Rt-1982-1506

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1982-11-05
Publisert:	Rt-1982-1506 (373-82)
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 160/1982
Parter:	Reidar Fjermeros (advokat O. H. Starbo - til prøve) mot Jostein Gauslå (høyesterettsadvokat Leif C. Middelthon).
Forfatter:	Løchen, Sandene, justitiarius Ryssdal. Mindretall: Endresen, Elstad
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, §26

Dommer Løchen: Byggmester Jostein Gauslå oppførte i 1976/77 et hybelhus for Kristiansand og Omegn Boligbyggelag. Gauslå engasjerte rørleggermester Reidar Fjermeros til å utføre rørleggerarbeidet ved bygget. Omkring en uke før bygget skulle overleveres, oppstod i arbeidstiden en vannlekkasje i et kjøkken i byggets annen etasje som følge av at en rørkupling sprang. Lekkasjen ble oppdaget før arbeidstidens slutt. Hovedkranen for bygget ble avstengt og vannet tørket opp. Neste morgen stod imidlertid store deler av bygget under vann fordi hovedkranen igjen var blitt åpnet og kuplingen ikke var festet igjen.

Gauslå reiste sak ved Kristiansand byrett og krevde erstatning av Fjermeros for den skade som lekkasjene hadde medført. Byretten kom til at Fjermeros måtte være ansvarlig for hele den skade som måtte antas å ha oppstått før hovedkranen første gang ble avstengt. Erstatning for denne del av skaden ble satt til kr. 25000. For den annen skade ble Fjermeros ansett som ansvarlig for halvdelen. Byretten fant at Gauslås folk kunne bebreides at de ikke straks hadde varslet Fjermeros om skaden. Byretten med sakkyndige domsmenn avsa 11. desember 1979 dom med denne domsslutning:

«1. Reidar Fjermeros dømmes til å betale til Jostein Gauslå kr. 98419,67 med tillegg av 10% årlig rente fra 13. mai 1977 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger med saken.»

Fjermeros påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett, idet han mente at han ikke var ansvarlig for den skade som ble påført etter at hovedkranen første gang ble avstengt. Gauslå motanket og hevdet at Fjermeros var ansvarlig for hele skaden.

Lagmannsretten avsa 14. januar 1981 dom med denne domsslutning:

«Byrettens dom stadfestes.

Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom betaler Reidar Fjermeros kr. 9500 - nitusenfemhundre 00/100 kroner - til Jostein Gauslå som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.»

Partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av domsgrunnene.

Reidar Fjermeros har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Fjermeros sa seg under ankeforhandlingen for lagmannsretten enig i at ansvaret for den skade som oppstod ved den første lekkasjen ble satt til kr. 25000 som byretten var kommet til. Anken gjelder således ansvaret for den skade som oppstod etter at hovedkranen på ny var blitt åpnet.

Jostein Gauslå har erklært motanke. I motanken anføres at skaden ved den første vannlekkasje var langt større enn de kr. 25000 som byretten tilkjente ham, og at det ikke er grunnlag for å redusere Fjermeros ansvar for den annen vannskade.

Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa 23. juni 1981 kjennelse med slik slutning:

«Motanken nektes fremmet til Høyesterett for så vidt angår den del som retter seg mot erstatningsfastsettelsen for den første vannskade.

For øvrig henvises anken og motanken til Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Kristiansand byrett, hvor partene og 2 vitner har vært avhørt.

Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. For Høyesterett foreligger det imidlertid en del nye opplysninger, særlig gjennom bevisopptaket av Gauslås formann på bygget Håkon Bakken. Han forklarte seg ikke for byretten. Han gav forklaring for lagmannsretten, og jeg må gå ut fra at det skyldes hans forklaring når det i lagmannsrettens dom heter: «Som en ny opplysning for lagmannsretten er det kommet frem at det arbeidet to malere i en annen del av bygningen og at disse ikke var blitt varslet.» Hans opplysninger under bevisopptaket er delvis nye for Høyesterett, også i forhold til det saksforhold lagmannsretten bygde på.

Reidar Fjermeros mener lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at det rettslig sett er årsakssammenheng mellom at kuplingen sprang løs og den annen vannskade. Årsakssammenhengen ble brutt da Gauslås formann Bakken hadde oppdaget den første vannskade og hovedkranen ble skrudd av. Den ytterligere skade, som skjedde ved at hovedkranen ble åpnet igjen, kunne under disse omstendigheter ikke være påregnelig for Fjermeros.

Subsidiært anfører han at selv om det skulle foreligge påregnelig årsakssammenheng, må hele skaden allikevel bæres av Gauslå. De feil Gauslås folk gjorde, var så grove at det ikke er plass for noen fordeling av ansvaret etter prinsippet i straffeloven ikrafttredelseslovs §25. Skade ved den annen lekkasje kunne vært unngått ved enkle forholdsregler fra Gauslås folk.

Fjermeros har nedlagt denne påstand:

«1. Reidar Fjermeros frifinnes mot å betale til Jostein Gauslå kr. 30000,-.

2. Jostein Gauslå dømmes til å betale Reidar Fjermeros saksomkostninger for by-, lagmanns- og Høyesterett.»

Jostein Gauslå anfører at lagmannsrettens dom er riktig når lagmannsretten har funnet årsakssammenheng mellom feilen ved kuplingen og den annen vannskade, og at også den annen skade var påregnelig når rørstussen på kjøkkenet ble stående åpen uten kupling. Det kunne da ikke ses bort fra at ytterligere skader kunne inntreffe i og med at kuplingen ikke var festet. Men lagmannsretten hevdes å ta feil når den har funnet grunnlag for å redusere Fjermeros ansvar etter prinsippet i straffeloven ikrafttredelseslovs §25 fordi Gauslås folk ikke sørget for tilstrekkelige tiltak for å avverge nye skader. Gauslås folk forsøkte tvert om etter beste evne å redusere følgen av at kuplingen sprang løs. Noen usedvanlig fare for skade forelå ikke i og med at hovedkranen ble stengt. Bakken forsøkte å varsle Fjermeros etter den første vannskade. Han mente også at de to malere som var igjen i bygget var varslet av andre arbeidere om den første vannskade.

Gauslå har nedlagt denne påstand:

«Reidar Fjermeros dømmes til å betale til Jostein Gauslå kr. 206207,20 med årlig rente 10% fra 13. mai 1977 og 15% fra 1. desember 1980 til betaling skjer samt Jostein Gauslå s saksomkostninger for alle retter.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter.

Som byretten og lagmannsretten finner jeg det klart at det foreligger årsakssammenheng mellom den omstendighet at kuplingen sprang løs og den annen vannskade. Jeg er også enig med byretten og lagmannsretten i at den mangelfulle montering av kuplingen representerte en potensiell fare for oversvømmelse av bygningen. Selv om faren etter den første vannskade ble avverget da hovedkranen ble skrudd av, var faren på grunn av den åpne rørstuss stadig til stede hvis noen av vanvare igjen skulle åpne hovedkranen, hvilket også skjedde. Også den annen vannskade måtte derfor anses påregnelig i forhold til Fjermeros og hans mangelfulle sikring av rørstussen.

Spørsmåler er så om Fjermeros ansvar bør reduseres eller falle helt bort fordi det fra Gauslå eller hans folks side ikke ble iverksatt tilstrekkelige tiltak for å avverge den fare for skade som forelå. Både byretten og lagmannsretten er kommet til at Fjermeros ansvar må reduseres fordi Gauslås folk ikke foretok tilstrekkelige tiltak for å avverge den skade som oppstod, jfr. prinsippet i straffeloven ikrafttredelseslovs §25. Jeg er enig i dette, men ser etter de nye opplysninger som er fremkommet for Høyesterett, alvorligere på den passivitet som Gauslås folk på flere måter viste etter at det burde ha blitt klart for dem at det kunne bli ny vannskade hvis ikke sikringstiltak ble truffet utover avstengningen av hovedkranen. Jeg legger her særlig vekt på den forklaring Håkon Bakken, som var formann hos Gauslå ved byggingen, har avgitt under bevisopptaket til bruk for Høyesterett.

Bakken opplyser i sin forklaring at da han forlot bygget, var det fremdeles igjen to malere der som arbeidet i vaktmesterleiligheten. Disse hadde ikke vært med på opptørkingen etter den første vannskade. Bakken varslet dem ikke om vannlekkasjen, men han gikk ut fra at de likevel var kjent med lekkasjen, da folk hadde vært inne hos dem og hentet sagspon til opptørkingen etter den første vannskade. Malermester Uglem som oppdaget lekkasjen og stengte hovedkranen, forklarer imidlertid at han da han forlot bygget ikke underrettet noen utover dem som var med ved opptørkingen av vannet. Jeg må derfor legge til grunn at de to malere ikke var varslet om skaden og faren ved å åpne hovedkranen igjen på grunn av at rørstussen på kjøkkenet var usikret slik at åpning av hovedkranen ville føre til ny vannskade.

Bakken forklarer videre at det ikke ble foretatt noen sikring av hovedkranen eller plassert noe oppslag på hovedkranen med orientering om at det var åpent rør på kjøkkenet før han forlot byggeplassen. Det var en tappekran ovenfor hovedkranen som ble brukt til å skaffe vann i byggetiden. Det måtte være sannsynlig at de to malere ville vaske seg eller drikke vann før de forlot bygget, og derfor ville åpne hovedkranen for å få vann i tappekranen. Da de ikke hadde fått noen muntlig eller skriftlig opplysning om det åpne rør på kjøkkenet, hadde de ikke grunn til å la være å bruke tappekranen. Dette måtte Bakken forstå.

Bakken forklarer endelig at han heller ikke låste bygget, da han gikk ut fra den praksis som ellers ble fulgt, at de siste malere ville gjøre dette. Dette er en ny opplysning for Høyesterett.

Bakken uttaler på den annen side at han ringte til Fjermeros for å underrette ham om vannlekkasjen så snart vannet var tørket opp. Da Fjermeros ikke var hjemme, gav han beskjed til fru Fjermeros om at Fjermeros måtte komme til bygget da det var oppstått en vannlekkasje. Fjermeros har for de tidligere retter og under bevisopptaket til bruk for Høyesterett forklart at han ikke har mottatt noen slik beskjed. Han uttalte under bevisopptaket:

«På spørsmål om hva Fjermeros ville ha gjort dersom han hadde blitt tilringt dagen før og fått varsel om lekkasjen og at hovedkranen var stengt, svarte Fjermeros at han ikke ville sett grunn til å reise ut på byggeplassen, med mindre det var noe spesielt, forutsatt at bygget var forlatt av håndverkerne og låst av dem.»

I dette tilfelle var det imidlertid noe spesielt, idet bygget ikke var forlatt av alle håndverkere da hovedkranen ble stengt og døren ikke låst.

Jeg finner at Bakken, som var Gauslås formann på bygget, ved sine unnlatelser i avgjørende grad medvirket til den annen vannskade. Med enkle midler kunne han ha avverget skaden. Jeg mener derfor at Gauslå selv må bære hele ansvaret for denne skade.

Anken har ført frem, mens motanken har vært forgjeves. Saken har ikke vært uten tvil, og jeg finner at hver av partene bør bære sine omkostninger for alle retter.

Partene har for Høyesterett opplyst at omkostningen med vannskaden medfører betaling av merverdiavgift. Det ansvar Fjermeros har for den første skade, skal derfor være 30000 kroner. Fjermeros har opplyst at han ikke har noe å innvende mot renteberegningen.

Jeg stemmer for denne Dom:

Reidar Fjermeros frifinnes mot å betale til Jostein Gauslå 30000 - tretti tusen - kroner med 10 - ti - prosent årlig rente fra 13. mai 1977 til 30. november 1980 og 15 - femten - prosent årlig rente fra 1. desember 1980 til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Elstad: Jeg er enig med førstvoterende i at det var påregnelig årsakssammenheng mellom det forhold at kuplingen løsnet og den annen vannskade, og at Fjermeros må være primært ansvarlig også for denne del av totalskaden. Derimot er jeg ikke enig i at primæransvaret helt kan falle bort, og at Gauslå alene skal tåle byrden ved vannskade nr. 2 på grunn av uaktsom atferd fra byggmesterens arbeidstaker, formann Bakken. Som de tidligere instanser mener jeg at ansvaret bør deles.

Byretten, som var satt med fagkyndige domsmenn, kom frem til skyldfordeling med en eneste begrunnelse. Den var at Gauslås folk måtte bebreides for ikke umiddelbart å ha varslet Fjermeros. Lagmannsretten la også vekt på dette, om enn ikke som eneste begrunnelse. Nå vet vi at de tidligere instanser så langt bygget avgjørelsen på et uriktig faktum. Formann Bakken telefonerte til Fjermeros for å underrette ham om det som var skjedd. Da Fjermeros ikke var hjemme, gav han beskjed til fru Fjermeros om at hennes mann måtte komme på bygget fordi det var oppstått vannlekkasje. Vi vet ikke om beskjeden ble gitt videre og hvordan Fjermeros i tilfelle oppfattet den, men det er heller ikke vesentlig. Det er formann Bakkens forhold som har interesse.

Når beskjeden var gitt, måtte formann Bakken ha all grunn til å regne med at Fjermeros ville komme på bygget. Hovedkranen var avstengt. Det kunne ikke skje noe galt i form av ytterligere vannskade med mindre noen av vanvare skulle komme til å skru opp kranen før Fjermeros hadde vært der. At uvedkommende skulle snike seg inn i bygget og skru opp en avstengt hovedkran, må ha fremstilt seg som nærmest utenkelig. Man befant seg ved slutten av normal arbeidstid. Storparten av håndverkerne hadde forlatt bygget. Dermed fokuseres oppmerksomheten om de to malere som arbeidet i vaktmesterleiligheten, og som fortsatte arbeidet etter normal arbeidstid og etter at formann Bakken forlot byggeplassen. Selv om man ikke vet noe sikkert om det, må det fremstille seg som nærliggende at det er disse som har kommet i skade for å åpne hovedkranen og derved foranlediget at den annen vannskade oppstod.

Etter den forklaring formann Bakken har gitt ved bevisopptaket, må han ha resonnert slik: De to malerne kan ikke ha unngått å bli oppmerksom på at det et par timer tidligere hadde oppstått lekkasje og oversvømmelse, og at hovedkranen i den forbindelse var blitt stengt av. Til daglig står hovedkranen åpen. Hvis de har bruk for vann, men finner hovedkranen stengt, må de skjønne at defektene i rørledningene ennå ikke er rettet, og innrette seg etter det.

Resonnementet som er nevnt, var etter mitt skjønn for lettvint. Bakken var formann på byggeplassen. Med de skader som kunne oppstå hvis hovedkranen ble stående åpen etter at siste håndverker hadde forlatt bygget, burde han ha sikret seg bedre mot eventuelle misforståelser eller manglende omtanke. Så langt er jeg enig med førstvoterende. Men jeg er ikke enig i at de bebreidelser som med rette kan fremsettes, vurdert etter situasjonen slik den måtte fortone seg for formann Bakken da han forlot arbeidsplassen, er så massive at det kan føre til fullstendig bortfall av Fjermeros klare primæransvar. Etter mitt skjønn har man lagt fullt tilstrekkelig vekt på formann Bakkens uheldige atferd ved å la Fjermeros og Gauslå bære en halvpart hver av ansvaret for den annen vannskade.

Jeg stemmer således for stadfestelse av lagmannsrettens dom med den endring som følger av at beløpet må korrigeres på grunn av merverdiavgiften, det vil si at Fjermeros skal betale til Gauslå kr. 118103,60 med renter.

Dommer Endresen: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Elstad.

Dommer Sandene: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Løchen.

I anledning av dommer Elstads dissens skal jeg bemerke:

I den foreliggende situasjon kunne formann Bakken ikke henholde seg til telefonbeskjeden til fru Fjermeros om at hennes mann måtte komme på bygget fordi det var oppstått vannlekkasje. Bakken kunne ikke vite når Fjermeros ville komme hjem og få beskjeden. Jeg ser det som en grov forsømmelse at Bakken forlot bygget uten ytterligere forholdsregel og uten noen sikring mot at hovedkranen kunne bli åpnet.

Justitiarius Ryssdal: Som dommer Sandene.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (dommerfullmektig Ole Bjørn Støle med sakkyndige domsmenn): - - -

Vinteren 1977 var Bispegra hybelhus under oppføring i Kristiansand. Det var en egen stiftelse med betegnelsen Bispegra hybelbygg som sto som byggherre under oppføringen av bygget. Kristiansand og Omegn Boligbyggelag (KOBB) sto formelt som forretningsfører for denne stiftelsen. I praksis var det imidlertid KOBB som representerte byggherren under byggearbeidet. Byggmester Jostein Gauslå var hovedentreprenør. Rørleggermester Reidar Fjermeros hadde innlevert anbud på rørleggerarbeidet, og hadde opprinnelig kontrakt direkte med KOBB. Denne kontrakten ble på et senere tidspunkt tiltransportert Jostein Gauslå i sistnevntes egenskap av hovedentreprenør. Utbetaling ble imidlertid foretatt direkte fra KOBB til rørleggermester Fjermeros. Det var byggmester Jostein Gauslå som i egenskap av hovedentreprenør hadde ansvaret for arbeidets fremdrift. - - -

En gang i løpet av ettermiddagen onsdag den 14. februar 1977 oppsto en vannlekkasje i en kjøkkenbenk i byggets 2. etasje. Årsaken til lekkasjen var at en propp (spunsing) sprang løs fra et vannrør som stakk ut fra veggen i den nevnte kjøkkenbenken. Dette medførte at vannet som var under trykk, sto ut av røret i en stråle som traff motstående kjøkkenvegg, og det samlet seg etter hvert en del vann på kjøkkengulvet. Lekkasjen ble oppdaget av en maler som denne dagen holdt på med noe arbeid i byggets underetasje (kjelleren). Denne oppdaget lekkasjen kort tid før arbeidsdagens slutt, ca kl. 15.00. På dette tidspunkt sto vannspruten med fullt trykk ut i kjøkkenet som beskrevet ovenfor. Maleren hadde forlatt det samme kjøkkenet ca kl. 12.30 etter at han hadde inntatt sin lunsj her. Da han på dette tidligere tidspunkt hadde forlatt kjøkkenet, var alt normalt der.

Grunnen til at maleren på det senere tidspunkt ca kl. 15.00 gikk opp i kjøkkenet for å undersøke nærmere, var at han hørte susingen av det åpne vannrøret. Vedkommende registrerte da han kom inn på kjøkkenet at det sto ut en kraftig vannstråle fra den åpne rørledningen og at denne som nevnt traff kjøkkenveggen på motsatt side. Maleren løp straks ned i kjelleren og fikk stengt av hovedkranen og fikk på denne måten forhindret ytterligere lekkasje fra det åpne røret. Videre hentet han to tømrere som på dette tidspunkt var i ferd med å utføre arbeid annet sted på bygget. Tømrerne - som var ansatt hos byggmester Jostein Gauslå - fikk så tørket opp det vannet som hadde samlet seg på kjøkkengulvet. Etter at dette var gjort, forlot maleren og de to tømrerne bygget, etter at de hadde låst inngangsdøren til bygget. Den proppen som sprang løs, ble ikke satt på røret igjen, men ble siden overlevert til rørleggermester Fjermeros.

KOBB, byggmester Jostein Gauslå og rørleggermester Reidar Fjermeros ble varslet tidlig om morgenen dagen etter. Da disse ankom til hybelbygget, viste det se at store deler av bygget sto under vann og at det derved var blitt påført omfattende vannskader. - - -

Retten skal bemerke:

Da saksøkte under hovedforhandlingen har erkjent at den første vannlekkasjen oppsto som følge av erstatningsbetingende uaktsomhet fra hans side, legger retten dette uten videre til grunn ved den vurdering som i det følgende foretas av erstatningsspørsmålet. - - -

Før man går nærmere inn på disse spørsmål finner man det imidlertid hensiktsmessig å knytte noen bemerkninger til erstatningsberegningen, d.v.s. beregningen av det tap som byggmester Gauslå ble påført som en følge av vannskadene. Utgangspunktet er her faktura fra byggmester Gauslå til rørleggermester Fjermeros dat. 13. mai 1977 som ble fremlagt som bilag 1 til stevningen av 6. mars 1979. Det totale beløp som fremkommer - inkl. 20% merverdiavgift - er kr. 206207,20. For så vidt gjelder spørsmålet om riktigheten av å beregne merverdiavgift av de utførte reparasjonsarbeider, bemerkes at partene under hovedforhandlingen ble enige om at retten ved sin vurdering kan bygge på at arbeidet er momsfritt. Dersom det så siden skulle vise seg å være momspliktig, så vil partene eventuelt kunne komme tilbake til dette spørsmålet på et senere tidspunkt. - - -

Hensett til ovenstående og til at utbedringsarbeidene/det økonomiske tap for Gauslå beløp seg til noe i underkant av kr. 172000,- (inklusive erstatning til KOBB for forsinket overlevering av bygget), finner man at de utbedringsarbeider m.m. som ville ha vært nødvendig etter den første lekkasjen, skjønnsmessig kan fastsettes til kr. 25000,-. Dette beløpet må Fjermeros være erstatningsansvarlig for fullt ut idet det er på det rene at det foreligger såvel ansvarsgrunnlag (uaktsomhet) som årsakssammenheng. Retten har ved denne vurdering ikke funnet det riktig å redusere beløpet ut fra betraktninger om skadelidtes medvirkning, jfr. straffeloven ikrafttredelseslov §25 annet ledd. Riktig nok er det rettens oppfatning at saksøkerens folk (tømrerne) ikke foretok seg alt det som man med rimelighet måtte kunne forvente seg av dem, tatt i betraktning at saksøkte eller dennes ansatte overhodet ikke var til stede på bygget denne dagen. Dette får imidlertid i første rekke relevans i relasjon til de skader som inntrådte i det som foran er omtalt som fase 2. Etter rettens oppfatning kan det ikke være riktig å stille det krav til tømrerne at de umiddelbart og på stedet skulle ha iverksatt omfattende nedrivings- og utbedringsarbeider med tanke på å begrense skaden før de hadde fått varslet sin arbeidsgiver, byggmester Gauslå om det inntrufne.

Det neste spørsmål som retten må ta standpunkt til er som nevnt hvorvidt og i tilfelle i hvilken utstrekning Fjermeros kan gjøres ansvarlig for den del av vannskadene som oppsto i fase 2. Ved vurderingen her reiser det seg spørsmål såvel om adekvat og påregnelig årsakssammenheng som om ansvarsgrunnlag for saksøkte og eventuelt skadelidtes medvirkning for saksøkeren.

For så vidt gjelder spørsmålet om årsakssammenheng bemerkes innledningsvis at retten etter bevisførselen i saken ikke kan ha noen formening om hvem som åpnet hovedkranen i hybelhuset etter at denne var stengt av av maleren Uglem. Man har således ikke noe grunnlag for å anta at denne personen kan ha vært ansatt hos en av partene og må for så vidt legge til grunn at det var en utenforstående tredjemann som grep inn i hendelsesforløpet på denne måten. Man bemerker her at man heller ikke har noe grunnlag for å betvile at maleren Uglem virkelig fikk stengt av hovedkranen onsdag 14. februar 1977. For øvrig har man heller ikke noe holdepunkt for å fastslå noe om det nærmere tidspunkt for når denne lekkasjen oppsto.

Det må da for det første fastslås at vannlekkasje nr. 2 oppsto som et resultat av to forskjellige forhold; på den ene side det forhold at hovedkranen ble åpnet og på den annen side det forhold at det aktuelle vannrøret var uforsvarlig sikret (åpent). Begge disse forhold har vært nødvendige betingelser for at vannlekkasjen skulle inntre. Dersom man tenker seg at røret hadde vært forsvarlig sikret, ville lekkasjen ikke ha inntruffet selv om uvedkommende hadde åpnet hovedkranen. Og omvendt ville lekkasjen heller ikke ha oppstått dersom hovedkranen hadde forblitt urørt inntil morgenen dagen etter, selv om vannrøret på dette tidspunkt ikke var sikret. Det må imidlertid være klart at den her nevnte betraktning ikke uten videre kan medføre at Fjermeros skal frifinnes for ethvert erstatningskrav i denne forbindelse.

En annen mulig betraktning er den som er anført av saksøkte og som går på at det er åpningen av hovedkranen som fremstår som den dominerende årsak, og at dette skjer på et tidspunkt da årsaksrekken etter fase 1 allerede må ansees brutt ved at maleren fikk stengt av kranen om ettermiddagen den 14.

Endelig kan det som anført av saksøkeren hevdes at hovedårsaken til de oppståtte vannskader ligger i saksøktes mangelfulle sikring av vannrøret, og at det i og med dette forhold var skapt en latent fare for at vannskader kunne inntreffe - en fare som vitterlig manifiserte seg på nøyaktig samme måte som den første lekkasjen.

Som nevnt foran har begge parter i denne forbindelse påberopt seg avgjørelsen inntatt i Rt-1891-814 (Skytten/Ellida). Etter rettens oppfatning ligger imidlertid de faktiske forhold i denne sak nokså annerledes an i forhold til hva som var tilfellet i denne klassiske dommen i norsk erstatningsrett. Som man nedenfor vil komme tilbake til er det imidlertid en annen h.r.-dom som etter rettens syn har krav på atskillig oppmerksomhet i tilknytning til spørsmålet om årsakssammenheng.

Slik retten vurderer det må den riktige problemstillingen være hvorvidt det generelt var upåregnelig at vannlekkasje kunne oppstå på den måten som her skjedde. Dersom dette spørsmål besvares bekreftende, vil det etter omstendighetene ikke uten videre være avgjørende at det kan sies å være usannsynlig at en uvedkommende skulle opptre som her gjort, ved å åpne hovedkranen. I denne forbindelse viser man til dommen om Blystad Fabrikker inntatt i Rt-1958-984. Byretten la her vekt på at det var tredjemanns vettløse og helt upåregnelige handling som var den dominerende årsaksfaktor i hendelsesforløpet. Det var hans handling som representerte det siste ledd i årsakskjeden og som derved fremsto som den egentlige årsak til skaden. Lagmannsretten og senere Høyesterett la imidlertid til grunn at det generelt sett ikke var upåregnelig at skader ville inntreffe og at skadevolderen ved sin handlemåte hadde lagt forholdene til rette for det senere i og for seg uventede hendelsesforløp. Denne kunne da etter omstendighetene ikke fritas for ethvert erstatningskrav under henvisning til tredjemanns klart uaktsomme handlemåte.

Spørsmålet kan etter rettens oppfatning også stilles slik: Var den årsaksfaktor som Fjermeros er ansvarlig for - det forhold at proppen var løsnet - så uvesentlig i relasjon til den årsaksfaktor som han ikke hefter for - det forhold at hovedkranen ble åpnet - at man må se bort fra den? Dette spørsmålet er retten blitt stående ved å måtte besvare benektende. Man er altså av den oppfatning at den mangelfulle sikringen av vannrøret i kjøkkenbenken står så sentralt i årsaksbildet at det ikke kan være riktig å frita Fjermeros for ethvert ansvar ut fra rene årsaksbetraktninger. En viss støtte for dette resultat finner retten i den foran omtalte h.r.-dom samt i Nils Nygård Skade og ansvar 1975 193-198.

Retten finner grunn til å tilføye følgende: Rent umiddelbart kan det nok synes noe urimelig at saksøkte her skal påføres et erstatningsansvar som langt på vei skyldes tredjemanns uforstandige opptreden. Dette må også ses i sammenheng med at saksøkte rent faktisk ikke hadde noen muligheter til å forhindre eller begrense de vannskader som oppsto i den såkalte andre fase ved at han denne dagen ikke var tilstede på bygget og heller ikke ble varslet om det inntrufne.

For retten står det imidlertid på den annen side som et tankekors at den første lekkasjen ble oppdaget og stoppet nettopp av en utenforstående tredjemann. Det synes å være helt på det rene at dersom lekkasjen hadde inntruffet noen få timer senere om ettermiddagen den 14. februar 1977, så ville det ikke ha vært noen til stede på bygget som ville kunne ha forhindret eller begrenset en vannlekkasje. Skadene ville for øvrig ha blitt om mulig enda større dersom dette hadde vært situasjonen, idet vannet da formodentlig ville ha strømmet ut i bygget kontinuerlig frem til morgenen dagen etter. Da saksøkte ikke bestrider at vannrøret var mangelfullt sikret og at dette kan bebreides ham som uaktsomt, ville han i tilfelle i utgangspunktet være fullt ansvarlig for de skader som bygningen da ville blitt påført. Situasjonen er altså at om man tenker seg tredjemanns (malerens) inngripen helt borte, ville saksøkte høyst sannsynlig ha vært minst like dårlig stillet som om man i det foreliggende tilfelle konstaterer erstatningsplikt helt eller delvis for de vannskader som oppsto i andre fase. Etter rettens oppfatning kan det således like gjerne stilles spørsmål ved rimeligheten av et resultat som ville innebære at saksøkte ble stilt bedre som en følge av tredjemanns inngripen. Man presiserer imidlertid at retten ikke har lagt noen avgjørende vekt på det her nevnte resonnement, men at resultatet er forankret i de årsaksbetraktninger som det er redegjort for ovenfor.

Da retten etter dette er blitt stående ved at det foreligger rettslig relevant (adekvat) årsakssammenheng mellom saksøktes uaktsomme handling eller unnlatelse - den mangelfulle sikring av vannrøret - og de oppståtte vannskader på bygningen, må resultatet bli at det foreligger erstatningsplikt for saksøkte.

Det neste spørsmål blir så om det etter omstendighetene foreligger grunnlag for en ansvarsfordeling for så vidt gjelder de skader som oppsto i andre fase. Utgangspunktet ved vurderingen her er bestemmelsen i straffeloven ikrafttredelseslov §25 annet ledd første punktum. Spørsmålet blir hvorvidt man kan si at tømrerne i egenskap av saksøkeren Gauslås arbeidstakere kan sies å ha medvirket til skaden ved eget uaktsomt forhold, og i tilfelle hvilke konsekvenser dette skal medføre for erstatningsutmålingen.

For at erstatningen skal kunne bortfalle eller reduseres på grunn av skadelidtes medvirkning, må det for det første være et vilkår at skadelidte (eller noen han svarer for) har hatt mulighet for å hindre at skaden inntraff. Spørsmålet er altså om skadelidte ved å handle annerledes ville ha avbrutt eller hindret den årsaksrekke som skadevolderen hefter for, slik at den aktuelle skaden kunne ha vært unngått, jfr. her Nils Nygård: Skade og Ansvar 1975 166. Konkret vil man da her måtte vurdere hvorvidt tømrerne som var på bygget den 14. februar 1977 ved å handle annerledes kunne ha avverget at lekkasje nr. 2 oppsto. Retten har enstemmig funnet at dette må sies å være tilfelle. Dette bygger man på at tømrerne ved å varsle Fjermeros umiddelbart ville ha gjort det mulig for denne å inspisere bygget for å kunne konstatere omfanget av vannskaden og eventuelt ta stilling til hva som burde gjøres. Retten finner det lite tvilsomt at Fjermeros som er erfaren rørleggermester ville ha gjort nettopp det som her nevnt. Man finner det videre overveiende sannsynlig at Fjermeros ville ha truffet visse sikkerhetsforanstaltninger - som f.eks. å sikre det vannrøret som hadde forårsaket lekkasjen. Under denne forutsetning ville lekkasje nr. 2 ikke ha oppstått.

Spørsmålet er så videre om tømrerne kan bebreides for ikke å ha varslet Fjermeros umiddelbart som nevnt. Etter rettens syn må det klart sies at de hadde oppfordring til å gjøre nettopp det og at unnlatelsen av å varsle Fjermeros kan bebreides dem som uaktsomt. Man minner om at verken Fjermeros eller noen av hans ansatte var på bygget denne dagen og at Fjermeros selv således var totalt uvitende om det inntrufne. Rent praktisk ville det ha vært en kurant sak å få varslet ham - eventuelt pr. telefon. Videre må det legges vekt på at tømrerne som fagmenn burde innse betydningen av å få varslet den ansvarlige for rørleggerarbeidet på bygget snarest mulig. De har bedre forutsetninger enn menigmann for å forstå at selv relativt beskjedne vannlekkasjer etter omstendighetene kan føre til omfattende skader på bygg og at tidsmomentet kan være meget viktig i denne sammenheng. Man finner for øvrig grunn til å bemerke at dersom saksøkerens fremstilling av omfanget av den første lekkasjen fullt ut skulle bli lagt til grunn, fremstår det for retten som åpenbart at det var klanderverdig ikke umiddelbart å varsle Fjermeros. Selv om retten som nevnt foran imidlertid legger til grunn at den første lekkasjen må ha vært vesentlig mindre omfattende enn det som har vært hevdet av saksøkeren, står det imidlertid fast at Fjermeros skulle ha vært varslet. Slik omstendighetene var i dette tilfellet kunne det ikke være tilstrekkelig å nøye seg med å varsle Fjermeros om morgenen dagen etter.

Etter dette blir det rettens resultat at det må skje en ansvarsfordeling for så vidt gjelder den del av vannskadene som må antas å være blitt forårsaket i den såkalte andre fase. For ordens skyld nevner man at det her ikke kan være avgjørende at Gauslå personlig ikke kan bebreides. Etter vanlige regler må Gauslå i egenskap av arbeidsgiver for tømrerne i relasjon til spørsmålet om skadelidtes medvirkning identifiseres med disse.

Det gjenstår da for retten å vurdere den konkrete fordeling av ansvaret. Etter en samlet vurdering er man blitt stående ved at ansvaret for Fjermeros vedkommende bør halveres, slik at partene bærer hver sin halvdel av det utbedringsarbeid som ble nødvendig som en følge av den andre vannlekkasjen. Man legger i denne forbindelse blant annet vekt på at det ikke synes å være grunnlag for å karakterisere Fjermeros forhold som graverende uaktsomhet. Man bemerker at bevisførselen i saken under enhver omstendighet ikke gir grunnlag for å hevde at rørleggerarbeidet rent generelt har vært slett utført. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Arne Christiansen, Guri Sunde og ekstraordinær lagdommer W. Wahr Faret):- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i stor utstrekning tiltre byrettens utførlige begrunnelse. For øvrig skal lagmannsretten bemerke:

Det er ikke bestridt fra den ankende parts side at uhellet med kuplingen skyldes uforsvarlig montering foretatt av hans folk og han erkjenner ansvar for skade påført under den såkalte fase 1 i skadeforløpet. Han godtar også det erstatningsbeløp byretten er kommet frem til for denne del av skaden. For dette punkt i saken er spørsmålet bare om tapet overstiger kr. 25000 og i tilfelle hvor meget. Når det gjelder skade påført under den såkalte fase 2, er spørsmålet dels om feilen med kuplingen kan anses som årsak til denne del av skaden og dels om et eventuelt ansvar helt eller delvis må bortfalle som følge av at Gauslås folk ikke har tatt tilstrekkelige forholdsregler for å avverge ytterligere skade.

Ankemotparten hevder at skaden under fase 1 representerer et betydelig større tap enn kr. 25000. Lagmannsretten kan imidlertid ikke finne grunnlag for å fravike den vurdering som er foretatt av byretten, som var besatt med fagkyndige domsmenn. - - -

Når det gjelder den skade som oppsto under den såkalte fase 2, er spørsmålet for det første om det foreligger årsakssammenheng mellom skaden og den uforsvarlige montering av kuplingen. Lagmannsretten er enig med byretten i at det er en slik sammenheng og kan i stor grad slutte seg til hva byretten har anført om dette. Lagmannsretten finner det unødvendig å ta stilling til om også åpningen av hovedkranen kan anses som en erstatningsbetingende årsak til skaden, slik at også den som skrudde på denne kranen etter omstendighetene kan bli erstatningsansvarlig for skadene i annen del av hendingsforløpet. I så fall foreligger samvirkende årsaker som medfører et solidaransvar for hver av skadevolderne etter prinsippet i straffeloven ikrafttredelseslov §26. Også under den her nevnte forutsetning vil Fjermeros derfor bli ansvarlig for hele den skade som ble tilføyet under fase 2.

Lagmannsretten har ved vurderingen av årsakssammenhengen særlig lagt vekt på følgende betraktning: Den mangelfulle montering av kuplingen representerte en potensiell fare for oversvømmelse av bygningen. Denne fare kunne når som helst bli realisert. Etter lagmannsrettens oppfatning står denne mangel ved anlegget som et så dominerende trekk i årsaksrekkefølgen at Fjermeros må være ansvarlig for all lekkasje som oppsto etter at kuplingen var sprunget. Da hovedkranen første gang ble skrudd av, var riktignok den umiddelbare fare for vannskade avverget. Mangelen ved anlegget var imidlertid ikke avhjulpet med dette. Faren for lekkasje var fremdeles til stede hvis noen av vanvare åpnet hovedkranen. Det var i og for seg tale om en nokså kortvarig tilstand av denne art i og med at mangelen ville bli reparert den påfølgende dag. Faren for et uhell som nevnt var likevel såpass nærliggende at den feilaktige montering fortsatt måtte anses som trussel for bygget. I denne sammenheng må det tas hensyn til at flere håndverkere arbeidet på bygget fremdeles og at det lett kunne skje at en av disse, uvitende om at røropplegget var i ustand, satte på hovedkranen for å skaffe seg vann.

Lagmannsretten er videre enig med byretten i at Fjermeros ansvar må reduseres fordi det fra Gauslås side ikke ble foretatt tilstrekkelige tiltak for å avverge den skade som oppsto, jfr. prinsippet i straffeloven ikrafttredelseslov §25, som bør anvendes også når det er spørsmål om erstatning i kontraktsforhold. Byretten har ved sin vurdering lagt vekt på at Fjermeros ikke ble varslet. Lagmannsretten vil for sin del dessuten peke på at Gauslås folk burde ha forsøkt å hindre at hovedkranen ble skrudd på, f.eks. ved at det ble hengt opp et oppslag med advarsel mot å sette på vannet. Et slikt tiltak ville ha vært en meget enkel sak og ville antagelig ha avverget skaden. Som foran nevnt kunne det være en nærliggende mulighet for at andre arbeidere på bygget ville skru opp kranen uten at de kjente til uhellet med kuplingen. Som en ny opplysning for lagmannsretten er det kommet frem at det arbeidet to malere i en annen del av bygningen og at disse ikke var blitt varslet. Det er ikke usannsynlig at disse kan ha åpnet hovedkranen for å skaffe seg vann etter at de andre arbeiderne hadde forlatt stedet. Lagmannsretten tar ikke stilling til om skaden kan ha oppstått på denne måten, men det forhold som her er nevnt, viser at det var en åpenbar fare for ytterligere vannskade ved at Gauslås folk ikke foretok seg noe ut over å stenge hovedkranen og fjerne det vannet som var rent utover kjøkkengulvet. Lagmannsretten kan ikke være enig i at avstengingen av hovedkranen alene og i seg selv skulle gi et tilstrekkelig varsel om at røranlegget ikke var i orden, hvilket i og for seg bekreftes ved det etterfølgende hendelsesforløp.

Lagmannsretten er også enig med byretten i at Fjermeros ansvar for skaden i fase 2 bør reduseres med en halvdel. Lagmannsretten har ved denne vurdering på den ene side lagt vekt på den rolle den feilaktige montering spiller i hele årsaksbildet. På den annen side er det lagt særlig vekt på at skaden trolig kunne ha vært unngått med relativt enkle forholdsregler.

Partene er enige om tapets størrelse. Fjermeros har imidlertid krevet at lagmannsretten tar stilling til om merverdiavgift skal medtas i erstatningsoppgjøret, mens Gauslå hevder at partenes avtale for byretten om å la dette spørsmål utstå, fremdeles står ved makt. På samme måte som byretten lar lagmannsretten merverdiavgiftsspørsmålet stå åpent fortsatt. Det er først under ankeforhandlingen den ankende part har gjort klart at han ikke lenger ønsker å stå ved den forståelse partene kom frem til under hovedforhandlingen for byretten. Lagmannsretten er enig med den ankende part i at overenskomsten for byretten under disse omstendigheter fremdeles bør stå ved makt. - - -