forstyrrelsesulemper bestod som medførte at de to kom i denne spesielle stilling. Noen prejudikatsvirkning kan dommen ikke tillegges.

Det følger uten videre av mitt syn på saken at anken fra de grunneiere som ikke fikk erstatning i overskjønnet, ikke kan føre frem.

Kraftverkene har fått medhold i sin hovedanke. Saken er imidlertid av prinsipiell karakter, og anken er skjedd av prinsipielle grunner. Det er opplyst at avgjørelsen i denne sak vil få betydning for en rekke andre skjønn med tilsvarende skjønnsforutsetninger. Iallfall i ett tilfelle er et overskjønn om radioforstyrrelser utsatt i påvente av Høyesteretts dom i denne sak. De ankende parters interesse i saken går derfor langt utover hva

Side:383

det er rimelig at grunneierne i denne sak bør svare for. Partene bør derfor selv bære sine omkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Ryfylke herredsretts overskjønn av 10. desember 1970 oppheves for så vidt ankemotpartene er tilkjent erstatning, og stadfestes for øvrig.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Hiorthøy og Gaarder: Likeså.

Av overskjønnet (sorenskriver Arne Hageler med skjønnsmenn): - - -

Retten legger - når det gjelder de faktiske forhold - den beskrivelse som den sakkyndige har gitt, til grunn for sin avgjørelse. Retten vurderer de faktiske forhold slik at alle grunneiere som har hus innenfor en avstand av 200 m fra ytterste strømførende tråd, får riksprogrammet så forstyrret på lang- og mellombølge at de, for å få brukelige lytterforhold må anskaffe FM-mottaker. Det er muligens så at enkelte ikke er mer sjenert enn at de kan være tjent med lang- og mellombølgesendingene, men en grense må trekkes, og det er ugjørlig å vurdere hvert enkelt tilfelle.

Det er også mulig at noen hvis hus ligger utenfor 200 m grensen er så sjenert at de må skaffe seg FM, men dette anses lite sannsynlig. Under disse omstendigheter må det i alle fall kunne forlanges at de saksøkte som vil hevde dette, dokumenterer forholdene. En enkel befaring har liten verdi i denne forbindelse. Det kreves observasjon til forskjellige tidspunkter og under forskjellige værforhold, og det kreves teknisk innsikt for å vurdere forhold vedrørende apparat, antenne, terreng tec. som kan ha betydning.

Retten kan ikke finne bevis ført for at noen hvis hus ligger utenfor 200 m grensen, er så sjenert av linjene at det kan bli tale om erstatning.

Ved vurderingen av om det skal tilkjennes erstatning, har retten tatt i betraktning at svært mange lyttere i dette land stadig eller til visse tider kan få forstyrrelser av sine radioprogrammer på grunn av atmosfæriske forhold, elektriske maskiner, terrengforhold o.l. Forholdene kan variere fra sted til sted, avhengig av beliggenheten i forhold til stasjonene og stasjonenes feltstyrke etc. Som regel vil det ikke være grunnlag for å kreve erstatning for dette.

I det distrikt det her gjelder, vil riksprogrammet på mellom- og langbølge ofte bli forstyrret, særlig etter mørkets frembrudd, av andre stasjoner. Dette har ingen sammenheng med kraftlinjene.

Virkningen av støyen fra kraftledningene blir ikke helt den samme når det gjelder riksprogrammet og når det gjelder utenlandske stasjoner.

Feltstyrken spiller en viss rolle, Droitwich f.eks. er meget sterk, men viktigere i denne forbindelse er det at riksprogrammet har man regelmessig behov for til enhver tid, f.eks for å ta inn værmelding,

Side:384

nyheter og andre mere eller mindre faste poster. Blir disse ofte forstyrret, vil man sette mye inn på å finne en løsning.

Annerledes med de utenlandske programmene hvor lyttingen gjerne er mere tilfeldig. Man kan ha stor glede av radioen for lytting på utlandet, selv om man må avstå fra dette når værforholdene gjør lytting umulig.

Retten kan ikke finne at skjønnsforutsetningene eller det forhold at dette er en utsatt del av et ekspropriasjonsskjønn, sier noe om hvorvidt de saksøkte har krav på erstatning eller om hvilke bestemmelser som skal anvendes ved avgjørelsen av dette spørsmål.

Retten kan heller ikke se at plikten til teknisk avhjelp går så langt som til å installere FM forsats eller betale for anskaffelse av radio med FM etc. Plikten til å avhjelpe forstyrrelser må bare gjelde forhold på linjene.

Retten finner at nabolovens bestemmelser må komme til anvendelse. Avgjørende i denne forbindelse er at sammenhengen mellom ulempene og ekspropriasjonen ikke er nær nok.

Ulempene rammer med full styrke de som har hus i et belte på 200 m til hver side fra ytterste strømførende tråd. Ulempene rammer derfor de som har hus i et belte på noe over 400 m, mens bare de er ekspropriater som ligger innenfor et belte 62 m. l begrenset målestokk får også naboer utenfor 200 m beltet ulemper.

I denne forbindelse er det ikke avgjørende etter rettens mening om det akkurat ved denne linje er hovedsakelig ekspropriater som får ulemper. Det er mere en tilfeldighet. For øvrig er det også i dette tilfellet nesten like mange naboer som ikke er ekspropriater, som får ulemper.

Det er tenkelig at linjen i alle fall på mange steder kunne vært flyttet på en slik måte at de saksøkte ville fått ulempe uten å være ekspropriater. Dertil kommer at selv i de tilfeller hvor det er vanskelig å tenke seg en flytting, vil høyesterettsdommen av 3/10 1970 være avgjørende. Sammenhengen mellom ekspropriasjon og ulempe er ikke nærmere i det foreliggende tilfellet.

Retten anser det utvilsomt at naboloven må komme til anvendelse også om den som volder skaden ikke eier grunn. Det er nabolovens §2 som får anvendelse. Avgjørende må det være om ulempen kan sies å være rimelig, idet den ikke kan sies å være påført ved et tiltak som er uturvande. Retten kan ikke være enig med saksøkerne i at nabolovens §9 må få anvendelse og at det må sies at eiendommene tåler mindre enn det som «lyt tolast» når de ikke har radio med FM. Riktignok har det siden 1955 vært satset på FM, og mange har anskaffet seg radio med FM. Men det kan ikke med rette sies at forholdene omkring 1967, da strømmen ble satt på, var slike at de eiendommer som ikke hadde mottaker med FM tålte mindre enn det «lyt tolast». Det ville være eiendommelig om man skulle kunne si at det store flertall av de som berørtes av ulempene i dette tilfellet, hadde stelt seg slik at de ikke fortjente beskyttelse.

Når det gjelder grensen for hva som kan sies å være urimelig - tålegrensen - må den etter rettens mening trekkes forskjellig ved forskjellige slags inngrep, avhengig av en rekke faktorer.

Den alminnelige samfunnsutvikling medfører en rekke inngrep i

Side:385

det som før var det enkelte individs beskyttede, eller i alle fall uforstyrrede sfære.

Inngrepene skjer med lovbestemmelser, f.eks. byggeregulering, strand- og jordlov etc, og ved den moderne samfunnsutvikling, trafikkøkning, industriell utbygging etc.

Det er hverken praktisk eller økonomisk mulig å innføre en ordning med erstatning for alle disse ulemper, og de rammer før eller senere omtrent alle borgere, samtidig som omtrent alle også har fordeler som utspringer av de samme forhold.

Men noen inngrep er mere spesielle og rammer bare en begrenset gruppe eller rammer en begrenset gruppe særlig sterkt. Akustisk støy rammer f.eks flere enn radiostøy.

I noen tilfelle har den gruppe som rammes korresponderende fordeler. Byggereguleringer, strandloven, og i noen grad vegbygging med de ulemper dette kan medføre, har ofte positive virkninger for den gruppe reguleringen gjelder eller for naboer. Det samme kan ikke i samme grad sies om kraftlinjer.

Noen ulemper kan man til en viss grad vende seg til og leve med, mens andre, f.eks. totalforstyrrelse av radiolytting, ikke blir mindre om tiden går.

Endelig kan nevnes som et moment ved vurderingen av om det bør gis erstatning at det i enkelte tilfeller er knyttet økonomisk vinning til inngrepet på en slik måte at det i likhetens interesse er rimelig at den som får fordelen, bør betale erstatning til de som får ulempene. Ved motorveger f.eks er det en ubestemt gruppe som får fordelene, mens eksproprianten bare indirekte får fordel. Ved kraftutbygging og ved overføring av strøm vil eksproprianten få en fordel, og utgiftene ved ekspropriasjonen blir dekket ved en tilsvarende fortjeneste.

Under hensyntagen til disse momenter anvendt på den foreliggende sak, bemerkes at det her er en begrenset gruppe som rammes av en forholdsvis uvanlig ulempe. Gruppen har liten fordel av linjene, mens det er direkte økonomiske fordeler med linjene for ekspropriantene. Retten finner derfor at de ekspropriater som mister riksprogrammet totalt, må ha krav på erstatning for dette.

Grensen for området hvor man må si at riksprogrammet totalt blir ødelagt, setter retten som før nevnt til 200 m fra ytterste strømførende linje.

Derimot finner retten at der hvor programmene bare under særlig ugunstige forhold blir forstyrret, har ekspropriatene ikke krav på erstatning, og at de ikke har krav på erstatning for forstyrrelser i lytting på utenlandske programmer. Her er lagt vekt på at inngrepet, ulempen, ikke er betydelig og ikke total og at det også tidligere var forstyrrelser på grunn av andre forhold.

Retten finner at der det er hus hvor man, da strømmen ble satt på, ikke hadde radio med FM er bruksverdien størst. Den settes til kr. 350,- pr. husstand. For denne pris kunne man, da strømmen ble satt på, fått FM forsats. Det må være uten betydning om prisen senere er steget noe, idet de saksøkte da kunne kjøpt forsats eller tatt imot saksøkernes tilbud. Av beløpet må imidlertid svares rente til betaling skjer.

Det er nok mulig at man heller ville kjøpt radio med FM, men

Side:386

erstatning på kr. 350,- må også i et slikt tilfelle være tilstrekkelig. Selv om beløpet ikke dekker prisen på en ny radio, vil de saksøkte få en fordel ved å få byttet ut sitt gamle apparat, en fordel som minst dekker differansen i pris.

I noen tilfeller hvor det er krevet erstatning er det ingen bruksverdi. Det gjelder for tomter f.eks. Her er tapet i salgsverdi det største. Spørsmålet om erstatning av salgsverdi kommer også opp for dem som hadde FM da strømmen ble satt på, men som hevder at eiendommen ved salg vil være redusert i verdi på grunn av radiostøyen. Retten finner at i de aller fleste tilfeller vil radiostøyen overhodet ikke spille noen rolle under salgsforhandlingene. Hvis man skal kjøpe en eiendom er det mange andre forhold som er av langt større betydning, og de fleste kjøpere vil antagelig ha radio med FM, eller i alle fall kjøpe seg det uten å kreve avslag i prisen. Når det gjelder tomter, vil den gjeldende regulering av utbudet av tomter medføre at antallet tomter som tillates solgt, er langt mindre enn etterspørselen.

Det er vanskelig å tenke seg at radiostøyen vil ha betydning for prisen.

Men selv om det skulle være så i enkelte tilfeller at radiostøyen virker pristrykkende, vil dette være så ubetydelig og så spesielt at man etter rettens mening ikke kan kreve erstatning for det.

I noen tilfeller er det krevet erstatning for utgifter til batteri. Så vidt skjønnes er det bare en av de saksøkte som i dag vil fl utgifter til batterier i fremtiden, idet alle de andre har fått tilbud om FM forsats for strømnett og kan bruke dette. De utgifter det her er tale om er bagatellmessige og retten finner ikke grunnlag for A gi erstatning idet det anses rimelig at de saksøkte selv har risikoen for så spesielle omstendigheter vedrørende strømnettet som det her er tale om, jfr. nabolovens §9. - - -