Rt-1979-443
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1979-03-30 |
| Publisert: | Rt-1979-443 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 50B/1979 |
| Parter: | Statsadvokat Jostein Erstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Annæus Schjødt). |
| Forfatter: | Endresen, Holmøy, Elstad. Mindretall: Syvertsen, Bølviken |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §29, Militære Straffelov (1902) §12, §78, Luftfartsloven (1960) §186, §220, §71, Sjøloven (1893) §323, §418, §15, §418, §62, §229, §711 |
Dommer Endresen: Frostating lagmannsrett avsa den 8. desember 1978 dom med slik domsslutning:
«Tiltalte A født xx.xx.1950 dømmes for overtredelse av militære straffelovs §78 første ledd jfr tredje ledd annet straffalternativ og lov om luftfart §186 jfr. §711. ledd, jfr. §220 og §229, alt sammenholdt med straffelovens §62, til fengsel i 45 - førtifem - dager.
I medhold av militære straffelovs §12 nr. 1, annet ledd, jfr. straffelovens §29 nr. 1 jfr. §15 siste ledd, fradømmes A sin stilling som offiser i Luftforsvaret.»
Dommen er avsagt under dissens, idet lagmannen stemte for en straff av fengsel i 75 dager, men uten fradømmelse av stillingen som offiser i Luftforsvaret. Dette var det resultat Stjør- og Verdal herredsrett var kommet til under sakens behandling i første instans.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens dom.
Domfelte har påanket dommen til Høyesterett på grunn av straffutmålingen, særlig med hensyn til at han ved lagmannsrettens dom er fradømt sin stilling som offiser i Luftforsvaret.
Jeg er kommet til at anken på dette punkt bør tas til følge.
Domfelte er riktignok funnet skyldig i grov uaktsomhet ved at han den 10. mai 1977 tok av med et Saab-Safir skolefly med en elev mens han var alkoholpåvirket som følge av en fest den foregående kveld. Flyturen fikk da også det tragiske utfall at flyeleven senere avgikk ved døden som følge av de skader han pådrog seg ved havariet.
Det foreligger på den annen side meget positive opplysninger om domfeltes tjeneste i Luftforsvaret fra hans foresatte der. Han gikk ut fra flyskolen som beste aspirant i sitt kull, og hadde inntil den handling som dommen omfatter, et rent rulleblad. Etter at domfelte etter et lengre sykefravær som følge av ulykken gjeninntrådte i tjeneste, har han tjenestegjort som operasjonsoffiser ved Fornebu Flystasjon hvor det intet har vært å utsette på hans tjeneste.
Hvorvidt domfelte skal fradømmes stillingen som offiser i Luftforsvaret, vil bero på om han har vist seg usikket eller uverdig til å inneha slik stilling. I Innstillingen fra Straffelovskomitéen om rettighetstap, avgitt i november 1950, uttales på side 13 blant annet:
«Grunnlaget for fordømmelsen kan være at tjenestemannen har vist en moralsk brist som har åpenbart en fare for nye misbruk av stillingen, eller at han har vist en mangel på dyktighet eller skjønnsomhet som gir grunn til å frykte for nye feilgrep. Situasjonen kan imidlertid også være at retten etter en vurdering av gjerningsmannens person ikke finner grunn til å frykte misbruk eller misgrep fra hans side for fremtiden, men at han allikevel har forbrutt seg så grovt at det ville svekke den nødvendige respekt og tillit til offentlige myndigheter om han skulde fortsette i sin stilling.»
Side:445
Spørsmålet om å fradømme domfelte hans stilling i Luftforsvaret er noe annet enn om han skal ha anledning til å fly i denne tjeneste. Etter hva som er opplyst for Høyesterett, vil dette bli å vurdere administrativt, og jeg regner med at domfeltes opptreden ved den anledning dommen omfatter, vil veie tungt ved vurderingen av om han skal kunne utøve videre aktiv flygertjeneste.
Ifølge opplysninger fra generalinspektøren for Luftforsvaret har imidlertid Luftforsvaret ikkeflygende stillinger som krever flymessig bakgrunn og som domfelte kan bekle hvis han etter fullført plikttjeneste oppnår opptak ved Luftforsvarets offiserskole.
Jeg er kommet til at den handling domfelte er funnet skyldig i, sterkt avviker fra det generelle positive inntrykk offiseren etterlater, og i likhet med herredsretten og lagmannsrettens mindretall finner jeg at å fradømme domfelte stillingen som offiser i Luftforsvaret vil være en for streng reaksjon. Jeg finner ikke at det er grunn til å frykte misbruk eller misgrep fra ham i fremtiden, og heller ikke at hans fortsettelse som offiser i Luftforsvaret vil kunne sies å svekke den nødvendige respekt og tillit til denne våpengren. Misbruk av alkohol i forbindelse med flyging og flysikkerhet er et alvorlig forhold, og har i noen saker ført til tap av stilling, jfr. høyesterettsdom i Rt-1954-1120. Forholdet i den sak var imidlertid vesentlig grovere enn i domfeltes tilfelle. Jeg finner støtte for det resultat jeg er kommet til på dette punkt i høyesterettsdom i Rt-1962-507, hvor en tidligere ustraffet kaptein i Luftforsvaret som på grunn av bervselse ikke hadde vært i stand til å skjøtte sin tjeneste i flysikringstjeneste under en NATO-øvelse, ikke ble fradømt stillingen. Selv om han på grunn av de særlige strenge krav som sikkerhetshensynet tilsa, ikke lenger kunne brukes i flysikringstjenesten, fant Høyesterett i det tilfelle at han ikke på grunn av den straffbare handling kunne anses uskikket som kaptein i Luftforsvaret, teknisk bransje. Dette til tross for at fortsatt tjeneste forutsatte en til dels kostbar omskolering.
Det alvorlige i den handling domfelte er funnet skyldig i, tilsier derimot etter mitt syn at den av lagmannsretten idømte fengselsstraff på 45 dager skjerpes. I betraktning av at domfeltes forgåelse ligger så langt tilbake i tid som i mai 1977, er jeg imidlertid kommet til at en straff av fengsel i 60 dager vil være en passende reaksjon.
Jeg stemmer for denne
dom:
I lagmannsrettens dom giøres disse endringer:
1. Straffen settes til fengsel i 60 - seksti - dager.
2. Bestemmelsen om at domfelte fradømmes stillingen som offiser i Luftforsvaret går ut.
Kst. dommer Syvertsen: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, dens flertall, og kan tiltre dens begrunnelse.
Flyging er et yrke som setter de største krav til førerens aktpågivenhet,
Side:446
evne til å oppfatte, evne til å vurdere og til å handle raskt. En liten uoppmerksomhet eller vurderingsfeil kan være avgjørende for liv eller død. Det må kunne kreves at en offiser i flyvåpenet er klar over disse elementære forhold og etterlever de krav flygingen stiller.
Domfelte deltok i selskapelig samvær kvelden eller natten før han foretok ulykkesflygingen. Det fremgår av lagmannsrettens dom at han kom sent i seng. Han må ha vært sterkt beruset, idet hans alkoholkonsentrasjon i blodet da flygingen tok til kl. 10.12 var minst 1,2 promille. Det er ikke noe formildende at domfelte var i bakrus. Tvert imot er en slik kombinasjon, med fallende promille etter sterk beruselse og dertil tretthet etter nattens fest, vel den tilstand som er mest egnet til at aktpågivenheten, oppmerksomheten og vurderingsevnen blir sløvet.
Domfelte må etter min oppfatning i den tilstand han befant seg i, ha vært fullstendig usikket til å føre fly. Likevel gikk han opp og skulle utføre instruktørtjeneste med en ung flyelev om bord. Han har, som avgjort av lagretten, gjort seg skyldig i forsømmelse eller skjødesløshet i tjenesten, og dette førte til flyelevens død.
Jeg finner at domfeltes handling er så grov og så helt i strid med det som må kunne kreves av en offiser som utfører instruktørtjeneste i flyvåpenet at han etter min mening bør fradømmes stillingen som offiser i dette våpen.
Den dom i Rt-1954-1120 som førstvoterende har henvist til, gjaldt riktignok et grovere forhold for så vidt angår selve flygingen, men det var ingen instruksjonsflyging. Dommen i Rt-1962-507 er heller ikke sammenlignbar med nærværende sak, idet den dreide seg om sikringstjeneste på bakken.
Når det gjelder straffelovkomitéens innstilling av 1950, ser jeg det slik at domfelte har forbrudt seg så grovt at det ville svekke den nødvendige respekt og tillit til flyvåpenet om han skulle fortsette i sin stilling.
Dommer Holmøy: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Endresen.
Dommer Elstad: Likeså.
Dommer Bølviken: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Syvertsen.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av lagmannsrettens dom (lagmann Mats Stensrud, sorenskriverne Knut Brinchmann-Hansen og Jens Christophersen):
A, født xx.xx.1950, løytnant, operasjonsoffiser, gift, senere skilt, har forsørgelsesplikt til et barn i ekteskap med ca. kr. 1.000,- pr. måned, inntekt i 1977 ca. kr. 80.000,- ingen formue, tidligere ikke straffedømt og ikke bøtelagt, er av statsadvokaten i Trondheim ved tiltalebeslutning av 8. august 1978 satt under tiltale ved Frostating lagmannsrett til fellelse etter
I Militære straffelovs §78 første ledd, jfr tredje ledd, 2. straffalternativ.
Side:447
for som befalingsmann å ha gjort seg skyldig i forsømmelighet eller skjødesløshet ved utførelsen av sine tjenesteplikter slik at noens liv derved er voldt,
ved at han tirsdag 10. mai 1977 ca. kl. 10.30 under utførelse av instruktørtjeneste ved Flygeskolen/Værnes Flystasjon med et Saab Safir skolefly på grunn av alkoholpåvirkning ikke hadde sine fulle vurderings- og reaksjonsevne i behold, slik at da han skulle foreta en «touch and go» landing på Rinnleiret i Verdal ikke registrerte vindforholdene, glemte å sette ut flaps, fløy for lavt og ikke holdt god nok kontroll med flygefarten under innflygingen slik at flyet steilet og gikk i bakken, hvorved flyeleven ble påført så store skader at han avgikk ved døden den 9. juni 1977,
II. Lov om luftfart §71 første ledd, jfr. §186, jfr. §220 og §229,
bestemmelsen om at ingen må gjøre tjeneste ombord når han er påvirket av alkohol (ikke edru), eller annet berusende eller bedøvende middel, og har han større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,4 promille eller en alkoholmengde i kroppen som kan føre til en så stor alkoholkonsentrasjon, regnes han i alle tilfelle for påvirket av alkohol (ikke edru) i forhold til bestemmelsen i denne lov.
ved at han til tid og på sted som nevnt under post I førte det der nevnte skolefly mens han var påvirket av alkohol.
Saken er på tiltaltes begjæring innbrakt for lagmannsrett til fornyet behandling av Stjør- og Verdal herredsretts dom av 23. juni 1978, idet han anser seg uskyldig dømt. Høyesteretts Kjæremålsutvalg har under 14. juli 1978 tillatt lagmannsrettsbehandling.
Lagretten er forelagt spørsmål i tilknytning til begge tiltaleposter. Den har svart ja på spørsmål etter militær straffelovs §78 første ledd og har svart ja på et tilleggsspørsmål etter §783. ledd, 2. str. alt. Videre har lagretten svart ja på spørsmål etter Luftfartslovens §186 jfr. §711. ledd jfr. §20 og §229. Retten legger lagrettens kjennelse til grunn og dømmer tiltalte til straff etter de foran nevnte straffebestemmelser.
Den 9. mai 1977 fra kl. 22 - 22.30 og fremover til om natten til 10. mai deltok tiltalte i selskapelig samvær i offisersmessen og offiserssalong på Værnes flystasjon. Samværet fortsatte på rommet til en flyver som skulle fratre for å tiltre videre utdannelsestjeneste i USA. Under samværet ble det nydt alkohol. Tiltalte kom sent i seng. Om formiddagen 10. mai kl. 10.12 tok tiltalte som instruktør av fra flyplassen med elev B. Under flyturen ble det drevet instruksjonsøvelser. Ca. kl. 10.30 befant flyet seg i området over Trondheimsfjorden utenfor Verdal. Tiltalte overtok selv flyvningen og hadde til hensikt å vise en «Touch and go» landing på en flystripe på Rinnleiret i Verdal. Der forholdt han seg som i tiltalen beskrevet og med den følge at B ble sterkt skadet ved nedstyrtningen og døde som følge av skadene 9. juni 1977.
Tiltalte er en nå 28 år gammel mann. Han er utdannet som flyver i Luftforsvaret i Norge og i USA. Han har gjort tjeneste som instruktør ved flyskolen på Værnes fra høsten 1976. Fra tiden før ulykken har han rent rulleblad og han har fått positive og gode skussmål fra sine overordnede som offiser og flyver. I mai 1977 hadde han grad av fenrik. Han ble beordret til løytnant 13. juni 1977 på grunnlag av tjenestelige uttalelser fra tiden før ulykken. Som følge av skader pådratt ved ulykken var han sykemeldt til 9. juli 1978. Deretter ble han ansatt som operasjonsoffiser i Luftforsvarets
Side:448
avdeling ved Fornebo flyplass hvor han fortsatt arbeider. Han har kun bakketjeneste og arbeider med Luftforsvarets rute- og charterflyvninger. Tiltalte hadde i mai 1977 også trafikkflyversertifikat klasse III for sivilflyvning og instruktørsertifikat for sivilflyvning. Disse sertifikater har ikke vært fornyet etter ulykken.
Retten setter straffen til fengsel i 45 dager, jfr. straffelovens §62. Det er nedlagt påstand om at tiltalte fradømmes sin stilling som offiser i Luftforsvaret. Man finner at det i forbindelse med de handlinger tiltalte har begått, gjør seg gjeldende særdeles sterke generalpreventive hensyn hensett til en flyvers ansvar for personer og verdier. Man legger til grunn at tiltaltes alkoholpåvirkning ikke har vært ubetydelig. Etter de sakkyndiges beregninger antas det at han har hatt en alkoholkonsentrasjon i blodet på minst 1,2 promille da flyvningen tok til. Man er på denne bakgrunn blitt stående ved at påstanden om fradømmelse av stilling bør tas til følge. Man legger også vekt på at tiltalte hadde ansvaret for en ung flyelev hvis liv gikk tapt som følge av ulykken.
Lagmann Stensrud er blitt stående ved at straffen bør settes til fengsel i 75 dager. Han finner at påstanden om stillingstap ikke bør tas til følge. Han legger vekt på at det aldri har vært noe negativt å anføre omkring tiltalte at han har fått en bakkestilling i Luftforsvaret som han skjøtter vel, og at han nå har vært ute av flyvning i 1 1/2 år. Som følge av ulykken var han sykemeldt fram til 9. juli 1978. Det legges også vekt på at det er tale om flyvning i bakrus og at tiltalte grovt har feilvurdert sin edruelighetstilstand om morgenen den 10. mai 1977.
Etter rettens resultat vil tiltalte miste sin stilling og det er da ikke grunnlag for å ilegge ansvar for saksomkostninger.
Der intet annet er sagt er dommen enstemmig.
Straffelovens §418 nr. 1, jfr. sjøfartslovens §323 nr. 1 og Sjøveisreglene, regel 1 bokstav a og regel 2 bokstav a og b samt straffelovens §418 nr. 3. Tiltalte som under innseiling til en skotsk havn hadde grunnstøtt med sitt lystfartøy, ble i byretten frifunnet for tiltale etter de nevnte bestemmelser. Politimesterens anke over saksbehandlingen (mangelfulle domsgrunner og at en domsmann var inhabil) førte ikke frem. Heller ikke anken over lovanvendelsen - for små krav til aktsomheten, jfr. både §418, nr. 3 og Sjøveisreglene - ble tatt til følge. Antatt at det ikke kunne legges til grunn en strengere aktsomhetsnorm i forhold til bestemmelsene i Sjøveisreglene.