Rt-1985-727
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1985-06-19 |
| Publisert: | Rt-1985-727 (212-85) |
| Stikkord: | Lovanvendelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 19. juni 1985 i l.nr. 103 B/1985 |
| Parter: | Førstestatsadvokat Anstein Gjengedal, aktor mot A (forsvarer h.r.advokat Arne Meltvedt). |
| Forfatter: | Hellesylt, Schweigaard Selmer, Sinding-Larsen, Bugge, Blom |
| Lovhenvisninger: | Avholdspliktloven (1936), Avholdspliktloven (1936) §9a, Straffeloven (1902) §422 |
Dommer Hellesylt: Kristiansund byrett avsa 11. april 1985 dom med slik domsslutning:
«A dømmes for overtredelse av lov om pliktmessig avhold for personer i visse stillinger fra nytelse av alkohol m.v. av 16. juli 1936 §9a jfr. Kgl. res. av 11. oktober 1963 §3 jfr. §1 til en bot på kroner 500 - femhundre -, subsidiært 5 - fem - dager fengsel.
Han frifinnes for tiltalens post I etter straffeloven §422 annet ledd.
Kravet om inndragning av styrmannssertifikat etter straffeloven §29 nr. 2 tas ikke til følge.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold framgår av domsgrunnene.
Dommen er avsagt under dissens når det gjelder frifinnelsen for overtredelse av straffeloven §422 annet ledd - for å ha beruset seg i tjenesten eller når denne forestår - idet rettens formann også her stemte for fellelse. Politimesteren i Nordmøre har anket over lovanvendelsen når det gjelder den frifinnende del av dommen.
Jeg finner at anken må tas til følge.
Domfelte var fører på en passasjerbåt som på den aktuelle tur var enmannsbetjent. Retten har funnet bevist at han hadde en alkoholkonsentrasjon «på rundt 1,5 promille, trolig noe høyere, men også en viss mulighet for at den kunne være noen hundredeler under 1,5». At domfelte var alkoholpåvirket, ble observert av en anonym passasjer som underrettet politiet, av den politibetjent som pågrep ham og av legen som tok blodprøven og under den kliniske undersøkelse anså ham som middels påvirket. I sin begrunnelse for ikke å anse domfelte beruset i forhold til straffeloven §422 annet ledd uttaler flertallet:
«Påvirkningsgraden ligger her i absolutt nedre grense for hva som omfattes av beruselse i straffeloven §422 annet ledd. Det foreligger heller ingen opplysninger som tilsier at tiltaltes utføring av oppgaven bar preg av alkoholpåvirkningen idet han ikke var utsatt for noen uhell eller vanskeligheter i manøvreringen.»
Jeg finner lovanvendelsen her feilaktig. Med en promille som den domfelte hadde, må en fører av skip i alminnelighet anses beruset i forhold til bestemmelsen i straffeloven §422 annet ledd, jfr. uttalelse i avgjørelsen i Rt-1982-808. Det er ikke tilstrekkelig for å konstatere at det likevel ikke forelå beruselse at domfelte «ikke var utsatt for noen uhell eller vanskeligheter under manøvreringen». Påvirkningens innflytelse på hans skikkethet til å mestre situasjoner som kan oppstå under tjenesten, må også i tilfelle vurderes. Jeg viser i denne sammenheng også til avgjørelsen i Rt-1980-1154 - tredjevoterendes uttalelse side 1158, som også to andre dommere sluttet seg til. Den frifinnende del av dommen må etter dette oppheves. På grunn av den nære sammenheng det er mellom det forhold domfelte er dømt for og det han er frifunnet for, finner jeg at dommen i sin helhet bør oppheves. Dette er også i samsvar med aktors påstand for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er enig med førstvoterende.
Sinding-Larsen, Bugge og Blom: Likeså.
Av byrettens dom (sorenskriver Helge Lillebø med sjøkyndige domsmenn):
Politimesteren i Nordmøre har den 13. februar 1985 utferdiget tiltalebeslutning mot A for forseelse mot
I. Straffeloven §422 annet ledd,
for som fører av skip å ha beruset seg under tjenesten eller når den forestår,
ved at han 3. august 1984 ca kl. 18.45-21.20 i X i rute på havna førte sundbåten «- - -», 50 brt. skjønt han hadde beruset seg under tjenesten og/eller da den foresto, idet blodprøve tatt av ham samme kveld kl. 22.05 viser en middelverdi alkohol promille 1,29.
II. Lov nr. 2 av 16. juli 1936 om pliktmessig avhold for personer i visse stillinger fra nytelse av alkohol eller annet bedøvende eller berusende middel, §7 første ledd, jfr. annet ledd, jfr. §9 litra a, jfr. Kgl. res. av 11. oktober 1963, jfr. §2, jfr. §1,
hvoretter føreren på norske skip med passasjersertifikat i henhold til lov om statskontroll med skips sjødyktighet av 9. juni 1903 med tilleggslover, må i tjenestetiden i sjøen ikke nyte alkohol eller annet bedøvende eller berusende middel, og/eller i et tidsrom av 8 timer før tjenesten i sjøen begynner,
ved at han til tid og på sted som under post I angitt, i tjenestetiden i sjøen nøt alkohol og/eller i et tidsrom av 8 timer før tjenesten i sjøen begynte, nøt alkohol. - - -
Retten går så over til å vurdere den enkelte tiltalepost, og tar først for seg tiltalens post I. Det første spørsmål her blir om tiltalte kan sies å ha vært beruset da han begynte vakten. Blodprøven ble tatt litt over tre timer senere, og det er en del usikkerhetsmomenter ved tilbakeregningen. Bl.a. kan forbrenning pr. time variere fra under 0,1 til over 0,2. Likeledes bør det her tas hensyn til sikkerhetsmarginen som iflg. den førnevnte uttalelse av 16. januar 1985 synes å være angitt til 0,12. Ut fra dette finner retten bevist at tiltalte da han påbegynte vakten hadde en alkoholpåvirkning på rundt 1,5 promille, trolig noe høyere, men også en viss mulighet for at den kunne være noen hundredeler under 1,5. Dette er i grenselandet for den påvirkningsgrad som rammes av begrepet beruselse i straffeloven §422 annet ledd, og retten mener at det avgjørende er vurderingen av de øvrige momenter som kan fortelle hvorvidt tiltalte opptrådte normalt eller om han på grunn av alkoholpåvirkningens innflytelse på sanse- og bevegelsesapparatet og vurderingsevne for øvrig var uskikket til å utføre sin tjeneste, jfr. dom i Rt-1980-1158.
Rettens flertall, de sjøkyndige domsmenn, mener tiltalte må frifinnes for tiltalens post I. Påvirkningsgraden ligger her i absolutt nedre grense for hva som omfattes av beruselse i straffeloven §422 annet ledd. Det foreligger heller ingen opplysninger som tilsier at tiltaltes utføring av oppgaven bar preg av alkoholpåvirkningen idet han ikke var utsatt for noen uhell eller vanskeligheter i manøvreringen.
Mindretallet - rettens formann - er enig i at denne saken ligger i grenselandet for hva som rammes av straffeloven §422 annet ledd, og er også enig i at det ikke foreligger holdepunkter for at tiltalte var utsatt for konkrete farlige situasjoner eller vanskeligheter. Det avgjørende for at rettens mindretall stemmer for fellelse etter straffeloven §422 annet ledd er de faremomenter som kunne oppstå. Mannskapet har ansvaret for sikkerhet i tilfelle havari, selv om dette er uforskyldt som eksempelvis brann i maskinrom eller at man blir pårent av andre båter. For enemannskap med så høy alkoholpåvirkning mener mindretallet dette indikerer såpass svikt i den kritiske sans at alkoholpåvirkningen gjør ham uskikket til å utføre tjenesten ombord.
Angående tiltalens post II er retten enstemmig kommet til at tiltalte må dømmes, idet han ved egen erkjennelse oppga å ha drukket øl bare 2-3 timer før han skulle på arbeid, og på et tidspunkt da han visste at arbeidet foresto. - - -