Rt-1982-850

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1982-05-24
Publisert:	Rt-1982-850 (189-82)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 108B/1982
Parter:	Staten v/Miljøverndepartementet (advokat Ole Bjørn Støle - til prøve) mot 1. Ivar Otbratt m.fl. (4 parter) (høyesterettsadvokat Wilhelm Mordt).
Forfatter:	Hellesylt, Sinding-Larsen, Sandene, Røstad, Tønseth
Lovhenvisninger:	Naturvernloven (1970) §20, §8, Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §180, §394, Skjønnsprosessloven (1917) §2, Fylkeskommuneloven (1961)5, Bygningsloven (1965) §32, §82, §10, §21, §22, §23, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §7

Dommer Hellesylt: Arekilen på Kirkøy i Hvaler og landområder ved den, i alt ca 440 dekar, ble ved kgl. resolusjon av 5. november 1976 fredet som naturreservat, jfr. naturvernloven §8. Fredningen medførte blant annet et forbud mot å hogge svartor. Fire grunneiere begjærte skjønn i medhold av naturvernloven §20 for å få fastsatt erstatning for påført tap ved fredningen, blant annet for tapt mulighet til vedhogst i den fredede svartorbestand. Ved skjønn av 2. oktober 1979 tilkjente Onsøy herredsrett hver av grunneierne 16000 kroner i erstatning for tapt mulighet til å hogge ved til husbehov. Utover dette ble det ikke tilkjent erstatning. Staten anket skjønnet.

Eidsivating lagmannsrett avsa den 16. januar 1981 dom med slik domsslutning:

«1. Onsøy herredsretts skjønn oppheves og saken hjemvises til ny behandling ved skjønnsretten.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten v/Miljøverndepartementet til Ivar Otbratt, Omar Eilertsen, Anton Svankil og Arne Petter Svanekil 3000 - tretusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Staten, som ikke fikk medhold i sin prinsipale anførsel om at det ikke skulle ha vært gitt erstatning, har anket lagmannsrettens dom. Det pekes på at saken - selv om den gjelder små økonomiske verdier - har betydelig prinsipiell interesse. Prinsipalt hevder staten at fredningen ikke medfører erstatningsplikt, og anfører blant annet: Naturvernloven inneholder ingen selvstendig hjemmel for erstatning. Det er her ikke tale om ekspropriasjon, og erstatning er ikke hjemlet direkte i grunnloven §105. Det overføres ikke eiendomsrett eller rådighetsrett fra ankemotpartene til det offentlige. Trevirke som avvirkes, tilfaller ankemotpartene. Det erkjennes imidlertid at det i overskuelig fremtid ikke vil bli avvirkning av betydning i svartorskogen. Utover det som følger av den formålsbestemte regulering av rådigheten som fredningsvedtaket og skjøtselsplanen innebærer, kan staten ikke disponere i strid med ankemotpartenes eiendomsrett. Dette viser at det ikke er tale om ekspropriasjon eller et inngrep som må likestilles med ekspropriasjon, men en regulering av rådighetsretten. Det synspunkt som her gjøres gjeldende, er - anfører staten - lagt til grunn i rettspraksis, unntatt når det gjelder avgjørelsen i Rt-1978-442 (Lamyra). Denne avgjørelse, som ble truffet under dissens, anser staten for å være uriktig. Det prinsipp avgjørelsen bygger på, er da også i en senere dom, inntatt i Rt-1980-94 (Fiskumvann), forutsatt å ha en meget begrenset anvendelse.

Ved rådighetsinnskrenkninger over fast eiendom pålagt i eller i medhold av lov, er den alminnelige regel at grunneieren ikke kan kreve erstatning. Dette er fastslått i langvarig rettspraksis hvor dommen i konsesjonssaken, inntatt i Rt-1918-401, og strandlovdommen, inntatt i Rt-1970-67, står særlig sentralt. Dette må gjelde også for rådighetsinnskrenkninger som er pålagt av naturvernhensyn. Det aksepteres fra statens side at rådighetsinnskrenkninger kan være så vidtgående at grunneiere i analogi med grunnloven §105 vil ha krav på erstatning. Men når det ikke er tale om avståelse av eiendom, fungerer §105 som en rettslig standard hvor likhets- og rimelighetsbetraktninger får bred plass ved vurderingen av om erstatning kan kreves. Et minimumsvilkår for erstatningsplikt er at det foreligger et vesentlig inngrep. Men selv om så er tilfelle, medfører ikke dette uten videre erstatningsplikt. Det må foretas en skjønnsmessig helhetsvurdering hvor en rekke forskjellige momenter kommer inn.

Ved vurderingen av om inngrepet er vesentlig, må man se både på størrelsen og karakteren av det økonomiske tap, tyngden av restriksjonene på det fredede felt og virkningene i forhold til hele den eiendom som er rammet av fredningen. I saken her er de tap som rammer eierne, ikke i seg selv så vesentlige at det kan bli tale om erstatning. Dette gjelder også om man skulle forutsette at tapet er noe høyere enn skjønnsretten har lagt til grunn. Det vises i denne sammenheng til avgjørelsen i Fiskumvannsaken. Tapets karakter tilsier heller ikke at det skal ha et sterkt vern. Det er ikke tap i næringsinntekt og heller ikke tale om tapte investeringer.

Inngrepets betydning må - anfører staten - vurderes i forhold til hele eiendommens utnyttelsesmuligheter. Dette prinsippet er lovfestet i bygningsloven §32 og bør ses som uttrykk for en generell norm med hensyn til når vilkårene for erstatning inntrer etter en analogisk anvendelse av grunnloven §105. Ankemotpartenes eiendommer kan i praksis - bortsett fra forbudet mot hogst av svartor - stort sett brukes som før.

Det ligger sterke verneinteresser til grunn for fredningen. Fredning er nødvendig for å bevare en viss bredde i plante- og dyreliv. I dagens gjennomregulerte samfunn har ingen krav på å få utøve sin eiendomsrett så aktivt som han selv måtte ønske. Primærnæringene mottar for øvrig store økonomiske overføringer. De kan ikke ha krav på å stå i en særlig gunstig stilling når det gjelder rett til erstatning for regulering av eiendomsrådigheten. Dersom det blir alminnelig at det må betales erstatning i fredningssaker, vil det kunne hemme arbeidet med fredning av naturmiljøer. Det kan ikke legges nevneverdig vekt på at fredningen etter naturvernloven rammer bestemte eiendommer, og for så vidt ikke har generell karakter, jfr. her uttalelse av førstvoterende i Fiskumvanndommen i Rt-1980-94 på side 101.

Subsidiært - for det tilfelle at det foreligger erstatningsplikt - anfører staten at det må gjøres fradrag i erstatningen for det tap ankemotpartene ved en rådighetsregulering hadde måttet tåle uten erstatning. En slik differansebetraktning tilsies blant annet av likhetshensyn. Synspunktet er kjent i ekspropriasjonsretten. Det ble lagt til grunn i rettspraksis i forbindelse med almene ulemper ved ekspropriasjoner til motorveier og flyplasser, og det er senere lovfestet i ekspropriasjonserstatningsloven §7.

Det er videre feil rettsanvendelse at det for tapt mulighet til hogst for husbehov er gitt erstatning uten fradrag for hogstomkostninger m.v. (brutto for netto). Det er også en rettsanvendelsesfeil at det ikke foreligger noen individuell vurdering av ankemotpartenes tap, da de har ulike muligheter for å få dekket husbehovet for ved gjennom hogst på gjenværende eiendom.

Atter subsidiært anføres at skjønnsgrunnene er for knappe til at det kan prøves om rettsanvendelsen er riktig på de foran nevnte punkter.

Det er ikke - som anført av ankemotpartene - noen feil at herredsretten ikke har drøftet spørsmål om erstatning for tapte muligheter til å hogge ved for salg. Krav om slik erstatning var - hevder staten - ikke reist for herredsretten.

Staten har nedlagt følgende påstand:

« Prinsipalt: Skjønnet oppheves.

Subsidiært: Skjønnet oppheves og saken hjemvises til ny behandling.

I begge tilfelle: Staten v/Miljøverndepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotpartene, som hevder at lagmannsrettens dom er riktig, anfører blant annet: Det foreligger her et inngrep som må likestilles med ekspropriasjon. Da skal det betales erstatning uansett inngrepets vesentlighet, jfr. Høyesteretts avgjørelse i Lamyrasaken. Hogstforbudet fratar grunneierne den eneste praktisk mulige utnyttelse av svartorskogen. Skogen skal få utvikle seg optimalt, den vil da i realiteten bli en naturstyrt urskog. Det vil derfor ikke bli nevneverdig trevirke som tilfaller grunneierne. Hogstforbudet vil vare i overskuelig framtid. Det grunneierne har igjen, er kun grunnbokhjemmelen. Eiendomsretten vil være et tomt skall. Skogskjøtselen utøves av forvaltningsmyndigheten. Det foregår således en overføring av rådighet til andre. Den aktuelle rådighet, hogstretten, er overtatt av det offentlige. Ankemotpartene må derfor kunne kreve erstatning etter de regler som gjelder for ekspropriasjon.

Subsidiært anføres at ankemotpartene har krav på erstatning, selv om fredningen ikke ses under synspunktet ekspropriasjon, men som en rådighetsinnskrenkning. Ankemotpartene erkjenner at det skal meget til for at rådighetsinngrep utløser erstatningskrav. Men her er det, slik lagmannsretten har drøftet det, tale om et vesentlig inngrep. Denne drøftelse tiltres i det vesentlige. Det er tale om et betydelig økonomisk tap. Det kan for øvrig ikke kreves en bestemt økonomisk terskel som må overskrides for at inngrepet skal anses som vesentlig. Også andre momenter kommer i betraktning. Det må - som uttalt i Fiskumvanndommen, skje en konkret vurdering. Et ledd i denne vurdering er størrelsen av det økonomiske tap som i alle fall ikke kan anses mindre enn skjønnsretten har fastsatt. Inngrepets vesentlighet må vurderes i forhold til det fredede område. Skal vurderingen skje i forhold til hele eiendommene, må - siden det er hogstforbudet som er grunnlaget for erstatningskravet, vesentlighetsvurderingen foretas i forhold til hogstmulighetene på gjenværende eiendom, og ikke i forhold også til eiendommenes andre utnyttelsesmuligheter.

Dekning av hogst til husbehov av annen skog vil bare være mulig for ankemotparter nr. 1 og 2. Det ville imidlertid innebære en urimelig forskjellsbehandling om eierne erstatningsmessig kom ulikt ut. At inngrepet i realiteten er varig, at det ikke har generell karakter, men rammer et fåtall grunneiere, tilsier erstatningsplikt.

En samlet vurdering av alle momenter viser at rådighetsinnskrenkningen overskrider grensen for hva ankemotpartene skal plikte å finne seg i uten erstatning.

Når det gjelder anvendelsen av et differanseprinsipp, peker ankemotpartene på at hvis inngrepet anses som en ekspropriasjon, får prinsippet ingen anvendelse. Men det kan heller ikke legges til grunn når det er tale om en rådighetsinnskrenkning som utløser erstatningsplikt. Erstatningen bygger her på en analogi fra grunnloven §105, og da må prinsippet om full erstatning legges til grunn.

Differansesynspunktet kan for øvrig ikke begrunnes ut fra likhetsbetraktninger. Slike betraktninger skal hindre at den enkelte kommer i dårligere stilling enn andre, ikke at noen kommer bedre ut enn andre, når dette ikke skjer på bekostning av disse. Dertil kommer store praktiske problemer. Domstolene vil måtte skjønne over et hypotetisk tema, nemlig hvor store tap grunneieren kunne ha vært påført erstatningsfritt ved reguleringer av ulike slag. Skal et differanseprinsipp gjennomføres, må dette i tilfelle skje ved lov, slik det f.eks. er gjort i granneloven.

Når det gjelder beregningen av ankemotpartenes tap «brutto for netto», slutter ankemotpartene seg til lagmannsrettens uttalelse. Noen rettsanvendelsesfeil foreligger således ikke her.

Det er en feil at skjønnet ikke har drøftet erstatning for tapt mulighet til hogst for salg. Man må som lagmannsretten legge til grunn at krav om erstatning for slikt tap er gjort gjeldende for skjønnet. At spørsmålet ikke er drøftet, er en saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse og hjemvisning.

Ankemotpartene er enige med staten i at domsgrunnene er for knappe til at det kan ses om det er foretatt en individuell vurdering av tapene. Men bygger man bare på tap av ved til husbehov, må det kunne legges til grunn et standardbehov. Annerledes om salgshugst skal tas med. Da må det foretas en individuell vurdering.

Ankemotpartene - som har fri sakførsel for Høyesterett - har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Ivar Otbratt, Omar Eilertsen, Anton Svankil og Arne Petter Svanekil tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett tilsvarende hva de må betale i egenandel etter reglene om fri sakførsel.»

Saksforholdet fremgår av skjønnet og av lagmannsrettens dom. Lagmannsretten har gitt en beskrivelse av ankemotpartenes eiendommer, størrelse, karakter, bestand av svartorskog m.v. og hvor store arealer som ligger innenfor naturreservatet. Partene er enige om at disse opplysninger er riktige med en enkelt korreksjon som partene også er enige om. Ankemotpart nr. 1, Otbratts eiendom, har 3,7 dekar svartorskog utenfor reservatet, ikke 7 dekar som angitt i lagmannsrettens dom. Jeg innskyter at denne korreksjon ikke kan anses å ha betydning for utfallet av saken.

Jeg nevner innledningsvis at det kan synes å foreligge en noe særegen prosessuell situasjon, idet staten anker over en dom som opphevet et skjønn staten hadde anket til opphevelse. Det er ikke fra ankemotpartene gjort gjeldende at staten ikke har ankerett. Siden dette imidlertid er et spørsmål retten av eget tiltak må ta standpunkt til, skal jeg bemerke: Statens påstand for lagmannsretten om oppheving uten hjemvisning, var i realiteten en frifinnelsespåstand. Lagmannsrettens oppheving med hjemvisning innebar at denne påstand ikke ble tatt til følge. På denne bakgrunn kan det ikke være tvilsomt at staten har rettslig interesse i å påanke lagmannsrettens dom, jfr. også tvistemålsloven §394 annet ledd, sammenholdt med skjønnsloven §2, om betydningen av ankedomstolens rettsanvendelse for det nye skjønn.

Når det gjelder realiteten, er jeg kommet til at staten må gis medhold i sin prinsipale anførsel.

Skjønnsgrunnene er knappe, men de foreliggende opplysninger gir etter min mening tilstrekkelig grunnlag for Høyesterett til å kunne foreta den vurdering det her er tale om.

Mitt standpunkt bygger på at de rådighetsinnskrenkninger som er pålagt ankemotpartenes eiendommer, ikke kan likestilles med en ekspropriasjon, og heller ikke medfører erstatningsansvar som rådighetsinnskrenkning.

Etter naturvernloven §20 skal spørsmålet om staten har erstatningsansvar, avgjøres etter «alminnelige rettsgrunnsetninger». Dette innebærer, slik bestemmelsen er tolket i rettspraksis, at det er de prinsipper domstolene har utviklet med grunnlag i grunnloven §105 i saker om erstatningsansvar for rådighetsinnskrenkninger av fast eiendom, som blir avgjørende for om vilkårene for ansvar foreligger. Noen selvstendig erstatningshjemmel inneholder naturvernloven §20 således ikke. Dette er også partene enige om.

Ankemotpartene har - som alt nevnt - hevdet at fredningen når det gjelder hogstforbudet for svartor, er så massiv at den rammes direkte av grunnloven §105. Det må da gis full erstatning uansett om tapet er vesentlig eller ikke, jfr. avgjørelsen inntatt i Rt-1978-442.

Jeg kan for min del ikke finne at det prinsipp Høyesterett la til grunn i Lamyrasaken, kan komme til anvendelse på saksforholdet i nærværende sak. Lamyrasaken var meget spesiell, og Høyesterett har i en senere dom ( Rt-1980-94 flg. på side 98) uttalt at prinsippet bare kan ha en meget begrenset anvendelse. I Lamyrasaken var det tale om drift av et igangværende sandtak, hvor uttak av 60000 m3 sand ville bli hindret. I saken her er det tale om et inngrep i hogst fra vedskog som - iallfall i alt vesentlig - rammer hogst til husbehov - to favner ved årlig for hver av ankemotpartenes vedkommende. Jeg peker ellers på at fredningens uttalte hensikt nettopp er å bevare urørt den skog som husbehovshogsten gjaldt. Selv om dette avskjærer ankemotpartene fra den dominerende utnyttelse av akkurat de fredede felter av svartor, kan jeg ikke finne at dette må likestilles med en ekspropriasjon av disse felter. Disse utgjør bare mindre deler av de eiendommer som berøres av fredningen, og rådighetsinnskrenkningen er ikke pålagt i form av et ekspropriasjonsinngrep. Det vil, iallfall slik forholdene i saken her ligger an, ikke etter min mening være riktig å skille ut til en isolert vurdering de arealer som får den tyngste fredning. Det er her tale om jord og skogbrukseiendommer, og den rådighet som avskjæres, knytter seg til en del av eiendommenes totale tradisjonelle næringsgrunnlag. I denne situasjon kan jeg ikke se annet enn at spørsmålet om erstatningsansvar må avgjøres på grunnlag av de prinsipper som gjelder for rådighetsinnskrenkninger over eiendom.

Når det gjelder rådighetsinnskrenkninger over fast eiendom pålagt ved eller i medhold av lov, er det alminnelige utgangspunkt at disse ikke påfører det offentlige erstatningsplikt. I særlige tilfelle vil inngrepet kunne ramme så hardt at eieren kan kreve erstatning, men det skal meget til for at så vil være tilfelle. Jeg viser her til førstvoterendes uttalelse i plenumsdommen i Rt-1970-67. De synspunkter som der kom til uttrykk, har vært lagt til grunn i senere praksis, også når det gjelder fredninger etter naturvernloven, jfr. således uttalelser av førstvoterende i Fiskumvanndommen. Hvorvidt erstatning kan kreves, vil måtte bero på en helhetsvurdering i det enkelte tilfelle hvor særlig vesentligheten av rådighetsinngrepet i forhold til den eiendom som berøres, og i denne sammenheng det økonomiske tap, vil stå sentralt ved vurderingen.

Selv om det legges til grunn at fredningen varig avskjærer ankemotpartene fra å hogge ved i de fredede svartorfelter, finner jeg etter en samlet vurdering at dette ikke for noen av ankemotpartene kan anses som så inngripende rådighetsinnskrenkning ut fra hele eiendommens utnyttelsesmuligheter, at det gir krav på erstatning. Dette gjelder uansett om det for enkelte av disse skulle være vanskelig å dekke behovet for ved til husbruk ved annen hogst på eiendommen, og også om de skulle avskjæres fra muligheten for en viss begrenset hogst for salg. Ut fra dette finner jeg det ikke nødvendig å gå inn på de forskjellige spørsmål som kunne reise seg dersom inngrepet hadde vært av mer vesentlig karakter.

Når det gjelder konklusjonen, er jeg kommet til at det riktige må være at staten frifinnes. Realiteten er at ankemotpartenes krav om erstatning ikke er tatt til følge. Hadde skjønnet kommet til dette resultat, skulle frifinnelsesdom ha vært avsagt. Det samme må gjelde når Høyesterett har grunnlag til å vurdere realiteten og finner at erstatningskravet ikke fører fram.

Saken har reist prinsipielle rettsspørsmål, og jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes. På den annen side kan lagmannsrettens omkostningsavgjørelse ikke bli stående. Omkostningsavgjørelsen for herredsretten har staten ikke angrepet.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Staten frifinnes.

2. Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Sinding-Larsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Sandene, Røstad og Tønseth: Likeså.

Av herredsrettens skjønn (sorenskriver Knut Vadla med skjønnsmenn):

Ved kgl. res. av 5. november 1976 ble Arekilen på Kirkøy i Hvaler, med tilliggende landområder, fredet som naturreservat i medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 §8 jfr. §10 og §21, §22 og §23. Det fredede område er oppgitt til ca 440 da.

Formålet med fredningen er a ) å bevare et av de største sammenhengende svartorbestand i landet som eksempel på en frodig svartorstrandskog,

b) å bevare en naturlig næringsrik vannforekomst omgitt av et variert sumpkompleks med særpreget flora, og c ) å beskytte en artsrik fuglebiotop som blant annet vil være et etableringsområde for sørøstlige fuglearter som er i ekspansjon nordover.

For reservatet gjelder for øvrig følgende, i h.t. «Fredningsbestemmelser for Arekilen naturreservat»:

«1. Vegetasjonen, herunder busker og trær skal i sin helhet være fredet mot beskadigelse. Det er forbudt å fjerne planter eller plantedeler fra reservatet, unntatt i medhold av punktene 5, 7, 8 og 10. Nye plantearter må ikke innføres.

2. Dyreliv, herunder fuglenes reir og egg, er fredet mot enhver form for ødeleggelse unntatt det som følger av punktene 5 og 10. All jakt er forbudt. Nye dyrearter må ikke innføres.

3. Vannstanden i Arekilen skal normalt ikke overstige 60 cm. basert på målestav ved kilens utløp. Vannstanden sikres ved en terskel (demning) i utløpet med øvre kant lik denne høyden.

4. Alle inngrep som endrer eller innvirker på de naturlige miljøforhold er forbudt, herunder gjødsling (jfr. dog pkt. 8), drenering, uttak av masse (jfr. dog pkt. 5 c), bruk av kjemiske bekjempningsmidler, utslipp av kloakk eller andre konsentrerte forurensningstilførsler, bygging av veier, fremføring av luftledninger, jordkabler eller kloakkledninger, henleggelse av avfall samt oppføring av bebyggelse eller anlegg. Dette skal likevel ikke være til hinder for at dreneringsvann fra damanleggene kan ledes inn i reservatet. Avløpskanal fra gnr. 3 bnr. 1 kan tillates vedlikeholdt i samråd med naturvernmyndighetene.

5. For reservatet utarbeides skjøtselsplan i samråd med grunneierne, Institutt for skogskjøtsel ved NLH og Norsk institutt for vannforskning. Planen skal godkjennes av Miljøverndepartementet og skjøtselen utføres av den forvaltningsmyndigheten bemyndiger, fortrinnsvis grunneierne. Virket tilfaller grunneierne. Skjøtselsplanen bør ta sikte på: a ) at vanlig skogskjøtsel, inklusive hogst, er tillatt i barskogbestandene i reservatets ytterkanter.

5. b) at det i lauvskogbestandene kan foretas en forsiktig skjøtsel, herunder opprensking av Prestegårdsbekken, for å opprettholde de nåværende vegetasjonsforholdene.

5. c ) at det kan utføres restaureringsarbeider, herunder masseuttak, for å opprettholde en åpen vannflate i Arekilen.

6. Motorisert ferdsel er forbudt unntatt nødvendig transport som følger av punktene 5, 8 og 9.

7. Plukking av bær og sopp er tillatt.

8. På den delen av eiendommen 1/1, 4, som ligger øst for markslagsgrensa mellom gjødsla beite og lauvskog er beiting og nødvendig gjødsling tillatt. Beiting er dessuten tillatt på fastmarkskollene i reservatet.

9. Gjennom det eksisterende pumpeanlegget på eiendommen 23/44 er det tillatt å ta vann fra Arekilen til nødvendig vanning på eiendommen.

10. Departementet kan gjøre unntak fra fredningsbestemmelsene for vitenskapelige undersøkelser og arbeider av vesentlig samfunnsmessig betydning, eller i spesielle tilfeller når det ikke strider mot formålet med fredningen.»

I «Skjøtselsplanen for Arekilen naturreservat», godkjent av Miljøverndepartementet 5. mars d.å., er det gitt nærmere regler bl.a. for skogskjøtselen. I de rene barskogområdene har grunneierne adgang til å gjennomføre skogskjøtsel etter godkjenning av forvaltningsmyndigheten. I andre skogområder kan tiltak bare iverksettes og gjennomføres av forvaltningsmyndigheten. Hovedmålsettingen for skjøtsel av disse områdene er at svartorskogen skal få utvikle seg mot optimal tilstand og at eventuelle oppslag av gran skal holdes nede. - - -

Saksøkerne eier tilsammen ca 150 da. av det fredede område. Det er bare en av dem, Arne Petter Svanekil, som driver gårdsbruk.

Fra saksøkernes side er det hevdet at frednings- og skjøtselsbestemmelsene fratar dem all råderett over de fredede områder,

at inngrepet således er ekspropriasjonsartet, og at fredningsvedtaket derfor etter analogi med Grunnloven §105 må gi grunnlag for krav på erstatning for tap som derved blir påført dem. - - -

Saksøkte har, til støtte for sin frifinnelsespåstand, i det vesentlige anført: at naturvernloven ikke gir hjemmel for erstatningsplikt, og at spørsmålet derfor må avgjøres etter de alminnelige rettsgrunnsetninger, jfr. Grunnloven §105 og rettspraksis, at slik regulering av eierrådigheten som det her er tale om normalt ikke påfører det offentlige erstatningsplikt, og at det, når avståelse ikke blir krevet, skal meget til før det må betales erstatning, at det her ikke er tale om tiltak som griper inn i langvarig etablert bruk, at det ikke er foretatt noen investering som står i fare, at ingen rådighet er overført til andre, at det ikke er skjedd overføring av rettigheter eller verdier, og at det dessuten er meget som tyder på at det ikke er påført tap, og i hvert fall ikke andre tap enn slike som kan karakteriseres som «uvesentlige» d.v.s. tap som ikke skal erstattes.

Når det gjelder særlig påstått tap ved salg - bortfeste - av hyttetomter, er anført at dette er en forventning som ikke er erstatningsmessig vernet, jfr. «strandlovdommen», subsidiært at hyttebygging i alle fall, etter forskrift om vedtekt til §82 i bygningsloven for Hvaler kommune, er utelukket i overskuelig fremtid og at generalplanutkastet heller ikke forutsetter at området skal bebygges.

Når det gjelder særlig påstått tap vedrørende skogsdrift og vedhugst, er anført at skogskjøtselen stort sett kan foretas som før, at hugstforbudet for svartor er midlertidig (10 år), og at inngrepet i alle fall er så uvesentlig at erstatningsplikt ikke kan komme på tale.

Andejakt anses ikke erstatningsmessig vernet (uvesentlig inngrep) og beite er ikke utelukket i h.t. p. 8 i fredningsbestemmelsene.

Når det gjelder særlig påstanden om erstatning for tap ved å miste muligheten for oppfylling og drenering av våtmarkområdene for opparbeidelse til dyrket mark, er anført at det ikke er tale om inngrep i etablert bruk, og at de planer som i sin tid forelå for innvinning av dyrkingsland av vedkommende myndighet ble ansett for ikke realiserbare p.g.a. for store kostnader.

Saksøkte har påpekt at det ikke er noe til hinder for at Prestegårdsbekken kan renses maskinelt.

Retten skal bemerke:

Det er på det rene at det, når samfunnsmessige hensyn har gjort det nødvendig, på en rekke forskjellige områder er truffet regulerende vedtak uten erstatning til de skadelidende. Dette var f.eks. tilfelle i den såkalte «strandlovdommen» ( Rt-1970-67 flg.), som er ansett som en grunnleggende dom når det gjelder spørsmål om erstatning ved rådighetsinnskrenkninger med sikte på å fremme almennyttige formål.

De inngrep det her er tale om har mange likhetstrekk med inngrep som ikke har ført til erstatningsansvar for det offentlige. Det er således eksempelvis ikke overført rådighet til andre, og heller ikke er det overført rettigheter eller verdier.

Formålet med fredningen av Arekilen er imidlertid såpass spesiell, jfr. det som innledningsvis er sagt herom, og da vedtaket dessuten mangler den generelle karakter som har kjennetegnet de erstatningsfrie inngrep, antar retten at man ikke kan utelukke plikt for det offentlige til å erstatte tap som ellers har vært ansett som erstatningsmessig vernet.

Retten anser det for tilstrekkelig godtgjort at tilveksten av svartor har gitt saksøkerne mulighet til å dekke behovet for ved til husbruk. Slik vedhugst blir ikke lenger mulig, og da det her er tale om inngrep i langvarig, etablert bruk, antar retten at saksøkerne må ha krav på erstatning, som skjønnsmessig ansettes slik: Nr. 1, Ivar Otbratt: For tap av muligheten til årlig avvirkning av ca 2 favner ved, engangserstatning kr. 16000,-, Nr. 2, Omar Eilertsen: For tap av muligheten til årlig avvirkning av ca 2 favner ved, engangserstatning kr. 16000,-, Nr. 3, Anton Svankil: For tap av muligheten til årlig avvirkning av ca 2 favner ved, engangserstatning kr. 16000,-, Nr. 4, Arne Petter Svanekil: For tap av muligheten til årlig avvirkning av ca 2 favner ved, engangserstatning kr. 16000,-.

Ved erstatningsfastsettelsene er tatt hensyn til at vedhugsten kan foretas av saksøkerne selv, enten i fritiden eller til tider da annen arbeidsinntekt ikke tapes.

Retten anser ikke at det er lagt slike restriksjoner på skogskjøtselen for øvrig at det kan lede til erstatningsansvar.

Hyttebygging er ikke, og vil sannsynligvis ikke bli tillatt på Hvaler i overskuelig fremtid, og erstatningskravet for tap ved salg/bortfeste av hyttetomter må derfor avvises.

Når det gjelder påstått tap ved å miste muligheten for opparbeidelse av våtmarksområder til dyrket mark, er det på det rene at visse planer om gjenvinning av dyrkingsland i sin tid ikke lot seg realisere fordi prosjektet ble ansett for å bli for kostbart å gjennomføre. På denne bakgrunn må erstatningskravet avvises.

Etter det saksøkte har anført om muligheten til maskinell rydding av Prestegårdsbekken, faller erstatningskravet bort.

Beiteforbudet griper ikke inn i etablert bruk, og erstatning for tapte beitemuligheter kan derfor ikke tilståes.

Det er ikke påvist tap ved bortfall av muligheten for andejakt i området, og erstatning for så vidt kommer derfor heller ikke på tale. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Trygve Lange-Nielsen, Erik Smedsrud og Håkon Wiker): - - -

Lagmannsretten bemerker:

Ankemotpartene har under ankeforhandlingene supplert skjønnets opplysninger om eiendomsforholdene. Den ankende part har ikke hatt noe å bemerke til dette. Lagmannsretten legger følgende forhold til grunn:

Ankemotpart nr. 1, Otbratts eiendom, gnr. 1 bnr. 2 i Hvaler, består av ca 180 dekar utmark og skog. Innmarken er frasolgt. 38 dekar ligger innenfor reservatet, hvortil kommer 6 dekar av Arekilen. Av de 38 dekar utgjør ca 12 dekar barskog, ca 11 dekar fjell egnet til hyttetomter, ca 5 dekar svartorskog og resten beitemark, myr og vann. Eiendommen omfatter ca 7 dekar svartorskog utenfor reservatet, men har ellers ubetydelig vedskog.

Ankemotpart nr. 2, Eilertsens eiendom, gnr. 23 bnr. 5 og 9, er på ca 100 dekar, hvorav 20-25 dekar innmark, som ligger brakk. 60 dekar ligger innenfor reservatets grenser, hvortil kommer ca 10 dekar av Arekilen. Av de 60 dekar utgjør ca 20 dekar fjell egnet til hyttetomter, ca 6 dekar svartorskog og resten skog og våtmarkarealer. Noe av fjellområdet er av generalplanutvalget foreslått avsatt til industriområde. Utenfor reservatet omfatter eiendommen 12 dekar vedskog likt fordelt på svartor, bjerk og osp.

Ankemotpart nr. 3, Anton Svankils eiendom, bnr. 1 gnr. 1 og 4, er på ca 200 dekar, hvorav ca 45 dekar dyrket og ellers skog, utmark og beite. Eieren driver ikke jordbruk i dag. 40 dekar ligger innenfor reservatets grenser. Herav utgjør ca 20 dekar svartorskog, ca 10 dekar arealer egnet til hyttetomter og resten beitemark, delvis tidligere dyrket mark. Eiendommen har bare ubetydelig vedskog utenfor reservatets grenser.

Ankemotpart nr. 4, Arne Petter Svanekils eiendom, gnr. 1 bnr. 3 er på ca 350 dekar, hvorav ca 75 dekar dyrket, 10 dekar beite og resten skog og utmark. Eieren driver gårdsbruk. Ca. 10 dekar ligger innenfor reservatets grenser. Hele dette areal er svartorskog og gammel beitemark som er begynt å gro igjen med svartorskog. Retten anser alle 10 dekar som svartorskog. Eiendommen har bare ubetydelig vedskog utenom reservatets grenser.

Ankemotpartene har opplyst at svartor gir en vedkvalitet som ligger nærmere bjerk enn gråor. Retten legger til grunn at svartor gir en god vedkvalitet.

Lagmannsretten finner at skjønnet må oppheves på grunn av mangelfulle skjønnsgrunner og kommer tilbake til dette spørsmål. Dette innebærer at lagmannsretten ikke vet hvilket økonomisk tap som påføres den enkelte eiendom ved inngrepet. Tapets størrelse er et viktig moment når spørsmålet om inngrepets vesentlighet skal avgjøres. Retten har derfor vært i tvil om det er riktig å ta standpunkt til dette spørsmål. På den annen side er det praktisk at skjønnsretten ved den nye behandling kjenner lagmannsrettens syn på det som er hovedspørsmålet i saken. Retten er kommet til at fredningsvedtaket representerer et vesentlig og erstatningsbetingende inngrep for alle 4 parter under forutsetning av at det økonomiske tap er på kr. 16000,- eller mer for hver. Retten finner det riktig å ta standpunkt til vesentlighetsspørsmålet under den nevnte forutsetning. Skulle skjønnsretten ved den nye behandling komme til at tapet er mindre enn kr. 16000,- for noen av partene, vil lagmannsrettens dom bare kunne gi begrenset veiledning.

Et tap på kr. 16000 vil for de fleste mennesker oppfattes som et vesentlig tap. Dermed er det ikke sagt at rådighetsinngrepet skal anses som vesentlig i den forstand at det skal betales erstatning. Dette avhenger også av andre momenter. Takstnummer 5 i Fiskumvannsaken led et tap på ca kr. 15000, når man ser bort fra dyrkningstilskuddet. Høyesterett synes dog bare delvis å ha gjort dette. Allikevel fikk dette takstnummer ikke erstatning.

Når lagmannsretten finner at erstatning bør betales i den foreliggende sak under den nevnte forutsetning, skyldes dette at erstatningskravet av flere grunner står sterkere enn i Fiskumvannsaken.

Ved fredningen mister motpart nr. 1 noe under halvparten av sin vedskog, nr. 2 ca en tredjedel og nr. 3 og nr. 4 all sin vedskog. Vedskogarealene som tapes er henholdsvis 5, 6, 20 og 10 dekar. Det dreier seg i henhold til skjønnsrettens premisser om langvarig etablert bruk.

I Fiskumvannsaken la Høyesterett vekt på at det var tale om en bruksendring som ikke var nær forestående. Her ligger det en tydelig og relevant forskjell. Det kan for øvrig tilføyes at skjønnsretten i Fiskumvannsaken ikke ved tapsberegningen kunne sees å ha foretatt noen neddiskontering under hensyntagen til at det var usikkert når nydyrking ville finne sted. Det synes også å ha vært et åpent spørsmål om nydyrking ville være regningsvarende uten offentlig tilskudd.

Høyesterett har i Fiskumvannsaken også lagt vekt på den råderett grunneierne satt igjen med. Det gjaldt blant annet adgang til beite. I den foreliggende sak blir det ingen rådighet tilbake. Vedskogen har ikke hatt annen funksjon enn det å gi ved. Grunneierne er nå fratatt enhver fysisk rådighet over denne del av eiendommen. De har samme rett til å plukke bær og sopp som almenheten, men det er ikke opplyst at det finnes bær eller sopp i svartorskogen og dette synes ikke sannsynlig.

Den skogskjøtsel av svartorbestanden som det offentlige skal foreta antas ikke å gi nevneverdige fordeler for grunneierne. Det fremgår at hensikten med fredningen er at skogen skal nå optimal bestand. At skjøtselsplanen foreløpig bare er vedtatt for 10 år legger retten ikke vekt på, når formålet med den varige fredning tas i betraktning.

Retten finner at inngrepets vesentlighet først og fremst må bedømmes i forhold til det område hvor det offentlige overtar all fysisk rådighet, altså svartorskogen. Hvor stor del av hver eiendoms fredede område som utgjøres av svartorskog ville være et svært tilfeldig holdepunkt. Motpart nr. 4, som mister 10 dekar vedskog, skulle i så fall stå sterkere enn nr. 3 som mister 20 dekar. At nr. 4's eiendom er nesten dobbelt så stor som nr. 3's og at eieren driver gårdsbruk synes det også vanskelig å ta hensyn til. Ingen av eiendommene er store.

At nr. 3 og nr. 4 mister omtrent all sin vedskog, mens ankemotpart nr. 1 og 2 ser ut til å beholde nok vedskog til husbehov, kommer retten tilbake til når det gjelder skjønnsgrunnene. Ved den nye behandling vil det kunne oppstå spørsmål om vedhugst til husbehov skal stå i en annen stilling enn eventuell hugst til salg, hvis det siste er en ny måte å bruke veden på. Retten tar ikke noe endelig standpunkt til dette spørsmål, men antar dog at tyngdepunktet må ligge på den tradisjonelle hugst og ikke på hvordan veden er anvendt. Eventuell salgshugst utover det som har gått med til husbehov, vil så vidt skjønnes være en utvidet bruk av vedskogen. Hvis dette har vært en påregnelig mulighet synes allikevel den omstendighet at enhver fysisk rådighet fratas eierne å måtte være utslagsgivende for erstatningsspørsmålet.

Lagmannsretten finner støtte for sitt resultat også i Høyesteretts dom i Lamyrasaken. Selv om det prinsipp denne dom bygger på i henhold til Fiskumvanndommen har meget begrenset anvendelse, synes prinsippet å få anvendelse eller i alle fall betydning for det foreliggende tilfelle. Forholdet er som nevnt at eierne fratas all fysisk rådighet over de klausulerte vedskogteiger. Den fordel som om mange år kanskje vil tilfalle dem ved at de får overta noe ved som en offentlig skjøtsel kan komme til å medføre, er så begrenset og så usikker både med hensyn til tidspunkt og omfang at retten ikke finner å kunne tillegge den vekt. Parallellen til Lamyrasaken blir da nærliggende.

Skjønnsretten uttaler:

«Ved erstatningsfastsettelsene er tatt hensyn til at vedhugsten kan foretas av saksøkerne selv, enten i fritiden eller til tider da annen arbeidsinntekt ikke tapes.»

Dette er rettslig sett holdbart. Hvis retten ut fra en vurdering av hver enkelt parts forhold finner at disse ikke kunne nyttiggjort seg til inntektsbringende arbeid den tid som vil medgå til vedhugst, er det riktig å legge til grunn at hugsten og fremdriften av veden kunne skje utgiftsfritt. Skjønnsgrunnene er imidlertid meget knappe på dette punkt. Retten finner dog under en viss tvil å kunne legge til grunn at hver enkelt parts forhold er vurdert. Dette bør dog uttrykkelig stå i skjønnsgrunnene når det gjelder dette spørsmål.

Lagmannsretten finner ikke at det er noen feil ved skjønnsrettens rettsanvendelse at det ikke er gjort fradrag for et visst beløp, som grunneierne erstatningsfritt må tåle. Anvendelse av et slikt differanseprinsipp ved ekspropriasjonsartede inngrep i tradisjonell jord- og skogbruksvirksomhet står i en annen stilling enn tålegrensesynspunktet ved veiekspropriasjoner og i naboforhold og anvendelsen av et slikt prinsipp vil også støte på store praktiske vanskeligheter.

Begge parters anke over saksbehandlingen må føre frem. Skjønnsgrunnene er ikke tilstrekkelige.

Den ankende part må få medhold i at det ut fra skjønnsrettens syn, nemlig at det bare er ved til husbehov som skal erstattes, er en feil at skjønnsretten ikke drøfter spørsmålet om ankemotpart nr. 1 og 2's behov er dekket ved den vedskog de har i behold.

Når det ellers gjelder spørsmålet om individuell bedømmelse, er skjønnsgrunnene knappe. Ut fra skjønnsrettens syn, at det bare skal gis erstatning for tap av ved til husbruk, er skjønnsgrunnene dog tilstrekkelige. Retten har åpenbart regnet med et standardbehov for et vanlig hus og dette må det være adgang til.

Ankemotpartene må få medhold i at det er en feil at skjønnsretten ikke har uttalt noe om hvorvidt veden kan få annen anvendelse enn til husbehov for eierne. Lagmannsretten legger til grunn at det er gjort gjeldende at veden også kunne få annen anvendelse. Derimot er det ingen feil at spørsmålet om industriutnyttelse ikke er vurdert for motpart nr. 2. Det var ikke nedlagt påstand om dette.

De saksbehandlingsfeil som foran er omtalt, må føre til at skjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling ved skjønnsretten. Ved den nye behandling bør skjønnsretten stå fritt til å vurdere alle spørsmål som var gjenstand for behandling første gang. Retten finner ikke tilstrekkelig grunnlag for å ta tilfølge ankemotpartenes påstand om at skjønnsretten skal gis ny sammensetning.

Anken har ikke ført frem for den prinsipale anførsels vedkommende, som gjaldt det mest omfattende spørsmål. Den ankende part må for så vidt tilpliktes å erstatte motpartene saksomkostningene for lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd. Den subsidiære anførsel og motanken har ført frem. Saksomkostninger blir for så vidt ikke å tilkjenne. Resultatet blir etter dette at motpartene tilkjennes delvise saksomkostninger. - - -