Rt-1985-359
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1985-03-22 |
| Publisert: | Rt-1985-359 (85-85) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 22. mars 1985 i l.nr. 57 B/1985 |
| Parter: | Statsadvokat Kristian Nicolaisen, aktor mot A (forsvarer advokat Torstein Vaagen - til prøve). |
| Forfatter: | Bugge, Røstad, Løchen, Backer, Blom |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §393, Straffeloven (1902) §127 |
Dommer Bugge: Oslo byrett avsa 15. november 1984 dom med denne domsslutning:
«A født xx.xx.1945, dømmes for overtredelse av straffeloven §127 til en straff av fengsel i 30 - tredve - dager.
I medhold av straffeloven §52 følgende utstår straffens fullbyrdelse med en prøvetid på 2 - to - år uten tilsyn.
I saksomkostninger til det offentlige dømmes han til å betale kr. 1000,- - ettusen -.
Han frifinnes for å ha skallet til trikkeføreren.»
Når det gjelder saksforholdet og domfeltes personlige forhold, viser jeg til domsgrunnene.
Byrettens dom er av domfelte påanket til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen.
Anken over saksbehandlingen er begrunnet med at aktor for byretten, etter at hovedforhandlingen var avsluttet og retten hevet, la igjen sakens dokumenter i rettssalen slik at disse kunne benyttes av retten under rådslagningen. Blant dokumentene lå politiforklaringen fra et vitne som hadde forklart seg på en måte som avvek fra domfeltes forklaring i retten, men som var blitt frafalt som vitne under hovedforhandlingen. At retten på denne måten får adgang til å benytte seg av etterforskningsdokumentene under rådslagningen og utformingen av domsresultatet, bryter etter domfeltes oppfatning med det prinsipp at avgjørelsen skal treffes på grunnlag av de bevis som er ført under hovedforhandlingen, jfr. straffeprosessloven §349. Domfelte, som i byretten ikke erkjente straffeskyld, hevder at det her er begått en saksbehandlingsfeil som kan ha hatt betydning for domsresultatet, og som må lede til at byrettens dom oppheves.
Anken over lovanvendelsen gjelder forståelsen av straffeloven §127. Etter domfeltes oppfatning er det i strid med Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt-1983-868 når byretten har funnet at den krenkede, som var trikkefører ved Oslo Sporveier A/S, er å anse som offentlig tjenestemann i loven forstand.
Vedrørende straffutmålingen anfører domfelte at byretten burde ha anvendt bestemmelsen i §127 annet ledd, idet hans handlemåte må anses utløst av en utilbørlig opptreden fra trikkeførerens side. Straffen er under enhver omstendighet for strengt utmålt i forhold til den beskjedne voldsanvendelse domfelte er funnet skyldig i.
Til saksbehandlingsanken bemerker jeg:
I en avgjørelse i Rt-1970-187 er det av Høyesterett påpekt at det må anses som en uheldig praksis at aktor i en straffesak overlater til retten dokumenter som ikke er blitt fremlagt hovedforhandlingen etter at denne er avsluttet. Forholdet vil imidlertid bare kunne føre til opphevelse dersom det anses sannsynlig at feilen kan ha virket bestemmende på dommens innhold, jfr. straffeprosessloven §393 første ledd. I det foreliggende tilfelle foreligger det ingen opplysninger om hvorvidt byretten i forbindelse med rådslagningen og utformingen av dommen faktisk har gjort bruk av de dokumenter aktor etterlot i rettslokalet. Det ble heller ikke fra forsvarerens side protestert mot at de ble etterlatt. Jeg finner for min del intet som helst holdepunkt i byrettens avgjørelse - det være seg i domsgrunnene eller i domsresultatet - for at retten har bygget på opplysninger som ikke var fremkommet under hovedforhandlingen. Avgjørelsen av skyldspørsmålet synes for øvrig i det vesentlige å bygge på den fremstilling domfelte selv har gitt av hendelsesforløpet i retten. Noe grunnlag for å ta saksbehandlingsanken til følge er det derfor ikke.
Heller ikke lovanvendelsesanken kan etter min oppfatning føre frem. Jeg må forstå byrettens dom slik at når retten har funnet at trikkeføreren må anses som offentlig tjenestemann, har den - selv om det ikke er kommet til uttrykk i domsgrunnene eller i domskonklusjonen - bygget på bestemmelsen i straffeloven §127 tredje ledd. Etter denne bestemmelse skal også «ved jernbanerne ansatte Betjente» anses som offentlige tjenestemenn; det er på det rene at loven her har tilsiktet å utvide rekkevidden av straffebudet ut over det som følger av §127 første ledd. I Kjerschows kommentar til straffeloven side 359 heter det således at med «jernbane» siktes det til «også ethvert annet transportmiddel, som på skinner drives frem «ved lokomotiv eller annen mekanisk kraft» (jfr. straffeloven §150), således også elektriske sporvogner, likegyldig enten de tilhører det offentlige (stat eller kommune) eller private». En tilsvarende oppfatning er uttalt hos Skeie: Den norske strafferett bind II (1938 utgaven) side 630. Høyesterett har i flere avgjørelser uten nærmere drøftelse forutsatt at tjenestemenn ved Oslo Sporveier A/S og andre sporveier går inn under bestemmelsen i §127 tredje ledd; jeg viser til Rt-1949-238, Rt-1962-1273, Rt-1977-324 og Rt-1981-877. Byrettens rettsanvendelse er derfor etter min oppfatning riktig, uten at jeg behøver å gå inn på avgjørelsen i Rt-1983-868, som domfelte har påberopt seg. Denne gjaldt en bussjåfør ansatt ved Bergen Sporveier A/S, en persongruppe som ikke kan henføres under bestemmelsen i §127 tredje ledd.
Når det gjelder straffutmålingen, bemerker jeg at byretten på grunnlag av umiddelbar bevisførsel har funnet at den provokasjon domfelte mener å ha vært utsatt for fra trikkeførerens side, ikke har vært av en slik styrke at bestemmelsen i §127 annet ledd kan gis anvendelse. Jeg finner ikke grunn til å fravike denne vurdering, og kan for øvrig ikke se at det er grunnlag for å gjøre noen endring i den straff byretten har fastsatt.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Røstad: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommer Løchen, kst. dommer Backer og dommer Blom: Likeså.
Av byrettens dom (dommer Anton Gammelgård med domsmenn):
A, født xx.xx.1945, bor: - - -gt. 7, Oslo, markedssjef, kr. 240000,- pr. år, uformuende, gift, 1 barn å forsørge, tidligere ustraffet.
Ved tiltalebeslutning utferdiget den 20. juli 1983 av Statsadvokatene i Eidsivating er han satt under tiltale ved Oslo byrett til fellelse etter
straffeloven §127
for ved vold å ha søkt å formå en offentlig tjenestemann til å foreta eller unnlate en tjenestehandling eller å hindre ham under en sådan, eller å ha medvirket hertil,
ved fredag 4. mars 1983 ca kl. 23.35 på Oslo Sporveiers trikk Parkveien-Disen ved Hegdehaugsveien/Oscars gate i Oslo, å ha hindret konduktør Sven-Roger Dahl i hans utførelse av tjenesten ved å ta tak i Dahl's slipsknute og deretter å skalle ham foran venstre tinning slik at Dahl måtte stanse trikken. - - -
Trikkefører Sven-Roger Dahl har i sin vitneforklaring til retten opplyst at han på holdeplassen i Parkveien så en mann som kom løpende mot trikken. Han ventet derfor slik at vedkommende kunne komme på. Etter han kom det en dame som han også ventet på. De to var i følge. Etter at han hadde påbegynt kjøringen fra holdeplassen, eller var i ferd med å kjøre, kom tiltalte bort til ham og spurte om han kom til Stortinget med trikken. Til dette svarte tiltalte etter en kort overveielse at det gjorde han. Han var da på det tidspunkt klar over at trikkerute 11 og rute 7 fra henholdsvis Majorstua og Ullevål, hadde kjørt slik at tiltalte i tilfelle måtte vente i ca ett kvarter til en av disse trikkene igjen passerte nedover mot sentrum. Han opplyste ikke samtidig at den trikken han kjørte først skulle gå til Majorstua og deretter over Frogner og ned til sentrum. Da trikken hadde forlatt holdeplassen og var kommet så langt at han var i ferd med å svinge opp til høyre i Hegdehaugsveien kom tiltalte frem til ham. Han var da meget oppbrakt og sint fordi han mente å ha fått feil informasjon. Etter trikkeførerens mening hadde han ikke fått uriktige opplysninger slik situasjonen da var. Tiltalte brukte kjeft på vitnet, men han kan ikke i dag huske hva han sa. Deretter tok han tak i trikkeførerens slipsknute og dro han mot seg samtidig som han skallet trikkeføreren foran i venstre tinning. Trikkeføreren oppfattet situasjonen som truende og han stoppet derfor trikken på neste holdeplass og kalte opp sporveiens trafikkleder over radio med anmodning om å få politiassistanse på grunn av de vanskeligheter han mente han var i. På holdeplassen slapp han ut en dame gjennom den bakre utgangen, hvoretter han lukket dørene og kjørte sakte til neste holdeplass hvor han ventet til politiet kom. Han oppga sitt personalia til politiet, og ga en kort redegjørelse for det som hadde skjedd.
På spørsmål har vitnet opplyst at han ikke fikk noe merke eller skade etter skallingen, men at han følte smerter i pannen. Skallingen var heller ikke så hard at han av den grunn måtte avbryte tjenesten.
På bakgrunn av det opplyste finner retten det bevist uten om rimelig og fornuftig tvil at tiltalte har forholdt seg slik som beskrevet i tiltalebeslutningen.
Retten kan ikke se at det er grunn til å trekke trikkeførerens fremstilling av hendelsesforløpet i tvil. Han har gitt en detaljert og troverdig fremstilling av det som fant sted på trikken. Følgelig legger retten til grunn som bevis at tiltalte har forholdt seg slik som beskrevet i tiltalen.
Videre legger retten til grunn som bevis at tiltalte forsettlig hindret vognføreren i hans lovlige utførelse av tjenesten ved å bruke kjeft på ham og ved å ta tak i hans slipsknute og dra til. Imidlertid finner ikke retten det bevist at tiltalte forsettlig har skallet til ham. Ut fra de opplysninger som er gitt av de to impliserte under hovedforhandlingen, må det legges til grunn at tiltalte mer eller mindre ubevist har kommet til å skalle til han samtidig med at han dro han i slipsknuten og bøyde seg over han og at den skallingen som er utført, og som ut fra det opplyste må ha vært svært lite kraftig, mer eller mindre må oppfattes som et ufrivillig støt fra tiltaltes side. Det kan derfor være grunn til å tro at tiltalte ikke har registrert støtet mot trikkeføreren. Dette kan da være grunnen til at tiltalte under hovedforhandlingen så bestemt har benektet og ha skallet til trikkeføreren. - - -
I henhold til det anførte må tiltalte derfor bli å dømme for overtredelse av straffeloven §127, i det hans forhold rammes av nevnte straffebud. Han må imidlertid bli å frifinne for skallingen idet retten, slik som nevnt foran, ikke har funnet det tilstrekkelig bevist at han har skallet trikkeføreren med forsett.
Straffutmåling:
Ut fra gjeldende rettspraksis reageres det strengt overfor overtredelse av straffeloven §127, og vanligvis idømmes det ubetinget fengselsstraff for vold mot offentlige tjenestemenn. I dette tilfellet finner imidlertid retten at det bør reageres med en ubetinget fengselsstraff, som retten finner passende kan settes til fengsel i 30 dager. Det er lagt vekt på at saken er blitt noe gammel og at tiltalte kan ha følt seg noe irritert og provosert av trikkeførerens svar da han henvendte seg til ham etter at trikken hadde kjørt fra holdeplassen. Retten kan imidlertid ikke se at den provokasjon han i tilfelle kan ha følt er av en slik styrke at annet ledd i §127 kan gis anvendelse. I den forbindelse er det grunn til å bemerke at tiltaltes henvendelse til trikkeføreren kan ha blitt oppfattet som noe truende. - - -