Rt-1981-646
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1981-05-15 |
| Publisert: | Rt-1981-646 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 82/1981 |
| Parter: | Statsadvokat Hans Holen,aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Christiansen, Elstad, Holmøy, Bølviken |
| Lovhenvisninger: | Merverdiavgiftsloven (1969) §72, Merverdiavgiftsloven (1969), Investeringsavgiftsloven (1969) §7, Straffeloven (1902) §62, §63, §34 |
Dommer Sinding-Larsen: Vesterålen herredsrett avsa den 16. desember 1980 dom med slik domsslutning:
«1. A, født xx.xx.1940,- - -, dømmes for overtredelse av lov om merverdiavgift av 19. juni 1969 nr. 66 §72 annet ledd, 1. pkt., jfr. §34 første ledd, lov om merverdiavgift av 19. juni 1969 nr. 66 §72 første ledd, jfr. §34 første ledd, samt lov om avgift på investeringer m.v. av 19. juni 1966 nr. 67 §7 første ledd, jfr. 4. ledd, jfr. lov om merverdiavgift av 19. juni 1969 nr. 66 §34 første ledd, alt sammenholdt med straffelovens §62 og §63, til en straff av fengsel i 30 - tretti - dager.
2. Han dømmes videre til å betale til det offentlige saksomkostninger med kr. 300,- - kronertrehundre - innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.»
Når det gjelder saksforholdet og domfeltes personlige forhold, viser jeg til herredsrettens dom.
Domfelte har påanket dommen for så vidt han er domfelt for overtredelse av merverdiavgiftslovens §72 annet ledd - unnlatelse av å betale avgift som er oppebåret i mottatt vederlag. Anken gjelder prinsipalt lovanvendelsen, subsidiært saksbehandlingen - mangelfulle
Side:647
domsgrunner. Utenom anken har forsvareren for Høyesterett tatt opp straffutmålingen, idet han hevder at det burde ha vært gitt betinget straff. Lovanvendelsesanken er begrunnet med at herredsretten har stilt for små krav til forsettet. Domfelte mener at han ikke kan dømmes for forsettlig unnlatelse av å betale avgift hvis betaling «var umulig p.g.a. mangel på likvider og han tidligere ikke forsettlig hadde forårsaket denne likviditetsmangel». Anken over domsgrunnene er begrunnet med at herredsretten ikke i tilstrekkelig grad har vurdert konkret de kredittmuligheter domfelte mente å ha da han disponerte over avgiftsbeløp som var oppebåret i mottatt vederlag.
Jeg finner at anken må forkastes.
Det fremgår av domsgrunnene at domfelte var klar over hvilke avgiftsbeløp som skulle betales og deres forfallstid, og at han unnlot å innbetale avgiftsbeløpene innen forfall. Unnlatelsen av å betale i rett tid er da forsettlig. Det er ikke en forutsetning for domfellelse at den pengemangel som ifølge domfelte hindret betaling, var forsettlig fremkalt. Jeg finner det således ikke nødvendig ved avgjørelsen av forsett-spørsmålet å vurdere de forutsetninger domfelte bygde på da han disponerte rederiets midler - herunder avgiftsbeløp som var oppebåret i mottatte vederlag - slik at han ikke kunne betale avgiften ved forfall. Jeg viser i denne sammenheng til Rt-1980-203 flg., særlig side 204.
På bakgrunn av forsvarerens prosedyre finner jeg grunn til å tilføye at jeg forstår herredsrettens premisser slik at retten ut fra de foreliggende faktiske omstendigheter har lagt til grunn at domfelte ikke kan ha regnet med som sikkert eller overveiende sannsynlig at rederiet ville beholde sin bankkreditt og i nødvendig utstrekning få slike nye lån at avgiftsbeløpene kunne betales ved forfall.
Jeg finner at domsgrunnene viser at forsett foreligger når det gjelder overtredelsen av §72 annet ledd. Verken anken over lovanvendelsen eller saksbehandlingen kan da føre frem.
Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å gjøre straffen betinget. Domfellelsen etter §72 annet ledd gjelder kr. 140.000. I tillegg hertil kommer blant annet kr. 87.000 som omfattes av §72 første ledd. De formildende omstendigheter, som herredsretten har redegjort for, er det tatt hensyn til når straffen er satt så vidt lavt som fengsel i 30 dager.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Chrisriansen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Elstad, Holmøy og Bølviken: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Lorentz Stavrum med domsmenn):
A er født xx.xx.1940 i - - -. Han er regnskapsfører av yrke, og arbeider i et regnskapsfirma på - - -, hvor han også bor. Han har handelsskole og har deltatt i en rekke kurser i regnskap og regnskapsføring. Han har avtjent
Side:648
militærtjenesten, er gift og forsørger hustru og to barn. Inntekten er anslått til ca. kr. 70.000,-pr. år, og formue 0. Han er ikke tidligere straffet eller bøtelagt.
Retten legger til grunn:
I 1974 kom tiltalte med som aksjonær i aksjeselskapet «A/S Polarfrakt», som var dannet i 1972. Det var to andre aksjonærer med. - - -
Aksjeselskapet ønsket å kjøpe trebåten «Polarholm» i 1974, og innledet forhandlinger med Øksnes Sparebank om dette. - - -
Etter at han hadde presisert overtor banken at han ikke ville sette sin personlige faste eiendom i Øksnes som pant, og banken hadde godtatt dette, kom handelen i stand mellom banken som selger og det nye ansvarlige selskapet «Partrederiet Polarholm» som kjøper. - - -
Båten ble satt i drift på forsommeren 1974, og gikk i faste oppdrag den første tiden. I slutten av september led fartøyet imidlertid totalt maskinhavari, og ble reparert for kr. 225.000,-. - - -
«Polarholm» fortsatte å gå i fraktfart på nyåret 1975, men det ble stadig nye utgifter, og det ble vanskeligere å få oppdrag, og lenger mellom oppdragene. Fraktmarkedet for denne type last sank betydelig.
Rederne hadde på denne tid fått melding om at en annen båt - M/S «Canasta» var til salgs. Dette var en langt nyere og større båt, og bedre egnet for sikre fraktoppdrag i henhold til markedsutsiktene på denne tiden. Båten ble av eieren benyttet bl.a. til oljegrustransport i større omfang.
Rederiet innledet forhandlinger med banken om bistand til kjøp av «Canasta». Banken var villig til å yte rederiet lån stort kr. 250.000,-, som var egenkapital ved en eventuell handel. Lånet ble gitt mot pant i redernes personlige eiendommer. Av kjøpesummen - ca. kr. 1.250.000,- ble resten - l mill. kroner - ordnet ved overtagelse av eksisterende pantelån fra annet hold. Handelen ble avgjort i mars måned 1976.
Partredernes samlede gjeld til Øksnes Sparebank var nå kr. 796.000.-. Dessuten forelå en ordning med driftskreditt på kr. 50.000,-. - - -
29. mars 1979 ble partrederiet tatt under behandling av Vesterålen skifterett som konkursbo, etter begjæring fra Direktoratet for sjømenn. - - -
Som regnskapskyndig var det tiltalte som foresto arbeidet med økonomien, og som førte rederiets regnskaper. Han hadde også den løpende kontakt med oppdragsgivere, som regel via skipsmeglere - som foretok det meste av det praktiske arbeidet vedrørende driften. Oftest gikk innbetalingene til rederiet også via skipsmeglere.
Tiltalte hadde hele tiden dette arbeidet, ved siden av sitt arbeid som regnskapsfører i et regnskapsfirma på - - -, som ble drevet av ham selv sammen med en kompanjong. Rederiets regnskap ble ført etter regnskapsprinsippet (fakturametoden) og til nettoverdier. Det var opprettet egne avgiftskonti. Når innbetalinger kom til rederiet fra skipsmeglere, ble hele beløpet overtørt uspesifisert på rederiets driftskredittkonto i øksnes Sparebank. Avregning fra skipsmeglerne ankom som regel først lenge etter. De inneholdt detaljerte opplysninger hvor de aktuelle beløp og poster var spesifisert. Herav kunne en fastslå omfanget av avgiftsdelen. I avregningene fremgikk bruttobeløp for frakt etter avtale, dessuten spesifisert fradrag for alle utbetalinger som ble foretatt av megler, herunder f.eks. utgifter til hyre, bunkers m.v. På grunn av tidsforskyvninger mellom kontooverføringen og mottagelsen av avregningene kom rederiets bokføring på etterskudd. «Etterslepet» kunne f.eks. dreie seg
Side:649
om tidsrom over 6-8 måneder. I mellomtiden ble driftskredittkontoen i sparebanken jevnlig benyttet til alle rederiets inn- og utbetalinger. - - -
Retten finner følgende bevist:
For 3. - 6. termin av inntektsåret 1976 fastsatte fylkesskattesjefen i Nordland i mangel av innsendte oppgaver fra den avgiftspliktige ved skjønn utgående merverdiavgift med kr. 72.000,- totalt, mens inngående merverdiavgift ble fastsatt til kr. 40.000,-. Innvesteringsavgiften for samme periode ble av samme grunn fastsatt til kr. 520,-. De faktiske beløp for samme tidsrom basert på rederiets egne avgiftskort utgjorde henholdsvis kr. 171.274 (utgående m.v.a.), kr. 51.725,- (inngående m.v.a.), og kr. 2.253,- (investeringsavgift). Skyldig merverdiavgift for perioden 3. - 6. termin 1976 utgjorde således kr. 87.549,-, mens skyldig investeringsavgift utgjorde kr. 1.733,-.
Dette misforhold er ikke innrapportert av tiltalte, men ble klarlagt ved fylkesskattesjefens undersøkelse av avgiftsrestansen for avgiftsåret 1978.
Det er ikke foretatt noen nærmere undersøkelse av i hvilken utstrekning det aktuelle merverdiavgiftsbeløp refererer seg til mottatt vederlag for avgiftspliktig omsetning. Størrelsen av beløpene for faktisk omsetning er basert på rederiets egne regnskaper - konti sammenholdt med regnskapsbilag m.v. - og er ikke bestridt av tiltalte.
Retten finner det bevist at tiltalte var klar over dette misforhold, og således også at han sto til rest med de nevnte beløp. Ved vurderingen av skyldkravet har en måttet legge særlig vekt på at regnskapene var oversiktlige og tilgjengelige for tiltalte, og at han med sin bakgrunn ingen unnskyldning hadde for å la være å sammenholde de aktuelle beløp. En viser her til spesielle forpliktelser som stilles til regnskapsførere i lovgivningen, og viser for øvrig til Andenæs «Alminnelig strafferett» 231 om den såkalte «forsettlige uvitenhet».
Retten finner det likeledes bevist at tiltalte for avgiftsterminene nr. 1,2,3 og 6 i 1978 ikke rettidig har betalt til statskassen fortalt merverdiavgift med tilsammen kr. 140.092,- av mottatt verderlag for avgiftspliktig omsetning.
Heller ikke her er det faktiske forhold bestridt av tiltalte. Med hensyn til skyldspørsmålet finner retten bevist at tiltalte har utvist forsett. En finner ikke å kunne legge til grunn at tiltalte hadde noen berettiget forventning om radikalt endrede inntektsforhold. Slik rederiets forhold til banken etter hvert var blitt, kunne han ikke påregne en evig driftskreditt. Det måtte for tiltalte fremstå som naturlig at banken i nær fremtid måtte innstille sine tjenester for å unngå for store tap. Søknaden om garanti fra det offentlige som var fremsatt gjennom Fraktfartøyenes Rederiforening kunne heller ikke fremstå som særlig sikker, og dette må tiltalte etter rettens mening ha innsett. At han i det lengste håpet på en ordning som kunne få rederiet på fote igjen, kan ikke ha noen avgjørende betydning. Retten kan heller ikke finne at maskinhavariet på «Polarholm» i 1974, de senere vanskeligheter med denne båtens tekniske standard eller problemer med «Canasta»'s hjelpemotor m.v. skulle utelukke tiltalte fra å foreta de pliktige innbetalinger. Han måtte hele tiden ha innsett at videre drift under disse omstendigheter var et betydelig sjansespill, og at han ved å prioritere fortsatt fraktvirksomhet og de utbetalinger som dette medførte - satte rederiet ute av stand til å ivareta sine avgiftsplikter overfor det offentlige. At mye av det praktiske driftsoppgjør ble foretatt av skipsmeglere endrer ikke dette forhold. Som ansvarlig for rederiets regnskaper mottok tiltalte løpende avregninger som viste hvordan rederiets økonomi var. At det i
Side:650
perioder kan ha vært forsinkelser av skipsmeglernes avregningsoppgaver, kan ikke ha hatt noen avgjørende betydning for tiltaltes mulighet til å wrdere den samlede økonomiske situasjon.
Endelig finner retten det bevist at tiltalte forsettlig unnlot å innbetale fortalt merverdiavgift for 5, og 6. termin 1978 med tilsammen kr. 8.916,-, samt forfalt investeringsavgift for 1., 2., 3., 5. og 6. termin 1978 med tilsammen kr. 2.351,-. De aktuelle beløp er ikke bestridt. Med hensyn til skyldkravet viser retten til anførslene ovenfor.
Om straffutmålingen vil retten bemerke:
Overtredelsen av merverdiavgiftslovens §72 annet ledd gjelder beløpet kr. 140.092,-. Dette er en betydelig reduksjon i forhold til den opprinnelige siktelse - jfr. tiltalebeslutningen av 5. mai 1980 post I. Overtredelsen av samme bestemmelses første ledd er imidlertid funnet å være utvidet i relasjon til siktelsen. Imidlertid er det for denne overtredelsen fastsatt en langt mildere reaksjon. Også overtredelsen av investeringsavgiftsloven er funnet større enn i den opprinnelige siktelse. Her er det imidlertid tale om en ubetydelig utvidelse, og straffen er som for post II relativt mild.
Alt i alt fremstår det forhold som foreligger til pådømmelse betydelig mildere - straffbarhetsmessig - enn tiltalebeslutningen av 5. mai 1980 indikerer.
Retten har ved spørsmålet om straffutmålingen måttet legge stor vekt på tiltaltes gode kunnskaper om regnskap og regnskapsførsel. Han har drevet med regnskaper siden 1962, og er utdannet i faget. En har videre lagt vekt på at de beløp som her er unndratt innbetaling, er betydelige. På den annen side har en funnet å ta hensyn til tiltaltes nåværende økonomiske situasjon. Han er slått konkurs, og har i den forbindelse mistet hus, bil og personlige bankinnskudd. Han har lidt et stort økonomisk tap, og har ikke foretatt de handlinger han er tiltalt for av egen personlig interesse, men for å holde rederiet gående. Han har for lang tid forspilt sine inntektsmuligheter i det regnskapsfirmaet han drev ved siden av rederiet, og har mistet ca. kr. 80.000,- i lønn for sitt arbeid med rederiet. Han er tidligere ustraffet. Etter Høyesteretts praksis skal det ved overtredelser av denne art og av dette omfang reageres med ubetinget fengselsstraff. Retten viser i den forbindelse til et par nye høyesterettsdommer som antas meget relevante ved vurderingen her:
Rt-1979-1458 og Rt-1979-1507. En viser også til Johs. Andenæs «Formyesforbrytelsene» 49-50 og «Alminnelig strafferett» 425.
Retten har etter dette funnet tiltalte skyldig i overtredelse av de lovbestemmelser som han er tiltalt til fellelse etter, og har etter en samlet vurdering funnet at en straff av fengsel i 30 dager kan være en passende reaksjon. Straffelovens §62 og §63 er iakttatt. - - -
Side:651