Rt-1981-673

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1981-05-16
Publisert:	Rt-1981-673
Stikkord:	Inhabilitet
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 83/1981
Parter:	Statsadvokat Lasse Qvigstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Bjørn Pettersen).
Forfatter:	Christiansen, Elstad, Holmøy, Sinding-Larsen, Bølviken
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §393, Straffeloven (1902) §329, Domstolloven (1915) §108, §111, §117, §118, §20, §86, §86a, §90, §91, §92, §136, §451, §452, §453, §27, §115, §24, §53, §54, §61, §62, Domstolloven (1915)

Dommer Christiansen: Alta herredsrett avsa 19. februar 1981 dom med denne domsslutning:

«A født xx.xx.1953 bopel- - -dømmes for overtredelse av straffelovens §329 første ledd til en bot stor kr. 3.000,- - tretusen - kroner. Subsidiært hvis ikke boten betales 20 - tjue - dagers fengsel.

Hun dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger med kr. 1.000,- - ettusen - kroner.»

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.

Domfelte har anket dommen for så vidt angår saksbehandlingen, straffutmålingen og idømmelsen av saksomkostninger. Hennes forsvarer for Høyesterett har i sin prosedyre understreket at domfelte heller ikke aksepterer at forholdet var straffbart, etter straffelovens §329 første ledd. Det var etter hennes mening her tale om rettmessig motstand mot ulovlige vedtak og inngrep fra myndighetenes side. Etter Høyesteretts dom av 13. januar 1981, inntatt i Rt-1981-21, har hun imidlertid ansett det nytteløst å anke over lovanvendelsen.

Saksbehandlingsanken retter seg alene mot rettens sammensetning. Det hevdes å foreligge inhabilitet etter domstolslovens §108 for den samlede rett. Videre anfører domfelte at det hefter slike feil ved uttagningen av domsmennene at dommen også av denne grunn må oppheves.

Rettens formann var sorenskriveren i Holt, som ved Justisdepartementets brev av 2. februar 1981 var oppnevnt som midlertidig hjelpedommer ved Alta sorenskriverembete fra 17. februar 1981 og inntil videre, jfr. domstolslovens §20 annet ledd. Departementet oppnevnte på tilsvarende måte også flere andre sorenskrivere som hjelpedommere i Alta, og også disse har pådømt straffesaker etter

Side:674

Alta-aksjonene. Domfelte anfører at da Justisdepartementet etter manges mening nærmest hadde partsinteresse i disse straffesakene, fremkom det sterke protester mot en slik utvelgelse av dommere. Domfelte slutter seg til denne kritikk. Disse politisk betonte sakene skulle etter hennes mening vært avgjort av den lokale dommer, eventuelt ved hjelp av settedommere fra nabodistriktene, mens andre hjelpedommere alene skulle vært overlatt embetets øvrige saker. I så fall ville disse spesielle straffesakene blitt behandlet av dommere som allerede før konflikten om utbyggingen i Alta ble akutt, gjorde tjeneste i distriktet. Selv om det ikke kan rettes konkrete anførsler om inhabilitet mot rettsformannen, hevdes han etter dette å måtte anses som inhabil etter bestemmelsen i domstolslovens §108.

Inhabilitetsinnsigelsen mot domsmennene knytter seg til det forhold at straffesaken ble pådømt midt under konflikten i Alta. Det forelå således en opphetet situasjon hvor det etter domfeltes mening var umulig å finne domsmenn som kunne vurdere saken på en nøktern og saklig måte. Man skulle ventet med berammelsen til stemningen ble noe roligere.

Når det gjelder uttagningen av domsmennene, hevdes det å foreligge en rekke saksbehandlingsfeil etter bestemmelsene i domstolslovens femte kapittel. Prosedyren knytter seg her til et bevisopptak for Alta forhørsrett av 24. april 1981 med vitneforklaringer av den kst. sorenskriver ved embetet og dets administrasjonssekretær. Jeg vil senere komme tilbake til de konkrete feil som er påberopt.

Domfelte hevder at de foreliggende saksbehandlingsfeil enkeltvis eller samlet må lede til at dommen oppheves i medhold av de ubetingede regler i straffeprosesslovens §393 annet ledd. Subsidiært hevder hun at saksbehandlingsfeilene sett under ett og sammenholdt med tempoet i strafforfølgningen må lede til opphevelse etter paragrafens første ledd, da feilene kan ha virket bestemmende på dommens hele innhold.

Anken over straffutmålingen gjelder botens størrelse. Det hevdes at denne ikke er fastsatt i samsvar med straffelovens §27, siden domfeltes arbeidsinntekt bare er ca. kr. 24.000 pr. år. I denne sammenheng er det vist til at de fleste domfelte i de saker etter Alta-aksjonene som er anket, også er ilagt bøter på kr. 3.000 til tross for at. deres inntekter til dels langt overstiger domfeltes. Ved utmålingen av boten må det etter domfeltes mening også tillegges vesentlig vekt at hun har handlet ut fra idealistiske motiver og ikke i egen vinning. Hun har ved åpen ulydighet utsatt seg for risiko og tap for å forsvare samenes rettigheter og viktige samfunnsinteresser for øvrig.

Hva endelig angår saksomkostningene, hevdes kr. 1.000 å overstige det beløp som det etter omstendighetene overhodet er adgang til å kreve erstattet av domfelte etter straffeprosesslovens §451 §452, begges første ledd. Påtalemyndigheten har ikke dokumentert hvilket beløp det her kan bli spørsmål om. Under enhver omstendighet hevdes kr. 1.000 å stå i misforhold til det som etter praksis i andre straffesaker kan kreves av domfelte, jfr. §452 annet ledd. Domfelte har ellers anført at slik saksomkostningene hittil har vært utmålt av herredsretten

Side:675

i straffesakene ettcr Alta-aksjonen, har de fått et pønalt preg.

Påtalemyndigheten har påstått anken forkastet.

Det bestrides at noen av rettens medlemmer må anses inhabile. Man er enig i at det foreligger enkelte formelle feil ved den fremgangsmåte herredsretten nyttet for uttagning av domsmenn. Praktiske hensyn har imidlertid ført til at domstolene i noen grad har måttet tillempe domstolslovens regler på dette område. I alle tilfelle må mulige feil bedømmes etter straffeprosesslovens §393 første ledd, og kan da ikke lede til opphevelse av dommen.

Når det gjelder straffutmålingen, hevder påtalemyndigheten at det både av individualpreventive og allmenpreventive grunner er nødvendig å reagere strengt overfor mindretallsgrupper som ved slik maktanvendelse bryter demokratiets spilleregler. Bøtene må legges på et visst minimumsnivå.

Hva endelig angår saksomkostningene, viser påtalemyndigheten blant annet til at den var tvunget til å opprette et eget kontor i Alta med tilkalte tjenestemenn fra andre deler av landet. Også de store utgifter forbundet med dette må skjønnsmessig fordeles på straffesakene, jfr. straffeprosesslovens §453. Utgiftene til selve politiaksjonen kreves ikke dekket. Det kan da ikke være noe å bemerke til utmålingen.

Jeg er kommet til at det er slike feil ved uttagningen av domsmennene at dommen må oppheves. Før jeg går nærmere inn på disse feil, finner jeg imidlertid å burde behandle de inhabilitetsinnsigelser som er reist.

1. Domfelte - som møtte med forsvarer - kjente til de nå påberopte inhabilitetsgrunner ved hovedforhandlingen og hadde på direkte spørsmål intet å bemerke til rettens habilitet. Det følger da av domstolslovens §111 annet ledd at inhabilitetsinnsigelser basert på domstolslovens §108 ikke kan føre frem.

Jeg finner likevel grunn til å tilføye at jeg ikke kan se at det er noe hold i innsigelsene. Den forventede mengde straffesaker etter Altaaksjonene - over 600 forelegg bare etter politiets ryddeaksjon 14. januar 1981 - tilsa klart at det måtte foretas en vesentlig styrkelse av embetet ved midlertidige hjelpedommere, jfr. vernetingsregelen i straffeprosesslovens §136 første ledd. Det er alene Justisdepartementet som har myndighet til å oppnevne slike, jfr. domstolslovens §20 annet ledd og kgl. resolusjon av 2. desember 1927. Etter disse bestemmelser stilles det ingen særlige krav til hjelpedommerens kvalifikasjoner utover de alminnelige regler for dommere i domstolslovens §53 §54. Justisdepartementet valgte imidlertid i dette tilfelle bare å oppnevne faste embetsdommere til hjelpedommere. Det er ikke noe grunnlag for å anta at det fra departementets side ble tatt hensyn som kunne anses som usaklige ved oppnevnelsene.

Hvordan saksfordelingen innen embetet skulle være, har helt ut vært bestemt av den kst. sorenskriver i Alta. Domstolslovens §20 annet ledd setter her ingen begrensning i de arbeidsoppgaver som kan overlates hjelpedommerne.

Hva endelig angår innvendingen knyttet til tidspunktet for berammelsen av saken, bemerker jeg at denne åpenbart ikke kan føre frem.

Side:676

Selv om det forelå en opphetet situasjon, kunne det ikke legges til grunn at alle domsmenn var inhabile.

2. Jeg går så over til å se på de påberopte saksbehandlingsfeil ved uttagningen av domsmennene.

a) Etter det nevnte bevisopptak må jeg legge til grunn at embetets administrasjonssekretær i stedet for sorenskriveren i strid med domstolslovens §86 første ledd, jfr. §90, har trukket domsmennene både til nærværende sak og til andre saker. Siden spørsmålet har vært berørt i prosedyren, bemerker jeg at §86 med rettsskriveren alene sikter til den tjenestemann som er omhandlet i lovens §24, jfr. §61 og §62. Videre har man ikke fulgt de formelle regler for loddtrekning, jfr. kravet om et rettsvitne i nevnte §86 og om innføring i særskilt bok i §92. Så vidt skjønnes noterte sekretæren trekningen på noen lister hun førte. Det er uklart hvorledes dette skjedde, og i alle tilfelle var det ingen kontroll med trekningen eller tilfredsstillende registrering av utfallet av denne. Hvorvidt sorenskriveren befant seg på sorenskriverkontoret da trekningen fant sted er også uklart, men må i alle tilfelle være uten betydning.

Jeg finner at det her ble begått klare saksbehandlingsfeil. Det er imidlertid grunn til å understreke at den feilaktige fremgangsmåte ikke ble innført for straffesakene etter Alta-aksjonene, men synes å ha vært fulgt ved embetet i lengre tid. Fra 9. mars 1981 har man ved embetet begynt å føre lovbestemt protokoll.

Betydningen av disse feil vil jeg senere komme tilbake til.

b) Domfelte har videre påberopt som saksbehandlingsfeil at administrasjonssekretæren etter bekreftende svar på en spørsmålsliste traff avgjørelser om utelukkelse av uttrukne domsmenn på grunn av formodet inhabilitet etter domstolslovens §108. Det anføres at dette var i strid med bestemmelsene i lovens §91, jfr. behandlingsreglene i §15 flg. Her fastsettes blant annet at disse avgjørelser treffes ved kjennelse av rettens formann forut for det rettsmøte hvor saken skal behandles, eller av den samlede rett. Det hevdes at administrasjonssekretæren også i noen andre tilfelle skal ha utelukket domsmenn.

Den kst. sorenskriver har i bevisopptaket uttalt følgende om dette spørsmål:

«Domsmenn som er uttrukket til tjeneste i saker mot Stilla-demonstrantene er spesielt forespurt om de har

1. Tegnet seg på underskriftslister til «Orden og Arbeid» eller «Folkeaksjonen mot Utbygging av Alta/Kautokeinovassdraget».

2. Gått offentlig ut i aviser med innlegg for eller imot utbygging.

3. Om de sitter i styret for Alta Kraftlag.

4. Om de har part i Altaelva.»

Administrasjonssekretæren har opplyst at hun etter trekningen av domsmenn, kontaktet de uttrukne - i det vesentlige over telefonen - og forela dem sorenskriverens spørsmål. Dersom det ble svart ja på noen av spørsmålene, ble domsmannen utelukket. Hun har videre opplyst at hun helt holdt utenfor loddtrekningen enkelte andre personer. Det var domsmennene i den tilsvarende straffesak fra høsten 1980 og de som den gang ble utelukket, samt en demonstrant fra Stilla.

Side:677

Jeg bemerker at de domsmenn som tidligere hadde tjenestegjort, skulle holdes utenfor loddtrekningen etter bestemmelsen i domstolslovens §86 annet ledd. Ellers synes utelukkelser å være skjedd på grunn av formodet inhabilitet etter domstolslovens §108. Forsvareren for Høyesterett har også erkjent at dersom en domsmann virkelig var i en slik situasjon som nevnt, så måtte han antakelig anses som inhabil i straffesaken. Men forsvareren hevder at den uhjemlede og uformelle fremgangsmåte som ble nyttet for å konstatere inhabiliteten, innebar at en påstand om inhabilitet ikke ble betryggende kontrollert, med den følge at det kan være foretatt uriktige utelukkelser.

Som forsvareren selv har vært inne på, forelå det i Alta ved behandlingen av straffesakene etter elveaksjonene en helt særegen situasjon. Store deler av befolkningen var delt i leire med bestemte synspunkter for eller mot utbygging av vassdraget. Engasjementet var for manges vedkommende så sterkt at det svekket tilliten til deres uhildethet som domsmenn i de nevnte straffesaker. I den situasjon som forelå, var det etter min mening ikke noe å bemerke til at sorenskriveren overlot til administrasjonssekretæren å stille bestemte spørsmål underhånden til uttrukne domsmenn for forhåndsavgjørelse av inhabiliteten, jfr. domstolslovens §117 annet ledd. Men dersom en uttrukket erklærte seg for inhabil etter §108, var det sorenskriveren som etter denne bestemmelse skulle treffe avgjørelsen. Også i dette tilfelle foreligger det dertor etter min mening en feil ved uttagningen av domsmennene, selv om det tas i betraktning at de kriterier som ble nyttet hadde et skjematisk innhold og skulle være enkle å anvende. Den uformelle fremgangsmåte som ble valgt, medførte blant annet fare for at uttrukne domsmenn unnslo seg på andre grunnlag, for eksempel at de ikke ønsket å tjenestegjøre i disse sakene.

Betydningen av denne feil vil jeg senere komme tilbake til.

c) Endelig har domfelte påberopt at administrasjonssekretæren har trukket domsmennene fra galt utvalg.

Om dette spørsmål uttaler sekretæren i bevisopptaket:

«Det var vansker med å finne fram til habile domsmenn i Alta. Anslagsvis 3/4 erklærte seg inhabile. Det var dertor nødvendig å trekke domsmenn fra Loppa og deretter Kautokeino. - - -Av disse 4 sakene som skal opp for Høyesterett var en av domsmennene fra Alta. De øvrige var fra Loppa kommune. Samtlige varamenn var fra Alta.»

Den kst. sorenskriver har om dette spørsmål uttalt følgende:

«Det viste seg etter hvert vanskelig å finne habile domsmenn fra Alta rettskrets. En begynte derfor å trekke domsmenn fra Loppa rettskrets. Det ble gjeme ordnet slik at domsmenn fra Loppa var i Alta og tjenstegjorde som domsmenn i 3 dager på rad, dette av hensyn til reiseavstander og kostnader.

Bl.a. på grunn av vårfisket i Loppa ble det også tatt domsmenn fra Kautokeino. Den siste tiden har det igjen vært nyttet domsmenn fra Alta. Hele tiden har varamenn vært trukket fra Alta.

Alta domssogn er delt opp i tre loddtrekningskretser. For Alta domssogn

Side:678

trekkes domsmennene normalt for hver enkelt kommune, men i disse sakene mener vitnet å ha hjemmel for å trekke domsmenn fra andre kommuner i domssognet til Alta.»

Jeg finner at det her ble begått en klar feil ved valget av loddtrekningskrets.

Utgangspunktet er at hele sorenskriveriet utgjør loddtrekningskretsen, jfr. domstolslovens §86 annet ledd. Alta sorenskriveri er imidlertid ved kgl. resolusjon av 11. februar 1927 delt i loddtrekningskretser. Justisdepartementet har underhånden bekreftet at denne resolusjon - som i dag er hjemlet i domstolslovens §86a - fremdeles er gjeldende. Etter resolusjonen består loddtrekningskretsene i dag enten av Alta og Loppa kommuner, eller av Alta og Kautokeino kommuner, eventuelt i visse tilfelle av alle tre kommuner. Den bestemmelse som finnes i domstolslovens §86a annet ledds siste punktum, gir ikke sorenskriveren adgang til å opprette en ny loddtrekningskrets - altså her alene å ta domsmenn fra Loppa kommune. Se i denne forbindelse også Ot. prp. nr. 38 for 1962-63 side 10 annen spalte.

I Loppa kommune er det valgt 35 domsmenn, og i Alta kommune 175 domsmenn. Ved den fremgangsmåte som sorenskriveriet har fulgt, ble etter det opplyste altså et større antall antakelig habile domsmenn uriktig holdt utenfor ved trekningen. Domfelte har i denne sammenheng pekt på at Loppa er en meget liten kommune som ikke berøres av Altautbyggingen, og hvis interesse i denne kan avvike fra den som gjør seg gjeldende i Alta og Kautokeino.

3. Før jeg behandler virkningen av de feil som er begått med hensyn til uttagningen av domsmenn, finner jeg grunn til å understreke at det ikke er noe holdepunkt for at det her er gått uriktig frem for å manipulere med rettens sammensetning. Den feilaktige fremgangsmate - som må antas å ha vært fulgt ved embetet i lengre tid - synes alene å skyldes misforståelser og såkalte praktiske hensyn.

Virkningen av feil ved saksbehandlingen reguleres av straffeprosesslovens §393. Domfelte har som allerede nevnt prinsipalt hevdet at feilene i denne sak går inn under den ubetingede opphevelsesregel i paragrafens annet ledd. Aktor antar at feilene må bedømmes etter den relative regel i paragrafens første ledd, og at det ikke er sannsynlig at de har virket inn på dommens innhold. Begge parter har vist til forskjellige rettsavgjørelser om virkningen av feil ved uttagningen av domsmenn og lagrettemenn. Ingen av de påberopte avgjørelser gjelder etter min mening feil som er sammenlignbare med det som er skjedd i nærværende sak.

Jeg kan heller ikke se at de påpekte saksbehandlingsfeil direkte oppfanges av bestemmelsene i §393 annet ledd. Saken har vært behandlet av rett domstol, jfr. leddets nr. 3, og de domsmenn som deltok i behandlingen, kunne i og for seg lovlig tjenstegjøre i saken, jfr. leddets nr. 1. Det er intet holdepunkt for at de ikke var likeverdige med andre som eventuelt kunne ha gjort tjeneste. På den annen side kan man her vanskelig gi seg inn på spekulasjon om hvilket utfall saken kanskje kunne fått med andre dommere. De påviste feil ved uttagningen av domsmennene unndrar seg i virkeligheten vurdering

Side:679

etter straffeprosesslovens §393 første ledd, hvor det avgjørende er feilens mulige virkning for dommens innhold.

Man står imidlertid i nærværende sak overtor en rekke feil som under enhver omstendighet i sum utgjør et alvorlig brudd på lovens ordning for uttagning av domsmenn. Bakgrunnen for domstolslovens regler er ikke rent formelle hensyn. Lovgiverens hensikt har vært å sikre at uttagningen av domsmennene skal bero på en kontrollert loddtrekning hvor alene tilfellet er avgjørende for rettens sammensetning. Enhver mulighet for å påvirke rettens sammensetning ved utplukking av domsmenn skal være utelukket, og det skal heller ikke skapes grunnlag for en mistanke om at slik utplukking i den enkelte sak kan ha funnet sted. Ikke minst viser nærværende sak, som ble behandlet på et tidspunkt da stemningen var opphetet og det av denne grunn var protestert mot fremme av saken, hvor viktig det er at lovens regler på dette område blir fulgt. Selv om de feil jeg har funnet foreligger, ikke umiddelbart oppfanges av bestemmelsene i straffeprosesslovens §393 annet ledd, må de etter min mening når de vurderes samlet, stilles i klasse med de ubetingede feil som dette ledd særskilt regner opp. Jeg finner støtte for dette syn i kjennelsen i Rt-1977-799, jfr. også Salomonsen: Straffeprosessloven (2. utg.) II side 75.

Min konklusjon blir etter dette at dommen må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil, og jeg går ikke inn på anken over straffutmålingen og saksomkostningene.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Dommer Elstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Holmøy, Sinding-Larsen og Bølviken: Likeså.