Rt-1982-814

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1982-05-14
Publisert:	Rt-1982-814 (180-82)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 88/1982
Parter:	Storebrand (høyesterettsadvokat Andreas Arntzen) mot Fefor Høifjellshotell, John Walter (advokat Reidar Vigen - til prøve).
Forfatter:	Christiansen, Skåre, Holmøy, Schweigaard Selmer, Blom
Lovhenvisninger:	Folketrygdloven (1966) §3-5, Skadeserstatningsloven (1969) §3-7, Tvistemålsloven (1915) §180, Syketrygdloven (1956) §130, Bilansvarslova (1961), §16-1, §16-3, §16-6, §18-7, §3-4, §3-6, §3-7, §3-8

Dommer Christiansen: En ansatt ved Fefor Høifjellshotell - hvis personlige innehaver er John Walter - ble i 1979 sykmeldt etter en bilulykke. Arbeidsgiveren ytet sykepenger i arbeidsgiverperioden etter folketrygdloven §3-5 nr. 2 slik denne lyder etter lovendring av 10. juni 1977 nr. 84. Det er uomtvistet at Storebrand som trafikkforsikrer er ansvarlig for skaden etter bilansvarsloven, og at en arbeidsgiver i alminnelighet har regress for slike utlegg. Storebrand gjør imidlertid gjeldende at arbeidsgiverens regress her er avskåret i medhold av skadeserstatningsloven §3-7, som for ikke-forsettlig voldt skade bestemmer at «trygden eller en pensjonsinnretning kan ikke kreve regress av den erstatningsansvarlige for trygdens eller pensjonsinnretningens utgifter og ansvar på grunn av skaden».

Etter forgjeves forliksmegling reiste Fefor Høifjellshotell sak mot Storebrand ved stevning av 15. januar 1980. Oslo byrett avsa 2. desember 1980 dom med denne domsslutning:

«1. Forsikringsaksjeselskapet Storebrand dømmes til å betale til Fefor Høifjellshotell et beløp svarende til det som er utbetalt til Unni Rønningen i medhold av folketrygdloven §3-5 nr. 2, omfattende sykepenger for 10 - ti - dager inklusive helgedagstillegg og feriegodtgjøring, samt det som er betalt i arbeidsgiveravgift i denne forbindelse.

2. Fefor Høifjellshotell tilkjennes saksomkostninger med kr. 14250,- - fjortentusentohundreogfemti kroner - hvorav kr. 14000,- utgjør advokatsalær.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av byrettens domsgrunner.

Storebrand har påanket byrettens dom, og ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 5. mars 1981 er anken tillatt brakt direkte inn for Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi. Den konkrete sak gjelder bare 1707 kroner. Bak den ankende part og ankemotparten står henholdsvis Skadeforsikringsselskapenes Forening og Norsk Arbeidsgiverforening. Det er opplyst at i forholdet arbeidsgivere - trafikkforsikringsselskaper representerer de prinsippspørsmål saken gjelder, økonomiske interesser i en størrelse av anslagsvis 20-30 millioner kroner pr. år.

Storebrands anke gjelder byrettens rettsanvendelse, og selskapets anførsler er de samme som for byretten. I korthet går disse ut på at det i regress-sammenheng må sondres mellom utbetalt lønn under arbeidstakers sykdom og sykepenger utbetalt av arbeidsgiveren i den såkalte arbeidsgiverperiode etter folketrygdloven §3-5 nr. 2. Mens det for utbetalt lønn er regressadgang, jfr. blant annet dommen i Rt-1939-45, anføres det at sykepenger utbetalt av arbeidsgiver i arbeidsgiverperioden utgjør en del av folketrygdloven sykepengeordning. Her hevdes derfor regress direkte å være avskåret etter bestemmelsen i skadeserstatningsloven §3-7, som omfatter enhver form for stønad som utspringer av folketrygdloven. Etter Storebrands mening viser plasseringen av arbeidsgiverens ansvar i folketrygdloven og formuleringen i en rekke av loven bestemmelser at denne anser sykepenger utbetalt av arbeidsgiveren som sykepenger fra «trygden». Det er etter selskapets mening heller ingen reelle grunner som tilsier at det med hensyn til regress skal sondres mellom sykepenger utbetalt direkte av folketrygden, og sykepenger utbetalt av arbeidsgiver i henhold til loven.

Dersom skadeserstatningsloven §3-7 ikke anses å komme direkte til anvendelse på slike sykepenger, hevder Storebrand at bestemmelsen iallfall må komme til anvendelse ved utvidende tolking eller analogi. Sykepenger utbetalt av arbeidsgiver utspringer nemlig av det samme lovverk, tjener tilsvarende formål og er av samme karakter som sykepenger utbetalt av det offentlige. Det er her vist til analogisynspunktene i dommen i Rt-1963-129, særlig side 132 siste fulle avsnitt. Sykepenger utbetalt av arbeidsgiveren er infiltrert i folketrygden, og det vil etter Storebrands mening føre til tilfeldige og ulogiske resultater i regress-sammenheng om man skulle sondre mellom utbetalinger fra arbeidsgiveren og fra trygden. Sondringen ville bero på forhold av rent trygdeteknisk karakter uten sammenheng med den skadegjørende handling.

Storebrand har nedlagt slik påstand:

«Storebrand frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høyesterett.»

Fefor Høifjellshotell, John Walter har henholdt seg til byrettens dom. Også ankemotpartens anførsler er de samme som for byretten. Det bestrides således at skadeserstatningsloven §3-7 må forstås slik at en arbeidsgiver er avskåret regress for sykepenger utbetalt arbeidstaker i medhold av folketrygdloven §3-5 nr. 2. Slike sykepenger er i realiteten lønn og ikke trygd.

Fefor Høifjellshotell, John Walter har nedlagt slik påstand:

«1. Oslo byretts dom av 2. desember 1980 stadfestes.

2. Fefor Høifjellshotell tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan også stort sett tiltre dens begrunnelse. Jeg ser saken slik:

Partene er enige om at en arbeidsgiver etter alminnelige rettsregler har et regresskrav mot tredjemann - og eventuelt hans forsikringsselskap - for utgifter ved arbeidstakers sykdom påført under erstatningsbetingende vilkår, jfr. blant annet dommen i Rt-1939-45.

Når det gjelder regress for utbetalinger fra offentlige trygdeinnretninger i slike tilfelle, har vi fra gammelt av hatt uttrykkelige regler om dette. Jeg viser til syketrygdloven av 2. mars 1956 nr. 2 §130 og folketrygdloven opprinnelige §18-7, hvoretter en trygdets krav gikk over på «trygdekassen» og «trygden» så langt tilfellet medførte utgifter for denne.

Ved endringslov av 19. juni 1970 nr. 67, som også inkorporerte syketrygden i folketrygdloven, ble imidlertid nevnte §18-7 endret derhen at trygdens regressrett ble opphevet dersom skaden ikke var voldt forsettlig. Om bakgrunnen for denne lovendring viser jeg til Ot. prp. nr. 42 for 1969-70 med vedlagt utvalgsinnstilling, jfr. særlig proposisjonens side 42-44. Det fremgår her at det ble anført en rekke argumenter for å oppheve regressen. Særlig ble fremhevet at regresskravene representerte en relativt ubetydelig del av trygdens totale inntekter, at det var vanskelig for trygdeetaten å overkomme å fremme alle regresskrav, og at prevensjonskravet ikke talte for regress. Jeg finner grunn til å understreke at det altså var hensynet til trygden og dens administrasjon som var lovbegrunnelsen. At lovendringen medførte lettelser for den skadegjørende tredjemann, og særlig for hans forsikringsselskap, var bare en følge av nyordningen og intet formål for denne.

Ved endringslov av 25. mai 1973 nr. 26 ble folketrygdloven §18-7 opphevet og bestemmelsen overført til skadeserstatningsloven §3-7. Bortsett fra at også pensjonsinnretningers regress nå ble avskåret, skjedde det ingen realitetsendringer i bestemmelsen. Denne lovbestemmelse gjelder fortsatt og har den ordlyd som jeg tidligere har referert. I lovforarbeidene er det uttrykkelig presisert at opphevingen av regressretten for pensjonsytelser ikke berører arbeidsgivers adgang til å kreve refusjon for utbetalt sykelønn, jfr. Ot. prp. nr. 4 for 1972-73 side 28 med blant annet henvisning til regjeringsadvokatens uttalelse inntatt på side 14.

Når det gjelder sykelønnsordningen på den tid, var forholdet blant annet at sykepenger fra folketrygden ikke ble ytet for de tre første dager regnet fra og med den dag arbeidsuførheten inntrådte, jfr. den daværende bestemmelse i folketrygdloven §3-6. Sykepengene måtte heller ikke overstige 90% av arbeidsinntekten, jfr. §3-5. Etter sine arbeidsavtaler hadde imidlertid mange arbeidstakere en bedre sykelønnsordning. Det arbeidsgiveren ytet utover folketrygden, hadde han etter dette regressrett for der erstatningsansvar forelå, mens trygdens regressadgang var avskåret.

Sykelønnsordningen ble vesentlig endret ved lov av 10. juni 1977 nr. 84, som trådte i kraft 1. juli 1978. Jeg nevner særlig at alle arbeidstakere nå er gitt sykepenger tilsvarende full lønn fra og med første fraværsdag. I folketrygdloven §3-5 nr. 2 heter det så: «Sykepengene skal ytes av arbeidsgiveren i et tidsrom av inntil to uker etter bestemmelsene i §3-6, §3-7 og §3-8. Dette tidsrom kalles arbeidsgiverperiode.»

I forarbeidene til lovendringen finner man ingen bemerkninger om hvilke følger denne måtte antas å få for regress-spørsmålet. Enten man lar arbeidsgiveren ha full regress for de ytelser som endelig skal dekkes av ham, eller man helt nekter ham slik regress, blir det i begge tilfelle en vesentlig faktisk endring i forhold til tidligere.

Jeg kan ikke se at løsningen på dette spørsmål kan utledes av selve ordbruken i folketrygdloven og skadeserstatningsloven §3-7, eller med andre ord om sykepenger ytet i arbeidsgiverperioden er synonymt med «trygden» i sistnevnte lov. At arbeidsgiverens ytelser nå inngår i selve trygdesystemet er utvilsomt. Men folketrygdloven nytter som påpekt av byretten begrepet «trygden» i to betydninger, dels som betegnelse på hele trygdesystemet, og dels som betegnelse på selve trygdeetaten i motsetning til blant annet arbeidsgivere. Språkbruken i loven synes for øvrig ikke alltid helt gjennomarbeidet - både loven og dens forarbeider nytter således ordene lønn, sykelønn og sykepenger om hverandre - og for løsningen av nærværende tolkingsspørsmål kan jeg som sagt ikke se at språkbruken kan tillegges noen avgjørende vekt. Heller ikke kan jeg se at sammenhengen i folketrygdreglene som anført av Storebrand tilsier en bestemt løsning av regress-spørsmålet. Trygdereglene er ikke utformet med dette spørsmål for øye, som beror på avveining av hensyn forskjellig fra de trygdetekniske og økonomiske som har diktert folketrygdloven regler.

Avgjørende blir for meg følgende:

Inntil lovendringen av 10. juni 1977 nr. 84 trådte i kraft, var utvilsomt bare selve trygdeetaten avskåret fra regress for sine utlegg, og dette var gjort av hensyn til trygdens interesser og ikke av hensyn til den erstatningspliktige tredjemann. Ved lovendringen er det intet holdepunkt for at lovgiveren tilsiktet noen endring av regressreglene.

Videre er det ikke selvsagt at en arbeidsgiver for sine ytelser her bør stå i samme stilling som selve trygden eller en pensjonsinnretning. Erstatningslovutvalget, som avgav sin utredning i juni 1977, foreslo riktignok at regressretten for lønn m.v. bør stå i samme stilling som regressretten for trygdeytelser og pensjonsytelser, jfr. NOU 1977:33 side 22. Justisdepartementet tok stilling til forslaget i Ot. prp. nr. 60 for 1980-81, det vil si etter at den nåværende sykelønnsordning var innført. Departementet forutsatte da at arbeidsgiverne fortsatt hadde full regress for sine ytelser med hensyn til sykelønn, det vil si tolket gjeldende lov på samme måte som byretten har gjort. Ved vurderingen av om denne rettstilstand burde opprettholdes eller endres slik som foreslått av Erstatningslovutvalget, var imidlertid departementet i tvil, jfr. proposisjonens side 20. Det sluttet seg til Erstatningslovutvalgets forslag med den modifikasjon at arbeidsgiveren beholder regressretten ikke bare når skaden er voldt med forsett, men også når den er voldt ved grov uaktsomhet av den ansvarlige selv. Regressreglene blir derfor etter departementets utkast forskjellige etter som regresskravet tilkommer trygden selv eller arbeidsgiveren, jfr. lovutkastet i proposisjonens side 49. Det jeg her har trukket frem, viser etter min mening at noen utvidende eller analogisk tolking av skadeserstatningsloven §3-7 med sikte på sykelønn ytet av arbeidsgiver, ikke er på sin plass. Jeg tilføyer at det da sittende storting ikke rakk å behandle denne proposisjonen.

Endelig tillegger jeg det vekt at en arbeidsgiver plikter å betale arbeidsgiveravgift og feriepenger av de sykepenger han yter. For disse ytelser er det ubestridt at han har sin regressrett i behold. Men også for øvrig står sykepenger sett fra arbeidsgivers og arbeidstakers side faktisk og praktisk i samme stilling som vanlige lønnsutbetalinger.

Storebrand må betale saksomkostninger, jfr. tvistemålsloven §180. Det er fremlagt lovbestemt omkostningsoppgave, som alene gjelder advokatsalær.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Storebrand til Fefor Høifjellshotell, John Walter 20000 - tjue tusen - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Skåre: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Holmøy, Schweigaard Selmer og Blom: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Knut J. Hougen): - - -

Ved en bilkollisjon som fant sted på Vinstra den 2. juni 1979 ble Unni Rønningen, som var passasjer i den ene bilen, påført skade. Hun var av den grunn sykmeldt i 13 dager og hennes arbeidsgiver, Fefor Høifjellshotell, utbetalte henne lønn (sykepenger) i sykemeldingsperioden.

Bilen som hun var passasjer i, HS 29225, var trafikkforsikret i Storebrand og det er enighet mellom partene om at føreren av denne bilen hadde skyldansvar for bilulykken. - - -

Retten bemerker:

Ved siden av den regressrett som tidligere var lovfestet for bl.a. trygdeytelser har det i rettspraksis vært fastslått at en arbeidsgiver kan kreve regress for utbetalt lønn m.v. under sykdom som skyldes skade voldt av tredjemann. Det vises til det som er sagt om gjeldende rett på dette område i NOU 1977:33 20 og 21.

De lovbestemmelser som gjennom tiden har vært gjeldende om regress for trygdeytelser har hatt følgende formuleringer:

Syketrygdloven av 2. mars 1956 §130:

«. . ., men trygdedes krav går over på trygdekassen så langt tilfellet medfører utgift for kassen».

Folketrygdloven av 17. juni 1966 §18-7 hadde opprinnelig denne formulering:

«. . ., men trygdedes krav går over på trygden så langt tilfellet medfører utgift for denne».

I lov av 19. juni 1970 nr. 67 om endringer i folketrygdloven (hvormed også syketrygden ble inkorporert i folketrygdloven) ble regressadgangen for trygdene opphevet, unntatt for tilfeller av forsett. I §18-7 ble det formulert slik:

«En trygdets erstatningskrav mot den som har voldt skade faller bort for et beløp svarende til folketrygdens utgifter og ansvar på grunn av skaden . . .».

Uten at det innebar noen forandring med hensyn til regress for folketrygden (eller «trygden») ble denne §18-7 opphevet ved lov av 25. mai 1973 nr. 26 om endringer i erstatningslovgivningen og ble erstattet med den nye, någjeldende, bestemmelse i skadeserstatningsloven §3-7, der formuleringen er slik:

Ǥ3-7 (trygdens eller pensjonsinnretningers adgang til regress.)

Trygden eller en pensjonsinnretning kan ikke kreve regress av den erstatningsansvarlige for trygdens eller pensjonsinnretningens utgifter og ansvar på grunn av skaden» (med mindre den er voldt forsettlig).

Innføringen av den nye sykelønnsordning i folketrygdloven (endringsloven av 10. juni 1977 nr. 84, jfr. også lov av 9. juni 1978 nr. 53) var en omfattende lovreform. En av de viktige deler av ordningen var bestemmelsene om arbeidsgiverens ytelser i den såkalte arbeidsgiverperiode. Mange arbeidsgivere hadde også tidligere ydet lønn under sykdom. Det nye var en alminnelig plikt til slik ytelse pålagt ved lov.

Under lovforberedelsen og lovbehandlingen ble det - såvidt det kan ses - overhodet ikke gått inn på konsekvenser som lovendringen skulle eller ville få for regressadgangen i skadetilfelle. Derfor er det ikke særlig grunn til å tro at formuleringen ved denne endring i folketrygdloven noe sted er valgt med tanke på regresspørmålet.

Det er ubestridelig at bestemmelsene om sykepenger fra arbeidsgiveren er et ledd i trygdeordningen for så vidt som de er integrerende del av folketrygdloven nye regler om sykepenge- eller sykelønnsordning. Likevel er det ikke dermed sagt at bestemmelsen i skadeserstatningsloven §3-7 om at «trygden» ikke kan kreve regress må tolkes slik at regress for arbeidsgiverens utgifter er avskåret. Det er lite som taler for at det var tenkt på annet enn selve trygdeinnretningene da folketrygdens regressadgang ble opphevet i 1970 og da regelen ble tatt inn i skadeserstatningsloven i 1973. På den annen side var det ikke den gangen slik lovordnet sammenheng som nå mellom trygdens ytelser og lovbestemt ytelse fra arbeidsgiveren.

I de nye bestemmelser i folketrygdloven er det formuleringer som kan synes å si at ytelsen fra arbeidsgiver er en ytelse fra «trygden», jfr. særlig den nye §3-5, der det som foran omtalt bl.a. heter:

«1.

. . Sykepenger fra trygden ytes . . . fra og med første hele fraværsdag . . .

2. Sykepengene skal ytes av arbeidsgiveren i et tidsrom av inntil to uker . . . Dette tidsrom kalles arbeidsgiverperioden.»

Lovgiverne hadde som nevnt neppe for seg noen tanke på at denne formulering også skulle løse spørsmålet om arbeidsgiveren i skadetilfelle har regresskrav for sine utbetalinger.

Retten er kommet til at de nye bestemmelser i folketrygdloven kapittel 3 om «Kontantstønad under sykdom og fødsel» ikke kan forstås slik at det er en konsekvens av den her innførte nye sykelønnsordning at arbeidsgiverne også kommer inn under bestemmelsene i skadeserstatningsloven §3-7, hvoretter «trygden» ikke kan kreve regress.

Det er nok så at betegnelsen «trygden» f.eks. i folketrygdloven §3-5 («sykepenger fra trygden») kan oppfattes slik at ytelser fra arbeidsgiveren i arbeidsgiverperioden anses som ytelser fra «trygden». Betegnelsen er da tydeligvis brukt i en vid betydning, videre enn trygden som økonomisk enhet, finansiert over trygdebudsjettet, eller selve trygdeinnretningene. «Trygden» i denne førstnevnte betydning synes nærmest å være synonym med trygdesystemet, den lovbestemte ordning av trygdene i vid forstand, omfattende også ytelser som betales av andre enn trygdeinnretningene (nå når arbeidsgiverne er trukket inn i systemet). Andre steder i lovgivningen brukes «trygden» eller «folketrygden» i en noe snevrere betydning, som ikke innebærer at arbeidsgivers ytelser er del av trygden i denne snevrere forstand. Eksempelvis kan nevnes folketrygdloven §16-1 om finansiering av «utgiftene til trygdens ytelser og administrasjon», §16-6 om «folketrygdens midler», og tilleggsloven av 9. juni 1978 nr. 53, hvoretter «Trygden yter refusjon til arbeidsgiveren . . .» av eventuelle sykepenger for de tre siste dager av arbeidsgiverperioden.

Retten finner at den naturlige forståelse av bestemmelsene i skadeserstatningsloven §3-7 er at uttrykket «trygden» der har den noe snevrere betydning som er omtalt foran. Denne forståelse skulle nærmest støttes av at «trygden» er stillet sammen med «pensjonsinnretning». Det kan for så vidt også pekes på at etter syketrygdloven §130 var det «trygdekassen» som tilkom regress.

I motivene til skadeserstatningsloven §3-7, Ot. prp. nr. 4 (1972-73) er det på side 14 gjengitt en uttalelse fra Regjeringsadvokaten, der det heter:

«Derimot vil man peke på et behov for en presisering av at arbeidsgiverens tap i forbindelse med skader som nevnt, herunder utgifter til trygdeordningene, så vidt skjønnes ikke berøres av utvalgets forslag. For så vidt også private pensjonskassers regressrett oppheves, vil det være nødvendig med en presisering av i hvilken utstrekning dette berører arbeidsgiveres regress.»

Med utgangspunkt i denne uttalelse ville det være grunn til å etterlyse en nærmere presisering eller begrunnelse dersom regressrett for arbeidsgiver skulle være avskåret i og med at arbeidsgiverens ytelser etter den nye sykelønnsordning betegnes som ytelse fra «trygden». Som nevnt har spørsmålet overhodet ikke vært berørt under lovarbeidet. Når lovforarbeider vedrørende regressreglene ellers har vært så grundige ville det være nokså påfallende om regler vedrørende arbeidsgivers rettslige stilling skulle komme til så ubemerket uten reell drøftelse.

Retten finner ikke at det er grunn til å anse regressadgangen avskåret fordi om arbeidsgiverens ytelser etter endringen er kalt sykepenger og ikke sykelønn eller lønn under sykdom. Når betegnelsen sykepenger er valgt har det formentlig noen sammenheng med regelen i folketrygdloven §3-4 fjerde ledd, om begrensning av sykepenger for høyere inntekter. Det fremgår dessuten av folketrygdloven §16-3 at arbeidsgiveren betaler arbeidsgiveravgift også av sykepenger/sykelønn som han utbetaler arbeidstakeren i arbeidsperioden. Dette er også omtalt i Ot. prp. nr. 68 (1976-77) bl.a. 60, 2. spalte, 3dje avsnitt. Det kan ikke godt tenkes at betalingen av arbeidsgiveravgift skulle anses som en utbetaling fra «trygden», men også denne del av arbeidsgiverens utgifter har vært omfattet av regressen. Regjeringsadvokaten var, som det ses, inne på dette i den uttalelse som er gjengitt foran fra Ot. prp. nr. 4 (1972-73).

Erstatningslovutvalget har i sin innstilling av juni 1977 - NOU 1977:33 - foreslått å oppheve arbeidsgivers adgang til regress for utbetalt sykelønn m.v. Det vises til innstillingen 22-23. Forslaget går ut på å endre skadeserstatningsloven §3-7 slik at bestemmelsen gis denne formulering:

«§3-7 (om adgang til regress for lønn under sykdom o.l., trygdeytelser, pensjonsytelser og forsikringsytelser). Det kan ikke kreves regress for lønn under sykdom eller lignende ytelser, trygdeytelser, pensjonsytelser og forsikringsytelser.» (Med mindre skaden er voldt forsettlig).

Innstillingen har vært sendt på høring som har foregått etter at sykelønnsordningen var vedtatt ved endringen i folketrygdloven i 1977. Det vites ikke om noen av høringsinstansene har gått ut fra at regressadgangen for arbeidsgiver allerede er opphevet som følge av sykelønnsordningen, så langt det gjelder ytelser under denne. Enkelte av høringsinstansene har støttet forslaget. Således har Norske Forsikringsselskapers Forbund uttalt:

«Erstatningsloven §3-7 - Adgang til regress for lønn under sykdom o.l.

Vi finner det riktig å peke på at den praktiske betydning av Erstatningslovutvalgets forslag vil bli vesentlig større når de endringer som er vedtatt i folketrygdloven 10. juni 1977 (lov nr. 84) trer i kraft. I loven §3-5 er innført den såkalte arbeidsgiverperiode som innebærer at arbeidsgiveren skal betale den arbeidsuføre full lønn under sykdom i inntil to uker.

Arbeidsgiverne vil altså bli belastet sykepenger som hittil har vært dekket av trygden. Trygden har efter gjeldende rett ikke adgang til å kreve regress for sine utlegg. Overføringen av den økonomiske byrde fra trygden til arbeidsgiverne er ikke begrunnet i erstatningsrettslige betraktninger og bør vel derfor heller ikke gi opphav til regressrett. Efter vår oppfatning er dette ytterligere ett moment som trekker i retning av Erstatningslovutvalgets forslag».

Andre høringsinstanser har stillet seg tvilende, mens andre igjen har frarådet, deriblandt Advokatforeningen og Rederforbundet. Det gjenstår å se hva som blir vedtatt.

Etter de tolkningsmomenter som retten har lagt vekt på finner retten at det heller ikke er grunn til å tolke skadeserstatningsloven §3-7 utvidende eller analogisk i retning av at arbeidsgivers regressadgang må anses avskåret. - - -