Hopp til innhold

Rt-1980-831

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Kjennelse
Dato: 1980-06-06
Publisert: Rt-1980-831
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 83B/1980
Parter: Førstestatsadvokat Elg Elgesem, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Arne Meltvedt).
Forfatter: Christiansen, Sinding-Larsen, Aasland, Bølviken, Stabel
Lovhenvisninger: Militære Straffelov (1902) §72, §77, Løsgjengerloven (1900), Straffeloven (1902) §52, §43, Militær disiplinærlov (1921), Avholdspliktloven (1936) §1, §6, Avholdspliktloven (1936)


Dommer Christiansen: Orkdal forhørsrett avsa 24. januar 1980 dom med slik domsslutning:

Side:832

«A, født xx.xx.1955, dømmes for overtredelse av militære straffel. §77, jfr. forsvarssjefens direktiv om måtehold ved nyting av alkohol (KTF 1973, 9) til en straff av fengsel i 60 - seksti - dager som i medhold av straffel. §52 nr. 1 gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år uten tilsyn.

Saksomkostninger idømmes ikke.»

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.

Domfelte har påanket straffutmålingen, som han finner uforholdsmessig streng, hensett til at siktelsens punkt IV var frafalt. Utenom anken har domfeltes forsvarer for Høyesterett tatt opp spørsmålet om den militære straffelov her er riktig anvendt.

Forsvareren har pekt på at ulovlig nytelse av alkohol i tjenestetiden av militær person alene kan refses disiplinært overensstemmende med lov om den militære disiplinær- og politimyndighet av 6. mai 1921 nr. 3. Han har vist til lov om pliktmessig avhold av 16. juli 1936 nr. 2 § og §6, som er forstått slik at de utelukker anvendelse av militære straffelovs §77, jfr. Rt-1953-1434. I nærværende tilfelle har domfelte riktignok ikke bare innrømmet å ha drukket, men også å ha blitt overstadig beruset, og det erkjennes at dette i og for seg er en straffbar overtredelse av tjenesteplikter etter militære straffelovs §77. I forsvarssjefens direktiv kunngjort 2. januar 1973 - inntatt i Kunngjøring til Forsvaret for samme år side 9 - er det nemlig i punkt l nedlagt forbud mot at krigsmenn opptrer synlig beruset innenfor militært område eller på offentlig sted også når de bærer sivilt antrekk. Punkt 2 i direktivet må imidlertid etter forsvarerens mening forstås slik at brudd på dette pålegg alene skal refses militært. Den militære straffelovs §77 blir således heller ikke å anvende i slike tilfelle.

Hvorvidt militære straffelovs §77 etter dette kunne anvendes på domfelte, avhenger etter forsvarerens mening av om domfelte på annen måte enn ved selve beruselsen hadde overtrådt sine tjenesteplikter, f.eks. ved at han derved var blitt uskikket til pliktig tjeneste, sml. Rt-1954-1120. Domfeltes forklaring inneholder imidlertid ingen tilståelse med hensyn til slike forhold. Forsvareren har derfor nedlagt påstand om at forhørsrettens dom må oppheves.

Aktor for Høyesterett har tiltrådt de rettslige synspunkter forsvareren har gjort gjeldende, og sluttet seg til påstanden om opphevelse.

Jeg er enig i at forhørsrettens dom bør oppheves, men på et noe annet grunnlag enn nevnt av forsvarer og aktor.

Innledningsvis finner jeg grunn til å bemerke at siktelsen - som domfeltes forklaring knytter seg til - har fått en lite heldig utforming. Etter at det er vist til militære straffelovs §77 og forannevnte direktiv fra Forsvarssjefen, gjengis innholdet av forbudet mot nytelse av alkohol i lov om pliktmessig avhold §1. Det som det i tilfelle kan bli spørsmål om å straffe etter nevnte §77, er imidlertid ikke selve alkoholnytelsen, men beruselsen, jfr. det jeg har referert fra forsvarerens prosedyre. I den faktiske beskrivelse i siktelsen er da det straffbare forhold også beskrevet derhen at domfelte drakk seg

Side:833

overstadig beruset, noe domfelte som nevnt har erkjent. Men også i denne del av siktelsen er det selve drikkingen som fremheves.

Det nevnte direktiv fra Forsvarssjefen gjelder etter overskriften: «Vernepliktige mannskapers adgang til å bruke sivilt antrekk på permisjon. - Pålegg om måtehold ved nyting av alkohol». Hensikten med direktivet har klarligvis vært å innskjerpe at krigsmenn må vise måtehold ved nyting av alkohol også når de bærer sivilt antrekk. Videre oppstiller direktivet i punkt 1 et forbud mot å opptre synlig beruset innenfor militært område eller på offentlig sted, slik som nærmere definert.

Jeg er enig i at denne del av direktivet fastsetter plikter som omfattes av uttrykket «Tjenestepligter» i militære straffelovs §77. Jeg er videre enig med forsvareren i at direktivets punkt 2 da er mindre treffende formulert, siden det synes å forutsette at slike overtredelser alene er gjenstand for refselse. Jeg finner imidlertid ikke at den uklare formulering av punkt 2 kan endre innholdet av punkt l. Men det er da en forutsetning for straff alene for selve beruselsen etter militære straffelovs §77 sammenholdt med direktivet, at vedkommende krigsmann har båret sivilt antrekk. Har han vært i militær drakt, rammes et slikt forhold av militære straffelovs §72. Når gjerningsinnholdet etter beskrivelsen går inn under et av den militære straffelovs spesielle straffebud, er det videre antatt at anvendelse av §77 er utelukket, jfr. Fleischer: Den militære straffelov, side 155. Da domfeltes tilståelse verken inneholder noen opplysning om at han ved anledningen var iført sivilt antrekk eller om at han ved beruselsen hadde gjort seg uskikket til å utføre noen tjenesteplikt, bør forhørsrettens dom etter dette oppheves.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Forhørsrettens dom oppheves.

Dommer Sinding-Larsen: Jeg er enig med førstvoterende i at forhørsrettens dom må oppheves, men med en i det vesentlige annen begrunnelse. Jeg finner at Forsvarssjefens direktiv av 2. januar 1973 ikke kan medføre at de forhold det omhandler, rammes av den militære straffelovs §77.

I Forsvarssjefens direktiv punkt 1 heter det:

«I anledning av reglene for vernepliktige mannskapers adgang til å bruke sivilt antrekk på permisjon og endringene i drukkenskapsloven av 31. mai 1900 om delvis avkriminalisering av beruselse på offentlig sted, finner forsvarssjefen det nødvendig å pålegge alle krigsmenn måtehold ved nyting av alkohol også når de bærer sivilt antrekk. Dette pålegg omfatter forbud mot å opptre synlig beruset innenfor militært område eller på offentlig sted.»

I punkt 2 påpekes at mannskaper på permisjon i sivilt antrekk i enhver henseende er å anse som krigsmenn i disiplinærreglementets forstand. Avslutningsvis heter det:

Side:834

«I samsvar med dette kan brudd på forsvarssjefens pålegg om måtehold ved nyting av alkohol refses militært som overtredelse av militære tjenesteplikter også når vedkommende var iført sivilt antrekk.»

Direktivene må etter mitt syn fortolkes ut fra de gjeldende lovbestemmelser om militære mannskapers alkoholbruk og beruselse.

Lov om pliktmessig avhold av 16. juli 1936 inneholder i §1 et forbud mot at militære mannskaper i tiden fra de er møtt frem for å påbegynne tjenesten til de er dimmitert nyter alkohol - unntatt øl som ikke inneholder mer enn 2,5% alkohol. Denne bestemmelse innebærer således at det også for mannskaper på permisjon i sivilt antrekk er forbudt å nyte alkohol. Etter lovens §6 straffes militærpersoner som overtrer §1 disiplinært etter lov av 6. mai 1921.

Den militære straffelovs §72 inneholder en strengere bestemmelse for den som «viser seg beruset under Udførelse af militære Tjenestepligter, eller naar Tjenste ham vitterlig forestaar... eller naar han er iført militær Dragt».

Hvis en militærperson på grunn av beruselse ikke utfører eller ikke kan utføre en tjenesteplikt, kan militære straffelovs §77 komme til anvendelse, jfr. Rt-1954-1120.

Etter mitt syn er det grunn til å anta at disse bestemmelser uttømmende regulerer straffbarheten av alkoholnytelse og beruselse hos militære mannskaper. Et direktiv fra Forsvarssjefen om å overholde pliktavholdsloven eller den militære straffelovs §72 vil ikke bringe en overtredelse av denne bestemmelse inn under §77. Jeg kan heller ikke se at pålegg om å unngå synlig beruselse under permisjon i sivilt antrekk kan føre til anvendelse av §77. Man vil da få den lite rimelige situasjon at synlig beruselse i sivilt antrekk kom inn under en strengere straffebestemmelse enn beruselse i «militær Dragt».

Kunngjøringen bør imidlertid ikke forstås slik. Punkt 2, som jeg allerede har referert, tyder på at det er refselse etter disiplinærreglementet man har for øye ved overtredelse av punkt 1, det vil si en reaksjon i samsvar med pliktavholdsloven, jfr. disiplinærloven av 1921, og at rundskrivet er ment som en orientering for så vidt.

Den militære straffelovs §77 kan således etter min mening bare komme til anvendelse dersom beruselsen medfører at vedkommende ikke kan utføre en militær tjenesteplikt som påhviler ham. Verken siktelsen eller domfeltes forklaring inneholder noe om dette. Forklaringen gir således ikke grunnlag for domfellelse etter §77, og dommen må derfor oppheves.

Dommer Aasland: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Sinding-Larsen.

Dommer Bølviken: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Christiansen.

Dommer Stabel: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Side:835

Av herre ds rettens dom (dommerfullmektig Willy Nesset):

Politimesteren i Ringerike har den 26. juli 1979 siktet A, født xx.xx.1955, for overtredelse av

I. mil. strl. §77, jfr. Forsvarssjefens direktiv om måtehold ved nyting av alkohol (KTF 1973, 9)

for som krigsmann å ha overtrådt sine tjenesteplikter om at den som tjenestegjør som militær person ved oppsatt militær avdeling, ikke må nyte alkohol i tjenestetiden, unntatt øl som ikke inneholder over 2,50 volumprosent alkohol, eller annet berusendes middel, ved om kvelden den 6. november 1978 i Ringerike, å ha drukket seg overstadig beruset under restaurantbesøk på Ciro og Teater'n i Hønefoss og å ha fortsatt drikkingen senere på kvelden samme dato i forlegningen på Eggemoen,


IV. mil.strl. §43

for den som ved vold eller trusel har søkt å formå en foresatt eller overordnet til å foreta eller unnlate en tjenestehandling eller å ha hindret ham under en sådan, eller å ha medvirket hertil,

B) ved at han den 7. november ca. kl. 02.15 på Eggemoen sammen med menig B forsøkte å hindre sersjant Berget i å sette menig C inn i arresten og satte seg selv til motverge da vakten pågrep ham. - - -

Ved avhør for Orkdal forhørsrett den 20. november 1979 benektet A at han hadde forsøkt å hindre sersjant Berget i å sette menig C inn i arresten og at han hadde satt seg til motverge da vakten pågrep ham. Da vilkårene for pådømmelse i forhørsrett ikke forelå ble sakens dokumenter returnert politimesteren i Uttrøndelag. Ved påtegning av 18. desember 1979 fra politimesteren i Ringerike er foreslått at siktelsens pkt. IV, pkt. B frafalles.

Frafallelsen er tiltrådt av statsadvokaten i Eidsivating 7. januar 1980 samtidig som det er bedt om at saken sendes den stedlige forhørsrett til rettslig avhør og mulig summarisk pådømmelse idet det bemerkes at endringen i siktelsen ikke medfører endringer i straffeforslaget. - - -

Siktede A, er født xx.xx.1955 og bor i - - -. Han er landbruksmekaniker, ugift og uten forsørgelsesbyrde. Han er uformuende og tjener ca. kr. 4.500,- pr. måned. Han er tidligere ikke straffedømt eller bøtelagt.

Siktede har i retten gitt en uforbeholden tilståelse om det forhold siktelsen gjelder etter endringen av 18. desember 1979 tiltrådt av statsadvokaten 7. januar 1980. Retten finner på dette grunnlag bevist at siktede har forholdt seg som i den endrede siktelse beskrevet. Det vises til hans protokollerte forklaring som er inntatt i rettsboken.

Om kvelden 6. november 1978 dro siktede sammen med D, C og F fra Eggemoen til restaurantene Ciro og Teater'n i Hønefoss. Her drakk han seg overstadig beruset og fortsatte drikkingen senere på kvelden i forlegningen på Eggemoen. Dette ble gjort til tross for at han var klar over de restriksjoner som gjaldt for nytelse av alkohol mens han var i militæret. - - -

Straffen settes som av politiet foreslått til fengsel i 60 dager. I skjerpende retning er sett hen til de almenpreventive hensyn. I formildende retning vites intet spesielt å bemerke. Straffen gjøres betinget med en prøvetid på to år uten tilsyn i medhold av strl. §52 nr. 1. - - -

Side:836