Rt-1983-218
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1983-02-18 |
| Publisert: | Rt-1983-218 (29-83) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 18. februar 1983 i l.nr. 18/1983 |
| Parter: | Statsadvokat Iver Huitfeldt mot A (forsvarer h.r.advokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Aasland, Endresen, Bølviken, Holmøy, Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §17, §22, §26, Straffeloven (1902) §45, §62, §13, §24, §31, §3 |
Dommer Aasland: Nordre Sunnmøre herredsrett avsa 11. oktober 1982 dom som for A s vedkommende har slik domsslutning:
«Tiltalte nr. II, A, født xx.xx.1961, dømmes for overtredelse av vtrl. §31 første ledd, jfr. §22 første ledd, og §17 annet ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 25 - tjue fem - dager.
Begge tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige med kr. 1.500,- - kroner ett tusen fem hundre 00/100 -.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Domfelte har anket over dommen. Anken, slik den nærmere er presisert av forsvareren for Høyesterett, gjelder følgende forhold:
Det hevdes at lovanvendelsen er uriktig for så vidt retten har domfelt A for promillekjøring etter vegtrafikkloven §22 første ledd, subsidiært at domsgrunnene her er mangelfulle. Forutsetningen for at han skulle kunne dømmes for promillekjøring, er at han måtte anses som ledsager etter bestemmelsen om øvingskjøring i vegtrafikkloven §26, jfr. spesielt dens fjerde ledd. Men slik saksforholdet er beskrevet i herredsrettens dom, kunne det ikke påhvile ham et ledsageransvar.
Domfellelsen etter vegtrafikkloven §17 annet ledd må etter domfeltes oppfatning oppheves på grunn av mangelfulle domsgrunner. Etter §17 er det et straffbarhetsvilkår at han har latt B bruke bilen, men det kan ikke utledes av domsgrunnene at dette vilkår er oppfylt. Under enhver omstendighet er begrunnelsen utilstrekkelig når det gjelder de subjektive forhold.
Forsvareren har videre reist spørsmål om hvorvidt det overhodet var adgang til å domfelle etter begge de to nevnte bestemmelser i vegtrafikkloven i kombinasjon.
For tilfelle av at bare domfellelsen etter vegtrafikkloven §17 blir stående, bør straffen etter domfeltes mening gjøres betinget.
Jeg behandler først den del av anken som knytter seg til vegtrafikkloven §22 første ledd, og er kommet til at den må føre frem, slik at dommen for så vidt oppheves på grunn av mangelfulle domsgrunner.
Spørsmålet om domfelte kan straffes for promillekjøring, beror på om han må anses som ledsager etter vegtrafikkloven §26 fjerde ledd, som bestemmer at ledsageren anses som fører av motorvogn. Jeg innskyter at det burde ha vært henvist til denne bestemmelsen i tiltalebeslutningen og domsslutningen. Herredsretten har - riktig - lagt til grunn at det etter Høyesteretts praksis ikke er noe vilkår at formålet med kjøringen var å drive øvingskjøring i streng forstand. Men slik herredsretten har beskrevet forholdet, er det vanskelig å se at vi står overfor et tilfelle av øvingskjøring hvor domfelte kan anses som ledsager. Riktignok manglet B, som satt ved rattet, førerkort, og domfelte var klar over dette. Men for at domfelte skulle være ansvarlig som ledsager, måtte det dertil kreves at han var klar over at han hadde kontrollen med og ansvaret for kjøringen. Jeg viser for så vidt til den utførlige redegjørelse for ledsageransvaret i Rt-1977-1288. I vår sak har herredsretten lagt til grunn at domfelte var sterkt beruset da den aktuelle kjøringen tok til, og at han satt i baksetet i bilen, mens en annen person, som for øvrig var edru og hadde førerkort, satt på plassen ved siden av førersetet. Forsvareren har anført at den som sitter i baksetet under bilkjøring, under ingen omstendighet kan anses som ledsager etter vegtrafikkloven §26 fjerde ledd, da han mangler den mulighet for kontroll med føreren som må være et vilkår for ledsageransvar. Jeg er ikke overbevist om at dette må gjelde helt generelt. Men det som iallfall er klart, er at det i den kjøresituasjon herredsretten har beskrevet, måtte kreves helt spesielle omstendigheter for å anse domfelte som ansvarlig for kjøringen i egenskap av ledsager. Noen slike omstendigheter har herredsretten ikke påpekt. Jeg finner derfor, som allerede nevnt, at denne del av dommen må oppheves på grunn av mangelfulle domsgrunner.
Når det derimot gjelder domfellelsen etter vegtrafikkloven §17 annet ledd, finner jeg at domsgrunnene må anses tilstrekkelige, selv om de på enkelte punkter kunne ha vært mer presise.
Med hensyn til de objektive straffbarhetsvilkår er spørsmålet om domsgrunnene gir tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at domfelte lot B bruke bilen. Herredsretten har lagt til grunn at når domfelte overlot bilnøklene til B, var det for å unngå at han selv skulle komme til å kjøre i påvirket tilstand. Det er ikke gjort rede for hva som nærmere passerte mellom de to ved overlatelsen av nøklene, og det synes ikke å være herredsrettens mening at overlatelsen i seg selv innebar at domfelte gav tillatelse til den kjøring som senere fant sted. Derimot har retten videre bygd på at domfelte var med i bilen uten å forsøke å hindre B i å kjøre, og den har åpenbart bedømt domfeltes atferd slik at han i gjerning godtok at B i sin berusede tilstand brukte bilen. Jeg er enig i at en slik opptreden fra bileierens side objektivt sett representerer en overtredelse av vegtrafikkloven §17 annet ledd.
Domfelte har videre gjort gjeldende at domsgrunnene er utilstrekkelige når det gjelder de subjektive straffbarhetsvilkår, idet de ikke viser om han var klar over at B kjørte. For herredsretten forklarte domfelte at han sov under hele kjøreturen, og det er da etter hans mening ikke tilfredsstillende når retten har nøyd seg med å gi uttrykk for at han var våken på det tidligere tidspunkt da de gikk ut i bilen.
Domsgrunnene er mindre tilfredsstillende på dette punkt, men etter min mening kan det, når dommen leses i sammenheng, ikke være rimelig tvil om at herredsretten har ansett det bevist og lagt til grunn for avgjørelsen at domfelte var klar over at B kjørte bilen. Som nevnt må retten ha lagt til grunn at overtredelsen objektivt sett fant sted ved at domfelte var med på turen uten å gripe inn. Dommen må da rimeligvis forstås slik at de subjektive straffbarhetsvilkår forelå på et tidspunkt da en slik inngripen var aktuell.
Slik jeg ser på saken, har jeg ikke foranledning til å gå nærmere inn på det spørsmål forsvareren har reist, om hvorvidt det her overhodet var adgang til å domfelle for samme kjøring både etter vegtrafikkloven §22 første ledd jfr. §26 fjerde ledd og etter samme lovs §17 annet ledd. Jeg kan imidlertid vanskelig se at det i prinsippet skulle være noe til hinder for dette. Derimot finner jeg grunn til å påpeke at dersom det legges til grunn at kjøringen var øvingskjøring, kan §17 annet ledd ikke brukes på det forhold at sjåføren manglet førerkort, slik herredsretten har gjort.
Jeg går så over til straffutmålingen. Når dommen oppheves for det ene punkts vedkommende, finner jeg at dette bør gi seg utslag i at straffetiden settes ned til 21 dager. Derimot kan jeg ikke se at det er grunnlag for å gjøre straffen betinget. Man står i denne sak overfor en stygg og farlig kjøring, med høy promille, hvor det av almenpreventive grunner er nødvendig med en streng reaksjon også overfor den som har gjort kjøringen mulig ved å stille sin bil til rådighet.
Jeg stemmer for denne Dom:
I herredsrettens dom gjøres for A disse endringer:
1. Dommen oppheves for så vidt angår domfellelsen etter post I i tiltalebeslutningen.
2. Straffen settes til fengsel i 21 - tjueen - dager.
Dommer Endresen: Jeg er enig med førstvoterende.
Bølviken, Holmøy og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Tore Karlsson med domsmenn): - - -
Tiltalte, A, er født xx.xx.1961 - - -. Han er lettmatros og har en skattbar inntekt på ca kr. 70.000,- pr. år. Han er uformuende, ugift og uten forsørgelsesbyrde. Han er bøtelagt en gang i 1980 for overtredelse av vtrl. §31 første ledd, jfr. §13 fjerde ledd. - - -
På bakgrunn av bevisførselen legges følgende faktum til grunn:
B og A møttes ved 20.00-tiden lørdag den 15. mai 1982 på C s bopel. Det ble der holdt et drikkelag, og B drakk frem til ca kl. 22.30 en halv flaske vodka. A drakk over halvparten av en halvflaske 60% sprit i samme tidsrom. Resten tok han med seg til X hvor det var dans. B drakk noe pils og fikk videre noen super brennevin av kjente under dansen, som varte til ca kl. 01.30. Begge ble beruset. Etter dansen fikk guttene skyss til - - - Båtbyggeri på Y. Derfra gikk de ca 1,5 km til E s bopel, hvor det var fest. A drakk der resten av 60%-flasken, og ble så beruset at han husker lite av hva som skjedde senere. En gang mellom kl. 05.00 og kl. 06.00 forlot guttene E s bopel. B gikk først ut og satte seg bak rattet i A s bil, som stod parkert like ved. Nøklene til bilen hadde han fått av A en gang i løpet av kvelden/natten. A fulgte etter, og gikk ved egen hjelp bort til bilen og satte seg inn i baksetet. D, som var edru og egentlig skulle vært sjåfør, satte seg i passasjersetet foran. Turen gikk først til D s bopel, hvor han var inne og hentet en kassett. På veien dit stanset B og overlot rattet til D en kort strekning, hvoretter han overtok kjøringen igjen. Etter å ha stanset ved D s bopel som nevnt, gikk turen videre langs fylkesvegen mellom Y og Z i retning Z. Hastigheten var ca 70 km/t, det er 80 km/t-sone på stedet. Ca. 30 m før Børge Tvedts våningshus, fikk bilen en skrens mot venstre, og i forsøket på å rette opp skrensen, kjørte B av vegen på høyre side hvor bilen ble stående ute på jordet etter å ha gått rundt. Bilen fikk store skader og ble senere kondemnert. Videre fikk D lettere ryggskader. A ble kastet ut av bilen og slått i svime. Lensmannsbetjent Bøen ble tilkalt ca kl. 06.00 og ankom ca kl. 06.30. B innrømmet på stedet at det var han som hadde kjørt bilen, og at han hadde drukket. Lensmannen tok han med seg til Brattvåg, hvor det ble tatt blodprøve av han ca kl. 07.45. Analyseresultatet viste at han som middelverdi hadde 1,36 promille alkohol i blodet ca 2 timer etter at kjøringen fant sted. Med fradrag av sedvanlig sikkerhetsmargin = 0,14 promille samt tillegg av normal forbrenning i 2 timer, 0,15 promille x 2, kan promillen under kjøringen fastsettes til ca 1,53.
Retten legger etter dette til grunn at B forholdt seg som nevnt i tiltalebeslutningen I og II, og at forholdet representerer forseelser mot vtrl. §31 første ledd, jfr. §22 første ledd, og §24 første ledd idet han ikke hadde gyldig førerkort og dessuten handlet forsettlig. Å kjøre motorvogn med såvidt høy promille må i seg selv betegnes som grovt uaktsomt. Samtidig er det på det rene at hastigheten var for høy etter forholdene. Forholdet representerer følgelig også en overtredelse av vtrl. §31 første ledd, jfr. §3 første ledd.
A overleverte en gang i løpet av kvelden/natten bilnøklene til B for å unngå at han selv skulle komme til å kjøre i påvirket tilstand. Han var klar over at B hadde drukket så store kvanta alkohol at han var påvirket i loven forstand. Selv om A var sterkt beruset da kjøringen tok til, var han istand til å bevege seg ut av E's bopel og ut i bilen, som stod parkert utenfor, uten hjelp. Han var således ikke i søvn eller en søvnlignende tilstand. Selv om hans bevissthet som følge av alkoholpåvirkningen var nedsatt, var han neppe bevisstløs, og om så var, ville bevisstløsheten ikke frita ham for straff, jfr. straffeloven §45.
A overlot, som nevnt, enten umiddelbart før kjøringen tok til, eller tidligere på kvelden/natten, bilnøklene til B, og gjorde videre ikke noe for å hindre B i å kjøre, skjønt det var med en tredje person som var edru og i besittelse av gyldig førerkort. Han var videre klar over at B ikke hadde gyldig førerkort og, som nevnt, at B var beruset. Det er således på det rene at han «ikke forvisset seg om at den han lot bruke motorvognen, fylte vilkårene for å kjøre den». Retten legger til grunn at han handlet forsettlig. Forholdet rammes av vtrl. §31 første ledd, jfr. §17 annet ledd, tiltalebeslutningen IV.
Det neste spørsmål retten må ta stilling til, er om A var å betrakte som «fører av motorvogn», slik at forholdet også rammes av vtrl. §22 første ledd. Det er på det rene at han ikke selv satt bak rattet og bokstavelig talt kjørte bilen. Som nevnt var han fullt klar over at B ikke hadde gyldig førerkort idet guttene den foregående dag hadde drevet øvelseskjøring med B bak rattet og A som ledsager. Etter vtrl. §26 fjerde ledd, ansees ledsageren som fører av motorvognen. Høyesterett har i sin praksis lagt til grunn at det ikke kan kreves at formålet med kjøringen bare er å drive øvelseskjøring. I en dom i Rt-1958-852 uttaltes således: «... det overfor en ledsager som under «øvelseskjøring» er påvirket av alkohol, blir reagert på samme måte som overfor motor vognfører som kjører i alkoholpåvirket tilstand. Faren for trafikken må i det vesent lige være den samme i begge tilfeller». Det siste gjelder så mye desto mer når også «eleven» er påvirket av alkohol. Retten er etter dette kommet til at forholdet innfanges av vtrl. §22 første ledd, og videre at A handlet forsettlig.
Straffutmåling:
I skjerpende retning anføres at kjøringen fant sted over en ikke ubetydelig strekning, anslagsvis 35 km, og at begge de tiltalte var relativt sterkt påvirket. Videre anføres at kjøringen medførte et trafikkuhell med skade på såvel person som gods. Endelig anføres at det var helt unødvendig å overlate kjøringen til B idet det blant passasjerene befant seg en tredje mann som var edru og som hadde gyldig førerkort.
I formildende retning anføres at kjøringen fant sted på en tid på døgnet med liten trafikk og i et tynt befolket distrikt. - - -