Rt-1983-838

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1983-06-30
Publisert:	Rt-1983-838 (163-83)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 30. juni 1983 i l.nr. 97 B/1983
Parter:	Statsadvokat Thorbjørn Gjølstad, aktor mot A (forsvarer h.r.advokat Trygve Norman).
Forfatter:	Sinding-Larsen, Sandene, Røstad, Skåre, Blom
Lovhenvisninger:	Sjøloven (1893) §58, §59, §62, Straffeloven (1902) §416, Veitrafikkloven (1965) §22, §22, Løsgjengerloven (1900) §17, §127, §291, §326, §422, §63, §31

Dommer Sinding-Larsen: Ryfylke herredsrett avsa den 24. mars 1983 dom med slik domsslutning:

«A, født xx.xx.1960, dømmes for overtredelse av straffeloven §416, jfr. sjøfartsloven §59 første ledd og §62 første ledd første punktum, og vegtrl. §31, jfr. §22 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 30 - tretti - dager. I saksomkostninger til det offentlige betaler han kr. 500,- - femhundre - kroner.»

Når det gjelder sakens faktiske sammenheng og domfeltes personlige forhold, viser jeg til herredsrettens dom.

Domfelte begjærte prinsipalt fornyet behandling for lagmannsrett for hele dommen. Subsidiært anket han over lovanvendelsen når det gjelder domfellelsen for overtredelse av straffeloven §416 jfr. sjøfartsloven §59 første ledd og §62 første ledd første punktum. Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet lagmannsrettsbehandling, men henviste anken til Høyesterett.

Domfelte hevder at hans båt - en dory på 32 fot - ikke kan anses som «skip» i relasjon til straffeloven §416, at de forhold tiltalen gjelder, under enhver omstendighet faller utenfor §416 fordi det verken er spørsmål om manglende sikring av båtens sjødyktighet eller om tilsidesettelse av de ombordværendes sikkerhet og tarv, og endelig at om de i tiltalen nevnte bestemmelser kan anvendes, er den aktsomhetsnorm som er lagt til grunn, for streng.

Aktor hevder at herredsrettens lovanvendelse på de avgjørende punkter er riktig. Det er etter aktors syn ikke tvilsomt at domfeltes dory er «skip» i straffeloven forstand. Domfeltes forhold er også med rette ansett straffbart etter de i tiltalen nevnte bestemmelser. Straffeloven §416 setter straff for overtredelse av bestemmelser av betydning for skipets sjødyktighet. Etter aktors syn må både sjøfartsloven §59 første ledd og §62 første ledd første punktum anses som bestemmelser av betydning for sjødyktigheten.

Jeg er kommet til at anken må tas til følge og herredsrettens dom oppheves på grunn av uriktig lovanvendelse.

Etter forarbeidene til straffeloven §416 må det antas at betegnelsen «skip» kan omfatte et hvert fartøy uansett størrelsen, men at det må ses hen til sammenhengen i reglene og formålet med bestemmelsen. Jeg viser til det som er sagt om forarbeidene i herredsrettens dom. Straffeloven §416 setter straff for overtredelse av bestemmelser som er gitt til sikring av skipets sjødyktighet og de ombordværendes sikkerhet og tarv. Behovet for en straffereaksjon ved overtredelse av bestemmelser av denne art, vil etter mitt syn være til stede også for et fartøy som det denne sak gjelder. Jeg finner det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet, idet de forhold tiltalen gjelder, av andre grunner faller utenfor rammen av §416.

Som jeg alt har nevnt, setter §416 straff for overtredelse av bestemmelser til sikring av skipets sjødyktighet eller til ivaretakelse av de ombordværendes sikkerhet.

Det er ikke noe i tiltalens gjerningsbeskrivelse som tyder på at tiltalte skal ha tilsidesatt hensynet til de ombordværendes sikkerhet. Av herredsrettens premisser fremgår dessuten at alle de ombordværende, også tiltalte, uten problemer kom seg over på et ledsagende fartøy. Spørsmålet blir derfor bare om bestemmelser til sikring av sjødyktigheten er tilsidesatt. Sjøfartsloven §62 som gjelder forholdsregler når skipet kommer i havsnød, kan etter mitt syn ikke ses som en bestemmelse som skal sikre skipets sjødyktighet. Sjøfartsloven §59 om navigering m.v. kan muligens i enkelte situasjoner også virke som en regel som skal sikre sjødyktigheten. Men utgangspunktet når det gjelder spørsmålet om tiltak for sikring av skipets fortsatte sjødyktighet, må være §58 annet ledd som direkte omhandler dette. Jeg finner det under enhver omstendighet avgjørende at båtens sjødyktighet ikke er berørt i tiltalen.

Når dommen oppheves for så vidt domfelte er funnet skyldig i overtredelse av straffeloven §416, finner jeg at straffen må settes noe ned. Straffen for det gjenværende forhold - overtredelsen av vegtrafikkloven §31 jfr. §22 første ledd, kan passende settes til fengsel i 27 dager.

Jeg stemmer for denne Dom:

Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er dømt for overtredelse av straffeloven §416 jfr. sjøfartsloven §59 første ledd og §62 første ledd første punktum.

I herredsrettens dom gjøres for øvrig den endring at straffen nedsettes til fengsel i 27 - tjuesju - dager.

Dommer Sandene: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Røstad, Skåre og Blom: Likeså.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Arne Landmark med domsmenn):

Politimesteren i Haugesund utferdiget 15. mars 1982 forelegg med en bot på kr. 800,- mot A, født xx.xx.1960, for overtredelse av

Straffeloven §416,

for som fører av skip eller som reder å ha forsett seg mot det som i eller i medhold av norsk lov er bestemt til sikring av skipets sjødyktighet eller til varetakelse av de ombordværendes sikkerhet eller tarv, eller å ha bevirket eller medvirket hertil,

jfr. lov om sjøfarten av 20. juli 1893, §59 første ledd, og §62 første ledd, 1. passus,

hvoretter skipsfører skal sørge for at navigeringen og behandlingen av skipet skjer i samsvar med godt sjømannskap og kommer skipet i havsnød, plikter han å gjøre alt som står i hans makt for å redde de ombordværende og bevare skip og last,

derved at han

den 16. april 1981 utenfor Sand i Suldal, som eier og fører av sin lystbåt - en dorry på 32 fot bygget i tre i 1965 med en 75 hk. motor med kjennetegn L-19714 unnlot å navigere og behandle fartøyet i samsvar med god sjømannskap og idet båten var i havsnød unnlot å gjøre alt som sto i hans makt for å påkalle oppmerksomhet og få hjelp til å berge båten. - - -

Videre har politimesteren i Stavanger 11. oktober 1982 satt A under tiltale for overtredelse av

Vegtrl. §31, jfr. §22 første ledd

hvoretter ingen må føre eller forsøke å føre motorvogn når han er påvirket av alkohol (ikke edru) eller annet berusende eller bedøvende middel,

ved at han

natt til søndag den 1. august 1982 i Finnøy førte en uregistrert Ferguson traktor på Faahadlet, til tross for at han var påvirket av alkohol (ikke edru). - - -

Tiltalte A er født xx.xx.1960, er motormann og bor - - -. Han hadde i 1982 en inntekt på kr. 80.000,-, er uten formue, ugift og uten forsørgelsesbyrde. Han ble ved Ryfylke herredsretts dom av 19. november 1979 dømt til 40 dagers betinget fengsel med 2 års prøvetid, samt en bot på kr. 2.000,-, for overtredelse av straffeloven §127, straffeloven §291, vegtrl. §22 annet ledd, vegtrl. §24 første ledd, første punktum, samt løsgj.l. §17. Han er videre botlagt én gang for overtredelse av straffeloven §326, nr. 1. - - -

Retten legger følgende til grunn som bevist når det gjelder det forhold som er omhandlet i forelegget:

Tiltalte kjøpte i mars 1981 en lystbåt med kjennetegn L-19714 for kr. 35.000,-. Båten var en dory på 32 fot bygget i tre i 1965 og med en 57 hk motor (ikke 75 hk som oppgitt i forelegget). Båten var forsikret i Haugesund Sjøforsikringsselskap for kr. 75.000,-.

Skjærtorsdag 16. april 1982 skulle tiltalte sammen med B og C dra på tur med denne båten fra Finnøy til Sauda. De forlot Finnøy ved 07.00-tiden om morgenen i følge med en annen båt; en 24 fots Nidelv med en 36 hK motor, tilhørende D. Da de befant seg i Sandsfjorden mellom Marvik og Sand oppdaget tiltalte - som førte båten - at båten tok inn vann. Omtrent samtidig merket de ombordværende vibrasjoner i båten, og etter en stund stoppet motoren. Det er noe uklart om motoren stoppet av seg selv eller om den ble stoppet fordi vannet steg.

Tiltalte trodde at det kunne være oppstått lekkasje i hylsen, (d.v.s. hylsen for propellakslingen). Han prøvde å stanse den antatte lekkasjen ved å sprøyte fett inn i hylsen ved hjelp av en fettpresse.

Etter at motoren var stoppet, tok tiltalte kontakt over Walkie-Talkie med D i ledsagerbåten og ba denne komme til for å slepe, hvoretter ledsagerbåten gikk opp til tiltaltes båt.

Båten tok stadig inn vann, til tross for at tiltalte øste med en pøs og også benyttet en elektrisk lensepumpe. Tiltalte klarte ikke å lokalisere lekkasjen. Retten legger til grunn at de to båtene på dette tidspunkt, d.v.s. omkring kl. 13.00, lå ca 500 m sørvest av Fiskeberget på sørsiden av Sand sentrum. Videre legger retten til grunn at båtene lå stille i dette området i minst 1/2 time. Tiltaltes båt hadde allerede tatt inn såpass mye vann at den lå tungt i sjøen. Det ble så besluttet at D skulle ta tiltaltes båt under slep inn til slippen ved Eide et stykke forbi Sand. Slepet ble påbegynt, men etter forholdsvis kort tid stoppet motoren i D's båt, antakelig fordi motoren gikk varm. De var da kommet litt forbi linjen mellom fergeleiene på Sand og Ropeid.

Mens D arbeidet med å få motoren i gang igjen, steg vannet over dørken - som ligger forholdsvis høyt - i tiltaltes båt. Det ble verken på dette tidspunkt eller tidligere forsøkt å påkalle hjelp fra andre fartøyer, herunder fergen, som krysset mellom Sand og Ropeid.

Da D fikk motoren i gang igjen, ble kursen lagt om, og man forsøkte å nå inn til Sand. Retten legger til grunn at båtene vendte omtrent utenfor Eide fyr og at klokken da var passert 14.15. På vei inn til Sand sank båten, anslagsvis et par hundre meter utenfor Hydrokaien på Sand. Klokken var da ca 14.35-14.40.

Senest da D hadde motorstopp hadde B og C gått over i D's båt, slik at tiltalte var alene ombord i sin båt da denne sank. Han kom seg tørrskodd over i D's båt. Det var ved anledningen stille vær og blank sjø.

Aktor har fremholdt at tiltalte ved sin handlemåte ikke har opptrådt i samsvar med «godt sjømannskap» (jfr. sjøfartsloven §59, første ledd) og heller ikke gjort det han kunne for å «bevare skip og last» (jfr. sjøfartsloven §62, første ledds første punktum). Det må således foreligge overtredelse av begge bestemmelser sammenholdt med straffeloven §416, idet tiltaltes båt må anses som «skip» i relasjon til samtlige av disse bestemmelser. Det er i denne forbindelse vist til Rt-1966-916 og Rt-1973-433, hvor mindre fartøyer blir ansett som skip i relasjon til straffeloven §422, annet ledd.

Forsvareren har hevdet at tiltalte må frifinnes allerede av den grunn at straffeloven §416 ikke kan gjelde en båt som tiltaltes. Ved endringene i straffeloven Kap. 30 og 42 i 1963 vurderte man å innføre en legaldefinisjon av begrepet «skip», men dette ble ikke gjort. Man må legge til grunn den tradisjonelle oppfatning om at et skip er noe mer enn f.eks. en dory, som ikke en gang er forsynt med dekk. Det er i denne forbindelse vist til Kjerschow, straffeloven med kommentar, side 743. Det er også vist til departementets uttalelse i Ot. prp. nr. 40 (1961-62) side 84, hvor det fremgår at når man ikke ønsket å innføre en legaldefinisjon med nedre grense 4 brutto reg. tonn, så skyldtes det at man så behov for å kunne anvende straffeloven §416 også på mindre fartøyer med passasjersertifikat. Det må da følge av dette at §416 ikke kan benyttes på lystbåter. Endelig er anført at de bestemmelser straffeloven §416 henviser til, er bestemmelser vedr. skips sjødyktighet om ombordværendes sikkerhet som ikke tar sikte på lystbåter, jfr. de paragrafer som er nevnt i kommentarene til §416 i Ot. prp. nr. 40 (1961-62) side 71. I relasjon til §416 kan det ikke være avgjørende at Høyesterett har ansett lystbåter som skip i relasjon til straffeloven §422, annet ledd, som gjelder «pro millekjøring» til sjøs. Her foreligger helt andre hensyn, og det er helt andre behov for en reaksjon. Vurderingen av hva som er «skip» må bero på en konkret vurdering i den enkelte relasjon.

Under enhver omstendighet hevder forsvareren at tiltaltes opptreden ikke rammes av de normer som er oppstilt i sjøfartsloven §59 §62. Sjøfartsloven §62 innebærer for øvrig bare en presisering av hva som er «godt sjømannskap», jfr. den mer generelle norm i §59.

Retten skal bemerke:

Grunnen til at en legaldefinisjon av «skip» ikke ble innført ved lovendringen i 1963 var bl.a. nettopp at en slik legaldefinisjon ville volde vansker m.h.t. rekkevidden av straffeloven §416. Dette viser at paragrafen også må kunne anvendes på forholdsvis små fartøyer, jfr. straffelovrådets uttalelser om dette inntatt i Ot. prp. nr. 40 (1961-62) side 85, hvor det bl.a. heter:

«Det kan antagelig sies at betegnelsen skip både i straffeloven og i andre lover omfatter ethvert fartøy uansett størrelsen, med mindre noe annet fremgår av sammenhengen eller bestemmelsens formål».

Retten kan ikke se at det er en forutsetning for å kunne anvende straffeloven §416 på en så pass liten båt som tiltaltes, at den har passasjersertifikat. Straffeloven §416 må også antas å henvise til bestemmelser vedrørende sikring av skip og last og som derfor også er relevante for fartøyer som ikke fører passasjerer.

Dette synes også å underbygges av Rt-1971-1351, hvor straffeloven §416 ble anvendt på et fiskefartøy som hadde en «kjenningslengde» på 33,1 fot og en lengste lengde på 36,9 fot. Retten viser også til de ovennevnte avgjørelser i Rt-1966-916, som gjaldt et fiskefartøy på 25 fot med en 15-18 hk motor, og Rt-1973-433, som gjaldt en plastbåt på 17 fot og med en 115 hk motor. Retten kan ikke se at de hensyn som ligger bak regelen i straffeloven §422 annet ledd skulle tilsi at begrepet «skip» i §422 annet ledd må gis et annet innhold enn det tilsvarende begrep i §416.

Retten finner videre at både sjøfartsloven §59 første ledd og §62 første ledds første punktum kan anvendes på et fartøy som tiltaltes. Dette er bestemmelser som bl.a. tar sikte på å unngå skade på og tap av skip og last, og disse hensyn må også være relevante for et fartøy som brukes som lystbåt. Det vises til at båten hadde en ikke ubetydelig verdi, og den var forsikret for kr. 75.000,-.

Når det så gjelder tiltaltes handlemåte, er retten kommet til at denne må rammes av de nevnte bestemmelser.

Tiltalte har forklart at han inntil det tidspunkt da vannet steg over dørken ikke regnet med at det var fare for at båten skulle synke. Han regnet med å nå frem til slippen, og at det her ville være muligheter for å dra opp båten og tette lekkasjen. Han har videre hevdet at han ikke var kjent på Sand og således ikke var klar over at der fantes en småbåthavn med grunt vann.

Retten viser til at allerede da båten lå utenfor Fiskeberget, hadde den tatt inn mye vann og lå forholdsvis tungt i sjøen. På dette tidspunkt hadde det også vist seg at forsøket på å tette lekkasjen var mislykket og at vannet steg til tross for forsøkene på å lense. Det eneste fornuftige måtte da etter rettens mening være å slepe båten inn til Sand for å få hjelp til lensing eller få den inn på grunt vann. Selv om tiltalte ikke kjente forholdene på Sand, måtte det fremstå som sannsynlig at det fantes områder med grunt vann eller i alle fall muligheter til å få festet båten i land. I stedet ble kursen satt mot slippen, hvortil avstanden (ca. 2-3 km) var mer enn dobbelt så stor som inn til Sand. Slepet gikk dessuten langsomt. Selv om tiltalte neppe kunne ha forutsett at motoren i D's båt ville gå varm, så burde slepet til slippen etter omstendighetene fremstå for tiltalte som et risikabelt foretagende.

Etter rettens mening kan tiltalte også lastes for ikke å ha tilkalt hjelp. Det burde han i alle fall ha gjort da motoren i D's båt stoppet under slepingen. Det var andre båter på fjorden, og tiltaltes båt kunne også observeres fra land.

Retten skal bemerke at både sjøfartsloven §59 første ledd og §62 første ledds første punktum antas å kunne anvendes på tiltaltes forhold. Anvendelse av §62 kan ikke uten videre utelukke at §59 første ledd anvendes. Sistnevnte bestemmelse er etter rettens mening overtrådt allerede ved at han ikke lot båten slepe inn til Sand straks han ble klar over at lekkasjen ikke lot seg tette. På dette tidspunkt kan båten neppe sies å ha vært i «havsnød», noe som er en forutsetning for å kunne anvende §62. Det var derimot tilfellet da motoren i D's båt stoppet og vannet steg over dørken. Da oppstår en selvstendig plikt etter §62 første ledds første punktum til å søke å bevare skip og last, f.eks. ved om mulig å påkalle hjelp.

Når det gjelder tiltalen for promillekjøring, har retten funnet det bevist at tiltalte søndag 1. august 1982 ca kl. 05.30 på Faahadlet i Finnøy førte en uregistrert Ferguson traktor til tross for at han var påvirket av alkohol. Blodprøver tatt av tiltalte samme dag kl. 08.35 viste en alkoholkonsentrasjon i blodet med middelverdi 1,91 promille uten fradrag av sikkerhetsmargin. - - -

Aktor har som nevnt foreslått en straff av fengsel i 30 dager.

Retten er enig i at dette vil være en passende straff. Tiltalte hadde en forholdsvis høy promille under kjøringen, og traktoren kjørte ned en liten skråning og ble stående med forhjulene utenfor en mur. Den var således nær ved å velte utfor. Kjøringen foregikk på småveier i et byggefelt, men p.g.a. tidspunktet, d.v.s. ca kl. 05.30 en søndag morgen, legger retten til grunn at det ikke var andre personer i nærheten da kjøringen foregikk. Kjøringen har således ikke representert noen aktuell fare for andre.

Ved straffutmålingen har retten i skjerpende retning lagt en viss vekt på at tiltalte tidligere er domfelt for overtredelse av vegtrl. §22 annet ledd.

Retten legger videre til grunn at overtredelsen av straffeloven §416 isolert sett ville ha medført en bot, og dette forholdet er derfor ansett som en skjerpende omstendighet ved utmålingen av fengselsstraffen, jfr. straffeloven §63 annet ledd. - - -