Rt-1982-1072

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1982-06-26
Publisert:	Rt-1982-1072 (238-82)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 133B/1982
Parter:	Riksadvokatfullmektig Erling O. Lyngtveit, aktor mot A, B, C, D og E (forsvarer advokat Elling Follestad).
Forfatter:	Løchen, Sandene, Christiansen, Sinding-Larsen, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §34, Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §66, Forvaltningsloven (1967) §37, §41, Grunnloven (1814) §105, Straffeprosessloven (1887) §377, §37d, §64, §68, §86

Dommer Løchen: Politimesteren i Nord-Møre utferdiget 24. juni 1981 forelegg mot

«1. A, født xx.xx.1922, for overtredelse av Lov av 6. mars 1964 om laks- og innlandsfiske §86 den som forsettlig eller uaktsomt overtrer eller medvirker til overtredelse av bestemmelse i denne lov eller bestemmelse eller pålegg gitt i medhold av eller opprettholdt ved loven, straffes med bøter eller med fengsel inntil 3 måneder, jfr. §66 - etter uttalelse fra vedkommende laksestyre og fylkesting, eller fylkesutvalg, kan Kongen for et tidsrom av inntil 10 år om gangen forby bruk av all annen redskap enn stang og håndsnøre, jfr. §64, litra j - hvoretter Kongen kan innskrenke, utvide eller oppheve årsfredningen, jfr. Kgl. res. av 24. september 1965, jfr. direktoratsforskrift av 23. januar 1980, §1, hvoretter årsfredningen for samtlige vassdrag i Nordmøre er forlenget om våren frem til og med 31. mai, jfr. §2 - alt fiske, unntatt fiske med stang/håndsnøre, er forbudt i alle vassdrag i samme distrikt som nevnt i §1, så langt laks, sjøørret eller sjørøye går opp, derved at han sommeren 1980, som eier av «- - -teina», tilknyttet gården «- - -» gnr. 26, bnr. 2, drev fangst med ovennevnte teine, hvoretter han ifølge egen oppgave fisket ialt ca 555 kg. laks/sjøørret, eller medvirket hertil,

2. B, født xx.xx.1946, for overtredelse av Lov av 6. mars 1964 om laks- og innlandsfiske §86 den som forsettlig eller uaktsomt overtrer eller medvirker til overtredelse av bestemmelse i denne lov eller bestemmelse eller pålegg gitt i medhold av eller opprettholdt ved loven, straffes med bøter eller med fengsel inntil 3 måneder, jfr. §66 - etter uttalelse fra vedkommende laksestyre og fylkesting, eller fylkesutvalg, kan Kongen for et tidsrom av inntil 10 år om gangen forby bruk av all annen redskap enn stang og håndsnøre, jfr. §64, litra j - hvoretter Kongen kan innskrenke, utvide eller oppheve årsfredningen, jfr. Kgl. res. av 24. september 1965, jfr. direktoratsforskrift av 23. januar 1980, §1, hvoretter årsfredningen for samtlige vassdrag i Nordmøre er forlenget om våren frem til og med 31. mai, jfr. §2 - alt fiske, unntatt fiske med stang/håndsnøre, er forbudt i alle vassdrag i samme distrikt som nevnt i §1, så langt laks, sjøørret eller sjørøye går opp,

a) derved at han sommeren 1980, som andelseier i «B-teina», X drev fangst med ovennevnte teine sammen med øvrige andelseiere, eller medvirket hertil,

b) derved at han sommeren 1980, som andelseier i «Y-teina», X, drev fangst med ovennevnte teine sammen med øvrige andelseiere, eller medvirket hertil,

3. C, født xx.xx.1946, for overtredelse av Lov av 6. mars 1964 om laks- og innlandsfiske §86 den som forsettlig eller uaktsomt overtrer eller medvirker til overtredelse av bestemmelse i denne lov eller bestemmelse eller pålegg gitt i medhold av eller opprettholdt ved loven, straffes med bøter eller med fengsel inntil 3 måneder, jfr. §66 - etter uttalelse fra vedkommende laksestyre og fylkesting, eller fylkesutvalg, kan Kongen for et tidsrom av inntil 10 år om gangen forby bruk av all annen redskap enn stang og håndsnøre, jfr. §64, litra j - hvoretter Kongen kan innskrenke, utvide eller oppheve årsfredningen, jfr. Kgl. res. av 24. september 1965, jfr. direktoratsforskrift av 23. januar 1980, §1, hvoretter årsfredningen for samtlige vassdrag i Nordmøre er forlenget om våren frem til og med 31. mai, jfr. §2 - alt fiske, unntatt fiske med stang/håndsnøre, er forbudt i alle vassdrag i samme distrikt som nevnt i §1, så langt laks, sjøørret eller sjørøye går opp,

a) derved at han sommeren 1980, som andelseier i «B-teina», X, drev fangst med ovennevnte teine sammen med øvrige andelseiere, eller medvirket hertil,

b) derved at han sommeren 1980, som andelseier i «Y-teina», X, drev fangst, med ovennevnte teine sammen med øvrige andelseiere, eller medvirket hertil,

4. D, født xx.xx.1959, for overtredelse av Lov av 6. mars 1964 om laks- og innlandsfiske §86 den som forsettlig eller uaktsomt overtrer eller medvirker til overtredelse av bestemmelse i denne lov eller bestemmelse eller pålegg gitt i medhold av eller opprettholdt ved loven, straffes med bøter eller med fengsel inntil 3 måneder, jfr. §66 - etter uttalelse fra vedkommende laksestyre og fylkesting, eller fylkesutvalg, kan Kongen for et tidsrom av inntil 10 år om gangen forby bruk av all annen redskap enn stang og håndsnøre, jfr. §64, litra j - hvoretter Kongen kan innskrenke, utvide eller oppheve årsfredningen, jfr. Kgl. res. av 24. september 1965, jfr. direktoratsforskrift av 23. januar 1980, §1, hvoretter årsfredningen for samtlige vassdrag i Nordmøre er forlenget om våren frem til og med 31. mai, jfr. §2 - alt fiske, unntatt fiske med stang/håndsnøre, er forbudt i alle vassdrag i samme distrikt som nevnt i §1, så langt laks, sjøørret eller sjørøye går opp,

a) derved at han sommeren 1980 som andelseier i «B-teina», X, drev fangst med ovennevnte teine sammen med øvrige andelseiere, eller medvirket hertil,

b) derved at han sommeren 1980, som andelseier i «Y-teina», X, drev fangst med ovennevnte teine sammen med øvrige andelseiere, eller medvirket hertil,

5. E, født xx.xx.1915, for overtredelse av Lov av 6. mars 1964 om laks- og innlandsfiske §86 den som forsettlig eller uaktsomt overtrer eller medvirker til overtredelse av bestemmelse i denne lov eller bestemmelse eller pålegg gitt i medhold av eller opprettholdt ved loven, straffes med bøter eller med fengsel inntil 3 måneder, jfr. §66 - etter uttalelse fra vedkommende laksestyre og fylkesting, eller fylkesutvalg, kan Kongen for et tidsrom av inntil 10 år om gangen forby bruk av all annen redskap enn stang og håndsnøre, jfr. §64, litra j - hvoretter Kongen kan innskrenke, utvide eller oppheve årsfredningen, jfr. Kgl. res. av 24. september 1965, jfr. direktoratsforskrift av 23. januar 1980, §1, hvoretter årsfredningen for samtlige vassdrag i Nordmøre er forlenget om våren frem til og med 31. mai, jfr. §2 - alt fiske, unntatt fiske med stang/håndsnøre, er forbudt i alle vassdrag i samme distrikt som nevnt i §1, så langt laks, sjøørret eller sjørøye går opp, derved at han sommeren 1980, som andelseier i «B-teina», X, drev fangst med ovennevnte teine sammen med øvrige andelseiere, eller medvirket hertil.»

A ble forelagt en bot på kr. 2000 samt inndragning i medhold av straffeloven §34, jfr. §37d første ledd til fordel for statskassen av kr. 14000 - som i henhold til oppgave fra laksestyret ble ansett som vinning ved det straffbare forhold. B, C og D ble forelagt bøter på kr. 1500. Inndragningsbeløpene ble satt til henholdsvis kr. 2600, kr. 2300 og kr. 1200. E ble forelagt en bot på kr. 1000 og en inndragning på kr. 2200.

Foreleggene ble ikke vedtatt, og sakene ble sendt Nordmøre herredsrett til pådømmelse etter straffeprosessloven §377 fjerde ledd.

Herredsretten avsa 29. januar 1982 dom med denne domsslutning:

«1. A, født xx.xx.1922, B, født xx.xx.1946, C, født xx.xx.1943, D, født xx.xx.1959, og E, født xx.xx.1915, dømmes for overtredelse av lov av 6. mars 1964 om laks- og innlandsfiske §86, jfr. §66, jfr. kgl. res. av 24. september 1965, jfr. forskrifter fastsatt av Direktoratet for vilt- og ferskvannsfisk av 23. januar 1980, §3, jfr. §2, til en bot til statskassen stor kr. 500,- - femhundre - kroner eller, hvis boten ikke betales en straff av fengsel i 5 - fem - dager.

2. I medhold av straffeloven §34, jfr. §37d, inndras til fordel for statskassen hos A 8500,- - åttetusenfemhundre - kroner, hos B 2139,- - totusenetthundreogtrettini - kroner, hos C 1600,- - ettusensekshundre - kroner, hos D 1168,- - ettusenetthundreogsekstiåtte - kroner og hos E 1478,- - ettusenfirehundreogsyttiåtte - kroner.

3. De tiltalte frifinnes for overtredelse av §1 i forskrifter fastsatt av Direktoratet for vilt- og ferskvannsfisk av 23. januar 1980.

4. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Dommen ble avsagt under dissens, idet en av domsmennene anså forskriftene av 23. januar 1980 for ugyldige for så vidt angår forbudet mot teinefiske i Driva og stemte for frifinnelse.

Saksforholdet og de domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.

De domfelte har påanket dommen på grunn av uriktig lovanvendelse, idet de hevder at forskriftene av 23. januar 1980 ikke er bindende for dem. Subsidiært ankes det over inndragningen.

Anken over lovanvendelsen gjelder gyldigheten av forskriftene. Innsigelsene kan oppsummeres i fire punkter som er nevnt i herredsrettens dom, og er ytterligere utdypet og presisert under ankeforhandlingen for Høyesterett.

De domfelte hevder for det første at forskriftene av 23. januar 1980 er ugyldige fordi de ikke har hjemmel i lakseloven §66. Etter sine forarbeider krever denne bestemmelse en individuell og konkret vurdering av det enkelte vassdrag før forbud kan gis. Det kreves årsakssammenheng mellom redskapsbruken i vassdraget og den for sterke beskatning. Noen slik vurdering har ikke skjedd i dette tilfelle. Forskriftene av 23. januar 1980 er generelle og omfatter alle vassdrag i Midt-Norge.

For det annet hevdes det at forskriftene er ugyldige fordi saksforberedelsen ikke tilfredsstilte kravet til høring av de berørte etter forvaltningsloven §37. Feilen kan ha virket bestemmende på forskriftenes innhold, jfr. §41. Selv om laksestyrets formann underhånden varslet Driva elveeierlags formann slik at lagets årsmøte fikk vedtatt en uttalelse, var det på grunn av tidspresset og den uformelle måte uttalelsen kom i stand på, en rekke relevante forhold som ikke ble nevnt. Det er ikke riktig som antatt av herredsrettens flertall at direktoratet hadde tilstrekkelig grunnlagsmateriale for å treffe en avgjørelse for Driva.

For det tredje hevdes det at forskriftene er ugyldige fordi det er tatt utenforliggende hensyn i forhold til lakseloven §66, særlig distrikts- og næringspolitiske hensyn til sjøfiskerne. Et vesentlig motiv for forskriftene har også vært å få flest mulig elver over på stang- og håndsnørefiske ved å forby faststående redskap. Selv om dette skulle være et saklig hensyn, var det i alle fall en feil ikke å opplyse om begrunnelsen ved høringen. Samlet er det tatt så mange utenforliggende hensyn at forskriftene må være ugyldige i forhold til de domfelte. Herredsretten har avvist disse innsigelser på grunn av bevismangel. For Høyesterett har de domfelte fremlagt atskillig nytt materiale, blant annet i form av bevisopptak om disse spørsmål. Etter deres mening kan det etter dette materiale ikke herske tvil om at utenforliggende momenter er tillagt vekt i saken. Særlig av hensyn til sjøfiskerne er teineeiernes rettigheter blitt ofret.

For det fjerde hevdes forskriftene å stride mot det likhetsprinsipp forvaltningsloven forutsetter. Forbudet mot det etablerte teinefisket betydde praktisk sett et totalforbud for de elvestrekninger hvor dette var den praktiske utnyttelsesmåte, mens de grunneiere som vesentlig var interessert i stangfiske kunne fortsette som før. Også for sjøfiskerne var det bare tale om begrensninger i det fiske de før hadde drevet.

Subsidiært hevdes det at inndragning ikke kan foretas da de domfelte ikke har oppnådd noen økonomisk vinning etter straffeloven §34, idet de har krav på erstatning av det offentlige for tap av sine teinerettigheter. Igjen subsidiært anføres at inndragningen burde ha vært begrenset til vinningen av laksefisket, som forbudet særlig var rettet mot, mens sjøørreten burde vært holdt utenfor.

Påtalemyndigheten har henholdt seg til herredsrettens dom og anfører at det nye materiale er uten betydning for avgjørelsen.

Jeg er kommet til at ankene må forkastes.

Lov om laksefisket og innlandsfisket av 6. mars 1964 gir i §66 hjemmel for at Kongen eller den han bemyndiger for et tidsrom av inntil 10 år forbyr «bruk av all annen redskap enn stang og håndsnøre (hertil ikke regnet oter) i vassdrag hvor det går laks, sjøaure eller sjørøye». Før slikt forbud blir gitt, må det innhentes uttalelse fra vedkommende laksestyre og fylkesting eller fylkesutvalg. For øvrig inneholder loven ord ikke noen nærmere begrensning. Det er klart at Kongen - eller nå direktoratet for vilt og ferskvannsfisk - i loven §66 har hjemmel for å forby bruk av all annen redskap enn stang og håndsnøre dersom dette er nødvendig for å verne laksestammen i et vassdrag, jfr. Innst. O. XVI 1962/63 side 29 spalte 2. Det er dette formål som er påberopt som grunnlag for direktoratets forskrifter av 23. januar 1980 om fisket i vassdragene i Midt-Norge.

Selv om behovet for forskrifter med det nevnte formål må vurderes ut fra forholdene i hvert enkelt vassdrag, må loven §66 gi direktoratet adgang til å fastsette forskrifter som omfatter flere vassdrag innen et større område slik det er gjort i forskriftene om fisket i vassdragene i Midt-Norge. Men forutsetningen må da være at det nevnte formål - nødvendigheten av å verne laksestammene - etter direktoratets oppfatning gjør seg gjeldende for alle de vassdrag som forskriftene omfatter.

Spørsmålet er så om forskriftene av 23. januar 1980 om fisket i vassdragene i Midt-Norge er bygget på en forsvarlig saksbehandling og tilstrekkelige faktiske opplysninger.

Fra slutten av 1960-årene har det skjedd en sterk reduksjon av laksebestanden både på havet, ved kysten og i elvene. I helt vesentlig grad skyldes dette den sterke utvikling av drivgarnfisket. Reduksjonen har medført en rekke reguleringer for å begrense laksefisket i 1970-årene. Ved lov av 17. november 1978 ble det således tilføyet en §67a til lakseloven som gav Kongen hjemmel til å gi forskrifter om konsesjon for fiske etter laks med bestemte redskapstyper, derunder drivgarn.

Forarbeidene til forskriftene av 23. januar 1980 viser klart at forbudet mot faste redskaper i vassdragene ble sett på som ledd i regulering av redskapsbruken og til opphjelp av laksebestanden. I høringsbrev fra Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk til laksestyrer og fylkeskommuner i Midt-Norge av 21. mars 1979 heter det således:

«Disse forslag som her er fremsatt, må en se i sammenheng med de reguleringer av laksefisket som i dag gjelder eller som er foreslått iverksatt. Under behandlingen i Stortinget av konsesjonsordningen for drivgarnfiske kom den alvorlige situasjon for våre laksestammer klart frem, jfr. Ot. prp. nr. 63 (1977-78) og Innst. O. nr. 3 (1978-79). Etter de meldinger som foreligger pr. i dag er det lite gytefisk på gyteplassene i mange av elvene. Den samlede fangst må derfor reduseres, slik at ressursene skal kunne bevares og utvikles. For elvefiskets vedkommende vil disse tiltak kunne kombineres med sportsfiske. Direktoratet vil derfor foreslå et tidsbegrenset forbud mot andre redskaper enn stang og håndsnøre i elvene. Dette forslag er støttet av Fiskerikonsulenten i Midt-Norge, som anser bruk av andre redskaper enn stang og håndsnøre som uheldig i lakseelvene i dag.»

Ved brevet av 21. mars 1979 anmodet direktoratet alle laksestyrer i Midt-Norge, derunder Nordmøre laksestyre, og vedkommende fylkeskommuner om uttalelse om et utkast til forskrifter med samme ordlyd som de senere fastsatte forskrifter av 23. januar 1980. Etter at samtlige laksestyrer og fylkeskommuner hadde avgitt uttalelse, ble utkastet 6. juli 1979 også sendt en rekke hovedorganisasjoner til uttalelse. Jeg finner det ikke nødvendig å gjøre rede for alle de forskjellige uttalelser som ble avgitt på grunnlag av direktoratets to høringsbrev, men nøyer meg her med å vise til det som er nevnt i herredsrettens domsgrunner.

Jeg er ikke enig med forsvareren i at det ble begått en saksbehandlingsfeil ved at direktoratet ikke sendte forskriftutkastet direkte til Driva Elveeigarlag og til de enkelte teineeiere med anmodning om uttalelse. Lakseloven §66 foreskriver som nevnt at det skal innhentes uttalelse fra vedkommende laksestyre, og direktoratet måtte ha grunn til å regne med at laksestyret - hvor eiere av laksefiske i distriktet har flertall - ville underrette foreninger og enkeltpersoner som ville bli særlig berørt av forskriftene. Nordmøre laksestyre varslet da også blant andre Driva Elveeigarlag. Medlemmene av laget, deriblant de berørte teineeiere, fikk ved dette kjennskap til saken, og laget avgav 24. april 1979 den uttalelse som er gjengitt i herredsrettens dom.

Direktoratet burde i høringsbrevene ha pekt på at spørsmålet om forbud mot bruk av annen redskap enn stang og håndsnøre måtte vurderes ut fra forholdene i hvert enkelt vassdrag. Etter min mening ville det også ha vært ønskelig at direktoratet uttrykkelig hadde anmodet laksestyrene og hovedorganisasjonene om å varsle lokale organisasjoner eller personer som ville bli særlig berørt av forskriftene. Men som allerede nevnt ble Driva Elveeigarlag varslet, og i den uttalelse laget avgav, ble det også reist innvendinger mot utkastet på vegne av de rettighetshavere som tidligere har fisket i Driva med teiner.

Jeg finner at direktoratet - i alle fall for Driva's vedkommende - har hatt et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere en regulering etter §66.

Som allerede nevnt, forelå det en uttalelse på vegne av teineeierne, der deres syn på et forbud mot laksefiske ble gjort helt klart. I uttalelsen ble det også gitt opplysninger av betydning ved en konkret vurdering. Det ble pekt på at det bare dreide seg om 4-5 teiner, og at slikt teinefiske ikke ble drevet i andre vassdrag i Midt-Norge. Uttalelsen fra elveeierlaget er ikke nærmere omtalt i det skriftlige materiale som foreligger om direktoratets behandling av saken. Således er lagets uttalelse og de opplysninger som er gitt, ikke omtalt i administrasjonens forelegg for styret av 11. desember 1979. Dette må anses uheldig. Jeg må likevel gå ut fra at de uttalelser som kom inn under høringen, er blitt vurdert, men at direktoratet har funnet at de omstendigheter som generelt gjorde seg gjeldende, også var avgjørende i Driva. Jeg peker her på at det også i Driva hadde vært en sterk nedgang i laksebestanden. Dette er ikke bestridt. Direktoratet har videre vurdert det slik at et forbud mot andre redskaper enn stang og håndsnøre ville ha betydning for å bevare bestanden, selv om fiske med faste redskaper i de fleste vassdrag i Midt-Norge bare stod for mellom 5 og 10% av oppfisket kvantum. Driva skilte seg på dette punkt ikke fra flertallet av de øvrige vassdrag.

Jeg finner etter dette at det ikke er feil ved saksbehandlingen som kan føre til at forskriftene kan anses ugyldige for Driva's vedkommende.

Jeg er enig med herredsretten i at det ikke er tatt utenforliggende hensyn, og kan ikke se at det nye materiale som er fremlagt for Høyesterett, har brakt spørsmålet i en annen stilling. Det kan ikke være tvilsomt at hensikten med reguleringen var å verne laksestammene i vassdragene. At nedgangen i laksebestanden var generell og i alt vesentlig skyldtes overbeskatning i sjøen, var ikke til hinder for å anvende §66 dersom tiltak etter denne bestemmelse var egnet til å verne om den laks som gikk opp i vassdraget. I hvor stor grad det skulle foretas begrensninger også i fisket i sjøen, måtte bero på en skjønnsmessig avveining fra forvaltningens side. At det ved denne vurdering ble tatt distriktspolitiske hensyn, kan ikke anses som en feil.

Jeg er også enig med herredsretten i at forskriftene ikke innebærer noe brudd på et forvaltningsrettslig likhetsprinsipp. Jeg peker i denne forbindelse på at også andre fiskemåter enn teinefisket som f.eks. kastenot og settegarnfiske er blitt helt forbudt med hjemmel i lakseloven. På den annen side kan de domfelte fortsatt utøve sin fiskerett i elven med lovlige redskaper eller leie rettighetene bort til andre.

Når det gjelder inndragningen, er jeg også enig med herredsretten. De domfelte har gjort seg skyldig i en straffbar handling, og vinningen må da kunne inndras etter straffeloven §34. Om de mener å ha et erstatningskrav mot staten, er i denne forbindelse irrelevant. Forbudet mot teinefisket i forskriftene gjelder både laks og sjøørret. Jeg ser derfor ikke noen grunn til å unnta vinningen av sjøørretfisket fra inndragningen.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Ankene forkastes.

Dommer Sandene: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Christiansen, Sinding-Larsen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Ragnar Solli med domsmenn): - - -

Etter bevisførselen i saken legger retten til grunn følgende faktiske forhold som bevist:

I brev av 28. november 1978 til samtlige laksestyrer tok Direktoratet for vilt- og ferskvannsfisk (heretter kalt direktoratet) opp spørsmålet om fredning av laks og sjøaure og sjørøye i elvene. Brevet lyder slik:

«I forbindelse med reguleringer av laksefiske har spørsmålet om fredningsbestemmelser for faste redskaper som kjær, teiner m.v. og fiske med bunnredskaper som kastenøter og garn i elvene ofte vært diskutert. I Nord-Norge er det i elvene, unntatt grensevassdrag, bare tillatt å fiske laks, sjøaure og sjørøye med stang og håndsnøre.

Etter de meldinger som foreligger, er det lite gytefisk på gyteplassene i mange av elvene. Laksestyrene bør derfor drøfte spørsmålet om å skjerpe fredningsbestemmelsene i elvene innen distriktet, og eventuelt ta opp forslag om nye bestemmelser, slik at et tilstrekkelig antall laks og sjøaure kan få gyte og bestanden igjen kan ta seg opp. Særlig er det av betydning at fisken kan få adgang også til de øverste tilgjengelige elvestrekninger, og at fisket i de nedre deler av vassdraga ikke blir drevet så hardt at det ikke blir igjen gytefisk i de øvrige elvestrekninger.»

Brevet er undertegnet av underdirektør Svein Skavhaug og parafert av fiskeribiolog Magnus Berg. Dette brevet resulterte blant annet i at det i februar 1979 innløp forslag fra to laksestyrer, Fosen og Inn-Trøndelag, om å iverksette fredningsregulerende tiltak i elvene. Fosen laksestyre foreslo således forbud mot alle redskaper unntatt stang og håndsnøre. Inn-Trøndelag laksestyre foreslo tilsvarende bestemmelser samt utvidelse av årsfredningen til 31. mai. Begge disse forslag ble i prinsippet støttet av fiskerikonsulenten for Midt-Norge.

Ved ekspedisjon av 21. mars 1979 til laksestyrene i Midt-Norge, deriblant Nordmøre laksestyre, tok direktoratet opp forslag om fredning og fredningstid for elvene i Midt-Norge og konkretiserte dette ved et utarbeidet utkast til nye forskrifter som hadde samme ordlyd som de som senere ble vedtatt den 23. januar 1980. I ekspedisjonen til laksestyrene var forslaget nærmere begrunnet. Det ble gitt frist til laksestyrene for uttalelse til 30. april 1979. Samtlige laksestyrer avga deretter uttalelse i anledning direktoratets forslag innenfor den fastsatte frist. I det alt vesentlige ga laksestyrene forslaget sin støtte.

Nordmøre laksestyre behandlet denne saken ved å oversende forslaget til Driva Elveeigarlag, Surnadal Elveeigarlag og Lakseutvalget i Møre og Romsdal Bondelag til uttalelse. Formannen i Nordmøre laksestyre, Martin Tangen, Sunndalsøra, var medlem av Driva Elveeigarlag. Formannen i Driva Elveeigarlag var på det tidspunkt tiltalte nr. 1, A. Han sammenkalte laget til årsmøte den 24. april 1979 og der var direktoratets forslag ført opp på sakslisten til behandling. Til årsmøtet møtte de fleste av lagets medlemmer, herunder også de fleste av teineeierne i Driva. Formannen i laksestyret møtte og redegjorde for saken. Møtet munnet ut i et enstemmig vedtak som protesterte mot direktoratets forslag. Uttalelsen har slik ordlyd:

«Forslag til fredning og fredningstid for elvene i Midt-Norge.

Årsmøte i Driva Elveeigarlag 24. april 1979, vil gi slik uttale.

Før lov om laksefiske og innlandsfiske av 6. mars 1964 trådte i kraft var fisketida i elvane frå 14. april til 10. september. Det var fiska både med stang, teiner og garn. På tross av dette var 1964 beste året som var registrert med ca 23000 kg laks og sjøørret. Et resultat av det kultiveringsarbeide som er drevet av Nordmøre laksestyre. Da denne lova trådte i kraft var fredningstida om våren utvida til 1. mai og om høsten til 1. september. Garnfiske på gamle matrikulerte rettar vart forbudt.

Så kom ny innkorting i fisketida ved direktoratforskrift av 6. mars 1975. Her blir årsfredinga utvida til 15. mai, og på teiner blir fisketida om hausten innkorta til 1. august. Dette gjeld i første omgang berre Driva. Ved direktoratforskrift av 7. mars 1975 vart dette utvida til samtlige vassdrag i Midt-Norge.

Sjøfisket tek til som før 1. mai.

No er det på nytt forslag om å forlenge årsfredinga, no til juni, og å forby andre redskap enn stang og handsnøre i ein 10-årsperiode.

Dette gjeld berre elvane i Midt-Norge. Uten at det er gjort forsøk på innkorting i fisketida i sjøen.

Vi meiner at når sjøfisket, som etter statistikken fangar over 90% av all laks og sjøørret tek til som før i mai, da er det ikkje det minste hjelp for laksestammen å forby fiske i elva. Det blir av oss oppfatta som en angrep på gamle matrikulerte rettar forsøkt grunngjeve med sterk nedgang i laksestammen. Nedgangen er det iallfall ikkje fisket i elva, verken med stang eller andre redskap, som har skulda for. Forbudet mot andre redskap enn stang og handsnøre rammar berre 4-5 teiner i Driva da det ikkje er teiner i andre vassdrag i Midt-Norge.

Vi vil bestemt protestere mot dette forslaget.

Skulle forslaget bli vedteke må vi overveie å be våre medlemmer om å sette eventuell laksavgift på sperra konto. Nekta utsetting av yngel og smolt på våre eiendommer, og kanskje oppmoda medlemmene til ikkje å respektera vedtaket.

For Driva Elveeigarlag C - formann.»

Det var tiltalte nr. 3, C, som på årsmøtet ble valgt til ny formann i elveeigarlaget og som derfor førte uttalelsen i pennen.

Nordmøre laksestyre sendte deretter den 28. april 1979 denne uttalelse sammen med uttalelser fra Surnadal Elveeigarlag og Lakseutvalget i Møre og Romsdal Bondelag til direktoratet. Saken ble behandlet i Nordmøre laksestyre den 27. april 1979 og i uttalelsen heter det bl.a.:

«Laksestyret sier seg i prinsippet enig i forslaget til fredningstid og innskrenkning av redskapsbruken i elvene - §1 og §2 i forslaget. Laksestyret forutsetter imidlertid at de foreslåtte bestemmelser ikke blir satt i kraft for inneværende sesong, men først blir gjort gjeldende tidligst for sesongen 1980. Dette blant annet på grunn av at det forlengst er inngått avtale mellom elveeiere og leiere av elv for inneværende sesong, og dette vil det bli meget komplisert å forandre på så kort varsel.

Laksestyret er for øvrig i tvil om totalforbudet mot andre redskaper enn stang og håndsnøre kan gjennomføres uten erstatning i de tilfelle hvor verdien av fiske er tatt med under matrikuleringen av fast eiendom.

Laksestyret vil også sterkt framheve at de foreslåtte bestemmelser må gjøres gjeldende for hele landet og ikke bare for Midt-Norge. En forskjellsbehandling som forslaget vil føre til vil virke diskriminerende for vårt distrikt - blant annet for turistnæringen. I denne forbindelse vil vi også gjøre merksam på at det også før er fattet vedtak om innskrenkninger av fisketiden i elvene - og kun for Midt-Norge.

Laksestyret synes for øvrig at den gitte frist for uttalelse i saken er satt for kort.»

I samsvar med lakseloven §66 ble forslaget fra direktoratet også sendt fylkeskommunene til uttalelse og samtlige tre fylkeskommuner ga sin tilslutning til direktoratets forslag.

Av en orientering til styret for direktoratet av 13. juni 1979 går det frem at forslaget til nye forskrifter var et ledd i arbeidet med å få en mer samlet regulering av laksefisket i elvene. Dette som en del av en rekke tiltak som var satt igang for å bevare våre laksestammer. Det ble samtidig opplyst at liknende reguleringsforskrifter var under forberedelse for også Vest-Norge og Nordland og Troms.

Ved ekspedisjon av 6. juli 1979 fra direktoratet ble forslaget til nye forskrifter for Midt-Norge også sendt en rekke hovedorganisasjoner til uttalelse, således Landbrukets utmarkskontor, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norges Naturvernforbund, Norges Grunneigar- og Sjølaksefiskarlag og Norges Fiskarlag. Ved den nye høringsrundens avslutning høsten 1979 forelå det således uttalelser om forskriftsforslaget fra en rekke hovedorganisasjoner, men også fra en rekke grunneierlag og elveeierlag.

Etter avsluttet høringsrunder, utarbeidet direktoratet den 11. desember 1979 et «forelegg for styret» som konkluderte med et forslag om at styret skulle treffe vedtak om å innføre reguleringsbestemmelser som foreslått for laksevassdraga i Troms/Nordland og Midt-Norge og Vest-Norge. Det er i uttalelsen fra direktoratet gitt nærmere orientering om det forberedende arbeid som ligger til grunn for forskriftsforslaget i form av høringsrunder m.v.

Ved styremøte i direktoratet den 16. januar 1980 sluttet styret seg enstemmig til forslaget om innføring av nye fredningsforskrifter. Disse forskrifter ble deretter fastsatt av direktoratet for så vidt angår vassdragene i Midt-Norge den 23. januar 1980. Ifølge §4 i forskriftene trådte de i kraft straks.

Sommeren 1980 drev de tiltalte fiske med sine teiner i Driva i strid med forbudet i forskriftenes §2 hvoretter alt fiske, unntatt fiske med stang og håndsnøre, er forbudt i alle vassdrag i Midt-Norge. Formannen i laksestyret, Martin Tangen, som også er fiskerioppsynsmann for Driva, ble kjent med dette og foretok sommeren 1980 kontroll av fisketeinene sammen med folk fra direktoratet. Teinene ble funnet klargjort for fiske og forholdet ble anmeldt til politiet som brudd på de nye forskrifter. De tiltalte har under etterforskningen erkjent det faktiske forhold, men samtidig gitt uttrykk for at de fortsatte sitt teinefiske i strid med de nye forskrifter fordi de mente at forskriftenes forbud mot teinefiske ikke kunne anses gyldig. Deres handlinger var således motivert ut fra ønsket om å få rettslig prøvet gyldigheten av forskriftene. Denne motivasjon har de også fastholdt i sine forklaringer for retten under hovedforhandlingen.

De tiltalte påstår seg derfor frifunnet og denne påstand er begrunnet ut fra flere forskjellige innsigelsesgrunnlag.

De tiltalte hevder for det første at forskriftene er ugyldige på grunn av at de ikke har tilstrekkelig hjemmel i lakseloven §66. Lakseloven §66 forutsetter etter de tiltaltes mening bare adgang til å utferdige reguleringsforskrifter for vassdrag etter en forutgående konkret og individuell vurdering av forholdene i vassdraget og om disse tilsier reguleringsinngrep. De tiltalte mener å finne støtte for denne forståelse i loven forarbeider og mener derfor at forskriftene av 23. januar 1980 må være ugyldige fordi disse er gitt gyldighet for alle vassdrag innenfor et større regionalt område uten at det er foretatt noen individuell vurdering av de enkelte vassdrag i regionen. De tiltalte anfører videre at ved en slik individuell vurdering må det blant annet tas hensyn til stedlig topografi, tradisjon, hvilke fiskestammer elven har, hvilke virkninger fiske med de aktuelle faststående fiskeredskaper har for den aktuelle elv, hvilke virkninger det vil ha for disse redskaper at de blir forbudt, hva slags rettigheter fiske med de aktuelle redskap er basert på, hvordan de enkelte rettighetshavere rammes ved et forbud osv.

For det andre hevder de tiltalte at forskriftene er ugyldige fordi forarbeidene ikke tilfredsstiller forvaltningsloven krav i §37 annet ledd til forsvarlig saksbehandling. Det vises særlig til forvaltningsloven intensjoner om å gi alle berørte parter anledning til å uttale seg forut for et forvaltningsvedtak. I dette tilfelle mener de tiltalte at direktoratet har forsømt å sende forslag om nye reguleringsforskrifter til teineeierne for uttalelse, til tross for at disse ved forbudet fratas retten til å utøve sitt fiske ved bruk av en gammel og tradisjonsrik fiskemetode som er av vesentlig næringsøkonomisk betydning. I forhold til forvaltningsloven §37 annet ledd anser de tiltalte seg å være en slik interessegruppe som ifølge loven bør få anledning til å uttale seg.

For det tredje hevder de tiltalte at forskriftene må anses ugyldig fordi de er basert på en usaklig motivering, idet det egentlige motiv bak forskriftene ikke er det som er offisielt oppgitt av direktoratet, - et ledd i bestrebelsene på å bevare laksestammen. I stedet mener de tiltalte at hensikten er å åpne større mulighet for almenheten til å kunne drive sportsfiske. De tiltalte begrunner denne påstand med å henvise til at teinefisket som beskatningsfaktor overfor gytefisken er sterkt overdrevet, særlig sett i forhold til den betydelige beskatning drivgarnfisket for så vidt representerer.

For det fjerde hevder de tiltalte at forskriftene er ugyldige fordi de strider mot det likhetsprinsipp som forvaltningsloven forutsetter skal være til stede ved iverksettelse av forskrifter som griper inn i folks rettigheter. Mens de fleste redskapsgrupper blant laksefiskerne får begrenset sine rettigheter gjennom reguleringstiltak, får teinefiskerne i realiteten helt fratatt sine rettigheter etter som inngrepets midlertidighet bare er formell. Etter en 10 års fredningsperiode vil teinene bli ødelagt etter som en neppe kan forvente at eierne vil koste på det årlige vedlikehold uten å kunne oppnå noe utbytte ved fiske.

Subsidiært anfører de tiltalte at dersom de finnes skyldige, kan de likevel ikke idømmes inndragning etter som de har krav på erstatning for tap av sine matrikulerte fiskerettigheter i medhold av Grunnloven §105. Når de således har krav på erstatning for tapt fiske foreligger det ikke noen vinning som kan gjøres til gjenstand for inndragning i medhold av straffeloven §34.

Retten bemerker:

De faktiske forhold slik disse er beskrevet i foreleggene er ikke bestridt. De tiltalte har således erkjent at de forsettlig har drevet fiske med sine fisketeiner i Driva sommeren 1980. Det beskrevne faktum er tidsbegrenset til «sommeren 1980». Det går ikke frem av beskrivelsen om dette også omfattet tiden forut for 31. mai 1980 da fredningstiden utløp. Dette er heller ikke klarlagt under bevisførselen. Retten legger derfor til grunn at fisket har foregått i tiden 1. juni 1980 til 1. september 1980, slik at bestemmelsen i forskriftenes §1 ikke kan anses overtrådt. De tiltalte må derfor bli å frifinne for overtredelse av denne bestemmelse. Når det gjelder forskriftenes §2 legger retten til grunn at de tiltalte har overtrådt denne bestemmelse som gjelder forbud mot fiske med faststående redskap. Det avgjørende for spørsmålet om straffeskyld blir etter dette om det hefter seg slike mangler ved utarbeidelsen av forskriftene at de må anses ugyldige slik som påstått av de tiltalte.

Når det gjelder vurderingen av spørsmålet om forskriftenes gyldighet, har retten delt seg i et flertall bestående av rettens formann og domsmann Balstad og et mindretall bestående av domsmann Sæsbøe.

Rettens flertall finner ikke grunnlag for å ta til følge de tiltaltes innsigelser mot forskriftenes gyldighet.

Etter flertallets mening gir lakseloven §66 adgang til å utarbeide forskrifter som ikke bare omfatter et enkelt vassdrag, men også flere vassdrag innenfor en større region slik tilfelle er i denne saken. Dette er ikke til hinder for at lovgiveren, det vil si direktoratet, likevel i nødvendig utstrekning kan foreta en individuell vurdering av forholdene i de enkelte vassdrag i relasjon til forskriftenes formål. Rettens flertall er enig med de tiltalte i at loven forarbeide i en viss utstrekning synes å forutsette at en slik vurdering skal foretas av de enkelte vassdrag, jfr. således representanten Enges innlegg i odelstingsdebatten av 11. februar 1964, 220, annen spalte. Rettens flertall legger imidlertid i denne forbindelse til grunn at direktoratet sitter inne med et betydelig grunnlagsmateriale i form av statistikk, lokalkunnskap, fiskerifaglig ekspertise m.v. som dekker de fleste kunnskapsbehov for så vidt angår de enkelte vassdrag. De fleste av disse spesialopplysninger som de tiltalte anser nødvendige ved denne vurdering, blir dekket opp av dette grunnlagsmaterialet og rettens flertall finner ikke grunn til å betvile at det i nødvendig utstrekning har vært benyttet under saksforberedelsen.

Når det gjelder de tiltaltes ugyldighetsinnsigelse på grunn av at kravene til forutgående høring i forvaltningsloven §37 annet ledd ikke er til stede, legger rettens flertall til grunn at loven krav i så måte må anses oppfylt. Det er på det rene at de tiltalte som teineeiere og/eller elveeiere fikk orientering om utkastet til forskrifter gjennom laksestyrets formann på årsmøtet i april 1979. Saken var ført opp som egen sak på sakslisten for årsmøtet. De fleste av elveeierne og teineeierne var til stede på møtet. Tiltalte nr. 1 var på den tid formann i elveeigarlaget. Tiltalte nr. 3 ble valgt til ny formann på dette årsmøtet. Det ble vedtatt en enstemmig uttalelse i saken fra årsmøtet som munnet ut i en protest mot forslaget. Teineeierne var således fullt ut orientert om hva forslaget til nye forskrifter gikk ut på. De hadde anledning til å utarbeide særskilt uttalelse til laksestyret eller til direktoratet i egenskap av teineeiere dersom de fant årsmøtets uttalelse lite dekkende for deres interesser. Dette kunne gjøres ved at de reserverte seg under årsmøtets behandling av saken og eventuelt avgi egen uttalelse senere.

Det er riktignok så at teineeierne ikke har fått noen egen formell forespørsel eller henvendelse fra direktoratet i sakens anledning, direkte rettet til dem som særskilte rettighetshavere. Rettens flertall er enig med de tiltalte i at dette kunne direktoratet ha gjort uten større praktiske problemer. Teineeierne som gruppe er såvidt liten og oversiktlig at den uten vanskelighet kunne lokaliseres og kontaktes. Rettens flertall finner det imidlertid vel formalistisk å kjenne forskriftene ugyldig av denne grunn, når denne gruppen av rettighetshavere likevel har fått anledning til å gi uttrykk for sine synspunkter under saksbehandlingen gjennom den foreliggende uttalelse til Nordmøre laksestyre. Det bemerkes for øvrig at tiltalte nr. 3, C, i egenskap av formann i elveeigarlaget, ved brev til direktoratet den 08. januar 1980 påny ga uttrykk for elveeigarlagets syn på forslaget til reguleringsvedtak. I denne nye uttalelsen kom det ikke frem vesentlige nye synspunkter i forhold til det som var kommet til uttrykk i lagets uttalelse i april 1979. Uttalelsen var foranlediget av et avisintervju med direktoratets sjef i januar 1980.

Intensjonene bak forvaltningsloven §37 annet ledd er at alle interessegrupper skal gis en rimelig sjanse til å si sin mening før vedtak treffes. Etter flertallets syn har de tiltalte som interessegruppe i denne saken både fått anledning til å uttale seg og de har benyttet seg av den.

Rettens mindretall, domsmann Sæsbøe, har kommet til et annet resultat når det gjelder ugyldighetsspørsmålet.

Mindretallet finner at direktoratet ved utarbeidelsen av forskriftene ikke i tilstrekkelig grad har foretatt en konkret og individuell vurdering av forholdene i Driva og behovet for såvidt strenge reguleringsinngrep overfor teinefiske som forarbeidene til lakseloven §66 forutsetter. Teinefiske er såvidt spesielt og egenartet at en burde ha forventet at slike individuelle vurderingsmomenter ville komme til uttrykk i forarbeidene til forskriftene. Etter som dette ikke er tilfelle, legger mindretallet til grunn at slik vurdering ikke er foretatt og at forskriftene for såvidt angår forbud mot teinefiske i Driva er ugyldig.

Når det gjelder de tiltaltes ugyldighetsinnsigelse basert på at direktoratet ikke har innhentet forhåndsuttalelse fra teinefiskerne, slik forvaltningsloven §37 annet ledd forutsetter, finner mindretallet å gi de tiltalte medhold. Som spesiell interessegruppe ville teinefiskerne ha et klart behov og krav på å få anledning til å uttale seg om forslaget til reguleringsinngrep. En slik forespørsel burde direktoratet ha rettet direkte til teinefiskerne som gruppe. Det tilfredsstiller ikke forvaltningsloven krav til høring at forespørselen tilfeldigvis blir forelagt elveeigarlaget og dermed også teinefiskerne på grunn av laksestyrets initiativ. Det er på det rene at teinefiskerne og de øvrige medlemmer av elveeigarlaget har tildels motstridende interesser i saken. Mindretallet finner derfor også av disse grunner å måtte stemme for at forskriftene må anses ugyldige for såvidt de omfatter forbud mot teinefiske i Driva.

Når det gjelder de øvrige innsigelser fra de tiltalte mot forskriftenes gyldighet, finner retten enstemmig at disse ikke kan gis medhold. Retten finner således at det ikke kan anses tvilsomt at den reelle begrunnelse for forskriftene er ønsket om å legge forholdene til rette for å bevare laksestammene gjennom fangstregulerende inngrep og at forskriftene for så vidt er saklig begrunnet. Det er ikke fremlagt materiale eller foretatt påvisninger som gir grunnlag for de tiltaltes påstander om at dette bare er et «vikarierende» motiv for en målbevisst målsetting fra myndighetenes side om å overføre adgangen og/eller retten til laksefiske fra grunneierne til almenheten gjennom sportsfiske.

De tiltalte hevder også at reguleringsvedtaket er ugyldig fordi det egentlig bygger på utenforliggende og således usaklige hensyn av distriktspolitisk art, nemlig hensynet til drivgarnsfisket. Dette fordi det etter de tiltaltes mening ikke er dokumentert noe behov for reguleringsinngrep overfor teinefiske ut fra ressursbevaringshensyn. Teinefisket utgjør fangstmengdemessig en meget liten del av det oppfiskede kvantum. Når det likevel vedtas forbud mot teinefiske, oppleves det av de tiltalte som om myndighetene derved forsøker å skaffe seg et slags «alibi» overfor drivgarnsfiskerne til å innføre konsesjonsregulerende forskrifter for laksefiske langs kysten. Det har således vært viktig for myndighetene å kunne dokumentere at alle grupper må tåle reguleringsinngrep.

Retten finner ikke at det er fremlagt materiale eller foretatt påvisninger som underbygger disse påstander fra de tiltalte om usaklig begrunnelse bak forskriftene.

De tiltalte hevder endelig at forskriftene innebærer et brudd på det likhetsprinsipp som forvaltningsloven forutsetter må være til stede ved alle regulerende inngrep. De henviser til at andre redskapsgrupper i laksefiskenæringen bare får innskrenket sine rettigheter ved reguleringsinngrep, mens teinefiskerne pålegges et totalforbud mot bruk av sine redskaper. Dette er en såvidt alvorlig forskjellsbehandling at det må føre til at forskriftene av den grunn må settes til side som ugyldige.

Retten kan heller ikke på dette punkt ta de tiltaltes anførsler til følge. Selv om det spesielle fangstredskap i dette tilfelle midlertidig forbys, vil de tiltalte likevel kunne utøve sin fiskerett i elva med lovlige redskaper. Dette gjelder riktignok ikke tiltalte nr. 5, E, som etter det opplyste ikke er elveeier, men bare har en medeierrett i «B-teina». For øvrig legger retten til grunn at adgangen til bruk av de ulike fiskeredskap ikke går lenger enn til det som til enhver tid fastsettes av de lovgivende myndigheter. Dette gjelder også om redskapsbruken er særskilt matrikulert på vedkommende eiendom. Bortsett fra en særbestemmelse om dette i lakseloven §68 annet ledd, må slike matrikulerte rettigheter finne seg i fredningsregulerende inngrep, jfr. Rt-1976-718 flg. For øvrig bemerker retten at totalforbud mot visse redskapsgrupper ikke er uvanlige etter lakseloven fredningsbestemmelser, jfr. forskrifter med forbud mot bruk av kastenot og settegarn.

Etter dette finnes de tiltalte straffskyldig for overtredelse av lov av 6. mars 1964 om laksefiske og innlandsfiske, §86, jfr. §66, jfr. kgl. res. av 24. september 1965, jfr. forskrifter fastsatt av Direktoratet for vilstell og ferskvannsfisk av 23. januar 1980, §3, jfr. §2, idet flertallets syn legges til grunn ved avgjørelsen av skyldspørsmålet.

Ved straffutmålingen legger retten vekt på at almenpreventive hensyn normalt krever streng reaksjon i slike saker hvor bestemmelsen er fastsatt i hensikt å beskytte en betydelig fiskeressurs som er utsatt for sterk beskatning. I formildende retning legger retten vekt på at de tiltalte i dette tilfelle ikke har handlet ut fra økonomiske hensyn, men ut fra et forståelig ønske om å få prøvet gyldigheten av de nye forskriftene som medførte et vesentlig inngrep i deres gamle tradisjonsrike redskapsbruk. Saken har for så vidt en viss likhet med den sak som er referert i Rt-1980-485. Retten finner derfor grunnlag for å redusere de bøter som er fastsatt i foreleggene og utmåler disse like store for samtlige tiltalte. Bøtene settes til kr. 500,- subsidiært 5 dager fengsel.

De tiltalte har påstått seg frifunnet for inndragningskravene under henvisning til at de mener å ha krav på erstatning i medhold av Grunnloven §105 for det inngrep forskriftene innebærer i deres gamle fangstmetode. Som erstatningsberettiget overfor staten mener de således å ha et «motregningskrav» mot staten som medfører at de ikke kan sies å ha oppnådd noen «vinning» i følge straffeloven §34. Et erstatningsbeløp vil måtte langt overstige de beløp som er gjenstand for inndragning. Retten finner ikke grunn til prejudisielt å ta standpunkt til de tiltaltes påstand om at de krav på erstatning etter Grunnloven §105, bortsett fra en bemerkning om at holdbarheten i kravet kan synes svært tvilsomt på basis av foreliggende rettspraksis, jfr. således Rt-1976-718. Retten legger til grunn at det foreligger et straffbart lovbrudd fra de tiltaltes side som har gitt dem en økonomisk vinning i form av fangstutbytte. Fangstutbyttets størrelse beløpsmessig er ikke omstridt. Retten legger til grunn at de tiltalte har hatt følgende nettoinntekt av sitt teinefiske sommeren 1980 - (etter fradrag av skatter): - - -

Retten finner at grunnlaget for inndragning etter straffeloven §34, jfr. §37d er til stede og beløpene blir å inndra til fordel for statskassen. - - -