Rt-1980-1173
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1980-09-19 |
| Publisert: | Rt-1980-1173 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 134B/1980 |
| Parter: | Statsadvokat Thorbjørn Gjølstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman). |
| Forfatter: | Holmøy, Tønseth, Hellesylt, Michelsen, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §17, Straffeloven (1902) §52, §63, §22, §31, §5 |
Dommer Holmøy: Nedenes herredsrett avsa 23. mai 1980 dom som for A's vedkommende hadde denne domsslutning:
«1. A, født xx.xx.1948, dømmes for overtredelse av vegtrafikklovens §31, 1. ledd jfr.
a) §5 første ledd og
b) §17 annet ledd sammenholdt med straffelovens §63 annet ledd til en straff av fengsel i 24 - tjuefire - dager. I medhold av straffelovens §52 utsettes fullbyrdelsen med en prøvetid på 2 - to - år.
I tillegg dømmes hun til å betale en ubetinget bot til statskassen, stor kr. 300,- - kronertrehundre - subsidiært 3 - tre - dagers fengsel.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.»
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold vises til domsgrunnene.
Domfelte har anket over saksbehandlingen og lovanvendelsen.
Jeg finner at anken må forkastes.
Anken over saksbehandlingen gjelder domsgrunnene. Denne del
Side:1174
av ankeerklæringen er etter min mening ikke klar. Det hevdes så vidt skjønnes at domsgrunnene er mangelfulle og uklare med hensyn til hva som må kreves for straffbarhet i tillegg til at bilen blir overlatt en person som ikke fyller vilkårene for å kjøre den. Jeg kan ikke se at det er noen mangler ved domsgrunnene. Det synes som om det spørsmål domfelte her har tatt opp, i realiteten gjelder lovanvendelsen.
Anken over lovanvendelsen gjelder vegtrafikklovens §17 annet ledd og bygger på to forskjellige grunnlag. Det hevdes for det første at denne bestemmelse ikke får anvendelse når domfeltes venn ikke kom så langt som til å kjøre bilen: det forelå fra hans side bare forsøk på kjøring. For det annet hevdes at herredsretten har bygd på en for streng aktsomhetsnorm når den har funnet at domfelte ikke foretok seg tilstrekkelig for å forvisse seg om at hennes venn ikke hadde drukket alkohol.
Det førstnevnte av disse spørsmål beror på en tolking av uttrykket «lar bruke» i vegtrafikklovens §17 annet ledd. Herredsretten gir uttrykk for at det - under de vilkår som loven forutsetter - er straffbart å gi tillatelse til bruk, og at det ikke har noen betydning for straffbarheten om kjøretøyet faktisk blir brukt. Fra domfeltes side hevdes at det må være et vilkår for straffbarhet at kjøretøyet, etter at tillatelse er gitt, også blir brukt, og videre at bruk i denne forbindelse må forutsette kjøring. Forsøk på kjøring som det her var spørsmål om, er etter domfeltes syn ikke tilstrekkelig til straffbarhet etter §17 annet ledd.
Etter min mening er uttrykket «lar bruke» i vegtrafikklovens §17 annet ledd ikke helt klart. Det spørsmål som er reist har ikke tidligere vært behandlet av Høyesterett, og lovens forarbeider gir ikke direkte uttrykk for noen forutsetning om hvordan det bør løses. Jeg tar ikke standpunkt til om §17 annet ledd har en så vid anvendelse som herredsretten har forutsatt. Men det ville etter min mening iallfall være lite naturlig om ikke denne bestemmelse skulle få anvendelse i et tilfelle hvor bilen er overlatt til en person som ikke fyller vilkårene for å føre motorvogn etter vegtrafikklovens §22 første ledd, og som deretter overtrer denne bestemmelse. Vegtrafikklovens §22, første ledd rammer kjøring og forsøk på kjøring, og heller ikke for straffbarheten etter §17 annet ledd kan det etter min mening ha betydning hvilke av disse alternativer det er spørsmål om. Dette innebærer at vegtrafikklovens §17 annet ledd får anvendelse i denne sak, forutsatt at aktsomhetsplikten etter denne bestemmelse er overtrådt.
Jeg er ikke enig i at herredsretten har bygd på en for streng aktsomhetsnorm når den har anvendt §17 annet ledd i dette tilfellet. Etter min mening er det ikke tvilsomt at domfelte i den situasjon hun var, skulle ha foretatt seg noe mer for å forvisse seg om at hennes venn ikke hadde drukket alkohol. Jeg kan på dette punkt helt tiltre herredsrettens begrunnelse.
Forsvareren for Høyesterett har subsidiært og utenom anken gjort gjeldende at straffutmålingen er for streng. Det hevdes at det bare burde vært reagert med bot. Jeg er ikke enig i dette.
Side:1175
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Tønseth: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Hellesylt, Michelsen og Stabel: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Knut Kaasen med domsmenn):
A er født xx.xx.1948. - - -. Hun er husmor. Hun mottar stønad for som fraseparert/fraskilt kr. 1.621,- pr. mnd. Hun har ingen inntekter ut over dette, og er uten formue.
Hun har 2 mindreårige barn å forsørge. Hun er tidligere ikke straffedømt eller botlagt. - - -
Fredag 28.12.1979 om ettermiddagen ankom tiltalte C til B's leilighet i - - -, Arendal. Tilstede var foruten B også hennes venn. I løpet av et par timer fra kl. 18.00-19.00 drakk tiltalte innpå + flaske brennevin, som han hadde hatt med. Utpå kvelden, retten legger til grunn at det var mellom kl. 20.00 og 21.00, gikk C ut og ringte til tiltalte nr. 1, A, som bor på Tromøy. A lovet å komme for å hente C, slik at de kunne ta en tur på byen sammen. Mellom kl. 21.30 og 22.00 ble C lei av å vente på A. Han gikk derfor alene fra B's leilighet for å dra til Hotel Phønix i Arendal. Han fikk sitte på med en tilfeldig bil, og ankom Phønix ca. kl. 22.00. Der drakk han i baren i rask rekkefølge 5 drinker, 3 whisky og 2 vodka eller omvendt. Han var ikke sammen med noen på Phønix.
Umiddelbart etter at C hadde forlatt B's leilighet, ankom A for å hente ham. Hun fikk beskjed om at C nettopp var gått for å dra til Phønix. Retten legger til grunn at A ikke visste at C hadde drukket før han dro til Phønix.
A kjørte rett ned til Phønix. Hun parkerte bilen ulovlig i gaten mellom hotellet og Posthusgården, og gikk inn i baren for å finne C og gi ham beskjed om grunnen til forsinkelsen. Hun fant C sittende alene ved et bord, med et tomt glass med isbiter foran seg. A sa hun måtte gå igjen med det samme, fordi bilen sto feilparkert. Hun trodde det ville bli vanskelig å finne annen parkeringsplass. C foreslo hotellets parkeringsplass, som ligger ca. 100 meter fra der bilen sto. A mente imidlertid at hun ikke ville greie å bruke myntautomaten der. C tilbød seg derfor å flytte bilen bort på parkeringsplassen. Han fikk nøklene og vekslet mynter til automaten. På grunnlag av C's forklaring finner retten det bevist at C hadde til hensikt å kjøre bilen og at han følte seg påvirket av alkohol.
C gikk ut, satte seg i bilen og satte nøkkelen i tenningslåsen. I mellomtiden hadde politiet blitt oppmerksom på denne og andre feilparkerte biler, og gikk rundt for å skrive gebyrer. C ble tilsnakket av en politibetjent. Denne fant at C var beruset. Han ble derfor stoppet. - - -
Retten legger til grunn som bevist at motoren gikk da politiet grep inn, og at C også på det tidspunkt hadde til hensikt å flytte bilen over på hotellets parkeringsplass. Selv om bilen ennå ikke hadde beveget seg, finner retten etter dette at C forsøkte å føre motorvogn i den forstand vegtrafikkl. §22, 1. ledd bruker uttrykket. Blodprøve tatt av C ca. kl. 23.15 samme kveld viste
Side:1176
en alkoholkonsentrasjon i blodet på 1,75 promille. C har erkjent at han følte seg påvirket av alkohol da han satte seg i bilen. - - -
Når det gjelder tiltalte nr. 1, A, er spørsmålet først om hun oppfylte sin plikt etter vegtrafikklovens §17 annet ledd om å forvisse seg om at C ikke var påvirket av alkohol i vegtrafikklovens forstand.
A har forklart at hun ikke på noe tidspunkt hadde mistanke om at C hadde drukket. Retten finner ikke grunnlag for å tvile på dette.
Kravet til hva bileieren må gjøre for å ha «forvisset seg» må avpasses etter de spesielle omstendigheter i saken, - noen absolutt norm kan ikke oppstilles. Høyesterett har i sin praksis stilt strenge krav til aktsomheten på dette punkt, se f.eks. Rt-1977-302, Rt-1974-1125 og 1978 1118. Det fremgår av disse avgjørelser at det i uttrykket «forvisse» ligger krav om kunnskap, ikke bare om tro. Den absolutte visshet kan likevel selvsagt ikke kreves.
A har forklart at C alltid var forsiktig med alkohol og kjøring. Hun har kjent ham siden sommeren 1979, og har opplevet minst en gang at C nektet å kjøre da han hadde drukket.
Retten mener at denne kjennskap til C ikke i seg selv kunne gjøre det forsvarlig i forhold til §17 annet ledd å overlate bilen til ham selv om han samtykket. Det må kreves at A etter egne undersøkelser eller på grunnlag av situasjonen kunne regne som sikkert at C ikke var påvirket.
A kunne etter rettens mening ikke uten videre gå ut fra at C ikke hadde drukket noe i leiligheten på - - -. Hun har forklart at hun ikke ville finne det uvanlig dersom han hadde gjort det. Videre kunne A ikke ta som gitt at C ikke hadde drukket noe på Phønix før hun kom, - til det hadde hun for usikre opplysninger om når han hadde ankommet. Faktisk hadde C rukket 5 drinker på denne tiden, selv om de etter hans forklaring ble drukket raskt. De ytre omstendigheter omkring møtet mellom dem tilsa også at A burde vært spesielt oppmerksom: C satt i baren, og han hadde et tomt glass foran seg. A kunne ikke gå ut fra at glasset ikke var brukt av C, - selv om det kunne tenkes å ha stått igjen etter en tidligere gjest. Endelig legger retten vekt på at den politibetjent som stoppet C mente at han var synlig beruset. Politibetjenten bygget dette inntrykket på at C luktet sterkt alkohol, hadde blasse øyne, og generelt oppførte seg og pratet slik at man forsto han var påvirket av alkohol.
Retten mener på denne bakgrunn at A i det minste måtte spurt C om han hadde drukket før hun overlot ham bilen. Det er på det rene at hun ikke gjorde det, og at hun heller ikke foretok spesielle undersøkelser for å forvisse seg om at C ikke var påvirket av alkohol i vegtrafikklovens forstand.
Retten mener på denne bakgrunn at C ikke har oppfylt sin aktsomhetsplikt etter vegtrafikkl. §17 annet ledd, jfr. §31 første ledd.
Retten må deretter ta standpunkt til om A har latt C bruke bilen når C ikke fikk satt bilen i bevegelse før han ble stoppet, mao. om vegtrafikklovens §17 annet ledd på dette punkt skal leses som om det hadde stått «gir tillatelse til å bruke» e.l. Det er på det rene at A ga C bilnøklene for at han skulle flytte bilen.
Retten presiserer først at den ikke kan se at C kan sies å ha brukt bilen ved å sette seg inn i den og starte motoren. Spørsmålet kommer derfor på spissen.
Spørsmålet kan ikke sees løst i rettspraksis. En rent språklig forståelse
Side:1177
taler etter rettens mening for at faktisk bruk ikke er nødvendig for å domfelle etter bestemmelsen. Retten mener at denne løsningen også har de beste reelle grunner for seg. Bakgrunnen for regelen i vegtrafikkl. §17 annet ledd er etter rettens mening å pålegge den som normalt har hånd om motorvognen en særlig plikt til å påse at den som bruker vognen bl.a. er edru i lovens forstand. Dette er en nødvendig regel for å sikre en effektiv håndhevelse av bl.a. promillebestemmelsene. Slik sett kan §17 annet ledd oppfattes som en medvirkningsbestemmelse knyttet til §22 første ledd. - Når eieren på denne måten er gitt funksjon som en «kontrollpost» brukeren av vognen må gjennom, bør konsekvensen etter rettens mening være at forsømmelse av eierens kontrollplikt er straffbar idet tillatelse er gitt, uansett om tillatelsen til bruk faktisk fører til bruk av kjøretøyet. I forhold til eieren er denne etterfølgende utvikling tilfeldig, og den bør som sådan ikke influere på eierens straffbarhet.
Retten finner etter dette at A har overtrådt vegtrafikklovens §31 første ledd jfr. §17 annet ledd.
Såvel aktor som forsvarer, den siste subsidiært, har påstått betinget fengsel. Retten er enig i dette. Retten viser til at det var tale om å flytte bilen knapt 100 m, uten passasjerer. Videre vises til at A's uaktsomhet mht. C's alkoholpåvirkning etter rettens mening ikke kan betegnes som grov, selv om den var markert. En viss vekt legges også på den objektive omstendighet at bilen faktisk ikke ble satt i bevegelse. Retten legger i imidlertid størst vekt på at A etter det opplyste såvel da forholdet fant sted som nå hadde og har psykiske problemer av ikke uvesentlig omfang. En ubetinget fengselsstraff vil etter dette kunne virke uforholdsmessig sterkt. - - -