Rt-1984-1096

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1984-10-05
Publisert:	Rt-1984-1096 (311-84)
Stikkord:	Odelsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 5. oktober 1984 i l.nr. 137 B/1984
Parter:	Birger Johan Vestmo (høyesterettsadvokat Johan Lutdal) mot Johan Bidtnes (advokat Per Sørum - til prøve).
Forfatter:	Halvorsen, Løchen, Skåre, Philipson, Schweigaard Selmer
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §16, §9, Odelsloven (1821), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Ektefelleloven (1927) §14, Tinglysingsloven (1935), Odelsloven (1974)

Dommer Halvorsen: Ved stevning av 6. juni 1978 reiste Johan Bidtnes odelsløsningssak mot sin mor, Emma Vestmo, for så vidt angikk eiendommen Mo gnr. 108 bnr. 27 og Moen søndre gnr. 108 bnr. 40 i Stjørdal.

Johan Bidtnes utledet sin odelsrett fra sin farfar, Torgeir Bidtnes. Johans far og mor, Olav og Emma Bidtnes, nå gift Vestmo, hadde sammen drevet eiendommen fra de giftet seg i 1931, til Olav døde i 1942. De fikk imidlertid ikke skjøte. Emma ble sittende i uskifte med deres tre umyndige fellesbarn, hvorav Johan var nr. 2, og drev eiendommen videre alene. I 1946 ble det foretatt et summarisk skifte med barna i forbindelse med at moren giftet seg med Birger Johan Vestmo. Eiendommen ble allerede fra 1945 drevet av disse to i fellesskap.

Etter at farfar til Johan Bidtnes, Torgeir Bidtnes, var død, skjøtet i 1958 hans gjenlevende hustru, Johans farmor Olava Bidtnes, eiendommen til Emma Vestmo. Skjøtet ble tinglyst 7. juni 1958.

Under forhandlinger om en minnelig ordning forut for odelssøksmålet samtykket Emma Vestmo i å overdra eiendommen til sønnen Johan Bidtnes, men Birger Johan Vestmo motsatte seg dette. Det er felleseie mellom ektefellene Vestmo. Odelseiendommen, som er på ca 80 dekar, hvorav ca 70 er dyrket mark, drives nå som et økonomisk fellesskap med andre bruksnumre på tilsammen ca 20 dekar, som Birger Vestmo har kjøpt til etter hvert.

Etter at Johan Bidtnes hadde gått til odelsløsningssak mot sin mor, reiste Birger Vestmo intervensjonssøksmål mot mor og sønn ved stevning av 3. juli 1978 med påstand om at odelsløsning ikke tillates. Birger Vestmo hevdet å være medeier i Mo og Moen søndre, og han bestred Johan Bidtnes' odelsrett.

Under hovedforhandlingen for Stjør- og Verdal herredsrett nedla Emma Vestmo og Johan Bidtnes sammenfallende påstander i hovedsøksmålet om skjøteutstedelse mot betaling av løsningssummen, og i intervensjonssøksmålet nedla de begge frifinnelsespåstander.

Herredsretten avsa dom 26. november 1980 med slik domsslutning:

«1. Johan Bidtnes, Stjørdal tillates ikke odelsløsning av eiendommene Mo gnr. 108 bnr. 27 og Moen søndre gnr. 108 bnr. 40 i Stjørdal kommune.

2. Johan Bidtnes, Stjørdal tilpliktes å erstatte Birger Johan Vestmo, Stjørdal kr. 2791,- - kronertotusensjuhundreognittien 00/100 - i saksomkostninger for avholdt odelstakst innen 2 - to - uker etter dommens forkynnelse.

3. Saksomkostninger i løsningssaken idømmes ikke.»

I domspremissene bemerker herredsretten at det resultat retten er kommet til i intervensjonssøksmålet, utelukker at Johan Bidtnes kan få medhold i hovedsøksmålet, til tross for Emma Vestmos erkjennelse av kravet.

Johan Bidtnes påanket dommen til Frostating lagmannsrett overfor så vel Emma Vestmo som Birger Johan Vestmo. Under ankeforhandlingen nedla Bidtnes, som i ankeerklæringen, påstand om at Emma Vestmo pålegges å utstede skjøte på odelseiendommene til ham og at Birger Vestmo pålegges å medundertegne, samt at Birger Vestmo pålegges å betale saksomkostninger i intervensjonssøksmålet for herredsretten og saksomkostninger i forbindelse med ankebehandlingen. Emma Vestmo nedla påstand om at Johan Bidtnes' påstand ble tatt til følge og at hun ble tilkjent saksomkostninger. Birger Johan Vestmo nedla påstand om at herredsrettens dom ble stadfestet så langt den var påanket, og at Johan Bidtnes ble ilagt saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten avsa dom 17. desember 1982 med denne domsslutning:

«1. Emma Vestmo pålegges å utstede skjøte til Johan Bidtnes på eiendommene Mo, gnr. 108 bnr. 27 og Moen søndre, gnr. 108 bnr. 40 i Stjørdal mot å få betalt den fastsatte løsningssum kr. 450000.

2. Hver part bærer sine saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Etter sin bevisbedømmelse la lagmannsretten til grunn at Emma Vestmo hadde best odelsrett, og at Johan Bidtnes derfor for tiden ikke kunne kreve odelsløsning. Lagmannsrettens domsresultat bygger på at Emma Vestmo var villig til å skjøte eiendommene til Johan Bidtnes. Lagmannsretten fant imidlertid ikke å kunne pålegge Birger Vestmo å medundertegne skjøtet fordi det ikke var opplyst om Birger Vestmo ville påberope seg ektefelleloven §14 og det heller ikke var belyst om bestemmelsen fikk anvendelse.

Under henvisning til at lagmannsretten fant «å kunne følge den prosessuelle linje som partene har valgt» uttalte lagmannsretten videre:

«Resultatet av dette blir en domskonklusjon i overensstemmelse med den påstand som Johan Bidtnes har nedlagt i ankesaken, og som hans mor har sluttet seg til. Lagmannsretten antar at denne domskonklusjon også er dekkende i forholdet til Birger Vestmo, slik at det ikke skulle være nødvendig å avsi noen frifinnelsesdom hva angår det krav som Vestmo reiste i herredsretten og som han har opprettholdt for lagmannsretten.»

Birger Vestmo har erklært anke over lagmannsrettens saksbehandling, rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Som motpart er oppgitt Johan Bidtnes.

Om sakens nærmere omstendigheter og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens dommer.

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak for Stjør- og Verdal herredsrett, hvor Birger Vestmo, Johan Bidtnes, samt Emma Vestmo og tre andre vitner, hvorav ett er nytt for Høyesterett, avgav forklaring.

Etter at bevisopptaket var holdt, erkjente Johan Bidtnes at det for avgjørelsen av tvistespørsmålet måtte legges til grunn at Emma Vestmo først ved skjøte av april 1958 hadde ervervet eiendommene Mo og Moen søndre med full eiendomsrett. Under ankeforhandlingen for Høyesterett ble etter dette anken over saksbehandlingen og bevisbedømmelsen frafalt. For Høyesterett står saken i en annen stilling enn for lagmannsretten. Det er enighet om at tvisten for Høyesterett alene gjelder intervensjonssøksmålet. Videre er det enighet om at tvistespørsmålene er begrenset til å gjelde om Johan Bidtnes har odelsretten i behold fordi §16 i odelsloven av 1821 vernet Emma Vestmo mot odelsløsning fra sønnen da hun fikk seg eiendommen tilskjøtet i 1958, og om Johan Bidtnes i så fall har løsningsrett i dag.

Birger Johan Vestmo gjør gjeldende at odelsloven §16 ikke får anvendelse. Emma Vestmo var således ikke vernet mot odelsløsning fra sønnen, Johan Bidtnes, da Olava Bidtnes skjøtet eiendommen til henne 29. april 1958. Paragrafens ordlyd rammer ikke denne situasjon, og de høyesterettsavgjørelser som foreligger om rekkevidden av vernet i odelsloven §16, hevdes ikke å kunne lede til en slik forståelse at Emma Vestmo var omfattet av vernereglene. Da Emma Vestmo ikke hadde odelsrett til eiendommen ved tinglysningen av skjøtet 7. juni 1958, anføres det at odelsretten til Johan Bidtnes i medhold av daværende odelslov §9 ble preskribert 7. juni 1961.

Subsidiært gjør Birger Vestmo gjeldende at dersom Emma Vestmo finnes å ha vært beskyttet av odelsloven §16 da eiendommen ble tilskjøtet henne i 1958, må hun fortsatt være vernet av loven, slik at Johan Bidtnes ikke i dag har løsningsrett, selv om han skulle ha sin odelsrett i behold. Det vises i denne forbindelse blant annet til at Emma Vestmo allerede var gift med Birger Vestmo da tilskjøtningen fant sted. En anvendelse av odelsloven §16 første ledd, første punktum må da innebære - hevdes det - at man ser bort fra bestemmelsen om at vernet bare gjelder så lenge ektefellen forblir i «eenlig Stand». Dette hevdes å måtte føre til et vern for henne i ekteskapet med Birger Vestmo. Vernet kan ikke opphøre året etter tilskjøtningen bare med den begrunnelse at Johan Bidtnes da fylte 25 år og dermed tilfredsstillet alderskravet for løsningsrett i paragrafens første ledd, annet punktum.

Birger Johan Vestmo har nedlagt slik påstand:

«1. Johan Bidtnes, 7500 Stjørdal tillates ikke odelsløsning av eiendommene Mo gnr. 108 bnr. 27 og Moen søndre gnr. 108 bnr. 40 i Stjørdal kommune.

2. Johan Bidtnes, 7500 Stjørdal, tilpliktes å erstatte Birger Johan Vestmo, 7500 Stjørdal, sakens omkostninger for Norges Høyesterett, lagmannsrett og herredsrett.»

Johan Bidtnes gjør gjeldende at moren Emma ved tilskjøtningen i 1958 var vernet mot odelsløsning i medhold av den utvidede anvendelse rettspraksis - jfr. Rt-1940-100, Rt-1946-956 og Rt-1958-702 - har gitt §16 i odelsloven av 1821. Det anføres i denne forbindelse blant annet at ikke bare må første punktum i paragrafens første ledd fortolkes derhen at man ser bort fra vilkåret om at ektefellen på skjøtningstidspunktet skulle være i «eenlig Stand». På grunn av de konkrete omstendigheter i saken må man også gi annet punktum en utvidet anvendelse, slik at løsningsretten for Bidtnes inntrådte året etter, da han hadde fylt 25 år og således oppfylte alderskravet i annet punktum. Selv om Emma Vestmo var gift da vernet inntrådte, må man etter BidtnesR oppfatning i relasjon til vernets opphør legge til grunn at moren hadde inngått nytt ekteskap. Således mener Johan at han fikk løsningsrett i 1959. Da løsningsrett etter rettspraksis ikke innebærer løsningsplikt i relasjon til odelsloven §9, anføres det at så vel odelsrett som løsningsrett var i behold da odelsstevning ble uttatt 6. juni 1978.

Johan Bidtnes har nedlagt slik påstand:

«1. Johan Bidtnes frifinnes.

2. Birger Vestmo dømmes til å betale saksomkostninger til Johan Bidtnes for herredsrett, og til det offentlige for lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten. Den har i sin bevisvurdering lagt til grunn at Emma Vestmo først ved skjøtet av april 1958 fikk den fulle eiendomsrett som er avgjørende for de aktuelle regler i odelsloven. Som allerede nevnt, har Johan Bidtnes for Høyesterett erkjent dette faktiske forhold. I det vesentlige kan jeg slutte meg til herredsrettens videre begrunnelse.

Innledningsvis vil jeg bemerke at den nye odelslov av 28. juni 1974 ikke får anvendelse i denne sak, jfr. Rt-1981-278. Videre tilføyer jeg at det er fastslått ved plenumsdommen inntatt i Rt-1962-1145 at løsningsadgang etter odelsloven §16 ikke medfører løsningsplikt, og at det derfor ikke fører til preskribsjon av odelsretten i medhold av odelsloven §9 om den odelsberettigede unnlater å gjøre bruk av løsningsrett. Disse spørsmål er heller ikke omtvistet i saken.

Hovedspørsmålet i saken er om odelsloven §16, må forstås slik at den gav Emma Vestmo vern mot odelsløsning fra sønnen, Johan Bidtnes, da hun, som ikke odelsberettiget, i 1958 fikk eiendommen tilskjøtet.

§16 første ledd i odelsloven av 1821 hadde følgende ordlyd:

«Sin kjødelige Fader eller Moder maae ingen Odelsberettiget drive fra Gaarden, saalænge de i eenlig Stand forblive. Indtræde de derimod i nyt Ægteskab, saa kan den Odelsberettigede, saafremt det er den først Afdødes i Ægteskabet indbragte Odelsjord, tage Gaarden i Besiddelse om det er Søn, naar han har fyldt 25 Aar, og om det er Datter, naar hun giftes.»

Ordlyden i §16 lar seg i utgangspunktet vanskelig tilpasse de faktiske forhold i denne sak. Imidlertid har Johan Bidtnes påberopt seg tre avgjørelser hvor man mener at Høyesterett har gitt §16 utvidet anvendelse, jfr. Rt-1940-100, Rt-1946-956 og Rt-1958-702. Alle tre avgjørelser er avsagt under dissens.

Den avgjørelse som er hevdet å ligge nærmest forholdet i nærværende sak, er dommen i Rt-1940-100. Om forståelsen av §16 uttaler her førstvoterende innledningsvis:

«Jeg antar at §16 nærmest tar sikte på det forhold som oftest inntreffer og hvor det er mest naturlig å gi beskyttelse mot barnas løsningsrett, nemlig når den gjenlevende av foreldrene har fått gården utlagt på skifte eller er blitt sittende med den i uskifte eller den annen ektefelle som har brakt gården inn i fellesboet og som hadde odelsretten til den. Således har lovregelen også vært oppfattet i praksis ...»

Om det konkrete saksforhold er opplyst i dommen at gjenlevende ektefelle satt i uskiftet bo med umyndige fellesbarn og overtok fra sin svigerfar, ett år etter at hans odelsberettigede kone var død, odelseiendommen som han og hans kone hadde drevet sammen i 10 år fra de flyttet inn på eiendommen og til hustruen døde. Når Høyesteretts flertall likevel fant dagjeldende odelslovs §16 anvendelig, ble dette begrunnet med motivene som ligger til grunn for verneregelen. Dels er disse i dommen angitt som pietetshensyn overfor foreldre og dels «det rent økonomiske hensyn at den gjenlevende av foreldrene bør få fortsette med driften av gården som han tidligere har sittet inne med». Førstvoterende bemerker så at disse hensyn i samme grad gjelder hvor odelsgården, som tilfellet var, er overdratt til den gjenlevende av foreldrene som satt i uskifte med de odelsberettigede, umyndige barn. Han tok forbehold for det tilfelle at overdragelsen først hadde funnet sted etter at gjenlevende ektefelle hadde skiftet med sine barn.

I nærværende sak er det visse likhetspunkter med saksforholdet i dommen fra 1940. Olav Bidtnes og hans kone Emma hadde bodd og drevet eiendommen sammen fra de giftet seg i 1931 og til Olav døde i 1942. Deretter fortsatte Emma driften av gården. Opplysningene tyder også på at Olavs far, Torgeir Bidtnes, hadde i tankene først at Olav og Emma i tidens fylde skulle overta eiendommen, og etter Olavs død, at Emma skulle få overta når den tid kom. Men når dette er sagt, finner jeg at saksforholdet i den foreliggende sak skiller seg fra det i 1940-dommen på så vesentlige punkter at den tidligere avgjørelse ikke gir støtte for en anvendelse av §16 på det foreliggende saksforhold. I vår sak skjedde overdragelsen til Emma 16 år etter ektefellens, Olavs, død. Olav var ved sin død bare odelsberettiget til en del av eiendommen, nemlig Mo gnr. 108 bnr. 27, fordi faren, Torgeir, på det tidspunkt ikke hadde fullført odelshevd av Moen søndre gnr. 108 bnr. 40. Tolv år før overskjøtningen ble det i 1946 foretatt skifte mellom Emma og hennes umyndige barn, og Emma giftet seg på nytt samme år med Birger Johan Vestmo. Da hun fikk seg eiendommen tilskjøtet i 1958, var alle hennes tre barn fra første ekteskap myndige - fylt 21 år. I det nye ekteskap var det to barn. Birger Vestmo hadde i disse årene også kjøpt til fem jordstykker på til sammen ca 20 dekar, som ble drevet som en økonomisk enhet sammen med den omtvistede eiendom.

I tillegg til disse punkter som jeg mener i vesentlig grad adskiller seg fra saksforholdet i Rt-1940-100, nevner jeg en ytterligere vanskelighet som ville være forbundet med å anvende §16 på forholdet i nærværende sak. Gjenlevende ektefelle var her ikke i «eenlig Stand» da skjøtningen av eiendommene fant sted. Hun var allerede gift med Birger Vestmo. En anvendelse av vernereglene ville derfor klart stride mot loven ord. Heller ikke passer annet punktum som forutsetter at gjengifte finner sted etter at vernet er inntrådt.

Man kan heller ikke i et tilfelle som dette forstå §16 slik at den gis anvendelse på skjøtningssituasjonen i 1958 med den følge at Johan Bidtnes har odelsretten i behold, men ingen løsningsrett fordi Emma Vestmo var og fortsatt er gift med Birger Johan Vestmo. Det har da heller ikke vært påstått av Johan Bidtnes.

De to andre avgjørelser som Johan Bidtnes har vist til, jfr. Rt-1946-956 og Rt-1958-702 er så vidt spesielle at de etter min mening ikke gir noen veiledning i den foreliggende sak.

Etter en samlet vurdering av de konkrete omstendigheter i saken, finner jeg at forholdet klart ligger utenfor de område som dekkes av ordlyden i odelsloven §16. Heller ikke kan motivene bak verneregelen begrunne en anvendelse av odelsloven §16. Jeg ser det slik at det her er etablert en helt ny familiesituasjon før overskjøtningen fant sted, og at det i selve situasjonen må ligge den naturlige konsekvens at ektefellene Birger og Emma Vestmo i 1958 påbegynte en ny odelshevd, som ville ha vært utelukket dersom Emma hadde vært vernet av odelsloven §16.

Jeg finner etter dette at Johan BidtnesR odelsrett er preskribert, og at han følgelig ikke kan gjøre odelsløsningskrav gjeldende.

Anken har ført frem, og etter min mening må Johan Bidtnes ilegges saksomkostninger for alle retter i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd. Saksomkostningene fastsettes overensstemmende med lovbestemt omkostningsoppgave inngitt av ankende parts prosessfullmektig, til kr. 52555,-, hvorav kr. 12255,- er utlegg.

Jeg stemmer for denne Dom:

1. Johan Bidtnes tillates ikke odelsløsning av eiendommene Mo gnr. 108 bnr. 27 og Moen søndre gnr. 108 bnr. 40 i Stjørdal kommune.

2. I saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler Johan Bidtnes til Birger Johan Vestmo 52555 - femtito tusen fem hundre og femtifem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Skåre, Philipson og Schweigaard Selmer: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Trond Peder Nilsen med domsmenn):

Ved stevning av 6. juni 1978, innkommet til retten samme dag nedla Johan Bidtnes som saksøker påstand om at Emma Vestmo var pliktig til å utstede skjøte til saksøker på eiendommen «Mo» gnr. 108 bnr. 27 og «Moen søndre» gnr. 108 bnr. 40. Ved stevning av 3. juli 1978 intervenerte Birger Johan Vestmo i saken, med påstand om at odelsløsning ikke tillates. Til saksøkt var gjort Johan Bidtnes og Emma Vestmo.

Under saksforberedelsen har Emma Vestmo ikke kommet med innsigelser mot Johan Bidtnes' krav om løsning. Emma Vestmos ektefelle, Birger Johan Vestmo bestrider imidlertid Johan Bidtnes' odelsrett.

Den 4. juli 1979 ble det i medhold av odelsl. §65, jfr. §69 og §72 avholdt samlet takst over eiendommene, og verdien ble satt til kr. 450000,-. - - -

Birger Johan Vestmo har i det vesentligste anført at Johan Bidtnes ikke har odelsrett til de to bruksnumre.

Torgeir Bidtnes ervervet eiendommen Mo ved skjøte av 20. august 1912, tgl. 30. september 1912, og ved tinglyst skjøte av 2. mai 1925 ble han hjemmelsinnehaver til Moen søndre. Han kom inn som ny odelshevder i forhold til begge bruksnumre, sammen med sin kone Olava. Av 7 barn var det 3 sønner i Torgeir og Olavas ekteskap. Den eldste sønn hette Lars, den nest eldste Olav. Sommeren 1931 inngikk både Lars og Olav ekteskap. Lars flyttet til Hegra sammen med sin kone mens Olav og hans kone Emma ble boende på Mo/Moen søndre. Fra 1932 av sto de for hele drifta av gården, men formellt og reelt var det fortsatt Torgeir som var eier. Olav døde 30. mai 1942, og Emma ble i hht. anmodning sittende i uskifte med de tre umyndige barna. Før Emma giftet seg på ny med Birger Johan Vestmo ble det i 1946 foretatt summarisk skifte av Emma og avdøde Olavs fellesbo. Emma og Birger har felleseie. Den 1. juni 1956 avgikk Torgeir ved døden, og hans kone Olava ble sittende med boet i uskifte. Ved skjøte av 29. april 1958 tgl. 7. juni s.å. overdro Olava de to eiendommer Mo og Moen søndre til Emma. Torgeir hadde i 1945 ervervet odel på begge eiendommer, slik at det var odelsjord som ble avhendet i 1958.

Det vedgås at Johan Bidtnes hadde odelsrett til gården ved overdragelsen, men idet han ikke gjorde retten gjeldende innen 3 år etter skjøtets tinglysing ble odelsretten preskribert, jfr. §9 i lov av 26. juni 1821 om odelsretten og åsetesretten (0 av 1821).

Det hevdes av Johan Bidtnes at eiendomsretten til Mo og Moen søndre gikk over til hans far i 1932 ved muntlig avtale. Johan har ikke vært i stand til å føre bevis for at så er/var tilfelle. Birger Johan Vestmo bestrider ikke at Olav og Emma i 1932 tiltrådte brukene, og at de erholdt inntektene av gårdsdrifta samt foretok de løpende avdragsbetalinger som påhvilte gården. Avgjørende for at eiendomsretten ikke gikk over må være at Torgeir og senere Olava fortsatte å disponere som eiere, helt fram til 1958. Særlig vises det til at Torgeir i 1954 i anledning statstilskudd forpliktet gården som eier, jfr. dok. 3 bil. 6 og at han i 1942 begjærte fradelt tomt, jfr. dok. 3 bil. 8.

Videre vises til at Olava ved skjøtingen i 1958 holdt tilbake tre tomter, samt tilsa Sigurd Bidtnes veirett over eiendommene. Alt dette er klare eierdisposisjoner som fører til at eiendomsretten ikke kan sies å ha gått over i 1932. Hva angår selve den muntlige avtale som hevdes inngått i 1932 ble det etter det som er opplyst ikke avtalt noe om pris, overtakelsesvilkår m.m. Rett nok er det anført av Emma Vestmo at grunnen for at skjøte ikke ble utstedt var at det tillå eiendommene så stor gjeldsbyrde at Torgeir ville avvente skjøteutstedelse. Disposivitet mht. overdragelse kan etter det som har framkommet ikke sees å ha vært foreliggende i 1932, og idet det senere ikke er gjort avtale om overdragelse må retten legge til grunn at eiendommene ikke ble overført fra Torgeir og Olava før 1958.

Selv om retten kommer til at full eiendomsrett gikk over i 1932 er det ikke grunnlag for odelsløsningskravet. Birger Johan Vestmo vil ikke bestride at Mo ble odelsjord i 1932, og at odling var fullført da Olav og Emma tok over. Hva angår Moen søndre var ikke denne odelsjord i 1932, og den ville ha blitt det først i 1945. Da Olav døde i 1942 var odling således ikke fullført, og Emma fullførte ikke odelstida ved at hun ble sittende i uskiftet bo fra 1942 til 1946. Når det faktisk er begjært og holdt takst for både Mo og Moen søndre under ett, har Johan Bidtnes tapt sin materielle rett til Mo. Dersom det er slik at Emma fikk odelsrett til Moen søndre i 1945 er det ikke løsningsadgang for Johan idet denne adgangen ikke gjelder i forhold til odleren, jfr. O. av 1821 §16.

De saksøkte i intervensjonssøksmålet har i det vesentligste anført at Johan Bidtnes har i behold sin odelsrett til Mo og Moen søndre, og grunner sitt syn på at full eiendomsrett ble ervervet i 1932 samt at O. av 1821 §16 kommer til anvendelse.

Hva angår overdragelsen av eiendomsrett må legges utslagsgivende vekt på hva som fant sted etter 1932. Ved den muntlige avtale i 1932 var det bare en formell hjemmelsoverføring som gjensto. Olav og Emma hadde allerede tiltrådt gårdens bruk, og de sto for såvel inntekter som utgifter. Torgeir og Olava hadde sågar fraflyttet gården. Videre må legges avgjørende vekt på at Torgeir selv ved uskifteanmodningen i 1942 som verge og i skiftesamling 26. april 1946 gjennom fullmektig Lars Bidtnes har gitt klart til kjenne at eiendommene på et tidligere tidspunkt har gått over til Olav og Emma. Dette standpunkt stadfestes ved skjøtet av 29. april 1958 pkt. 1 (dok. 3 bil. 6). Skjøtet er således bare en formalisering av de reelle eierforhold som hadde bestått fra 1932 av. Når Torgeir og senere Olava fram til skjøtingen i 1958 har opptrådt på eierlignende måte har det alltid vært i samråd med Olav og senere Emma, og at Torgeir og Olava har skrevet under ved beføyelsen over gården skyldes utelukkende at man ikke hadde ordnet med hjemmelsoverføring. Grunnet tinglysingsloven regler fordret disposisjonene underskrift av hjemmelsinnehaver, og når det gjaldt delingsforretningen var det utelukkende formelle grunner som tilsa at den aktuelle hjemmelsinnehaver framsatte krav om forretningen.

Når det etter dette må legges til grunn at eiendommene ble overdradd til Olav og Emma i 1932 er det ikke riktig som anført av Birger Johan Vestmo at det ikke er odel på Moen søndre. Emma ervervet odel til denne gård i 1945, og da hun overtok gårdene ved det summariske skifte i 1946 var det i medhold av O. av 1821 §16. Hun sitter således fortsatt med gården etter nevnte bestemmelse, og Johan Bidtnes' odelsrett er derfor ikke preskribert jfr. Rt-1962-1145.

Retten vil for sin del bemerke at det ikke er motstrid mellom partene når det gjelder utgangspunktet for hevdstidens beregning, og slik en har forstått partene er det enighet om at Mo var odelshevdet av Torgeir i 1932, og da før den muntlige avtale som kunne føre til at eiendomsretten til Mo og Moen søndre gikk over til Olav og Emma. Utover dette finner ikke retten foranledning til å gå inn på odelshevdstiden idet den, som det framgår nedenfor mener saken i sin helhet løses på tidspunktet for full overdragelse av eiendomsrett.

Gårdsbruket består i dag av fem bruksnumre, hvorav tre lyder på Birger Johan Vestmo som hjemmelsinnehaver. Disse tre bruksnumre er alle innbrakt etter 1946, og går derved inn i Emma og Birger Johan Vestmos fellesbo, jfr. kap. 3 i lov om ektefellers formuesforhold.

Retten har kommet til at full eiendomsrett først ble overført fra Torgeir og Olava Bidtnes i 1958 gjennom Olavas skjøting av eiendommen til Emma Vestmo. Retten er enig i at det ikke er et vilkår for å anse eiendomsretten overdradd at skjøte er utstedt og tinglyst. Rettspraksis og teori bekrefter da også entydig dette. Når retten har kommet til at eiendomsretten til Mo og Moen søndre ikke gikk over i 1932 har den lagt vekt på såvel forholdene omkring avtalen som de etterfølgende omstendigheter. Det vises til at den avtale de saksøkte i intervensjonssøksmålet påberoper er muntlig og således helt ut mangler notovitet. Videre er det lagt vekt på at det intet var avtalt om pris og overdragelsesvilkår. Retten peker videre på at avtalen ikke var ment å skulle løse Torgeir og Olava fra det gjeldsansvar som hvilte på gården. Emma Vestmo har selv som grunn for at hjemmelsoverføring ikke fant sted angitt at det pålå gården store gjeldsforpliktelser som følge av kausjonsansvar, og at Torgeir derfor selv ga til kjenne at så lenge de økonomiske utsiktene var usikre skulle overdragelse formelt sett ikke finne sted. Meningen må ha vært at Torgeir ville beholde risikoen grunnet kausjonsforpliktelsene. Emma Vestmos uskiftesøknad av 1942 og skifteprotokollen fra 1946 må sees i lys av dette.

Retten har som anført av partene funnet at det er på det rene at det helt fra 1932 av har vært en uttalt forutsetning at gården skulle overdras til Olav og Emma, men retten kan ikke fastslå at eierbeføyelsene i den grad er gått over før i 1958 at full eiendomsrett er ervervet. Retten begrenser seg her til å vise til Torgeir og Olavas disposisjoner over gården i perioden 1932-1958, og bemerker at dens resultat er en følge av en totalvurdering.

Med utgangspunkt i eiendomsrettens overgang i 1958 er Johan BidtnesR odelsrett preskribert. Da eiendommen ble overdratt var det fra Olava Bidtnes som satt i uskifte etter Torgeir. Ved at svigerdatteren Emma var kjøper gikk gården ut av slekta i odelsrettslig sammenheng, og preskribsjonsfristen etter O. av 1821 §9 tok til å løpe ved tinglysing den 7. juni 1958. Johan Bidtnes' odelsrett var således preskribert den 7. juni 1961.

Johan Bidtnes har påstått at O. av 1821 §16 må gis analogisk anvendelse hvis ervervstidspunktet fastlegges til 1958 grunnet de særegne omstendigheter i det foreliggende tilfelle. Retten er på det rene med at rettspraksis i helt særegne tilfeller har nyttet §16 grunnet dens formål, jfr. Rt-1940-100. Retten kan imidlertid ikke se at den herværende sak ligger slik an at rettspraksis gir konsesjon på å la §16 komme til anvendelse.

Etter dette har Birger Johan Vestmo helt ut fått medhold i sin påstand i intervensjonssøksmålet når det gjelder løsningsadgangen, og det resultat retten har kommet til utelukker at Johan Bidtnes kan få medhold i hovedsøksmålet tross Emma Vestmos erkjennelse av kravet. - - -