Rt-1984-19
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1984-01-12 |
| Publisert: | Rt-1984-19 (5-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 12. januar 1984 i l.nr. 2 B/1984 |
| Parter: | Statsadvokat Lars Frønsdal, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat John I. Henriksen). |
| Forfatter: | Aasland, Sandene, Holmøy, Bugge, Bølviken |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1887) §396, §54, §62, Legemiddelloven (1964) §21, §22, §43, Legemiddelloven (1964) |
Dommer Aasland: Eidsivating lagmannsrett avsa 2. november 1983 dom med slik domsslutning:
«1. A, født xx.xx.1957, dømmes for overtredelse av legemiddelloven §43 annet ledd jfr. §21 tredje ledd og for samme lovs §43 første ledd jfr. §22 første ledd, jfr. straffeloven §62 første ledd, til fengsel i 10 - ti - måneder. I straffen fragår 166 - etthundreogsekstiseks - dager for utholdt varetekt. Straffen omfatter den betingede fengselsstraff idømt ved Moss forhørsretts dom av 3. august 1981, jfr. straffeloven §54 nr. 3.
2. A frifinnes for overtredelse av straffeloven §162 første ledd (tiltalens post I).»
Om sakens sammenheng og domfeltes personlige forhold viser jeg til domsgrunnene.
Statsadvokatene i Eidsivating har erklært anke over dommen. Anken retter seg mot frifinnelsen etter straffeloven §162, og bygger på at lagmannen hevdes å ha gitt uttrykk for en uriktig lovforståelse i sin rettsbelæring. For tilfelle av at anken over lovanvendelsen tas til følge, har påtalemyndigheten også anket over straffutmålingen.
Det er opplyst at domfelte ble løslatt 6. desember 1983, etter å ha avsont to tredjedeler av den straff lagmannsretten hadde utmålt. På foranledning av forsvareren er det til bruk for Høyesteretts mulige prøving av straffutmålingen innhentet personundersøkelse av domfelte.
Den nærmere bakgrunn for anken er følgende:
Som hovedspørsmål 1 ble lagretten, i samsvar med tiltalebeslutningen slik denne ble rettet under hovedforhandlingen, forelagt spørsmål om tiltalte hadde overtrådt straffeloven §162 første ledd
«ved i 1982 og frem til 21. mai 1983 i Østfold å ha solgt amfetamin mot betydelig vederlag, eller til et større antall personer.»
Av den fungerende lagmanns rettsbelæring i tilknytning til dette spørsmål ble på statsadvokatens begjæring følgende uttalelse protokollert:
«Hvis det ikke er solgt for mer enn kr. 20600,- slik som anført av statsadvokaten, er ikke loven krav om betydelig vederlag oppfylt.»
For ordens skyld innskyter jeg at statsadvokaten, som også har møtt som aktor for Høyesterett, har opplyst at han prinsipalt gjorde gjeldende at tiltalte hadde solgt amfetamin for mer enn kr. 20600, men subsidiært at han iallfall hadde solgt for dette beløp. Tiltalte hadde for sin del erkjent salg for kr. 18600.
Lagretten svarte nei på hovedspørsmål 1. Derimot svarte den ja på et hovedspørsmål 2 om hvorvidt tiltalte i 1982 og frem til 21. mai 1983 ved en rekke anledninger hadde brukt amfetamin og derved overtrådt legemiddelloven §43 første ledd jfr. §22 første ledd.
Det ble derpå forelagt lagretten et hovedspørsmål 3 etter legemiddelloven §43 annet ledd jfr. §21 tredje ledd, med følgende gjerningsbeskrivelse:
«ved i 1982 og frem til 21. mai 1983 i Østfold å ha solgt amfetamin for kr. 18600,-.»
Dette spørsmålet gjaldt i det vesentlige den samme omsetning som hovedspørsmål 1, men med den forskjell at vederlaget var angitt til kr. 18600, og at forholdet var henført under legemiddelloven.
På hovedspørsmål 3 svarte lagretten ja.
Etter påtalemyndighetens syn er det uttrykk for en uriktig rettsoppfatning når lagmannen i sin rettsbelæring uttalte at et samlet vederlag på kr. 20600 for den amfetaminen tiltalte solgte, ikke er tilstrekkelig til å oppfylle kravet i straffeloven §162 første ledd om «betydelig vederlag». Lagrettens svar på hovedspørsmål 3 viser at den må ha lagt til grunn at tiltalte iallfall har solgt amfetamin for kr. 18600. Også dette er etter påtalemyndighetens oppfatning et betydelig vederlag i loven forstand. Slik forholdene i denne sak ligger an, mener påtalemyndigheten at Høyesterett etter straffeprosessloven §396 annet ledd må kunne avsi ny dom hvor domfeltes omsetning av amfetamin henføres under straffeloven §162 første ledd. Det hevdes videre at en slik subsumsjonsendring må gi seg utslag i en skjerpelse av straffen. Subsidiært påstår påtalemyndigheten lagmannsrettens dom med hovedforhandling opphevet.
Forsvareren har bestridt at lagmannens rettsbelæring gir uttrykk for en uriktig lovforståelse. Skulle lovanvendelsen være uriktig, har Høyesterett ikke kompetanse til å avsi ny dom etter straffelo vens §162, men må innskrenke seg til å oppheve lagmannsrettens dom, hevder forsvareren.
Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen ikke kan føre frem.
Innledningsvis bemerker jeg at det er et spørsmål om det var riktig av lagmannsretten å avsi frifinnelsesdom etter straffeloven §162 første ledd når den samme omsetningen ledet til domfellelse etter legemiddelloven. Men jeg går ikke nærmere inn på dette.
Straffeloven §162 rammer overdragelse eller medvirkning til overdragelse av narkotika «til et større antall personer eller mot betydelig vederlag eller under andre særlig skjerpende omstendigheter». Tatt strengt på ordet kunne bestemmelsen synes å innebære at spørsmålene om overdragelsen har skjedd til et større antall personer, eller mot betydelig vederlag, eller under andre særlig skjerpende omstendigheter, blir å prøve helt uavhengig av hverandre. En slik lovanvendelse er imidlertid ikke naturlig i alle tilfelle. Hvorvidt en overdragelse av narkotika rammes av straffeloven §162, vil måtte avhenge av en konkret vurdering. I mange tilfelle vil det allerede på grunnlag av det antall personer det er solgt til eller vederlagets størrelse kunne legges til grunn at forholdet rammes av §162. Men det kan ikke trekkes skarpe grenser for anvendelsen av hvert av disse kriteriene, og når man befinner seg i grenseområdet, må etter min oppfatning avgjørelsen bero på en helhetsvurdering hvor også loven øvrige kriterier trekkes inn. Jeg finner støtte for dette syn i Rt-1977-758, hvor det på side 761 blant annet uttales følgende om anvendelsen av §162:
«Hvorvidt det i den konkrete sak foreligger et straffbart forhold, beror på en samlet vurdering av de foreliggende omstendigheter. Det kan tenkes at et enkelt moment da er utslagsgivende, men også et samvirke mellom flere momenter vil kunne gi et fellende svar.»
I Rt-1974-795 ble det lagt til grunn at det samlede vederlag domfelte der hadde mottatt ved salg av narkotika, kr. 9.000-10000, måtte anses betydelig. Det fremgår imidlertid at avgjørelsen, hvor Høyesterett fant at straffeloven §162 kunne anvendes på den omsetning det var tale om, bygde på en samlet vurdering av flere momenter. Jeg peker videre på at kroneverdien er sunket til godt under det halve siden avgjørelsen ble truffet.
Jeg anser det vederlag på kr. 20600 som lagmannens rettsbelæring refererer seg til, for isolert sett å ligge i grenseområdet for anvendelsen av straffeloven §162. Dersom lagmannens uttalelse skulle være slik å forstå at et vederlag av denne størrelse ikke kan tillegges noen betydning for om bestemmelsen kan anvendes, ville jeg være tilbøyelig til å anse uttalelsen uriktig. Jeg antar imidlertid at uttalelsen må forstås slik at et vederlag på kr. 20600 ikke i seg selv er tilstrekkelig til å bringe §162 til anvendelse. Det er naturlig å anta at lagmannen også må ha uttalt seg om andre vurderingsmomenter for avgjørelsen av lovanvendelsesspørsmålet, men slike uttalelser er ikke protokollert. For øvrig fremgår det av lagmannsrettens domsgrunner at domfelte, som selv var avhengig av amfetamin, solgte stoffet for en oppdragsgiver og bare mottok amfetamin til eget forbruk som godtgjørelse. Dette er et moment som i et grensetilfelle taler mot å bruke §162 på forholdet.
Etter min oppfatning er det således ikke grunnlag for å anse rettsbelæringen uriktig. Når lovanvendelsesanken ikke fører frem, blir det etter påtalemyndighetens standpunkt ikke spørsmål om å prøve straffutmålingen.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Sandene: Jeg er enig med førstvoterende.
Holmøy, Bugge og Bølviken: Likeså.