Rt-1981-429
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1981-01-30 |
| Publisert: | Rt-1981-429 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 41 K/1981 |
| Parter: | Staten ved Miljøverndepartementet (regjeringsadvokaten v/fullm. advokat Harald Kobbe) mot Sameiet Vierås Skog ved Nicolay Odegard m.fl. (3 parter) (høyesterettsadvokat Karl Wahl-Larsen). |
| Forfatter: | Mellbye, Endresen, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §88, Tvistemålsloven (1915) §317, §325, §399, Skjønnsprosessloven (1917) §38 |
I forbindelse med anke over et skjønn (erstatningsfastsettelse vedrørende opprettelse av et naturreservat) krevet sameiet Vierås Skog m.fl. ved prosesskrift av 1. desember 1980 at lagmannsretten skulle settes med to domsmenn med særlig kyndighet i jord- og skogbruksforhold. Eidsivating lagmannsrett tok begjæringen tilfølge ved kjennelse av 5. desember 1980 og sendte deretter regjeringsadvokaten utskrift av kjennelsen sammen med kopi av begjæringen av l. desember.
Staten påkjærte kjennelsen med prinsipal påstand om opphevelse som følge av saksbehandlingsfeil, begrunnet med at staten ikke hadde fått anledning til å uttale seg om begjæringen. Subsidiært gjorde staten gjeldende at det ikke var adgang til å nytte sakkyndige domsmenn i den foreliggende ankesak.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerket:
«Kjæremålsmotpartene har begjært oppnevnt og lagmannsretten har ved sin kjennelse besluttet å oppnevne domsmenn med særlig kyndighet i «jord- og skogbruksforhold». Slik oppnevnelse kan ikke skje med hjemmel i tvistemålslovens §325 første ledd da utvalg med
Side:430
slik kyndighet ikke er etablert. Hjemmelen må søkes i domstolslovens §88. Avgjørende blir da om retten finner at det til avgjørelsen av anken trenges særlig kyndighet. - Bortsett fra den begrensning som følger av avgjørelsene i Rt-1961-1086 og Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 5. desember 1980 i l.nr. 410 K/1980, Rt-1980-1674, vil ankedomstolens skjønn over hva avgjørelsen av anken krever av faglig kyndighet i realiteten være unndratt fra overprøvelse ved kjæremål, jfr. Rt-1935-584. Men nettopp i saker som den foreliggende, hvor lagmannsrettens kompetanse er begrenset til å prøve saksbehandlingen og rettsanvendelsen, jfr. skjønnsprosesslovens §38, krever vurderingen av behovet for faglig kyndighet spesiell omhyggelighet. For denne vurdering vil partenes synspunkter være det beste grunnlag.
I den foreliggende sak har de ankende parter i et prosesskrift av 1. desember 1980 begjært oppnevnt domsmenn med særlig kyndighet i jord- og skogbruksforhold. Lagmannsretten har avsagt kjennelse som tar begjæringen til følge 5. desember 1980 og sender deretter til ankemotparten både prosesskrift og kjennelse. Dermed har lagmannsretten dels ikke gitt en slik begrunnelse for oppnevnelsen at det kan ses om lagmannsretten har vært oppmerksom på den begrensning i oppnevnelsesadgangen som er nevnt innledningsvis, dels ikke fått ankemotpartens syn på behovet for domsmenn.
Det må anses sannsynlig at dette kan ha virket bestemmende på kjennelsens innhold. Det må videre anses som en rettergangsfeil at de ankende parters begjæring tas til følge uten at begjæringen først er meddelt ankemotparten, jfr. tvistemålslovens §317. Det er vel så at spørsmål av denne art ofte avgjøres så uformelt som her er skjedd, men da bør konsekvensen være at retten benytter seg av tvistemålslovens §399 tredje ledd når det viser seg at begjæringen motsis. Da lagmannsretten her ikke har benyttet seg av denne adgang, finner Høyesteretts kjæremålsutvalg at lagmannsrettens kjennelse bør oppheves og begjæringen hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling på det bredere grunnlag som utvekslingen av prosesskrifter for kjæremålsutvalget har tilveiebragt.
Spørsmålet om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg bør avgjøres i forbindelse med lagmannsrettens avgjørelse av begjæringen etter ny behandling. Det vil da vise seg om kjæremålet har hatt reell betydning.
Kjennelsen er enstemmig.»