Rt-1981-1096

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1981-09-25
Publisert:	Rt-1981-1096
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 108B/1981
Parter:	A (høyesterettsadvokat Bjørn Pettersen) mot B (advokat Richard A. Bromander - til prøve).
Forfatter:	Sinding-Larsen, Aasland, Elstad. Mindretall: Røstad, Tønseth
Lovhenvisninger:	Ektefelleloven (1927) §25, Handverkslova (1970)

Dommer Sinding-Larsen: A og B opprettet før de giftet seg i februar 1949, ektepakt hvoretter «alt hva noen av oss eier og senere erverver ved arv, gaver tec. skal være vedkommendes særeie». Etter at de var blitt separert i desember 1977, oppstod det uenighet om forståelsen av ektepakten. B mente at det var opprettet fullstendig særeie, mens A mente særeiet bare omfattet det hver av dem eide ved ekteskapets inngåelse eller senere ervervet ved arv eller gave eller lignende. Forståelsen av ektepakten hadde særlig betydning for retten til deres boligeiendom i - - -veien i Oslo og til en fritidseiendom i X. Hustruen mente videre at hun, hvis det besto et fullstendig særeie, var sameier i de to eiendommene. Hun reiste sak ved Oslo byrett, som den 11. mai 1979 avsa dom med slik domsslutning:

«1. B og A anses å eie eiendommen - - -veien i felleseie.

2. Hytteeiendommen gnr. - - -, bnr. - - -i X tilhører B's særeie. A har krav på kr. 20.000,- - tyvetusen kroner 00/100 - som vederlag for vesentlig medvirkning i å ha økt verdien av dette særeie.

3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»

Side:1097

A anket dommen inn for Eidsivating lagmannsrett for så vidt angikk punkt 2 og 3 i byrettens domsslutning. B erklærte motanke for så vidt angikk domsslutningens punkt I. Eidsivating lagmannsrett avsa den 3. mars 1980 dom med slik domsslutning:

«1. I hovedanken:

Punkt 2 i byrettens dom stadfestes.

2. I motanken:

A og B eier eiendommen - - -veien i sameie, hver med en ideell halvpart.

3. Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 5.000 - femtusen - kroner til B innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»

A har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen.

Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til byrettens og lagmannsrettens dommer.

Den ankende part, A, har i det vesentlige anført det samme som for byretten og lagmannsretten, likevel slik at det nå hevdes at det ikke er godtgjort at tomten til fritidseiendommen kan anses som en gave til B.

Hovedpunktene i anførslene er:

Ektepakten kan ikke forstås slik at det ble opprettet et fullstendig særeie. Ordlyden er meget uklar. Det kan ikke legges til grunn at den er utformet av eller i samråd med advokat. Den høyesterettsadvokat som partene tidligere har gått ut fra at B's stefar, C, hadde konferert med, har ikke hatt noe med opprettelsen å gjøre.

Det vesentlige for forståelsen av ektepakten må være at den angir bestemte eiendeler som skal være særeie, nemlig det partene eide ved ekteskapets inngåelse, og det de senere erverver ved arv eller gave. Det er disse ervervsmåter det er vanlig å ta med når et særeie bare skal være partielt. Det fremgår av lagmannsrettens dom at partene er enige om at det som var tilsiktet med ektepakten, var at arv og gave fra ektemannens familie ikke skulle komme hustruens særkullsbarn til gode, og på den annen side at særkullsbarnet skulle få beholde sin mors eiendeler om hun døde før ektemannen. Disse hensyn ble fullt ut ivaretatt ved et partielt særeie. Det påpekes også at lovens normalordning er felleseie, og at denne ordning ikke bør anses fraveket i større utstrekning enn det som klart er avtalt. Endelig påpekes at C, som førte ektepakten i pennen, selv hadde fullstendig særeie, og at han må antas å ville ha brukt sin egen - helt klare - ektepakt som mønster dersom det var meningen å utforme en ektepakt gående ut på fullstendigsæreie.

Når det gjelder fritidseiendommen i X, anføres at det etter opplysninger som er kommet frem blant annet under bevisopptakene for Høyesterett, ikke kan legges til grunn at B har fått tomten som gave. Det anføres at det ikke kan anses godtgjort at overdragelsen var vederlagsfri. Dernst påpekes at i skylddelingsforretning av 30. august 1960 er B og A's sønn, E, nevnt som den som skulle bli eier. Vitneforklaringene i saken kan også tale for at E må anses som eier, selv om skjøte senere ble utferdiget til B. Når det var E som ble nevnt i

Side:1098

skylddelingsforretningen, viser dette imidlertid under enhver omstendighet at det ikke var F's tanke å gi tomten som gave bare til sin sønn B. Det riktige må være å se det slik at tomten ble solgt eller gitt til familien, det vil si også til A. Tomten kan derfor etter den ankende parts mening ikke anses som B's særeie.

Selv om A ikke har medvirket direkte ved oppføring av hytta eller ved finansieringen av den, har hun ved sin innsats i mannens forretning og som husmor bidratt til å skaffe det økonomiske grunnlag for hyttebygget og nedbetalingen av de lån som ble opptatt. Det vises til det lagmannsretten generelt har bemerket om hennes arbeidsinnsats. Det er ikke grunnlag for å fastslå at andre, således heller ikke C, har medvirket i vesentlig grad ved oppføringen av hyttebygget. Det foreligger heller ikke noe bevis for at C's eller andres innsats var en gave bare til ektemannen og ikke til familien. Under forutsetning av at det bare er partielt særeie, må derfor verdien også av C's innsats bli felleseie.

Under forutsetning av at ektefellene hadde fullstendig særeie, erkjennes det at verdien av B's arbeidsinnsats må bli hans særeie. A må imidlertid på sin side godskrives den innsats i hjemmet som har gjort det mulig for ektemannen å anvende så meget tid på hyttebygget. Hennes innsats er av den art at det adekvate må være en medeiendomsrett og ikke et vederlagskrav. Det vises også til at det dreier seg om en verdi som er opparbeidet i et langvarig ekteskap hvor begge ektefeller har gjort sin innsats. Det er vanskelig å oppnå full rimelighet ved et vederlagskrav, blant annet fordi verdien av hyttebygget er vanskelig å fastslå. Det er enklere og vil gi et riktigere resultat å fastsette verdien av hennes innsats til en viss andel av bygget. De foreliggende opplysninger om ektefellenes arbeidsinnsats taler for en andel på 50%.

Dersom Høyesterett likevel skulle komme til at den riktige løsning er et vederlagskrav, finner den ankende part å måtte akseptere lagmannsrettens avgjørelse om kr. 20.000.

Den ankende part, A, har nedlagt slik påstand:

«1. Eiendommene - - -veien tilhører B og A's felleseie.

2. Hytteeiendommen gnr. - - -, bnr. - - -i X tilhører B og A's felleseie.

Subsidiært:

Hytteeiendommen gnr. - - -, bnr. - - -i X eies av B og A i sameie med en ideell halvpart hver.

Ytterligere subsidiært:

Hytteeiendommen gnr. - - -, bnr. - - - i X med unntak av selve tomten eies av B og A i sameie med en ideell halvpart på hver.

3. A tilkjennes saksomkostninger i lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten, B, er enig i lagmannsrettens dom når det gjelder forståelsen av ektepakten og avgjørelsen angående fritidseiendommen. Han aksepterer også avgjørelsen når det gjelder boligeiendommen. Ankemotparten har ellers i det vesentlige anført det samme som for de tidligere instanser. Hovedpunktene i anførslene er:

Selv om ektepaktens ordlyd ikke er klar, må den forstås slik at meningen er fullstendig særeie. Det ligger ingen begrensning i de ervervsmåter som er oppregnet når oppregningen etterfølges av «etc.».

Side:1099

Det er ikke uvanlig at det også i ektepakter som oppretter fullstendig særeie, foretas en oppregning av ervervsmåter. Når to ektefeller først har besluttet å opprette særeie, må utgangspunktet for tolkingen av ektepakten være at de mener fullstendig særeie, og mulige begrensninger bør fremgå uttrykkelig.

Det er på det rene at det var C som førte ektepakten i pennen. Han var skeptisk til partenes ekteskap og må antas å ha formulert ektepakten med sikte på å ivareta sin stesønns interesser best mulig. Hensynet til arv og gaver eller til beskyttelse av særkullsbarnet var i seg selv ikke tilstrekkelig til å begrunne en ektepakt, og det kan ikke ut fra disse forhold sluttes, slik byretten har gjort, at meningen bare var å opprette partielt særeie.

Når det gjelder boligeiendommen, er forståelsen av ektepakten helt ut avgjørende for om den skal anses som felleseie.

Når det gjelder fritidseiendommen, må tomten, slik både byretten og lagmannsretten har lagt til grunn, under enhver omstendighet være B's særeie. Den er tilskjøtet ham, og det er ikke grunnlag for å anta at dette er proforma. Det er heller ikke noe grunnlag for den ankende parts anførsel om at det ikke kan utelukkes at det er betalt vederlag for tomten.

Når det gjelder bebyggelsen av fritidseiendommen, vises til lagmannsrettens begrunnelse. Under forutsetning av at Høyesterett i likhet med byretten skulle komme til at det bare består et partielt særeie, vises til byrettens begrunnelse for at fritidseiendommen likevel er ektemannens særeie.

Det fremheves at hyttebygget er reist ved en meget betydelig egeninnsats fra B's side, og at han har fått bistand fra venner og familie, særlig fra stefaren. Dennes hjelp må ses som en gave til ham, og dens verdi er dermed under enhver omstendighet hans særeie. Avdragene på det eller de lån som ble opptatt, er betalt av inntektene av hans forretning. Hustruen har, som også lagmannsretten har funnet, en viss andel i disse inntekter, men det er da gjort opp ved at hun har fått et vederlagskrav etter lov om ektefellers formuesforhold §25. Hennes innsats er ikke så omfattende at den tilsier mer enn dette. Det må også ses hen til at hun på grunn av denne innsats allerede er ansett som sameier for en halvdel i boligeiendommen.

Rettspraksis viser at det gjør seg særlige forhold gjeldende for boligeiendommers vedkommende, jfr. Rt-1980-1403. Det må antas at det skal mer til for at en hytteeiendom skal anses innbrakt i fellesskap, jfr. Rt-1977-876. Det må også antas at det skal mer til for at en eiendom anses ervervet i fellesskap når ektefellene har særeie enn når de har felleseie, jfr. Rt-1980-1403.

Ankemotparten, B, har nedlagt slik påstand:

«1. Eidsivating lagmannsretts dom av 3. mars 1980 stadfestes.

2. B tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett.»

Det er for Høyesterett fremlagt noen nye dokumenter. Partene og syv vitner er avhørt ved bevisopptak. Av disse er fire vitner nye for Høyesterett. Saken står imidlertid i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.

Side:1100

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten, idet ektepakten etter min mening må forstås slik at det bare er opprettet et partielt særeie.

Jeg nevner først at det er enighet om at initiativet til opprettelsen av ektepakten ble tatt av C. Det var også C som skrev ektepakten. Om han, slik de tidligere instanser har lagt til grunn, hadde konferert med advokat er usikkert. Den advokat partene har gått ut fra at han hadde konferert med, har avgitt en erklæring der han opplyser at han ikke var C's advokat så tidlig som i 1949, og at han ikke har hatt noen befatning med ektepakten. Det kan, slik saken nå er opplyst, ikke legges til grunn at ektepakten er utformet ut fra noen form for juridisk kyndighet. Det må imidlertid tillegges en viss vekt at C, i sitt eget ekteskap hadde fullstendig særeie, og at det ville ha vært naturlig om han hadde benyttet sin egen ektepakt, som var fullstendig klar, som mønster hvis samme ordning var tilsiktet for B og A. Det tilføyes imidlertid at C's forutsetninger og intensjoner er irrelevante i den utstrekning de ikke ble delt av partene.

Slik ektepakten foreligger, er den meget uklar. Når «etc.» er tilføyet etter oppregningen, kan det synes å vise at det også er tenkt på andre ervervsmåter enn arv og gave, men tilføyelsen behøver ikke være gjennomtenkt, og det er usikkert hvilke ervervsmåter det i tilfelle er tenkt på. Hvis meningen var at alle ervervsmåter skulle omfattes, slik at det ble opprettet et fullstendig særeie, ville det ha vært naturlig og rimelig å uttrykke dette på en annen måte enn ved tilføyelse av et «etc.».

Når ordlyden er så uklar, må partenes forståelse av ektepakten da den ble opprettet, være av avgjørende betydning. Særeie ble opprettet etter initiativ fra ektemannens familie, og ektepakten ble utformet av ektemannens stefar, og det foreligger da en situasjon hvor hustruen ikke bør få sine rettigheter begrenset i større utstrekning enn det som klart fremgår av ektepakten, med mindre hun har forstått hvilken ytterligere begrensning som ble tilsiktet. Som også lagmannsretten har lagt til grunn, var det to formål med ektepakten som særlig ble fremhevet den gang, den skulle hindre at arv fra familien A/B kom A's særkullsbarn til gode, og den skulle på den annen side sikre særkullsbarnet de eiendeler A brakte med seg inn i ekteskapet, hvis hun skulle dø før ektemannen. Disse hensyn ble fullt ut ivaretatt ved et særeie som bare omfattet det ektefellene eide ved ekteskapets inngåelse og senere ervervet ved arv og gave. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å anta at A har oppfattet det, dersom det fra den annen side var tilsiktet et mer omfattende særeie. Det har ikke mens ekteskapet bestod, skjedd noen oppdeling av det partene tjente ved sin innsats i fortetningen.

Jeg finner også grunn til å peke på at lovens utgangspunkt er felleseie, og at man etter mitt syn i et tilfelle som det foreliggende, bør legges til grunn den forståelse som representerer det minste avvik fra lovens ordning.

Når det legges til grunn at det bare bestod et partielt særeie, følger det av dette at boligeiendommen som er ervervet i fellesskap for midler som er tjent ved begge ektefellers innsats i malerforretningen, blir felleseie. Om dette er det enighet mellom partene.

Side:1101

Når det gjelder fritidseiendommen i X, er jeg enig med byretten og lagmannsretten i at tomten må anses som B's særeie. Jeg viser for så vidt til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Jeg kan ikke se at de nye dokumenter og forklaringer som foreligger for Høyesterett, setter spørsmålet i noen annen stilling. Hvorfor E ble nevnt i skylddelingsforretningen, er uklart, men de intensjoner som måtte ligge bak, ble i alle fall ikke fulgt opp. Skjøte ble utferdiget til B samtidig med at hans søster fikk skjøte på en tilsvarende tomt. Jeg kan heller ikke se at det foreligger noe som tyder på at det er betalt vederlag for tomten. Det foreligger således en gave som omfattes av B's særeie.

Oppførelsen av hyttebygget medførte pengeutgifter for noe over kr. 28.000, som ble dekket ved lån. Lånene var ved separasjonen nedbetalt til kr. 4.500, ved bruk av inntekter som omfattes av felleseiet. I tillegg utførte B en meget betydelig egeninnsats. Verdien av denne omfattes heller ikke av særeiebestemmelsen i ektepakten, og blir da felleseie. Selv om det også er gitt hjelp av C og i en viss utstrekning også av andre, og det skulle være så at denne bistand er å anse som gave bare til B, blir dette uvesentlig i forhold til den samlede verdi av hyttebygget. Denne bistand kan derfor ikke føre til at hytta blir å anse som særeie. Det tilføyes for ordens skyld at påkostninger som B måtte ha foretatt etter formuesfellesskapets opphør, skal godskrives ham ved skifteoppgjøret.

Når hytta er felleseie, blir det ikke spørsmål om noe vederlagskrav.

Spørsmålet om hvorledes ektepakten skal forstås, har vært meget tvilsomt, og jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Eiendommen - - -veien tilhører B's og A's felleseie.

2. Hytteeiendommen gnr. - - -bnr. - - -i X med unntak av selve tomten tilhører B's og A s felleseie.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Røstad: Jeg deler ikke førstvoterendes syn på innholdet av den ektepakt partene har inngått.

Ektepakten gir etter min oppfatning uttrykk for at det mellom partene skulle være fullt særeie, og jeg antar at begge parter var klar over ektepaktens rekkevidde. Jeg er således i hovedspørsmålet kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse den har gitt.

Den nye bevisførsel om omstendighetene ved ervervet av tomten til fritidseiendommen, har etter mitt skjønn ikke brakt dette spørsmål i noen ny stilling. Jeg kan således tiltre førstvoterendes bemerkninger om at tomten ble gitt mannen som gave og inngikk i dennes særeie.

Jeg stemmer for at lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at saksomkostninger ikke ilegges for lagmannsretten.

Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Sinding-Larsen.

Side:1102

Dommerne Elstad og Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Røstad.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (byrettsdommer Per Foseid Nilsen): - - -

Retten legger til grunn at partene hadde en beskjeden økonomi da ektepakten ble opprettet og da vielsen fant sted i februar 1949 Saksøkte arbeidet da som maler i et malerfirma. Hustruen hadde en sønn på om lag 5 ar, G, fra tidligere ekteskap. I tilknytning til ektepakten ble det satt opp en liste over hustruens verdier. Det ble ikke laget noen tilsvarende liste over mannens eiendeler. Hans verdier var ubetydelige. Ektefellene fikk to barn i ekteskapet, en datter i 1950 og en sønn i 1960.

I 1952 startet saksøkte et malerfirma. Da han ikke selv hadde håndverksbrev, fikk han en malermester med slikt brev som partner. Ektefellene bodde i en leilighet i - - -gate 1, Oslo, og denne bolig tjente også som kontor for bedriften i årene fremover. Saksøkte var lite kjent med kontorarbeid og regnskap, og det ble til at hustruen utførte slikt arbeid, blant annet ved å være telefonkontakt med ansatte og kunder ved maskinskriving av korrespondanse og anbud m.v. samt føring av det løpende regnskap. Føring av hovedbok og avslutning av årsregnskap samt sluttarbeidet med selvangivelsen ble imidlertid foretatt av en revisor, etter at saksøkeren hadde lagt materialet til rette.

Saksøktes første partner gikk ut av firmaet i 1960. Saksøkte opptok senere andre medarbeidere med håndverksbrev.

Nyttår 1974 stiftet saksøkte et firma, - - -& Søn A/S. Det var en direkte fortsettelse av firma - - -Co. A/S, som saksøkte kjøpte aksjene i. Det nye firma fikk en aksjekapital på kr. 30.000.-, fordelt på 30 aksjer, hvorav saksøkte hadde 25, stesønnen G 4 og en svoger 1. Stesønnen G hadde fått utdannelse som maler. med håndverksbrev, og dette dannet grunnlag for firmaets virksomhet i forhold til håndverkslovens krav.

Det antall malere som har vært knyttet til saksøktes virksomhet fra starten har variert, fra 2-3 til 13-14. Virksomheten har stort sett vært jevnt økende. 1 1967 fikk firmaet egne kontorer utenfor partenes hjem. Firmaet fikk da også mer kontorhjelp og bistand til regnskapsarbeidet. Retten legger imidlertid til grunn at hustruen fortsatte å utføre kontorarbeid for firmaet fram til 1.10.1975. Hun ble da uføretrygdet, vesentlig på grunn av asthma. Ved beregningen av trygdens størrelse ble hun godskrevet for 18 års arbeid utenfor hjemmet.

Det er vanskelig å angi nøyaktig hvor omfattende hustruens arbeid i malerforretningen har vært, men retten legger til grunn at hun har utført et omfattende arbeid som har vært av vesentlig betydning for forretningens drift og fremgang, kanskje særlig i de første årene. Hennes arbeid har strukket seg over tiden 1952-1975 avbrutt av perioden hvor svangerskap og sykdom har vanskeliggjort hennes arbeid i malerforretningen.

Retten legger til grunn at saksøkeren ikke har fått noen egentlig lønn, men at hun har fått midler av mannens overskudd i firmaet til dekning av utgiftene til familiens felles husholdning og til dekning av sine personlige behov. Retten finner at disse midler ikke har vært større enn naturlig for en familie av den foreliggende størrelse og med de kår som ektefellene hadde gjennom årene. Det har vært anført fra saksøktes side at hustruens interesser for mynter førte

Side:1103

til særlig store utgifter, men retten finner at hustruens kjøp av mynter etterhvert i det vesentlige er kommet familien til gode igjen ved at salget av innkjøpte mynter er nyttet til gaver o.l. av rimelig størrelse.

Hustruens personlige forbruk synes ikke å ha vært større enn forholdene gjorde rimelig.

Retten finner at ektepakten har hatt til formål å sikre familien, i første omgang særlig hustruens sønn fra tidligere ekteskap, og på lengre sikt sørge for at det hver av partene mottok fra medlemmer av sine respektive familier ikke umiddelbart ble partenes felleseie. Retten finner at det med ordet «etc.» som i ektepakten står ved siden av «arv, gaver», er ment mer tilfeldige verdier som kunne tilkomme partene, f.eks. gevinster.

Saksøkte har opplyst, og retten legger til grunn, at hans stefar og en høyesterettsadvokat som var venn av stefaren bisto da ektepakten ble utformet. Dette faktum taler etter rettens mening mot den forståelse av ektepakten at den opprettet et fullstendig særeie. Det er etter rettens mening grunn til å trekke den slutning at en jurist ville ha gitt klarere uttrykk for at det skulle opprettes fullstendig særeie enn det som ble gjort i den foreliggende ektepakt hvis det hadde vært meningen å treffe en ordning hvor alt som hver av ektefellene ervervet skulle være vedkommendes særeie i framtiden.

Retten finner at ektepakten må forstås slik at partene har delvis særeie og at partenes fortjeneste ved eget arbeid ikke er særeie, men felleseie.

Retten legger til grunn at eiendommen - - -i 1967 ble ervervet for å tjene som felles bolig for ektefellene og deres barn. Familien flyttet da fra - - -gate. Eiendommen ble tilskjøtet mannen. Kjøpet ble nesten i sin helhet finansiert ved lån; Lånene, som utgjorde tilsammen kr. 145.000,-, ble opptatt av saksøkte med bistand av saksøktes stefar. Lånevilkårene var imidlertid i det vesentlige i samsvar med de vanlige på lånemarkedet. Da partene ble separert var lånegjelden vedrørende boligen nedbetalt til ca. kr. 79.500,-.

Etter rettens mening innebar stefarens bistand ved låneopptakene ikke noen gave til saksøkte.

Retten finner at det faktum at saksøkte har tinglyst hjemmel til eiendommen og at lånene ble tatt opp i hans navn ikke er avgjørende for løsningen av tvisten. Retten finner at den verdi som knytter seg til eiendommen i - - -veien er skapt ved partenes felles innsats gjennom et langt ekteskap, saksøkte ved mangeårig dyktig håndverksarbeid og forretningsvirksomhet, hun ved mangeårig godt arbeid som husmor og kontorvirksomhet i mannens bedrift slik det er beskrevet foran.

Etter en samlet vurdering av partenes innsats i hjem og på arbeidsplass finner retten at eiendommen - - -veien må anses å tilhøre partenes felleseie.

Retten finner det bevist at saksøktes stemor i 1961 overdro tomten g.nr. - - -b.nr. - - -i X som gave. Selv om ordet «kjøpesum» er brukt i skjøtet legger retten til grunn at overdragelsen skjedde som ledd i en gavetildeling av noenlunde samme størrelse til saksøkte og hans tre søsken. Det var ikke meningen at tomten skulle betales, og noen betaling har ikke funnet sted. To av saksøktes søsken fikk gave i form av kontanter, og når beløp ble nevnt i overdragelsesdokumentet til saksøkte, har meningen vært å få fram stemorens ønske om å la gavemottakerne bli stillet likt.

Retten finner at tomten i X, som saksøkte har mottatt som gave, må ansees som saksøktes særeie i henhold til den foreliggende ektepakt.

Retten legger til grunn at saksøkte i sitt navn og med stefarens bistand tok

Side:1104

opp lån på kr. 30.000,- til materialer m.v. til hytteeiendommen, på vanlige vilkår på lånemarkedet. Etter rettens mening kan heller ikke denne bistand fra stefarens side anses som noen gave til saksøkte. Da partene ble separert, var lånegjelden nedbetalt til ca. kr. 4.500,-.

Retten finner det bevist at arbeidet på den hytte som ble oppført på tomten i det vesentlige ble utført av saksøkte, hans stefar samt saksøktes venner. Stefaren, som bodde i X og var særlig interessert i hyttebygging, mottok intet vederlag for sitt arbeid. Retten anser det på det rene at at var dårlig forhold mellom saksøktes stefar og saksøkeren og retten er kommet til at stefarens arbeidsinnsats vedrørende hytten må anses som en gave fra ham til stesønnen og bør anses som en gave til ham. Stefaren hadde ikke noe ønske om å tilgodese saksøkeren.

Mesteparten av det arbeid som ble utført av saksøktes venner ble likeledes utført uten vederlag og må anses som gave til saksøkte. Bare en ubetydelig del av hyttearbeidet ble utført som leiet arbeid mot betaling.

Saksøkeren har ikke utført noe fysisk arbeid vedrørende hyttebebyggelsen.

Retten er kommet til at også bebyggelsen på hyttetomten må anses som saksøktes særeie.

Retten finner imidlertid at saksøkeren gjennom sitt arbeid i malerforretningen og i partenes felles hjem i vesentlig grad har medvirket i at eiendommen i X er økt i verdi. Saksøktes betydelige arbeidsinnsats vedrørende hyttebyggingen ble gjort mulig ved at hustruens innsats i malerforretningen avlastet og frigjorde saksøkte, slik at han fikk anledning til å arbeide i X så mye som tilfellet ble. Saksøkerens arbeid i forretningen og i hjemmet har også hatt vesentlig betydning for betaling av renter og avdrag vedrørende lån som knyttet seg til hytteeiendommen. Retten finner at saksøkeren i medhold av lov om ektefellers formuesforhold av 20. mai 1927 §25 annet ledd, bør få godtgjørelse for sin vesentlige medvirkning i økningen av verdien av saksøktes særeie i X.

Retten finner etter en samlet wrdering at saksøkerens godtgjørelse skjønnsmessig bør settes til kr. 20.000,-. Det er da tatt hensyn til at godtgjørelse ikke må overstige halvparten av verdiøkningen, slik det er bestemt i nevnte paragraf. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne F. Gripne, Erik Smedsrud og ekstraord. lagdommer John Qvale): - - -

Lagmannsretten bemerker:

Partene giftet seg 3.2.1949. De ble separert 1.12.1977. De har en datter født 1950 og en sønn født 1960 sammen. A har en sønn, G født 1945, fra tidligere ekteskap.

B var da ekteskapet ble inngått, maler og ansatt i et malerfirma. Partene eide forholdsvis lite på det tidspunkt. A's eiendeler besto hovedsakelig i møbler. B hadde et bankinnskudd på kr. 7.000,-.

I 1952 startet B en malerforretning sammen med en malermester som partner. Ved årsskiftet 1974-75 stiftet han et nytt firma, B A/S, med seg selv som disponent.

A har vært hjemmeværende med ansvaret for hus og hjem. Ved siden av har hun fra starten i 1952 til høsten 1972 utført det vesentligste av det kontorarbeid som forretningsdriften medførte. Hun fikk astma i 1972 og har siden den gang vært syk Hun har uførepensjon basert på 18 års tjenstetid i forretningen.

Side:1105

Ektepakten som ble inngått 1.2.1949,2 dager før vielsen, lyder slik:

«Undertegnede ektefeller A, og B, bestemmer herved at alt hva noen av oss eier og senere erverver ved arv, gaver tec. skal være vedkommendes særeie.»

Partene er uenige om forståelsen av ektepakten. A mener at den etablerer et delvis særeie, mens B mener det foreligger et fullstendig særeie. Begge parter støtter seg dels til ektepaktens ordlyd og dels på hva som var ment.

Når det gjelder ordlyden, mener A at forkortelsen «etc.» (et cetera) i den sammenheng uttrykket er brukt i ektepakten, betyr «og lignende» og at særeiet derfor bare omfatter erverv som har likhet med arv og gave og ikke det som partene erverver ved egen innsats. B mener at «etc.» betyr «og så videre» og at alt som erverves omfattes av ektepakten.

Lagmannsretten peker på at vanlig oversettelse av det latinske uttrykk «et cetera» er «og det øvrige» eller «og så videre». Dette og ektepaktens ordlyd for øvrig fører etter lagmannsrettens oppfatning til at ektepakten etter ordlyden omfatter alt hva partene eier og senere erverver ved arv, gaver og på annen måte, m.a.o. at det foreligger et fullstendig særeie.

Ektepakten ble skrevet av en høyesterettsadvokat. Det har formodningen mot seg at han skulle ha brukt uttrykket «etc.» i annen betydning enn den vanlige. Det har også formodningen mot seg at han ville ha utformet ektepakten slik som tilfellet var, dersom oppdraget var å etablere delvis særeie. Ektepaktens ordlyd og advokatens oppfatning av hva oppdraget gikk ut på, er imidlertid ikke avgjørende dersom partene tok sikte på en annen ordning enn den som er kommet til uttrykk i ektepakten.

Etter partenes forklaringer for lagmannsretten hadde ingen av dem før inngåelsen tenkt nærmere over hva ektepakten ville innebære i detalj, og de hadde den gang neppe klare forestillinger om forskjellen på delvis og fullstendig særeie.

Begge parter har forklart at ett formål med ektepakten var å sikre seg mot at A's sønn av tidligere ekteskap, G, i fremtiden skulle arve noe som skrev seg fra B's foreldre og øvrige familie. Etter det som kom frem under ankeforhandlingen, synes B's stefar, C, å ha inspirert til etablering av en slik ordning. Et annet formål var å hindre at B i tilfelle A's død skulle overta hennes eiendeler. A har videre forklart at et tredje formål var å få i stand en ordning som kunne sikre mot at mannens kreditorer tok beslag i hennes eiendeler. Hun har i denne forbindelse vist til at mannen ikke hadde noe å starte forretning på og at forretningen sto svakt i startfasen og de første år deretter.

B har forklart at spørsmålet om å sikre A mot hans kreditorer ikke var inne i bildet før ektepaktens inngåelse og har i denne forbindelse vist til at forretningen først ble startet i 1952.

Lagmannsretten kan ikke se at de hensyn som er påberopt av partene, taler mer for den ene enn den annen ordning. At det å sikre mot B's kreditorer var noe poeng for partene, finner lagmannsretten lite sannsynlig. For det første ble forretningen først startet i 1952, 3 år etter ektepaktens inngåelse, og for det annet ville A neppe bli bedre beskyttet mot B's kreditorer ved noen form for særeie enn ved felleseie.

Lagmannsretten finner det, på bakgrunn av ektepaktens ordlyd, de hensyn som hver av partene har påberopt seg for sin forståelse av ektepakten og omstendighetene for øvrig, mest sannsynlig at det ved ektepakten ble etablert et fullstendig særeie. Retten legger dette til grunn.

Boligeiendommen - - -veien ble kjøpt i 1967 for kr. 145.000,-. Kjøpesummen

Side:1106

ble i sin helhet skaffet til veie ved lån, bl.a. ett på kr. 25.000,- uten sikkerhet fra B's stefar, C. Skjøtet ble utstedt til B. Det er på det rene at A ba om at skjøtet måtte bli utstedt på begge ektefellers navn. Dette lot seg imidlertid ikke gjøre fordi stefaren i så fall ikke ville yte lånet på kr. 25.000,- som ikke kunne skaffes på annen måte. Renter og avdrag på lånene er betalt av det som B's forretning kastet av seg.

A har som foran nevnt vært hjemmeværende husmor samtidig som hun fra 1952 til høsten 1972 uten lønn har utført det vesentligste av det kontorarbeid som forretningsdriften medførte. Lagmannsretten legger etter det som er kommet frem under ankeforhandlingen, til grunn at hennes innsats til ektefellenes felles beste ikke har stått tilbake for B's. Lagmannsretten er etter dette kommet til at eiendommen - - -veien er anskaffet i fellesskap og at hver av partene har eiendomsrett med en ideell halvpart. Punkt 1 i byrettens dom vil bli endret i samsvar med dette.

Det er på det rene at B i 1961 fikk en hyttetomt, gnr. - - -bnr - - -i X, som gave fra sin mor. I henhold til ektepakten tilhører hyttetomten B's særeie.

I 1962 oppførte B en hytte på tomten. Arbeidet ble påbegynt ved påsketider, og hytten sto ferdig ut på sommeren. I forbindelse med oppføringen tok B opp et lån på kr. 30.000,-. Da partene ble separert, var lånet nedbetalt til kr. 4.500,-. Det totale pengeutlegg utgjorde kr. 28.381,-.

Tomten ble ryddet og opparbeidet av B. Det praktiske arbeid med byggingen av hytten ble dels utført mot betaling av folk som B kjente, dels ved B's egen arbeidsinnsats og dels ved vederlagsfri hjelp fra B's stefar, svoger, stesønnen G og et par nære venner av B og familien C. Svogerens og G's medvirkning var etter det som kom fram under bevisførselen, meget beskjeden.

Lagmannsretten er kommet til at hytteeiendommen i sin helhet tilhører B's særeie.

Det finnes etter bevisførselen godtgjort at A ikke har utført noe praktisk arbeid av betydning i forbindelse med ryddingen og opparbeidelsen av tomten og byggingen av hytten. Hun har senere benyttet hytten sammen med mannen og barna, men har ikke utført noen arbeidsinnsats i forbindelse med vedlikeholdet av hytten og tomten. Dette arbeid har B tatt seg av. Han har dessuten bygget på hytten med sikte på å gjøre den brukelig som helårsbolig. A's ekstrainnsats innskrenker seg således til at hun ved alene å ta seg av barna har gjort det noe lettere for B å nytte det meste av sin fritid til arbeidet med hytten.

A har dog ved sin daglige innsats i hjemmet og i forretningen bidratt til finansieringen av hytten. Lagmannsretten legger i denne forbindelse ingen vekt på at A sluttet å arbeide i forretningen i 1972. Hun fortsatte arbeidet i hjemmet og fikk i 1975 uførepensjon på grunn av astma. Uførepensjonen som er basert på 18 års tjeneste i forretningen, må også ha kommet B til gode og antas å ha oppveiet A's mindreinnsats siden 1972.

Lagmannsretten er blitt stående ved at A ved sitt bidrag til finansieringen av hytten i vesentlig grad har medvirket til forøkelse av B's særeie. For dette bør hun tilkjennes et vederlag av B's særeie, jfr. §25 annet ledd i lov om ektefellers formuesforhold.

Lagmannsretten finner at A også bør ha noe for de ekstra byrder hun påtok seg for å gjøre det lettere for B å bruke sin fritid til arbeid på hytten. Det samlede vederlag settes skjønnsmessig til kr. 20.000,-. Punkt 2 i byrettens dom blir etter dette å stadfeste. - - -

Side:1107