Rt-1985-941
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1985-09-13 |
| Publisert: | Rt-1985-941 (313-85) |
| Stikkord: | Arbeidsmiljøloven av 4, februar 1977 nr |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 13. september 1985 i l.nr. 141 B/1985 |
| Parter: | Statsadvokat Even Fredriksen, aktor mot - - - Services A/S (forsvarer h.r.advokat Per Brunsvig). |
| Forfatter: | Røstad, Sinding-Larsen, Langvand, Aasland, justitiarius Sandene |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977), Arbeidsmiljøloven (1977) §87, §14 |
Dommer Røstad: Havariet av boligplattformen «Alexander L. Kielland» i mars 1980, hvor 123 personer omkom, ledet til et omfattende etterforskningsarbeid med hensyn til spørsmålet om det av noen var utvist straffbart forhold som kunne ha foranlediget ulykken. Etterforskningen førte til at man ikke fant grunnlag for å fremme noe straffekrav for forhold som kunne ha forårsaket havariet.
Etter samråd med riksadvokaten fant statsadvokaten i Rogaland at det i medhold av arbeidsmiljøloven §87 om straffansvar for juridisk person burde utferdiges forelegg overfor syv selskaper for å ha forsømt sikkerhetsopplæringen for arbeidere i offshore-virksomhet - forhold som imidlertid ikke stod i noen årsakssammenheng med forliset.
På statsadvokatens ordre utferdiget politimesteren i Stavanger forelegg blant annet mot - - - Services A/S. Selskapet ble forelagt en bot på kr. 200000 for overtredelse av arbeidsmiljøloven §87 jfr. §14 annet ledd bokstav h. Det påstått straffbare forhold var i forelegget beskrevet slik:
«ved at
noen som handlet på selskapets vegne unnlot å påse at nødvendig grunnleggende opplæring om farer ved opphold på Alexander L. Kielland i forbindelse med deres arbeid på den norske kontinentalsokkel og om sikkerhetstiltak i denne forbindelse var gitt til 12 arbeidstakere som befant seg på Alexander L. Kielland ved forliset 27. mars 1980 og som selskapet var arbeidsgiver for.»
- - - Services A/S nektet å vedta forelegget, som i medhold av straffeprosessloven §377 fjerde ledd ble oversendt retten til pådømmelse.
Under sakens behandling for Kristiansand byrett ble det antall arbeidstakere som var nevnt i forelegget, redusert fra 12 til 4.
Ved byrettens dom av 12. september 1984 ble - - - Services A/S frifunnet. Frifinnelsen var begrunnet med at de som i mars 1980 handlet på selskapets vegne, ikke opptrådte i strid med arbeidsmiljøloven §14 annet ledd bokstav h i forbindelse med det forhold forelegget gjaldt.
I byrettens dom er det gitt en utførlig redegjørelse for saksforholdet og for partenes anførsler. Dommen inneholder også en nærmere redegjørelse for oppbygningen av - - - Services A/S - senere kalt - - -S.
Politimesteren i Stavanger har påanket dommen. Anken retter seg både mot lovanvendelsen og saksbehandlingen - at domsgrunnene på flere punkter er mangelfulle. Etter påtalemyndighetens mening har byretten anvendt loven feilaktig, idet arbeidsmiljøloven §14 annet ledd bokstav h oppstiller en strengere norm for arbeidsgiverens ansvar for opplæring enn den byretten har lagt til grunn.
Byretten fant bevist - i samsvar med foreleggets angivelse - at fire arbeidstakere tilhørende organisasjonen var sendt ut til arbeid offshore uten å ha gjennomgått det endags-kurs som - - -S ellers sørget for at arbeidstakere innen organisasjonen tok del i, før de ble sendt ut til arbeid offshore.
Disse fire arbeidstakere som omkom ved havariet, var blitt utstyrt med - - -S's identifikasjonskort som etter gjeldende rutine bare skulle utleveres til arbeidstakere som enten hadde fått den vanlige sikkerhetsopplæring, eller som hadde slik tidligere erfaring at det kunne være jevngodt med slik opplæring. Byrettens standpunkt for å anse at disse fire fylte det sistnevnte vilkår, ble begrunnet slik:
«Ut fra det man med noenlunde sikkerhet vet etter bevisførselen sammenholdt med det som var den alment aksepterte standard i tiden forut for ulykken finner retten ikke grunnlag for å konstatere at der ble utvist forsømmelighet hos noen som handlet på vegne av - - -S da de nevnte fire arbeidstakere siste gang før ulykken ble sendt ut på feltet. Retten finner det mest sannsynlig at de nevnte fire arbeidstakere i løpet av den tid de da hadde arbeidet offshore og med den orientering som de etter all sannsynlighet må ha fått i løpet av denne tid om hvordan de skulle unngå den slags farer som man måtte regne med på boligplattformen Alexander Kielland, må sies å ha vært gitt den nødvendige grunnleggende opplæring av - - -S om disse farene. Ved denne vurdering har retten særlig hatt for øye at man må holde seg til hva aktsomme arbeidsgivere forut for ulykken hadde oppfordring til å anse som påregnelig, nødvendig og realistisk, samt at det forelå en ganske liberal dispensasjonspraksis for så vidt angår de mønstringspliktige mannskaper på plattformene på denne tid.»
Som alt nevnt har påtalemyndigheten fremholdt at denne begrunnelse ikke samsvarer med de krav som arbeidsmiljøloven §14 annet ledd bokstav h oppstiller, og at begrunnelsen dertil er utilstrekkelig.
Før jeg går inn på påtalemyndighetens anke, finner jeg grunn til å drøfte et frifinnelses-grunnlag som - - -S har gjort gjeldende også for Høyesterett.
Under henvisning til definisjonen av «arbeidsgiver» i arbeidsmiljøloven §4 hvori inngår som vilkår at arbeidsgiveren har «tilsatt» arbeidstakerne, hevder - - -S at selskapet ikke kan anses som arbeidsgiver for de fire arbeidstakere. Disse var tilsatt i de enkelte bedrifter som var tilsluttet - - -S. Bestemmelsen i arbeidsmiljøloven §14 kan dermed ikke bringes til anvendelse overfor - - -S, hevdes det.
Byretten kom til at - - -S måtte anses som «arbeidsgiver». Jeg kan i det vesentlige slutte meg til byrettens begrunnelse, men vil tilføye at byretten også på andre steder i dommen har pekt på viktige momenter som begrunner at - - -S må anses som arbeidsgiver. Etter avtalen - - -S hadde inngått med - - - Petroleum Company Norway (forkortet - - -PCO) skulle alt personell under arbeidet offshore betraktes som - - -S-folk. Overfor - - -PCO var det - - -S som stod ansvarlig for arbeidenes utførelse. Disse momenter sammen med den arbeids- og ansvarsfordeling som byretten også har pekt på, utgjør typiske elementer i den styringsrett som følger med arbeidsgiver-posisjonen. Slik denne sak foreligger, vil jeg ikke unnlate å bemerke at det vel kan forekomme at flere bedrifter innen en «paraply-organisasjon» som - - -S i enkelte relasjoner - hensett til de konkrete forhold - kan bli å anse som arbeidsgiver. Jeg finner en viss støtte for dette synspunkt også i avgjørelse i Rt-1982-645.
Jeg er kommet til at påtalemyndighetens anke må tas til følge.
Forelegget i denne sak er formulert på samme måte som i A-saken - en formulering som foranlediget bemerkninger fra Høyesteretts side om omfanget av det påtalte forhold, se Rt-1984-339. I den foreliggende sak har byretten fremholdt at gjerningsbeskrivelsen i forelegget gjelder de farer som arbeidstakerne utsatte seg for ved opphold på en boligplattform og som derfor ikke frembød slike farer som er forbundet med opphold på boreplattformer, «varme» eller «kalde». Til dette vil jeg bemerke at formuleringen «farer ved opphold på Alexander Kielland» må ses i sammenheng med uttrykksmåten ellers, både i gjerningsbeskrivelsen og i straffebudet selv. Arbeidsgiveren er gjennom loven pålagt å gjøre arbeidstakerne kjent med blant annet ulykkesfarer som kan være forbundet med arbeidet, og at arbeidstakerne får den opplæring, øvelse og instruksjon som er nødvendig. Foreleggets gjerningsbeskrivelse må ses på denne bakgrunn, og den understreker at det her er unnlatt å gi opplæring av «grunnleggende» karakter om farer ved opphold på Alexander Kielland, med tilføyelsen: «i forbindelse med deres arbeid på den norske kontinentalsokkel». Jeg finner således at det ved vurderingen må legges vekt på at det her var tale om arbeidstakere som oppholdt seg på boligplattformen i forbindelse med arbeidsoppdrag av ikke kortvarig karakter.
Til anken vil jeg ellers bemerke:
Som i A-saken - Rt-1984-337 - oppstår det her spørsmål om den manglende orientering gjennom særskilt kurs innebærer at de fire arbeidstakere hadde en mangelfull opplæring sett i forhold til kravet i arbeidsmiljøloven §14 annet ledd bokstav h. Som fremholdt i nevnte avgjørelse forelå det ingen forskrift om den opplæring som arbeidstakerne skulle gis om arbeid offshore. Rekkevidden av den skjønnsmessige og standardpregede regel i arbeidsmiljøloven §14 annet ledd bokstav h må således avgjøres uten den veiledning som en forskrift ville ha gitt. Anvendelsen av regelen må således i vesentlig grad bero på praksis og rådende oppfatning innenfor vedkommende område.
Sett i lys av praksis og rådende oppfatning kom Høyesterett i A-saken til at det ikke kunne stilles krav om at det skulle ha vært gitt kursopplæring for en arbeidstaker med slik praksis og erfaring som det der var tale om - en arbeidstaker som i tiden fra mars 1974 til mars 1980 hadde arbeidet på en rekke forskjellige plattformer, både norske og utenlandske.
I den foreliggende sak dreier det seg om fire arbeidstakere som ikke var gitt vanlig grunnleggende opplæring innen - - -S-organisasjonen forut for påbegynt arbeid offshore, og som på ulykkestidspunktet hadde - slik byretten uttrykker det - en offshore-erfaring som utgjorde fra ca 2 til ca 1 1/2 måned.
Etter min mening har byretten lagt en uriktig lovforståelse til grunn når den er kommet til at de nevnte fire arbeidstakere i løpet av den tid de da hadde arbeidet offshore, «og med den orientering som de etter all sannsynlighet må ha fått i løpet av denne tid om hvordan de skulle unngå den slags farer som man måtte regne med på boligplattformen Alexander Kielland, må sies å ha vært gitt den nødvendige grunnleggende opplæring av - - -S om disse farene». Jeg kan ikke se at byrettens lovanvendelse her er i samsvar med loven påbud om at arbeidsgiveren skal sørge for at arbeidstakerne blir gjort kjent med de krav og får den opplæring som bestemmelsen i §14 annet ledd bokstav h fastlegger nærmere.
Ut fra det saksforhold byretten har funnet bevist og lagt til grunn for sin avgjørelse, må det bero på feilaktig rettsanvendelse når byretten kom til at - - -S måtte frifinnes. Under enhver omstendighet må denne avgjørelse anses utilstrekkelig begrunnet.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Sinding-Larsen: Jeg er enig med førstvoterende.
Langvand, Aasland og justitiarius Sandene: Likeså.
Av byrettens dom (justitiarius Håkon Børresen med domsmenn): - - -
- - -S ble stiftet i januar 1972 av seks mekaniske bedrifter og et ingeniørselskap på Sørlandet med det formål å skaffe medlemsbedriftene oppdrag gjennom koordinering av bedriftenes ressurser som leverandører av materiell, utstyr, service og konsulentytelser, særlig ved deltakelse i oljevirksomheten. Etter et par års innkjøring lykkedes det - - -S å formidle en del mindre oppdrag til enkelte av medlemsbedriftene. I 1977 oppnådde - - -S gjennom Elf Aquitaine Norge A/S (EAN) kontrakt med det franske entreprenørselskapet UIE. Oppdraget besto i å gi basetjenester og stille til disposisjon arbeidskraft som ble helt underlagt fransk arbeidsledelse og med sikkerhetsopplæring som ble foretatt offshore under ledelse av EAN. I 1979 oppnådde så - - -S en samarbeidsavtale med - - - Petroleum Company Norway (- - -PCO). Avtalen innebar bl.a. at - - -S skulle være kontraktsansvarlig overfor - - -PCO og likeledes at - - -S skulle ha egen safety-tjeneste på feltet. - - -S har i dag 28 medlemsbedrifter og hadde i 1983 en omsetning på 360 millioner kroner. Det er ansatt 220 personer i selskapets administrasjon, hvorav 50 personer er såkalte «innleide» fra medlemsbedriftene. På grunnlag av - - -S' avtale med - - -PCO inngikk - - -S avtale med de enkelte medlemsbedrifter - bl.a. firma Siemens som underleverandør for så vidt angikk de enkelte grupper av ytelser og tjenester. Overfor - - -PCO var det - - -S som sto ansvarlig for arbeidenes utførelse. Det var derfor - - -S' administrasjon som sørget for koordinering av de enkelte arbeidsoperasjoner og det var likeledes - - -S som ga beskjed til de enkelte medlemsbedrifter om hvilke arbeider som nu sto for tur til utførelse, det antall arbeidere som trengtes i den kommende periode, samt hvilke kvalifikasjoner disse måtte ha. Medlemsbedriftene hadde så til oppgave å skaffe de nødvendige folk. Medlemsbedriftene sørget også selv for avlønning og ordning av skattetrekk, arbeidsgiveravgift, sosiale utgifter etc. for sine ansatte. Under sitt arbeide offshore skulle imidlertid alt personell etter avtalen med - - -PCO bestraktes som - - -S-folk, og det samme gjaldt også arbeidsformenn, generalformenn og super intendents som ledet arbeidet på vedkommende plattform. Også de personer som utførte slike lederfunksjoner var imidlertid regelmessig rekruttert fra medlemsbedriftene, idet - - -S på den tid som forelegget gjelder bare hadde et meget begrenset antall personer ansatt i sin tjeneste.
Som det fremgår av forelegget gjelder straffesaken spørsmålet om noen som handlet på - - -S' vegne har unnlatt å påse at nødvendig grunnleggende sikkerhetsopplæring var gitt til de fire arbeidstakere som befant seg på Alexander L. Kielland ved forliset 27. mars 1980 og som selskapet var arbeidsgiver for. Det fremgår videre at sikkerhetsopplæringen skulle gjelde farer ved opphold på Alexander L. Kielland i forbindelse med deres arbeide på den norske kontinentalsokkel og likeledes sikkerhetstiltak i denne forbindelse. Det er ikke påstått å foreligge noen årsakssammenheng mellom unnlatelsen og de tragiske følger av forliset hvor ialt 123 personer av de 212 som var ombord, omkom.
- - -S har til sin frifinnelse prinsipalt påstått at selskapet ut fra de krav man kunne stille i 1980 har handlet fullt forsvarlig. Selskapet lå heller i forkant når det gjelder å engasjere seg i sikkerhetsopplæring. - - -
Spørsmålet om hvorvidt - - -S på tiden for forelegget hadde forholdt seg forsvarlig i relasjon til arbeidsmiljøloven §87, jfr. §14 annet ledd pkt. h avhenger av hva som er det nærmere innhold av loven krav om innsats for å sikre arbeidstakernes sikkerhet, helse og velferd. Her var forholdet at det fra vedkommende myndighet - Oljedirektoratet i Arbeidsdirektoratets sted - ikke var gitt nærmere konkrete forskrifter om på hvilken måte arbeidstakerne skulle gis den opplæring, øvelse og instruksjon som bestemmelsen forutsetter, og heller ikke hva opplæringen nærmere skulle omfatte. Det synes etter bevisførselen på det rene at Oljedirektoratets standpunkt her var at operatørselskapene og deres kontraktører og underentreprenører var de som var best faglig skikket til å vurdere hvilke farer som kunne være aktuelle, hvordan de best kunne unngås og hvordan arbeidstakerne best kunne rustes til å mestre dem i påkommende tilfelle. I den dokumenterte dom av Jæren herredsrett av 8. november 1983 i en tilsvarende straffesak mot firmaet A Inland Services Inc. er det gitt en utførlig redegjørelse for den virksomhet som foregikk forut for Alexander L. Kielland-ulykken når det gjelder å bygge opp en sikkerhetsopplæring for personell i offshore-virksomheten og om Oljedirektoratet og andre offentlige myndigheters rolle i denne virksomhet. I Høyesteretts kjennelse av 2. mars 1984 hvor påtalemyndighetens anke over herredsrettens frifinnende dom ble forkastet, uttaler førstvoterende herom: - - -
Når det gjelder kontraktørselskapenes aktivitet med hensyn til sikkerhetsopplæring, uttaler førstvoterende: - - -
Retten legger til grunn at - - -S etter avtale med sine medlemsbedrifter rutinemessig sørget for at alle arbeidstakere som skulle sendes ut på offshorearbeide ble gitt en endags-sikkerhetsorientering hos - - -S i X før de ble sendt ut for første gang på offshorearbeide. Det var personellkoordinatoren hos - - -S som i forbindelse med innmelding av arbeidskraft fra medlemsbedriftene stilte spørsmål om alle arbeidstakerne tidligere hadde fått slik sikkerhetsorientering. Hvis svaret var nei, var det videre rutinen at det ble spurt om vedkommende arbeidstaker hadde praksis og erfaring som eventuelt kunne gjøre det forsvarlig å unnlate å gi sikkerhetsorientering. I så fall var det - - -S' sikkerhetskoordinator - en tidligere sjøkaptein - som avgjorde spørsmålet ut fra de foreliggende opplysninger. Da han er avgått ved døden uten å ha avgitt noen forklaring, har retten ingen sikker kunnskap om hvilke opplysninger han fikk og hvorledes han vurderte spørsmålet for så vidt angår de fire arbeidstakere som forelegget gjelder. - - -
Heller ikke disse fire arbeidstakere har det vært anledning til å avhøre idet de alle fire omkom ved Alexander Kielland-katastrofen.
Forsvareren har særlig fremhevet at retten ikke skal ta noen stilling til om det representerte en overtredelse av arbeidsmiljøloven at de fire arbeidstakere den gang de første gang ble sendt offshore ikke ble gitt grunnleggende sikkerhetsopplæring. Retten er enig i dette, men spørsmålet må da bli om det var forsvarlig da de siste gang før ulykken ble sendt ut offshore å legge til grunn at de nu hadde slik erfaring at det gjorde slik opplæring unødvendig. Videre har forsvareren fremholdt at arbeidsgiverens unnlatelse ifølge gjerningsbeskrivelsen i forelegget gjelder de farer som arbeidstakerne utsatte seg for ved opphold på Alexander L. Kielland som kun var en boligplattform og som derfor ikke frembød slike farer som følger med arbeidet på en såkalt «varm» plattform. Også dette synspunkt er retten enig i, hvilket medfører at eventuell manglende orientering om slike farer som ikke fantes ombord på Alexander L. Kielland ikke kan komme i betraktning. Det som arbeidstakerne da først og fremst måtte trenge å være orientert om, synes å være hvordan hver skal kunne finne frem til sin livbåt, unngå å falle, blåse på sjøen, bemanning av livbåter, bruk av overlevelsesdrakt, opptreden ved brann etc. Spørsmålet for retten blir da om - - -S i forhold til de foran nevnte fire arbeidstakere har unnlatt å påse at de - siste gang de ble sendt ut før ulykken - hadde nødvendig grunnleggende opplæring, særlig om de foran nevnte emner gjennom tidligere erfaring, slik at det var forsvarlig å sende dem ut uten sikkerhetsorientering.
Etter bevisførselen legger retten til grunn at samtlige de fire arbeidstakere var utstyrt med - - -S' identifikasjonskort som etter gjeldende rutine kun skulle utleveres til arbeidstakere som enten hadde fått den vanlige sikkerhetsorientering eller som hadde slik tidligere erfaring at det kunne være jevngodt med slik orientering. Videre legger retten til grunn at det på hver lugar ombord i Alexander Kielland-plattformen fantes skilt som anga hvilken livbåt de enkelte beboere hørte til. Endelig finner retten også godtgjort at det såvel på arbeidsplattformene som på Alexander Kielland ble holdt jevnlige livbåtmønstringer hvor det særlig ble lagt vekt på at alle nykommere ble orientert om hvordan de skulle forholde seg ved eventuell evakuering. I utdrag 1 del 2 294 er dokumentert utsnitt av safety-protokollen for plattform 2/7B vedrørende bl.a. drill og briefing i livbåt med bl.a. elektriker Hofstad. Når retten etter bevisførselen skal søke å finne svar på hvorfor de nevnte fire arbeidstakere i motsetning til det alt overveiende antall av - - -S-folk ikke hadde gjennomgått sikkerhetsorientering på land før de ble sendt ut siste gang før ulykken, kan man tenke seg flere alternative forklaringer. Det kan være at - - -S' sikkerhetskoordinator har vurdert det slik at disse arbeidstakeres offshore-erfaring som utgjorde fra ca 2 til ca 1 1/2 måned hadde gitt dem tilstrekkelig orientering, det kan være at han har fått uriktige opplysninger fra vedkommende medlemsbedrifter om disse arbeidstakeres tidligere yrkeserfaring, eller avgjørelsen kan skyldes at det hadde hastverk å få disse arbeidstakere ut til plattformen.
Ut fra det man med noenlunde sikkerhet vet etter bevisførselen sammenholdt med det som var den alment aksepterte standard i tiden forut for ulykken finner retten ikke grunnlag for å konstatere at der ble utvist forsømmelighet hos noen som handlet på vegne av - - -S da de nevnte fire arbeidstakere siste gang før ulykken ble sendt ut på feltet. Retten finner det mest sannsynlig at de nevnte fire arbeidstakere i løpet av den tid de da hadde arbeidet offshore og med den orientering som de etter all sannsynlighet må ha fått i løpet av denne tid om hvordan de skulle unngå den slags farer som man måtte regne med på boligplattformen Alexander Kielland, må sies å ha vært gitt den nødvendige grunnleggende opplæring av - - -S om disse farene. Ved denne vurdering har retten særlig hatt for øye at man må holde seg til hva aktsomme arbeidsgivere forut for ulykken hadde oppfordring til å anse som påregnelig, nødvendig og realistisk, samt at det forelå en ganske liberal dispensasjonspraksis for så vidt angår de mønstringspliktige mannskaper på plattformene på denne tid. Av de 25 mannskapene på Alexander Kielland er det opplyst at 15 var gitt formell dispensasjon, 5 hadde gjennomgått kurs og om de siste 5 vet man intet sikkert. Det er opplyst at det for slike mannskaper ble gitt ialt 2113 dispensasjoner i tiden 1. januar 1976 til 23. april 1980, herunder også til folk uten noen fartstid. - - -