Hopp til innhold

Rt-1983-1462

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1983-12-14
Publisert: Rt-1983-1462 (352-83)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Dom 14. desember 1983 i l.nr. 162/1983
Parter: Braathens SAFE A/S (advokat Bent Ødegård) mot Oslo kommune (advokat Ragnhild Dæhlin - til prøve).
Forfatter: Sandene, Endresen, Halvorsen, Hellesylt
Lovhenvisninger: Skatteloven (1911) §44, §50, §41, Skatteloven (1911)


Dommer Sandene: Styret i Braathens SAFE A/S besluttet 1. september 1972 å opprette Marja og Ludv. G. Braathens Fond for ansatte i Braathens SAFE og Braathens Rederier. Fondets grunnkapital skulle være kr. 1000000. Grunnkapitalen ble samme dag satt inn på rentebærende konto i bank og i årene 1972-1976 tatt med som særskilt post i selskapets regnskap i påvente av formell etablering av fondet. I styremøte i selskapet 22. juni 1977 ble fastsatt vedtekter for fondet hvoretter fondets formål skulle være blant annet etterutdannelse og omskolering for de ansatte i selskapet, og tiltak med mulighet for billig ferie og rekreasjon og økonomisk støtte hvor dette trengs av helsemessige grunner, for de ansatte og deres familier. Fondsstyre ble oppnevnt 16. mars 1978.

Grunnkapitalen med tillegg av opptjente renter, til sammen kr. 1468339, ble utgiftsført i Braathens SAFE A/S i 1977. Ligningsmyndighetene nektet å godkjenne posten til fradrag i selskapets inntekt. Begrunnelsen var at selskapet ikke kunne fremskynde utgiftsføringen av sosiale utgifter ved å opprette et eget fond. Så lenge det ikke er ytet noe fra selve grunnfondet, kan selskapet ikke anses å være påført noen utgifter. Ligningsnemnda viste til skattedirektørens uttalelse 11. juni 1974, utvalget 1974 402.

Braathens SAFE A/S reiste sak mot Oslo kommune ved Oslo byrett, som 30. november 1981 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Ligningen av Braathens SAFE for 1977 oppheves. Ved den nye ligning legges til grunn at bidraget til Marja og Ludv. G. Braathens Fond på kr. 1468339,- er fradragsberettiget.

2. Oslo kommune dømmes til å erstatte Braathens SAFE sakens omkostninger med kr. 16100,- - kronersekstentusenetthundre - med oppfyllelsesfrist 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Oslo kommune påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som 6. desember 1982 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Oslo kommune frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byretten eller lagmannsretten.»

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Braathens SAFE A/S har påanket dommen til Høyesterett. Anken retter seg mot lagmannsrettens rettsanvendelse.

Den ankende part, Braathens SAFE A/S, har i det vesentlige fremholdt:

Hjemmelen for fradrag for den overførte grunnkapital er skatteloven §44 første ledd. Lagmannsretten har tolket bestemmelsen innskrenkende, men dette er det ikke grunnlag for etter rettspraksis og administrativ ligningspraksis. Enhver utgift til inntektens ervervelse kan kreves fradratt, uavhengig av utgiftstypen. - Kapitaloverføringen til fondet er en reell og definitiv oppofrelse for selskapet, og en utgift i den betydning §44 bruker uttrykket. Det er ikke tale om noen ombytning av midler eller noen investering fra selskapets side. Fondet dekker ikke samme art utgifter som selskapet har dekket eller dekker. Det var en klar nyordning da fondet ble etablert, med sikte på sosiale ytelser til beste for de ansatte og en reell utvidelse av selskapets sosiale virksomhet til fordel for disse. Selskapets motiv for kapitaloverføringen er ervervsmessig. Selskapet bestemmer selv hvordan det vil fremme sin virksomhet, således om det vil tilgodese sine ansatte indirekte ved hjelp av et selvstendig rettssubjekt, et fond. Det avgjørende er at selskapet ved kapitaloverføringen vil skape grunnlaget for sosiale ytelser til de ansatte til stimulering av deres arbeidsinnsats og for å knytte dem til bedriften. Utgifter for å oppnå slik goodwill-effekt er etter sikker praksis fradragsberettiget. Lagmannsretten har tatt feil når den ser overføringen bare som et første skritt mot en inntektspåvirkning. - Sentrale ligningsmyndigheters uttalelser, ligningspraksis og likhetsprinsipper tilsier fradrag for selskapets utgift til fondets grunnkapital. Den ankende part har vist til publiserte uttalelser fra skattedirektøren i årene 1949-1981 om fradrag for utgifter og omkostninger som bedrifter har hatt til idrettsanlegg eller feriehjem for ansatte, og hvor et eget rettssubjekt er blitt eier av anlegget og ansvarlig for driften. Det er også vist til at Finansdepartementet i en uttalelse i 1964 gav uttrykk for at fradrag kunne gjøres for bidrag fra en bedrift til utdannelsesfond for ansatte, utvalget 1965 4. Uttalelsen ble retningsgivende i de påfølgende år inntil skattedirektøren i 1974 uttalte at bidrag til et fond for sosiale formål og studieopphold for bedriftens ansatte, ikke kan føres til fradrag, utvalget 1974 402. Dette syn sluttet Finansdepartementet seg til i 1981, utvalget 1981 174 som gjaldt den kapitaloverføring fra Braathens SAFE A/S som behandles i den foreliggende ankesak. Den ankende part mener at den langvarige og festnede praksis med fradrag for naturalbidrag ut fra likhetsprinsippet må ha betydning for selskapets rett til fradrag for utgiftene ved fondsopprettelsen. Skattedirektørens endrede syn i 1974 var ikke juridisk holdbart. Da styret i selskapet i 1972 besluttet å opprette fondet, måtte det etter foreliggende uttalelser fra sentrale skattemyndigheter og etter ligningspraksis kunne gå ut fra at selskapets kapitaloverføring til fondet var en utgift som gav rett til inntektsfradrag. Selskapet innrettet seg etter dette.

Om tidspunktet for fradrag har selskapet gjort gjeldende at regnskapsføringsåret, 1977, er avgjørende. Dette følger av skatteloven §50 annet ledd. Det var i samsvar med god regnskapsskikk at det overførte beløp ble utgiftsført av selskapet i 1977. Da fant overføringen sted, og selskapet mistet eiendoms- og disposisjonsretten over beløpet. Den valgte ordning gir nok anledning til en tidligere utgiftsføring av selskapets bidrag til sosiale ytelser enn om selskapet hvert år bevilget beløp direkte til sosiale tiltak. Men dette kan ikke gi grunnlag for noen innvending mot fradrag for det overførte grunnbeløp. Overføringen var en reell forretningsmessig transaksjon fra selskapets side. Den fremstår som et alternativ til ordningen med årlige, direkte tilskudd. Selskapet måtte kunne velge alternativ, og det var ved valget ikke tale om noen omgåelse av skattereglene.

Selskapet har fremhevet at det er liten risiko for noen utglidning ved en ordning med fradrag for kapitaloverføring som det her er tale om. Bedriften vil overhodet ikke kunne forføye over det overførte kapitalbeløp. Dette er i seg selv en garanti mot misbruk av ordningen med sikte på uberettiget å oppnå fradrag i inntekten. Også det vedtektsbestemte formål vil sikre mot utglidning og misbruk.

Den ankende part har understreket at fondsmidlene eies av fondet, som er en selvstendig stiftelse. Selskapet har ikke noen myndighet når det gjelder fondskapitalen og dens avkastning. Får selskapet ikke fradrag i 1977 for kapitaloverføringen til fondet, vil det aldri få skattemessig fradrag for overføringen, fordi det ikke kan få fradrag for de enkelte utbetalinger fra fondet. Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Ligningen av Braathens SAFE A/S for 1977 oppheves. Ved den nye ligning legges det til grunn at bidraget på kr. 1468339,- til Marja og Ludv. G. Braathens Fond for ansatte i Braathens SAFE A/S og Braathens Rederier er en fradragsberettiget utgift.

2. Oslo kommune dømmes til å betale saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten, Oslo kommune, henholder seg til lagmannsrettens dom, og hevder at den er riktig både i resultatet og i begrunnelsen. Kommunen har i det vesentlige fremholdt:

Vilkårene etter skatteloven §44 første ledd er ikke til stede for at Braathens SAFE A/S kan kreve fradrag i inntekten for overføringen til fondet. Overføringen er ikke noen utgift som kan gi anledning til fradrag. Avkastningen av fondskapitalen skal etter vedtektene brukes til sosiale formål. Utlegg til slike formål ville gitt fradrag i inntekten dersom det var foretatt direkte utbetaling fra selskapet til de ansatte, med en reservasjon for punkt 4. januar d) i formålsbestemmelsen. Men når fondet utreder sosiale utgifter som selskapet ellers ville ha dekket, kan man ikke si at kapitaloverføringen har vært noen oppofrelse eller driftsomkostning for selskapet. Dette må kreves for at overføringen skal være en utgift etter skatteloven §44 første ledd. Overføringen fra selskapet til fondet må ses som en ombyttelignende transaksjon. Fondets oppgave er å dekke utgifter som selskapet ellers hadde måttet ta seg av. Selskapet tjener penger på fondsordningen, og selskapet kan også på andre måter tenkes å ha fordel av fondet og fondsmidlene, således ved at midler blir lånt tilbake til selskapet, kanskje etter at fondskapitalen er bygd videre opp. Fondet vil således være et instrument og et aktivum for selskapet. Dette viser at kapitaloverføringen til fondet ikke kan ses som utgift for selskapet, men er en ombytning av verdier som ikke gir fradragsrett. - Denne karakter av kapitaloverføringen og det vide og ubestemte formål som fondet har, betyr en klar forskjell i forhold til de tilfelle der en bedrift anskaffer feriested til ansatte, og får fradrag for omkostningene ved dette.

Også gavelignende synspunkter kan anstilles overfor selskapets kapitaloverføring til fondet. Dette er et alternativt grunnlag for ikke å betrakte overføringen som en utgift for selskapet.

Kapitaloverføringen er heller ikke skjedd «til inntektens ervervelse». Det er ingen nær og påtagelig forbindelse mellom overføringen og den goodwill-effekt hos de ansatte som skal gi inntektspåvirkningen. Fondet kommer som et ledd mellom selskapet og de ansatte, og det kan ta lang tid fra kapitaloverføringen før de ansatte får noen fordel. Forholdet stiller seg også her annerledes når en bedrift anskaffer feriested for sine ansatte. - Noen identifikasjon mellom fond og ansatte kan det ikke være spørsmål om. De ansatte kan etter vedtektene ikke gjøre krav gjeldende overfor fondet.

Selv om det legges til grunn at overføring av kapitalbeløpet prinsipielt kan gi anledning til fradrag i inntekten, mener kommunen at fondet i det foreliggende tilfelle har spesielle trekk som må stenge for fradrag. Det gjelder særlig selskapets innflytelse ved valg av fondets styre, fondets anledning til kapitaloppsamling og selskapets mulighet for lån av fondsmidler.

Det kan ikke være tale om inntektsfradrag for 1977. Fondsmidler var da ikke kommet til noen av dem som skulle tilgodeses, de ansatte. Dette må være avgjørende for periodiseringen. Fondet kan heller ikke i denne forbindelse identifiseres med de ansatte.

Fradrag for selskapets kapitaloverføring til fondet ville stride mot grunnleggende prinsipper i skatteretten. Kommunen har vist til prinsippet om at inntekter skal beskattes der de er innvunnet, og at det i lovgivningen er fastsatt regler og grenser for skattefrie fondsavsetninger. Det må være en sak for lovgiveren å ta standpunkt til om bedriftene skal gis adgang til fradrag for kapitaloverføring til selvstendige stiftelser, som skal ha ansvar for sosiale ytelser til arbeidstakerne.

For feriesteder og lignende gjør det seg gjeldende særlige forhold ved spørsmål om fradrag for utgiftene ved anskaffelsen. Det er ikke usaklig forskjellsbehandling når fradrag ikke gis ved kapitaloverføring til fond med sosiale formål for de ansatte. For øvrig er fradrag for anskaffelse av feriested gitt ut fra rimelighetshensyn, ikke fordi bedriftene har noe rettskrav på fradrag.

Uttalelser fra sentrale ligningsmyndigheter og ligningspraksis må være uten betydning for det foreliggende spørsmål. Det er gitt bare et mindre antall uttalelser, hvorav flere ikke er offentliggjort, og de refererer seg til et begrenset tidsrom. For en del står uttalelsene også i strid med hverandre, og flere av dem har forbehold og vilkår av varierende innhold. Det må under disse omstendigheter vises forsiktighet med å tillegge uttalelsene betydning, særlig fordi det er tale om spørsmål som gjelder viktige skatterettslige prinsipper.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Bevisopptak til bruk for Høyesteretts behandling av ankesaken er ikke holdt. For lagmannsretten møtte ikke lovlige stedfortredere for partene, og vitner ble ikke avhørt.

Som nytt materiale for Høyesterett er fremlagt en del ikke offentliggjorte uttalelser som Finansdepartementet og Riksskattestyret har gitt i konkrete saker om bedrifters adgang til å føre til fradrag utgifter til anskaffelse av feriehjem for ansatte eller til utdannelsesfond, og videre en oppstilling med spesifikasjon av bevilgede beløp fra Marja og Ludv. G. Braathens Fond for hvert av årene 1978-1982, og kommentarer fra selskapet til disse oppgaver.

I det vesentlige står saken for Høyesterett i samme stilling som den gjorde for lagmannsretten.

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten. Lagmannsretten har lagt til grunn at spørsmålet om Braathens SAFE A/S har rett til fradrag i inntekten for overføringen til fondet av grunnkapitalen beror på om det etter skatteloven §44 første ledd foreligger en utgift til inntekts ervervelse. Jeg er enig i dette. Og jeg understreker at oppregningen av fradragsberettigede utgifter i §44 under de mange litra ikke er uttømmende.

Lagmannsretten er kommet til at vilkårene i §44 for fradrag ikke er oppfylt. Den har funnet at overføringen av fondsbeløpet er så vidt fjernt både fra å være «utgifter» og «til inntektens ervervelse» at disposisjonen, samlet sett, ikke gir krav på fradrag i inntekten for det overførte beløp. Jeg er ikke enig med lagmannsretten her.

Selskapet overførte i 1977 til fondet kr. 1468339, den vedtektsfastsatte grunnkapital 1 million kroner pluss renter av dette beløp siden 1972. Etter overføringen har selskapet ingen eier- og disposisjonsrett over det overførte beløp, men denne rett er hos fondet som er et eget rettssubjekt. Dette følger av vedtektene. Mulig endring av vedtektene slik at det overførte beløp kunne føres tilbake til selskapet, kan man se bort fra. Vedtektsendring trenger samtykke av Justisdepartementet. Det må uten videre kunne gås ut fra at departementet ikke vil gi samtykke til vedtektsendring som gjør tilbakeføring mulig.

Når lagmannsretten tross dette ikke har ansett kapitaloverføringen som en utgift etter skatteloven §44, skyldes dette at «fondsavkastningene skal dekke samme art utgifter som selskapet også dekker». De samme betraktninger ligger bak kommunens anførsel om at overføringen bare betyr en ombytning av verdier og aktiva, ingen reell oppofrelse eller omkostning for selskapet. - Jeg ser annerledes på karakteren av overføringen. Det er usikkert hvordan og i hvilken utstrekning selskapet ville ha sørget for slike sosiale tjenester og utdannelse og videreopplæring for de ansatte som det her er tale om, dersom fondet ikke var opprettet. Likeledes er det et åpent spørsmål hvordan selskapet vil forholde seg på disse områder i nær og fjern fremtid, etter at de ansatte har fått fondet å holde seg til. Dette beror på uvisse omstendigheter, særlig den bedriftsøkonomiske utvikling og stilling for selskapet i fremtiden. Det må være uten betydning hvilken utsikt det kunne vært til at selskapet ved direkte tilskudd ville ha tilgodesett de ansatte med sosiale tjenester som nevnt. Også dette ville selvsagt betydd utgifter for selskapet. At selskapet kunne ha ordnet bedriftsytelser av sosial art på andre måter, kan ikke føre til at selskapet kommer i en dårligere, og prinsipielt annen stilling ved det alternativ som er valgt. Selskapet har truffet sitt valg etter en forretningsmessig betraktning, og må forutsettes å ha vurdert sin ytelse i forhold til det som selskapet har ventet å oppnå ved den. Under disse forhold må kapitaloverføringen ses som en oppofrelse, som en utgift for selskapet.

Lagmannsretten har funnet det mindre naturlig å se kapitaloverføringen til fondet slik at den er skjedd til inntekts ervervelse. Den mener at det er mer naturlig å se overføringen «som et første skritt mot en inntektspåvirkning, mens det er utbetalingen fra fondet som representerer den egentlige inntektspåvirkning». - Jeg kan ikke følge lagmannsretten her og har vanskelig for å forstå at dens betraktning er særlig realistisk. Ved fondsordningen er de ansatte og deres nærmeste familie stillet i utsikt sosiale ytelser som skal utredes av den årlige avkastning av en bundet, av en av selskapet uavhengig og av en etter forholdene ganske betydelig grunnkapital. En slik ordning kan av de ansatte knapt bli vurdert som mindre gunstig enn om de sosiale ytelser skulle gis direkte fra selskapet, med så meget som selskapet fant å kunne bruke til formålet de enkelte år. Jeg mener at goodwill-effekten for selskapet iallfall ikke kunne ventes å bli mindre ved den fondsordning som er fastsatt, enn om bedriftsytelsene var ordnet ved årlige bevilgninger fra selskapet. Det er sikker ligningspraksis for at sosiale ytelser direkte fra bedriften betyr en positiv inntektspåvirkning, og at vilkåret «utgifter . . . til inntektens ervervelse» i skatteloven §44 kan være oppfylt. Det samme må etter min mening gjelde også når de sosiale ytelser gis gjennom et fond. Det er den formodede vurdering fra de ansattes side av fondsordningen som er bestemmende for selskapets vurdering av goodwill-effekten og derfor også for vurderingen av inntektspåvirkningen. Det kan i denne sammenheng ikke antas å være av betydning at fondet står for tildelingene; de ansatte er klar over at fondet er etablert av Braathens SAFE A/S og til fordel for de ansatte og deres nære familie.

Kommunen har gjort gjeldende at enkelte bestemmelser i vedtektene må være til hinder for fradrag, selv om det prinsipielt skulle være adgang til fradrag etter §44 første ledd. Det er særlig vist til den innflytelse selskapet har ved valg av fondsstyre, og til at fondets formål kan forandres. Jeg anser dette som nokså teoretiske innvendinger, som vanskelig kan ha noen særlig betydning for fradragsspørsmålet.

Kommunen har anført at fondet ikke i 1977 ytet noe til de ansatte, og at det derfor ikke kan bli spørsmål om fradrag i inntekten for den kapitaloverføring som selskapet dette år foretok til fondet. - Jeg bemerker til dette spørsmål at skatteloven §41 syvende (siste) ledd bestemmer at utgifter som kommer til fradrag ved inntektsansettelsen, i alminnelighet skal henføres til det tidspunkt da utgiften utredes. Selskapet er imidlertid regnskapspliktig. Etter skatteloven §50 annet ledd skal da årsregnskapet legges til grunn, når dette er gjort opp i samsvar med gjeldende regler. Selskapet har utgiftsført det overførte beløp i 1977, det år da selskapet ikke lenger kunne disponere over beløpet. Denne postering korresponderer med et forsiktighetsprinsipp som er sentralt for god regnskapsskikk, som igjen ligger til grunn for bestemmelsen i §50 annet ledd. Etter denne bestemmelse kan selskapet føre beløpet til fradrag i 1977. Dette ville for øvrig vært resultatet også etter §41 syvende ledd; overføringsbeløpet ble utredet og regnskapsført av selskapet i samme år. - Kommunen har innvendt at selskapet ved dette vil få fremskutt tidspunktet for fradrag, jfr. til sammenligning uttalelse 11. juni 1974 fra skattedirektøren, utvalget 1974 402. Jeg kan ikke se at denne innvending er holdbar. Det er kapitaloverføringen som behandles, og fradragsspørsmålet gjelder denne disposisjon, ikke en annen som selskapet kunne ha foretatt. Det må være uten betydning for hvilke inntektsår selskapet kunne ha fått fradrag etter et alternativ som ikke er benyttet.

Jeg kan ikke se at det vil stride mot grunnleggende prinsipper i skatteretten at selskapet for inntektsåret 1977 får fradrag for kapitaloverføringen. Således har jeg vanskelig for å skjønne at et alminnelig prinsipp hvoretter inntekten skal beskattes der den er innvunnet, kan bli berørt i dette tilfelle. Spørsmålet i saken gjelder jo om det foreligger en fradragsberettiget utgift. - Jeg kan heller ikke se at det resultat jeg er kommet til, kan være i strid med prinsipper for skattefrie fondsavsetninger i bedrifter. Det er her ikke tale om avsetning av et fond som bedriften skal bli stående som eier av, til dekning av fremtidige utgifter eller investeringer. Det gjelder en endelig overføring til en selvstendig stiftelse av den grunnkapital som skal finansiere slike sosiale ytelser til de ansatte, som selskapet ikke er rettslig forpliktet til å dekke, og som det er uvisst om selskapet ellers ville ha tatt på seg.

Kommunen har fremholdt at inntektsfradrag for kapitaloverføringen vil kunne skape risiko for utglidning. Selv om dette skulle være riktig, kan det knapt ha særlig betydning for fortolkningen av de regler i skatteloven som er avgjørende for mitt standpunkt. Men jeg har vondt for å se at resultatet kan skape noen slik risiko av betydning. Jeg peker igjen på at bedriften definitivt gir avkall på eier- og disposisjonsretten over beløpet, som skal tjene som grunnkapital for årlige ytelser til sosiale formål for de ansatte.

Uttalelser fra sentrale skattemyndigheter om bedrifters fradrag i inntekten for utgifter til sosiale formål for ansatte har hatt en bred plass under begge parters prosedyre for Høyesterett. Når det gjelder utgifter til feriested for de ansatte, synes uttalelsene over en periode som går mer enn 30 år tilbake, å vise at slike utgifter er fradragsberettiget, dersom feriestedet gis til en klubb eller forening for de ansatte. Derimot har uttalelsene gått i forskjellig retning når det har vært spørsmål om fradrag for kapitaloverføring til et fond med sosiale formål for de ansatte, herunder utdanning og videreopplæring; siden 1974 er det i uttalelsene gitt uttrykk for at fradrag må nektes. - Opplysningene om skattemyndighetenes uttalelser og ligningspraksis kan etter omstendighetene ha bare begrenset betydning. Uttalelsene om fradragsadgang ved kapitaloverføring har variert i sine konklusjoner, og de har inneholdt skiftende vilkår og forutsetninger. For så vidt er stillingen klart annerledes når det gjelder uttalelsene om fradrag for utgifter til feriested for ansatte. Men denne måte å tilgodese de ansatte på er ikke spesielt sammenlignbar med tilfellene av kapitaloverføring til fond med en videre formålsramme. Jeg mener at det følgelig ikke er grunnlag for å fastslå at det er usaklig forskjellsbehandling når fradrag er nektet i fondsoverføringstilfellene. Men jeg ser uttalelser og ligningspraksis når det gjelder utgiftene til feriesteder, som et moment som korresponderer med og støtter opp om det resultat jeg er kommet til for Braathens SAFE's kapitaloverføring til fondet etter en fortolkning av skatteloven bestemmelser.

Anken har ført frem, men saken har reist spørsmål som så vidt vites ikke har vært gjenstand for noen rettsavgjørelse. Jeg finner etter omstendighetene at omkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.

Jeg stemmer for denne dom:

Ligningen av Braathens SAFE A/S for 1977 oppheves. Ved ny ligning godkjennes bidraget kr. 1468339 - enmillionfirehundreog sekstiåttetusentrehundreogtrettini - kroner til Marja og Ludv. G. Braathens Fond for ansatte i Braathens SAFE og Braathens Rederier til fradrag i inntekten.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Halvorsen og Hellesylt: Likeså.

Dommer Tønseth: Jeg har et annet syn på saken enn de øvrige voterende. Jeg er således kommet til samme resultat som lagmannsretten. Min begrunnelse er dog en annen.

Jeg er enig med førstvoterende i at de ytelser som ifølge fondets vedtekter kan tilstås selskapets ansatte, i prinsippet er utgifter av sådan karakter at de i henhold til skatteloven §44 første ledd ville kunne bringes til fradrag ved inntektsligningen. Forutsetningen for rett til fradrag må imidlertid - også i prinsippet - være at ytelsene utbetales de ansatte i de år da fradraget kreves. Det er ikke situasjonen her. Ytelsene vil her tilfalle de ansatte fra et fond avsatt av selskapet i ett år, men med formål ytelser i senere år. Og det må etter min forståelse anses som en sikker rettssetning og et av de bærende prinsipper i skattelovgivningen, at avsetninger til utgifter som vil påløpe i fremtiden, ikke kvalifiserer til fradrag med mindre loven gir positiv hjemmel herfor. Jeg viser for så vidt til Kvisli: Skatterett. Hovedreglene om inntektsansettelsen (1957) side 85, første hele avsnitt. Det samme fremgår flere steder i Per Rygh: Formue og Indtægt (1923), blant annet sidene 194, 406 og 445. Videre viser jeg til Ajer: Kommentar til skatteloven (1981) side 373.

Hjemmel for fradrag for avsetninger til dekning av fremtidige utgifter finnes i skatteloven §44 litra i, j og k og i en rekke spesiallover som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Særskilt hjemmel for fradrag for fondsavsetninger av den art som det er tale om i vår sak, kan imidlertid ikke påvises i noen lov. Jeg nevner spesielt at skatteloven §50 ikke er en selvstendig hjemmel for inntektsfradrag. Jeg viser til Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt-1983-979 flg., jfr. også Ajer 1.c. note 4 til §50.

Etter dette kan jeg ikke se at selskapet har rett til fradrag ved inntektsligningen for 1977 for avsetningen til omhandlede fond.

Nå er det, som fremhevet av førstvoterende, så at fondet er organisert som eget rettssubjekt, atskilt fra selskapet og slik at dette må anses for å være uten innflytelse på fondets disposisjoner, herunder utbetalinger fra fondet. Avsetningen til fondet er derfor - som også påpekt av førstvoterende - ikke bare en regnskapsmessig postering hos selskapet. Jeg kan imidlertid ikke se at dette gjør noen forskjell. Det står nemlig som et faktum at ytelsene fra fondet bare skal tilfalle selskapets ansatte og - som jeg tidligere har uttalt - til formål som ville gjort ytelsene til fradragsberettigede utgifter for selskapet. Det er jo også nettopp selskapets begrunnelse for kravet om inntektsfradrag for fondet, at ytelsene fra dette ville vært fradragsberettigede om de var gitt direkte fra selskapet til dets ansatte. Som jeg allerede har påpekt, er imidlertid ikke det vår situasjon, her er det tale om en avsetning til dekning av fremtidige utgifter. Det dreier seg således om et forhold som er vesensforskjellig fra konkrete ytelser som tilfaller de ansatte direkte fra selskapet og i det år da det kreves fradrag for ytelsen, for eksempel bidrag til feriehjem og andre former for sosiale goder for de ansatte.

Jeg bemerker at jeg ikke kan se påvist en motsatt administrativ praksis av slik varighet og fasthet at den kan være grunnlag for en annen rettsoppfatning enn den jeg har gitt uttrykk for. Heller ikke har jeg funnet rettspraksis som støtter et annet syn. Tvert imot har man en avgjørelse av Høyesterett inntatt i Rt-1952-122 flg. som jeg tar til inntekt for min oppfatning når det gjelder avsetninger til dekning av fremtidige utgifter. I de rettsavgjørelser som selskapet har påberopt seg, har det så vidt jeg kan se dreiet seg om utbetalinger direkte fra den skattepliktige til et bestemt formål. Om forskjellen mellom slike forhold og en fondsavsetning som den vår sak gjelder, viser jeg til hva jeg tidligere har uttalt. Det kan således ikke være tale om at det i tilfelle vil bli forskjellsbehandling her.

Sluttelig bemerker jeg, at om selskapet skattemessig sett skulle komme uheldig ut ved den form det har valgt for sosiale ytelser til sine ansatte, må det være selskapets egen sak.

Jeg stemmer etter dette for at lagmannsrettens dom punkt 1 stadfestes. Ut fra mitt syn ville selskapet måttet erstatte kommunen saksomkostninger for Høyesterett og også for de andre retter.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (byrettsdommer Ketil Tveiten): - - -

Retten skal bemerke:

Retten kan ikke være enig med saksøkte i at det må lovhjemmel til for at fondsavsetning av den karakter saken gjelder, skal være fritatt for beskatning. Det må uten videre være klart at hvis fondet blir etablert som et eget rettssubjekt, og ytelsen til fondet tilfredsstiller kravene i skatteloven §44 første ledd om utgifter til inntekts ervervelse, må ytelsene fra bedriften godtas til avdrag i inntekten.

Det er ingen uenighet mellom partene om at sosiale ytelser til ansatt i en bedrift i alminnelighet er fradragsberettigede når de holdes innenfor en rimelig ramme. Partene er også enige om at ytelser av slik art ikke trenger å være strengt nødvendige eller at de har ført til påviselige bedringer i bedriftens inntjeningsevne, verken umiddelbart eller på lengre sikt. Heller ikke er det noe krav om at ytelsene direkte må ta sikte på å bedre driftsresultatet. Saksøkers prosessfullmektig har trukket frem et betydelig dokumentarstoff i form av administrative uttalelser og også en del rettsavgjørelser om disse spørsmål som retten ikke finner grunn til å kommentere.

Det partene først og fremst er uenige om er om grunnkapitalen i fondet med endelig virkning er ført over til fondet, dvs. på en slik måte at Braathens SAFE har fraskrevet seg retten til noen gang å trekke grunnkapitalen ut av fondet og inn i bedriftens driftskapital igjen. Argumentasjonen fra skattemyndigheten, såvel fra Oslo ligningsmyndigheter som fra Finansdepartementet, har derfor i det vesentlige gått ut på at sålenge ytelsen til de ansatte kan begrense seg til fondets avkastning, og selve grunnkapitalen står urørt, er ingen endelig overføring skjedd og det er da heller ikke utredet noen utgift som kan komme til fradrag.

Naturlig nok har ligningsmyndighetene opp gjennom årene gjentatte ganger hatt til behandling temmelig beslektede tvister som denne sak reiser, men ved gjennomgåelse av den praksis som foreligger på området, kan retten ikke finne at noen helt entydig praksis er fulgt, og at det kan være grunn til å peke på noen avgjørelse som synes å «sprike» en del.

I brev av 8. desember 1964 til Skattedirektøren uttalte således Finansdepartementet at bidrag fra en bedrift til et utdannelsesfond for bedriftens arbeidere og funksjonærer måtte kunne ansees som fradragsberettiget utgift etter skatteloven §44 første ledd, bokstav a. Fondet var organisert som eget rettssubjekt og bedriften hadde ingen bestemmende innflytelse vedrørende bestyrelsen av fondet.

Den 5. januar 1981 uttalte Skattedirektoratet følgende i anledning av en forespørsel fra en bedrift: «Skattedirektoratet har tidligere uttalt at en bedrift kan utgiftsføre utgifter til anskaffelse av feriehjem innenlands dersom feriehjemmet organiseres som en selvstendig institusjon som utelukkende kommer de ansatte til gode, og som bedriften verken får noen juridisk eller faktisk rådighet over. Skattedirektoratet antar at de samme regler må gjelde dersom Deres bedrift velger å anskaffe et feriested for de ansatte i utlandet».

I uttalelsen fra Finansdepartementet av 20. februar 1981 som gjelder nåværende sak, uttalte departementet at i en sak fra 1953 ble ytelser fra en bedrift på kr. 10000,- til et fond til nødvendig utdanning, herunder studietur og kurser osv. at ytelsen ikke var fradragsberettiget, men uttalte videre at departementet i en uttalelse av 5. desember 1964 (Utv. 1965 4) hadde kommet til motsatt resultat i en annen sak.

Som nevnt foran synes ikke ligningsmyndighetene i de foran nevnte eksempler å ha fulgt en helt konsekvent linje og likhetsprinsippet synes ikke å være fulgt opp. I særlig grad vil retten peke på den avgjørelse som er kommet til uttrykk i uttalelser fra 1981 om en bedrifts bidrag til feriehjem for de ansatte i utlandet. Retten kan vanskelig se noen forskjell av skattemessig relevant karakter mellom det fond denne sak gjelder og det nevnte feriehjem. Begge skal fungere til de ansattes beste. I det ene tilfelle består et formuesgode av en kapital nedlagt i et feriehjem, i det andre tilfelle av et kapitalfond. I begge tilfelle kommer ytelsen til de ansatte som årlige ytelser - i det ene tilfelle i form av billige ferier - i det annet tilfelle i form av kontante bidrag. Og i begge tilfelle blir kapitalgjenstanden - feriehjemmet og fondets grunnkapital stående urørt.

Retten må si seg enig med saksøker i at fondets grunnkapital med endelig virkning er overført fra Braathens SAFE til fondet og bedriften har ingen mulighet for å få gjennomført en vedtektsendring som kunne gjøre det mulig å tilbakeføre grunnkapitalen. En slik vedtektsendring er utenkelig at Justisdepartementet ville gå med på, med det syn på sosialytelser til ansatte som er blitt mer og mer dominerende innen såvel offentlig som privat virksomhet.

Retten vil for øvrig bemerke at ytelsene til fondet fra saksøkers side ikke på noen måte kan karakteriseres som forsøk på omgåelse av skattereglene. Opprettelsen av fondet må antas utelukkende motivert ut fra ønsket om å gi de ansatte et tillegg til andre sosiale ytelser fra bedriften til de ansatte og å skape et minnesmerke over bedriftens grunnlegger og hans hustru.

Retten er etter dette kommet til at ytelsen på kr. 1468339,- til Marja og Ludv. Braathens Fond for ansatte i Braathens SAFE og Braathens Rederier som er regnskapsført som utgift i firmaets regnskap for regnskapsåret 1977 må godtas til fradrag i inntekten for vedkommende regnskapsår, og at saksøkers påstand herom må tas til følge. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jørgen Wilberg, Tore Schei og tilkalt dommer, byrettsdommer Rolf Harto): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

Etter skatteloven §44 har en skattyter krav på fradrag for utgifter som skjønnes pådratt til: «Inntektens ervervelse, sikrelse og vedlikeholdelse». Bestemmelsen nevner en rekke eksempler på slike utgifter. Samtidig er det også bestemt at en rekke utgifter ikke er fradragsberettigede. Man har ingen bestemmelse som angår den type fond saken gjelder. De eksempler loven har på fradragsberettigede utgifter, og de bestemmelser man har om utgifter som ikke er fradragsberettigede, sees heller ikke å kaste lys over sakens problem.

Som partene er enige om, er ligningspraksis ikke entydig. Man har eksempler på at bidrag til utdannelsesfond er godkjent som fradragsberettigede, og man har - senere - eksempler på at slike bidrag ikke er ansett fradragsberettigede. Under disse omstendigheter sees ligningspraksis ikke å være noe vesentlig argument ved sakens løsning.

Det foreligger ingen avgjørelse av Høyesterett i noe analogt tilfelle. Det er truffet avgjørelser hvoretter også utgifter til hva man kan kalle indirekte inntektspåvirkning etter omstendighetene er fradragsberettigede. Det er særlig henvist til Rt-1965-954 (Kosmos-dommen), og Rt-1981-256. Faktum i de to sakene finnes imidlertid å være såvidt forskjellig fra det som foreligger i nærværende sak at de påberopte dommer lite kaster lys over problemet i saken.

Fradrag er krevet for de midler som er overført til fondet, dvs. som fondet består av. Spørsmålet i saken er derfor om utgiftene til stiftelsen av fondet, opprettelsen av selve fondskapitalen, kan sies å være en utgift til inntekts ervervelse m.v. Retten finner det ikke naturlig å karakterisere disposisjonen slik. Praksis har akseptert at utgifter til sosiale ytelser til de ansatte er fradragsberettigede. Hvorvidt det på dette punkt finnes en grense - for eksempel mot gaver - kan neppe sies å være avklaret. Uansett om slike ytelser aksepteres som fradragsberettigede, følger ikke derav at dette også gjelder den ytelse man her står overfor. En slik utbetaling eller overføring står i en annen stilling både med hensyn til om den er en utgift, og om den kan sies å være til inntekts ervervelse m.v.

Grunnkapitalen er gjort uangripelig. I tillegg til grunnkapitalen består fondet riktignok også av flere års opptjente renter. Det er imidlertid ikke gjort gjeldende at fondsmidlene for så vidt angår avkastningen står i noen skatterettslig særstilling. Fondets formål er å dekke utgifter som etter sin art også dekkes direkte av bedriften. Partene er uenige om fondsytelsene kommer istedenfor eller i tillegg til bedriftsytelsene. Dersom vedtektene uttrykkelig bestemte at fondsavkastningene skulle gå til utgifter firmaet ellers ville ha båret - for eksempel drift av bedriftskantinen - ville man antagelig vanskelig kunne si at opprettelsen av fondskapitalen var en utgift. Hensett til fondets vide formål kan man imidlertid neppe stille problemet på den måten, om fondsytelsene kommer i tillegg eller istedenfor bedriftsytelsene. Spørsmålet lar seg ikke besvare. I relasjon til fradragsspørsmålet må det avgjørende være at fondsavkastningene skal dekke samme art utgifter som selskapet også dekker.

Det synes også mindre naturlig å si at kapitaloverføringen til fondet er til inntekts ervervelse. Det er mer naturlig å se det som et første skritt mot en inntektspåvirkning, mens det er utbetalingen fra fondet som representerer den egentlige inntektspåvirkning. I det vesentlige fremtrer fondsopprettelsen som en juridisk overbygning. For så vidt skiller den seg fra f.eks. innkjøp av feriested for bedriftens ansatte organisert som eget rettssubjekt. Her fremtrer anskaffelsen som realiteten, som penger anvendt til fremme av trivselen.

Etter skatteloven er det utgifter som skjønnes å være pådratt «til inntektens ervervelse» m.v. som er fradragsberettigede. Loven gir anvisning på en samlet bedømmelse av om man står overfor «utgift til inntekts ervervelse», ikke en separat bedømmelse av om en disposisjon er «utgift» og i tilfelle om den er til «inntekts ervervelse». Lagmannsretten finner at overføringen av fondsbeløpet er såvidt fjernt både fra å være «utgift» og «til inntekts ervervelse» at disposisjonen - samlet sett - ikke gir krav på fradrag i inntekten for det overførte beløp. - - -