Rt-1980-461

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1980-03-27
Publisert:	Rt-1980-461
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 51/1980
Parter:	Statsadvokat Lars Frønsdal, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Sig. Thue).
Forfatter:	Schweigaard Selmer, Michelsen, Hellesylt, Mellbye. Mindretall: Skåre
Lovhenvisninger:	Skattebetalingsloven (1952) §51, Merverdiavgiftsloven (1969) §72, Straffeloven (1902) §412, §52, §57, §63, §67, §33, §4, §34

Dommer Schweigaard Selmer: Sør-Østerdal herredsrett avsa 21. november 1979 dom med slik domsslutning:

«1. A, født xx.xx.1921, dømmes for overtredelse av lov om merverdiavgift av 19.6.1969 §72 første ledd jfr. §34 første ledd og lov om betaling og innkreving av skatt av 21. november 1952 §51 jfr. §4 og §33, sammenholdt med strl. §63 annet ledd, til fengsel i 90 - nitti - dager.

Fullbyrdelsen utstår i medhold av strl. §52 med en prøvetid på 2 - to - år uten tilsyn.

2. Han frifinnes for overtredelse av lov om merverdiavgift §72 annet ledd.

3. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommen.

Statsadvokatene i Eidsivating har anket over straffutmålingen og gjort gjeldende at straffen burde vært gjort ubetinget.

Jeg er blitt stående ved at anken bør forkastes.

Domfelte er, som disponent og daglig leder for et størte entreprenørfirma, dømt for følgende forhold:

1. Forsinket innbetaling av i alt kr. 2.929.555 i merverdiavgift av beregnet, men ikke oppebåret vederlag. Avgiften gjaldt tre terminer, og innbetalingene skjedde for hver termin en måned for sent.

2) Forsinket innbetaling på grunn av uaktsomhet av merverdiavgift av mottatt vederlag, i alt kr. 885.877, jfr. merverdiavgiftslovens

§72 første ledd annet punktum, hvoretter slik overtredelse straffes med bøter.

3) Manglende skattetrekk med i alt kr. 1.019.200.

Side:462

Merverdiavgiften var i sin helhet betalt før tiltalebeslutningen ble tatt ut. Skattetrekket ble betalt en snau måned etter tilleggstiltalen for dette forhold.

Med hensyn til straffutmålingen for de forsinkede betalinger av merverdiavgiften finner jeg det tilstrekkelig å vise til herredsrettens bemerkninger, som jeg i det vesentlige kan slutte meg til. Jeg finner det klart at disse forhold i og for seg dels ikke kan, dels ikke bør utløse annet enn bøtestraff, og ikke kan være utslagsgivende for spørsmålet om anken skal tas til følge.

Når det gjelder de manglende skattetrekk, har herredsretten lagt til grunn at firmaet ikke hadde likvider til å dekke mer enn nettolønningene, dvs. eksklusiv skattetrekket, og at det ville ført til konkurs og trolig tap av arbeidsplasser hvis reduserte lønninger var blitt utbetalt.

Skattetrekkene refererte seg til et kort tidsrom - 1. termin 1979 og 2. termin inntil 15. aprv 1979. Når beløpene ble så store, hadde det sammenheng med omfanget av bedriftens virksomhet. Den beskjeftiget omkring 300 ansatte. Skattetrekkene skulle vært innbetalt 15. mars og 15. mai. På dette siste tidspunkt hadde domfelte - som jeg kommer tilbake til - ikke lenger noen befatning med bedriften. Hans ansvar for den annen termin er således begrenset til at trekket ved lønnsutbetalingene i tiden 1. mars frem til 15. april 1979 ikke ble holdt separert. Om hvordan tidligere innbetalinger av skattetrekk var blitt ordnet og kommunekassererens forklaring viser jeg til herredsrettens dom.

Akkordforhandling for firmaet ble innledet 7. mai 1979, og akkord er senere stadfestet. For Høyesterett er opplyst at i tiden forut for akkorden ble det forhandlet om ordninger for fortsatt drift. Etter det som er opplyst må jeg bygge på at bedriften fortsatt driver virksomhet noenlunde i samme omfang som tidligere, men med ny ledelse og andre eierinteresser.

Domfelte ble oppsagt fra sin stilling 18. april 1979 og måtte fratre straks. Han var på tiden for hertedsrettens dom fortsatt uten arbeid og inntekt. Han har for firmaet stilt meget store garantier, som overstiger hans formue. Garantiene er blitt effektive.

Alle forhold tatt i betraktning er jeg kommet til at det er forsvarlig å la herredsrettens straffutmåling bli stående. Jeg går da ut fra at bedriftens forhold til merverdiavgiften gjennom flere år stort sett har vært preget av at selskapets arbeidskapital ikke tillot den forskuttering av beregnet avgift som merverdiavgiftsloven i atskillig utstrekning fører til. Avgiften er regelmessig betalt én til to måneder for sent, hvilket jeg må anta svarer til når de tilsvarende fakturaer er blitt betalt inn til selskapet. I den utstrekning disse fortinkelser skyldes at selskapets oppdragsgivere har holdt sine oppgjør tilbake på grunn av uoverensstemmelser om mellomværendet eller av andre grunner finner jeg - i motsetning til hertedsretten - at dette er av betydning for straffutmålingen. Etter det som er opplyst må jeg anta at slike forhold har gjort seg gjeldende i denne sak, til dels med atskillig tyngde.

Side:463

Så langt gjelder saken slike forhold som i den senere tid har vært fremme i den offentlige debatt, og hvor det fra ansvarlig hold har vært fremholdt at man i fremtiden i alminnelighet ikke vil gå til straffanmeldelse.

Videre må jeg legge til grunn at bedriften gjennom lengre tid ikke har hatt ressurser tilstrekkelige til å holde beregnet skattetrekk i egen kasse eller på egen konto fra trekkberegningen og frem til trekkoppgjøret. Ved bokettersyn er dette blitt kjent for myndighetene, som har tatt det standpunkt ikke å ville anmelde forholdet. Trekkbeløpene har vært betalt ved forfall eller ved motregning med Elverum kommune, som er den største trekk-kreditor.

Først ved trekkoppgjøret 15. mars 1979 ble det klart at bedriften var ute av stand til å gjøre opp for seg. Hva årsaken var til at tidligere rytme i oppgjørene ikke kunne følges, foreligger det ikke nærmere opplysninger om. Men uten slike opplysninger finner jeg ikke å kunne anse domfeltes avgjørelse om ikke straks å foranledige oppbud, så alvorlig at det er nødvendig å gripe til ubetinget fengselsstraff. Avgjørelsen gjaldt en bedrift som var den helt dominerende arbeidsplass på stedet, i full virksomhet og, som det viste seg, med evne til å bestå. Det er nok så at det etter Høyesteretts praksis ikke er anledning til å bruke særlig lang tid på slike overveielser før ubetinget fengselsstraff blir den vanlige reaksjon, men denne sak skiller seg etter min vurdering ut ved at krisen her meldte seg brått, og at domfelte etter kort tid ikke lenger hadde ansvar for den videre utvikling.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Skåre: Jeg er kommet til at anken bør tas til følge.

Overtredelsene av merverdiavgiftsloven gjelder §72 første ledd, og jeg er enig med hertedsretten og førstvoterende i at bare for disse overtredelser isolert ville det være passende å reagere med en bot.

Når det gjelder straffutmålingen for overtredelsen av skattebetalingsloven, kan det i formildende retning legges vekt på at skattetrekkansvaret oppstod over et kort tidsrom, og på grunn av bedriftens størrelse skal man ikke legge for stor vekt på at ansvarsbeløpet umiddelbart ble betydelig. På den annen side hadde bedriften hatt vanskeligheter over lang tid - betalingen av skattetrekk ble gjennomført ved at kommunen motregnet i bedriftens krav på utførte arbeider - og det var for så vidt særlig grunn for bedriftens ledelse til å være aktpågivende. Dessuten synes situasjonen for bedriften å ha vært særlig prekær vinteren 1979: Hertedsretten bygger på at bedriften ikke hadde likvider til å gjennomføre ordinært skattetrekk. Det foreligger ingen nærmere opplysninger om kontakt med kreditorer og andre interesserte med sikte på refinansiering eller reorganisering. Tap av arbeidsplasser er nevnt som en mulig konsekvens av å innstille utbetaling av full lønn. Når det gjelder å opprettholde arbeids-

Side:464

plassser vil det imidlertid kunne finnes andre alternativer enn det å fortsette det gamle selskap uten reorganisering og endring i ledelsen.

I de avgjørelser som er inntatt i Rt-1972-187 og Rt-1978-908 er anvendt ubetinget fengselsstraff for overtredelse av skattebetalingslovens §51. Disse to tilfeller har etter mitt skjønn vesentlig likhetstrekk med det tilfelle vi behandler i dag. Jeg kan ikke se at det her foreligger slike personlige unnskyldende momenter at straffen bør gjøres betinget.

Straffen bør etter mitt skjønn settes til fengsel i 24 dager.

Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Schweigaard Selmer.

Dommerne Hellesylt og Mellbye: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom(sorenskriver Knut Beverfelt med domsmenn):

Statsadvokatene i Eidsivating utferdiget 26. 1.1979 tiltale beslutning mot A, født xx.xx.1921, til fellelse etter

I. lov om merverdiavgtft av 19.6.69 §72 første ledd jfr. §34 første ledd. for forsettlig eller uaktsomt å ha unnlatt å betale til statskassen forfalt merverdiavgift av avgiftspliktig omsetning, eller å ha medvirket hertil.

ved som disponent og ansvarlig leder i entreprenørfirma B. å ha unnlatt å innbetale i rett tid til skattemyndighetene skyldig merverdiavgift med kr. 617.122,- for 4. termin 1975, kr. 193.360,- for 5. termin 1975, kr. 417.125.- for 6. termin 1975, kr. 315.308,- for 1. termin 1976, kr. 495.430,- for 2. termin 1976, kr. 390.280,- for 3. termin 1976, kr. 337.305,- for 4. termin 1976, kr. 541.503,- for 5. termin 1976, kr. 1.295.493,- for 6. termin 1976, kr. 505.406,- for 1. termin 1977 og kr. 1.128.656,- for 3. termin 1977, eller å ha medvirket hertil,

II lov av 19. juni 1969 om merverdiavgift §72 annet ledd, Jr. §34, for forsettlig å ha unnlatt å betale til statskassen avgift som pliktes av mottatt vederlag, eller å ha medvirket hertil,

ved som disponent og ansvarlig leder i entreprenørfirma B, å ha unnlatt å innbetale i rett tid til skattemyndighetene skyldig merverdiavgift som han plikter av mottatt vederlag med kr. 374.837,- for 6. termin 1974, kr. 248.174,- for 2. termin 1976, kr. 432.690,- for 5. termin 1976 og kr. 205.013,- for 6. termin 1976, tilsammen kr. 1.260.714,- eller å ha medvirket hertil.»

Videre utferdiget politimesteren i Østerdal den 20.8.1979 tilleggstiltalebeslutning for forseelse mot «lov om betaling og innkreving av skatt av 21. november 1952 §51 jfr. §4 og 33, -

ved som disponent og ansvarlig leder i entreprenørtirma B, ved utbetaling av lønn til bedriftens arbeidstakere å ha unnlatt å foreta eller søtge for at det ble foretatt forskuddstrekk og eller påleggstrekk for 1. termin 1979 med tilsammen kr. 530.477,- og for annen termin inntil 15. april 1979 med tilsammen kr. 488.723,- til staten, Elverum, Våler, Åsnes, Trysil, Åmot, Rendalen, Stor-Elvdal, Hamar, Stange, Vang, Løten og Ringsaker kommune, eller å ha medvirket hertil.»

I tiltalebeslutningen er foretatt rettelser under hovedforhandlingen. De er ovenfor gjengitt i den endelige form. Det bemerkes beløpene i tilleggstiltalebeslutningen

Side:465

er redusert fra kr. 826.572,- til kr. 530.477,- og fra kr. 770.339,- til kr. 488.723,-. De første beløp representerer hva som skulle vært trvkket i skatt ved full lønnsutbetaling. De rettede beløp representerer den skatt som skulle vært trukket av de beløp som faktisk ble utbetalt. - - -

Tiltalte var frem til april 1979 disponent og daglig leder av entreprenørfirmaet B. Han er for 1978 lignet etter en inntekt på kr. 189.000,- formue kr. 165.000,-. I siste halvdel av april 1979 ble han oppsagt fra stillingen og han er for tiden uten arbeid og inntekt. Han har personlige garantier overfor firmaets bankforbindelse. Disse garantier er aktuelle for et beløp som overstiger hans formue. B innledet 7.5.1979 akkordforhandlinger og akkord er senere stadfestet. Tiltalte er tidligere ustraffet.

Det er på det rene at de forhold som omfattes av tiltalebeslutningene tidsmessig ligger innenfor den periode tiltalte var disponent og daglig leder for firmaet. Det er videre ubestridt at samtlige skyldige beløp er betalt av firmaet før tiltalebeslutning ble utferdiget, forsåvidt angår merverdiavgift. Også skattetrekket er betalt.

Retten skal behandle de enkelte tiltale-poster særskilt.

Hovedtiltalen I.

Først gis en oppstilling over de enkelte terminer som omfattes av denne tiltalepost, forfallstidspunkt, evt. utpantningsbegjæring samt betalingstidspunktet. Tallene i denne oppstilling er ikke omtvistet. Termin M.v.a. Forfalt Utpant Betalt begjært

4-75 617.122 20.10.75 9.12.75

5-75 193.360 20.12.75 13.2.76 23.2.76

6- 75 417.125 20.2.76 14.4.76 30.4.76

1-76 315.308 20.4.76 11.6.76

2-76 495.430 20.6.76 15.7.76 4.10.76

3-76 390.280 20.8.76 7.9.76 26.10.76

4-76 337.305 20.10.76 29.11.76 1.12.76

5-76 541.503 20.12.76 1.2.77

6-76 1.295.493 20.2.77 16.3.77 20.3.77

1-77 505.406 20.4.77 13.5.77 23.5.77

3-77 1.128.656 20.8.77 15.9.77 20.9.77

Forsvareren har hevdet at en vesentlig del er strafferettslig foreldet. Strafferammen i lov om merverdiavgift §72 første ledd er bøter eller fengsel inntil et år. Overtredelse foreldes etter en frist på to år, jfr. straffelovens §67. Utgangspunktet for fristen må være det tidspunkt den skyldige avgift ble betalt, det straffbare forhold er da opphørt. Fristen må ansees avbrvtt ved tiltalebeslutningens forkynnelse den 2.3.1979.

Aktor har hevdet at stadig for sen betaling må sees som en sammenhengende overtredelse av lovens bestemmelser.

Retten kan ikke slutte seg til aktors syn på dette. Hver enkelt avgiftstermin må etter rettens mening når det gjelder den strafferettslige foreldelse sees isolert, jfr. også Rt-1977-326. Det inntrer en betalingsplikt ved forfall. Når terminen blir betalt må det straffbare forhold sies å være opphørt.

Retten er således kommet til at forholdene strafferettslig er foreldet med unntak av 6. termin 1976 og 1. og 3. termin 1977. For disse terminers vedkommende er innbetalingene kommet én måned for sent. Etter rettspraksis bygger retten på at dette er en overtredelse av merverdiavgiftslovens

Rt. hefte 8/1980-2.

Side:466

§72 første ledd og tiltalte må forsåvidt kjennes skyldig. Retten finner at overtredelsen er forsettlig.

Hovedtiltalen II.

Denne tiltalepost gjelder overtredelse av avgiftsl. §72 annet ledd. Etter vitneførselen legger retten følgende faktum til grunn.

B fikk i 1974-1976 i oppdrag å bygge tre bruer for veivesenet, på Romenke. For slikt arbeide gjelder spesielle regler når det gjelder beregning av merverdiavgift. Som en hovedregel kan man si at arbeidet er avgiftsfritt mens det skal betales avgift av medgåtte materialer. Det er imidlertid opplyst at beregningsmåten er relativt komplisert, uten at retten har funnet grunn å gå nærmere inn på dette. Forholdet har imidlertid medført at veivesenet på dette tidspunkt fulgte den ordning at entreprenørene sendte avgiftsfrie á konto notaer. Da arbeidet nærmet seg sin avslutning, evt. med passende mellomrom, ble avgiften beregnet av entreprenøren. P.g.a. de kompliserte beregninger, ble det regelmessig konferert mellom partene om beregningen. Det ble så av entreprenøren utferdiget egne avgiftsfakturaer som ble sendt veivesenet. Fremgangsmåten er visstnok ikke fullt korrekt, idet avgiftsberegning skulle skjedd ved hver á konto fakturering, men retten tillegger ikke dette noen vekt.

Firma B sendte i alt 5 avgiftsfakturaer til veivesenet, 2 i 1974 og 3 i 1976. Disse fakturaer ble imidlertid ikke bokført, men lagt i saksomslaget. Årsaken hertil synes uklar. Når fakturaene ble honorert ble dette gjort ved girering fra veivesenet. Disse innbetalinger ble så godskrevet veivesenets konto.

Det er enighet om at de beløp det her er tale om er følgende:

Faktura Mottatt fra Betalt til

Oppdrag dato Avg.beløp Termin vegkontoret statskassen

Ile bru 9.12.74 314.964 6-74 27.12.74 31.12.76

Gotland bru 12.12.74 59.873 6-74 27.12.74 31.12.76

Skibakk bru 11.3.76 248.174 2-76 14.4.76 6.4.77

» 27.10.76 432.690 5-76 6.11.76 31.5.77

» 11.11.76 205.013 6-76 30.11.76 29.4.77

P.g.a. den feilaktige bokføring vedr. Ile og Gotland bru viste veivesenets konto kredit-saldo ved års-oppgjøret for 1974. Dette ble ansett som en normal foreteelse og forholdet ble ikke oppdaget.

Ved oppgjøret for året 1975 ble imidlertid firmaets revisor, statsaut. revisor Asbjørn Pedersen, oppmerksom på et beløp på ca. kr. 385.000,- som ikke kunne forklares. Etter forespørsler og undersøkelser i regnskapsavdelingen, ble han klar over forholdet. Han ga da beskjed om at beløpet måtte innbetales. Firmaet maktet imidlertid ikke dette i første omgang og han gikk da ut på høsten, antagelig nærmere jul, til tiltalte og gjorde ham oppmerksom på forholdet. Dette førte til at avgiften ble betalt 31.12.1976. Avgiften ble ikke medtatt på den ordinære oppgave, men oversendt med slikt følgesskriv:

Vedr. merverdiavgift.

Fra Vegsjefen i Akershus har vi fått oversendt kr. 385.414,85,

hvilket beløp refererer seg til merverdiavgift på medgåtte materialer til entreprisene

Ile bru - kr. 314.964,85

Godtland bru - kr. 70.450,-.

Disse entreprisene er tidligere bokført som avgiftsfri omsetning, og vår

Side:467

revisor, Statsautorisert revisor Asbjørn Pedersen, har anmodet oss om å oversende beløpet til Dem uten noen skjemamelding.

Deres erkjennelse for mottagelsen av beløpet tør imøtesees.»

Det bemerkes at avgiften vedr. Gotland bru senere i forbindelse med bokettersyn ble redusert fra kr. 70.450,- til kr. 59.873,-. Dette forklarer uoverensstemmelsen med oppstillingen foran.

Retten vil først behandle skyldspørsmålet vedrørende de to første poster. Retten bygger på at situasjonen med den ubetalte avgift oppsto ved en ren bokholderi-feil og at tiltalte ikke visste om forholdet før han ble varslet av revisor ut på høsten, antagelig nærmere julen 1976. Ved denne vurdering må man ha for øye at firmaets omsetning var betydelig.

§72 annet ledd forutsetter at man forsettlig unnlater å innbetale avgift som man har mottatt. Forutsetningen må da være at man vet at slik avgift er innbetalt. Hvis avgiftsbeløpet er inngått og man i god tro har brukt pengene til annet formål må man også nødvendigvis som regel ha en viss tid på seg for å reise beløpet - når man får vite om det. Forsåvidt angår disse to poster kan retten heller ikke se at det foreligger noe uaktsomt forhold fra tiltaltes side, jfr. for øvrig bemerkningene nedenfor vedr. de følgende tre poster.

Etter dette må tiltalte frifinnes for de to første posters vedkommende, avgift vedrørende Ile og Gotland bruer.

Når det gjelder de tre neste poster som alle vedrører Skibakk bru har revisor forklart at han formentlig ut på nyåret 1977 ble oppmerksom på forholdet. Ved årsoppgjøret var beløpet fortsatt feilført. De ordinære avgiftsterminer ble ført som gjeld, men avgiften vedr. Skibakk bru førte til en reduksjon av debitor-massen. Formues-stillingen ble derfor korrekt. Revisor ble dog oppmerksom på forholdet og varslet tiltalte. Det er også på det rene at innbetalingen født xx.xx.1976 medførte bokettersyn. Dette ble påbegynt i januar og avsluttet i mai 1977. Det er på det rene at forholdet også ble oppdaget av ettersynsrevisor, men uklart om dette var før eller etter at selskapets egen revisor hadde varslet om det.

Når det gjelder skyldkravet finner retten også for disse posters vedkommende at det ikke foreligger forsett, jfr. det som er nevnt foran. Etter dette må tiltalte bli å frifinne for overtredelse av §72 annet ledd. På den annen side finner retten at tiltalte da bokføringsfeilen vedrørende Ile og Gotland bruer ble oppdaget, straks burde foretatt nærmere undersøkelser. Bokføringsrutiner vedrørende merverdiavgift for slike arbeider for veivesenet skulle vært gjennomgått. Forholdet ville da vært bragt på det rene. Retten finner således at det for disse tre forholds vedkommende må sies å foreligge en uaktsom overtredelse av avgiftslovens bestemmelser i og med at avgiften for disse poster først ble betalt i tiden fra 6.4. til 31.5.1977, og da også etter at bokettersynet var i gang. Forholdet rammes da av §72 første ledd.

Det bemerkes at hendelsesforløpet, herunder den frivillige innbetaling av avgiften 31.12. og det følgeskriv som ble sendt viser at man ikke står overfor et forsøk på underslag av avgift.

Tilleggstiltalen.

Det faktiske forhold, slik det er beskrevet i tiltalebeslutningen, er erkjent. Som nevnt foran ble beløpene endret under hovedforhandlingen. Dette ble gjort ut fra det prinsipp at hvis man ved lønnsutbetaling ikke har midler til å dekke hele lønningene, inkl. skattetrekket, skal skatt trekkes av de beløp som utbetales. Den plikt som foreligger i et slikt tilfelle er nærmere presisert

Side:468

av Høyesterett, jfr. Rt-1976-509.

Forsvareren har hevdet at i og med at det ikke forelå midler til å dekke utbetalt lønn og trukket skatt, måtte tiltalte regne med sin plikt til å utbetale netto-lønnen, jfr. lovgivningen om utbetaling av arbeidslønn, strl. §412, 2. ledd m. fl. bestemmelser. Regelen om at han da skal trekke skatt av utbetalt lønn, kjente han ikke til, han skulle derfor frifinnes p.g.a. rettsvillfarelse, strl. §57.

Retten kan ikke slutte seg til dette syn. Den nevnte regel er bare en logisk følge av at det skal trekkes skatt av utbetalt lønn. Som leder av en bedrift av stort format, hadde dessuten tiltalte plikt til å sette seg inn i alle gjeldende regler.

Kommunekassereren i Elverum har som vitne forklart at det i 1977 var holdt ettersyn i bedriften. Det var da pekt på at skattetrekket skulle holdes i egen kasse, idet man fant at dette ikke var gjort. Man var oppmerksom på at det heller ikke var gjort senere. Da frrmaet hadde arbeider for kommunen, hadde man bukt den fremgangsmåte at man når firmaet sendte regninger, motregnet skatte-trekket i f,mnaets tilgodehavende. Når kommunen ikke tidligere hadde anmeldt forholdet, var årsaken at man ikke ønsket å anmelde et firma som var i drift.

Retten har vurdert om man på dette grunnlag kan si at det foreligger samtykke. Selv om forholdet stilltiende er godtatt av kommunen kan dette ikke være tilfelle. Under enhver omstendighet har en enkelt kommune ikke kompetanse til å gi et slikt samtykke. Også andre kommuner og staten var involvert. Forholdet må dog tillegges betydelig vekt som en formildende omstendighet, jfr. nedenfor om straffutmålingen.

Retten finner således tiltalte skyldig i henhold til tilleggsavtalen, og at overtredelsen er forsettlig.

Som en sammenfatning finner altså retten at tiltalte må frifinnes for overtredelse av avgiftslovens §72 annet ledd. Han kjennes imidlertid skyldig etter §72 første ledd, men bare for 6. termin 1976 og 1. og 3. termin 1977 samt beløp vedr. 2., 5. og 6. termin 1976. De sistnevnte tre terminer er i tiltalebeslutningen medtatt under II. Videre kjennes han skyldig etter tilleggstiltalen.

Straffutmålingen.

Aktor la under hovedforhandlingen ned påstand om 9 måneders ubetinget fengsel. Han ga videre uttrykk for at hver av de tre tiltaleposter isolert sett kvalifiserte for ubetinget fengsel.

Etter rettens vurdering av skyldspørsmålet, blir tiltalte dømt for ligt mindre graverende forhold, særlig da han frifinnes for overtredelse av §72, 2. ledd.

Tiltalte har vært leder av en bedrift som gjennom noen år har arbeidet tungt likvidetsmessig. Forsvareren har i denne forbindelse trukket inn diverse forhold vedrørende en entreprise for Kongsvinger Sykehus. Han har hevdet at byggherren - det offentlige - urettmesstg holdt tilbake store beløp og derved bidro til bedriftens dårlige likvidet. Retten ki ikke tillegge dette noen vekt, problemer av denne art er relativt vanlige innen entreprenør-virksomhet. Det kan muligens foreligge et erstatningskrav mot byggherren, men forholdet kan ikke tillegges noen vekt når det gjelder den strafferettslige reaksjon.

I skjerpende retning tar retten hensyn til at det dreier seg om store beløp, såvel i merverdiavgift som skattetrekk. Beløpenes størrelse har imidlertid

Side:469

sammenheng med bedriftens omfang og omsetning.

I formildende retning tar retten hensyn til flere forhold.

Først pekes på at tiltalte er 58 år gammel, ikke tidligere er straffet, herunder heller ikke bøtelagt.

Samtlige beløp omhandlet i tiltalebeslutningene med tillegg av renter etc. er betalt. For merverdiavgiftens vedkommende er betaling skjedd før tiltale er utferdiget. Skattetrekket er betalt under akkordperioden. De forsinkede innbetalinger har således ikke ført til tap for det offentlige.

Man står overfor den ikke uvanlige situasjon at en bedrift som arbeider tungt, forskyver betaling til det offentlige for å holde virksomheten gående.

Tiltalen for unnlatt skattetrekk gjelder 1. og 2. termin 1979. Offentlig akkord ble åpnet 7.5.1979. Akkord er senere stadfestet. Retten er ikke i tvil om at hvis fulle lønninger ikke var utbetalt, ville dette ført til konkurs. Dette kunne igjen ha ført til ikke bare tap av arbeidsplasser, men også tap for det offentlige. Ut fra tilsvarende hensyn har derfor det offentlige stilltiende akseptert at midler for skattetrekk ikke ble avsatt. Man godtar altså et straffart forhold, for ikke å stanse en bedrift, med de mange følger dette kan få, arbeidsløshet etc. Man ønsket ikke å anmelde et firma som var i drift., jfr. den vitneforklaring som er referert foran. Når så enhver risiko for skadevirkninger er fjernet, og det offentlige har fått sine penger, da straffes bedriftslederen. Dette er en dobbeltmoral fra det offentliges side som retten ikke kan akseptere. Det kan etter praksis ikke være straff-friende, men må tas i betraktning som en sterkt formildende omstendighet.

Når det gjelder overtredelse av §72 første ledd bygger retten som nevnt på at den forsinkede betaling av avgift for Skibakk bru, er uaktsom. Etter §72, 1. ledd 2. punktum er da straffen bøter.

Overtredelsen omfatter også tre ordinære terminer, jfr. foran. Innbetalingen for hver av disse er skjedd en måned for sent. Et slikt forhold ville neppe isolert sett medført tiltale og straff. Selv om overtredelsen er forsettlig, må retten bygge på at det gjelder avgift som faktisk ikke er mottatt. Det er således tale om en forskudtering fra bedriftens side. Hensett til beløpenes størrelse er da én måneds forsinkelse i noen grad unnskyldelig.

Etter dette går retten ut fra at overtredelsene av §72 første ledd betinger en bøtestraff. Denne utmåles ikke særskilt, men forholdet tas i betraktning som en skjerpende omstendighet, jfr. strl. §63 annet ledd.

P.g.a. overtredelsen av skattebetalingsloven må fengselsstraff komme til anvendelse. Retten setter straffen til fengsel i 90 dager. Retten er klar over den foreliggende rettspraksis på dette område. De formildende omstendigheter i saken har imidlertid betydelig vekt.

Spesialpreventive hensyn tilsier ikke at straffen sones. Hensett til de konkrete forhold i saken, finner retten ikke, om enn under noen tvil, at heller ikke generalpreventive hensyn tilsier at straffen gjøres ubetinget. Retten finner altså å kunne gi betinget straff. - - -