Rt-1980-379

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1980-03-08
Publisert:	Rt-1980-379
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 35B/1980
Parter:	Statsadvokat Lasse Qvigstad aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Tor M. Kindem).
Forfatter:	Schweigaard Selmer, Holmøy, justitiarius Ryssdal. Mindretall: Skåre, Hellesylt
Lovhenvisninger:	Veitrafikkloven (1965) §22, Straffeprosessloven (1887) §474, Straffeloven (1902) §52, §31

Dommer Skåre: Oslo forhørsrett avsa 4. desember 1979 dom med slik domsslutning:

«A, født xx.xx.1932, dømmes for overtredelse av veitrafikkloven av 18.6.1965, §31, jfr. §22 første ledd til en straff av fengsel i 21 - tjueen - dager. Fullbyrding av straff utsettes med en prøvetid på 2 - to - år, jfr. strl. §52, nr. 1 første ledd og nr. 3.

Hun dømmes til å betale til statskassen en bot på kr. 5.000,- - femtusenkroner - eller hvis boten ikke betales til en straff av fengsel i 15 - femten - dager.»

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til forhørsrettens dom.

Politimesteren i Oslo har anket over straffutmålingen, idet han hevder at det ikke forelå tilstrekkelig grunn til å gjøre straffen betinget. Det er subsidiært anket over saksbehandlingen med den begrunnelse at forhørsretten burde ha utsatt saken for å få domfeltes psykiske tilstand nærmere vurdert. Denne del av anken har imidlertid ingen selvstendig betydning fordi den knytter seg til straffutmålingsspørsmålet.

Side:380

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

Som byretten bemerker hadde domfelte ved kjøringen forholdsvis lav promille, og det var ikke noe spesielt graverende ved selve kjøringen. Disse momenter har imidlertid i den foreliggende sak forholdsvis liten betydning for straffutmålingen. Spørsmålet om å anvende betinget fengselsstraff må i første rekke avgjøres på grunnlag av de opplysninger som foreligger om domfeltes psykiske problemer og de konsekvenser soning kan få.

De problemer som domfelte påberoper seg, er ikke av slik karakter at de forklarer og unnskylder selve kjøringen. Saken skiller seg for så vidt fra enkelte av de avgjørelser forhørsretten har henvist til. I vår sak synes de aktuelle psykiske problemer å være oppstått som en følge av promillesaken og tanken på eventuelt å måtte sone en ubetinget fengselsstraff. På den annen side har problemene så vidt skjønnes sammenheng med en annen kritisk fase av hennes liv da hun på grunn av stemmesvikt måtte avbryte sin sangkarriére.

I en erklæring fra psykiater Hans Jakob Stang som er lagt fram for Høyesterett, heter det at hennes åpenbare nevrotiske reaksjonsmåte skyldes «manglende evne til å takle den aktuelle situasjon på rasjonelt vis», og det antas at soning i dette tilfelle vil være en «uforholdsmessig stor belastning og kanskje føre til psykisk helseknekk med komplikasjoner for den videre sangkarriére».

Forhørsrettens dom og de erklæringer som er fremlagt, inneholder enkelte opplysninger om de holdninger og forutsetninger som kan ligge bak domfeltes reaksjon på tanken om å måtte sone fengselsstraff. Blant annet er det i enkelte erklæringer vist til at domfelte under fengselsoppholdet ikke vil kunne opprettholde sine sangøvelser. Også den stemmesvikt hun har hatt tidligere er blitt nevnt, men det foreligger ingen nærmere opplysninger om hva som forårsaket denne, og jeg kan ikke se påpekt at eventuell soning i seg selv kan føre til gjeninntreden av den tidligere situasjon.

Etter det bilde jeg etter dette har kunnet danne meg av domfeltes situasjon, kan jeg ikke se at det for hennes vedkommende foreligger slike særlige forhold at det er grunnlag for å gjøre fengselsstraffen betinget.

Jeg stemmer derfor for at fengselsstraffen gjøres ubetinget - den idømte bot vil da falle bort.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er under tvil blitt stående ved at anken bør forkastes.

Av legeerklæring fra psykiater Hans Jakob Stang fremgår at domfelte i tiden 1964- - 69 var avskåret fra sitt yrke på grunn av «knuter» på stemmebåndene. I erklæringen, som konkluderes med at domfelte er soningsudyktig, uttales blant annet:

«Hennes reaksjonsmønster er klart nevrotisk med et depressivt preg, hun har spenninger i halsmuskulaturen og er §hes. Det er åpenbart at hun er i en presset situasjon, og at måten hun har reagert på for tiden går ut over hennes sangprestasjoner. Hennes tidligere erfaring med sviktende stemme bidrar til å forsterke hennes reaksjoner.»

Side:381

Bedriftslegen ved -, Otto Adolf Fosmo, har for Høyesterett utdypet den erklæring som er gjengitt i forhørsrettens dom. I den nye erklæring skriver han til slutt:

«Når jeg bruker uttrykket «nærmest katastrofale følger» bygger dette på at jeg er redd, oppriktig redd, at det psykiske press hun nå er utsatt for - parallelt med psykisk og fysisk anstrengende arbeid, kan føre til en ny periode med stemmetap - hva det vil kunne få å si for henne i hennes nåværende alder er evident.»

Etter det som foreligger, finner jeg å måtte legge til grunn at en soning for domfelte vil bety en helt ekstraordinær påkjenning og medføre reell fare for stemmetap og uopprettelige skadevirkninger for hennes psykiske helse. På denne bakgrunn er jeg kommet til at det er forsvarlig å la forhørsrettens straffutmåling bli stående.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Hellesylt: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Skåre.

Dommer Holmøy: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Schweigaard Selmer.

Justitiarius Ryssdal: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av forhørsrettens dom (dommer Ingrid Solheim): - - -

A, født xx.xx.1932, -, gift, delvis forsørgelse av ett barn, operasangerinne, inntekt brutto kr. 120.000,- pr. år, ingen formue, ikke tidligere straffedømt eller bøtelagt.

Ved siktedes uforbeholdne tilståelse som er gitt i retten og hvis riktighet styrkes ved de øvrige opplysninger i saken, finner retten bevist at siktede: onsdag den 13. juni 1979, ca. kl. 02.35, i Oslo, førte personbil, bl.a. i Kongsveien, påvirket av alkohol (ikke edru).

Siktede har forklart at hun tirsdag kveld den 12.6.1979, deltok i en sammenkomst på Kolbotn. Ved ankomsten ca. kl. 19.30, drakk hun et lite glass champagne. Ca. kl. 00.15, drakk hun så et stort glass rødvin, blandet med farris. Hun har ikke kunnet angi nøyaktig alkoholkvantum, men har erkjent at hun hadde drukket en alkoholmengde tilsvarende resultatet av blodprøven. Blodprøve som ble tatt etter kjøringen den 13.6.1979, kl. 03.30, viste en alkoholkonsentrasjon på 0,77 promille i middelverdi. Siktede har ikke hatt noe å innvende mot resultatet. Hun har erkjent forsett og at hun var klar over at det var ulovlig å kjøre etter det hun hadde drukket. Hennes forhold rammes av vegtrafikklovens §31, jfr. §22 første ledd. - - -

I skjerpende retning vites intet spesielt å anføre.

Side:382

I formildende retning er tatt hensyn til at siktede har avgitt uforbeholden tilståelse. Som det går frem av personalia er hun ikke tidligere straffedømt eller bøtelagt. Promillen var ikke høy, 0,63 promille når sikkerhetsmargin trekkes fra. Kjøringen foregikk om natten, da det må antas at det har vært lite trafikk.

Siktede er sangerinne og har siden 1969, vært ansatt i -. Hun har opplyst at hun har oppholdt seg i utlandet ialt ca. 13 år. Førerkort tok hun i Tyskland for ca. 14 år siden.

Hun har vist til at hun under sine utenlandsopphold har blitt vant til mindre strenge regler, enn de norske, når det gjelder bilkjøring og alkohol. Hun tenkte ikke særlig over at hun hadde drukket for meget alkohol til å kunne kjøre bil, men har erkjent at hun kjente den norske promillegrensen. Hennes kjøring pådro seg ikke politiets oppmerksomhet, og det var under en ren rutinekontroll at politiet fikk mistanke om at hun var beruset.

Siktede var opprinnelig stevnet til å møte i retten den 26. oktober d.å., men sendte da en legeattest for at hun ikke kunne møte på grunn av en rygglidelse. Denne har også forhindret henne i å reise til Tyskland på turné nå i høst, jfr. opplysning om slik turné i politiforklaringen av 12.9.1979.

Siktede har forøvrig forklart at saken har vært en meget stor psykisk påkjenning for henne. Hun er under et konstant press, på grunn av store sangoppgaver som hun har foran seg. Men hun mener at hun vil komme til å bryte helt sammen om hun skulle måtte sone dom og at det vil bli umulig for henne å gjennomføre de forestående oppgaver. I uken da hun skulle møte i retten har hun av den grunn måttet avlyse alle prøver.

Siktedes privat engasjerte forsvarer har lagt frem to legeuttalelser. I den ene, datert 24.9.1979 som er fra bedriftslegen ved -, dr. Otto Adolf Fosmo, heter det:

«Som bedriftslege ved - gjennom mer enn 6 år er jeg blitt godt kjent med operasanger A, født xx.xx.1935,-.

Ut fra det jeg kjenner A vil jeg attestere at det etter mitt syn vil måtte forventes å få nærmest katastrofale følger for henne, dette da på det psykiske plan, dersom hun må sone en dom for promillekjøring. Jeg er redd det vil komme til å kunne sette hele hennes fremtidige operasangerkarriere på spill.

Jeg vil derfor sterkt tilrå at hun må slippe å sone en slik dom.»

Den annen uttalelse er gitt i brev av 7.9.1979, til hennes forsvarer fra spesialist i øre-nese-hals-sykdommer, ass. overlege Thor Røhrt. Det heter her:

«Operasangerinnen A har søkt mig den 5. september d.å. Hun er Deres klient, som trengte et råd. A har ved flere leiligheter søkt mig som halsspesialist i forbindelse med sin sangprofesjon. Dermed har jeg fått adgang til å vurdere hennes stemmeapparat og reaksjonsmønster på ytre forhold. Det har inntruffet under spilleplaner ved

Jeg ble orientert om at fru A står foran en saksavgjørelse som kan føre til et resultat som avstenger henne fra optimale forhold i en bolig. Stillet overfor slik utsikt vil jeg på mitt fags område peke på at en aktiv sangutøver av høyeste klasse til enhver tid må leve og bevege sig i en luft og en atmosfære som er jevne, tempererte, ideelt fuktet og dessuten røykfrie. Videre må stemmeapparatet gis regelmessig adgang til sangøvinger, og fordelt til ulike tider av dagen. Det tør være kjent at slik øving trenger lokaliteter

Side:383

som både romsmessig og akustisk fyller visse krav.

Jeg vet at fru A i tiden fremover er engasjert i oppsetting av og innstudering av operaverk som krever trening individuelt og i ensemble, også med orkester. Til det fordres full bevegelsesfrihet.»

Forsvareren har også fremlagt en uttalelse datert oktober 1979, fra sangpedagog Oskar Raaum. Den lyder slik:

«Jeg har kjent A siden hun kom til meg som sangstudent i 1952.

A er som kunstner og menneske uvanlig intens og følelsesmessig engasjert. Jeg er derfor sikker på at en soning vil bety en uforholdsmessig stor belastning for henne: den skade den i dette tilfelle vil kunne avstedkomme vil uten tvil komme til å avsette dype spor på lengre sikt, særlig i det psykiske plan.

Som sangpedagog med stor faglig erfaring, vil jeg også påpeke de rent tekniske skader en soning kan gi, idet en sanger bør ha regelmessig stemmekontroll og kontinuerlig balansert trening. En sangers instrument er av en ganske annen skjør natur enn alle andre instrumenter.

Da A i sitt stemmefag synger de største og mest krevende dramatiske roller, er hun i langt større grad enn andre avhengig av fysisk og - ikke minst -, psykisk balanse.

A er dessuten på toppen av sin karriere, med alt hva dette innebærer og en belastning utover hva hun nå allerede har, er jeg redd vil medføre uanede konsekvenser.»

Retten viser til at det ikke har kommet frem opplysninger om omstendigheter ved siktedes situasjon, på tidspunktet for kjøringen som i seg selv kan berettige en betinget reaksjon. At hun i utlandet har vært vant til andre promillegrenser, enn de norske er ikke tilstrekkelig i denne sammenheng. De foranrefererte uttalelser, gjelder egentlig alle spørsmålet om siktede vil tåle å sone fengselsstraff, og de gir alle uttrykk for at soning vil medføre alvorlige følger for henne, som kunstner. Dr. Røhrt uttaler seg om de rent faktiske og fysiske følger som soningen vil få for hennes stemme og øvingsmuligheter, de to andre uttalelser fremhever særlig de psykiske følger som soning vil kunne gi. Forsåvidt kunne det her være grunn til å vise til strpl.s. §474,2. ledd, vedrørende vurdering av spørsmålet om hun er soningsdyktig. Det synes imidlertid klart at en ubetinget straff med henvisning til prøving av soningsspørsmålet, vil bety en stadig utsettelse og en like stadig psykisk påkjenning for siktede.

Såvidt retten forstår de refererte uttalelser, må en også gå ut fra at siktede vil være varig soningsudyktig, idet det må antas at soning, uansett tidspunkt, vil få de anførte alvorlige følger for hennes psykiske tilstand, og dermed for hennes arbeid og karriere. Soning av straff vil slik måtte bli langt mer tyngende for siktede, enn det som er vanlig. Retten viser i denne sammenheng til bl.a. dommer i Rt-1977-20, Rt-1975-145, Rt-1974-258 og Rt-1973-33. Retten er blitt stående ved å burde fastsette straffen til fengsel i 21 dager, som i medhold av strl.s. §52 ff. gjøres betinget med en prøvetid på 2 år.

Retten finner imidlertid å burde ilegge henne en ubetinget bot, i medhold av strl.s. §52 nr. 4, som på bakgrunn av hennes økonomiske stilling fastsettes til kr. 5.000,- subsidiært 15 dagers fengsel. - - -