Rt-1981-492

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1981-04-03
Publisert:	Rt-1981-492
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 60/1981.
Parter:	Svein Kristiansen (advokat Roald Engeness - til prøve) mot Entreprenørfirmaet Brødrene Pedersen A/S (høyesterettsadvokat Jonas W. Myhre).
Forfatter:	Røstad, Christiansen, Aasland, Blom. Mindretall: Tønseth
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25

Dommer Røstad: Svein Kristiansen, født xx.xx.1961, kom til skade lørdag 16. mars 1974. Av noen lekekamerater hadde han fått overlatt en del patroner til en Hilti boltepistol. Patronene var av

Side:493

kameratene blitt stjålet fra en lagerbrakke i området, hvor byggearbeider da var i gang. Svein plasserte to patroner på et papirbål. De eksploderte, og et fragment av dem traff ham i ansiktet. Han ble brakt til sykehus, hvor venstre øye måtte fjernes.

Svein Kristiansen v/verge reiste sak mot Entreprenørfirmaet Brødrene Pedersen A/S, som til bruk under grunnarbeid anvendte vedkommende boltepistol med tilhørende ammunisjon. Saksøkeren krevde erstatning for påført synsskade og hørselsskade.

Oslo byrett avsa 17. april 1978 dom med denne domsslutning:

«Entreprenørfirmaet Brødrene Pedersen A/S dømmes til å betale erstatning til Svein Kristiansen med kr. 55.000,- - femtifemtusen - kroner fordelt med kr. 40.000,- for tap i fremtidig erverv, og kr. 15.000.- som ménerstatning, med tillegg av 6% rente fra 10.10.1975 til betaling skjer samt kr. 12.500.- - tolv tusen fem hundre - kroner i saksomkostninger.

Oppfyllelsesfristen er to uker fra dommens forkynnelse.»

Erstatningsbeløpet gjaldt skaden på øyet og var fastsatt under hensyn til regelen i straffelovens ikrafttredelseslovs §25 annet ledd. Byretten fant det ikke bevist at en særlig hørselsskade skyldtes sprengningsulykken.

Brødrene Pedersen A/S påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som 13. desember 1979 avsa dom med denne domsslutning:

«Entreprenørfirmaet Brødrene Pedersen A/S frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Lagmannsrettens dom var avsagt under dissens. En av dommerne stemte for stadfestelse av byrettens dom.

I byrettens dom er det gjort utførlig rede for saksforholdet, og lagmannsretten har vist til denne redegjørelse.

Partenes anførsler og påstander i de tidligere instanser fremgår av byrettens og lagmannsrettens dommer.

Svein Kristiansen har påanket lagmannsrettens dom, som anses å være uriktig så vel i bevisbedømmelse som i rettsanvendelse.

Til bruk for Høyesteretts behandling har det vært avholdt bevisopptak ved Oslo byrett, hvor det er avgitt partsforklaringer og avhørt 9 vitner. Ett av vitnene har tidligere ikke avgitt forklaring. Det er fremlagt en del nye dokumenter, som jeg ikke finner det nødvendig å omtale nærmere.

Saken står i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten. Det bestrides ikke lenger av entreprenøren at den patron som forårsaket skaden, stammet fra innbrudd i hans lagerbrakke.

Svein Kristiansen har henholdt seg til byrettens dom og til den dissenterende lagdommers votum. Han har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere retter.

Den ankende part hevder at lagmannsretten synes å ha lagt betydelig vekt på at Statens arbeidstilsyn ikke var kjent med noe tilfelle av tilsvarende sprengningsulykke. Men det har sammenheng med at

Side:494

slike ulykker ikke skulle rapporteres til Arbeidstilsynet. Denne ulykke ble heller ikke meldt til Arbeidstilsynet.

Lagmannsretten har bygd på at patronhylser til boltepistol ved brenning normalt bare tømmes for gass uten at dette medfører skadevirkninger. Det foreligger imidlertid opplysninger som viser at ved eksplosjon av slike patroner utenfor kammer, kan fragmenter løsrives.

Uten forsvarlig oppbevaring og sikring representerer slike patroner - etter den ankende parts mening - en fare, særlig dersom de skulle komme barn i hende. Etter dette må det påligge entreprenøren en streng plikt til å bringe risikoen ned til et forsvarlig nivå.

Den ankende part hevder at entreprenøren ikke hadde truffet de tiltak som var nødvendige for å forebygge at uvedkommende fikk hånd om patroner. Men han vil ikke lenger opprettholde kravet om at entreprenøren skulle ha satt opp gjerde om lagerbrakken. Heller ikke vil han lenger hevde at det var i strid med de gjeldende forskrifter at boltepistol og ammunisjon ble oppbevart uten å være nedlåst i skrin eller skap. Han godtar at forskriftenes krav er tilfredsstilt ved oppbevaring i en låst brakke uten vinduer, forutsatt at brakken har en slik beskaffenhet at den er egnet til å hindre innbrudd. Etter hans oppfatning var imidlertid denne brakke mangelfull i så måte. Den gav altfor lette muligheter for innbrudd. Lagmannsretten har lagt altfor liten vekt på at brakken ikke gav tilstrekkelig sikkerhet mot uvedkommendes inntrengen.

Med støtte i uttalelser i juridisk teori og i en del dommer - blant annet Rt-1947-723 og Rt-1977-313, samt dom av Islands Høyesterett, Nordisk Domssamling 1979 348 - har den ankende part hevdet at entreprenøren må holdes ansvarlig, da skaden er inntrådt ved dennes uaktsomhet.

Den ankende part hevder for øvrig at entreprenøren må kunne ilegges erstatningsansvar ut fra synspunktet om objektivt ansvar - første rekke ut fra synspunktet om «uforsvarlig ordning». Ulykken kan her tilbakeføres til en uforsvarlig oppbevaring av boltepatroner.

Den uforsiktighet som den ankende part selv har utvist ved anledningen, kan ikke medføre at entreprenørens erstatningsansvar faller bort. Det kan ikke være grunnlag for å foreta en sterkere reduksjon i entreprenørens ansvar enn den byretten kom til.

Byrettens fastsettelse av erstatningsbeløpet må anses som nøktern og forsvarlig.

Svein Kristiansen har lagt ned denne påstand:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. Entreprenørfirmaet Brødrene Pedersen A/S tilpliktes å betale saksomkostninger til Svein Kristiansen for lagmannsrett og til det offentlige for Høyesterett.»

Brødrene Pedersen A/S har henholdt seg til lagmannsrettens dom og har hevdet at flertallets avgjørelse bygger på en riktig bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Ankemotparten har vist til at så vel byrett som lagmannsrett -

Side:495

etter umiddelbar bevisføring - har funnet at brakken var forsvarlig konstruert. Den var uten vinduer, og den hadde låst dør. Oppbevaringen har således vært betryggende. Verken Arbeidstilsynet, Sprengstoffinspeksjonen eller politiet har funnet grunn til noen påtale ved forholdet.

Entreprenøren kan da ikke pålegges erstatningsplikt. «Erstatningsansvaret må» - hevder ankemotparten - «stoppe ved den låste dør.» I dette tilfelle har uvedkommende ved innbrudd fått hånd om boltepatroner, som - slik lagmannsrettens flertall med rette har funnet - har en forholdsvis lav farlighetsgrad. Dette er den første kjente sprengningsulykke ved omgang med boltepatroner, som lenge har vært anvendt på markedet.

Sprengningsulykken har i dette tilfelle ingen sammenheng med vanlig bruk eller med oppbevaringen av ammunisjonen. Den har sin grunn i guttenes atferd. Entreprenøren kan her ikke anses å ha utvist noen uaktsomhet. Forholdet ligger i denne sak annerledes an enn i sakene omtalt i Rt-1947-723 og 1977 313.

Ankemotparten bestrider at det her kan bli tale om objektivt ansvar. Det risikobilde som forelå i denne sak oppviser ikke noen stadig, typisk og ekstraordinær risiko. Boltepatronenes farlighet står i en helt annen klasse enn sprengstofftyper som dynamitt og knallperler. Ulykken skyldes heller ikke entreprenørens bruk og oppbevaring av boltepatroner. Det kan i det hele ikke sies å foreligge noen uforsvarlig.ordning som skulle tilsi erstatning på objektivt grunnlag.

Om entreprenøren skulle ha vært erstatningsansvarlig, må ansvaret anses bortfalt ved skadelidtes eget forhold. Som 13-åring har han mottatt stjålne patroner og brukt dem for å frembringe eksplosjon. Som byretten fremholder, visste han at det han gjorde var farlig, og han visste at barn ikke hadde lov til å være i besittelse av slike patroner og slett ikke lov til å sette fyr på dem.

Skulle Høyesterett komme til at skadelidte bør tilkjennes nedsatt erstatning, kan skadelidtes egen medvirkning tilsi en større reduksjon enn foretatt av byretten.

Ankemotparten har ikke funnet grunn til å gjøre innvendinger mot selve beregningen av mén-erstatning, men mener at tap i fremtidig erverv er satt for høyt.

Brødrene Pedersen A/S har lagt ned denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Entreprenørfirmaet Brødrene Pedersen A/S tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens flertall.

Slik saken står for Høyesterett, må det legges til grunn at Svein Kristiansens øyenskade er påført ved eksplosjon av en boltepatron som noen av hans lekekamerater hadde stjålet etter innbrudd i lagerbrakke tilhørende Entreprenørfirmaet Brødrene Pedersen A/S.

Den ankende parts krav på erstatning bygger i første rekke på at entreprenøren ikke har foretatt de sikkerhetsforanstaltninger som var nødvendige for å forebygge at ammunisjon til boltepistolen kunne

Side:496

komme uvedkommende i hende.

Slik jeg bedømmer forholdet, har entreprenøren ikke latt det mangle på gjennomføring av sikkerhetstiltak på en slik måte at det kan begrunne noe erstatningsansvar etter regelen om utvist uaktsomhet.

Jeg har - som lagmannsrettens flertall - lagt vekt på at den ammunisjon det her er tale om, representerer en forholdsvis lav farlighetsgrad. Ammunisjonen har en svak kruttladning. Boltepistoler har vært brukt i ca. 25 år, og bruken har hatt et utstrakt og stigende omfang. Det er opplyst at man på det norske marked anvender mellom 15 og 16 millioner skudd pr. år. De få uhell man har hatt, har vært forbundet med bruk av boltepistolen og har ikke hatt sammenheng med sprengning av ammunisjon. Ulykken i denne sak er den første kjente sprengningsulykke med boltepatroner.

Det er mot en slik bakgrunn man - etter min mening - må bedømme entreprenørfirmaets aktsomhetsplikt. Denne må for øvrig ses i lys av at det var en meget beskjeden arbeidsoppgave som firmaet skulle utføre på denne byggeplass. Vurdert ut fra disse hensyn kan jeg ikke se at firmaet har latt det mangle på nødvendige tryggingstiltak, når det lot boltepistolen med ammunisjon oppbevares i en lagerbrakke, som etter uttalelser både i byrettens og lagmannsrettens dom var forsvarlig konstruert og låst med solid hengelås. Jeg tilføyer at det fra entreprenørens side ikke foreligger noen overtredelse av de fastsatte sikkerhetsforskrifter.

Foranlediget av prosedyren finner jeg grunn til å bemerke at jeg ikke ubetinget er enig med ankemotparten i at «erstatningsansvaret stopper ved den låste dør». Særlige forhold kan tilsi at man i noen tilfelle er forpliktet til å treffe særskilte sikkerhetstiltak. Slik denne sak fremstiller seg, kan jeg imidlertid ikke se at det måtte påhvile entreprenøren å treffe sikkerhetsforanstaltninger utover dem som var satt i verk.

Jeg kan heller ikke se at entreprenøren kan ilegges ansvar på objektivt grunnlag. Den risiko som oppbevaring av ammunisjon til boltepistol kan medføre, har etter mitt skjønn ikke en slik karakter at den kan begrunne et objektivt erstatningsansvar. Jeg viser her til det jeg før har nevnt, at det ikke foreligger opplysninger om at det tidligere har inntruffet tilsvarende uhell. Det foreligger da ikke noen stadig og typisk risiko. Jeg kan heller ikke se at det kan være grunnlag for å ilegge objektivt ansvar ut fra et synspunkt om «uforsyarlig ordning».

Jeg er etter dette kommet til at lagmannsrettens dom må stadfestes, idet jeg også er enig med lagmannsretten i dens avgjørelse av omkostningsspørsmålet.

Anken har ikke ført frem. Etter hovedregelen skulle den ankende part, som for Høyesterett har hatt fri sakførsel, pålegges å erstatte motparten sakens omkostninger for Høyesterett. Jeg er likevel kommet til at den ankende part bør fritas for omkostningsansvar. Saken har etter mitt skjønn budt på prinsipielle spørsmål som kunne gjøre det berettiget å søke Høyesteretts avgjørelse.

Jeg stemmer for denne

Side:497

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dog slik at ankemotparten etter min mening bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Røstad.

Dommerne Aasland og Blom: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (dommer Astrid Will Monsen):

Lørdag den 16.3.1974 ble saksøkeren skadet da en patron fra en Hilti boltepistol sprang i luften. Saksøkeren er født xx.xx.1961 og manglet således ca. to uker på å være 13 år da ulykken skjedde. Det hele skjedde på Rykkin nær kjøpesenteret. Området var på den tid fremdeles under utbygging selv om det også var tatt i bruk som boligfelt. Således hadde Selvaag-bygg fremdeles store blokker under oppførelse. Saksøkte hadde et mindre oppdrag på stedet. Firmaet skulle lage grunnmur og montere tre glasspaviljonger som skulle bli bibliotek. Hele oppdraget tok 2-3 måneder. På stedet hadde firmaet to brakker, en hvilebrakke med vindu og en lager og redskapsbrakke. Saksøkeren bodde på den tid i Bjørnebærstien 27 på Rykkin. Han bodde hos sin mor som var eneverge. Hun er senere avgått ved døden og han bor nå hos sin bestemor i Stavanger.

Byggeområdet var ikke inngjerdet. Dette er heller ikke vanlig utenfor byområder og det forelå intet pålegg om gjerde. Som vanlig var det barn som brukte byggeområdet som lekeplass selv om de ikke hadde lov til det.

Det saksøkte entreprenørfirma hadde en Hilti boltepistol på stedet, men den var ikke ofte i bruk. Til pistolen hadde de 3-6 esker med patroner av forskjellig styrke. Alt pleiet å være oppbevart i et stort blikkskrin fra leverandøren. Skrinet hadde hengsler med små hull for liten hengelås, men slik lås hadde aldri vært påsatt. Skrinet ble oppbevart i redskapsbrakken. Dette var en trebrakke i bindingsverk uten vindu. Brakken var panelt på utsiden og døren var laget av labanker, 11/4" x 4", bord. Døren var låst med hengelås og festet for låsen var minst 21/2" tykt. Da arbeiderne forlot stedet fredag middag var dør og lås i orden.

Ulykkesdagen traff saksøkeren noen av sine lekekamerater på kafeteriaen i kjøpesenteret og fikk høre at de hadde boltepatroner. Det var A og B. De delte på anmodning ut patroner til flere og saksøkeren fikk 10-20 stk. Barna gikk ut og tente på papir o.lign. under patroner for å få det til å smelle. Saksøkeren fikk det ikke til. Han opplyser at han flere ganger har sett andre drive med slikt, og at han også selv en gang tidligere har tent på slike patroner. Saksøkeren fikk en tom papireske, visstnok for gelé eller bruspulver, som hadde vært brukt av de andre først. Han la denne på en ca. 1 m. høy mur etter å ha puttet to patroner inni, og tente så på. Alle gikk deretter

Side:498

noen meter unna. Da det var gått 1-11/2 minutt uten noe smell og saksøkte mente han hadde sett at flammen var gått ut, gikk han bort til esken. De andre guttene sto ikke langt borte, men noe høyere, både de som hadde skaffet patronene og flere andre, og de hevder at de ropte advarsler og også ropte at det brente, men at Svein ikke brydde seg om det. Selv sier han at han ikke husker å ha hørt noen advarsel. Da han kom bort til muren smalt det og så begynte det å dryppe blod fra et øye. - - -

Da arbeiderne hos Brødrene Pedersen kom på arbeid mandag morgen 18.3.1974 så de at døren til redskapsbrakken bar preg av innbrudd. Det ytterste bordet i døren der låsen sitter var revet av, labanken som låsen også var festet til var nesten revet løs slik at det selv om hengelåsen fremdeles var på plass, ville være en enkel sak å bende opp døren så mye at man kunne krype inn. Arbeiderne så ikke at noe var stjålet og meldte ikke fra. De hadde hatt en rekke innbrudd i hvilebrakken, delvis gjennom døren og delvis ved at vinduet ble knust. Til slutt hadde de latt være å låse og det hadde gått bra, det arbeidstøy som var i brakken ble ikke borte. Noen dager etter skulle boltepistolen brukes og da oppdaget arbeiderne at ammunisjonen som hadde stått på en hylle i brakka var borte. Da meldte de forholdet til politiet som foretok etterforskning. Politiets etterforskning bragte for dagen at innbruddet ble begått av A og B sammen med en tredje gutt. En planke i døren hadde vært brutt opp dagen før av en annen gutt. A hadde kikket inn i brakka fredag da døren var åpen og sett at det sto boltepistolammunisjon på en hylle. Han og B ble senere enige om å forsøke å komme seg inn i brakka for å få tak i patronene. Dette gjorde de så lørdag morgen. A holdt i døren og B krøp inn. Der tok han fra hyllen 4-5 patronesker. Et par var nesten tomme og de beholdt han og tredjemann mens A fikk resten og iflg. B tømte patronene ned i lommene sine. B fortalte også til politiet at han noen dager før. 13. eller 14. mars, hadde funnet 10-11 patroner utenfor en Selvaagbrakke og at han senere hadde gitt disse patronene til A. Etter innbruddet smelte guttene en del patroner, ca. 30, og gikk så til kafeteriaen hvor A ga Svein Kristiansen en håndfull patroner og også andre barn fikk patroner. Deretter gikk de ut og fortsatte sprengningen og så hendte ulykken med Svein som før beskrevet.

Politisaken førte til at A som var over 14 år ble siktet for grovt tyveri og saken ble sendt til barnevernsnemnda. B var bare 111/2 år og saken ble henlagt for hans vedkommende.

Begge disse guttene ble avhørt som vitner under hovedforhandlingen. A begynte med å si at han husker lite nå. Han trodde han helte patronene fra Pedersens brakke i lommen og kastet eskene. Han hadde ikke patroner fra noe annet sted, det var ikke mer igjen av patronene fra Selvaag. Slike patroner fløt angivelig over hele området. A endte med å si at det var mulig at han hadde noen patroner igjen i lommen som ikke stammet fra Pedersens brakke. B kunne ikke huske om han hadde gitt Svein patroner eller om det bare var A som gjorde det. Han hevdet at de ikke hadde andre patroner enn de fra Pedersens brakke fordi patronene fra Selvaag var brukt opp tidligere.

Sprengningsulykken ble nevnt i avisene og det førte til en henvendelse fra Statens sprengstoffinspeksjon til Asker og Bærum politikammer. De ba dokumentene utlånt etter at evtl. etterforskning i anledning ulykken var avsluttet. Saksdokumentene ble oversendt fra politiet den 9.4.1974 og Sprengstoffinspeksjonen takket for utlånet 24.4.1974 og uttalte:

Side:499

«Sprengstoffinspeksjonen har for sin del intet å tilføye.»

Vedkommende politietterforsker foreslo deretter meldingen henlagt idet etterforskningen synes å vise at skaden skyldes skadedes egen uforsiktighet. Deretter henla vedk. politifullmektig saken den 30.5.1974. - - -

Svein Kristiansen uttalte også at han før ulykken visste at det var farlig å smelle slike patroner. Han visste det var farligere enn å smelle kinaputter. Det smallt mye kraftigere. Han visste patronene hørte til i en pistol, men hadde aldri sett en slik. Han visste det ikke var lovlig å ha slike patroner i sin besittelse, men slike patroner kunne finnes overalt. Han var ikke klar over at A og B hadde fått tak i patronene ved innbrudd. - - -

Statens arbeidstilsyn har utgitt verneregler for Boltpistoler med tilbehør. De som gjaldt på ulykkestiden var Verneregler nr. 6, februar 1973. Fra disse siteres:

«2.7.1. Til hver boltepistol skal det høre en solid kasse som er forsynt med en sikker låseinnretning. Kassen skal være av en slik størrelse og slik innredet at den rommer boltpistolen, splintvern, passende antall formfaste esker med patroner, og bolter og spiker i separate rom, rengjørings- og desarmeringsverktøy, utstyr for pistolens rengjøring og skjøtsel, øyevern og hørselvern, minst tre advarsejskilter (jfr. punkt 3.4) samt bruksanvisning (jfr. 2.8.1.)»

«3.3. Patroner må ikke bæres løse i lommen. Under hvilepauser og kortere arbeidsoppbold skal såvel pistol som patroner være innlåst i oppbevaringskassen. Når ellers pistol og tilbehør ikke brukes, skal de oppbevares innlåste i hensiktsmessige rom eller skap.»

«3.12. Når en patron har klikket, må boltpistolen tidligst åpnes 30 sekunder etter avfyringen (risiko for såkalte etterbrennere kan foreligge).»

«Anmerkning. Brenning av patroner kan passende utføres på følgende måte: Patronene legges i en beholder med lokk, begge utført av minst 0.6 mm jernplate eller 1 mm lettmetall. Lokket belastes med ca. 10 N (1 kp). Høyst 50 patroner må brennes ad gangen. Før opphetingen påses at ingen person befinner seg i nærheten. Beholderen plasseres på en varmekilde, som kan bestå av en gassflamme, primus eller likn. Man går deretter i dekning. Når eksplosjonene har opphørt, skal det gå minst l minutt innen noen får nærme seg beholderen.»

I følge 2.8.2 skal det på innsiden av lokket i oppbevaringskassen finnes angitt de punkter som skal iakttas ved skyting, jfr. tillegg 3. Sikkerhetsbestemmelsene i tillegg 3 munner ut i følgende:

«Tenk på risikoen for tyveri. Oppbevar pistol og ammunisjon nedlåst også ved hvilepauser og likn. opphold i arbeidet.»

Entreprenørfirmaets folk har forklart at arbeidstilsynet under inspeksjon andre steder har sett standardkassen for boltepistol og at den ikke var påsatt lås uten at dette ble påtalt. Hengslene tillot dessuten bare påsetting av en så liten lås at det nærmest ville være en leke-hengelås. Etter ulykken er det kommet en intern skjerpet instruks i entreprenørfirmaet og nå oppbevares hele boltpistolkassen i solid og låst ammunisjonskasse når den ikke er i bruk.

Overingeniør J. Flatval i Statens arbeidstilsyn forklarte som vitne at vernereglene hadde vært gjenstand for nordisk samarbeid. De ble utarbeidet fordi det hadde vært mange ulykker med boltepistoler, vesentlig ulykker ved innskyting. Dette ville man hindre bl.a. ved regler om splintvern, om gjennomskyting etc. Han hadde ikke kjennskap til ulykker forårsaket av

Side:500

boltepistolammunisjon. Han begynte i arbeidstilsynet i 1970. Han uttalte ellers at den foreviste oppbevaringskasse var ulovlig uten lås, men at reglene ville være tilfredsstillet hvis kassen ble oppbevart i låst rom hver gang pistolen ikke var i bruk.

Retten har også hørt forklaring fra en konsulent hos Stormbull A/S som hadde stelt med boltepistoler i ca. 20 år. Han opplyste at patronene besto av en tynn metallhylse som omsluttet en svak kruttladning (0.10-0.4 g) og hadde en tenntråd i bunnen. I motsetning til våpenammunisjon var det ingen «kule». Kruttenningen dannet gass som drev et stempel i pistolen og derved fikk spiker/bolter på plass. Det ble omsatt ca. 15-20 mill. slike skudd pr. år i Norge. Han hadde foretatt eksperimenter med å brenne slik ammunisjon i lukket bål og det var vanskelig å få ammunisjon til å gå av. Når den gikk, smalt det og det ble rekyll. Vanlig fyrverkeri var langt farligere. Patronene var hårdføre mot trykk og når de smalt pleide hylsen å brette seg utover uten at biter løsnet. Han hadde bare hørt om en ulykke med slik ammunisjon. visstnok i 1974. og han trodde kanskje det gjaldt samme ulykke som saken omhandler. Den oppbevaringskasse som ble brukt var standardkasse godkjent i Stockholm og dermed tillatt brukt i hele Skandinavia. Om man hang på en lås mente han spilte liten rolle. - - -

Retten skal bemerke:

Det første spørsmål retten må ta standpunkt til er om det finnes bevist at øyet til Svein Kristiansen ble skadet av en splint fra en patron som stammet fra Brødrene Pedersens brakke. Det er på det rene at de andre guttene tidligere hadde hatt slike patroner som stammet fra Selvaag Bygg. Begge guttene uttalte først at patronene derfra var brukt opp tidligere. A sa senere at han ikke helt kunne utelukke muligheten av at en enkelt patron kunne blitt igjen i lommene hans. B fikk tak i patronene fra Selvaag Bygg flere dager tidligere. Han hevder at de ble gitt til A og brukt før innbruddet hos Brødrene Pedersen. Det er tydelig at disse guttene likte å leke med patroner. A så fredag før arbeidstidens slutt at det var patroner i Brødrene Pedersens brakke og bestemte seg for å prøve å få tak i dem. Så interessert som han var i slike patroner ville det vært rart om han ikke brukte opp de han hadde før han planla nye aksjoner for å få tak i flere. Innbruddet ble begått lørdag morgen og da ble det tatt flere esker med slike patroner. Det er omstridt om Svein fikk patroner direkte ut av en stjålet eske eller om A ga ham en håndfull som han hadde løs i lommen. I hvert fall kom guttene rett fra innbruddet i Brødrene Pedersens brakke og om A mot formodning skulle hatt en enkelt patron liggende igjen i lommen som ikke stammet fra brakkeinnbruddet, så har det all sannsynlighet mot seg at den var blant de patroner som ble gitt til Svein. Den ville vel i så fall blitt liggende igjen i bunden av A's lomme. Retten er således kommet til at den patron som eksploderte under Sveins behandling må ha vært en av de patroner som stammet fra innbruddet i Brødrene Pedersens brakke. Ifølge legeerklæringen fra Rikshospitalet skyldtes øyeskaden en messingsplint. Retten finner det klart at denne splint må være en del av kappen på den patron som eksploderte, og altså en del av en patron fra Brødrene Pedersens beholdning. For så vidt finnes årsakssammenhengen bevist.

Det neste spørsmål blir om Brødrene Pedersen kan sies å ha utvist uaktsomhet, culpa, i sin omgang med boltepistolammunisjonen. Når det er utferdiget forskrifter, verneregler, for behandling av boltepistoler og ammunisjon

Side:501

så er det fordi disse ting representerer en fare. De representerer en fare ikke bare for arbeiderne, men også for utenforstående. Dette fremgår bl.a. av at det i forskriftene er minnet om risikoen for tyveri. Det er tvil om hvorvidt ammunisjonseskene da de ble stjålet lå løse på hyllen eller om de lå i pistolskrinet. Guttene hevder at de lå løse og når de straks tilstår innbruddet ville de vel også innrømmet det om eskene var tatt ut av et oppbevaringsskrin. I hvert fall manglet skrinet lås og var for så vidt i strid med forskriftene punkt 2.7.1. Det hevdes ar en liten lås som man kunne fått inn i hengslene på standardskrinet ikke ville hatt noen betydning. Det kan ikke være riktig. Det ville vært en hindring til for tyvene å overvinne, og man må anta at de nødig ville vært lenge inne i den oppbrudte brakken og derfor var i tidsnød når innbruddet pågikk. Jo lenger tid de brukte, jo større ble selvfølgelig sjansen for å bli oppdaget. Det er videre opplyst at det ikke var vanlig praksis å ha lås på dette skrinet. Om praksis er slapp mange steder er det ingen fullgod unnskyldning. Brakken var imidlertid låst og den synes å ha vært forsvarlig konstruert og låst med solid hengelås. Brødrene Pedersen var vel kjent med faren for tyverier på denne byggeplass. De hadde hatt flere innbrudd i sin hvilebrakke og hadde til slutt oppgitt å låse den. De hadde hatt innbrudd både gjennom døren og gjennom vinduet. De visste også at barn var interessert i bolteammunisjonen. De skulle derfor ha særlig oppfordring til å sikre seg mot at ammunisjonen kom på avveie. Retten er av den mening at entreprenørfirmaet ikke hadde gjort alt man med rimelighet kunne forlange for å hindre ammunisjonstyveri. Når de visste at faren for tyveri var stor, burde de sikret seg ikke bare ved å ha ammunisjonen i låst brakke, men også ved å ha den i låst oppbevaringsskrin eller kasse.

Det at innbrudd florerte på arbeidsplassen og at det var grunn til å tro at barn og ungdom sto bak, burde skjerpet deres aktsomhet.

Sprengstoffinspeksjonen hadde ingen bemerkninger til politietterforskningen i forbindelse med sprengningsulykken. Det betyr bare at de ikke fant grunnlag for å gjøre strafferettslig ansvar gjeldende, men betyr ikke at det ikke er noe å bebreide entreprenøren.

Saksøkeren hevder at entreprenørfirmaet også må være ansvarlig på objektivt grunnlag. Saksøkte derimot mener at ulykker med boltammunisjon er noe helt enestående og at innbruddet må utelukke ansvar for entreprenøren.

Etter rettens mening er en sprengningsulykke som den som her inntraff, en del av de ulykker som må regnes som en stadig risiko i forbindelse med byggearbeid. Uttalelsen fra selgerens representant om at han ikke kjenner andre ulykker i forbindelse med slik ammunisjon enn en enkelt som muligens er den retten behandler, betyr ikke at slike ulykker aldri har forekommet. Ulykker med annen ammunisjon, knallperler o.lign. er vel kjent og det må være klart at ulykker med boltepistolammunisjon også meget vel kan inntreffe selv om kruttladningene er relativt små. De er vel i hvert fall større enn ladningene i kinaputt o.lign. og slike lekesaker har forårsaket mange ulykker. Imidlertid kan man ikke bare se på ammunisjonsulykkene, men må vurdere dem som en del av den risiko som følger med bruk av boltepistoler med tilbehør. Brødrene Pedersen sier at de nesten ikke brukte boltepistoler på Rykkin. Det er vel mulig, men ethvert entreprenørfirma av noen størrelse bruker boltepistoler i mange forbindelser og den fare som følger med bruk av slikt utstyr må sies å være en stadig risiko ved deres virksomhet. Brødrene

Side:502

Pedersen drev næringsvirksomhet som de visste medførte en del farer for uhell og ulykker og de hadde derfor forsikret seg mot ansvar. De regnet med og måtte regne med, muligheten av at noe kunne inntreffe som følge av de risiki som var forbundet med deres virksomhet. Svein Kristiansen var et barn som selv ikke deltok i innbruddet. Den ulykke som inntraff rammet ham hardt. Etter rettens mening ville det være urimelig om han alene skulle bære følgene av det uhell som inntraff.

Patronene var frastjålet Brødrene Pedersen. Fordi tyverier og innbrudd var alminnelige på arbeidsplassen, var det ikke upåregnelig at noe ammunisjon kunne komme på avveie på denne måte og derigjennom forårsake ulykker. Meget taler for at også objektivt ansvar må sies å foreligge.

Svein Kristiansen var ennå ikke 13 år da ulykken inntraff. Han var et barn med barns manglende evne til å vurdere fjernere konsekvenser av sine handlinger. Han hadde sett brenning av slike patroner før og også forsøkt seg selv, men det er ikke grunn til å tro at han hadde noen særlig erfaring med slikt. Han så kameratene leke med patronene og ville selv delta. Svein Kristiansen var imidlertid ikke så liten at han helt manglet selvskyldevne. Han visste at det han gjorde var farlig og han visste at barna ikke hadde lov til å være i besittelse av slike patroner og slett ikke lov til å tenne på dem. Retten finner at han må sies å ha medvirket til skaden jfr. straffelovens ikrafttredelseslov §25, 2. og er kommet til at det kan foretas en skyldfordeling der 50% faller på skadelidte selv. Det er da også tatt hensyn til hans alder og utvikling, jfr. HRD i Rt-1965-1115. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Jørgen Brøymer, ekstraordinær lagdommer Reidar Friis Bull og tilkalt dommer, sorenskriver U. Borch): - - -

Lagmannsrettens bemerkninger:

Lagmannsretten har delt seg i et flertall bestående av lagdommer Brøymer og sorenskriver Borch og et mindretall bestående av ekstraordinær lagdommer Reidar Friis Bull.

Flertallet er kommet til et annet resultat enn byretten, idet det ikke finner at Entreprenørfirmaet Brødrene Pedersen A/S kan pålegges erstatningsplikt.

Det er ikke godtgjort at det fra firmaets side er utvist erstatningsbetingende uaktsomhet, og vilkårene for objektivt ansvar kan heller ikke sees å foreligge.

Retten finner det bevist at den patron som forårsaket skaden, stammer fra innbruddet hos den ankende part, jfr. byrettens bemerkninger om dette.

Avgjørende for culpaansvaret vil det da være om den ankende part har gjort hva som med rimelighet kan forlanges for å sikre seg mot at pistol og ammunisjon kommer uvedkommende i hende. Ved bedømmelsen av dette vil det spille inn hvilke forholdsregler en skal kunne kreve tatt når en ser hen til omfanget av oppdraget. Det må også tas hensyn til graden av farlighet den skadegjørende ammunisjon har, og måten skadevolderen har tilvendt seg den på.

For å begynne med det sist nevnte moment først, bemerkes det at den skadevoldende patron er av en type som brukes i en såkalt boltepistol, og består av en tynn metallhylse som omslutter en svak kruttladning. Ved bruk av pistolen detonerer patronen. Den har ingen kule, men den gass som utvikles ved avfyringen, driver spiker eller bolter på plass når trematerialer

Side:503

skal festes til mur eller betong. Overingeniør Flatval i Statens arbeidstilsyn har som vitne forklart at han ikke kjenner til ulykker som den i saken foreliggende ved detonasjon av patroner som følge av antennelse på den måte som her har funnet sted. Flertallet er bl.a. på grunnlag av dette kommet til at patronene representerer en forholdsvis lav farlighetsgrad, og at de ved brenning normalt bare tømmes for gass uten at dette medfører skadevirkninger. Brenning er faktisk den vanlige måte å destruere ubenyttede patroner på. Men den potensielle fare for skadeverk forvoldt av pistol og/eller ammunisjon har ført til at Statens arbeidstilsyn har gitt sikkerhetsbestemmelser for bruk og oppbevaring. De gjeldende verneregler av 6. februar 1973 bestemmer i punkt 2.7.1 om dette at pistol og patroner skal oppbevares i en solid kasse med sikker låsinnretning. Under hvilepauser og kortere arbeidsopphold skal de ifølge reglenes 3.3. være innlåst i oppbevaringskassen. «Når ellers pistol og tilbehør ikke brukes, skal de oppbevares innlåste i hensiktsmessige rom eller skap.» Lagmannsrettens flertall tolker dette slik som Arbeidstilsynets representant ga uttrykk for under ankeforhandlingen, nemlig at nedlåsing i skrinet bare er påbudt under kortere pauser mens arbeidet pågår. Forlates arbeidsplassen, er dette derimot ikke nødvendig, såfremt oppbevaring foretas innlåst i et hensiktsmessig rom. Da patronene i dette tilfelle lå i en solid bygget brakke uten vinduer, forsynt med forsvarlig hengelås, er dette ikke i strid med forskriftene. Om brakkens konstruksjon henvises det til side 2 i byrettsdommen.

Dommer referert i Rt-1930-544, 1947 723, 1950 1091 og 1957 590 gjelder forhold hvor krav til normer ikke er oppfylt, og hvor skade er voldt av gjenstander fjernet fra ulåst oppbevaringssted.

Ankemotparten har villet pålegge entreprenørfirmaet å treffe enda strengere sikringstiltak, bl.a. å gjerde inn området. Det anses unødvendig og lite realistisk, især for et oppdrag som beskjeftiger 2 mann i et par måneder.

Svein Kristiansen var ikke selv med ved innbruddet i arbeidsbrakken, men burde vel ha ant uråd når han får en neve patroner av en av innbryterne. Han måtte iallfall være klar over at patronene ikke var ervervet på rettmessig vis. Dette moment er ikke avgjørende, men dog en liten del i det helhetsbilde som gjør at flertallet har funnet at den ankende part må bli å frita for ansvar ved utvist skyld.

Svein Kristiansen visste at han innlot seg på noe ulovlig. Han var en 13 år gammel normalt begavet gutt, som også tidligere hadde vært med på å «smelle» patroner, og han gikk bort til de (visstnok 2) brennende patroner, enda en stor krets av omkringstående gutter ifølge B's vitneprov «skreik til'n at han ikke skulle gå borttil esken han hadde tent på.»

Objektivt ansvar mener flertallet av flere grunner ikke foreligger.

Bruk og oppbevaring av boltepistoler og ammunisjon vil neppe kunne karakteriseres som «farlig bedrift» når de forskrifter om dette som er gitt av Statens arbeidstilsyn følges. Flertallet har funnet det godtgjort at de patroner som ble brukt ved den inntrufne ulykke, var oppbevart på en måte som tilfredsstiller forskriftene til slik oppbevaring. Flertallet kan heller ikke se at det foreligger noe slikt særlig risikomoment at det kan føre til objektivt ansvar.

Patroner til boltepistoler synes å være mer eller mindre ufarlige ved vanlig bruk, og selv ved brenning virker det som om faren for skadetilføyelse er minimal, idet metoden faktisk er den normale for destruering av ubrukt

Side:504

ammunisjon. Det var således spesielt uheldig når det i Svein Kristiansens tilfelle fikk så sørgelige følger. Det er så vidt vites, den eneste gang noe slikt har hendt, og det gir ikke grunnlag for å regne med slike konsekvenser som uunngåelige og statistisk beregnelige. Her gjelder det nettopp et enkeltstående atypisk tilfelle hvor patronene er anvendt i strid med vanlig bruk, muliggjort ved innbrudd på oppbevaringsstedet.

Også på dette grunnlag må derfor den ankende part bli å frifinne.

Mindretallet, ekstraordinær lagdommer Bull, er når det gjelder entreprenørfirmaets ansvar, kommet til samme resultat som byretten og kan i det alt vesentlige slutte seg til dens begrunnelse. Som påpekt av byretten, var firmaet vel kjent med faren for tyverier på denne byggeplass. Det hadde hatt flere innbrudd i sin hvilebrakke og hadde til slutt oppgitt å låse den. De visste også at barn var interessert i bolteammunisjonen. Dette burde ha skjerpet deres aktsomhet.

Det er på det rene at den kasse som var beregnet til oppbevaring av pistol og ammunisjon, ikke har vært forsynt med en sikker låseinnretning. Dette strider mot forskriftenes §2.7.1. Den ankende part synes å ha støtte hos vitnet overingeniør Flatval i at reglene for oppbevaring av ammunisjon i dette tilfelle allikevel er tilfredsstillet, idet ammunisjonen har vært oppbevart «innlåst i hensiktsmessig rom», jfr. forskriftenes §3.3. I tillegg 3 heter det imidlertid: «Tenk på risiko for tyveri. Oppbevar pistol og ammunisjon nedlåst også ved hvilepause og liknende opphold i arbeidet.» I A/S Stormbulls utdrag av sikkerhetsreglene heter det: «Husk risikoen for tyveri. Oppbevar apparatet og ammunisjonen nedlåst.» Mindretallet kan vanskelig finne at det er naturlig å si at ammunisjonen i dette tilfelle har vært «nedlåst». Det kan da bedre forsvares å si at den har vært «innlåst i hensiktsmessig rom». Uansett om det her måtte foreligge en overtredelse av forskriftene eller ikke, finner imidlertid mindretallet at det under de rådende forhold var uaktsomt av firmaet å anbringe bolteammunisjonen på en hylle synlig fra inngangsdøren, hva enten ammunisjonen hadde ligget i et ulåst skrin eller ikke. Anbringelse i et låst skrin hadde tross alt vært mer betryggende, selv om små låser er lette å brekke opp. Som anført av byretten, ville de allikevel betegne en hindring for tyvene å overvinne.

Når det gjelder årsakssammenhengen mellom innbruddet og ulykken, viser mindretallet til byrettens domsgrunner.

Mindretallet er således kommet til at Svein Kristiansen har krav på erstatning av firmaet for tap i fremtidig erverv, samt ménerstatning, men er enig med byretten i at han selv må bære 50% av tapet. Mindretallet finner imidlertid ikke tilstrekkelig grunn til å ta stilling til erstatningsutmålingen. - - -