Rt-1981-982
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1981-09-03 |
| Publisert: | Rt-1981-982 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 128/1981 |
| Parter: | Statsadvokat Thorbjørn Gjølstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Skåre, Bølviken, Holmøy, Rynning, justitiarius Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Jaktloven (1899) §43, §62, Straffeprosessloven (1887) §377, §442, §56, Jaktloven (1899), Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25 |
Dommer Skåre: Politimesteren i Sogn utferdiget 17. april 1980 forelegg på 500 kroner, subsidiært 1O dagers fengsel, mot A, født xx.xx.1938, for overtredelse av jaktlovens §62, jfr. §43 første ledd,
Side:983
ved at han «torsdag 1. mars 1979 mellom kl. 19.00 og 19.30, under revej akt i Seimsdalen, ikke utviste tilstrekkelig aktsomhet da han fra en jaktbu løste skudd mot et dyr som han trodde var en rev, idet han på grunn av lysforholdene ikke kunne se tydelig hva han skjøt på, med den følge at han skjøt og drepte en schæfer-lavinehund tilhørende Jørgen Asperheim».
Da forelegget ikke ble vedtatt, ble saken sendt retten for pådømmelse etter straffeprosesslovens §377. Ved Indre Sogn herredsretts dom 3. april 1981 ble A frifunnet. Dommen ble avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for fellelse etter forelegget.
Politimesteren i Sogn har anket over dommen, idet det anføres at rettens flertall har lagt til grunn en for mild aktsomhetsnorm. Det er i anken ikke gjort gjeldende at domsgrunnene er mangelfulle.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Ifølge aktor har domsmennene ikke foretatt en tilstrekkelig konkret vurdering av lysforhold og andre forhold av betydning ved vurderingen av forvekslingsfaren. De synes å legge til grunn at det ikke forelå uaktsomhet selv om det var en viss generell risiko for at andre dyr enn rev kunne befinne seg ved åten og derved kunne bli skutt.
Jeg er ikke enig i denne kritikk av dommen. Herredsretten - dens flertall - har funnet det bevist at hunden sank dypt i snøen, og at uhellet ville ha inntrådt selv om A hadde gitt seg bedre tid før han skjøt. Retten har videre funnet at likheten med en rev i dette tilfelle var så stor at det ikke kunne karakteriseres som uaktsomt at han tok feil. Han hadde ifølge flertallet heller ikke grunn til å tro at det kunne være hund i området. Retten har for så vidt foretatt en konkret vurdering. Jeg finner ikke grunnlag for å si at denne vurdering bygger på en uriktig oppfatning av aktsomhetsnormen i §43 første ledd.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Bølviken: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommer Holmøy, kst. dommer Rynning og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Arne Ekeberg med domsmenn):- - -
Retten legg denne hendingsgangen til grunn:
I 1967-68 hadde sakgjevne sett opp ei jaktbu på Harald Dalaker sin eigedom i Seimsdalen i Årdal til bruk for revejakt. Jakta går føre seg på den måten at det blir lagt ut ei åte, slakteavfall eller liknande, ca. 30 meter frå bua. I eine buveggen er det ein rund glugg, ca. 20 cm i tverrmål, og ved denne gluggen sit ein så og ventar på at reven skal koma fram til åta slik at ein kan skyta. Jakta går vanlegvis føre seg når det er skyming eller mørkt.
Torsdag 1. mars 1979 var sakgjevne på plass i bua i 17-18-tida saman med den 14 år gamle son sin. Åte var tidlegare utlagd. Sakgjevne sette seg på vakt. Jaktvåpenet var eit haglegevær, kaliber 12, med kikkertsikte. Åta var plassert i ei lita fordjuping i eit brattheng på andre sida av eit bekkefar, og ca. 3 meter
Side:984
bak åta, som var eit kalvekadaver, stod eit steingjerde. Mellom kl. 19.00 og kl. 19.30 såg sakgjevne eit dyr koma frå steingjerdet og fram mot åta. Han var sikker på at det var ein rev og skaut. Då han og sonen kom fram til dyret og lyste på det med ei lommelykt, såg dei at det var ein schæferhund som var skoten. Sakgjevne kjende att hunden som tilhøyrande Jørgen Asperheim som budde ca. I km lenger nede i Seimsdalen. Der åta låg, var mellom 40 og 45 cm laussnø.
Det er å nemna at sakgjevne er ein røynd revejeger, og har vore med og skote ca. 30 revar. Det er og å merka at denne jaktmåten etter rev, gluggjakt, er vanleg frå november til mars i Årdal, og det er ei godteken form for jakt som fleire jegerar driv.
Dyret kan ikkje ha kome etter vegen, men frå skogsida langs steingjerdet, og sakgjevne såg det ikkje før det kom ut frå dette og fram mot åta, og han skaut ikkje før dyret snudde breisida til. Det heile gjekk fort, men det var ikkje slik hastverk at sakgjevne ikkje hadde tid til å studera dyret. For han såg det ut som ein rev. Rett nok var schæferhunden svart, men i skyminga ville alle dyr sjå svarte ut. Sakgjevne kjende til schæferhunden frå før og visste at han gjekk laus i tunet hjå eigaren, men kunne ikkje tenkja seg at han kom så langt som hit. Det er på det reine at sakgjevne og Asperheim ein gong tidlegare hadde snakka om hunden, men det er uklart kva som vart sagt den gongen. Det står likevel fast at heller ikkje Asperheim rekna med at hunden skulle dra så langt av garde som til der åta låg, på eiga hand.
Hunden som vart skoten, var 6 år gammal, opplærd til lavinehund og eigaren hadde hatt store kostnader med han. Difor har eigaren reist eit erstatningskrav mot sakgjevne på kr. 18.970,- og påtalemakta har teke dette kravet med i saka.
Aktor har meint at sakgjevne har vore aktlaus ved jakta når han kunne skyta ein hund i staden for ein rev, og har i den samanheng vist til Rt-1959-382. Det er ei streng aktsemdsnorm som må leggjast til grunn i slike høve og som her ikkje er fylgd. Sakgjevne har difor forbrote seg mot jaktl. §43 med di han har utøva jakt på ein måte som har medført «fare for mennesker eller husdyr». Hunden som vart skoten, var ca. 65 cm høg og vog 45 kg. Til samanlikning vil ein rev vera ca. 20 cm lågare og vega til vanleg 8-9 kg. Dessutan er kroppsbygningen og utsjånaden annleis. Såleis vil halen på ein hund stå opp, medan revehalen ligg flat bakover. Hunden vil ikkje søkka forholdsvis meir ned i snøen enn reven gjer etter si vekt, annleis med t.d. klauvdyr. Ved avfyringa av skotet, då hunden snudde breisida til, må han ha vore synleg i full storleik. Etter det som er nemnt, er skilnaden frå ein rev så stor at sakgjevne burde ha oppdaga dette før han skaut.
Jaktplassen var ikkje særleg god. Det var overskya ver og ekstra mørkt her nede i dalbotnen. Dette er likevel inga orsaking for jegeren. Slike moment som jaktstad og lysforhold må ein jeger ta omsyn til og er ikkje desse tilfredsstillande må det stillast strengare krav til jegeren si aktsemd.
Sakgjevne var merksam på at andre dyr hadde vore i åta, noko var nemleg forsvunne etter at han hadde lagt åta ut. Dette måtte gje han eit varsel om at han måtte utvisa stor aktsemd. Hadde sakgjevne gjeve seg god nok tid, ville han ha sett kva han skaut på.
Det er ingen rimeleg grunn til å laste Asperheim. Det er berre under jaging ein hund kan avlivast. Asperheim sitt forhold kan difor ikkje tilleggjast vekt.
Asperheim har nedlagt eit utruleg arbeid med hunden. Det er ei klar
Side:985
samfunnsinteresse i å ha ein slik lavinehund. I denne relasjon er erstatningskravet lite.
Forsvararen har peika på at rett nok krevst det stor aktsemd av jegeren etter jaktl. §43, men ikkje alle skyteuhell er aktlause, aktløysa må vurderast konkret i kvart einskild tilfelle. Det blir nok skote ikkje så få hundar utan at det kjem til sak. I denne samanheng blir vist til Christensen: Lovgivningen om viltstell og jakt med kommentar 254 og 376 og til dommar innteke i Rt-1977-729 og 1978 70. Dommane viser at det er slingringsmon.
I denne saka må hundeeigaren sitt forhold tilleggjast stor vekt, jfr. jaktl. §56 og Christensen 314,317 og 319. Hunden gjekk laus i eit område der det fanst freda vilt, og det er ikkje prova at hunden var under kontroll eller fylgd på forsvarleg måte. Hunden har streifa i området, den kom ikkje frå vegen, men ut frå skogen. Mellom hundeeigarar og revejegerar/saueeigarar er det motsette interesser. Revejakt er ein respektabel og naudsynleg fritidsgeskjeft. Saka har fått uturvande dimensjonar. I avisene har det føregått ein voldsom hets mot «hundemordaren».
Når det gjeld sjølve aktløyseomgrepet blir det vist til Andenæs: Strafferett (2. rev. utg. 1974) 236,239 og 245. Spørsmålet er om handlinga er forsvarleg ut frå vurderinga til ein forstandig person. Handlinga må stå i strid med ei objektiv norm for forsvarleg åtferd i slike høve. Etter forsvararen si meining har sakgjevne ikkje forbrote seg mot ei slik norm. Jaktplassen var brukande både med omsyn til tryggleik, lysforhold og avstand. Det var ikkje grunn for sakgjevne å tru at det var anna enn rev som kom. Etter Asperheim si eige forklaring gjekk ikkje hunden i utmarka åleine. Dyret kom fram til åta på same måte som ein rev. Årsaka til ulukka var at hunden sokk ned i snøen og høgdeskilnaden mellom rev og hund vart utlikna av snøen. Både reven og schæferen har lang hale, langstrakt kropp og like øyre. Lysforholda var normale for slik skyting. Skulle skyting under slike tilhøve vera uforsvarleg, ville det slå beina under all gluggjakt på rev. Sakgjevne oppførde seg normalt, han var ikkje opphissa då dyret kom fram til åta. Han sat med geværet over knea og lyfta det opp i stilling i gluggen då dyret kom.
Kva som er ei objektiv forsvarleg norm må og sjåast i høve til dei interesser som skal vernast. Kor stort strafferettsleg vern skal ein slik hund ha? For ei vanleg gardsbikkje hadde det aldri blitt reist straffesak.
Med omsyn til erstatningskravet meiner forsvararen prinsipalt at dette ikkje er nok opplyst til å takast med i saka. Subsidiært blir det hevda at skaden ligg ikkje innanfor det som kan vera pårekneleg. I denne samanheng blir det vist til Rt-1955-1132 og til Kristen Andersen: Erstatningsrett 33-34. Det var ikkje pårekneleg at skotet skulle treffe ein hund som var heilt utanom det vanlege.
Asperheim har ikkje lide noko økonomisk tap ved å missa hunden. At hunden av andre grunnar hadde verdi for han, er klart nok, men det er berre økonomisk tap som skal erstattast, jfr. Nils Nygaard: Skade og ansvar (2. utg. 1980) 59. Det er det individuelle tapet for eigaren som skal dekkjast, og her er ikkje påvist noko økonomisk tap, det einaste erstatningsgrunnlaget måtte i tilfelle vera å få dekka kostnadene med kjøp av ny kvelp. Dei utgiftspostane hundeeigaren krev erstatta, er heller ikkje dokumenterte. Det må og leggjast vekt på at hundeeigaren har medverka til skaden ved å la hunden gå laus, jfr. strl. ikrl. §25, andre leddet, og Kristen Andersen: Erstatningsrett 31. Det må og takast omsyn til at hundeeigaren hadde høve til å forsikra hunden.
Fleirtalet i retten (domsmennene Grøttebø og Høyum) er etter opplysningane
Side:986
i saka kome til at sakgjevne ikkje kan seiast å ha vore aktlaus då han skaut hunden, og at han difor har halde seg innanfor den norma som gjeld for forsvarleg jakt i den situasjonen han var i. Det er ikkje noko som tyder på at resultatet hadde blitt annleis om sakgjevne hadde gjeve seg betre tid før han skaut, sakgjevne ville likevel snautt sett nokon skilnad på dyra. I den laussnøen som var, er det forståeleg at hund og rev kunne forvekslast, hunden seig meir ned i snøen enn reven og han ville koma fram mot åta om lag som ein rev. Sjølve jaktplassen var fullt forsvarleg. At lysforholda ikkje var gode, er på det reine, men det er ei akseptert form å driva gluggjakt i mørkret etter rev. Når ein har kikkertsikte, vil det til vanleg vera råd å skilja ut andre dyr om dei skulle nærma seg åta. Som nemnt var likskapen i dette høvet så stor at det ikkje kan karakteriserast som aktlaust av sakgjevne at han tok feil. Han hadde heller ingen grunn til å tru at det skulle vera hund i området. Rett nok kjende han til hunden til Asperheim, men Asperheim sjølv rekna det ikkje som sannsynleg at han ville fara så langt som til åta på eiga hand, 1000 til 1200 meter frå garden.
Mindretalet (sorenskrivar Ekeberg) vil merka at jaktlova §43 krev stor aktsemd frå jegeren si side og meiner at dette aktsemdskravet ikkje er oppfylt i denne saka i høve til den objektive norma som gjeld for forsvarleg jakt. Mindretalet ser det som påfallande at det ikkje skal kunna skiljast mellom ein schæferhund og ein rev, som det trass i likskapar, også er store skilnader mellom, ikkje minst i storleik. Når denne skilnaden ikkje kunne oppdagast på under 30 meters hald med kikkertsikte, må det i tilfelle ha vore for dårlege lysforhold å skyta i eller sakgjevne har ikkje sett godt nok på dyret. Som før nemnt hadde sakgjevne mistanke om at andre dyr hadde vore på åta og han hadde spurt Asperheim om hunden hans kunne ha vore der. Visst nok hadde Asperheim svara at han ikkje rekna med at hunden hans for så langt, men det skulle likevel gje sakgjevne grunn til å vera særleg aktsam. Rettspraksis på området synes også å setja strenge krav til aktsemda ved brot på jaktlova.
Etter det resultat fleirtalet i retten er kome til, må sakgjevne bli å frifinna for straff.
Når sakgjevne med dette er frifunnen for straff, tek retten i samsvar med strprl. §442 ikkje stode til erstatningskravet, jfr. Salomonsen: Den Norske Straffeproceslov med kommentar II, 272. - - -