Rt-1982-20
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1982-01-08 |
| Publisert: | Rt-1982-20 (8-82) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 10/1982 |
| Parter: | Statsadvokat Anstein Gjengedal, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Holmøy, Hellesylt, Sinding-Larsen, Tønseth, Blom |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, §31 |
Dommer Holmøy: Politimesteren i Nordmøre utferdiget den 12. mai 1981 tiltalebeslutning mot A blant annet for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §22 annet ledd. Ved Kristiansund byretts dom av 26. august 1981 ble tiltalte frifunnet.
Politimesteren i Nordmøre har påanket den frifinnende dom for så vidt angår vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §22 annet ledd. Anken gjelder lovanvendelsen. På et enkelt punkt er det subsidiært hevdet at domsgrunnene er uklare.
Om saksforholdet viser jeg til byrettens domsgrunner.
Jeg finner at anken må forkastes.
Byretten har begrunnet sin frifinnelse for det forhold anken gjelder, slik:
«Når det gjelder post III, legger man til grunn tiltaltes forklaring om at han drakk adskillig alkohol etter at han var vendt hjem fra kontoret ca kl. 18.00-18.30, og frem til litt før kl. 21.00. Spørsmålet om domfellelse avhenger av hvorvidt tiltalte forsto eller måtte forstå at utforkjørselen ville føre til politietterforskning. Retten er kommet til at tiltalte ikke har utvist slik uaktsomhet som er nødvendig for domfellelse. Bilen stod i kjøreretningen, nokså parallelt med veien, og for den som observerte bilen ville det være naturlig å regne med at den var kommet for langt ut til høyre på det glatte føret. Det var sneføre, og retten finner å måtte legge til grunn at det var nokså glatt. Utforkjørselen skjedde ved utgangen av en høyresving og i nedoverbakke. Bilen hadde ingen synlig skade. Om bilens plassering vises til bildene i dok. nr. 5. Retten vil ellers nevne at de avgjørelser fra Høyesterett som man har funnet mest interessante i saken, finnes i Retstidende 1978 735 og Rt-1980-695.»
I ankeerklæringen er blant annet anført at det
«synes som om retten feilaktig har lagt til grunn at det er nødvendig for domfellelse at tiltalte forsto at det rent faktisk ble igangsatt politietterforskning, mens loven bruker uttrykket «kan bli politietterforskning». Det kan også etter dette synes som om retten har lagt til grunn en for mild aktsomhetsnorm. Under enhver omstendighet synes domsgrunnene uklare på dette punkt.»
Det er i og for seg riktig påpekt at byrettens gjengivelse av innholdet av §22 annet ledd ikke er helt korrekt. Jeg finner det imidlertid usannsynlig at byretten har misforstått loven på dette punkt. Det foreligger derfor heller ingen uklarhet av betydning ved domsgrunnene.
Etter det faktiske forhold som byretten har lagt til grunn, er man etter min mening i et grenseområde for anvendelsen av straffebestemmelsen i §31 første ledd, jfr. §22 annet ledd. I ankeerklæringen er det gitt enkelte supplerende faktiske opplysninger som jeg ikke går inn på, idet Høyesterett må prøve lovanvendelsen på grunnlag av det saksforhold som fremgår av byrettens dom. Jeg tar dog i betraktning, som opplyst i ankeerklæringen, at utforkjøringen fant sted i tettbygd strøk. Det fremgår for øvrig også av byrettens dom hvor kjøringen fant sted.
Aktor for Høyesterett har fremhevet at saksforholdet i dommen i Rt-1978-735 hvor resultatet ble domfellelse, er temmelig parallelt med forholdet i nærværende sak. Dette er jeg ikke enig i. I den nevnte sak var bilen kjørt ut i snøfonnen på venstre side av kjøreretningen, og man fant at forholdene kunne virke påfallende for vegfarende og lede til at politiet ble varslet. En forbipasserende hadde også sagt til domfelte at politiet burde vært varslet. I nærværende sak stod bilen i kjøreretningen på høyre side av vegbanen, og nokså parallelt med denne. Etter byrettens vurdering var forholdene slik at forbipasserende naturlig ville gå ut fra at bilen var kommet for langt ut til høyre på det glatte føre. Bilen hadde ingen synlig skade. For øvrig viser jeg til den beskrivelse som byretten har gitt av saksforholdet. Etter denne finner jeg at det ikke er grunnlag for å fravike byrettens vurdering når den er kommet til at tiltalte ikke har utvist en slik uaktsomhet som er nødvendig for domfellelse etter vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §22 annet ledd.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Hellesylt: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Sinding-Larsen, Tønseth og Blom: Likeså.