Rt-1981-289

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1981-02-27
Publisert:	Rt-1981-289
Stikkord:	Nedstammingssak
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 25B/1981
Parter:	A (høyesterettsadvokat Terje Herrem) mot B, C (høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen).
Forfatter:	Schweigaard Selmer, Michelsen, Hellesylt, Holmøy, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Lov om born i ekteskap (1956) §2

Dommer Schweigaard Selmer: Saken gjelder ektemanns krav om fraleggelse av farskap i medhold av lov om barn i ekteskap §2 første ledd.

A og C ble gift 25. juni 1969. Det er tre barn i ekteskapet, hvorav B ble født xx.xx.1974. Ektefellene ble separert ved dom 22. november 1976 og skilt ved bevilling 10. januar 1978.

A reiste 23. november 1976 nedstammingssak mot B v/verge C med påstand om at han ikke var far til B. I saken avsa Trondheim byrett 15. desember 1977 dom med slik domsslutning:

«B v/verge C frifinnes.»

A påanket dommen til Frostating lagmannsrett som 2. mai 1979 avsa dom med denne domsslutning:

«Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for byretten og for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Dommen er avsagt under dissens, idet en dommer stemte for å frifinne A for farskapet.

Lagmannsrettens dom er av A anket til Høyesterett.

Til bruk for Høyesterett er det foretatt utvidede blodtypeundersøkelser og dertil vevstypebestemmelse etter HLA-systemet. Jeg kommer tilbake til dette.

Saksforholdet og partenes tidligere anførsler fremgår av lagmannsrettens dom.

Den ankende part, A, som har fri sakførsel for Høyesterett, har i det vesentlige gjort gjeldende samme anførsler som for lagmannsretten og har for øvrig tiltrådt det som er uttalt av lagmannsrettens mindretall. I tillegg har A vist til at han er utelukket som far etter vevstypeundersøkelsen.

A har nedlagt slik påstand:

Side:290

«A kjennes ikke å være far til B født xx.xx.1974.

B erstatter det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett.»

Ankemotparten, B v/verge C, som har hatt fri sakførsel for lagmannsrett og Høyesterett, har etter gjennomgåelse av forarbeidene til §2 første ledd i lov om barn i ekteskap, rettspraksis og teori fremholdt at vilkårene for at A kan fralegge seg farskapet, ikke er oppfylt i dette tilfelle. De sakkyndige har verken i tilknytning til svangerskapstidens lengde eller når det gjelder vevstypeundersøkelsen med sikkerhet uttalt at A ikke kan være far. Særlig under henvisning til Barnelovutvalgets innstilling I av 1954 13 spalte l er hevdet at vilkåret for at en ektemann skal kunne fralegge seg farskapet, er at han overhodet ikke kan være far. Det er også vist til at A's farskap er prøvet etter i alt 16 blodtypesystemer og uten at dette har ført til utelukkelseskonklusjon.

B v/C har nedlagt denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. B v/verge C tilkjennes saksomkostninger for byretten og det offentlige, for lagmannsretten og Høyesterett.»

Spørsmålet i saken er om det etter §2 første ledd i lov om barn i ekteskap «av andre serlege grunnar må haldast for visst at ektemannen ikkje er barnefaren».

Som lagmannsrettens mindretall er jeg kommet til at A må kjennes ikke å være far til B.

A, som var sjømann, kom hjem fra utenriksfart 23. september 1973 og hadde da samleie med hustruen. Det er enighet mellom partene om at dette er konsepsjonstidspunktet dersom A er barnefaren. Barnet ble født på Regionsykehuset i Trondheim den 23. mars 1974. Dette gir en svangerskapstid på 181 dager - 26 uker - regnet fra samleiet 23. september 1973. Ifølge fødselsmeldingen var barnet for tidlig født. Barnets fødselsvekt var 2035 g og lengde 43 cm. I erklæring av 19. april 1974 fra assisterende lege Torbjørn Saltveit ved sykehusets fødeavdeling, er «alder i svangerskapet» angitt til «ca. 32 uker».

Barnemoren hadde vært til undersøkelse hos gynekolog Peter Ahnfeldt den 22. januar 1974. I erklæring av 9. desember 1977 - inntatt i sin helhet i byrettens dom - konkluderer lege Ahnfeldt med at «Barnets størrelse tyder på at den oppgitte befruktningsdato 23.9. ikke kan være riktig».

For lagmannsretten var overlege Thomas Knoff ved Kvinneklinikken, Regionsykehuset i Trondheim, oppnevnt som sakkyndig. Hans skriftlige uttalelse av 10. mars 1979 er i sin helhet gjengitt i lagmannsrettens dom. Overlegen uttaler der blant annet:

«Sannsynligheten for at et barn født etter snaut 28 ukers svangerskap skal ha en fødselsvekt på 2035 gram, og lengde på 43 cm., er uhyre liten. Barn født etter så kort svangerskap er bestandig mye mindre. Barnets

Side:291

vitalitet ved fødselen, og den videre utvikling, slik som den fremgår av barnets sykehusjournal, taler også sterkt imot at fødselen har skjedd så tidlig som etter 28 svangerskapsuker.»

Muntlig for lagmannsretten forklarte overlegen at han var klar over at svangerskapstiden regnet fra 23. september 1973 ikke var mer enn 26 uker - 181 dager - men at han hadde basert seg på vanlig beregning av svangerskap fra 14 dager etter siste menstruasjon før fødselen. Overlegens erklæring har følgende konklusjon:

«Ut fra de opplysninger som foreligger er det høyst sannsynlig at befruktning må ha funnet sted i god tid før den 23. september 1973.»

Muntlig uttalte overlegen i lagmannsretten at «han ikke har kjennskap til eller hørt om at et barn er født og oppvokst etter så kort svangerskap som det her tales om, og at han mener at det så og si er utelukket».

Etter de opplysninger som foreligger om den korte svangerskapstid sammenholdt med barnets vekt, lengde og vitalitet ved fødselen og dets senere utvikling, finner jeg at barnet ikke kan ha vært unnfanget ved det samleie som fant sted mellom ektefellene den 23. september 1973.

Denne min oppfatning styrkes ved resultatet av den vevstypeundersøkelse som er foretatt til bruk for Høyesterett. Om denne undersøkelse heter det i erklæring av 24. november 1980 fra spesiallege, dr. med. Erik Thorsby ved Rikshospitalets vevstypelaboratorium:

«Det er foretatt HLA typing i denne sak. Det ble mottatt blodprøver av C og hennes sønn, B, samt A, 22.04.1980. Undersøkelsen ble kontrollert i nye blodprøver 19.11. d.å. Det var ingen problemer med selve typebestemmelsen som ved begge undersøkelser ga følgende resultater:

C: HLA-A3: B35, 40: Cw3, w4

B: HLA-A2, 3: B7, 40: Cw3

A: HLA-A2, 3: Bl2

Etter dette må B fra sin mor ha arvet HLA kombinasjonen A3, B40, Cw3. Hans far må derfor ha HLA-antigenene A2, B7.

Som det fremgår har A HLA-antigenet A2, men vi kan ikke påvise egenskapen HLA-B7 hos ham.

KONKLUSJON: På basis av HLA typebestemmelsen kan A ekskluderes som far til B, etter første arveregel.»

I tilknytning til erklæringen uttaler prosektor Halldis Lie ved Rettsmedisinsk institutt i brev av 1. desember 1980 at A's «farskap er uforenlig med 1. arveregel i HLA-systemet. Sikkerheten ved utelukkelsen er av størrelsesorden mellom 95 og 99%.»

For Høyesterett er fremlagt en veiledning om blodundersøkelser som bevis i farskapssaker, utarbeidet av leger ved Rettsmedisinsk institutt og Vevtypelaboratoriet, Rikshospitalet. I veiledningen, som er datert september 1980, er opplyst at det norske erfaringsmateriale for HLA-systemet omfatter ca. 700 familier med ca. 1400 barn. I

Side:292

familiematerialet er påvist 5 tilfeller der familiefarens farskap var uforenlig med arvereglene. Disse barn, uttales det, er mest sannsynlig utenomekteskapelige.

På bakgrunn av svangerskapstidens lengde sammenholdt med barnets utviklingsgrad ved fødselen og farskapsutelukkelsen etter HLA-systemet finner jeg at det kan «haldast for visst» at A ikke er far til barnet B.

Jeg nevner til slutt at ankemotparten har vist til at det i dette tilfelle har vært foretatt undersøkelser etter i alt 16 blodtypesystemer, og at A's farskap ikke har vært uforenlig med noen av disse. Dersom A ikke er far, skulle sjansen for utelukkelse statistisk sett ha vært meget høy etter så omfattende undersøkelser. Dette understøtter etter ankemotpartens mening den usikkerhet som hevdes å hefte ved legeuttalelsene om betydningen av svangerskapstidens lengde og farskapsutelukkelsen etter HLA-systemet. Jeg deler ikke ankemotpartens syn på dette punkt. Etter min mening foreligger ingen usikkerhet som praktisk sett kan tillegges vekt når det gjelder A's farskap, og det kan da ikke telle at hans farskap i og for seg er forenlig med en rekke blodtypesystemer.

Anken har ført frem, men etter omstendighetene finner jeg at saksomkostninger ikke bør ilegges for Høyesterett. Saksomkostninger for øvrig er ikke påstått av den ankende part.

Jeg stemmer for denne

dom:

A kjennes ikke å være far til B, født xx.xx.1974.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hellesylt, Holmøy og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Johan Kr. Borten): - - -

Ved stevning av 23.11.1976 har A reist nedstamningssak ved Trondheim byrett og har nedlagt påstand om at han frifinnes for farskapet til B, født xx.xx.1974. Saksøkeren har anført at han reiste i utenriks sjøfart 14. mai 1973 og kom tilbake 22.9. s.å. Han mener at C var svanger da han kom tilbake og han har videre anført at hun overfor ham i mai 1975 erkjente at han ikke var far til B.

Saksøkte har anført:

B er født ca. 2+ måned for tidlig, og det er ikke tvil om at saksøkeren er far til barnet. Barnet må være konsipert umiddelbart etter at A kom tilbake fra sjøen i september 1973. - - -

Retten skal bemerke:

Ifølge fødselsrapporten ble B født for tidlig. Han hadde ved fødselen en vekt på 2035 gram og en lengde på 43 cm. Hodets omkrets var 31 cm. Barnet ble betegnet som ufullbåret, og som normal fødselstid ble anført 10.6.1974. Det ble opplyst at barnet lå i kuvøse en uke og ble utskrevet fra sykehyset etter 3 uker.

Side:293

Det foreligger i saken en legeerklæring fra ass. lege Torbjørn Saltveit ved Regionsykehuset i Trondheim, gynekologisk avdeling, av 19.4.1974 til dr. Ahnfeldt. Det heter her at C ble innlagt 23.3.1974 «som øyeblikkelig hjelp p.g.a. blødning pr. vaginam siste døgn samt rieaktivitet». Dr. Saltveit oppgir alder i svangerskapet til «ca. 32 uker». Spesialist i kvinnesykdommer og fødselshjelp, Peter Ahnfeldt, har i en erklæring av 9.12.1977 anført at C var til undersøkelse hos ham 22.1.1974:

«Pasienten opplyste at hun hadde tatt P-piller, men sluttet før menstruasjonen 19.8. Hun oppgav å ha hatt coitus 23.9. Pasienten hadde alltid hatt uregelmessig menstruasjon. Ved u.s. hos meg fant jeg at fundus uteri nådde godt over umbilicus. Uterus var således større enn svarende til den oppgitte amenorrhoe periode, men kunne forklares med tvillinger eller et usedvanlig stort barn med rikelig fostervann. Pasienten fortsatte kontrollen hos dr. Bøysen. Fotostatkopi av utskrivningsseddel fra Regionsykehusets fødeavdeling vedlegges. Barnets størrelse tyder på at den oppgitte befruktnings dato 23.9. ikke kan være riktig.»

Det er foretatt blodtypeundersøkelser, og Rettsmedisinsk Institutts konklusjon av 9.9.1977 er at etter disse blodprøvene er det ikke noe i vegen for at A kan være far til barnet.

Blodtypene er:

Barnet, født xx.xx.1974. O N C-D-E-c+ Hp 2-2 PGM 1-1 Gc 2-1 C3 S.

C, O MN C- - D-E-c+ Hp 2-1 PGM 1-1 Gc 2-1 C3 FS.

A, A1 MN C-D+E+c+e+ Hp PGM 2-1 Gc 2-1 C3 S.

A's prøve etterlot tvil i Hp-systemet.

Det foreligger i saken ingen opplysninger som kan tyde på at C har hatt samleie med noen annen under A's fravær i tiden 14.5.-22.9. 1973. C har bestemt benektet å ha hatt samleie med noen annen. Det er erkjent av henne at hun i mai 1975 under en voldsom trette med saksøkeren sa at han ikke var far til B, men dette må ses på bakgrunn av at hun på det tidspunkt var nedfor etter å ha mistet et barn i mars, og hennes mann hadde på det tidspunkt slått seg sammen med en annen kvinne. Retten finner ikke å kunne tillegge dette forhold noen betydning som bevis for ekteskapsbrudd fra C's side.

Retten finner etter dette at det ikke foreligger bevis for at C har hatt samleie med noen annen enn saksøkeren i det kritiske tidsrom. Retten finner heller ikke at det «av andre særlege grunnar må haldas for visst at ektemaken ikkje er barnefaren». Det bemerkes i denne forbindelse at saksøkeren ikke reiste noe spørsmål om farskapet til B før i forbindelse med at han reiste separasjonssak i 1976. C fødte 2.3.1975 et barn, som også var for tidlig født, og det er ikke reist tvil om at saksøkeren var far til dette barnet.

De foreliggende opplysninger om at B ble født etter en antatt svangerskapstid pi ca. 32 uker, er i samsvar med et befruktende samleie 23.9.1973.

Retten finner etter dette at saksøkerens påstand, ikke kan føre frem, jfr. lov om born i ekteskap av 21.12.1956 §2 første ledd. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jonas Madsø, Erik Sølberg og Ivar Sagbakken): - - -

Lagmannsretten, dens flertall, er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre dennes begrunnelse, med tillegg som følger av nye opplysninger for lagmannsretten og prosedyren her.

C, som er født xx.xx.1946, har opplyst at hun hadde vært gift med D før

Side:294

hun 25.6.1969 ble gift med A. I ekteskapet med D hadde hun et barn E som ble født xx.xx.1955. Hun ble skilt fra D 3.4.1969, og E bor sammen med faren i Danmark.

Før skilsmissen fra D hadde hun gjenopptatt forbindelsen med A som hun hadde hatt forbindelse med før hun ble gift med D.

Den 23.5.1970 fødte hun sønnen F, som ble født etter normalt svangerskap. Deretter fødte hun datteren G som ble født xx.xx.1971 etter et svangerskap som varte 254 dager. Etter at barnet B var født xx.xx.1974 hadde hun i ekteskapet med A også et svangerskap som førte til fødsel av barnet H 2.3.1975. Barnet var født ca. 2 måneder for tidlig og lå i kuvøse etter fødselen, opplyser C. Barnet døde etter 2 dager på grunn av lungebetennelse.

Barna F, G og B har vokst opp sammen og vært hos moren, også i tiden etter at A forlot hjemmet. Når han har hatt barna på besøk, har det etter det som er opplyst, ikke vært gjort noen unntakelse for B. Han har vært med, sammen med de andre barna.

I henhold til A's sjøfartsbok er det på det rene at han ikke var hjemme i tiden 14. mai 1973 og til og med 22. september 1973. Han var da hjemme til han reiste ut igjen 1. november 1973, og han var da ute i utenriks sjøfart til han kom hjem 2l.6.1974. Han reiste ut igjen 13.8.1974 og kom tilbake igjen 22.3.1975. Da hadde han tatt opp forbindelse med J, som var på samme båt som han, og som han nå bor sammen med.

Da A kom hjem 23.9.1973 opplyste C at hun hadde menstruasjon. Hun kom imidlertid til at det var en mindre blødning som ikke var menstruasjon har hun opplyst. De hadde samleie samme kveld.

A har sagt at han allerede da fikk mistanke om at hun var gravid, dels som følge av det hun hadde sagt om menstruasjon, og dels på grunn av rykter han hadde hørt om at hun holdt lag med andre menn. Han nevnte den gangen ikke noe om sin mistanke.

C har opplyst at hun hadde brukt P-piller fra 1972 og fortsatte med dette også når A var til sjøs. Dette gjorde hun etter råd fra dr. Kinn for at hun skulle følge med om hun fikk noen bivirkninger av bruken.

Etter at A hadde vært hjemme en uke, kastet hun opp flere ganger. Hun har opplyst at dette skyldtes omgangssyke, som også barna hadde hatt.

A har opplyst at hun i denne tiden hadde lagt seg ut over hoftene, lårene og maven, og at benklær de da kjøpte til henne, sprakk når hun hadde dem på. C kan ikke huske dette.

C har opplyst at hun den siste tiden A var hjemme før han reiste ut 1. november, hadde mistanke om at hun var gravid, men hun var ikke sikker på det.

1 februar 1974 fikk A telegram fra henne om at hun ventet barn. Da barnet ble født xx.xx.1974, fikk han telegram fra henne, som hun har opplyst var sendt av hennes tante for henne. I telegrammet sto det at barnet var velskapt, og at alt sto bra til. Han fikk ikke høre at barnet var født for tidlig, før han kom hjem 21.6.1974. Han nevnte da sin mistanke om at han ikke var far til barnet. Hun svarte at det ikke kunne være mulig at han ikke var det.

Da han etter neste tur kom hjem 22.3.1975 sammen med J, reiste han til Trondheim og snakket med C. Han har opplyst at da han den gangen spurte henne om hvem som var far til B, svarte hun ikke på det, men benektet ikke at det var en annen enn ham. Den 23. mai var A og J og snakket med henne

Side:295

om skilsmissen. Under besøket sa C til dem at han kunne få foreldremyndigheten til barna, men ikke til B, som ikke var hans barn.

Da C og A møtte utenfor rettslokalet etter byrettssaken 15. desember 1977, spurte A henne hvorfor hun ikke hadde fortalt det som var tilfellet, idet han siktet til at han ikke var far til barnet. Hun svarte da at det måtte ha skjedd under - - -markedet, og han oppfattet det slik at det var da hun var blitt besvangret. C har ikke benektet uttalelsene 23. mai 1975 og 15. desember 1977, men sier at dette har vært sagt under opphisselse, og at hun ikke har hatt samleie med andre i den tiden hun var gift med A.

Om B's fødsel 23.3.1974 har C opplyst at hun om morgenen fikk en blodstyrtning, hvoretter naboer fikk tak i en sykebil og fikk henne inn på Regionsykehuset, hvor barnet ble født. Barnet var ved fødselen normalt. men det sluttet å puste og ble lagt i kuvøse og ble tilført surstoff. Barnet lå i kuvøse i 10 dager. Det gikk nesten 2 år før barnet begynte å gå og nesten 3 år før det begynte å snakke. Nå er barnet normalt utviklet.

Under henvisning til det som i byrettens dom er sitert fra resultatet av blodtypeundersøkelsene for byretten, nevnes at for lagmannsretten er det foretatt utvidete undersøkelser, hvor Rettsmedisinsk Institutt, prosektor Halldis Lie, 12. august 1978 uttalte:

«Etter å ha gransket blodprøvene, er jeg kommet til dette resultat:

Blodtypene:

Nr. 1, barnet født xx.xx.1974. S- Fy(a-) Gm(a-b+x-) SP AC GPT 1 Hp 2-2.

Nr. 2, C Si Fy(a-) Gm(a-b+x-) SP BC GPT 1 Hp 2-1.

Nr. 3, A S+ Fy(a-) Gm(a+b+x+) SP A GPT 1 Hp 2-2.

Konklusjon: Etter disse blodprøver er det ikke noe i veien for at A kan være far til barnet.»

For lagmannsretten er oppnevnt som sakkyndig overlege Thomas Knoff ved Kvinneklinikken ved Regionsykehuset i Trondheim. Han har skriftlig uttalelse av 10.3.1979, som må ses i sammenheng med opplysningene i byrettens dom, særlig erklæringen av 19.4. 1974 fra ass. lege Torbjørn Saltveit og erklæringen av 9.12.1977 fra gynekolog dr. Peter Ahnfelt, som er sitert i byrettens dom. Fra overlege Knoffs erklæring siteres:

«I brev av 1. januar 1979 er jeg oppnevnt som sakkyndig i denne sak.

Jeg har lest gjennom de tilsendte dokumenter. C's fødejournal, og B's sykehusjournal.

Av opplysninger i de nevnte dokumenter har jeg særlig merket meg følgende:

C's fødsel den 23. mars 1974 var hennes fjerde. Hun oppgav ved innkomsten å ha hatt regelmessige menstruasjoner, med 28 dagers cyklus og at siste menstruasjon begynte 19. august 1973. Hun anga at hun kjente fosterbevegelser i januar 1974, og ventet fødsel 10. juni 1974.

Barnet var en gutt, fødselsvekt 2035 gram, lengde 43 cm., hodemål 31 cm. Barnet hadde ved fødselen god vitalitet, fikk etter 1/2 time pustebesvær og ble overtlyttet Barneklinikken. Forløpet under oppholdet på Barneklinikken var relativt ukomplisert, og etter 12 dager hadde barnet tatt igjen fødselsvekten.

Videre har jeg merket meg uttalelse fra gynekolog, dr. Ahnfelt, dokument nr. 7, hvor han angir at ved undersøkelse av C den 21. januar 1974, fantes livmoren større enn man vanlig ville vente etter menstruasjonsforholdene.

Side:296

Et eventuelt befruktende samleie med ektefellen A kan ikke ha funnet sted før 23. september 1973, fordi han var til sjøs.

Vurdering:

Antar vi at befruktende samleie fant sted tidligst den 23. september 1973, gir dette en fødselstermin 15. juni 1974, eller senere. Barnet ble født xx.xx.1974. Er terminen 15. juni 1974 riktig, vil det si at barnet ble født etter snaut 28 uker svangerskap.

Barnets vekt, lengde og hodemål ved fødselen er på ingen måte i samsvar med 28 uker svangerskapslengde. Sannsynligheten for at et barn født etter snaut 28 ukers svangerskap skal ha en fødselsvekt på 2035 gram. og lengde på 43 cm., er uhyre liten. Barn født etter så kort svangerskap er bestandig mye mindre. Barnets vitalitet ved fødselen. og den videre utvikling, slik som det fremgår av barnets sykehusjournal, taler også sterkt imot at fødselen har skjedd så tidlig som etter 28 svangerskapsuker.

Doktor Ahnfelts undersøkelse den 22. januar 1974 tyder også på at svangerskapet var kommet lenger enn det man ville vente å finne ved et befruktende samleie den 23. september 1973 (dokument nr. 7.)

Konklusjon:

Ut fra de opplysninger som foreligger er det høyst sannsynlig at befruktning må ha funnet sted i god tid før den 23. september 1973.»

1 tilslutning til sin skriftlige erklæring har overlege Knoff under avgivelse av forklaring i lagmannsretten uttalt at når han under avsnittet vurdering taler om 28 ukers svangerskap, er dette basert på vanlig beregning av svangerskap fra 14 dager etter siste menstruasjon før fødselen.Han er klar over at det ikke er mere enn 26 uker (181 dager) fra 23. september 1973, da C hevder at det befruktende samleie fant sted. til barnets fødsel 23. mars 1974.

C har opplyst at hennes siste menstruasjon begynte 19. august. Til dr. Ahnfelt har hun opplyst at hun alltid hadde hatt uregelmessig menstruasjon, mens det av overlege Knoffs erklæring fremgår at hun til Regionsykehuset hadde oppgitt at hun hadde regelmessig menstruasjon. I sin protokollerte forklaring for lagmannsretten har C opplyst at hun 23.9.1973 hadde en blødning som hun først oppfattet som menstruasjon, hvilket hun også den gangen sa til A, men som hun senere på dagen kom til var en mindre blødning, og ikke menstruasjon.

Overlege Knoff har uttalt at det etter en menstruasjon 19. august kan forekomme blødning ved eggløsning så sent som 23. september, og at det i så tilfelle kan forekomme besvangrelse ved et samleie denne dag. Hans konklusjon i det foreliggende tilfelle er imidlertid at befruktning høyst sannsynlig må ha funnet sted i god tid før den 23. september. Hans uttalelse er overensstemmende med uttalelsen fra dr. Ahnfelt om at barnets størrelse tyder på at den oppgitte befruktningsdato, 23. september, ikke kan være riktig. Overlege Knoff har videre i lagmannsretten uttalt at han ikke har kjennskap til eller hørt om at et barn er født og oppvokst etter så kort svangerskap som det her tales om, og at han mener at det så å si er utelukket.

l tilslutning til uttalelsene fra de sakkyndige vises til de uttalelser om forholdet mellom svangerskapstidens lengde og barnets mål og vekt, som er inntatt i Rt-1914-771, Rt-1951-1147, Rt-1956-1043 og lagmannsrettens dom i den sak som ble avgjort ved Høyesteretts dom i Rt-1971-16 flg.

Høyesterett uttalte i dom i Rt-1948-994 flg: «Jeg tilføyer at

Side:297

Høyesterett ikke i noe tilfelle har godtatt så lav grense for levedyktigheten for ufullbårne barn som de 196 dager man i dette tilfelle må regne med.»

Etter det som foreligger finner lagmannsretten at det er usannsynlig at det befruktende samleie i det foreliggende tilfelle kan ha foregått så sent som 23. september.

Det tilføyes at det anses utelukket at det befruktende samleie kan ha forekommet før A dro ut til sjøs 14. mai 1973, som er 313 dager før barnets fødsel. Overlege Knoff har i lagmannsretten uttalt seg om dette, og mener at svangerskapet ikke kan ha vart så lenge når en ser på barnets mangelfulle utvikling ved fødselen.

C's uttalelser i påhør av A og J, som måtte forstås slik at A ikke var far til B, er omstendigheter som styrker mistanken om at han ikke er far til barnet, men uttalelsene er falt i hissighet som er forståelig i den situasjon som C da befant seg, og lagmannsretten er enig med byretten i at det ikke kan legges avgjørende vekt på disse uttalelser.

Selv om det foreliggende materiale trekker sterkt i retning av at A ikke kan være far til B, etterlater de sakkyndiges erklæringer en liten tvil. Dette sammen med det forhold at det ikke er fremkommet noen opplysninger om at C har hatt forbindelse med andre menn i den aktuelle tid, og at hun til tross for gjentagende avhøringer fastholder at hun ikke har vært sammen med andre i den tid. fører til at lagmannsretten ikke kan finne vilkårene til stede for å avsi dom for at A ikke er far til barnet, jfr. §2 i loven om barn i ekteskap. Det vises til det som i Rt-1965-607 på side 611 flg. er gjengitt fra lovens forarbeider, hvorunder det i utvalgsutkastet er sagt: «Regelen i §2, første ledd bygger i det hele på at dom som fastslår at ektemannen ikke er faren, bare kan avsies når ektemannen overhodet ikke kan være faren.» De årsaker som førte til at Høyesteretts mindretall i den nevnte sak likevel kom til et annet resultat, er ikke til stede i den foreliggende sak, hvor det ikke kan ses å være noen grunn til å fravike de strenge beviskrav som er stillet i §2 i loven om ektebarn.

Lagmannsrettens flertall er overensstemmende med foranstående bemerkninger kommet til at byrettens dom må stadfestes.

Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Sølberg, slutter seg til flertallet, bortsett fra betydningen av den korte svangerskapstermin. Når det gjelder dette sentrale spørsmål i saken, bemerker mindretallet:

Etter §2 i lov om born i ekteskap skal A kjennes å være far dersom det ikke av «særlege grunnar må haldast for visst at ektemaken ikkje er barnefaren». Mindretallet er kommet til at den korte svangerskapstid - 181 dager - vurdert i forhold til barnets lengde, vekst og vitalitet, er en slik særlig grunn som fritar A for farskapet. Muligheten for en så kort svangerskapstid anser mindretallet som så fjern at det ikke kan regnes med som en praktisk realitet. Mindretallet mener å finne støtte for sitt syn bl.a. i avgjørelsen inntatt i Rt-1948-994, hvorfra det foran er inntatt et sitat. Barnet i den saken bar mer preg av ufullbårenhet enn B. Barnet var så ufullbåret at det like etter fødselen ble bedømt til neppe å være levedyktig.

Mindretallet viser også til uttalelser i dommen inntatt i Rt-1951-1147. Ifølge uttalelse fra sakkyndig hold i den saken skulle den normale lengde til et barn født 32 uker etter det befruktende samleie være 40 cm, og etter et svangerskap på 28 uker 35 cm. Det er videre i dommen nevnt at variasjonene blir mindre jo kortere tid barnets utvikling har vært i tiden etter

Side:298

konsepsjonen. B's lengde, 43 cm, etter 26 ukers svangerskapstid, avviker meget vesentlig fra det man skulle vente. Guttens vekt og vitalitet, han tok igjen sin normale vekt etter 12 dager, er etter mindretallets syn uforenlig med 26 ukers svangerskapstid. Variasjonene fra det normale er i det hele så store at mindretallet finner det forsvarlig å se helt bort fra 23.9.1973 som mulig besvangringsdato. Mindretallet stemmer således for at A frifinnes for farskapet. - - -