Rt-1981-692

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1981-05-16
Publisert:	Rt-1981-692
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 87/1981
Parter:	A (høyesterettsadvokat Åsmund Espeland) mot Stortinget v/Stortingets presidentskap v/stortingspresident Guttorm Hansen (høyesterettsadvokat Annæus Schjødt).
Forfatter:	Holmøy, Elstad, Christiansen, Sinding-Larsen, Bølviken
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §66, §84, Plenumsloven (1926) §6, §5, Straffeprosessloven (1887) §411, Straffeloven (1902) §246, §247, Domstolloven (1915) §191, Tvistemålsloven (1915) §116, §42

Dommer Holmøy: A anla i 1968 sak ved Oslo byrett mot Stortinget ved Presidentskapet der han blant annet krevde mortifisert en rekke utsagn i en innstilling fra Protokollkomitéen til Odelstinget - Innst. O. XXVII for 1964-65. Innstillingen ble på vanlig måte inntatt i Stortingstidende. De utsagn som ble krevd mortifisert, var opprinnelig fremsatt i en privat klage til Protokollkomitéen og gjengitt av komitéeen ved at klagen i sin helhet ble sitert i innstillingen. I tillegg til mortifikasjon krevde A inndragning av innstillingen, erstatning og oppreisning samt saksomkostninger.

Side:693

A reiste videre privat straffesak mot klageren. De utsagn den foreliggende sak gjelder, ble her mortifisert, klageren ble dømt for overtredelse av straffelovens §246 og §247 og dessuten tilpliktet å betale A erstatning og oppreisning samt saksomkostninger. Se Jæren herredsretts dom av 17. desember 1968, som er rettskraftig. Kravene mot Stortinget er først og fremst basert på at Stortinget ved Presidentskapet utgir Stortingstidende.

Fra Presidentskapets side ble saken påstått avvist.

På grunn av A's sykdom ble avvisningsspørsmålet behandlet av byretten først i november 1979. Ved kjennelse av 29. november 1979 tok byretten Presidentskapets avvisningspåstand til følge.

A påkjærte byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, som den 22. februar 1980 avsa kjennelse med denne slutning:

«Kjæremålet forkastes.»

A påkjærte lagmannsrettens kjennelse videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålsutvalget besluttet at saken i sin helhet skulle avgjøres av Høyesterett, og justitiarius bestemte at partsforhandling i saken skulle finne sted etter reglene for ankesaker, jfr. høyesterettsloven av 25. juni 1926 nr. 2 §6 annet ledd.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter viser jeg til deres kjennelser.

Under behandlingen for Høyesterett har den kjærende part frafalt kravet om inndragning. Til avgjørelse av Høyesterett foreligger således spørsmålet om avvisning av kravene på mortifikasjon, erstatning og oppreisning samt saksomkostninger. - Jeg nevner at den kjærende part har hatt oppnevnt prosessfullmektig for Høyesterett på det offentliges bekostning.

Den kjærende part har - under henvisning til begrensningene i Kjæremålsutvalgets, her Høyesteretts, kompetanse etter straffeprosesslovens §411 tredje ledd - anført at lagmannsretten har tolket grunnlovens §66 uriktig når den har avvist saken på grunnlag av denne bestemmelse. Den kjærende part hevder videre at Høyesterett også må kunne prøve om Stortinget har partsevne. Han mener at Stortinget i dette tilfelle har partsevne.

Etter den kjærende parts mening tilsier verken ordlyden i eller formålet med grunnlovens §66 at denne bestemmelse får anvendelse i denne sak.

Med hensyn til ordlyden anføres blant annet at formuleringen «drages til Ansvar» ikke passer for mortifikasjonskrav. Høyesteretts plenumskjennelse i Rt-1957-33 kan ikke ha prejudikatsvirkning i denne sak blant annet fordi saken er reist mot Stortinget som institusjon, og ikke mot noen stortingsrepresentant. Ved vurderingen av prejudikatsvirkningen må det tas hensyn til at Stortingets egen saksbehandling, herunder forretningsordenens reaksjoner overfor ærekrenkende utsagn, gir en ærekrenket en meget svak beskyttelse. Da Stortinget i 1953 ved behandlingen av Dokument nr. 5 for 1952 om stortingsrepresentanters ansvarsfrihet for meningsytringer m.v. hevdet en vid tolking av grunnlovens §66, slik at den blant annet omfattet

Side:694

mortifikasjonskrav, anbefalte Utenriks- og konstitusjonskomitéen at reglene i forretningsordenen på dette punkt ble skjerpet, se Innst. S. nr. 180 for 1953 36 første spalte. Fra Stortingets side er det imidlertid ikke foretatt noe med disse regler.

Den kjærende part hevder videre at det i denne sak er spørsmål om et rent sitat av klagen fra Protokollkomitéens side, uten at komitéen har gitt noen vurdering av de ærekrenkende utsagn. Et slikt sitat av en utenforstående kan ikke være meningsytring i relasjon til grunnlovens §66. Når mortifikasjonskravet, som her, er rettet mot Stortinget, må for øvrig sitater av utenforståendes uttalelser kunne kreves mortifisert selv om komitéen skulle ha gitt uttrykk for en vurdering av den.

Formålet med grunnlovens §66 er etter den ankende parts syn ikke noe avgjørende argument mot et søksmål mot Stortinget. Det er heller ikke det samme behov for ansvarsfrihet for sitater som for representantenes egne meningsytringer.

Den kjærende part har nedlagt slik påstand:

« I 1) Prinsipalt: Saken fremmes, og hjemvises til behandling ved Oslo byrett.

2) Subsidiært: Saken fremmes for så vidt angår mortifikasjonskravet, og hjemvises til behandling ved Oslo byrett.

eller

II 1) Prinsipalt: Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken henvises til behandling ved lagmannsretten.

2) Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves for så vidt angår mortifikasjonskravet, og saken henvises til behandling ved lagmannsretten.»

Fra Stortingets presidentskaps side er blant annet gjort gjeldende:

Byretten og lagmannsretten har bygd på forskjellige avvisningsgrunnlag som hver for seg er holdbare. Også fra Presidentskapets side hevdes at Høyesterett, uten hinder av kompetansebegrensningene ved videre kjæremål i straffeprosesslovens §411, tredje ledd, må kunne ta standpunkt til om Stortinget har partsevne. Partsevne er en absolutt prosessforutsetning. Det hevdes at Stortinget ikke kan saksøkes i anledning av utøvelsen av sine konstitusjonelle plikter. Det er første gang at et slikt søksmål er reist.

Utgivelsen av Stortingstidende er en konstitusjonell plikt etter grunnlovens §84, og Presidentskapet får ved årlig stortingsvedtak fullmakt til å oppta og redigere forhandlingene. Presidentskapet kan ikke ha adgang til å unnlate å ta inn uttalelser, selv om de inneholder ærekrenkelser. Dette ville stride mot prinsippet om det frie referats ukrenkelighet, et prinsipp som har betydning både for arbeidet i Stortinget og for allmennhetens muligheter til å holde seg orientert.

I tilknytning til spørsmålet om grunnlovens §66 får anvendelse ved søksmål mot Stortinget, gjøres det oppmerksom på at det ikke er Stortingets oppfatning at de ærekrenkende utsagn mot A i klagen til Protokollkomitéen er riktige. Dette er imidlertid et forhold mellom A

Side:695

og klageren. Odelstinget skal vurdere forholdet mellom klageren og vedkommende statsråd. Det er heller ingen grunn til i denne sak å vurdere om Protokollkomitéen kunne eller burde ha gjengitt klagen uten å ta med de ærekrenkende utsagn. Dette spørsmål er vurdert av Protokollkomitéen, og denne vurdering kan ikke prøves av domstolene.

Det er ikke noe grunnlag for å unnta sitater fra det område som dekkes av §66. Et slikt unntak ville innebære en vesentlig innskrenkning i den ytringsfrihet som denne grunnlovsbestemmelse skal sikre. Protokollkomitéen har et særlig behov for å benytte seg av sitater. Det hevdes for øvrig at komitéen i innstillingen har gitt uttrykk for sin oppfatning også om de ærekrenkende utsagn og indirekte tatt avstand fra dem. Det er således spørsmål om et sitat som inngår som en del av en meningsytring.

Heller ikke den senere utgivelse i Stortingstidende kan føre til ansvar. Et utgiveransvar for Stortinget for referater av representantenes uttalelser ville være absurd. Et ansvar for Stortinget ville indirekte virke som et ansvar for den enkelte representant. Et slikt ansvar ville også reise spørsmål om forholdet til Riksrettens kompetanse.

Under henvisning til den belastning som de ærekrenkende utsagn har vært for A, blir det fra Stortingets side pekt på at han har oppnådd mortifikasjonsdom overfor klageren. A kunne også ha søkt om. billighetserstatning fra Stortinget. Han kunne da eventuelt ha fått en. vurdering av de ærekrenkende utsagn som ville blitt trykt i Stortingstidende.

Fra Presidentskapets side er nedlagt slik påstand:

«Kjæremålet forkastes.»

Jeg finner at kjæremålet må forkastes.

Ved Høyesteretts plenumskjennelse, Rt-1957-33, er det fastslått at grunnlovens §66 også gjelder et rent mortifikasjonssøksmål.

Ordlyden i §66 - «deres der ytrede Meninger» - kan ikke oppfattes så snevert at den bare omfatter de rene meningsytringer. Bestemmelsen må også være til hinder for at representantene trekkes til ansvar for sitater eller gjengivelser av andres ytringer, når disse inngår i representantenes innlegg i Stortingets forsamlinger, herunder komitéeinnstillinger. Slike gjengivelser vil ofte kunne være et naturlig ledd i representatenes innlegg. I en del tilfelle vil representanten slutte seg til det gjengitte, i andre tilfelle vil han ta avstand fra det, og i atter andre tilfelle vil gjengivelsen være rent bakgrunnsstoff. I praksis vil det ikke være mulig å trekke noen grense mellom de forskjellige anvendelser av sitater og sette dem i forskjellig rettslig stilling. Det vil heller ikke være verken praktisk mulig eller ønskelig at domstolene skal foreta en vurdering av om sitatbruken i det enkelte tilfelle har vært nødvendig. Jeg finner det således klart at en stortingsrepresentant ikke kan trekkes til ansvar for de sitater som inngår i hans ytringer i Stortinget.

Den kjærende part mener at grunnlovens §66 ikke kan være til hinder for at mortifikasjonssøksmål rettes mot Stortinget. Stortinget

Side:696

kan etter hans mening holdes ansvarlig på to grunnlag. Protokollkomitéens innstilling må etter hans syn anses som avgitt på vegne av Stortinget, og søksmål må da kunne reises mot dette, se til sammenligning Rt-1934-272. Videre må Stortinget under enhver omstendighet ha et utgiveransvar i og med at innstillingen er offentliggjort gjennom Stortingstidende.

Jeg finner det klart at den som føler seg krenket ved et utsagn fra en stortingsrepresentant, ikke kan komme utenom §66 ved å reise søksmålet mot Stortinget istedenfor mot representanten. Det vil under enhver omstendighet være representantens ytring som er gjenstand for søksmålet, og en mortifikasjonsdom vil i realiteten ramme ham på samme måte som om han selv var saksøkt. Jeg viser til hvorledes de faktiske virkninger av en mortifikasjonsdom ble vurdert i plenumskjennelsen i 1957, Rt-1957-33 på side 38:

«Det er ikke til å komme forbi at den alminnelige oppfatning legger noe annet og mer i en mortifikasjon enn at den er en - i forhold til injurianten nøytral - oppreisning for fornærmede. Faktisk vil en dom på mortifikasjon av folk flest bli oppfattet som en konstatering av at beskyldningen er usann, ikke bare av at det ikke er ført bevis for dens sannhet. Og den som har fremsatt uttalelsen, vil for den alminnelige oppfatning lett bli stående som den som har fart med uetterretteligheter selv om han subjektivt sett har opptrådt uklanderlig. Faktisk vil derfor mortifikasjonen regelmessig være et onde for den som har fremsatt uttalelsen. Selv om man regner med at han ikke behøver å ta til gjenmæle og - slik det er antatt for stortingsmenn - ikke kan idømmes saksomkostninger til motparten. ligger det i selve søksmålet en sterk provokasjon til å uttale seg, og han får valget mellom å føre bevis for sine uttalelsers riktighet - med det tidstap, de ubehageligheter og de utgifter som en rettssak fører med seg - og å se sine uttalelser mortifisert med de faktiske følger som er nevnt.»

Jeg finner således at grunnlovens §66 må være til hinder for mortifikasjonssøksmål mot Stortinget i anledning av representantens ytringer. Jeg tilføyer at selv om man ser bort fra denne bestemmelse, vil slikt søksmål neppe kunne reises. Representantenes ytringer kan, enten de nå fremkommer i en debatt eller i en komitéinnstilling, ikke anses som avgitt på vegne av Stortinget, og det foreligger etter min mening ingen parallell med dommen fra 1934.

Jeg kan heller ikke se at offentliggjøringen av komitéinnstillingen i Stortingstidende kan gi grunnlag for et mortifikasjonssøksmål mot Stortinget ut fra et utgiveransvar. Jeg anser et slikt søksmål utelukket allerede ved den slagvidde det er rimelig å gi grunnlovens §66, jfr. det jeg har gjengitt ovenfor fra kjennelsen fra 1957. Under enhver omstendighet finner jeg det imidlertid avgjørende at det foreligger en grunnlovsbestemt plikt for Stortinget til å offentliggjøre forhandlingene «ved Trykken», jfr. grunnlovens §84.

Kjæremålet har ikke ført frem. Fra Presidentskapets side er det ikke nedlagt påstand om saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne

Side:697

kjennelse:

Kjæremålet forkastes.

Dommer Elstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Christiansen, Sinding-Larsen og Bølviken: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Knut Mehl med domsmenn): - - -

II.

Saksøkeren har anført at etter norsk rett har enhver person partsevne i en rettssak, d.v.s. at de kan saksøke og saksøkes. I grunnloven er det gjort 2 unntak fra denne grunnleggende regel. Det gjelder §5 om Kongens personlige immunitet og §66 om at stortingsrepresentatene ikke utenfor Stortinget kan dras til ansvar for «deres der ytrede meninger».

Grunnlovens §5 må ses på bakgrunn av de fortatningsmessige forhold da den ble vedtatt. På den tid var det Kongen som representerte den dominerende statsmakt. Hans immunitet etter §5 må ses i lys av dette.

Stortinget var etter grunnloven tiltenkt en mer beskjeden rolle. Det ble ikke innrømmet immunitet og må derfor kunne saksøkes på linje med andre.

Grunnlovens §66 går på representantenes personlige ansvarsfrihet for meningsytringer innen Stortinget. Den var tatt inn i grunnloven i den hensikt å verne representantene mot Kongen. Den kan ikke være til hinder for at saken fremmes. Etter gjeldende praksis er det representantenes personlige meningsytringer som er beskyttet. Saksøkeren har aldri tatt opp spørsmålet om å saksøke noen stortingsrepresentant for de meninger han har gitt uttrykk for innen Stortinget.

De ærekrenkende uttalelser han nå ønsker mortifisert, er ikke meningsytringer fra noen representant. De er alle satt fram i det brev fra en privat person som er tatt inn i Innst. O. XXVII (1964-65). Denne privatpersonen er ikke beskyttet ved grunnlovens §66. Bestemmelsen kan da heller ikke være til hinder for at saken fremmes. Det kan ikke ha noen betydning for adgangen til å fremme saken at Stortinget ikke tidligere er saksøkt. Det må ses på bakgrunn av at Stortinget vanligvis opptrer på en generøs måte, slik at behovet for saksanlegg ikke har oppstått.

Denne saken er etter saksøkerens oppfatning helt spesiell. Han har gått gjennom saker som protokollkomitéen har behandlet. Han har ikke funnet noe eksempel på at noen annen person ved navns nevnelse er blitt omtalt i noen innstilling på en ærekrenkende måte. I Innst. O. XXVII er tatt med alvorlige beskyldninger mot ham, og uten at han ble gitt adgang til å imøtegå disse. - - -

H.r.advokat Schjødt har anført at Stortinget ikke har partsevne i en rettssak. Saken må allerede av denne grunn avvises.

Selv om man finner at Stortinget kan saksøkes, kan Stortinget ikke saksøkes i en sak av denne art. Grunnlovens §66 medfører at representantene er ansvarsfrie utenfor Stortinget for meningsytringer i Stortinget. Stortinget, eller dets organer, kan da heller ikke gjøres ansvarlig for representantenes menihgsytringer.

Stortinget har ikke tidligere vært saksøkt noen gang. Spørsmålet om adgang til å reise sak mot Stortinget har aldri vært drøftet i forfatningsrettslig eller prosessrettslig teori. Saken er således helt enestående.

Side:698

Det har ikke vært mulig i teorien å finne noe som har direkte betydning for saken, bortsett fra en uttalelse i Gjelsvik: Norsk Personrett 1934 77, der det heter: «Høiesterett er ingen Korporasjon, men et Kollegium. Den har nemlig som institusjon ingen rettsevne. På samme måte er Statsrådet og Stortinget Kollegier og ikke Korporasjoner.»

På samme måte som når det gjelder Regjeringen og Høyesterett, er Stortinget ingen juridisk person, som kan saksøkes. De er statsorganer. Eventuell sak må rettes mot staten.

Det kan ikke av grunnlovens §5 trekkes noen slutning om adgangen til å saksøke Stortinget. Bestemmelsen gjelder Kongens person.

Stortinget har etter grunnloven helt spesielle funksjoner, og er suverent når det holder seg innenfor de grunnlovsfestede oppgaver.

Prosessretten inneholder ikke noen regler som forutsetter at Stortinget kan saksøkes.

Domstollovens §191 gir bestemmelser om hvem som kan ta mot søksmål på statens regne. Det er statsministeren eller vedkommende departementssjef. Tvistemålslovens §116 har bestemmelser om møteplikt for retten, og lovens §42 om hvem som kan representere en offentlig institusjon.

Ikke i noen av disse lovbestemmelser er det gitt bestemmelser som forutsetter at Stortinget kan saksøkes. De passer ikke for et slikt tilfelle.

Vår fortatning bygger på maktfordelings-prinsippet. Av hensyn til dette må man kunne se bort fra at Stortinget kan saksøkes.

Selv om man forutsetter at Stortinget kan saksøkes, må den foreliggende sak avvises.

Grunnlovens §66 gjelder muntlige og skriftlige meningsytringer. En vesentlig del av Stortingets arbeide foregår i komitéene. Det er i stor utstrekning de uttalelser som kommer til uttrykk i komitéenes innstillinger som blir stående som representantenes meningsytringer. Skal grunnlovens §66 nå sitt formål, må den gis en vid ramme. Dersom man skulle sondre ettersom en meningsytring var representantens egen, eller den ga uttrykk for andres meninger, ville man komme opp i en uholdbar situasjon, der det til stadighet ville oppstå spørsmål om hva som er uttrykk for representantens egen mening og hva som er gjengivelse av andres meninger. Dessuten beskytter ikke grunnlovens §66 den utenforstående, hvis uttalelse er gjengitt i en innstilling.

Grunnlovens §66 er til hinder ikke bare for at representantene trekkes til ansvar utenfor Stortinget. Den er også til hinder for at det reises sak mot dem med krav om mortifikasjon. Når den enkelte representant er gitt ansvarsfrihet, kan ikke tilsvarende sak reises mot Stortinget som et kollegium, eller mot enkelte deler av Stortinget eller mot dets organer.

Grunnlovens §66 innebærer en innskrenkning i den enkelte borgers rettssikkerhet. Det er gjort etter en nøye overveielse, der hensynet til å sikre den frie talerett i Stortinget har veid tyngst.

III.

Rettens merknader:

Det må være klart at Stortinget ikke kan saksøkes for de alminnelige domstolene. Så lenge slik søksmålsrett ikke positivt er fastsatt i forfatningsrettslige regler, må dette følge av Stortingets konstitusjonelle stilling.

Saksøkeren har vist til at grunnloven ikke har regler om ansvarsfrihet for Stortinget, tilsvarende §5 om Kongens ansvarsfrihet. Retten antar at en uttrykkelig regel om ansvarsfrihet for Stortinget er unødvendig, også på

Side:699

bakgrunn av vårt rettssystem utenom forfatningsretten.

Etter vår prosessrett er det fysiske personer og juridiske personer, korporasjoner og stiftelser, som kan saksøkes. Stortinget kan etter gjeldende rett ikke anses som en juridisk person, jfr. det som er sitert foran fra Gjelsvik: «Norsk Personrett».

Retten finner etter dette at både forfatningsrettslige og prosessrettslige regler må føre til at saken avvises.

Det kreves ikke saksomkostninger.

Kjennelsen er enstemmig.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Christian Borchsenius, Jørgen Wilberg og Odd Friberg): - - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Spørsmålet i saken er om A kan få domstolsbehandlet sitt krav mot Stortinget om mortifikasjon m.v., ikke om skadevirkningene for A kan bøtes på annen måte, f. eks. ved at det på hensiktsmessig måte ble tilføyd en anmerkning i vedkommende stortingsdokument om at det siterte utsagn er mortifisert (ved Jæren herredsretts dom 2.12.1968).

Lagmannsretten finner i likhet med byretten at saken må bli å avvise. Byretten har begrunnet sitt resultat med at Stortinget ikke kan saksøkes (for de alminnelige domstoler); dette må følge av Stortingets konstitusjonelle stilling. Det er dessuten vist til at Stortinget ikke kan ansees som juridisk person, og at også prosessrettslige grunner dertor må medføre avvisning. Lagmannsretten finner det naturlig å bygge avgjørelsen i nærværende sak på grl. §66. Som anført av kjæremålsmotparten, kan etter §66 stortingsrepresentanter ikke trekkes til ansvar utenfor Stortinget for sine uttalelser på Stortinget. Etter Høyesteretts plenumsdom i 1957 er det på det rene at bestemmelsen er til hinder for at det reises sak mot den enkelte representant med krav om mortifikasjon. Nærværende sak gjelder både mortifikasjon, inndragning av innstillingen, erstatning og oppreisning; det er overhodet ikke tvilsomt at §66 hindrer sak om erstatning og oppreisning, og det samme må gjelde inndragning. Lagmannsretten kan ikke se at det er noen realitetsforskjell, som kan tillegges betydning for spørsmålets løsning, at søksmålet ikke reises mot noen enkelt representant, men mot Stortinget. De reelle grunner som tilsier at sak om mortifikasjon m.v. ikke kan reises mot den enkelte representant, gjør seg i alt vesentlig gjeldende med samme styrke også om søksmålet reises mot Stortinget.

Det er ikke tvilsomt at §66 beskytter mot saksanlegg også i anledning av skriftlige uttalelser en stortingsrepresentant fremkommer med på Stortinget, slik som f. eks. i en innstilling fra en stortingskomité. Etter lagmannsrettens mening må denne beskyttelse gjelde også hvor det som påstås mortifisert, er fremkommet som sitat eller referat av andres uttalelser, in casu et sitat (in extenso) av B's brev i Innst. O. XXVII for 1964/65. Man kan ikke tolke ordene i §66 - «deres der ytrede Meninger» - slik at sitater faller utenfor immuniteten.

Lagmannsretten finner således at grl. §66 er til hinder for den anlagte sak. Det vil da ikke være nødvendig å gå inn på de øvrige spørsmål saken reiser. Kjæremålet vil måtte forkastes.

Saksomkostninger er ikke påstått.