Rt-1980-663

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1980-05-03
Publisert:	Rt-1980-663
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 67/1980
Parter:	Sverre J. Østereng, m.fl. (5 parter) (høyesterettsadvokat Karl Wahl-Larsen) mot Staten v/ Landbruksdepartementet (advokat Sven Ole Fagernæs - til prøve). Hjelpeintervenient: Trygve Rustenberg.
Forfatter:	Christiansen, Tønseth, Løchen, Bølviken. Mindretall: Røstad
Lovhenvisninger:	Skogkonsesjonsloven (1909) §26, Skogkonsesjonsloven (1909), §11, §27, §3, §7, §9, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Vannfallrettighetsloven (1917) §19, Vannfallrettighetsloven (1917), Jordkonsesjonsloven (1920) §18, §27, §5, Jordkonsesjonsloven (1920), Strand- og fjellplanleggingsloven (1971), Konsesjonsloven (1974) §28, §3, Konsesjonsloven (1974)

Dommer Christiansen: De ankende parter eller deres rettsforgjengere festet i begynnelsen av 1950-årene tomter til fritidshus av gnr. 59 bnr. 8, Vessøya i daværende Fjære herred, nå Grimstad kommune. Den 5. september 1953 inngikk de sammen med et par andre festere overenskomst med den daværende eier av hovedbølet om klausulering av ca. 20 dekar som grenset opp til festetomtene. Overenskomsten ble tinglyst 7. september samme år uten konsesjonsanmerkning. Den nåveærende eier av hovedbølet, Trygve Rustenberg, har ansett seg ubundet av overenskomsten fordi det ikke var blitt søkt om konsesjon etter skogkonsesjonsloven av 18. september 1909 nr. 5. Etter at dette spørsmål ble reist i 1971, har festerne forgjeves søkt Landbruksdepartementet om konsesjon, og ved kgl. resolusjon av 4. april 1975 ble konsesjonsnektelsen opprettholdt. Saken gjelder gyldigheten av denne nektelse.

Grimstad byrett avsa 30. september 1977 dom med slik domsslutning:

«1. Staten v/Det kgl. Landbruksdepartement frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Tomtefesterne påanket dommen til Agder lagmannsrett, hvor Trygve Rustenberg trådte inn som hjelpeintervenient for staten. Lagmannsrettens dom av 23. mai 1979 har denne domsslutning:

«1. Grimstad byretts dom av 30.09.1977 stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsrett tilkjennes ikke.»

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår for øvrig av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Sverre J. Østereng m. fl. har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse og på ett punkt også dens bevisvurdering.

Som ny prinsipal ankegrunn for Høyesterett med krav om fastsettelsesdom gjøres gjeldende at klausuleringsavtalen av 1953 etter sitt innhold ikke var konsesjonspliktig. Avtalen gir nemlig ikke de ankende parter så store rettigheter at de i realiteten er å anse som eiere av det klausulerte område. Det er alene tale om påhefte av visse negative servitutter. Det hevdes at skogkonsesjonsloven bare fikk anvendelse ved overdragelse av eiendomsrett, mens bruksretter og negative servitutter ikke kom inn under konsesjonsplikten, jfr. lovens §2 sammenholdt med §1 annet ledd. De tidligere retter har derfor feiltolket lovens §26 annet ledd, som etter de ankende parters mening bare inneholder en bevisregel rettet mot proformaoverdragelser/omgåelsestilfeller. Den avtale som partene inngikk i 1953, oppfanges riktignok av bestemmelsene i kapittel III i den alminnelige konsesjonslov av 14. desember 1917 nr. 16. Men som norske statsborgere trengte festerne ikke konsesjon etter denne lov, jfr. lovens §19.

Dersom staten får medhold i at skogkonsesjonsloven også oppstiller konsesjonsplikt for negative servitutter, hevdes at klausuleringene

Side:665

i dette tilfelle ikke er så vesentlige at de utløser konsesjonsplikt etter lovens §26 annet ledd. Vesentlighetskriteriet må nemlig vurderes i forhold til de restriksjoner området alt var underlagt blant annet etter festekontraktene. Realiteten i klausulene var bare et forbud mot ytterligere hytteutparselleringer.

For de tidligere retter er gjort gjeldende at det klausulerte område ikke var skog i lovens forstand. Da Høyesterett ikke har noen faktisk mulighet til å overprøve dette spørsmål, er innsigelsen ikke opprettholdt i anken.

Subsidiært og særskilt for den ankende part Sverre J. Østereng gjøres gjeldende at konsesjonsplikten for ham bortfalt da han i 1957 tok bopel i Fjære herred, hvor konsesjonsgrensen den gang for innenbygdsboende var 50 dekar. Lagmannsretten hevdes derfor å ha lagt til grunn feil rettsanvendelse når den har vurdert konsesjonsplikten ut fra Østerengs bostedsforhold i 1953. Den manglende konsesjon medførte nemlig etter dagjeldende lovgivning ikke at avtalen ble ugyldig mellom partene. Rettighetene etter avtalen hevdes videre her å måtte vurderes isolert, slik at manglende konsesjon for de øvrige avtaleparter ikke berører Østerengs rettigheter.

Subsidiært og for alle de ankende parters vedkommende gjøres gjeldende at konsesjonsplikten må være bortfalt etter at avtalen hadde vært etterlevd i 18 år. Dette hevdes å følge av alminnelige rettsgrunnsetninger og analogi fra fristbestemmelsen i jordkonsesjonslovens §18 siste ledd. De ankende parter kan ikke klandres for at det ikke ble søkt om konsesjon, kontroll- og aktivitetsplikten tillå her tinglysingsdommeren. Departementets adgang til å gripe inn hevdes også å måtte være bortfalt på grunn av manglende håndhevelse av konsesjonsplikten for avtaler av nærværende art.

Endelig har de ankende parter subsidiært gjort gjeldende at nektelsesvedtaket er beheftet med slike feil og er så urimelig i sitt innhold at det må kjennes ugyldig. Det er blant annet anført at konsesjonsmyndighetene ved vedtaket feilaktig har bygd på den strengere konsesjonspraksis på behandlingstiden og ikke på den lempeligere praksis da avtalen ble tinglyst. Videre hevdes det at konsesjonsmyndighetene ved nektelsen har tatt usaklige hensyn og hensyn utenfor skogkonsesjonslovens formål. I realiteten har departementet grepet inn i et privatrettslig forhold for at grunneieren skal få en økonomisk gevinst ved tomteutparsellering. Endelig er gjort gjeldende at en konsesjonsnektelse her alle forhold tatt i betraktning - og særlig da den lange tid som er gått - er urimelig og i strid med alminnelig rettsoppfatning.

Sverre J. Østereng m.fl. har nedlagt slik påstand:

1. Overenskomst av 5. september 1953 om klausulering av et areal på gnr. 59, bnr. 8, Vessøya i Grimstad kommune, er ikke konsesjonspliktig.

2. Kongelig resolusjon av 4. april 1975 om opprettholdelse av Landbruksdepartementets avslag på søknad om konsesjon på klausulering av ca. 20 dekar av gnr§. 59, bnr. 8 i Vessøya i Grimstad kommune, kjennes ugyldig.

Side:666

3. Staten v/Landbruksdepartementet og Trygve Rustenberg dømmes til å betale de ankende parters saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Staten har med støtte av hjelpeintervenienten Trygve Rustenberg tatt til gjenmæle, og hevder at lagmannsrettens domsresultat er riktig.

Staten gjør gjeldende at ved lovendringen av 24. juni 1931 nr. 19 i skogkonsesjonslovens §26 fikk man ikke bare en bestemmelse som uttrykkelig rettet seg mot proformaoverdragelse av selve eiendomsretten, men også en bestemmelse som gikk på en innholdsmessig vurdering av de overdratte rettigheter, jfr. de to alternativer i §26 annet ledd. Det var tyngden av begrensningene for eieren - og ikke rettighetenes art - som etter det siste alternativ ble avgjørende for konsesjonsplikten. Lovens forarbeider eller forarbeidene til den nåværende konsesjonslov gir ikke støtte for noen innskrenkende fortolkning av det som følger av bestemmelsens ordlyd.

Staten gjør videre gjeldende at partenes avtale av 1953 medførte at eierens rett til å råde over det klausulerte areal eller få det økonomiske utbytte av det ble vesentlig beskåret. Det var utparselleringsmuligheten som her var den vesentlige rettighet, og den er avskåret uten tidsbegrensning. At det er betalt leie til grunneieren, hevdes i denne forbindelse å være irrelevant.

Når det særskilt gjelder forholdet til Sverre J. Østereng, hevdes for det første at det av skogkonsesjonsloven fremgår at slik reparasjon av manglende konsesjon ikke kan skje. Det er her vist til lovens §3 første ledd bokstav b. Dernest ble avtalen inngått i fellesskap med de andre festere, slik at reglene om sammenslutninger i lovens §27 første ledd får anvendelse

Staten bestrider at tidsforløpet kan medføre bortfall av konsesjonsplikten, og har blant annet vist til at konsesjonsplikten også gjaldt ved hevdserverv med 20 års aktsom god tro. Det bestrides at det i dette tilfelle var noe å bebreide tinglysingsdommeren, og hans forhold kan i alle tilfelle ikke binde konsesjonsmyndighetene.

Endelig har staten gjort gjeldende at konsesjonsmyndighetene ved utøvelsen av sitt skjønn må basere dette på forholdene ved avgjørelsestidspunktet. Det bestrides at myndighetene ved konsesjonsnektelsen har lagt vekt på utenforliggende hensyn i forhold til skogkonsesjonsloven, jfr. lovens §7, eller at skjønnsutøvelsen er urimelig slik at den kan settes til side av domstolene.

Staten v/Landbruksdepartementet har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger for alle instanser.»

Hjelpeintervenienten, Trygve Rustenberg, har tiltrådt statens påstand i punkt 1, og har videre påstått seg tilkjent saksomkostninger.

Til bruk for Høyesterett er det ved bevisopptak for Grimstad

Side:667

byrett avhørt 3 vitner samt 2 parter og hjelpeintervenienten. Det er fremlagt en del nye dokumenter. Saken står imidlertid for Høyesterett i faktisk henseende i alt vesentlig i samme skikkelse som for de tidligere retter. Som det fremgår av partenes prosedyre, er de rettslige anførsler til dels nye for Høyesterett.

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter. Etter min mening manglet myndighetene hjemmel for å kreve konsesjon for klausuleringsavtalen av 5. september 1953.

Det er enighet mellom partene om at det er den nå opphevede skogkonsesjonslov av 18. september 1909 nr. 5 som her kom til anvendelse, jfr. overgangsbestemmelsen i konsesjonsloven av 31. mai 1974 nr. 19 §28. Det er videre enighet om at skogkonsesjonsloven før endringene i lovens §26 ved lov av 24. juni 1931 nr. 19 bare oppstilte konsesjonsplikt for erverv av eiendomsrett til skoggrunn. Jeg viser til lovens §2, jfr. §1 annet ledd, og til drøftelsen i Innst. 0 III for 1909 18-19. Blant annet den alminnelige konsesjonslov av 14. desember 1917 nr. 16 og jordkonsesjonsloven av 10. desember 1920 nr. 3 avvek på dette punkt fra skogkonsesjonsloven, idet disse lover også krevde konsesjon for visse bruksretter.

Etter at annet og tredje ledd i 1931 ble tilføyd i skogkonsesjonslovens §26, fikk paragrafen følgende ordlyd:

«Vedkommende departement kan la opta retslige forklaringer om, hvorvidt der foreligger nogen overtrædelse av bestemmelserne i denne lov. Bevisoptagelsen foregaar efter reglerne for tvistemaal.

Når det oplyses å foreligge sådanne omstendigheter at det må anses sannsynlig at skoggrunn i virkeligheten tilhører nogen annen enn den som angivelig eier den, eller at vedkommende har sådanne rettigheter med hensyn til eiendommen at den angivelige eiers rett til å råde over den eller få det økonomiske utbytte av den er vesentlig beskåret, så skal eiendommen ved anvendelsen av denne lov regnes som tilhørende den som det således antas i virkeligheten er eier eller har rettigheter som nevnt.

Når det oplyses å foreligge sådanne omstendigheter at det må anses sannsynlig at aktie eller part i selskap som eier skoggrunn i virkeligheten tilhører nogen annen enn den lyder på, eller at vedkommende har sådanne rettigheter med hensyn til aktien eller parten at den angivelige innehavers rett til å råde over den eller få det økonomiske utbytte av den er vesentlig beskåret, så skal aktien eller parten ved anvendelsen av denne lov regnes som tilhørende den som det således antas i virkeligheten er eier eller har rettigheter som nevnt. Det samme skal gjelde for aktie eller part i et selskap som direkte eller indirekte ved å eie aktie eller part i et annet selskap er interessert i et selskap som eier skoggrunn.»

Lovendringen skjedde i forbindelse med en tilsvarende endring i den alminnelige konsesjonslovs §38 og jordkonsesjonslovens §25. I alle lovene skjedde endringen ved at de nye bestemmelser ble tilføyd de tidligere bestemmelser om departementets adgang til å begjære bevisopptak for vurdering av om det forelå noen overtredelse av konsesjonsplikten.

Motivene til lovendringene finnes i Ot.prp. nr. 31 for 1931 7,

Side:668

og er meget kortfattede. Det heter bare at det forekommer at konsesjonslovene søkes omgått ved proformaarrangementer, og at det på grunn av bevisvanskene i slike tilfelle ikke bør forlanges sterkere bevis for det antatte virkelige forhold enn at retten finner dette sannsynlig.

Ser man på den siterte lovtekst, inneholdt lovendringen i de parallelle bestemmelser i annet og tredje ledd to alternativer. Det første alternativ går på det rene proformatilfelle med hensyn til eiendomsretten, og volder ingen tolkingsvansker. Det annet alternativ er imidlertid uklart, og det er tolkingen her som er hovedproblemet for Høyesterett i nærværende sak. Inneholder dette alternativ en materiell regel, det vil si en regel som innfører konsesjonsplikt også for andre rettigheter enn selve eiendomsretten, eller er det også her bare tale om en bevisregel, det vil si at skoggrunnen i konsesjonsrettslig forstand anses for å tilhøre den som det er sannsynlig har overtatt så mange av eierbeføyelsene at han i realiteten må anses som eier?

Ingen av disse tolkingsmuligheter lar seg uten videre forene med lovteksten. Men jeg finner at også etter en ren ordfortolkning er det den sistnevnte tolking som best samsvarer med teksten. Jeg viser særlig til at også dette alternativ taler om «den angivelige eier» av eiendommen, men som altså konsesjonsrettslig ikke blir å regne som eier. Jeg synes også denne tolking best lar seg tilpasse ordningen etter de konsesjonslover som ble endret ved samme lov, og som på forhånd omfattet bruksretter. Når da denne forståelse også vil være 1 samsvar med motivene og bestemmelsens plassering i loven, samt at den annen forståelse naturlig nok kalte på en nærmere forklaring i motivene, kan jeg ikke se at Landbruksdepartementet etter skogkonsesjonsloven hadde hjemmel for å kreve konsesjon for annet enn overdragelse av eiendomsrett.

Jeg tilføyer at jeg finner en viss støtte for mitt syn i forarbeidene til den nåværende konsesjonslov av 31. mai 1974 nr. 19, som avløste blant annet skogkonsesjonsloven og som i §3 nå oppstiller en klar regel om konsesjonsplikt også for visse bruksretter og servitutter. Riktignok er også disse motiver uklare når det gjelder den nye lovs forhold til de tidligere bestemmelser på dette punkt. Men motivene omtaler uttrykkelig slike negative servitutter som nærværende sak gjelder, se komitéinnstillingen side 47 og Ot.prp. nr. 6 for 1972-1973 34, og departementets omtale blant annet sistnevnte sted synes nærmest å måtte forstås slik at det her ble foretatt en utvidelse av konsesjonsplikten i forhold til skogkonsesjonsloven. Jeg legger også atskillig vekt på at det ikke er dokumentert noe annet enn den nærværende konsesjonssak når det gjelder konsesjonsmyndighetenes syn på tolkingsspørsmålet. Det er således ikke fremlagt andre saker, og heller ikke rundskriv eller andre uttalelser som viser departementets forståelse og praktisering av skogkonsesjonslovens §26 og de tilsvarende bestemmelser i de øvrige konsesjonslover i de over 40 år som lovbestemmelsene eksisterte. Også teorien synes alene å ha oppfattet §26 som en bevisregel. Jeg viser til Brunsvig: Konsesjonsspørsmål i Advokatforeningens skrift Fast eiendoms rettsforhold

Side:669

(Oslo 1958) side 122, og til Falkanger: Eierrådighet og samfunnskontroll (Oslo 1974) side 81.

Det neste spørsmål i saken blir da for meg om tomtefesterne gjennom overenskomst av 5. september 1953 i realiteten ble eiere av det klausulerte areal.

Avtalen er referert i byrettens dom. Den la vesentlige bånd på grunneieren, idet han i området ikke kunne leie ut tomter eller føre opp bygninger av noen art. Jeg innskyter dog at tomtefesterne ved behandlingen av konsesjonssøknaden erklærte seg villige til å frafalle sine rettigheter her for så vidt angår en utvidelse av driftsbygningen. Videre har grunneieren ikke adgang til å tillate teltslagning og næringsvirksomhet på området. Det skal ikke gjerdes inn, men nyttes som utmark, og disposisjonene over området må ikke være til gene for tomtefesterne. For denne klausulering er det avtalt en årlig avgift som tilsvarer grunnleien i 1953 for de fire tomter grunneieren den gang tok sikte på å utparsellere av arealet.

Det klausulerte område var på forhånd utmark, og avtalen medførte at det fremover i tiden ble båndlagt til samme bruk. Skogen der tilhører fortsatt hovedbølets eier for hugst, og eventuelle nye former for utnytting tilligger ham i den utstrekning de ikke vil bli til gene for tomtefesterne. Noen fysisk eller positiv juridisk rådighet over området har ikke tomtefesterne, og den avtalte avgift følger gården. Jeg kan etter en samlet vurdering ikke se at tomtefesterne her kan karakteriseres som eiere av arealet. Jeg viser for øvrig i denne forbindelse også til avgjørelsen i Rt-1939-653.

Etter mitt resultat må staten betale saksomkostninger for alle retter. Det er fremlagt saksomkostningsoppgave, hvoretter de ankende parters samlede utgifter er kr. 11.121. De samlede omkostninger for alle retter settes etter dette til kr. 53.000. Da hjelpeintervensjonen ifølge de ankende parter ikke har medført nevneverdig merarbeid, antar jeg etter omstendighetene at hjelpeintervenienten ikke bør ilegges ansvar for omkostningene. *

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Overenskomst av 5. september 1953 om klausulering av et areal på gnr. 59 bnr. 8, Vessøya i Grimstad kommune, er ikke konsesjonspliktig.

2. Kgl. resolusjon av 4. april 1975 om opprettholdelse av Landbruksdepartementets avslag på søknad om konsesjon på den under punkt 1 nevnte overenskomst, kjennes ugyldig.

3. I saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler staten v/Landbruksdepartementet 53.000 - femtitre tusen - kroner til Sverre J. Østereng, Arne Lunder, Magda Bredesen, Liv Pedersen og Bjarne Aagaard Strøm i fellesskap innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

4. Hjelpeintervenienten Trygve Rustenberg ilegges ikke saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.

Side:670

Dommer Røstad: Som førstvoterende anser jeg ordlyden i skogkonsesjonslovens §26 annet ledd noe uklar. Plasseringen av bestemmelsen kan tyde på at regelen er å anse som en bevisregel og ikke som en materiellrettslig regel. Jeg finner at forarbeidene til lovrevisjonen i 1931 i liten grad bidrar til klarlegging av bestemmelsens innhold og rekkevidde.

Jeg legger til grunn at man i forvaltningspraksis har ansett og anvendt bestemmelsen i §26 annet ledd annet alternativ som en materiellrettslig regel. Etter denne vil konsesjon kreves når eieren har tilstått andre slike rettigheter med hensyn til eiendommen at hans rett til å råde over den eller få det økonomiske utbytte av den er blitt vesentlig beskåret. Jeg finner uttrykk for dette syn i uttalelser i forbindelse med utarbeidelsen av den nye konsesjonslov. I den komitéinnstilling som ligger til grunn for den nye lov, har komiteen - under avsnitt 17 «Hvilken rådighet over fast eiendom som medfører konsesjonsplikt» - uttalt at også andre innskrenkninger i eiendomsrådighet enn langvarige leieforhold «vil kunne medføre konsesjonsplikt. Det vises i denne forbindelse til skogkonsesjonslovens §26 annet ledd...» (Innstilling om lov om erverv av fast eiendom, 1967 21).

Komiteen tok for øvrig til orde for at den nye lov skulle statuere konsesjonsplikt ikke bare i de tilfelle som allerede var innfanget av den tidligere lov. Komiteen gikk således inn for at alle bruksrettigheter, også negative servitutter som ble stiftet for en tid av over 10 år eller som var uoppsigelige fra utleierens side, skulle kreve konsesjon. Den nye regel ville således - uten oppstilling av tilleggskrav om at eierens rådighet eller økonomiske utbytte ble «vesentlig beskåret» - omfatte enkelte bruksrettsforhold som var blitt meget alminnelige. «Det er blitt nokså vanlig» - fremholdt komiteen - «at det ved kjøp av hyttetomter blir stiftet negative servitutter som går ut på at en nærmere bestemt del av den eiendom som grenser til den solgte tomt ikke skal kunne bebygges. På denne måte kan tomtekjøperen sikre seg mot bebyggelse på et meget stort område» (Innstillingen side 47).

Komiteens forslag om bruksrettigheter og servitutter var etter departementets oppfatning for omfattende (Ot.prp. nr. 6, 1972-73, side 28). Komiteen hadde med sitt forslag tatt sikte på - fremholdt departementet - blant annet å få kontroll over visse former for negative servitutter med båndlegging av arealer som grenser til en eiendom, for eksempel bygge- eller utparselleringsforbud. Servitutter av slik art kunne etter uttalelser i proposisjonen i mange tilfelle ha en virkning som i realiteten ligger nær en eiendomsrett (proposisjonen side 34). Departementet fant det tilstrekkelig i den nye lov å likestille «leie og liknende bruksrett» med «eiendomserverv», slik - heter det i proposisjonen - «regelen nå er i henhold til jordkonsesjonslovens §5, og dessuten etter mønster av skogkonsesjonslovens §26 annet ledd...» (proposisjonen side 28). Den nye lov fikk ut fra dette i §3 en bestemmelse om konsesjonsplikt for nærmere bestemte rettigheter under vilkår som tilsvarte dem skogkonsesjonslovens §26 annet ledd hadde angitt: «rettigheter over fast eiendom som innebærer at eierens adgang til å rå over eiendommen eller til å få det økonomiske

Side:671

utbytte av den blir vesentlig innskrenket».

Den tilsvarende regel i skogkonsesjonslovens §26 annet ledd ble - som jeg allerede har nevnt - av konsesjonsmyndighetene ansett som en materiellrettslig regel, og dannet grunnlag for deres praksis om at stiftelse av rettigheter som ble innfanget av nevnte regel, var betinget av konsesjon. Det var under påberopelse av denne bestemmelse departementet i denne sak reiste spørsmålet om konsesjon, og ut fra dette henstilte til hytteeierne å inngi søknad om konsesjon.

Som byretten og lagmannsretten anser jeg at den overenskomst det i denne sak er tale om - i medhold av skogkonsesjonslovens §26 annet ledd annet alternativ - ville kreve konsesjon forutsatt at eierens rett til å råde over eiendommen eller få det økonomiske utbytte av den ble vesentlig beskåret. Slik jeg ser forholdet, fraskrev grunneieren seg ved denne overenskomst vesentlige sider av råderetten. Hensett til arealets beliggenhet - i et attraktivt ferieområde - fraskrev han seg retten til utparsellering, til bruk av området som campingplass, til anlegg av kiosk for betjening av feriegjester m.v. Fraskrivningen av slike disposisjoner innebar etter mitt skjønn vesentlige beskjæringer i råderetten - beskjæringer som ikke motvirkes ved klausulen om at området fortsatt skulle kunne benyttes som utmark. Med overenskomstens fastlåsing av det vederlag som hytteeierne skulld svare for de påheftede klausuler - en godtgjørelse som manglet bestemmelse om adgang til revisjon eller om indeksregulering - fikk eieren også det økonomiske utbytte vesentlig beskåret.

Etter det resultat jeg er kommet til når det gjelder tolkingen av skogkonsesjonslovens §26 annet ledd, må jeg også ta standpunkt til de øvrige spørsmål som er reist i saken.

Slik jeg ser saken, kan de ankende parter ikke gis medhold på det grunnlag at konsesjon her ikke var påkrevd etter at en av hytteeierne - Østereng - i 1957 tok bopel i kommunen og ble «innenbygdsboende». Jeg finner ikke foranledning til å drøfte nærmere om dette standpunkt hos de ankende parter er forenlig med regelen i skogkonsesjonslovens §3 første ledd bokstav b. Under enhver omstendighet måtte denne overenskomst vurderes i forhold til hytteeierne som en helhet, og ut fra dette synspunkt ville regelen i lovens §27 første ledd stenge for et rettserverv som her påberopt av de ankende parter.

Heller ikke kan jeg gi de ankende parter medhold i at en eventuell konsesjonsplikt her måtte anses bortfalt, ut fra synspunkter om foreldelse og passivitet. Skogkonsesjonsloven inneholdt ikke noen regel om bortfall etter tidsforløp, slik jordkonsesjonsloven gjorde. Etter min oppfatning var det heller ikke rom for noen analogisk anvendelse av regelen i jordkonsesjonsloven. Jeg er enig med ankemotparten i at tidsforløpet likevel kunne komme i betraktning som et viktig moment ved selve skjønnsutøvelsen.

Angrepet på vedtakets gyldighet kan heller ikke - slik jeg bedømmer forholdet - føre frem. Jeg antar at avgjørelsen måtte treffes ut av en vurdering av forholdene slik de forelå på avgjørelsestiden. Nektelsen av konsesjon er videre av departementet - og senere i den

Side:672

kongelige resolusjon - begrunnet med synspunkter som etter min oppfatning ligger innenfor lovens vilkår om «almene hensyn». Om forståelsen av dette uttrykk kan jeg således vise til Rt-1979-1179.

Jeg vil endelig tilføye at jeg ikke anser domstolene beføyet til å sette dette vedtak til side som «åpenbart urimelig». Mot det meget vektige synspunkt om det lange tidsforløp som i denne sak hadde krav på meget betydelig vekt, står her det forhold at de ankende parter i sin tid oppførte hyttene uten noen sikkerhet for at areal og beliggenhet kunne bli skjemmet ved videre utbygging, og at hytteeierne etter det opplyste selv etter inngåelsen av overenskomsten ikke har foretatt noen investeringer som vil gå tapt. De har tvert om - over en periode på mer enn 25 år - mot en meget rimelig godtgjørelse vært sikret et vesentlig gode for bruken av deres hytteeiendommer.

Jeg stemmer for at lagmannsrettens dom stadfestes. Jeg har funnet saken så vidt tvilsom at jeg vil frita de ankende parter for saksomkostninger også for Høyesterett. Da jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Christiansen.

Dommerne Løchen og Bølviken: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (sorenskriver Kaare Hageler):

Den 5. september 1953 ble det inngått en overenskomst mellem den daværende eier av eiendommen «Rydland», gnr. 59, bnr. 8 i Fjære herred (nå Grimstad by) og 8 hytteeiere med festetomter av nevnte eiendom. Overenskomsten ble tinglyst 7. september 1953, og er sålydende:

«Mellom undertegnede Ole Bachke som eier av gnr. 59, bnr. 8 Vesøya i Fjære og undertegnede hytteeiere:

1. Alf Lunder som eier av gnr. 59, bnr. 57

2. Bjarne Aagård Strøm og Alfred Olsen som eiere av festenr. 2 under gnr. 59, bnr. 8

3. Rudolf Bredesen som eier av festenr. 3 under gnr. 59, bnr. 8

4. Ove Pedersen som eier av festenr. 1 under gnr. 59, bnr. 8

5. Sverre J. Østereng som eier av festenr. 4 under gnr. 59, bnr. 8

6. Arne Arntzen som eier av festenr. 5 under gnr. 59, bnr. 8

7. Kristen Nordmyr som eier av festenr. 6 under gnr. 59, bnr. 8

8. Rolf Schønfelder som eier av festenr. 7 under gnr. 59, bnr. 8 er der inngått overenskomst angående klausulering av følgende område av Ole Backes forannevnte eiendom:

Grensen for området tar sitt utgangspunkt i gangsti bak uthuset på eiendommen, går mot nordvest til sydvestre hjørne av Østerengs tomt under Bjelland gård, følger så Bjellands eiendomsgrense frem til Herre Fabrikkers eiendomsgrense, videre langs denne grense frem til sjøen, følger strandlinjen frem til gressletten ved Ola-stranda, hvor bolt er nedsatt, derfra i nordlig

Side:673

retning ca. 38 meter til bolt, herfra i vestlig retning frem til gangsti på det punkt denne kommer frem ved sletten og fortsetter herfra langs gangstien frem til utgangspunktet. Det området som klausuleringen skal «gjelde for er kun den del av det beskrevne området, som ikke omfatter de nu bortleide tomter. Som eier av gnr. 59, bnr. 8 i Fjære forplikter Bachke eller fremtidige eiere seg til at det på området ikke skal leies ut tomter eller oppføres bygninger av noen som helst art. Heller ikke må det gis tillatelse til teltslagning eller til salg eller næringsvirksomhet av noen art. Området skal ikke gjerdes inne, idet det er forutsetningen at dette område skal kunne benyttes som utmark. Nåværende og fremtidige eiere av gnr. 59, bnr. 8 i Fjære har heller ikke rett til å foreta disposisjoner over området som kan være til gene for nåværende eller fremtidige eiere av forannevnte hyttetomter.

Som vederlag for de på området påheftede klausuler oppebærer nuværende eller fremtidige eiere av gnr. 59, bnr. 8 i Fjære kr. 240 - tohundreogfirti kroner - pr. år, hvilket beløp svarer til en grunnleie av kr. 60 pr. år for hver av de fire tomter, som kunne ha vært leiet ut av forannevnte område utenom de nuværende utleiede tomter.

Hvert av de nedennevnte beløp forfaller til betaling samtidig med festeavgiften for de enkelte tomter. Avgiften beregnes fra 1.7.1953.

Avgiften kr. 240 fordeles slik mellem enkelte hytteeiere, som kun blir ansvarlig for sin del av avgiften: ***

l. Alf G. Lunder som eier av gnr. 59, bnr. 57 kr. 33,34

2. Ove Pedersen som eier av festenr. 1 » 33,33

3. Bjarne Aagaard Strøm og Alfred Olsen som eiere av festenr. 2 » 33,34

4. Rudolf Bredesen som eier av festenr. 3 » 33,33

5. Sverre J. Østereng som eier av festentnr. 4 » 33,33

6. Arne Arntzen som eier av festenr. 5 » 20,00

7. Kristen Nordmyr som eier av festenr. 6 » 33,33

8. Rolf Schønfelder som eier av festenr. 7 » 20,00 kr. 240,00»

Ole Bachke overdro eiendommen til Ivar Bankhaug ved skjøte dat. 8.3.1967, og han overdro den til Trygve Rustenberg ved skjøte dat. 10.7.1969. Rustenberg gjorde i 1971 henvendelse til hytteeierne om at han ikke anså seg bundet av overenskomsten av 5.9.1953 fordi det ikke var blitt søkt om konsesjon. Han tok spørsmålet om konsesjon opp med Landbruksdepartementet, som 29. oktober 1971 skrev til sorenskriveren i Sand og ba om uttalelse under henvisning til skogkonsesjonsloven §26 annet ledd. I brev til departementet av 10. november 1971 uttalte sorenskriveren at han var enig i at skogkonsesjonslovens §26 annet ledd, kommer til anvendelse på overenskomsten og uttalte samtidig at området i vesentlig utstrekning er skoggrunn. Landbruksdepartementet underrettet deretter de 8 rettighetshavere etter overenskomsten i brev dat. 23.11.1971 om at departementet anså overenskomsten å bli rammet av bestemmelsene i skogkonsesjonslovens §26 annet ledd, og at overenskomsten derfor var konsesjonspliktig, idet den dagjeldende konsesjonsgrense i kommunen var 0 for utenbygdsboende. Rettighetshaverne ble derfor anmodet om å søke om konsesjon. Deretter søkte 6 av rettighetshaverne om konsesjon i et felles brev dat. 27. mars 1972 v/advokat

Side:674

H. Henrichsen.

Konsesjonssøknaden ble behandlet av jordstyre, skogutvalg, bygningsråd, friluftsnemnd, kommunestyre og fylkeslandbruksstyre før den gikk til departementet. Alle de nevnte instanser frarådet at konsesjon ble gitt, unntatt skogutvalget. Dette utvalg ga med 2 mot 1 stemme uttrykk for at konsesjon burde gis på det vilkår at det ble foretatt en grenseregulering av det klausulerte område som sikret grunneieren mulighet for å utvide driftsbygningen.

I brev dat. 27. august 1974 til advokat H. Henrichsen ba departementet opplyst om konsesjonssøkerne var villige til å akseptere to nærmere spesifiserte vilkår for konsesjon. Da fire av søkerne hadde svart delvis negativt på dette i brev av 14.9.1974, ble søknaden om konsesjon avslått av departementet i brev til advokat Henrichsen dat. 25.11.1974. Ved klage dat. 14.1.1975 ble avslaget påklaget til Kongen i statsråd. Ved kgl. res. dat. 4.4.1975 ble konsesjonsnektelsen opprettholdt. - - -

Retten skal bemerke:

Den konsesjonsplikt som fra saksøktes side hevdes å foreligge for overenskomsten av 5. september 1953, og som anføres også å være lagt til grunn ved den kgl. resolusjon, er bygget på skogkonsesjonslovens §26 annet ledd, idet det er lagt til grunn at det areal som er klausulert ved overenskomsten er skoggrunn som saksøkerne har fått slike rettigheter over at grunneierens rett til å råde over den eller få det økonomiske utbytte av den er vesentlig beskåret. Når det gjelder det for anvendelsen av skogkonsesjonsloven avgjørende spørsmål om det areal som er klausulert ved overenskomsten kan ansees som skoggrunn i skogkonsesjonslovens forstand, så er det ved avgjørelsen av konsesjonssøknaden og av klagen over avgjørelsen lagt vesentlig vekt på skogutvalgets uttalelse. Skogutvalget har i brev til grunneieren Trygve Rustenberg av 12.1.1972 enstemmig uttalt: «Det klausulerte område kan anslås til ca. 40 dekar. Området består av fjell og skog. Det vesentlige av skogen er barskog med endel løvskog. Skogkonsesjonslovens §26 annet ledd, kommer til anvendelse på nevnte område.» Ifølge skogkonsesjonslovens §9 pkt. c. tilligger det skogutvalget å bestemme bl.a. «størrelsen av den skoggrund, som omfattes av en ervervelse - -.» En rimelig forståelse av denne bestemmelse må være at skogutvalget skal bestemme både om ervervelsen gjelder skoggrunn og hvor stort areal skoggrunnen omfatter, og slik er bestemmelsen praktisert. Ifølge skogkonsesjonslovens §11, siste ledd i f., kan en slik bestemmelse av skogutvalget ikke prøves om domstolene. Det er enighet mellem partene om at det er arealets karakter da overenskomsten ble inngått i 1953 som er relevant i saken, men saksøkerne hevder at skogutvalgets uttalelse bare kan antas å gjelde arealets karakter da uttalelsen ble avgitt og ikke kan tas som uttrykk for at arealet kunne ansees som skoggrunn også i 1953. De hevder at arealet dengang helt overveiende var ren fjellgrunn, og at den sparsomme skogvekst som var på det i 1972 i alt vesentlig er vokset til senere. Retten bemerker at skogutvalget i sin uttalelse ikke har anført noe uttrykkelig om hvilken tid uttalelsen om grunnens art refererer seg til. Imidlertid var skogutvalget klar over at uttalelsen skulle benyttes ved vurdering av om overenskomsten av 1953 var konsesjonspliktig, og da er det jo grunnens karakter i 1953 som har betydning. For det tilfelle at utvalget ikke skulle ha vært innforstått med det og ha tatt det i betraktning, må retten vurdere om det klausulerte areal kan antas å kunne karakteriseres som

Side:675

skoggrunn i skogkonsesjonslovens forstand i 1953. Retten finner det da rimelig og riktig å legge til grunn den forståelse av betegnelsen skoggrunn som er fastsatt av Landbruksdepartementet i den foran omhandlede instruks, inntatt i departementets rundskriv av 16. mars 1918. Denne forståelse er såvidt retten har forstått lagt til grunn gjennom alle år ved deparetmentets praktisering av skogkonsesjonsloven, og den er således meget vel festnet. Instruksens definisjon er etter rettens syn nødvendig å ha som grunnlag for en ensartet praktisering av loven. Den stiller meget beskjedne krav til skogvegetasjon for at et areal skal kunne ansees som skoggrunn, og spesielt finner retten grunn til å fremheve at det ikke stilles noe som helst krav om at det skal finnes drivverdig skog på grunnen. Retten finner etter dette å måtte anta at det klausulerte areal var å anse som skoggrunn da overenskomsten ble inngått. Retten bygger sin oppfatning på hva den har iakttatt under befaringen av arealet under hovedforhandlingen, og særlig vekt er lagt på at herredsskogmester Lauvrak etter å ha deltatt i befaringen uttalte at arealet etter hans oppfatning må antas å ha vært skoggrunn også i 1953 når foran nevnte forståelse av begrepet skoggrunn anvendes.

Retten finner altså at skogkonsesjonsloven må antas å gjelde for det areal som er klausulert. Videre finner retten det klart at klausuleringen gir saksøkerne slike rettigheter med hensyn til arealet at grunneierens rett til å råde over det eller få det økonomiske utbytte av det er vesentlig beskåret. Grunneieren har fraskrevet seg for bestandig alle rettigheter som har praktisk og økonomisk betydning for hans eiendom, og har som vederlag bare fått en årlig godtgjørelse på kr. 240, som er uforanderlig. Overenskomsten er under disse omstendigheter med rette ansett konsesjonspliktig etter skogkonsesjonslovens §26 annet ledd.

Avgjørelsen om avslag på konsesjonssøknaden bygger altså ikke på uriktig faktisk opplysning om det klausulerte areals art. Retten kan heller ikke finne godtgjort at andre faktiske opplysninger, som kan hevdes å være uriktige, har påvirket avgjørelsen. Det kan ikke sees å være noen av saksøkerne påberopt uriktig opplysning som de ikke har fått anledning til å korrigere før avgjørelsen ble tatt. Når det spesielt gjelder spørsmålet om hvor grensen for det klausulerte areal går i forhold til driftsbygningen på gnr. 59, bnr. 8, så synes det ikke å være grunn til å regne med at departementets avgjørelse har vært avhengig av om grensen går like inntil bygningen eller et stykke fra den. Saksøkerne hadde i hvert fall erklært å ville gå med på, som vilkår for konsesjon, å regulere grensen slik at det ville bli anledning til å utvide driftsbygningen, og det må antas at det er blitt tatt hensyn til dette ved avgjørelsen av konsesjonssøknaden. At det var påkrevet å utvide driftsbygningen, eller bygge ny, fremgår av fylkeslandbruksstyrets uttalelse av 2. april 1973, ogjordstyret har i sin uttalelse av 12. april 1972 gitt uttrykk for at det neppe fins andre realistiske tomtealternativer for driftsbygning på eiendommen enn en utvidelse inn på det klausulerte areal.

Det finnes ikke å være påvist at avgjørelsen bygger på feil lovanvendelse. Foran er det redegjort for at overenskomsten må antas å komme inn under skogkonsesjonsloven. Den nærmere begrunnelse som av departementet er gitt for konsesjonsavslaget gir etter rettens mening ikke holdepunkt for å hevde at det er lagt vekt på forhold som ligger utenfor lovens formål. Departementet har for det første anført at det er lagt vekt på hva almene hensyn tilsier, og det er hjemlet i lovens §7. Det er ikke angitt i loven hvilke

Side:676

formål den skal tjene, og det antas da å måtte stå departementet nokså fritt å avgjøre hvilke almene hensyn det bør legges vekt på til enhver tid. Det er anført i departementets avgjørelse at klausuleringen vanskeliggjør driften av gårdsbruket, og det er etter rettens mening et hensyn som må dekkes av loven. Hvorvidt og i hvilken grad driften vanskeliggjøres er såvidt skjønnes et skjønnsspørsmål av den art at det ikke er undergitt prøvelse av retten, men det finnes å være grunn til å peke på at etter det som er opplyst omfatter det klausulerte areal det alt vesentlige av den utmark som hører til gården. Det er videre som begrunnelse for avgjørelsen anført at det er lagt vekt på at arealutnyttelsen bør reguleres gjennom planer med hjemmel i bygnings- eller strandplanlov og at ytterligere bebyggelse ikke vil kunne skje uten etter planbehandling. Saksøkerne hevder, såvidt skjønnes, at det ikke er adgang til ved avgjørelsen av konsesjonssøknad etter skogkonsesjonsloven å ta hensyn til forhold som gjelder en eventuell bebyggelse av det areal søknaden omfatter, da dette ikke har noe med skogdrift å gjøre. Retten finner imidlertid at de almene hensyn som kan tas ikke er begrenset til skogbruksverdien og interesser i den forbindelse, men at det også kan tas i betraktning andre utnyttelsesmåter for udyrket mark. Det er vanlig og samfunnstjenlig at skogsmark i en viss utstrekning anvendes til utparsellering for bebyggelse, særlig da skogsmark av så lite produktiv verdi som i det foreliggende tilfelle, og det regnes med som en del av gårdsdrift å skaffe inntekter på den måten. Det kan derfor ikke antas å være i strid med loven å ta slik utnyttelse av det klausulerte areal i betraktning. De deler (tomter) av skogsgrunnen som er bortfestet til saksøkerne er jo nettopp utnyttet på denne måten.

Retten antar, under noen tvil, at adgangen til å kreve konsesjon for overenskomsten ikke er tapt ved foreldelse. Det er ikke i skogkonsesjonsloven, som i jordkonsesjonslovens §18, siste ledd, fastsatt noen frist for adgangen til å angripe rettsgyldigheten av en ervervelse. Da jordkonsesjonslovens regler ifølge uttrykkelig bestemmelse i lovens §27, pkt. 1, ikke gjelder hvor konsesjon til ervervelse av fast eiendom er nødvendig etter noen annen lov, antas jordkonsesjonslovens regel om foreldelse ikke å kunne gis analogisk anvendelse på ervervelser etter skogkonsesjonsloven. Det er ikke påvist at det gjelder noen ulovfestet regel om foreldelse etter skogkonsesjonsloven, slik som hevdet fra saksøkernes side.

Når det gjelder eventuelle saksbehandlingsfeil ved behandlingen av konsesjonssøknaden, antas det prinsipielt at slike feil ikke bør føre til at avgjørelsen ansees som ugyldig, medmindre feilen er av slik art at det kan antas at den har hatt betydning for avgjørelsen. Retten finner imidlertid ikke godtgjort eller sannsynliggjort at det i de innstillende eller avgjørende organer er gjort feil i saksbehandlingen som kan antas å ha hatt slik betydning.

Det er av saksøkerne anført at avslaget på konsesjonssøknaden, alle forhold tatt i betraktning, må ansees som åpenbart urimelig, og at det må kjennes ugyldig på det grunnlag. Retten kan imidlertid ikke finne at saksøkerne kan gis medhold i dette syn. Det forhold at det ikke ved tinglysingen av overenskomsten er blitt gitt anmerkning om manglende konsesjon og melding om dette til departementet synes mest sannsynlig å ha sin årsak i at bestemmelsen i skogkonsesjonslovens §26 annet ledd er blitt oversett av tinglysingsdommeren, hvilket igjen førte til at det gikk så lang tid som skjedd før departementet ble oppmerksom på overenskomsten. Det var uheldig, men det er et forhold som i hvert fall ikke kan bebreides saksøkte. På den annen

Side:677

side har saksøkerne inntil nå hatt fordel av overenskomsten i 24 år mot å betale en etter hvert meget beskjeden årlig godtgjørelse, og de har ikke foretatt noen investeringer vedrørende det klausulerte areal, som vil gå helt eller delvis tapt ved at konsesjonssøknaden er avslått.

Det er av saksøkerne subsidiært anført at avgjørelsen om avslag på konsesjonssøknaden i hvert fall må kjennes ugyldig for så vidt angår Sverre J. Østereng, fordi han var innenbygdsboende da søknaden ble avgjort. Han hadde vært innenbygdsboende i daværende Fjære herred siden 1957, og konsesjonsgrensen for skoggrunn i herredet var 50 da. for innenbygdsboende inntil den nye konsesjonslov trådte i kraft 1.1.1975. Retten finner imidlertid at spørsmålet om konsesjonsplikt forelå eller ikke må avgjøres på grunnlag av bosted på et tidspunkt da konsesjonsplikten oppsto, altså i 1953, selv om spørsmålet om konsesjon bør gis til konsesjonspliktig søker blir å bedømme etter hensyn som gjør seg gjeldende på den tid søknaden blir avgjort. Sverre J. Østereng antas derfor ikke å stå i noen annen stilling når det gjelder konsesjonsplikt enn de andre saksøkere. Hvilken betydning det ville hatt for avslagets gyldighet om Østereng allerede i 1953 hadde vært innenbygsboende er det etter dette ikke grunn for retten til å komme inn på.

Etter det som foran er anført vil saksøkte bli å frifinne. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Guri Sunde, ekstraord. lagdommer W. Wahr Fareth og sorenskriver John Vilsted): - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det alt vesentlige tiltre dens begrunnelse. I likhet med byretten finner lagmannsretten å kunne legge til grunn at Skogutvalgets uttalelse av 12.01.1972 hadde gyldighet for forholdene slik de var da overenskomsten av 1953 ble inngått. Etter denne hadde området karakter av skoggrunn.

For øvrig finner lagmannsretten på bakgrunn av sin befaring og vitneprovet fra herredsskogmester Lauvrak det heller ikke tvilsomt at det klausulerte område måtte karakteriseres som skoggrunn i 1953 slik dette begrep er definert i instruks inntatt i Landbruksdepartementets rundskriv av 16.03.1918.

For øvrig vises til byrettens avgjørelsesgrunner, jfr. 11 til 14 i rettsboken, som tiltres. Lovanvendelsesfeil sees således ikke å foreligge.

Når det gjelder eventuelle saksbehandlingsfeil slutter lagmannsretten seg til byrettens anførsler på 15 annet avsnitt i rettsboken.

Lagmannsretten er enig med byretten i at når det ikke ved tinglysing av overenskomsten er gitt anmerkning om manglende konsesjon og melding om dette til departementet må årsaken antas å være at tinglysingsdommeren ikke har funnet foranledning til å anvende skogkonsesjonslovens §26 annet ledd. Intet i overenskomsten tyder på at det her gjelder et skogområde. Det heter bare at området skal kunne benyttes som utmark, og det står intet om hugst verken når det gjelder grunneierens eller hytteeierens disposisjonsrett. Dette har ført til at det har gått såvidt lang tid før departementet ble oppmerksom på forholdet. Dette var selvsagt uheldig, men det synes iallfall ikke å kunne bebreides ankemotparten. På den annen side har de ankende parter i en årrekke hatt fordel av overenskomsten - mot en beskjeden årlig godtgjørelse - en godtgjørelse som prisutviklingen gjennom årene har redusert ytterligere. Samtlige hytter var bygget før overenskomsten ble inngått. De ankende

Side:678

parter har etter det som er opplyst heller ikke senere investert noe i tillit til de rettigheter den ga dem.

Lagmannsretten kan således ikke finne det godtgjort at det fra ankemotpartens side er utvist noen form for passivitet. Straks overenskomsten ble kjent for ankemotparten har denne tatt de nødvendige skritt overfor de ankende parter.

Allerede av dette følger at det ikke kan sies å foreligge foreldelse. Det bemerkes i denne forbindelse at skogkonsesjonsloven ikke har noen foreldelsesbestemmelse slik som jordkonsesjonsloven. Sistnevnte bestemmelse er positivt begrenset til å gjelde den aktuelle lov. Man kan da ikke analogt eller på annen måte anta at det i skogkonsesjonsloven kan inntolkes en tilsvarende bestemmelse.

For så vidt gjelder ankeparten Sverre J. Østerengs forhold vises til byrettens avgjørelsesgrunner på 16 i rettsboken som tiltres.

Lagmannsretten kan ikke finne at avslaget på konsesjonssøknaden, alle forhold tatt i betraktning, kan anses som urimelig eller vilkårlig slik at det må kjennes ugyldig på dette grunnlag. - Tvert om synes gjeldende regler å være fulgt - herunder retningslinjer om hvilke hensyn skal tas i betraktning. Den nærmere avveining av hensynene er derimot et rent skjønnsspørsmål som er unndratt domstolskontroll. «Forskjellsbehandling» anses heller ikke godtgjort. Etter det som er opplyst var naboeiendommene som det ble vist til ikke behandlet av Skogutvalget i det hele tatt. I det ene tilfelle avga utvalgets formann en erklæring på sitt kontor uten å ha befart eiendommen eller drøftet den med de øvrige medlemmer.

Ekstraordinær lagdommer W. Wahr Fareth og sorenskriver John Vilsted finner imidlertid at det forhold at det har gått såvidt lang tid før departementet faktisk tok opp spørsmålet om konsesjon i seg selv gjør det tvilsomt om vedtaket burde opprettholdes. Når de likevel finner at byrettens avgjørelse bør stadfestes er det fordi de ankende parter, etter å ha søkt advokatbistand, sendte departementet regulær søknad om konsesjon uten å gjøre innsigelse mot departementets anførsel om at klausuleringsavtalen var konsesjonspliktig.

Anken har ikke ført frem.

Når det gjelder avgjørelsen av spørsmålet om saksomkostninger har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet ekstraordinær lagdommer W. Wahr Fareth og sorenskriver John Vilsted - finner at avgjørelsen har frembudt slik tvil at det var fyldestgjørende grunn til å bringe saken inn for ankeinstansen. I medhold av tvml. §180 annet ledd jfr. §172 annet ledd finner de derfor at saksomkostninger ikke bør ilegges de ankende parter.

Mindretallet, lagdommer Guri Sunde, konstaterer at anken ikke har ført frem og at det ikke finner noen grunn til å fravike hovedregelen i tvml. §180 første ledd. Etter mindretallets mening bør derfor de ankende parter ilegges saksomkostninger for ankeinstansen.

Den samlede lagmannsrett finner ikke tilstrekkelig foranledning til å endre byrettens omkostningsavgjørelse.

Bortsett fra den anførte dissens er avgjørelsen enstemmig.

Side:679