Rt-1983-202
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1983-02-12 |
| Publisert: | Rt-1983-202 (27-83) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 12. februar 1983 i l.nr. 12/1983 |
| Parter: | Statsadvokat Iver Huitfeldt, aktor mot A (forsvarer h.r.advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Røstad, Bugge, Aasland, Elstad, Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §227, §45, §44 |
Dommer Røstad: Statsadvokaten i Rogaland utferdiget 28. juni 1982 tiltalebeslutning mot A, født xx.xx.1939. Denne ble satt under tiltale ved Haugesund byrett til fellelse etter straffeloven §227
«ved at han fredag 05. mars 1982 ca kl. 02.30 utenfor hovedinngangs-døren til Haugesund politikammer rettet et AG 3-gevær mot politibetjent Terje Rotvik da denne hadde åpnet inngangsdøren og gått bort til ham, hvilket var skikket til å fremkalle alvorlig frykt hos Rotvik for å bli beskutt, eller medvirket hertil».
Straffesaken ble behandlet ved Haugesund byrett 8. november 1982, hvor retten mottok forklaring av tiltalte, av den polititjenestemann som truselen var rettet mot, og av oppnevnt psykiatrisk sakkyndig. Den sakkyndige hadde forut for hovedforhandlingen utarbeidet en foreløpig rettspsykiatrisk erklæring. Under hovedforhandlingen la aktor ned påstand om at tiltalte ble dømt til en betinget fengselsstraff i 30 dager. Forsvareren påstod tiltalte frifunnet.
Byretten avsa dom med denne domsslutning:
«Tiltalte A frifinnes».
Saksforholdet og tiltaltes personlige forhold fremgår av byrettens dom.
Statsadvokaten i Rogaland har påanket dommen. Anken retter seg prinsipalt mot lovanvendelsen, og subsidiært mot saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner. Den prinsipale anke er begrunnet med at tiltaltes bevisstløshet var en følge av selvforskyldt rus og således skulle ha ledet til fellelse.
Anken må tas til følge.
Byretten har lagt til grunn at tiltalte hadde drukket slike alkoholmengder som var oppgitt i den sakkyndiges erklæring. Om tiltaltes konsum har retten bemerket at det gjaldt «et kvantum som var egnet til å bli beruset av, men ikke overstadig beruset». Retten har så - i samsvar med den sakkyndiges konklusjon - funnet at tiltalte har handlet i en tilstand av bevisstløshet som følge av atypisk rus. Det heter videre i dommen: «Etter en samlet vurdering av omstendighetene ved handlingen og hans personlighet og levnetsløp slik det fremgår av den sakkyndiges erklæring og tiltaltes fremstilling i retten, finner en at han ikke kunne regne med at hans alkoholbruk kunne føre til slike reaksjoner som i dette tilfelle og således at han uforskyldt er kommet i den nevnte tilstand av atypisk rus». På dette grunnlag har retten funnet at tiltalte måtte frifinnes.
Retten har her anvendt straffeloven regler om subjektive straffrihetsgrunner på en uriktig måte. Loven gir ikke hjemmel for straffrihet på det grunnlag at tiltalte «ikke kunne regne med at hans alkoholbruk kunne føre til slike reaksjoner som i dette tilfelle». Etter straffeloven §44 er en handling ikke straffbar når gjerningsmannen ved dens foretagelse var bevisstløs. Men §45 gjør den reservasjon at bevisstløshet som er en følge av «selvforskyldt rus» ikke utelukker straff. Spørsmålet om det foreligger selvforskyldt rus må vurderes i lys av flere momenter - herunder vil omfanget av vedkommendes alkoholkonsum være et viktig moment. I det foreliggende tilfelle har retten - som allerede nevnt - funnet at tiltalte ved anledningen hadde nytt de alkoholmengder som var nærmere angitt i erklæringen fra den sakkyndige. Herom het det i erklæringen:
«Angjeldende aften gikk han først til sine venner hvor han fikk en drink med vodka i. Denne var av vanlig styrkegrad. Dernest dro de til et hotell i byen hvor de tok en drink i baren, også av vanlig styrke. Dernest hadde de et måltid med reker og delte en flaske vin på tre. Så hadde de en ny 5 cl drink til kaffen og to hetvindrinker ved baren.»
Den sakkyndige har i erklæringen karakterisert den inntatte alkoholmengde som betydelig, og har bemerket at den «vil kunne gi klinisk påvisbar rus». På dette grunnlag kunne det således vanskelig konkluderes med at rusen ikke var selvforskyldt. Rettens uttalelse om at tiltalte uforskyldt var kommet i en tilstand av atypisk rus, tyder på at retten også på dette punkt har anvendt loven uriktig. Bestemmelsen i straffeloven §45 omfatter enhver bevisstløshet som er en følge av selvforskyldt rus. Det er i denne sammenheng - som fremholdt i Rt-1963-46 - ikke noe holdepunkt for å sondre mellom typisk og atypisk rus. I nevnte avgjørelse er det vist til klare uttalelser om dette i loven forarbeider.
Forsvareren for Høyesterett har hevdet at det i flere rettsavgjørelser synes lagt til grunn at selvforskyldt rus - i den forstand uttrykket brukes i §45 - bare foreligger når vedkommende måtte regne med at han på grunn av konsumet av berusende midler var utsatt for å tape selvkontrollen. Han har således vist til at det ved avgjørelse i Rt-1973-1441 ble uttalt at det var uaktsomt av tiltalte ikke å innse muligheten av at han kunne miste kontrollen over seg selv når han ved anledningen nøt alkohol. En nokså likeartet formulering er anvendt i Rt-1978-1306. Den siterte uttalelse i den førstnevnte avgjørelse gjengav en bemerkning fra byrettens dom - en bemerkning som synes hentet fra Andenæs «Alminnelig strafferett». Hos Andenæs hadde bemerkningen en mer dempet formulering: «Selvforskyldt er rusen så snart det kan legges gjerningsmannen til last at han ble beruset, og det er tilfelle når han tar til seg et så stort kvantum at han må regne med muligheten av at han kan miste den fulle kontroll over seg selv». Andenæs tilføyde: «Hvor streng en her skal være, blir en skjønnssak. Det er nok at rusen er selvforskyldt, det spiller ingen rolle om tiltalte ikke hadde noen grunn til å regne med at han skulle bli bevisstløs» (1. utg. side 274-275 - bemerkningen er gjengitt uforandret i 2. utg. side 299). Tilsvarende synspunkt var for øvrig tidligere gjort gjeldende av Skeie: «Skal en rus kalles selvforskyldt, må stillingen være den at dommeren kan si: «Tiltalte skjønte, eller burde iallfall ha skjønt, at den alkoholmengde han tok til seg, var større enn han kunde tåle når han skulle bevare det fulle herredømme over sig selv».» (I, 1. utg. side 379).
Jeg er etter dette kommet til at byrettens dom må oppheves på grunn av feil rettsanvendelse.
Jeg finner grunn til å nevne at Høyesterett i de senere år ved flere avgjørelser har reist spørsmålet om vedkommende rett har lagt til grunn en riktig forståelse av uttrykket «selvforskyldt rus» i straffeloven §45. Jeg viser således blant annet til Rt-1979-1281, Rt-1982-391 og Rt-1982-424.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Bugge: Jeg er enig med førstvoterende.
Aasland, Elstad og justitiarius Ryssdal: Likeså.