Rt-1983-421
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1983-03-25 |
| Publisert: | Rt-1983-421 (67-83) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 25. mars 1983 i l.nr. 49/1983 |
| Parter: | Statsadvokat Tor-Aksel Busch, aktor mot A (forsvarer h.r.advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Christiansen, Aasland, Røstad, Sandene, Tønseth |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, §31 |
Dommer Christiansen: Politimesteren i Lofoten og Vesterålen har den 5. oktober 1982 satt A, født xx.xx.1963, under tiltale for forseelse mot vegtrafikkloven §31, jfr. §22 første ledd, alternativt mot denne lovs §31, jfr. §22 annet ledd.
Ved Lofoten herredsretts dom av 14. desember 1982 ble tiltalte frifunnet.
Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner.
Politimesteren i Lofoten og Vesterålen har påanket dommen for så vidt gjelder frifinnelsen for overtredelse av vegtrafikkloven §31, jfr. §22 annet ledd. Anken gjelder lovanvendelsen. Det anføres at herredsretten har lagt til grunn en for mild aktsomhetsnorm når man har funnet at slik situasjonen fortonte seg for tiltalte da hun fortærte alkohol etter kjøreuhellet, verken forstod eller måtte hun forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen.
Jeg finner at anken må tas til følge.
Ved bedømmelsen av om tiltalte måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen, skal retten foreta en totalvurdering av alle momenter ved situasjonen, slik den forelå ved utforkjøringen.
Jeg er derfor ikke enig med herredsretten når den helt ser bort fra at tiltalte den foregående kveld hadde oppholdt seg og drukket alkohol på et godt besøkt diskotek på X. Med i totalvurderingen hører også at tiltalte etter å ha forlatt diskoteket om natten, men før utforkjøringen fant sted, hadde deltatt i en større privat fest hvor det av andre ble nytt alkohol. I et relativt lite og gjennomsiktig samfunn vil allerede disse omstendigheter kunne gi omverdenen mistanke om at kjøreuhellet skyldes promillekjøring.
Utforkjøringen fant videre sted på sommerføre på en rett og oversiktlig del av riksvegen, hvor bilen ble etterlatt ulåst i grøftekanten etter å ha fulgt grøften i ca 50 meter. Bilen stod slik at det ikke var mulig for tiltalte å få den opp igjen på vegen, og plasseringen kunne ikke av passerende oppfattes som noen parkering. Selv om ingen andre var vitner til kjøreuhellet, skjedde det på en veg hvor det er forholdsvis stor trafikk om sommeren.
Jeg er som allerede nevnt ikke enig med herredsretten når tiltalte på dette faktiske grunnlag er blitt hørt med at hun ikke måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er frifunnet for overtredelse av vegtrafikkloven §31, jfr. §22 annet ledd.
Dommer Aasland: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Røstad, Sandene og Tønseth: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Halvdan Harkjerr med domsmenn): - - -
Rettens merknader:
Retten legger til grunn tiltaltes forklaring om at hun på sin 19-års fødselsdag 13. august 1982 ca kl. 20.00 kjørte i drosje sammen med sin samboer, B, og noen andre til - - - discotek på X. Like etter ankomsten drakk tiltalte i sammenheng 2 halvlitere med pils. Hun nøt ikke mer alkohol under oppholdet på discoteket. Hun opplyste å ha vært i dårlig humør bl.a. fordi hennes samboer hadde glemt at hun hadde fødselsdag.
Da discoteket stengte ca kl. 00.30 dro tiltalte sammen med sin samboer og en del andre personer til en privatfest hos C på Æ. Tiltalte opplyste at det var en 15-20 mennesker tilstede på festen, og det ble nydt alkohol. Tiltalte forklarte at hun drakk bare kaffe, og på grunn av dårlig humør deltok hun ikke særlig i festlighetene. Ved kl. 03.15-03.30-tiden gikk tiltalte fra festen, og hun bega seg mot X i håp om å få en drosje til å kjøre seg hjem. Men hun fikk ingen drosje, og gikk derfor videre mot Z. Hun var fortsatt i dårlig humør, og opplyste at hun begynte å gråte der hun gikk alene på veien. Da hun kom til Z, overveide hun å ta inn hos sine foreldre som bor der. Men det ble til at hun gikk videre til - - -, hvor hun bodde sammen med vitnet B. Hun opplyser å ha vært hjemme ca kl. 04.30. Hun var først ment på å legge seg, men bestemte seg så for å kjøre til Æ og hente sin samboer.
Tiltalte kjørte med sin bil en Volvo 1966 modell YT 13520. Hun opplyste å ha kjørt med en fart innen fartsgrensen 60 km/t. Videre forklarte hun å ha hatt musikk i bilen av ganske høy styrke, og at hun røkte. Da hun skulle legge sigaretten i askebegeret, mistet hun den på gulvet. Hun bøyde seg ned for å ta den opp, og tiltalte mener det resulterte i at hun svingte rattet slik at bilen kjørte utfor veien. Dette skjedde på RV 19 ved Ø, og bilen fulgte veiskråningen (grøften), og tiltalte lyktes ikke å få bilen opp igjen på veien. Den stanset etter ca 50 meter. Bilen sto slik at det ikke var mulig for tiltalte å få den opp på veien med egen hjelp. Det var ingen på åstedet.
Bilen var ikke skadet. Lensmannsbetjent Knut J. Ellingsen, som kom til stede ca kl. 10.00 den 14. august 1982, forklarte som vitne at det til bilens understell hadde festet seg en del gras under utforkjøringen. Bilen sto utenfor veien, og var ikke til hinder for trafikken.
Tiltalte forklarte at hun forlot bilen, og gikk videre til Æ. Det falt henne ikke inn å varsle politiet da verken bilen eller mennesker var kommet til skade. Tiltalte opplyste at hun med sin bil ble påkjørt for en tid tilbake, og da politiet ble varslet og kom til stede opplyste vedkommende lensmannsbetjent at det var unødvendig å varsle politiet når skade ikke var oppstått. Tiltalte ankom til C s hus på Æ ca kl. 07.30. Festen der var da over, men hennes samboer satt i stuen. Tiltalte gjorde ham kjent med hva som hadde hendt henne og bilen. Det oppsto krangel mellom de to, og tiltalte ble sint. Hun opplyste å ha blitt så sint at «det sprakk for henne». Hun forklarte at hun da tett på hverandre drakk 3-4 halvflasker eksportøl, samt et glass med Vodka blandet med brus. Hun mener at hun begynte å bli «påseilt» da hun sammen med sin samboer forlot C s hus. De fikk tak i drosje, og kom hjem til - - - ca kl. 07.30.
På veien hjem i drosjen, passerte de stedet hvor tiltalte hadde kjørt utfor. B forklarte som vitne at drosjen kjørte sakte forbi stedet for at vitnet skulle få se nærmere på hva som hadde skjedd. Han fant det ikke betenkelig at bilen ble stående til de utpå dagen kunne få noen til å hjelpe seg med å få bilen opp på veien.
Vestvågøy lensmannskontor fikk pr. telefon ca kl. 10.00 melding om tiltaltes bil som sto utfor veien ved Ø. Lensmannsbetjent Knut J. Ellingsen forklarte som vitne at han kjørte til åstedet. Bilen var ikke låst, og av vognkortet i bilen fremgikk hvem som var dens eier. Vitnet kjørte hjem til tiltalte, som ble med til lensmannskontoret for alkotest. Da den viste utslag, ble det tatt blodprøve av tiltalte. Blodprøven ble tatt 14. august 1982 kl. 10.55, og resultatet av den viser at tiltalte da hadde en alkoholkonsentrasjon i blodet på 0,62 i middelverdi, som med fradrag av 0,14 promille blir 0,48 promille.
Tiltalte erkjente seg ikke skyldig etter tiltalen. Det var gått så lang tid siden hun drakk de 2 halvliterene på - - - discotek og til kjøringen at hun mener ikke å ha vært påvirket av alkohol da hun kjørte. Videre forklarte tiltalte at det ikke falt henne inn at politietterforskning kunne bli iverksatt etter utforkjøringen, og at hun for så vidt ikke hadde noen betenkeligheter med å drikke øl og brennevin da hun ved 06.30-tiden ankom til C på Æ.
Retten finner ikke bevist at tiltalte var påvirket av alkohol da hun lørdag 14. august 1982 ca kl. 05.30 førte Volvo personbil YT 13520 fra - - - til Ø. Hun må således frifinnes for det forhold som omhandles i tiltalebeslutningen pkt. I.
Når det gjelder tiltalebeslutningen pkt. II, finner retten bevist at tiltalte om morgenen lørdag 14. august 1982 på bopel til C på Æ nøt alkohol, og at hun kort tid forut for dette førte Volvo personbil YT 13520 fra - - - til Ø, hvor hun kjørte utfor veien. Det er også bevist at politietterforskning ble igangsatt på grunn av kjøringen. For spørsmålet om straff, er det imidlertid avgjørende om tiltalte forsto eller måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen.
Til fellelse etter vegtrafikkloven §22 annet ledd kreves en kvalifisert grad av uaktsomhet. Det fremgår av Høyesteretts dom i Rt-1960-1409 ff. at det ikke kreves bevis for at tiltalte positivt forsto at det kunne bli igangsatt politietterforskning, mens det på en annen side ikke er tilstrekkelig at tiltalte burde ha forstått dette.
Loven krever også at det kan bli politietterforskning «på grunn av kjøringen». Retten forstår loven slik at den ikke kan se bare på selve kjøringen, men må også vurdere om det forelå slike omstendigheter som kunne gi grunnlag for så sterk mistanke om promillekjøring at politietterforskning var noe som det måtte regnes med, jfr. Høyesteretts kjennelse i Rt-1977-418.
Kjøringen fant sted tidlig en lørdags morgen da det var liten eller ingen trafikk. Ingen andre enn tiltalte var vitne til utforkjøringen. Det at tiltalte den foregående kveld hadde oppholdt seg og drukket to halvliter pils på et godt besøkt discotek på X, mener retten er uten betydning for saken.
Utforkjøringen skjedde imidlertid på en oversiktlig og rett strekning natt til en lørdag, og bilen ble etterlatt ulåst i flere timer. Utforkjøringen skjedde på RV 19 mellom Z og X, hvor det er forholdsvis stor trafikk om sommeren. Derved forelå en mulighet for at en polititjenestemann kunne passere åstedet, eller at noen ville finne situasjonen så påfallende at politiet ble varslet. Det var dette siste som skjedde. Men det avgjørende er om tiltaltes uaktsomhet med hensyn til muligheten for politietterforskning var så kvalifisert at den må føre til fellelse.
Tiltalte forklarte at hun oppfattet det hele som et hendelig uhell. Det falt henne ikke inn å varsle politiet da ingen skade var skjedd. Av tidligere erfaringer mente hun også at politiet ikke skulle plages med småsaker. Ifølge sin forklaring kunne tiltalte heller ikke tenke seg at andre ville varsle politiet om bilen, som etter utforkjøringen sto normalt på alle 4 hjulene uten å hindre trafikken. Retten vil bemerke at det ikke er helt uvanlig at biler blir etterlatt for kortere eller lengre perioder etter bagatellmessige kjøreuhell.
Retten mener at for tiltalte har situasjonen fortonet seg slik at hun verken forsto eller måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av hennes kjøring med Volvo YT 13520 lørdag 14. august 1982 ca kl. 05.30 på RV 19 ved Ø, hvor hun kjørte utfor veien. Hun må derfor frifinnes for det forhold som er omhandlet i tiltalebeslutningen post II.
Dommen er enstemmig. - - -